web analytics

Search Results for: Der Stürmer

Hummer og kanari

En unnskyldning er på sin plass

Vi lever i interessante tider. Fjordman har visst fått masse plass og bilde på debattsidene til Adresseavisa i dag, Bruce Bawer gir ut bok som slår fast at Norge har blitt styrt av Quislings etterkommerre omtrent siden krigen, og at talløse norske tenåringer har blitt drept av muslimer gjennom årene. På lederplass anklager Aftenposten Eivind Trædal for å ha sjikanert Frps Tybring-Gjedde rett inn i sykmeldingen gjennom skriving av ubehjelpelige kronikker, samtidig som det slås fast at det er helt urimelig å holde Fjordman og andre skribenter ansvarlige for massakren på Utøya og bomben i regjeringskvartalet.

Endelig, sier jeg bare. Endelig!

Endelig begynner klimaet å bli slik at det går an å børste støvet av en av ytringsfrihetens største martyrer. En mann som sto på sitt til the bitter end, som aldri bukket under for PK-mafiaen, og til slutt måtte bøte med livet for sin kamp for retten til å si sin ærlige mening. Ja, også noe annet småtteri da.

Det er denne mannen jeg tenker på:

Julius Streicher. Mannen som utga det beryktede magasinet Der Stürmer fra 1923 til 1945. En relativt tabloid blekke som hadde som hovedformål å skrive negative ting om jødene. Best kjent er nok karikaturene som bladet til stadighet trykket, som f.eks kunne se slik ut:

Her ser vi hvordan den tyske juleengelen er bundet på hender og føtter, mens jødene stikker av med alle penga skjult bak et juleglis.

Eller denne, der det slås fast at der noe er råttent finner man en jøde som har skylda:

Avisen passet også på å skrive på forsiden av hvert nummer at Die Juden sind unser Unglück! At jødene er vår ulykke. Dette tok de da også konsekvensen av, og argumenterte heftig for at jødene måtte utryddes. Streicher skal også ha ment at Hitler var for veik i sin behandling av jødene.

Nå må dere ikke misforstå meg altså, jeg er jo ikke enig i noe av det Streicher og bladet hans sto for. Men som vi har lært gjennom all debatten om debatten om debatten de siste årene, så betyr ytringsfrihet at man også må tåle å høre de ufyselige meningene. Som at jøder er brutale mordere som utnytter de svake og gjerne begir seg ut i bisarre sexleker og ritualdrap når de måtte føle for det. Og så kan de som er uenige selvfølgelig ta til motmæle, og hvis de har gode nok argumenter vinner de. Så lenge de ikke kaller motstanderen for søppelmennesker eller noe sånt da. Da taper de på poeng.

Når Nazi-Tyskland falt ble Streicher tatt til fange av amerikanske soldater fra kompani “unge venstre”. I følge Streicher skal de ha tvunget av ham klærne i cellen, brent ham med sigaretter, ikke gitt ham annet vann enn det vannet som var i toalettet, og tvunget ham til å kysse føttene til en neger. Siden ble han stilt for retten i Nurnberg, og dømt til døden.

Dømt til døden, hva gir dere meg?!? Mannen var jo ikke med i militæret, hadde ingenting med planleggingen av Holocaust å gjøre, alt han gjorde var jo å bruke sin ytringsfrihet. Allikevel finner retten ham skyldig i forbrytelser mot menneskeheten:

“…For his 25 years of speaking, writing and preaching hatred of the Jews, Streicher was widely known as ‘Jew-Baiter Number One.’ In his speeches and articles, week after week, month after month, he infected the German mind with the virus of anti-Semitism, and incited the German people to active persecution… Streicher’s incitement to murder and extermination at the time when Jews in the East were being killed under the most horrible conditions clearly constitutes persecution on political and racial grounds in connection with war crimes, as defined by the Charter, and constitutes a crime against humanity.”

Her ser vi hvordan venstresiden etter krigen brukte Holocaust for alt hva det er verdt til å, ikke bare kneble, men faktisk henge kritikere til døde. For hva annet hadde Streicher egentlig gjort enn å bruke sin hellige ytringsfrihet?

Nei, her føler jeg en unnskyldning er på sin plass. Streicher må få sin ære gjenopprettet. En unnskyldning er på sin plass.

Hummer og kanari

Hva gjør man med labyrinten hvis man ikke finner inngangen?

ancient bone structure
Creative Commons License photo credit: uBookworm

Skitt altså, i det siste har jeg lest en masse greier rundt omkring som jeg har en følelse av henger sammen på en eller annen måte, jeg har tumlet med dette oppe i hodet mitt siden søndag og har klart å lage en slags labyrint av det hele, og jeg er ikke sikker på om jeg finner inngangen. Eller om jeg kanskje har kommet inn, gått meg vill, og ikke finner veien ut igjen. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg har klart å skape en skrivesperre for meg selv, og sånn kan vi jo ikke ha det. Jeg har tross alt en blogg å drive, og jammen skal jeg visst snart bli sporadisk spaltist i Firdaposten også. Vi må komme oss forbi denna helsikes labyrinten.

Jeg husker ikke egentlig hvor det begynte en gang, muligens med Marius Liens artikkel om det ny-gamle skjellsordet jøde i Morgenbladet. Det fikk meg til å tenke på at jeg husker at ordet ble brukt som skjellsord, riktignok svært sporadisk, i barndommen, og at jeg alltid kom litt i stuss når det skjedde. Hva betydde det egentlig? Hvorfor akkurat jøde? Antagelig visste jeg vel ikke hva en jøde egentlig var for noe en gang, jeg fikk jo ikke lov til å se Holocaust på TV. Ikke Røtter heller forresten, men nå er vi allerede langt ute på sidesporet.

Så tilbake til Liens artikkel, der siteres Knut Olav Åmås på at antisemittismen ligger like under overflaten i det norske samfunnet, som et underbelyst fenomen, og han viser til et innlegg i Aftenposten av Fredrik Heffermehl der det hevdes at jøder verden over som unnlater å protestere mot Israels politikk bidrar til å øke motviljen mot jøder. Lien spør da Åmås om det er noen forskjell på dette, og hvordan norske politikere og norsk offentlighet forlanger at norske muslimer må gå i tog og ta avstand fra vold begått av muslimer andre steder i verden, og Åmås svarer at det er nøyaktig den samme holdningen, og at den er uholdbar.

Hvilket får meg til å tenke på at antisemittisme, og islamofobi (i mangel av noe bedre ord) egentlig er samme sak?

Alt dette får meg til å tenke på Julius Streicher og Der Stürmer igjen, og via Google finner jeg en del sitater fra denne avisens glansdager, og det er i grunnen påfallende likt mye av det grumset man kan finne daglig i kommentarfelt og diskusjonsforum hvis man gidder å lete, men rettet mot muslimer i stedet for jøder. Noe som ikke betyr at muslimen er den nye jøden, den slags sammenligninger er omtrent like tåpelige som at enhver despot i dag er den nye Hitler, og at alle som ikke vil være med på å bombe ham må ro seg utpå i en liten robåt sammen med Neville Chamberlain.

Så istedet for å følge det sporet videre kan vi ro oss videre langs labyrinten.

I Dag og Tid skriver Jon Hustad at multikulturalismen var mislykket, i en kommentar som han har kalt Lat krenkjinga byrja. Han siterer Monica Ali, og Lars Gule, på at krenkelser er det som driver samfunnet fremover. Jeg lurer på om ikke Hustad blander Gule med en annen Lars, nemlig Lars Vilks, i dette med at folk før eller siden blir ferdigkrenket, men det er ikke så viktig. Viktigere er spørsmålet om han har rett. Blir man til slutt ferdigkrenket?

Eller kan det tenkes at stadige krenkelser kan ha andre effekter?

I BT skriver Trine Eilertsen fint om noe av det samme:

Det kristne Norge har vendt seg til å tåle nærmest grenseløs harselering med tro, og knapt noen kommer på å ty til lovverket når ytringene oppleves å krysse grenser. Det er ikke fordi mennesker ikke lenger krenkes i Norge. Det er fordi vi kollektivt har lært oss at prisen for ytringsfrihet er at vi må godta de smakløse, dumme, sårende og krenkende ytringene. «Godta» i betydningen at vi ikke skysser politiet på den som ytrer. Vi møter ytringene med ytringer, eller likegyldighet.

Og videre:

De siste årene er forsvaret for ytringsfriheten blitt nærmest ensbetydende med forsvaret for nettopp de ytringene mange av oss kunne klart oss uten. (…) Det er sjelden forsvaret av ytringsfriheten handler om de utfordrende ytringene, de som kan oppleves som krenkende, men som setter problemstillinger på spissen fordi det trengs.

Her setter hun fingeren på noe essensielt. Jeg er for ytringsfriheten, men ikke ubegrenset. Som Drusilla twittret akkurat: Jeg – som mange – forsvarer ytringsfriheten – med to etablerte unntak: Ærekrenkelser av enkeltindivider og oppfordring til vold. Så enkelt kan det sies, men det at jeg er for ytringsfrihet bør ikke bety at jeg automatisk må forsvare enhver ytring. Ihvertfall burde det ikke bety det?

satire?Allikevel forventes det at man skal forsvare karikaturer som den her til høyre av Gregorius Neckshot.

Altså. Jeg mener at det må være lov til å tegne og publisere makkverk som dette, og så må det selvfølgelig også være lov å kritisere dem som gjør det. Krenkelser av religion skal ikke, kan ikke forbys. Det som er fankern, og her må man vel skylde på Storberget og resten av regjeringen, er at det er skapt et inntrykk av at ytringsfriheten er under press.

Hvorvidt den virkelig er det eller ikke kan muligens være diskutabel, men det har blitt sådd tvil om det, og verken Stoltenberg eller Storberget har vært i stand til å rydde opp i det.

Man vet rett og slett ikke om man kan stole på dem i dette henseende lenger, og det er ganske betenkelig, for så fordømt vanskelig kan det da tross alt ikke være. Men siden man altså er usikker på regjeringens holdninger til ytringsfriheten, så blir det allikevel til at man må forsvare alt fra Se og Hør til smakløse Muhammed-karikaturer. Her passer det kanskje å sitere Eilertsen igjen:

Selv grov krenking av religion kan ikke forbys. Den må møtes med ytringer. Så lenge det prinsippet ligger fast, blir det mer legitimt å filleriste de smakløse, idiotiske ytringene. Men frem til blasfemiparagrafer, og alt annet som truer ytringsfriheten er begravd for godt, oppleves også begrunnet kritikk av ytringer som truende.

Så det er liksom det som er labyrinten da, punktet der tankene går i sirkel, og jeg ikke kommer noe videre. På den ene siden forekommer Hustads strategi om å la krenkingen begynne, i den forstand at nå skal vi bruke enhver mulighet og anledning til å krenke religiøse, meg å være uklok hvis det stemmer at Norge er et land der antisemittisme, og islamofobi (fortsatt av mangel på et bedre ord) ligger like under overflaten og syder.

På den annen side så kan vi ikke forby selv grove krenkelser av religion, og vi skal selvfølgelig være steinharde på uskikker som omskjæring, kvinneundertrykking og den slags.

På den tredje siden har vi folk som ønsker å blåse opp trusselen islam representerer til gigantiske proporsjoner, og leverer sitt smakløse grums ved å skyve ytringsfriheten foran seg. På den fjerde siden hevder Kenan Malik at islamofobi (nok en gang i mangel av et bedre ord) ikke er et så stort problem som mange vil ha det til, og at det er et begrep som i mange tilfeller blir brukt for å stilne berettiget kritikk mot islam.

Og alle fire sidene har antagelig noe ved seg, så hva gjør man med denne labyrinten?

Vel, i utgangspunktet hadde jeg tenkt å labbe rundt den, men hva om vi gjør så her: Vi bytter ut Hustads krenkelser med Maliks ord: Enhver sosial forandring, eller sosialt fremskritt, betyr at grunnleggende overbevisninger blir utfordret og fornærmet.

Vi skal altså ikke krenke for krenkelsenes skyld, men vi skal både utfordre og fornærme der det er nødvendig å utfordre og fornærme, og dermed klarer vi å forene både den første og den andre siden her.

Og hvis så bare regjeringen kan slutte å vingle, klare å forsikre oss om at ytringsfriheten er viktig, og ikke er noe som kan forhandles bort, så er i grunnen mye gjort med tredje side også. Vi trenger ikke forsvare de smakløse og idiotiske ytringene så lenge de ikke er truet. Vi kan fordømme dem om vi vil, eller møte dem med den likegyldigheten de kanskje fortjener.

Når vi så har fått disse sidene i orden kan vi kanskje la oss berolige av at islamofobien ikke har så gode kår utenfor internettets kommentarfelt, og at det er all grunn til å tro at den kommer til å holde seg der?

Så kom jeg i mål på et eller annet vis allikevel. Det hadde jeg ikke trodd når jeg begynte på denne posten.

…og om ikke denne posten ble like klartenkt og genial som jeg håpet når tankene begynte å surre på søndag, så tror jeg i det minste jeg har klart å skrive meg igjennom skrivesperra. Det er ihvertfall noe!

Hummer og kanari

Hjorthen ser halve filmer, hele filmer, karikaturtegninger og drømmer om Muhammed.

Før i de gode gamle dager, når både Reagan og Bresjnev var tullinger, men det gjorde ikke noe for man var uansett altfor opptatt med å “levva livet” så må det innrømmes at det ble spilt en del TV-spill. Det var for eksempel en voldsom prestisje knyttet til det å inneha rekorden på bilspillet på Corner Gatekjøkken. Jeg hadde den en stakket stund, og var fullstendig konge. Seinere ble jeg slått av ei jente og det var det. Man har jo ellers spilt en del TV-spill etter dette også, og en ganske vanlig bivirkning av dette var at man etter en intensiv periode med trykking på kontroller begynte å drømme om TV-spillene om natta. Det var som regel et meget godt tegn på at det var på tide å finne på noe annet en stund. I natt så drømte jeg om Muhammed-karikaturer…

Det er litt overraskende at ingen har tatt imot oppfordringen om å poste Jylland-Postens bilder ved å poste bildet under her. Særlig er jeg skuffet over at jeg ikke kom på ideen selv før nå, momentumet kunne absolutt vært bedre, men nå håper jeg at denne posten kan fungere som en slags katarsis.

Jadda, og dermed lover jeg verken på tro eller ære (jeg har ingen av delene) at det siste er sagt fra min side om denne saken på en god stund. Jeg drev imidlertid og surfet litt rundt på nettet i går for å kikke på andre politiske karikaturer fra fjern og nær. Det er nesten litt pussig hvor mye sprengkraft det fortsatt kan være i noen ganske enkle blyantstreker. For eksempel så ble det jo rabalder når Dave Brown i The Independent tegnet Ariel Sharon som en kjempe i ferd med å spise et palestinsk barn mens kamphelikoptere sirkler rundt ham med høytalere som skriker ut “Stem Sharon.” Israel protesterte vel formelt overfor Storbritannia, men Dave Brown endte opp med å vinne prisen for årets beste politiske karikatur.

Egyptiske medier har det ellers med å trykke temmelig stygge karikaturer av israelerne/jødene, og sammenligninger med Hitler og nazister er slettes ikke uvanlig. Karikaturer av jøder er jo ellers en lang og ikke spesielt ærerik tradisjon. Øvre Richter Frichs bøker om Jonas Fjeld hadde vel fra tid til annen en svartmusket og krokneset skummeltutseende mann på omslaget, i skarp kontrast til den blonde og høyreiste norske kjæmpen i helterollen. Dessuten så er det vel umulig å komme utenom Der Stürmer i denne sammenhengen. Der dyrket man jødestereotypene frem til nye høyder, og mange har sammenlignet Jylland-Postens karikaturer med disse, men fullt så gærne er de da tross alt ikke. Mannen bak Der Stürmer var forøvrig Julius Streicher, og han var neppe en særlig hyggelig fyr. Han var ikke i militæret, deltok ikke i planleggingen av Holocaust, invasjonen av Polen, Sovjet eller noe i den duren. Han hadde klengenavnet “Kongen av Nurnberg” en stund, men det hjalp ham ikke stort under Nurnbergprosessene. Streichler ble dømt til døden for sin anti-jødiske propaganda. Så mye for ytringsfriheten altså. Hans siste ord var “Heil Hitler,” som den eneste av de dømte nazistene.

Litt rabalder om karikaturer har det vel vært her hjemme også. Sist når Erna Solberg ble fremstilt som ei purke, tatt bakfra av Carl I Hagen med Lars Sponheim som medhjelper. Dagbladet ble heldigvis ikke satt i brann av sinte Høyremedlemmer den gangen.

…og litt trivia helt til slutt: E.H.Sheperd er høyt elsket for sine illustrasjoner til A.A.Milnes bøker om Ole Brumm. Selv angret han visst bittert på at han sa ja til akkurat den jobben for den kom til å overskygge alt annet han gjorde i sin karriere. Først og fremst var nemlig Sheperd karikaturtegner i Punch i mange år. Jeg prøvde meg forresten på en liten karikatur selv her om dagen, og den ble når sant skal sies ikke spesielt vellykket tror jeg. Men i et øyeblikks mangel på selvsensur så skal dere få se den allikevel: (Klikk på bildet for større versjon)

Men okay, nok karikatur og over til film. Når man er så heldig/uheldig å jobbe på kinoen så hender det man blir nødt til å se filmene litt sånn amputert. Ofte kommer man ikke inn før det har gått en stund ut i filmen, andre ganger må man gå ut enhalvtime før den er ferdig. Noen ganger får man sett alt, men i etapper. Dette kan være litt ødeleggende i forhold til filmopplevelsen innimellom, derfor bare en kvikk oppsummering over filmer jeg har sett litt sånn stykkevis og delt i det siste:

Fia og Klovnene fikk hard medfart i en usedvanlig dårlig filmanmeldelse i BT når den hadde premiere. Jeg fikk aldri sett hele filmen, men etter mitt skjønn er dette en klok, varm og kvalitetsfyllt barnefilm om vanskelige temaer. Fia har en litt merkelig mamma som ikke er helt god på dette med å være mamma. Det blir heller Fia som må passe på mammaen. Barnevernet kommer inn i bildet og Fia havner i midlertidig fosterhjem hos Anne Ryg og Stig Hoff. Filmen klarer å formidle forståelse og empati overfor alle parter i denne vanskelige situasjonen og er en film som mange voksne kunne hat godt utbytte av å se. Med eller uten barn.

Pitbullterje spinner litt rundt det samme temaet. Barn som må passe sine mer eller mindre skakkjørte foreldre. Her er jeg vel på linje med filmanmeldere flest, det er en sympatisk film med plenty av sjarm som kanskje mangler det lille ekstra.

Katteprinsen er japansk animasjon fra samme selskap som ga oss den nydelige Chihiro og heksene. Dette er strålende tegnefilm for de små, men Chihiro kunne man se flere ganger uten å bli lei, Katteprinsen har ikke samme holdbarhet, ihvertfall ikke for voksne. En litt urettferdig sammenligning dog, siden denne nok er laget for en litt yngre aldersgruppe enn det Chihiro var.

Broken Flowers er Jim Jarmusch og Bill Murray i strålende kombinasjon. Jeg gikk glipp av en god del av begynnelsen, samt et godt stykke mot slutten, men så vidt jeg kan bedømme så virker dette å være en liten perle av lakonisk humor som er vel verdt å få med seg. Jeg får ta den på DVD.

Og så en hel film helt til slutt. Thailandske Ong Bak har endelig kommet i hus, og ble fortært i nattens mulm og mørke. I en verden hvor ambassader blir brent på grunn av tegninger i en avis så kan man kanskje ikke kalle plottet i en film som handler om folk som ofrer livet for å få tilbake hodet på en buddhastatue for søkt? Men uansett så er historien her bare en unnskyldning for å dynge på med actionscener. Det gjør denne filmen med bravur, og er noe av det beste denne sjangeren har produsert på lang tid vil jeg tro? For en som har vokst opp med Bruce Lee som litt av et ideal en stakket stund i ungdommen så er det liksom vanskelig å finne slåsskjemper som når helt opp. Tony Jaa i hovedrollen her kommer svært nær. Hadde han nå bare ikke hatt slik en pinglete Michael Jackson-stemme…

%d bloggers like this: