web analytics

Search Results for: Kabba

Hummer og kanari

Statoilansvar

skotfoss_bruk

Har dei store bedriftane eit samfunnsansvar, eller handlar det berre om å maksimere drift og overskot slik at aksjeeigarane sit igjen med penger til sukker og smørauge på grøten? Spørsmålet er høgaktuelt etter at Statoil tidligare i veka vedtok at dei vil flytte deler av drifta ved Fjord Base i Florø til Mongstad. Eit vedtak som i verste fall kan gjere at 250 arbeidsplassar i Flora forsvinn, og som allereie har gjort til at Nor-Tekstil har lagt planar om investeringar for 35 millioner kroner på is. Det kjennes på ein måte feil at Statoil, som at på til er eigd av meg og deg, kan gjere dette med eit pennestrøk. Utan nokon form for politisk prosess. Berre Erna Solberg eller Olje og energiminister Tord Lien kan snu Statoil no seier Reidar Sandal, og oppmodar til vidare kamp. Og kamp blir det nok, men den kjem nok ikkje til å føre fram. Så lenge dei held seg innafor konsesjonane gjer Statoil nett slik som dei vil. Samfunnsansvar? Statoil ler heile vegen til banken.

Det var annleis i gamle dager. Eg starta mi lange og brokete karriere i arbeidslivet på papirfabrikken Skotfoss Bruk. Det var ei bedrift som visste å ta samfunnsansvar. Telemarks første sykekasse vart skipa her i 1894, den var aktiv heilt frem til 1971. Sykekassa hadde heile tida fast ansatt lege, far min var den siste av dem, og dei fikk bygget ein eiga legebolig, mi barndomsheim, med garanti fra Union Bruk i 1906. I heile si levetid ga sykekassa på bruket høgare ytelser enn den offentlege syketrygda samtidig som premietariffen var lavere. Sykekassa kunne også med jevne mellomrom gi monalege bidrag til Skotfoss’ humanitære foreninger. Folketrygden kom i 1967 og gjorde slike lokale ordningar overflødige, og det var ein god ting det, men for dei som var knytta til sykekassa på Skotfoss Bruk skal det ha vore eit sosialt tilbakeslag.

Skotfoss er ein liten plass. I dag er det om lag 1700 stykker som bor der, men papirfabrikken var ein gong den største i Nord-Europa. Den gong  var det 900 stykker i arbeid der. Da skjønar ein kor viktig bruket var for tettstaden. Uten den hadde det ikkje vore noko tettstad å snakke om, og bruket tok det ansvaret til seg. Skotfos Forskjønnelsesselskap gjekk dundrande konkurs når dei freista å lage en folkepark tidlig på 1900 tallet, men bruket tok over gjelda og sørga for at det blei både park og musikkpaviljong. Eit par år seinare bidro bruket til at forsamlingshuset Festiviteten blei satt opp, og heile tida medan det var drift ved fabrikken stilte dei opp med både midlar og anna hjelp til lokalsamfunnets beste. Legger man til at også fagforeningens avdeling ved fabrikken bidro med mykje bra, blant anna innkjøp av Folkets Hus for 15000 kroner i 1930, ferieheimen Leirodden, samt eiga pensjonskasse fra 1945 eller deromkring, så skjønar man at Skotfoss må ha vore ein bra plass å bo i sin tid.

Bruket var alfa og omega for alle som budde på Skotfoss, men bruket signaliserte tydeleg at folket på Skotfoss også var viktige for fabrikken. Ein skulle vere temmeleg ubrukeleg om det ikkje fantes ein plass til deg på bruket. Det jobba ein del folk der som aldri ville fått jobb i dag. Man fekk ein sjanse på bruket, og gjekk det ikkje fekk ein gjerne ein sjanse til. Som ein av kollegaene mine på kabba. Ein notorisk periodedrankar som jobba som ein galning og banna verre enn eit heilt mannskap med sjømenn mesteparten av tida, men det hendte ein gong eller to i året at han hamna på fylla og vart borte i eit par veker. Det var aldri snakk om at han skulle miste jobben av den grunn. Ein fekk som regel ikkje sparken på Skotfoss bruk. Var ein så uheldig at ein ødela ryggen på å styre rundt med papirrullar på 700 kilo blei ein berre omplassert til ein vaktmesterstilling eller noko anna passande.

Ein kunne ønske at det var slik enno. Det hadde vore fint, men det er ikkje slik. Velferdsstaten har gjort det slik at bedriftane ikkje lenger treng å ta noko større samfunnsansvar. Havnar du på fylla nokre veker kvart år og ikkje kan gjere jobben din kan dei ikkje bruke deg. Ryker ryggen er det betre for dei at AS Noreg avd NAV tek over ansvaret. Det er stat og kommune som har ansvaret for alt. Bedriftane kan nøye seg med å tjene pengar. Og det må jo seiast, det er betre at staten har eit universelt ansvar for folk, enn at ei eventuell trygd kjem an på kven arbeidsgjevaren din er. Alt var ikkje betre før.

Det er utrygge tider i Florø, men det er ikkje nokon grunn til å vere sint på Statoil. Dei gjer det dei skal. Leverer pluss i regnskapet til eigarane. Altså oss. Om det skal takast noko samfunnsansvar utover det må Storting og regjering sikre det gjennom konsesjonsreglar og lovverk. Om Florø og Sogn og Fjordane taper kampen om oljepengane er det politikarane som har skulda. Ikkje Statoil.

Hummer og kanari

Den beste lukta jeg vet

Den aller beste lukta jeg vet om må være lukta av våt bark. Våt og nykappet bark. Haha, den gangen jeg var ung og dum og forsøkte meg på å skrive ting på rim, akkompagnert av middels kompetent gitarspill, skrev jeg noen linjer om det. La meg for all del ydmyke meg selv med dem nå tjue år senere, før jeg kommer på bedre tanker:

Her er en hilsen fra Skien by
Unions piper pumper ut sin sky
gul og svart
dag og natt
uten stans.

Her henger alltid en eim av våt bark
Ibsen står på vakt i sin park
og skuer ned
på mitt hjemsted
som en gang var hans
før han tok til vettet og flyttet utenlands

Men nå er Union lagt ned, pipene pumper ikke lenger, og sist jeg gikk langs ælva og slang kjente jeg ikke et eneste lite spor av våt bark. Ja, jeg har jo også tatt til vettet og flyttet forresten, men der stanser også Ibsen-sammenligningene tenker jeg.

Jeg var ute og gikk en liten tur i den byen jeg bor i nå her i kveld. Den vanlige turløypa over åsen. Borte ved Lillevatnet hadde man drevet opprydning etter stormene i vinter, kappet trær og ordnet opp. Sånn så det ut:

Men best av alt: Det luktet så deilig av, ja selvfølgelig, våt bark. Hvorfor det lukter så godt? Det er vel fordi det gir meg assosiasjoner til barndommen. Jeg vokste jo opp rett ved papirfabrikken, der det alltid luktet slik. På stadion luktet det også bark. Dessuten hadde jeg den aller første jobben min på samme papirfabrikk. Jeg gikk på krana på kabba, det vil si at jobben min var å kjøre krana. Ta i mot lastebillass med tømmer, legge det klart for kapping. Passe på at ikke småtømmeret som vi fikk fra Danmark satte seg fast på veien frem til saga. Jeg jobba mandag til fredag, først en uke 07 til 15. Så en uke 15 til 23, og så en uke 23 til 07. Fri hver helg. Jeg likte nattskiftet best. Jeg jobbet der bare et snaut halvår, fra august til fabrikken ble lagt ned etter nyttår, og finere høst har det knapt vært i Telemarkstraktene. Værmessig altså. Jeg tror det regnet en eneste gang mens jeg var på jobb. Og det luktet selvfølgelig bark hele tida. Deilig våt bark.

Jeg labba videre over åsen, stoppet et lite minutt på toppen der man kan se utover Høljebyen. Da slo det meg at nå til påske var det ti år siden vi flyttet tilbake hit, og dermed er dette det stedet jeg har bodd lengst, etter at jeg forlot barndomshjemmet. Jeg er ikke så stedbunden av meg, jeg savner verken Skotfoss, der jeg vokste opp, eller Skien, som jo på en måte allikevel er byen min. Jeg er knyttet til Flopsy & co, ikke stedet vi bor. Allikevel…når jeg gikk nedover fra åsen igjen dukket The Ghost of Tom Joad opp i høretelefonene. Jeg begynte å leke meg med å lage en norsk versjon opp i hodet mitt, en Florø-versjon, der man ikke leter etter spøkelset til Tom Joad, men heller spøkelset til Johan Ernst Sars, som altså står på sokkel sammen med broren sin i en park her borte.

Hurtigruta legger til land
alle vet at den ikke er rask
i Strandgata sjangler en lurvete mann
leiter etter spøkelset til Johan Ernst Sars

Greit…den trenger litt finpussing da…men gi meg noen år til, kanskje jeg begynner å kalle dette for min by også?

Løgn og forbannet dikt

Huset på høyden

Natten har trukket sitt svarte pledd over Skotfoss.
Gatene er tomme, alle som ikke jobber natta på bruket har gått til sengs.
Her og der stikker gatelys små gule hull i det mørke. Saga på Kabba skjærer stygge sår i nattens stillhet, men ellers er alt rolig.
Tåken ligger langs bakken, snirkler seg rundt hushjørnene. Skaper en nærmest spøkelsesaktig stemning rundt de gamle arbeiderboligene på Røråsen. Det er nettopp en slik natt hvor det er lett å forestille seg at den mannen i lang svart frakk som du passerer i lyset fra gatelykten egentlig er gjenferdet til Jack the Ripper, ute for å ta livet av nok en prostituert.Men det er ingen prostituerte ute på Røråsen i natt. Ingen lyd av skritt i natten, ingen hviskende stemmer. På Skotfoss sover man sin søteste søvn.
Tilsynelatende.

Lysene fra en bil tvinger skyggene til side for noen korte sekunder, de kaster seg til hver sine sider langs veien oppover mot bruket før de glir tilbake på plass igjen i kjølvannet av bilen som suser forbi. Lyden av do-tchok do-tchok i det den kjører over hevebrua ved slusene. Det er en Ford Taunus, lakkert candyrød. Bakvinduet er dekket av en svart sjalusi, på bagasjerommet er det festet en like svart spoiler. Inne i bilen kaster et stereoanlegg verdt omtrent like mye som bilen røde og grønne lys ut i kupeen. Mark Knopfler synger ”Why Worry” og for de to som sitter i bilen er det et godt spørsmål. De har ingenting annet å bekymre seg over denne natten enn hvordan de skal slå i hjel litt tid. Det er neppe noe stort problem, de er unge og forelskede. De har bensin på tanken og natten er enda ikke særlig gammel. Bak rattet sitter Tord, drøyt atten år gammel. Bilen har han nettopp kjøpt for sine oppsparte konfirmasjons og avisrutepenger. Mamma og Pappa har naturligvis også bidratt med litt kronasje. I passasjersetet med hånden sin på låret hans sitter Karianne, snart sytten år. Mørk og vakker. Tord har hentet henne i ett av svenskehusa på Gulset der hun bor sammen med sin mor. Hun løp ut døren med morens formaninger om å være hjemme til midnatt i ørene, men de formaningene blåser hun i for hun er snart sytten år og forelsket. Sammen har de kjørt rundt på stripa i ett par timer og kjent på den friheten som ligger i fire sylindere og ingen forpliktelser. Nå er de på vei opp til den gamle forfalne direktørboligen til Skotfos Bruk. Den enorme gamle sveitservillaen som har stått tom i femti år. Minst.

Den første direktøren på bruket bodde der, men når han gikk av ville ikke hans etterfølger benytte seg av den på grunn av beliggenheten. Den ligger vaglende på kanten av fjellet som stuper rett ned i elva på nordspissen av Røråsen. Tvers ovenfor Legeboligen øverst i Granheimlia på den andre siden av elva. Den nye direktøren hadde små barn og tok ikke sjansen på at de skulle leke der på kanten av stupet og siden har den staselige villaen stått ubebodd og sakte men sikkert har vær og vind gjort sitt til at den aldri vil kunne restaureres til fordums prakt.

Den gamle direktørboligen er akkurat et slikt sted som unge forelskede par liker å utforske. Litt romantisk og akkurat så skummel at de har ett påskudd til å trykke seg tett sammen.
Som om man trenger noe påskudd.

Tord har vært der flere ganger før, med andre jenter. For Karianne er det første gangen. Det kiler litt i magen ved tanken på henne og Tord alene i den svære villaen. Ikke ved tanken på spøkelser og gjenferd, men derimot ved tanken på at Tord kanskje vil kysse henne der. Kysse henne og legge armene rundt henne, holde henne fast med de sterke armene sine. Kanskje lirke en hånd opp under genseren… Nei, spøkelser og gjenferd var ikke i Kariannes tanker denne natten, selv om natten absolutt innbød til det.
De svinger opp Røråsen og Tord parkerer Taunusen ved siden av en svart Mercedes utenfor en av arbeiderblokkene. De går ut av bilen og hånd i hånd begir de seg bortover den nesten gjengrodde grusveien som fører bort til det forlatte huset på høyden.

Karianne har filmkunnskap som valgfag på skolen og der har hun nylig sett Anthony Perkins som den ikke helt mentalt friske styreren av Bates Motel. Synet av den falleferdige villaen gir henne assosiasjoner til huset til Norman og moren hans i den filmen. Det kribler frydefullt inne i henne der hun henger i armen til Tord.

De skal akkurat til å gå opp den brede steintrappen som leder opp til hoveddøren da de oppdager at det kommer et svakt, flakkende lys ut fra et kjellervindu ved siden av trappen. De veksler blikk. Nysgjerrige, forundrede, litt skremte blikk. Tord tar Karianne i hånden og trekker henne med seg bort til vinduet og de synker ned på kne og kikker inn i kjellerværelset.De ser inn i et stort rom opplyst av fakkelbokser og stearinlys. Rommet er ikke tomt, en gruppe mennesker fyller rommet, Tord kan ikke se hvem det er siden de fleste har ryggen til vinduet og lyset dessuten er ganske sparsomt. Karianne ville ikke kjent dem igjen om hun så hadde møtt dem på høylys dag. Utenfra som hun jo er. I den andre enden av rommet vendt mot resten av gruppen står en sortkledd mann foran noe som ser ut som en stor kasse av et eller annet slag. Han har hendene bak på ryggen, vandrer litt frem og tilbake mens munnen beveger seg. Han taler til de andre menneskene i rommet. Tord blir nysgjerrig og legger øret inntil ruten for å få med seg hva som blir sagt, men han hører bare svak mumling. Han finner frem en lommekniv fra jakkelommen sin og trekker ut det lengste bladet. Lirker det inn i sprekken mellom vinduet og karmen og prøver å lirke opp en liten luke så stille han kan. Karmen er morken så han klarer greit å hekte av vindushaspen og åpne vinduet tilstrekkelig til at stemmen innenfra lar seg høre;

Jeg kan fortelle dere at jeg har viet store deler av mitt liv til studiet av disse skapningene og det vil kanskje overraske dere at vi finner dem, ikke bare i gamle sagn og myter, men her, midt i blant oss. Med kløkt, list og lempe har de jobbet i hundreder av år med å plassere sine egne blant våre beste menn. Kun med det formål å underlegge seg den menneskelige
verden, ha oss som slaver slik at de selv kan sitte i sine enorme haller og fordrive tiden med hva nå deres rase måtte bedrive tiden med.

De sprer seg som den reneste pesten og deres eneste formål er å nedkjempe vår rase, kue oss, ydmyke oss. Tvinge oss til å jobbe for dem, skape for dem, gyte vårt blod for dem. Jeg forteller dere at dette må få en slutt, og det heller før enn siden.

Noen av dere ser tvilende ut, og jeg bebreider dere det ikke, for disse skapninger, denne rasen, er nesten helt lik oss i det ytre. I hvert fall kan den fremstå slik for våre øyne, men tro meg; De er intet annet enn et fremmedelement, så vesensforskjellig fra oss i sin ytterst skadelige natur at det vil være svært nedbrytende for den menneskelige natur hvis vi ikke nå samler oss og slår tilbake. Tvinger disse folkene tilbake dit de hører hjemme. De må stoppes!

Uheldigvis er vår rase alt for ukritiske, det er mange som har visst om dem, visst hva som har skjedd, hva som holder på å skje, men under dekke av politisk korrekt humanisme har det blitt holdt skjult for allmennheten. Den tiden må være omme.
Tiden er kommet for at menneskeheten ser igjennom dette spillet som har blitt bedrevet og slår dem tilbake, feier dem unna med knyttneven!

Det er en krig på trappene mine herrer, en krig om menneskehetens eksistens, og det finnes kun to utveier. Total seier, eller totalt nederlag.Ekstreme metoder er det eneste som hjelper mot dette ekstreme folk og jeg oppfordrer dere nå til å slutte dere til oss, bli med i denne krigen for vår eksistens.

Jeg oppfordrer dere til å drepe disse skapningene der dere finner dem og i møte med dem som fordømmer oss med fagre ord om verden og humanisme skal vi møte dem med ”Menneskeheten, og kun for Menneskeheten!”

Karianne trakk Tord i armen, ”Jeg er redd” hvisket hun, ”Kan vi ikke stikke nå?” Men Tord satt som fjetret foran vinduet. Som hypnotisert av stemmen der inne. Stemmen som fortsatte;

Bevis hva du sier tenker dere, og bevis skal dere få! Her ser dere hva vi er oppe i mot!

Han strakk armen bakover mot kassen som sto bak ham og trakk i et stort teppe som lå over denne kassen. Teppet falt til gulvet og Karianne skrek til. Det var ikke en kasse, men et bur og inne i buret satt en skapning, ikke stort annet en ei lita jente. Det lange lyse håret var skittent og flokete. Hun var utmagret og blek. Kroppen var dekket av sår og blåmerker. Hun var naken, bakbundet og med bind for øynene. Bak hadde hun noe som så ut som en kuhale, hengende nesten ned til anklene.

Mannen som snakket hørte skriket fra vinduet;

Her ser dere hvilke fordømte vetter, underjordiske, kall dem hva dere vil, som er ute etter oss, og jeg oppfordrer dere; Slå dem tilbake, knus disse helvetes skapningene, disse djevelens yngel! Drep dem der dere finner dem!

Han stirret rett mot vinduet nå, rett inn i øynene til Tord. ”DREP DEM DER DERE FINNER
DEM”.

Stemmen fylte Tords hode, tvang enhver annen tanke ut. Han grep lommekniven og snudde hodet mot Karianne. Reiste seg. Noe var annerledes i øynene hans og hun så det. ”Tord?! Tord!? Hva er det!?” hun rygget sakte bakover. Tord fulgte etter, hevet kniven, stakk etter Karianne. Hun hoppet unna. ”Tord! Ikke tull da!” Hun gråt nå, men Tord bare fortsatte å gå mot henne, nesten som en søvngjenger. Hypnotisert. ”Drep dem der dere finner dem.”

Karianne snudde og la på sprang mot veien de hadde kommet til huset på. Tord fulgte etter med kniven hevet.

”HJELP!” ropte hun, gråt og hikstet etter luft, en del av henne tenkte lakonisk at dette var akkurat som på alle disse dårlige skrekkfilmene hun hadde sett på video hjemme i kjellerstua sammen med venninner. Hun kom ut fra den gjengrodde innkjørselen, ut på parkeringsplassen. Hun skrek igjen, så høyt hun kunne. Noen måtte da høre henne!?! Hun stormet videre men nå var Tord oppe i ryggen på henne, grep henne i håret og kylte henne i bakken. Karianne hylte; ”MAMMA!” men så var Tord over henne med kniven. Han stakk og kuttet, skar og stakk igjen. Ga seg ikke før hun var
blitt stille, ga seg ikke før det ikke var bevegelse igjen i jentekroppen. Først da var det som om hypnosen slapp.

Tord kikket uforstående ned på hendene sine.

Hva var dette røde?

Hvorfor hadde han kniven i hånden? Hvor var Karianne?

Hva var denne bylten foran bena hans?

Så gikk det sakte men sikkert opp for ham og han ristet sakte på hodet.

“Nei nei nei!”

”Hva har jeg gjort?”

Han hvisket til seg selv. Så kastet han kniven fra seg, gikk bort til Taunusen, satte seg inn og startet opp, spant ut fra
parkeringsplassen. I andre etasje på blokka ved parkeringsplassen falt en gardin umerkelig tilbake på plass…

Tord kjørte som om han hadde stjålet både bil og bensin ned bakken fra Røråsen, i stedet for å svinge av til høyre mot Skotfoss fortsatte han rett frem og så til venstre mot Kabba og Administrasjonsbygningen. Der kjørte han rundt svingen og ned mot broa over Skotfossen. Broa til Åfoss som er så smal at det knapt nok er plass til en bil på den. Han kom ut på broa og trykket gassen i bånn. Taunusen akselererte med et brøl over broen. Han klarte å presse bilen opp i 130 km/t før det var slutt på brua.

Farten var naturligvis alt for høy til at han kunne klare den krappe svingen for enden av broa.

Han prøvde ikke heller, og Taunusen ble smadret mot fjellveggen. Tord ble kastet gjennom frontruten og døde momentant.
Motoren døde ut og alt ble stille. Fra den smadrete Taunusen kunne man fortsatt høre Mark Knopfler synge ”Why Worry”.

Flopsyblogg

John Wayne 100 år

johnwayne07.jpgJohn Wayne ble født den 26.mai 1907, og ville altså fylt 100 år idag om han hadde levd. Det gjør han imidlertid ikke. The Duke, som han også ble kalt, døde nemlig i 1979, etter å ha kjempet med lunge- og magekreft i flere år. Han var en markant personlighet, og mest kjent for sine roller som stoisk cowboy. I senere deler av livet var han politisk engasjert på høyresida i amerikansk politikk, og fanatisk motstander av alt som liknet kommunisme. Men tilbake til filmene, det er liksom litt hyggeligere å prate om dem.

Jeg har alltid vært glad i western-filmer, og John Wayne har naturlig nok vært en av mine store favoritter. Jeg hadde derfor tenkt å skrive noen ord om han i anledning 100-årsdagen, men oppdaget raskt at andre har kommet meg i forkjøpet. Jeg anbefaler derfor de interesserte å lese mer om John Wayne på bloggen til Nekropolis.

John Wayne hadde hovedrollen i 142 filmer i løpet av sin karriere. Jeg har på ingen måte sett alle sammen, men jeg har sett ganske mange av dem. Og jeg kan med en gang si at kvaliteten på det jeg har sett er høyst variabel. Mange av filmene hans er b-pregede og daterte. En del av dem er kjedelige og middelmådige. Men noen av filmene hans er perler, og her kommer en liten oversikt over mine 5 John Wayne-favoritter:
1. Stagecoach (1939):stagec.jpg

Dette er en svart/hvitt-western fra 1939, og det er første (men ikke siste) gang John Wayne lager film sammen med regissør John Ford. Handlingen er i utgangspunktet enkel; en stagecoach (hestevogn altså) med en broket forsamling mennesker legger ut på tur til byen Lordsburg. For å komme til Lordsburg må de krysse indiansk område, og apachehøvdingen Geronimo er på krigsstien. John Wayne spiller Ringo The Kid, en ung fyr som urettmessig har blitt beskyldt for noe kriminelt, og som er på flukt fra loven. En tidlig western dette, og med et fabelaktig persongalleri. Her finner man alt fra den godhjertede horen (oj, der var det ordet igjen) til den forfyllede doktoren. Se også opp for den dandye gambleren, i John Carradines skikkelse. Pappaen til Kill Bill Carradine, altså, for de som måtte lure. Filmen har flotte bilder, litt cheesy dialog og en bra dose spenning. For indianerne dukker selvsagt opp til slutt, og hester har de også…

2. Red River (1948):

redr.jpg

Nok en svart/hvitt-film, men denne gangen er det Howard Hawks som sitter i regissør-stolen. John Wayne spiller Thomas Dunson, og første gang vi treffer ham er han og kjæresten på vei vestover i en kollonne med hestevogner. De er på leiting etter land å etablere seg på. Thomas Dunson forlater kollonnen for å undersøke et aktuelt område, og mens han er borte blir kollonnen angrepet av indianere. Når han vender tilbake finner han at alle er drept (inkludert hans kjæreste), med unntak av en liten gutt. Han tar seg av gutten, og oppdrar ham som sin egen sønn. Tiden går, og Dunson slår seg opp som kvegbaron. Etterhvert drar han på langtur med kveget for å selge dem, og han kommer opp i en alvorlig konflikt med stesønnen sin. En god film, men slutten er svak og trekker helhetsinntrykket litt ned. John Wayne får likevel sjansen til å vise at han faktisk kan spille når rollen krever det, og gjør som den komplekse Thomas Dunson en av sine klart beste roller.

3. The Searchers (1956):

search.jpg

John Ford er tilbake i regien, og her er også fargene på plass. John Wayne spiller den herjede krigsveteranen Ethan Edwards. Ethan er en ensom ulv, og når vi treffer ham kommer han på besøk til sin bror og hans familie. Han blir ikke lenge, og litt senere angripes brorens hjem av indianere. Indianerne dreper hele famlien, med unntak av den yngste datteren, Deborah. Hun blir kidnappet og tatt med til indianernes leir. Ethan skjønner hva som har skjedd, og sammen med en venn av familien, halvblodsindianeren Martin, legger Ethan ut på et årelang hevntokt for å ta tak i Deborah igjen. John Wayne er strålende som den dystre og plagede antihelten Ethan. John Ford sine bilder er like fantastiske. En film de fleste kan like, selv om man ikke er like ihuga western-fan som undertegnede. Visstnok en av Steven Spielbergs favorittfilmer også.

4. Rio Bravo (1959):

rio.jpg

Det er jo greit å bytte litt på, så dette er nok en Hawks-film. Det spesielle her er at alt av handling foregår inne i en liten westernby. John Wayne er byens sheriff, John T. Chance. Han har problemer med å holde styr på en mektig bande som herjer i byen, og problemene tar virkelig av når han setter en av de sentrale pøblene i fengsel. Banden er tallrik og mektig, og sheriff Chance har få til å hjelpe seg. Han må prøve å holde ut til marshallen kommer med bistand. Dette er kanskje ikke en like viktig film som f.eks The Searchers, men den er desto morsommere. John Wayne spiller seg selv, og Dean Martin er superb som den forfyllede assistenten Dude. Hawks selv var nok veldig fornøyd med denne filmen, for han forsøkte å lage den på nytt to ganger til, som El Dorado i 1966 og Rio Lobo i 1970. Selv liker jeg altså best denne, selv om jeg vet at mange mener El Dorado er hakket hvassere. Den har Robert Mitchum i tillegg til Wayne, og er også en bra film. Det kan man nok dessverre ikke si om Rio Lobo, selv om den også har sine øyeblikk. Rio Bravo er forøvrig en av Quentin Tarantinos favoritter; ryktet sier at han bruker denne filmen som lakmus-test overfor potensielle kjærester 😉

5. The Shootist (1976):

shootist.jpg

Dette er John Waynes aller siste film, utgitt tre år før hans død i 1979. Wayne spiller, passende nok, den aldrende cowboyen og pistolmannen JB Books. Books er en ensom sjel som må se i øynene at tiden og ungdommen har gått fra ham. Helsa hans skranter, og han blir tvunget til å oppsøke en lege. Der blir det fastslått at han har kreft, og at han har kort tid igjen å leve. Books er imidlertid ikke interessert i å svinne hen i sykesenga, og filme følger ham de siste dagene av hans liv.

En sterk film dette, særlig når man sitter og vet at dette er John Waynes svanesang. På dette tidspunktet hadde han kreft selv, og han får fram sårheten i den aldrende Books på en glitrende måte. Jeg synes dette er en undervurdert film, og anbefaler den til alle, selv om det ikke er en typisk western på noe vis. Den er mye bedre enn True Grit fra 1969, som Wayne fikk Oscar for.

Man kan nok mene mangt og mye om de politiske meningene til John Wayne. Mange mener også at han var en dårlig skuespiller. Det siste er nok bare delvis sant, selv om han kanskje var aller best til å spille seg selv. Roller som Ethan Edwards og Thomas Dunson viser at han kunne spille annet også, når det var påkrevet. Han var en markant person, og han er symbolet på det amerikanske ville vesten. Jeg slutter av med å si gratulerer med dagen, og med å konstantere at det fortsatt mangler noen filmer i hylla mi.

Løgn og forbannet dikt

Lørdagskveld

Lock
Creative Commons License photo credit: AstridWestvang

Ettermiddagen var på hell, og lørdagskvelden hadde allerede meldt sin ankomst både her og der på Skotfoss. Der vi var hadde lørdagskvelden allerede vart i nesten tre kvarter, tippekampen var nesten ferdig med første omgang, og faren til Tom var så vidt i gang med tredje langpils. Det var Tom og Jon-Tore og meg selv som satt å så på, i tillegg til Faren til Tom og Harebikkja King. Mora til Tom var på vakt på kjøkkenet klar til å komme løpende med langpils om behovet skulle melde seg. Det var ikke akkurat det at vi syntes det var så trivelig og hjemmekoselig hos Tom, men de hadde svensk TV, det hadde verken Jon-Tore eller jeg. Gamle trøtte NRK hadde ikke starta tippekampsesongen enda, men svensk TV sendte Everton mot Manchester United, og den ville vi ikke gå glipp av selv om det betydde at vi måtte høre på historiene til faren til Tom. Vi hadde ikke noe spesielt imot disse historiene, det var ikke det, neida det var bare det at hadde du sett nok tippekamper sammen med Faren til Tom, så hadde du hørt de fleste historiene, ikke bare en eller to men faktisk ganske mange ganger etter hvert. For de som kaller seg ordensmennesker og liker å katalogisere ting, så kan det kanskje være til nytte å vite at historiene til Faren til Tom stort sett lot seg ordne på denne måten;
1. Historier om slåsskamper som faren til Tom hadde deltatt i og vunnet 2. Historier om bikkjeslagsmål som Harebikkja King hadde deltatt i og vunnet, eller 3. Historier om slåsskamper som Faren til Tom hadde deltatt i og tapt.
For alternativ 3 så var det kun en historie og den handla om den gang han hadde boksa mot den britiske samveldemesteren, og tapt, men han hadde jaggu slått godt ifra seg ja! Det som mange diskuterte, men aldri når Tom eller faren hans hørte det, var naturligvis hvem som ville gå seirende ut av en slåsskamp mellom faren til Tom og Harebikkja King. Uansett hvem som hadde stikki av med den seieren er det ingen tvil om at det ville blitt litt av en fight!

Vi skal ikke dvele for lenge ved denne tippekampen, men her er ett kort resymé over annen omgangs høydepunkter; ÅÅÅÅÅÅ,NORMAN WHITESIDE!!!!!!!, Fy faen for en speller gutter! Og bare guttungen og. SKYT DA FOR FAEN, DOMMERJÆVEL, BENTE, SPRETT EN LANGPILS TIL MEG!!!!!! STRAFFE!!!!!!!LANGPILS!!!!!!!!Faen jeg må pisse….og sånn fortsetter det i grunnen helt til dommeren blåser av ispedd anekdoter fra faren til Toms fotballkarriere, og den uunngåelige leksa om dødsbacken til Wolverhampton som bare ble større og større, og raskere og raskere for hver tippekamp…DET VAR EN JÆVLA SPELLER DET GUTTER!!!!!

Vel, vi har vel alle sett egentlig litt flere tippekamper enn vi strengt tatt behøver, og en ting har de felles; de tar som regel slutt en gang. Dommerens sluttsignal var som regel ett tegn til oss om å komme oss unna før faren til Tom ble enda fullere. En ting var å høre historiene hans en gang i uka, men neiggu om vi orka å høre dem flere ganger på en kveld!
Denne gangen var imidlertid annerledes. Tom hadde nettopp fått lappen, så vi skulle aller nådigst få låne moren hans sin gamle Cortina mot at vi kjørte Faren til Tom opp til onkel Rudi litt senere på kvelden. Så vi ble sittende.
Samtalen dreide etter hvert inn på det som folk flest snakka om på Skotfoss akkurat på den tida. Flere personer hadde nemlig observert en mystisk person snikende rundt i hagene til folk for å kikke inn av vinduene. Dessuten hevdet flere unge jenter at de hadde blitt skremt av en mann som hadde ligget på lur i skogen ved toppen av slusene, rett i nærheten av Amtmann Aall statuen.
« Faen gutter,» sa faren til Tom, «Hørte dere John hadde oppdaga en fyr som dreiv å kikka inn gjennom stuevinduet hans?»
Det hadde vi jo naturligvis, men det var det liten vits i å nevne.
« John løp ut han, og etter fyren, men akkurat i det han var nær ved å ta ham igjen så hadde kødden snudd seg og det hadde glimta i et eller annet i handa hans. John trodde det var en kniv så han hadde stoppa og latt fyren komme unna. Jævla pyse, skulle vært meg det. Jeg hadde hoppa på jævelen med beina først. Skulle fått seg en skikkelig lærepenge!»
«Hørte du Wenche nesten ble tatt av han fyren ved slusene da?» fortalte Jon Tore. « Hun løp alt hun orka, men han hadde nok tatt henne hvis ikke hun hadde møtt Dagfinn på vei til jobb. Dagfinn hadde bedt fyren pelle seg til skogs så fort de jævla beina kunne bære ham, ellers så skulle han faen i helvete ta meg kaste ham i kanalen!»
Vi lo av det, Dagfinn var over 60 og kunne vel knapt kaste stein i kanalen. Han jobba på bruket og var enorm til å banne. En søndag Dagfinn gikk formiddagen hadde de ringt til bruket fra Suttervika, på andre sida av vannet, og spurt om ikke det var mulig at han fyren som dreiv å banna så fryktelig borte på kabba kunne prøve å dempe seg litt, i hvert fall mens andakten holdt på. Det må sies til Dagfinns ære at han i det minste hadde gjort ett ærlig forsøk. Det hadde imidlertid ikke holdt stort mer enn 20 minutter før glosemesteren var tilbake i gammelt slag. Det var ikke så merkelig at en potensiell overfallsmann ville la seg skremme av kjeften til Dagfinn så sant han ikke visste hvem han var, og det var for mørkt til å se at han egentlig bare var en liten pusling.
«Rart at ikke politiet har prøvd å finne han fyren» prøvde jeg meg med ett innlegg i debatten. Jeg burde visst bedre.
«Politiet!!!» fnøs faren til Tom. «Faen, de er vel for opptatt med å sitte i svartemarja og se viktige ut til å bry seg med slike ting. De jævlane der kan man i hvert fall ikke stole på for fem flate øre, skal man gjøre noe med kriminaliteten må man jaggu meg ordne opp selv!»
Det var ikke bare tomme ord han kom med heller. Ved flere anledninger hadde faren til Tom tatt seg av hverdagskriminaliteten på sin egen håndfaste måte.
En kveld hadde tre stykker fra Åfoss prøvd å rappe bobla til Tore Jonassen, men de hadde blitt oppdaget av faren til Tom og Jonassen før de hadde fått start på kjerra.
Jonassen var spiss på A-laget i mangel av noe bedre, han gikk stort sett i offsidefella, og hadde de ikke satt ut fella sørga mannen stort sett for å sette ut sin egen felle og gå i den. Mange mål ble det i hvert fall ikke på den fyren.
Tyvene la på sprang med borgervernet hakk i hel. Jonassen var egentlig en pyse så han sakket akterut selv om han egentlig var raskere en faren til Tom, eller så kan det være at Tore Jonassen var blitt så vant til å bli avblåst for offside hver gang han startet en spurt at det var blitt en innarbeidet refleks hos ham å stoppe etter noen meter for å klage på dommer og linjemann, men selv om Jonassen ikke var til særlig hjelp hindret ikke det Faren til Tom i å sanke inn to av de tre Åfoss-benglene, klapse dem litt sånn vennskapelig i ansiktet med knyttneven, og få dem til å forstå at biltyveri på Skotfoss var å sammenligne med hestetyveri i det ville vesten, og at de i grunnen var pokker så heldige som ikke ble tatt med opp på Norsjø for å bli hengt. Det var ikke sikkert de ville være like heldige neste gang…
En annen gang hadde han tatt en stakkars guttunge i å stjele sjokolade fra Nidar-Bergene bilen som han kjørte rundt i på den tiden. Stakkaren ble skremt fra sans og samling og overlevert politiet for nærmere etterforskning. Ved den anledningen hadde en av politimennene gitt uttrykk for at dette var knakende flott gjort av faren til Tom, slik skal det gjøres ja!
Dette tok han naturligvis til inntekt for sitt politiske standpunkt når det gjaldt behandlingen av utskudd på samfunnets skråplan. Selvtekt er gøy, og rettsvesenet har uansett nok å gjøre. «Dæven gutter, vet dere hva vi skulle gjort for noe?!?!»
Det visste vi ikke, men vi ventet i spenning.
«Vi skulle faen meg tatt jævelen selv, en av oss kunne kledd oss ut som ett kvinnfolk og spasert opp og ned ved slusene noen ganger. Sett om ikke vi kunne få lurt fram pervofaen, så kunne de andre ligget på lur og kommet løpende, så skulle vi jaggu fått lært ham en skikkelig lærepenge.» Det må innrømmes at dette var et skikkelig kreativt kvantesprang fra den kanten.
«Hvem skal kle seg ut da», lurte Jon-Tore, «Ikke faen om jeg tar på meg kjole og parykk i hvert fall»
Faren til Tom visste naturligvis råd;
«Tom kan være lokkemat, han ser jo ut som ei kjerring allerede med det lange jævla håret sitt». Faren til Tom lente seg bort og lugget Tom litt i håret mens han sa det, «Han trenger jo ikke kle seg ut en gang».
Tom satte ikke pris på det akkurat, han trakk seg litt unna mens han mumlet ett eller annet som vi andre ikke oppfattet, men faren hans ga seg ikke så lett.
«Tør du ikke eller?»
«Er du en sånn liten pyse, tror nesten du er ei kjerring jeg».
Det ville jo ikke Tom ha på seg.
«Hadde det ikke vært for at du er så jævla feit at pervofyren ville oppdage deg med engang, uansett hvor godt du prøvde å gjemme deg i buskene så kunne jeg godt ha gjort det jeg».
Faren til Tom langa ut, men bomma med minst to langpils,
«Frekk i kjeften erru’ au» ropte han, mens han sprang på beina.
«Ska faen meg lære deg å svare faren din jeg».

Dette kunne jo blitt interessant, men heldigvis ringte telefonen akkurat da. Faren til Tom snubla bort for å ta den, og Tom, Jon Tore og jeg benyttet sjansen til å trekke oss tilbake. Vi slang på oss jakkene og gikk ut på trappa.
“Hva skal vi finne på i kveld da gutter?” spurte Jon Tore, og vi debatterte temaet litt frem og tilbake.
”Jaja, først må vi få levert fatteren opp til onkel Rudi før han blir for full” sa Tom og forsvant inn igjen. Etter en liten stund hørte vi høylydt kjefting uten at vi klarte å skjelne ordene. Jon Tore og jeg kikket på hverandre og smilte litt brydd.
Så hørte vi to smell, som om noen klappet to ganger fort med hendene. Like etter kom Tom ut igjen med ett stort rødt merke på kinnet, hadde vi sett nøye etter kunne vi sikkert talt fingrene til Faren til Tom på det merket. Tom selv lot imidlertid som ingenting, og da gjorde naturligvis vi det samme. Tom viftet med nøklene.
”Vi får fyre opp kjerra så kommer vel fatteren snart tenker jeg”.

Som sagt så gjort. Tom satte seg bak rattet, og Jon Tore og jeg smøg oss inn i baksetet. Ikke lenge etter kom Faren til Tom sjanglende og hev seg inn i passasjersetet. ”Ja ja, vi får se om du har lært å kjøre nå da” sa han og spente seg demonstrativt fast i sikkerhetsbeltet. Vi rullet ut i bakken, ned langs hekken til Nordlands trompet og videre ut i Granheimvegen. Tom kjørte rolig og forsiktig og brukte blinklyset der hvor vegtrafikkloven krevde det. Faren til Tom satt med armene i kors og uten å si ett ord før vi svingte inn i innkjørselen og stoppet foran huset til Rudi. Faren til Tom koblet seg løs fra sikkerhetsbeltet, åpnet døren og gikk ut av bilen. ”Du kjører faen meg som ei kjerring også” sa han, smalt igjen døra og gikk opp mot inngangsdøren, bare en anelse ustø. Tom schmokka bilen i gir og spant seg ut av gården til Rudi med ett hyl fra cortinamotoren.

Vi kjørte inn til byen.
Cruiset rundt på stripa i ett par timer.
På den tiden spilte bilen en viktig rolle for oss unge i Skiensområdet, og stripa bugnet av styla taunuser med brede dekk og sjalusier i bakvinduet, candyrøde Volvoer med hvite allycat felger og revehale på antenna, blodtrimma asconaer og mantaer med vinduene åpne og bilstereoen som var verdt minst like mye som bilen på full guffe.
Det kan vel ikke underslås at hellet i forhold til det annet kjønn avhang mye av utseendet på bilen du cruiset rundt i. Det kan heller ikke underslås at vi ikke kunne gjøre oss særlige forhåpninger der vi cruiset rundt i mora til Toms gamle gjennomrustede Cortina. Etter hvert begynte dermed behovet for å finne på noe annet å gjøre å melde seg. Vi satte kursen hjemover mot Skotfoss igjen, ZZ Top kunne formidle via den temmelig skrøpelige kassetspilleren i cortinaen, for det var kassettspiller det var og ikke bilstereo, at hun ikke bare hadde ben, men at hun også visste hvordan hun skulle bruke dem. Noe som var betryggende, vi ønsker oss jo aller helst en fullt førlig kjæreste, selv om det nok kunne tenkes at vi ville lempet litt på kravene bare for å få kline litt der og da.

Vi var kommet til Vadrette da Tom plutselig utbrøt; ”Vet dere hva som hadde vært jævla kult guttær?”
”Har det noe med hun trollet fra Åfoss å gjøre?” spurte Jon Tore.
”Gi nå faen i Annika da, det var bare den kvelden og jeg kunne jo ikke vite at hun var helt skizo i hue, nei det har ikke noe med henne å gjøre.”
”Da er jeg med, hva er det som hadde vært kult?”
”Vi går på pervojakt i slusene!”
Tom var tydelig stolt av ideen og vi lot oss fort smitte av entusiasmen.
På vei ned Grøtsundbakken og den gamle nedlagte butikken til Flohr så var vi i full gang med planleggingen. Her gjaldt det å ta alle forhåndsregler, bevæpne seg til tennene og sørge for å dekke alle fluktmuligheter.

Vi parkerte cortinaen hjemme hos Tom og han forsvant inn i uthuset hvor vi hørte litt romstering, og så litt banking før han kom ut igjen, stolt viftende med ett hammerskaft som han hadde slott en schvær spiker gjennom enden på.
”Denna blir ikke god å få i tinningen tenker jeg!”
Det hadde han sikkert rett i.
”Ta den du,” sa han og rakk den til Jon-Tore som stakk den ned i beltet.
Selv tok Tom med seg ett balltre og selveste Harebikkja King. Han mente bikkja kunne bli god å ha i tilfelle pervofaen stakk av for oss.
Jeg hadde vel ikke all verdens tro på Kings egenskaper som blodhund og menneskejeger, men det var ingen grunn til dype protester.
Vi gikk mot kanalen og på veien stakk vi nedom meg som bodde noen få hus bortenfor.
Jeg spurtet inn og hentet nunchakuen min som jeg hadde kjøpt for alt for mye penger av en av de mer tvilsomme karakterene på Skotfoss. Jeg kunne så vidt slenge den litt rundt slik at det så ganske tøft ut uten fare for å slå meg selv i svime etter å ha gjennomført noen korte treningsintervaller med mopedhjelmen min på hodet.
Nå var vi klare for pervojakt.
Vi var jævla tøffe!

Vi kom frem til slusene og vi sto litt og rådslo hvordan vi skulle gripe dette fatt. Vi ble enige om at hvis vi gikk oppover alle tre samtidig, på slep etter Harebikkja King, så ville vi sannsynligvis lage så mye støy at pervofaen ikke ville tørre å vise seg. Han ventet jo etter alt å dømme på uskyldige små jenter og ville ikke ta sjansen på å bli observert av flere på en gang. Vi ble enige om at den lureste slagplanen var å la en av oss vente i bunnen av slusene med King mens de to andre prøvde å komme seg til Løveid via den mørke og smale siden av kanalen uten å lage noe støy eller oppstuss.
Så skulle en av oss gå i forveien ned igjen langs den veien som folk flest brukte for å se om det kunne lokke frem fyren. Den andre skulle følge etter ett stykke bak, parat til unnsetning og hvis mannen skulle dukke opp kunne vi jage ham mot tredjemann og King i bunnen av slusene. Han kunne ikke unnslippe! Som sagt så gjort, Jon-Tore meldte seg til å stå igjen sammen med King mens Tom og jeg listet oss langs slusekanten oppover.
Vi gikk uten å si et ord, Tom med balltreet i hånden, jeg med nunchakuen inne i jakkeermet.

Vi var kommet nesten til toppen da jeg fikk øye på en underlig skikkelse i lyset fra gatelampen på den andre siden av kanalen. Jeg grep tak i skulderen til Tom og pekte. Han nikket som tegn på at han også hadde sett mennesket på den andre siden. Det var en stor og kraftig kropp som gikk der borte, også den på vei oppover kanalen. Han, hvis det var en han, gikk som om det var midt på vinteren og holkeføre.
Litt sjanglende og ustø.
Håret sto rett opp og ut til alle kanter og vedkommende så absolutt merksnodig ut.
Tom pekte og nikket på en gang og virket overbevist om at dette var vår mann.
Han ville over og ta ham med en gang.
Vent litt signaliserte jeg, usikker på om dette virkelig kunne være den mytiske pervofyren.
Så hørte vi klikk-klakk fra lengre opp i kanalen, det hørtes ut som høyhelte sko og ganske riktig. Ned fra Løveid kom Fru Lynge gående på sitt karakteristiske småtrippende vis.
Hun hadde ikke sett mannen som kom henne i møte så det ut til, men rett før de møttes kikket hun opp og skrek til. Hun smatt forbi mannen og økte farten på trippingen til noe som kunne minne om en spurt.
Mannen snudde seg etter henne og strakk hendene ut. På den andre siden der vi sto fikk vi et glimt av et grovt ansikt som så sterkt sminket ut. All tvil forsvant og i det mannen tok noen skritt etter Fru Lynge mens han veivet med armene og ropte noe som vi ikke fikk tak i så la vi på sprang.
Tom var først med balltreet klart. Jeg sakket litt akterut mens jeg prøvde å fiske mitt slagvåpen frem fra jakka.
Bort til nærmeste sluse løp vi og over den smale slusegangen.
Tom ropte ut og mannen på den andre siden snudde seg mot oss, det var noe kjent med den kroppen men jeg klarte ikke å plassere det.
Ikke hadde jeg tid til å tenke på det heller der jeg løp for å ta igjen Tom som allerede var over på den andre siden, i fullt sprang mot mannen, med balltreet hevet til slag.
Jakka mi hektet seg fast i den dingsebomsen som slusevokteren bruker for å åpne slusen og jeg ramlet ned på kne.
I det jeg kom meg opp igjen var Tom kommet bort til mannen som hevet armene og holdt dem avvergende foran seg.
Det stoppet ikke Tom som kylte balltreet av all kraft rett i ansiktet på mannen.

Han gikk ned for telling.
Falt som en sekk med poteter.
Jeg fikk lirket jakka løs og gikk ut fra slusen.
Ned på gangveien.
En mann kom løpende ovenfra, ropende.
”Hva er det som skjer her?”
Det var Rudi, onkelen til Tom.
”Det er pervofaen,” sa jeg, ”Vi har tatt ham!”
”Pervofaen?”
”Det er jo ham vi er ute etter, Arvid har jo kledd seg ut med kjole og sminke og full pakke!”
”Kledd seg ut?” sa jeg og kikket bort nedover langs slusene.
Der lå mannen rett ut på gangveien.
Over ham sto Tom med balltreet og slo.

*Som et lite apropos til Østrem/Ørstavik-debatten. Alle personene som dukker opp i denne lille historien er basert på ekte personer. Derfor er det viktig og presisere at Faren til Tom, som ikke akkurat fremstår i et gunstig lys her, er en fullstendig fiktiv karakter. Til tross for at han har lånt enkelte karakteristiske trekk fra den virkelige Faren til Tom.Da tenker jeg hovedsaklig på historiene om slåsskamper og Harebikkja King.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: