web analytics

Search Results for: Feig som faen

Hummer og kanari

Feig som faen

Jeg vet ikke om det er meg som er litt unormal, men i forhold til min kjære Flopsy så husker jeg egentlig veldig lite fra min tidlige barndom. Noen fragmenter herfra, noen glimt derfra. Noen ting som jeg sant og si egentlig tror kommer fra bilder som jeg har sett i ettertid. Det kan naturligvis komme av at jeg aldri har brukt særlig tid på å dvele ved barndommen, og det er vel ikke helt usannsynlig at det er en grad av forsvarmekanismer med i bildet også. Fortrengning er undervurdert som terapi spør du meg.

Men noen ganger så kan inntrykk utenfra, som for ekesempel fra kunstneriske uttrykk, gi meg noen åpenbaringer av ting jeg hadde glemt fullstendig. Når jeg leste Lars Ramslies bok, “Destroyer,” så gikk det opp for meg at den barndommen som man gjerne tror er bekymringsløs, full av solskinn, trygghet, kos og pannekaker egentlig er en illusjon. Jeg hadde fullstendig glemt hvor mye tid man brukte på å gå rundt og være redd for en hel masse ting. Enten det nå er den bjeffete elghunden til naboen, edderkopper, de store gutta, jentedoen, eller døden selv. Når man er liten er redselen aldri særlig langt unna. Sant og si så er den vel ikke alltid så langt unna når man er stor heller, men da er jo forsvarsverkene skjerpet. Man vet hvordan man skal styre unna den.

Jeg fikk et sånt flashback til barndommen her forleden etter å ha lest Drusilla hevde at hennes påståtte manglende sosiale kompetanse skyldes at hun ikke har gått i barnehage. Dette fikk meg til å tenke litt på min egen manglende sosiale kompetanse. Nå er det slik at jeg har gått i barnehage. Året før skolestart (og det betyr vel at det vel egentlig het førskole det?) tok jeg bussen til byen hver morgen, med klippekort festet på ranselen, for å tilbringe dagen i et stort gult murhus. Jeg husker ikke så mye av det året. Jeg mener å huske noen blå klær som klødde noe infernalsk, men det kan være fordi jeg har sett bilder i etterkant som sagt. Jeg tror jeg hadde knagg med bilde av en bil på, noe som jeg mener jeg bemerket var litt dumt siden dette visstnok var under oljekrisa på tidlig syttitall. Jeg husker at en av jentene het Natasha, og jeg husker at jeg fikk min første venn dette året. Det var ham jeg kom til å tenke på, og det er mange år siden sist!

Martin het han, og han bådde på en gård på Gulset. De hadde hester, og han hadde en storesøster som het Jane. Jeg hadde lest om Calamity Jane i Lucky Luke, eller var det kanskje Sølvpilen, så naturligvis så var det det hun ble hetende i mitt hode. Sannsynligvis er det vel derfor jeg husker henne også. Jeg husker moren deres, men kan ikke huske noen far. Jeg tror de kjørte en hvit Toyota stasjonsvogn. Jeg kan huske at jeg var på besøk hos dem mange ganger. Jeg tror at han var på besøk hos oss noen ganger også. Jeg mener å huske at vi var på lekeplassen på Skotfoss ved en anledning, på en sånn sparke-karusell, hvor gamlingen snurret oss rundt til vi ble svimle. Martin var en kjernekar.

Når barnehageåret var omme så var det tid for skolestart, og jeg fikk nye venner. Martin også antar jeg, og det ble ikke så ofte vi så hverandre lenger. En kveld kom han imidlertid på besøk, jeg antar moren hans må ha kjørt ham opp. (For dem som er ukjent med lokalgeografien så er både Skotfoss og Gulset forsteder til Skien, og ligger noe sånt som fem kilometer fra hverandre.) Jeg hadde besøk av to av mine nye venner, Tompe og Tryta, og dermed ble Martin en outsider. Siden sist jeg hadde sett ham så hadde Martin begynt med idrett. Bryting for å være nøyaktig, og det betydde naturligvis at vi måtte arrangere brytekonkurranse. Selv så var jeg temmelig skinny and small i barndommen, men Tompe har alltid vært sterk som en bjørn, Tryta var dessuten noen år eldre enn oss, så det gikk som det måtte gå. Martin må jo fortsatt ha vært rimelig fersk i brytegamet, så han fikk tyn.

Jeg kan ikke huske om vi var direkte slemme, men i flere år etterpå så var denne kvelden hvor “vi” satte han derre “bryteren” fra Gulset på plass et stadig tilbakevendende tema når vi trengte en triumf å snakke om. Det var garantert ikke noen hyggelig kveld for Martin, uansett om vi kanskje ikke var veldig slemme. Jeg så ham aldri igjen. (Unntatt på sportssidene i lokalavisene da, jeg tror han ble norgesmester i bryting senere, og syslet også en del med sumobryting. Kanskje han hadde banket oss i dag.)

Denne episoden var det jeg plutselig kom til å tenke på, og det slo meg plutselig at jeg jo egentlig oppførte meg temmelig dårlig. Martin var min venn, på besøk hos meg, og allikevel så har jeg ingen skrupler med å stille meg på mine andre venners side. Bidra til en mulig ydmykelse. Sende en venn hjem med halen mellom beina og skylle et godt vennskap ned i dass. Muligens så er det slikt man gjør når man er sju år, uten å tenke særlig over det, men jeg var rett og slett en feig faen. Var det noe man ikke måtte være den gangen så var det feig. Det var det verste man kunne fått slengt etter seg, men jeg var feig som bare faen.

Noen ganger forekommer det meg at man bruker de første tjue åra av livet til å finne ut hvem man er, og så bruker man resten av livet til å forsøke å justere det bildet etter realitetene. Når jeg ser meg i speilet skulle jeg ønske jeg så den personene jeg trodde jeg var, eller trodde jeg ville bli, når jeg var seksten. Jeg skulle ønske jeg var et bedre menneske, et som hadde guts til å stå opp når jeg ser andre bli behandlet dårlig. Jeg skulle gjerne vært sterk nok til å æreskjelle hun som ikke er sikker på om hun vil la datteren sin henge sammen med den nye jenta i nabolaget siden hun er et “barnevernsbarn.” Skulle gjerne vært tøff nok til å be folk skjerpe seg når de behandler våre bulgarske hotellmusikanter ovenfra og ned, og mener at de helst skal høres og ikke sees. Men er det ikke slik at jeg egentlig fortsatt bare er en feig faen?

Okay, jeg har vært i situasjoner, f.eks i nattevaktjobben, som jeg har taklet bra. Situasjoner hvor jeg helst skulle sett at jeg slapp å involvere meg. Situasjoner hvor jeg har overrasket meg selv at jeg har fikset. Jeg HAR blitt flinkere enn jeg var, men sannheten er at det koster meg mye krefter. Krefter som jeg ikke alltid føler at jeg har. For selv om jeg prøver å være sterk så er jeg innerst inne både svak og feig så det holder.

Feig som faen.

Hummer og kanari

Je Suis Charlie?

ball point pen photo
Photo by suzyq212

Ein kveld i jula fann eg ut at eg skulle skifte strengar på gitaren min. Ikkje det at eg spelar så mykje gitar lenger, men det var ti-tolv år sidan sist, og eg hadde tilfeldigvis fått tak i eit nytt sett. Eg tenkte eg kunne gjere dette medan eg såg ein episode av American Horror Story på TV. Det gjekk bra ei stund, men då eg hadde fått på alle strengane og stemt fem av dei til nokolunde rett tone gjekk alt gale. Då eg skulle stramme til og stemme den siste e-strengen vart det litt spanande på TV samstundes. Resultatet var at eg stramma for hardt. Eg gav stemmeskruen eit siste lite tak, og plutseleg rauk strengen med eit skarpt smell. Eg skvatt så eg trudde eg hadde pådrege meg eit hjarteinfarkt. Horror Story vart det, ja.

Meir horror. Klokka 11.30 sist onsdag tok to væpna og maskerte menn seg inn i redaksjonslokala til det franske satirebladet Charlie Hedbo. Når dei dreg frå staden berre få minutter seinare ligg det 11 døde igjen etter dei. Under flukta drep dei ein politimann på gata. 12 døde, 11 skadde, fleire av dei alvorleg, i det som verkar å vere ein terroraksjon utført av feige mordarar som hevdar å handle på vegner av islam og profeten Muhammed. Vi veit enno ikkje alt om kva og kvifor, men at Charlie Hedbo har vore kompromisslause i si handtering av og harsellering med islam er heilt sikkert ein del av det. Satirebladet har likevel aldri vore ei hatblekke. Dei har sparka i alle retningar, mot religionar, politikarar og maktmenneske. Det skapte reaksjonar. I 2011 blei dei råka av ei brannbombe, og denne veka måtte redaktøren, og fleire av dei tilsette betale den høgste prisen for å ha brukt sin ytringsfridom. Skruen strammast til endå eit lite hakk.

Det ballar på seg. Og det gjer noko med meg. Anten det no er Taliban som massakrerar skuleborn i Pakistan, terroristar i Paris, flyktningar som drep tilfeldige ofre på Sogn og Fjordane-ekspressen, eller IS som herjar i Syria og Irak. Profetens Ummah, syriafararar, og politibetjentar med maskinpistolar på Amfi ein heilt vanleg føremiddag. Eller om det er moskear som blir stukke i brann i Sverige, tusenvis av PEGIDA-tilhengarar i Dresdens gater, Nationalsozialistischen Untergrund, nynazistene som førde sin eigen vesle rasekrig i Tyskland mellom 2000 og fram til dei vart stoppa i 2011. Vi kjem sjølvsagt ikkje unna barnemordaren på Utøya. All faenskapen i verda, som ikkje alltid heng saman med alt, men som kvar for seg er med på å stramme til skruane. Og på nettet hamrar keyboardkrigarane i veg. Tastatura knatrar som maskingevær. Strengen blir strammare og strammare. Eg kjenner mørket riv og slit i meg. Etter drapa i Paris kokar det i meg. Eg vil ha handling. Eg vil at fienden skal knusast. Lat oss ta dei. Eller i det minste krenke dei til dei ikkje orkar meir. Eg er sint. Eg er Charlie. Det kjennest godt å seie det. I sinne og solidaritet. Je Suis Charlie. Eg er fankern meg Charlie!

Ytringsfridom, vårt åpne og liberale samfunn, er ikkje avhengig av at alle går rundt og fornærmar kvarandre til ein kvar tid for å overleve. Det er fint å oppmode til å vere snille med kvarandre. Ikkje fornærme nokon berre for å fornærme. Kardemommelova er fin. Men dette held ikkje om nokon trugar med vald og våpen. Om nokon vil freiste å endre kardemommelova til noko slikt som at ein skal ikkje plage andre, ein skal være grei og snill, viss ikkje skyter vi deg ned og stikk av i ein bil. Då er vi nøydd til å sette foten ned. Ikkje i eit sekund må vi gje inntrykk av at det er ein strategi som faktisk kan fungere. Vi kan godt diskutere om det er naudsynt å teikne og publisere karikaturar av profeten Muhammed, men ikkje før du har lagt frå deg kalashnikoven. Dette visste folka bak Charlie Hedbo. Eg, vi, visste ikkje det under karikaturstriden i 2006. Har vi lært det no? Det held ikkje at eg seier «Je Suis Charlie». Eg er Charlie. Vi må være fleire. Nous sommes Charlie. Vi er Charlie. Er vi det? Er eg det?

Mest av alt er eg eigentleg berre redd. Oftare og oftare er eg oppriktig redd for kva slags verd ungane mine kjem til å vekse opp og leve sine liv i. Eg vil at dei skal få gode liv. Trygge liv. Fri for krig. Fri for terror. Kan dei få det? Eg må jo tru det, at kjærleik er sterkare enn hat. Noko anna er ikkje til å halde ut, men korleis? Skal vi stramme skruen heilt til strengen ryk? Nei, vi må få den til å klinge i harmoni med dei andre strengane. Det er ikkje enkelt, men det blir nok enklare om vi konsentrerer oss meir om gitaren i armane enn om skrekken på tv-skjermen.

Bok og Film

Hjorthen ser film: De fleste ulykker skjer i hjemmet

Det er lite jeg liker bedre enn en ordentlig skrekkfilm. Dessverre er det en sjanger der det er langt mellom godbitene, men så blir man jo desto mer overrasket og fornøyd når man kommer over noe som funker. Som Orphan. Der har vi en grøsser som har det meste på stell. Synes jeg da, kritikerene er ellers ganske delt i synet på denne. Fra VGs Jon Selås, som avviser filmen på moralsk grunnlag, til Roger Ebert, som gir den 3 og en halv stjerne, av fire mulige. Hvis du vil ha en god horrorfilm om et barn fra Helvete, her har du en.

Og jeg er på Eberts side og har gitt den 9 av 10 stjerner på min filmoversikt. Det er antagelig litt for generøst, men så glad blir jeg for å se en grøsser som altså gjør det meste riktig.

Plottet er ikke så veldig komplisert. Kate mister et barn helt mot slutten av graviditeten, og må fjerne livmoren i samme slengen. For at all kjærligheten de hadde lagt til side til dette barnet ikke skal gå til spille, så bestemmer hun og ektemannen John seg for å adoptere et barn i stedet. Som om ikke de bare kunne fordelt denne kjærligheten på hverandre og de to barna de allerede har liksom. Dette sender dem til et barnehjem der de møter den talentfulle sjarmøren Esther, ni år gammel fra Russland, med en tragisk forhistorie. Hennes forrige fosterforeldre døde i en ulykksalig brann.

Men så viser det seg at det er mer ved Esther enn man først får øye på, og dermed er faenskapet i gang.

Hva er det som hever Orphan så høyt over feltet av dårlige grøssere der ute?

De arbeidsinnvandrende øst-europeerene blir yngre og yngre, men jammen er de flinke til å svinge hammeren!

Vel, den begynner med en temmelig creepy fødselsscene som på en måte legger premissene. Akkurat som det første bildet i Texas Chainsaw Massacre forteller oss at her kan alt skje, og ingenting av det  kommer til å være særlig trivelig, så gir denne første scenen oss et frampek om at dette ikke kommer til å bli noen subtil psykologisk thriller. There Will Be Blood. Men så roer regissøren det hele ned, og gir oss tid til å bli kjent med den lille glade familien som vi jo aner skal måtte gå gjennom både det ene og det andre før filmen er over. Vi aner også at den lille glade familien bærer på noen ikke fullt så glade hemmeligheter, og at lykken som kjennetegner den første delen av filmen kanskje ikke stikker så alt for dypt under overflaten.

Velkjente horrorgrep brukes hele tiden for å minne oss på at dette er skrekk, og ikke en onsdagsfilm på Fem, og skuespillerene gjør en strålende jobb alle sammen. Med særlige pluss for Vera Farmiga som den hardt prøvede moren i huset, og selvfølgelig Isabelle Fuhrman som spiller rollen som adoptivbarnet fra helvete, Esther.

Aller mest så er dog kanskje Orphan så vellykket fordi den finner sitt utgangspunkt for grøss i noe av det skumleste som fins. Nemlig barn, familie og forhold. Det er skikkelig skikkelig skummelt. Tenk på alt som kan gå galt. Tenk om man ikke fikser det. Tenk på alle kravene som stilles til en, krav som er nærmest umulige å leve opp til. Hva om det begynner å rakne? Hva om du trenger hjelp og støtte, men den som burde være nærmest til å gi dette er forståelsesfull uten å forstå noe som helst? Husk at de fleste ulykker skjer i hjemmet.

Du skal ikkje sova bort sumarnatta

Kombinasjonen av godt skuespill, en regissør som kan alle skremmeknepene, men også gir karakterene tid og plass til å vokse, samt viljen til å bruke barn på spekulativt vis i blodige og skumle scener skaper altså en killer av en grøsser her. Det eneste man kan trekke litt for er at den nok er bittelitt for lang, og at den vel feiger litt ut mot slutten når den lar den onde Esther mislykkes i å drepe sin ferske adoptivbror. Men det er bagateller, jeg koste meg maks med denne filmen.

Hummer og kanari

Ser jeg deg på byen så dreper jeg deg

Street Fight
Creative Commons License photo credit: Lee Templar Photos

Jeg har sagt det mange ganger at en vakker dag så kommer jeg til å klikke på en eller annen kranglevoren gjest med litt for mye innabords, og tørke ham oppetter veggen. Jeg har vel ikke egentlig ment det, for jeg pleier ikke å være så veldig bråsint av meg, det har mer vært en måte å fortelle at noen folk har en egen evne til å gjøre f.eks nattevakter irritert langt over det som er helsemessig tilrådelig.

Men nå sitter jeg her og er litt svett og skjelven etter å ha klikka på en gjest og tørka ham oppetter veggen.

Vi opprettholder tradisjonen med å anonymisere de vi omtaler ved å gi dem navn etter politikere tenker jeg, og dagens subjekt tror jeg rett og slett vi kaller for Per Sandberg jeg. Så hvis du har litt tungt for det: Denne posten handler altså ikke om Per Sandberg, vi bare låner navnet hans en liten stund.

Det er natt til søndag, ca halv ett, da Per Sandberg kommer inn i lobbyen. Han ser fragglete ut, med plasterlapp på nesa, og noen nesten ferdiggrodde skrubbsår på haka. Jeg vet godt hvem han er, han har bodd her før, og hvis jeg ikke husker helt feil så stakk han den gangen av fra en forholdsvis stor bar/minibarregning. Ihvertfall husker jeg at han etter den visitten føk sporenstreks opp på den lista vi har hengende med navn på folk som ikke får lov til å bo her av forskjellige grunner.

Så det kommer selvfølgelig ikke på tale å gi ham noe rom.

Men så er det jo sånn da, at det er mye lettere å si at vi ikke har noe ledig rom, enn at vi ikke har noe ledig rom til akkurat DEG. Det er dumt og feigt av oss, men vi gjør det alle sammen her tror jeg. For min egen del kan jeg bare unnskylde meg med at jeg som regel er alene på nettene, og helst ikke vil ha noe bråk med uberegnelige folk.

Jaja, noen har man da sagt klart i fra til.

Uansett, Per Sandberg vil selvfølgelig ha et rom, jeg sier at vi ikke har noe ledig.

– Har dem noe ledig på det andre hotellet da?

– Det er vanskelig for meg å vite.

– Kan du ikke ringe  opp og høre?

Og joda, det kan jeg, selv om jeg føler meg litt ukollegial når jeg på denne måten bare skyver problemet over på Byens Andre Hotell. Jeg ringer opp, og joda, der har de ledige rom. 

Hadde ikke Per Sandberg stått og overhørt samtalen så hadde jeg advart min kollega der oppe i gata, men det får jeg ikke gjort. Så jeg forteller ham at de hadde ledige rom, og da vil Per Sandberg ha drosje.

– For æ orker faen ikkje å gå opp dit nå

Nåvel, drosje bestilles, og det tar ti minutter får jeg beskjed om. Den tiden synes Sandberg det er greit å ikke kaste bort på uvesentligheter, så han bestiller en whisky.

– Gjør den til en dobbel.

Jeg fyller opp de lovpålagte 4cl og setter glasset på disken.

– Æ tar to stykker.

– Det har jeg ikke lov tilå gi deg, du kan bare få et glass av gangen.

– Faen, kæm e det som lager disse hælvetes dustereglene?

– Nei, det er vel politikerene det.

– Hælvete, men han Gerhardsen har jo vært dau i mange år!

– Jojo, men det kommer stadig nye til ser du.

– Jævla dustemikler. Den hælvetes røykeloven. Røyk kan du kjøpe, men du får fan ikkje lov å røyke han.

– Du kan jo røyke ute da?

– Men det er jo lov å kjøpe røyken. Det skulle fan ikkje vært lov det heller da. Vi kunne røyka torv. I gamle dager fyrte vi med torv i ovnen vet du.

– Sier du det ja?

– Ja visst faen! Kan æ få en pils ved siden av whiskyen da, går det an?

Jeg gir ham en pils, og han går og setter seg ved et av bordene i lobbybaren for å vente på drosjen. Der sitter han og stønner og prater litt med seg selv, mens jeg gjør meg travel bak resepsjonen. 

Etter sånn ca 10 min går jeg frem for å se ut døra om drosja har kommet – det har den, og der ser jeg at Per Sandberg har lagt seg strak ut på en sofa. Når han ser meg så spretter han opp igjen.

– Æ skal nå fan ikkje sove der.

– Nå har drosja di kommet der ute.

– Men æ ska  nå gå og legge meg på rommet!

– Men du har ikke noe rom her vet du, du får høre på Byens Andre Hotell.

Og ut til drosja forsvinner han.

Men plutselig er han tilbake igjen, og kjefter og bærer seg uten at jeg helt klarer å få tak i hva han kjefter for. Jeg tror først at han ikke har fått være med drosja, men så virker det som om han er sur for at han ikke har fått rom på Byens Andre Hotell allikevel. Jeg er neimen ikke sikker på hva som egentlig er greia, for det har gått så liten tid at det virker usannsynlig at han skal ha rukket å kjøre drosje opp dit, betale drosja, for så å gå inn på hotellet, ikke få rom, og så komme ned til meg igjen for å kjefte.

– Men jeg snakket jo akkurat med dem, og da sa de at de hadde ledig?

Sier jeg, fortsatt med litt dårlig samvittighet for å dytte problemet over på andre.

– Ta å ring dæm igjen!

Så jeg ringer opp for å høre om han har vært der, om de ikke vil ha ham inn, eller hva som nå egentlig har skjedd. Om det har skjedd noe, og denne gangen advare dem om at de kanskje ikke bør ta ham inn. Men nattevakten snakker ikke verdens beste norsk viser det seg, så jeg er ikke sikker på om han får med seg hva jeg spør om, og jeg sliter litt med å få med meg hva han svarer også. Bortsett fra konklusjonen: Nå har de ingen ledige rom.

Jeg formidler beskjeden videre.

– Faen, æ har et viktig møte i morra, du har vel et kott æ kan sove på?!?

– Beklager.

– Ta å ring ut til Motellet da, se om de har noka ledig.

Og jeg ringer, og det har de ikke. Jeg formidler nok en gang beskjeden videre.

– Æ tror’kkje noka på dem.

– Nei jeg vet ikke jeg…

– Ring etter ei drosje!

Og det gjør jeg, og mens jeg snakker i telefonen forsvinner Per Sandberg, og for meg ser det ut som om han forsvinner inn i trappeoppgangen. Jeg gjør meg ferdig med drosjene og går frem for å se etter hvor han ble av. Jeg ser ham ikke noe sted, men jeg hører en mistenkelig sildring. Jeg håper at det har begynt å regne skikkelig, men det aner meg jo at her er det nok noe annet som er på ferde. Jeg forter meg rundt hjørnet til trappeoppgangen, og ganske riktig.

Der står Per Sandberg med pikken ute og pisser i trappa opp til andre.

Og da er det det klikker for Unge Hjorth.

– Nå er det faen meg nok, sier jeg, og går mot ham. Jeg vurderer et lite sekund om jeg bare skal kline til ham, men tar meg i det. I stedet så griper jeg tak i strupen på ham og dytter ham opp etter metalldøra til nødutgangen i trappa. Med et høyt dunk slår han hodet ganske hardt i døra må jeg innrømme, uten at det plager meg nevneverdig. Jeg røsker i ham og prøver å dra ham mot inngangsdøra i lobbyen, men han kaster seg ned på gulvet mens han holder et godt tak i jakkeermet mitt.

– Nå skal du komme deg ut herfra, sier jeg.

– Ja, æ skal gå, men æ skal gå selv!

– Ut!

– Ja, men slipp meg da, så skal æ gå selv!

På dette tidspunktet har jeg forlengst sluppet ham, han ligger på gulvet, jeg står over ham, og det er ham som tviholder på armen min.

– Det er du som holder meg, sier jeg, og tar et lite skritt bakover. Han kommer seg på beina og stabber seg mot utgangen mens han kjefter og smeller.

– Jeg vil ikke se deg her på hotellet mer.

– Nei det skal du faen meg slæppe din jævel!

Han snur seg mot meg og virker litt motvillig til å gå ut døra.

– Se der står bilen, nå setter du deg i den og forsvinner herfra.

– Det kan du ta dæ faen på, sier han.

– Og ser æ dæ på byen så dræp æ dæ!

Ja, det var vel ikke mye til slåsskamp egentlig, men bortsett fra den gangen Flopsy kasta meg på hodet inn i bokhylla så er det jammen meg første gang på 30 år hvor jeg har vært i noe som kan minne om håndgemeng.

For min del kan det godt gå tredve år til neste gang også.

Løgn og forbannet dikt

Videre. Alltid videre

Another Sunset Study: better color control
Creative Commons License photo credit: SkipSteuart

I begynnelsen er det fint. En rød låve i bakgrunnen. Stort tun med mykt gress. Stikkelsbærbusker. Sola skinner alltid ned på deg der du stabber rundt på tunet. Men så får du øye på en sti, og du lurer på hvor den leder. Du bare må sjekke, og før du aner ordet av det er du på vei inn i skogen. Skyggene faller over deg. Sola skimter du bare av og til der oppe gjennom grenene. Skal du gå tilbake? Var det en tabbe å legge ut på ekspedisjon uten mamma? Men når du prøver å snu så ser du at du ikke er alene på stien. Det er mange der, og det er ikke lett å snu seg. Folk skubber borti deg. De vil forbi. Øyhhh!! Se deg for da! Erru feig eller? Mammadalt! Nei, det er nok best du fortsetter, og du lurer jo på hvor denne stien leder hen.

Du kommer ut på en lysning i skogen. En glenne. Du kan løpe, det er god plass. Fint. Men så bærer det inn i skogen igjen. Stien er noen steder trang og gjengrodd. Kvister risper deg i ansiktet, men du biter tenna sammen og fortsetter. Frem skal du. Videre. Alltid videre.

Og så oppdager du at du er ute av skogen. At du har vært ute av skogen en god stund uten å legge merke til det, opptatt med å gå som du er. Det er en lang og gresskledd slette, og du trasker ufortrødent videre. Mot målet.  Du veksler noen ord med sidemannen. Hvor er vi på vei? Aner ikke, jeg bare følger strømmen jeg. Se der borte, hva er det for noe rart, skal vi stikke bort og ta en kikk? Nei, best å skynde på. De andre kan jo gå fra oss. Få et forsprang. Så dere går videre.

Det begynner å gå oppover. Umerkelig i starten, men så blir det tyngre. Vi skulle ikke tatt oss en pause da? Nei, best å skynde på. Se så fort de andre går? Og se på dem der du? De har jeg ikke sett før? De ser spreke ut! Nei, vi får nok presse på. Fortsette å klatre.

Og så løfter du blikket og langt der oppe ser du faktisk noe som må være toppen! Når du kommer dit må du vel kunne unne deg en pause, og tenk så fin utsikten må være der oppe! Du krummer nakken og går på med dødsforakt. Nærmere nå. Nærmere.

Og så er du der…

Foran deg er et bratt stup. Grå steinrøys. Ikke noe pent i det hele tatt. Et goldt landskap. Ingenting å se på. Hva i all verden var vitsen med å komme hit? En smal sti snirkler seg nedover. Her er ikke noe blivende sted. Du prøver å snu og gå tilbake den veien du kom, men det er faen meg umulig. Det er så mange som trøkker på, og du står i veien. Du kommer ikke tilbake. Du må fremover, men der er bare stupet. Hva skal du gjøre? Du innser at du har blitt lurt. En smal, lumsk og bratt sti snirkler seg nedover stupet. Du har ingen annen mulighet enn å gå den. Er skjebnen ugrei mister du fotfestet og faller til foten av fjellet. Død. Eller du kommer deg helskinnet ned stien til foten av fjellet, og der dør du. Skitt.

Denne bloggen har bursdag i dag, tre år siden den spede starten ved stikkelsbærbuskene. Hurra!

Page 1 of 212
%d bloggers like this: