web analytics

Search Results for: Farbror melker

Hummer og kanari

Farbror Melker rir igjen

Det er så lenge siden at jeg husker ikke helt hva jeg syntes var best med Vi på Saltkråkan når jeg så TV-serien for første gang. Når jeg så den igjen som ung voksen var det imidlertid ingen tvil. Det var Farbror Melker som var den store beholdningen. I tillegg til Malin da, men noen ting er så selvsagt at det ikke er nødvendig å skrive om.

melker

Melker Melkersson er enkemann, far til fire, forfatter, og fullstendig udugelig med alt som krever praktisk tilnærming. Høydepunktet er episoden der han prøver å bygge en slags akvedukt som skal lede vann fra brønnen og inn på kjøkkenet. Det ender med katastrofe. Etterpå fisker han med barna, og skal så lage fiskegryte av resultatet. I oppskriften står det at det skal være salt etter behag eller noe i den duren, så Farbror Melker kjører på med saltbøssa i en slik grad at middagen blir uspiselig. Til slutt blir han angrepet av veps, prøver å bekjempe dem med en planke, men oppnår ikke annet enn å slå i stykker sin nylagde akvedukt. Til slutt blir han jaget på sjøen av vepsene, og lille Tjorven får avlevere sin signaturlinje, varför badar du alltid med kläderna på?

Melker minner ikke så rent lite om min gamle far, som altså leste i oppskriften at biffstykket skal legges rett på platen, og mente dette måtte bety at stekepanne var et unødvendig mellomledd i prosessen til et bedre måltid. Han hadde ti tommeltotter, og kunne ikke slå opp en fluktstol uten å falle ned en skråning. Nå som jeg selv har nådd godt voksen alder har jeg for lengst innsett at jeg ikke er helt ulik Farbror Melker selv heller. Som sist torsdag.

Torsdag kveld klarte jeg å rive meg løs fra stolen og PCen for å gå meg en kveldstur. Jeg er møkklei av Brandsøyåsen, så jeg fant ut at jeg skulle gå på Eikefjordstøylen i stedet. Der har jeg gått et par-tre ganger før, det er en fin tur. Akkurat passe lang med 35-40 minutter opp i min tunge og dårlig trente kropp, og bratt nok til at jeg blir svett på ryggen.

wpid-wp-1437238900057.jpegPå vei opp kommer man til en elv som man krysser via en fin liten bro som noen driftige sjeler har snekra. Der kan man velge å gå til Knapstadstøylen i stedet. I følge skiltene som står der stien begynner er det 2 km opp på Eikefjordstøylen, og 3 km om man heller velger Knapstadstøylen. Men jeg valgte Eikefjordstøylen, rett opp fjellet, og opp til toppen kom jeg meg i god behold. Det tok ganske riktig ca 40 minutter. Jeg var godt fornøyd. På toppen var det som vanlig fin utsikt. Litt mindre vanlig var eimen av tennvæske som lå over støylen, men jeg hadde nå ikke tenkt å ta en sigarett uansett. Etter å ha skrevet meg inn i turlagsboka (når skal forresten noen få laget en app for dette slik at man bare kan stemple inn i stedet for å slite med dårlige penner og fuktige ark i boka?) kikket jeg meg litt rundt, og så et skilt som pekte mot Knapstadstøylen.

Hmmm, tenkte jeg. Det er jo dritkjedelig å gå tilbake samme vei. Skulle jeg… Hvis det er tre kilometer til Knapstadstøylen, men bare to til Eikefjordstøylen kan det jo ikke være så innmari langt å gå den veien ned igjen. Det var fortsatt tidlig kveld, og uansett blir det jo ikke ordentlig mørkt heromkring på denne tiden. Tenkte jeg i mitt Farbror Melker-øyeblikk. Og før jeg rakk å høre på den rasjonelle stemmen i bakhodet som sa at dette nok var en dårlig ide, så hadde jeg lagt i vei bortover fjellet.

Jeg fulgte de røde merkene, først gikk det nedover, så gikk det oppover igjen, men det var utrolig fint der inne i fjellet. Jeg labbet i vei, uten anelse om hvor langt eller bratt det skulle være. Det var en knallfin tur. Behagelig å gå. Så lenge jeg hadde koll på merkene skulle alt være under kontroll, det fikk nå bare ta den tiden det tok. God stemning.

wpid-wp-1437238992418.jpeg

Jeg kom til et rødt merke der det virket som om veien skulle snu nedover igjen, jeg fant neste røde merke, og labbet i vei nedover. Ganske sikker på at nå var jeg omtrent fremme ved støylen. Dagen var nå på hell, så det passet bra. Optimismen var fortsatt stor. Utsikten var fin der jeg gikk utover igjen. Jeg kom til et skilt som pekte nedover. Kyraråkja sto det. Jeg var på nippet til å velge den veien, men i stedet fortsatte jeg rett fram. Haha, tenkte jeg. Det hadde vel vært typisk meg. Bare følge et hvert skilt som peker et eller annet sted. Jeg labba på. Rett her framme ligger nok støylen. At merkene ikke lenger var røde, men blå, affiserte meg ikke.

Men den gjorde ikke det. Eller kanskje gjorde den det, men jeg så den ikke?

Verre var det at etter å ha gått en stund mistet jeg stien. Jeg kom til en liten elv, ante at jeg måtte komme meg over til andre siden, men det var ingen merker å se. Det var blitt mørkt. Ikke så mørkt at det på noen måte var farlig eller skummelt å gå i fjellet, men mørkt nok til at det var vanskelig å få øye på merkene. I hvert fall om de var langt borte. Jeg så ingen merker. Jeg vaset rundt i terrenget der en god stund for å prøve å finne veien videre. Begynte å bli litt bekymret. Dagen var omme. Det var blitt sent. Jeg begynte å se for meg overskrifter i lokalmedia. Mann(47) savnet i fjellet. Eller enda verre. Jeg så for meg at min kjære snart begynte å lure på hvor jeg var. Eller aller verst. At jeg faktisk måtte ringe hjem og fortelle at jeg hadde gått meg vill i Eikefjordsalpene. Hvilken skam! Kanskje hadde det vært bedre å bare bli der oppe i fjellheimen.

wpid-wp-1437238936845.jpeg

Men jeg hadde ikke gått meg vill. Ikke ordentlig. Jeg visste jo godt hvor det siste merket var. Jeg kunne alltids gå tilbake samme vei jeg var kommet. Og hva med det skiltet med Kyraråkja på? Kunne det være en vei som etterhvert også førte tilbake til utgangspunktet?

Alt dette kunne jeg sjekket om jeg bare hadde hatt dekning på mobilen, men oppi høgget der var det bare edge. Ingen sjanse til å drive utstrakt mobilsurfing. Jeg la en plan: Gå tilbake samme vei jeg var kommet. Når jeg kom til skiltet med Kyraråkja fikk jeg ringe hjem og be min kjære sjekke om jeg kunne gå den veien. Hvis ikke fikk jeg bare gå tilbake hele den lange veien jeg nettopp var kommet. Som sagt så gjort.

Det var ikke noe problem å gå i sine egne fotspor så og si, og et sted på veien satte jeg meg ned for en liten fem-minutter. Der viste det seg til min store forbauselse å være snev av dekning. Jeg fikk gjort et google-søk, og fant ut at Kyraråkja skulle være en godt opptråkket sti som man i sin tid brukte når kyrene skulle drives på beite. Den skulle ende opp nede i Hestvika, ikke at jeg ante hvor det var, men det virket lovende. Det var nedover. Det var riktig retning. Hva faen, alt er jo bedre enn å gå samme veien tilbake. Jeg la meg i vei langs den godt opptråkkede stien.

I begynnelsen var det greit. Stien var ganske riktig lett å følge, og det var merker på trærne her og der for å forsikre dumme østlendinger om at de ikke var helt på villspor. De var umulige å se på avstand, men kom man bare nær nok, la oss si 50 cm fra, så man dem klart og tydelig. Da var det å utbryte et YES, og gi merket en high five. Stien gikk i riktig retning også, en stund gjorde den det, men etterhvert svingte den østover. Det liket jeg ikke noe særlig, for det betydde at jeg nå beveget meg bort fra rasteplassen der bilen sto parkert. Men jeg tok det for gitt at den kom til å svinge vestover igjen lenger nede. Hvilket den jo gjorde. Jeg trasket på. Gjennom skog. Over myr. Jeg plumpet. Og plumpet igjen. Tørket opp, og plumpet igjen. Til slutt gadd jeg ikke lenger å lete etter steder å tråkke for å komme tørrskodd over våte partier, men bare plasket meg gjennom. Litt sliten etterhvert. Litt vondt i knærne, jeg er jo en tung mann, og ikke spseielt god i terrenget. I hvert fall ikke når det går nedoverbakke. Til slutt så jeg lysene fra Eikefjord i det fjerne. Jeg begynte å se slutten på turen. Hurra. Skal se jeg kom meg hjem i live likevel!

wpid-wp-1437239076444.jpeg

Da var det jeg mistet stien. Men jeg ga blaffen. Jeg visste jo nå at jeg var på rett spor. Jeg visste at om jeg bare holdt nogenlunde rett vest og nedover ville jeg finne riksvegen. Og for en gangs skyld slapp jeg å bite i meg optimismen. Etter å ha tråkke gjennom pillråtten skog. Revet opp trær med rota. Krysset en stor bekk minst to ganger, så jeg en lysning borti skogen. Kunne det være en traktorvei? Det så sånn ut, men neida, det var rett og slett en lysning rundt en monstermast. Hurra for monstermaster. Nå kunne jeg jo bare følge strømlinja videre hele veien til sivilisasjonen. Det freste over meg. Jeg kunne kjenne el-følsomheten trenge på. Kreften vokse i kroppen. Men nå gikk det radig nedover. Ikke lenge etter fant jeg en grusvei, og vips så var jeg nede på riksvegen. Litt bortenfor rasteplassen. Jeg labbet lykkelig videre, og der var bilen!

Men Hestvika. Et eller annet sted på veien ned Kyraråkja var kanskje lykken bedre enn forstanden, for Hestvika ligger egentlig i helt feil retning, ved Endestadvatnet. Det hadde blitt langt å gå til bilen. Enten finnes det to Hestviker der i området, eller så har jeg altså gått feil et eller annet sted på vei ned fjellet. Hvilket jo sendte meg tilbake til bilen. Men jeg fulgte jo merkene nesten hele veien, så litt rart synes jeg det var altså.

Farbror Melker overlevde altså denne etterhvert noe strabasiøe fjellturen. Mens hans livs lys sov sin søteste søvn gikk han 13,01 kilometer i ulendt terreng. Det tok 5 timer og 19 minutter.Maks høyde, ynkelige 485 meter. Fin tur. God historie. Denne dagen. Ett liv.

Men neste gang blir det Brandsøyåsen.

melker2

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Havet, døden, kjærligheten og spøkelsene

manniskohamnJohn Ajvide Lindquist fortsetter sin skandinavisering av skrekksjangeren i sin siste bok Menneskehavn, og nok en gang er det en leseropplevelse av de sjeldne.

Lindquist debuterte med et brak når han tok vampyrmytene,og mikset den sammen med oppvekst og sosialrealisme i en svensk drabantby på åttitallet. La den rette komme inn er intet mindre enn en fantastisk bok, og filmen er ikke dårlig den heller.

I Håndtering av udøde var turen kommet til zombiene, og selv om debuten objektivt sett nok er en bedre bok, så traff denne meg som en fotball i solar plexus. Det er noen beskrivelser av savn og desperat fortvilelse der som man må lete lenge og vel etter maken til. En bok til å grine av, og det mener jeg så positivt som jeg bare kan.

I Menneskehavn spinner han litt videre på noe av det som var så gripende beskrevet i Håndtering av udøde. Den største skrekken av alle. Å miste et barn.

En liten familie er på skitur ute på isen i den svenske skjærgården. Mor, far, og seks år gammel datter. Ut til et stort gammelt fyrtårn som heter Gåvasten går ferden. På vei ned igjen fra fyret løper datteren Maja i forveien, ut på isen, og der bare forsvinner hun. Isen er for tykk til at hun kan ha gått igjennom. Sporene stopper plutselig. Hvor har hun blitt av? Hva har skjedd?

 To år senere vender pappaen hennes tilbake til øya. Ekteskapet har gått i oppløsning. Han er konstant full. En knust mann. Det har ikke gått mange dagene før han begynner å føle datterens nærvær, men hvor er hun? Er hun død? Kan hun reddes? Hva i alle dager er det som skjer?

Herfra vider historien seg ut og blir en ganske bredt anlagt slektskrønike. En beretning om denne mørke versjonen av Saltkråkans historie. Menneskene som har bodd der og deres pakt med havet. Uten Farbror Melker, men med onde spøkelser som kjører moped med lasteplan og kommuniserer i The Smiths/Morrissey-sitater.

John Ajvide Lindquist signere bøker
John Ajvide Lindquist signerer bøker

Lindquist er en forteller av djevelens nåde, dette er nok en gang en killer av en leseropplevelse, spennende, skummelt, og med flotte karakterer. Det er altså spøkelser som er det okkulte innslaget denne gangen, men la deg nå ikke skremme av det.  Det vil si, du skal selvfølgelig la deg skremme når du leser boka, men ikke la det skremme deg til å la være å lese denne. Kan millioner av mennesker tro på Lisbeth Salander, så kan de tro på de mopedkjørende spøkelsene Hubba og Bubba også.

Og egentlig handler det jo ikke om spøkelser, draugen og dødsriket, men om hvordan det er å være menneske. Hvordan det er å miste noen. Savn, kjærlighet, hat og det store ukjente.

Men visst er det også ting man kan plukke på her. Kanskje er den litt for lang, kunne vært komprimert bedre? Trenger vi alle tilbakeblikkene? Beskrivelsene av hovedpersonens desperate sorg er ikke like kvass som den vi møter hos bestefaren som prøver å redde sitt zombiebarnebarn i Håndtering av udøde,  noe som for all del ikke betyr at de er dårlige. Boka er ikke så intens som de to foregående, jeg får en følelse av at La den rette komme inn, og Håndtering av udøde var bøker som sprengte seg ut nærmest på egenhånd. At dette var historier Lindquist måtte skrive.  I Menneskehavn er det mer slik at det er forfatteren som sprenger seg inn, på jakt etter historien?

Hvis dere forstår hva jeg mener.

Konklusjonen blir allikevel den at jeg ikke leste noen bedre skandinavisk bok i fjor. Anbefales!

Flopsyblogg

Nostalgisk gjensyn: Vi på Saltkråkan

I helga hadde jeg lillesøster på overnattingsbesøk. Jeg disket opp med pizza på fredagskvelden og nachos på lørdagen, for litt skal man jo dulle med sine yngre søsken, selv om hun begynner å bli voksen. 24 år gammel og med Mastergrad fra Handelshøyskolen skulle jo tyde på det, selv om det er lett å glemme når man selv er 7 år eldre.

plsymo.jpgLillesøster vet heldigvis å bevare barnet i seg, og hun er et ypperlig tante-emne. Jeg glemmer aldri den gangen eldstemann Thomas skulle presentere familien i form av Playmo-figurer. Han selv var en liten gutt med lyst hår. Jeg og Hjorthen var henholdsvis voksen dame og voksen mann. Men lillesøster; ja hun var en liten Playmo-jente med svart hår. Så det er kanskje ikke så tilfeldig at hun ble spurt om hun hadde Ungdomskort på bussen hjem. Det er ikke alltid en fordel å være en liten Playmo-figur.

tjorven.jpg

Men det er fint å kunne bevare litt av barnet i seg, og i helga la vi ut på en skikkelig nostalgi-trip. Lillesøster hadde nemlig skaffet seg hele “Vi på Saltkråkan” på dvd, og dermed var underholdningen sikret i mange timer. Serien er fra 60-tallet, og man kan vel knapt ha vokst opp i Norge de siste 40 årene uten å kjenne til den. Den har blitt sendt mange ganger på norsk fjernsyn i løpet av årene, og av en eller annen grunn blir jeg aldri skikkelig lei av den.

For hvem kan vel mislike Tjorven? Den litt runde og taletrengte jenta, sjelden å se uten bikkja Båtsmann, og med en klar formening om at hun skal bli tjukk og skrive på maskin når hun blir voksen. Bestevennen Pelle er den avbalanserte, som sjelden lar seg vippe av pinnen, og egentlig trives vel så bra sammen med dyr som med mennesker.

Det er selvsagt koselig så det holder, uten for mange skarpe kanter. Men akkurat når vi tror at vi kan komme til å bli kvalt av kos, så dukker Farbror Melker opp og redder dagen. Farbror Melker er den store helten, enten han vimser omkring og sprayer maling på veps, eller lar seg overtale til å bli bundet fast til et tre. De mannlige leserne vil vel kanskje foretrekke den søte Malin i stedet, men i min bok er det ingen som når opp til den velmenende klønemannen Melker. En av de mest minneverdige episodene er den hvor Farbror Melker er lei av å hente vann i brønnen, og går i gang med å bygge et eget rørsystem. Av plank såklart, støttet opp av noen tynne stenger. Systemet hans fungerer selvsagt godt nok til å lage oversvømmelse på kjøkkengulvet, men ender sine dager i et av Farbrorens uendelige forsøk på å jage vekk en sint veps med en kjepp.

Men det jeg egentlig skulle si, er at etter noen timer i selskap med Farbror Melker, gikk det plutselig opp et lys for meg. For hvem er denne mannen egentlig? Jo, han er en snill og vimsete, glad i å skrive, og ikke så veldig praktisk anlagt. Med andre ord: Jeg er faktisk sammen med Farbror Melker!

Bildebevisene finner dere her:

Farbror Melker:

 

hjorth1.jpg

Hjorthen:

melker21.jpg

%d bloggers like this: