web analytics

Search Results for: Katakombene

Bok og Film

Katakombene 11: Why are you doing this to me?

Vår mann i kjellermørket. Katakombearrangør Fred Ut Herlofsen holder koken

Over en uke på etterskudd, og langt bak Sonja, Ivers, sjefen sjøl og Tor Andre, her kommer min rapport fra årets desiderte filmhøydepunkt: Katakombene. 14 timer med sær film i en kjeller som lukter mer og mer piss for hvert år, kan det bli bedre? Så lenge det er akseptert at man dupper av litt innimellom, antagelig ikke, men neste gang skal jeg ta med snorkemedisin.

Problemet med å være den siste som rapporterer er at men fort ender opp med å skrive det samme som alle andre har gjort. Fordelen er at man kan være kort og heller henvise til bedre analyser og kvassere penner. Vi får vel bare hoppe ut i programmet og se hvor vi havner tenker jeg.

Første film ut var den japanske Memories of Matsuko. En fargerik og melodramatisk sak som traff veldig godt. Sho får i oppgave å rydde opp i leiligheten til sin nylig avdøde tante, som han ikke en gang visste eksisterte, og dermed ikke vet stort om livet til. Dette er selvfølgelig Matsuko. Gjennom jobben med å rydde opp i rotet etter henne finner han flere spor som forteller om livet til tanten, og det er ikke måte på hvordan livet til Matsuko har gått nedoverbakke i stadig brattere svinger. Men Matsuko fortsatte å smile nesten helt til det siste. Det er en skikkelig vond historie, rett fra ukebladenes dette hendte meg-spalter, men fortalt med skeiv humor og masse kjærlighet til vår heltinne. Flott film, og tonen var dermed satt for resten av dagen.

Så var det tid for et historisk tilbakeblikk, Fritz Langs Dr.Mabuse, første akt av den avsindig lange The Gambler. Den så litt kul ut, men jeg duppet visst av i mesteparten av denne, og velger derfor å forbigå den i stillhet. Den ble fulgt av dokumentaren Exit Through the Gift Shop

Det er en film om en fyr som ville lage en film om den kjente gatekunstneren Banksy. Eller er det det? Er det en doku, eller en mockumentary? Sannelig om jeg vet, meningene er litt delte, men det er neppe noen grunn til å ta denne filmen så alt for seriøst. Men morsom er den, og det er ikke bare surr heller, etter å ha sett den kan man godt sitte og fundere litt over ekte og falskt, både i kunsten og på andre måter. Men det har vi ikke tid til, vi er nemlig allerede på vei over til neste film.

Night of the Hunter var et av mine bidrag til årets program, foreslått etter sterk anmodning fra hun jeg bor sammen med. Jeg synes den er fantastisk fin, og jeg grøsser bare jeg ser på bildet over der, men jeg tror Flopsy liker den enda bedre enn jeg gjør. Det er en film som tåler å sees flere ganger, jeg tror jeg likte den bedre denne gangen enn første gangen jeg så den. Robert Mitchum er uforglemmelige som den falske predikanten Harry Powell som durer rundt i en T-Ford, snakker med Gud, har Love og Hate tatovert på hver sin knoke, og har drap på rike enker som sin spesialitet. Gjennom et fengselsopphold for han nyss i noen penger etter et ran som er gjemt unna, og de eneste som vet hvor penga er gjemt er to små barn. Powell innynder seg hos moren deres, og prøver å få dem til å røpe hvor pengene er. Og så blir alt bare skumlere og skumlere. Det er et eventyr dette, Brødrene Grimm i amerikansk setting. Drømmeaktig, som om den er fortalt gjennom øynene til et barn. Jo, det er en klassiker, og det virket som den falt i god jord hos publikum.

Så var det klart for tegnefilm. The Secret of Kells ble til manges overraskelse Oscarnominert i 2010. Overraskende ikke for de den er dårlig, men fordi det ikke var så mange som hadde hørt om den. Fortsatt er det nok mange som ikke har hørt om den, den har vel aldri vært distribuert i Norge. Det er en veldig søt liten film om gutten Brendan som vokser opp i en liten landsby i Irland sånn ca i det syvende århundre. Barbarer fra Nord herjer, og sjefen for landsbyen synes det er mye viktigere å bygge mur rundt byen enn å dille med å lage sånt tull som bøker og tegninger. Filmen minner meg litt om de derre Kirikou-tegnefilmene som det var en del hype rundt for en del år siden, men Secret og Kells er mye kulere. Og så er det jo morsomt at det er oss nordmenn som er skurkene da.

Så var det klart for et innslag fra noen av katakombedeltagerene selv. Slikt er jo alltid morsomt. Bislett Superheltutleie skuffet ikke, se bare selv.

Så var det klart for svensk skjærgård og den klassiske svenske komedien Att angöra en brygga. Nok en gang var det undertegnede som hadde stått for valget, og med unntak av sure Ivers og Madammen, så virket det som om dette var en hit av dimensjoner. Latteren runget i hvert fall i kjelleren med jevne mellomrom. Så er det jo en fryktelig morsom film også da. Første gang jeg så den satt jeg alene i stua og lo, og det var enda mer morsomt nå, når det var en hel gjeng å le sammen med.

Etter lys og trivelig moro i svensk skjærgård var det på tide å ta en tur til et langt mørkere univers. Nok en film som jeg hadde krangla inn på programmet, Stuck, som er behørig anmeldt på bloggen tidligere, er en perfekt B-film. Billig, men med anstendige skuespillere. Spennende historie basert på sanne hendelser. Samfunnskritikk, som aldri kommer i veien for historien, men ligger der under overflaten om man gidder å bry seg om den. Humor, spenning, og litt blod, litt gørr, og kanskje til og med et lite grøss. Også pupper da. Man kan ikke kalle en B-film perfekt uten at det er glimt av pupper der.

Jeg tror jeg traff godt med alle de tre filmene jeg fikk æren av å velge ut denne gangen. Moro det. Jeg tror nok jeg skal forsøke å krangle inn filmer ved neste anledning også.

Men ingen Katakombekveld uten en “Hva i all verden var det”-film. Den kom helt til slutt denne gangen, het Valerie and her week of wonders, er fra Tsjekkia, og er en merkelig sak. Det handler vel om overgangen fra barn til voksen kvinne, og det er en ganske så surrealistisk og drømmeaktig overgang vi er vitne til. En drøm som inkluderer vampyrer, prester og andre innslag fra dyrerriket. Habben hevdet at han fikk assosiasjoner til Tre Nøtter til Askepott, og ventet hele tiden på at Knut Risan skulle begynne å snakke. Vi var vel begge enige om at Risan hadde løftet denne filmen. Men det må sies, i etterkant er dette en av de filmene jeg husker best fra programmet. Jeg skal ikke påstå at jeg skjønner bæret, eller digger den, men noe er det med den. Men ikke spør meg hva…

Og så var det slutt for denne gang. Vi satser vel på at det blir en ny runde i 2012, tiårsjubileet nærmer seg jo med stormskritt. Jeg synes faktisk årets program var det beste siden første året, så det er ingen grunn til å gi seg nå!

Bok og Film

Katakombene 10: You’re better suited for making love than for making war

Fred Ut introduserer film under Katakombene 2010

Katakombene 2010 gikk av stabelen helgen som var, Fred Uts helt egne bitte lille filmfestival for rundt 20 raringer, dypt nede i en mørk og dyster kjeller under gamle Lundetangen Bryggeri. Fem år har vi holdt på nå, og der man de første par åra kunne kjenne eimen av malt og humle når man kom inn i lokalet, så kjenner man nå bare svettelukta til Espen Iversen, blandet med pizzakrydder fra Bryggeriet Pizza som ligger vegg i vegg.

For tidligere rapporter fra Katakombene, her er 2006, 2007, 2008, og 2009.

Det handler altså om film fra 12.00 til 02.00, film fra alle verdenshjørner, og jo særere jo bedre kanskje? Men var det tegn til en litt bløtere Fred Ut vi fikk se i år? Jeg mener det har vært særere filmer før, uten at det på noen måte er ment negativt. Tvert i mot, med unntak av det aller første programmet, så tror jeg kanskje årets program har vært det jeg har likt best så langt.

Vi begynte med Peders første film klokken 12.00, et opus fra Ut jr som lover godt for fremtiden. Noen må jo føre Katakombetradisjonene videre når vi gamlinger har blitt for gamle til å sitte opp så lenge. Tenker Ut jr er klar for den oppgaven om ikke så mange årene. Filmen var delt i to deler, der den ene tok for seg runden rundt huset, mens del to tok runden inne i huset. Midt i mellom var det noe surrealistiske Pokemon-greier. Veldig bra.

Og 12.10 så braket det løs med Bunuel og Borgerskapets diskrete sjarm. Jeg har vært sugen på å sjekke ut Bunuel helt siden Pixies snudde stereoen min på hodet med Debaser og teksten got me a movie i want you to know slicing up eyeballs i want you to know girlie so groovy i want you to know don’t know about you but i am un chien andalusia, men det måtte altså Katakomber til for at vi skulle bli bedre kjent. Borgerskapets diskrete sjarm har lite av punkterte øyne, og er i det hele tatt langt mer lett, lystig og tilgjengelig enn jeg hadde sett for meg Bunuel. Filmen er et lystspill nærmest, med både Benny Hill og Monty Python-lignende scener, en lang rekke måltider som aldri helt blir helt tilfredsstillende, og hva er drøm og hva er virkelighet? Men det er nok en film som stikker dypere enn den lett tilforlatelige overflaten antyder. Jeg likte den veldig godt.

Enda bedre likte jeg neste film på programmet, den japanske bordtennisfilmen Ping Pong. Det kommer aldri til å bli laget noen bedre bordtennisfilm, og sannelig om jeg vet om det finnes noen bedre sportsfilm heller? Skjønt sportsfilm og sportsfilm, det er vel like mye en film om vennskap tenker jeg. Det høres egentlig ganske døll ut, en film om vennskap og bordtennis liksom, men det enkle er ofte det beste. Ping Pong er nydelig, anbefales på det varmeste, dette var årets høydepunkt for meg tror jeg.

Neste film ut var heller ikke verst. Anvil: The Story of Anvil er en fin liten bagatell av en dokumentar om de gamle heavy-heltene Anvil, som var på nippet til storhet en gang på 80-tallet, men som har slitt siden den gang. Her følger vi de evigunge hårballenes jakt på drømmen om å bli rockestjerner. Ingen stor film i den forstand, men underholdende og koslig nok i massevis. Særlig for oss som spilte luftgitar til Judas Priest, Accept og Iron Maiden en gang i tiden.

Så ble det litt mer alvor med den Sør-Afrikanske filmen Son of Man, som ganske enkelt er en nyinnspilling av det nye testamentet, men plassert i nogenlunde nåtid, og i et fiktivt afrikansk land. Litt skeptisk var jeg nok til å begynne med, men jeg lar meg vinne over etterhvert, og det store tankekorset her er hvor lite man egentlig har trengt å forandre med den orignale historien for å få den til å passe med dagens afrikanske virkelighet. I den grad det er riktig å snakke om noen afrikansk virkelighet såklart, det er jo et stort land. Og originalhistorien er jo en av de sterkeste historiene vi har, uansett om vi tror på den som sann eller ei.

Så var det mat og quiz, og siden jeg vant i fjor, så hadde vel noen funnet ut at det ville være urettferdig om jeg vant i år igjen, så dermed ble jeg bondefanget til å lage årets quiz. Ingen premier på meg altså, men jeg fikk i hvert fall tømt hyllene for dårlig film som jeg dermed prakket på andre folk som premie. Haha, folk er dumme som brød, kall det premie så tar de i mot hva det skal være. Kvissen kan dere forresten finne på Facebook nå, i nesten uleselig utgave.

Så var det rett på den igjen da, med tidenes beste filmanmeldelse, som dere kan se på You Tube om dere vil. Her er del 1.

Så var det tilbake i tid, helt til 1931, og filmen Freaks. Den er legendarisk, men har vært noe omstridt siden mange av rollene er besatt av mennesker med varierende grader av deformiteter. Siamesiske tvillinger, dverger, hermafroditter, kvinner med skjegg, Cato Zahl Pedersen. Filmen var forbudt i Storbritannia i 30 år, noe som virker utrolig siden man har latt Neville-brødrene spille fotball foran tusenvis av mennesker hver helg i over ti år nå, uten at det har ført til fæle ting.

Historien er som tatt ut av et Iskalde Grøss-blad, og er fortalt enkelt og effektivt uten noe særlig dill. Det er en fin film, og et veldig godt Katakombe-valg.

Islandsk film har vi ikke hatt før i Katakombene, men når vi først skulle ha en, så kunne vi neppe funnet noe bedre enn Astropia. Eller Dorks and Damsels som den vel heter på amerikansk. Filmen handler kort og godt om den blonde bimboen Hildur, som havner i trøbbel når hennes tvilsomme kjæreste havner i buret for noe pengesvindelgreier. Hildur trenger en jobb, og det får hun utrolig nok i butikken Astropia, en slags islandsk versjon av Outland. Før man vet ordet av det er Hildur hekta på rollespill, og det kommer godt med når den tvilsomme kjæresten rømmer fra fengselet og kidnapper henne fordi hun har noe han trenger.

Ingen stor film egentlig, men fryktelig sjarmerende, og dermed anbefales den varmt, i hvert fall til alle som på et eller annet tidspunkt har vært involvert i rollespill og den slags.

Den siste filmen på programmet hadde jeg sett før. The Driller Killer, om en ung kunstner som blir gal og begynner å bruke drillen på mer og mer kreative måter.  Jeg registererer at det finnes ganske mange som setter denne filmen høyt, men jeg er ikke blant dem. Jeg helte mest mot slakt forrige gang jeg så, og skrev om den, og den tjente seg ikke på å bli sett en gang til. Jeg synes rett og slett den er forferdelig dårlig. Noe som gjør at programmet ikke blir best ever i år, bare nesten.

Og nå er det alt for lenge til neste gang.

Fred Ut rapporterer om sine Katakombeopplevelser

Andre filmer jeg har sett og forbigått i stillhet på bloggen siden sist:

The Twilight Saga: Eclipse, som jeg vel skal fortsette å forbigå i stillhet. Dette er ikke det minste bra.

1066, som er en TV-film der jeg ikke gadd å se særlig lenge på grunn av en irriterende voice-over. Det var ganske slappe greier ellers også. Den ble premie i Hjortekvissen, håper den heldige eier har mer glede av den enn jeg hadde. Ser på nettet at det finnes folk som liker den.

Knight and Day, som faktisk er ganske underholdende. Cameron Diaz er fin i den kvinnelige hovedrollen, litt mer skeptisk til Tom Cruise i den mannlige ditto, helt greit tidtrøyte. Omtrent som en bra kveld på TV Norge altså.

Trollmannens læregutt, som er ganske fryktelige greier egentlig. Nicholas Cage har ikke gjort noe bra på aldri så lenge, ikke her heller, Jay Baruchel var sjarmerende i She’s Out of my League, men her er han bare irriterende. Men la gå, klarer man å skru av hjernen så går tiden ganske fort unna.

The Karate Kid. Ingen skal beskylde Harald Zvart for å ha funnet opp kruttet, men i denne nyinnspillingen av Karate Kid får han det i hvert fall til å smelle på alle de rette stedene. Jeg liker den faktisk veldig godt. Jackie Chan er et veldig godt valt i Miyagi-rollen, sønnen til Will Smith klarer seg bra, og i det hele tatt. Men jeg savner en skikkelig konfrontasjon med den slemme kung fu-læreren. Ble ikke sjefen for Kobra-kai ydmyket litt i slutten av originalen tro? Jaja, regner med at han får svi i oppfølgeren som vel må komme.

Dirty Harry: Hyggelig gjensyn med Harry Callahan. Dette er en systemkritisk action-film som har tålt tidens tann bra. Selv om man nok blir sittende og irritere seg litt over den hjelpløse fella politiet setter opp for den slemme Scorpio. To mann og en lommelykt liksom. Og Callahan burde vel ikke bli overrasket over at bevisene han har skaffet mot Scorpio, ved hjelp av litt tortur og litt ulovlig ransakelse, ikke holder i retten. Han må jo ha vært i politiet i noen år, og vite hvordan systemet fungerer. Men skitt au, filmen er fin den.

Bok og Film

Katakombene 09: Don’t look back till your free to chase the morning

Det finnes ingen stemmer i pannekaken
Det finnes ingen stemmer i pannekaken

For fjerde år på rad har Fred Ut arrangert filmtreff i Katakombene under gamle  Lundetangen bryggeri. Det er i ferd med å bli en fin tradisjon det der, med et stabilt antall deltagere, stort sett de samme folka, sære filmer fjorten timer i strekk, pizza, snop, quiz, og alle som sitter fra start til mål dupper vel av minst en gang.

Katakombene blir koseligere og koseligere for hver gang, selv om jeg følte at programmet denne gangen ikke nådde helt opp mot de foregående årene.

Hvilket ikke betyr at det ikke var godbiter å finne.

Først ut var Sita Sings the Blues, en animert perle som den amerikanske kunstneren Nina Paley slang sammen på hjemme-PC’en sin etter at kjæresten hennes dumpet henne på ufint vis. Denne historien får vi gjenfortalt i filmen, parallelt med en historie fra det indiske eposet Ramayana. Alt krydret med nydelig musikk fra Anette Hanshaw,  Og hvis dere vil vite mer så får dere sjekke Wikipedia. Filmen var en skikkelig perle med gode doser skeiv humor. En god start på dagen.

Så fortsatte vi med en film fra 1975, The Land That Time Forgot. En eventyrfilm basert på en bok av Edgar Rice Burroughs, som vel er mest kjent som mannen bak Tarzan. Liten avsporing her: Når jeg var pur ung og dum hendte det både titt og ofte at jeg så referanser til denne Burroughs i forbindelse med musikk, film og litteratur. Det stusset jeg på, for man kan si mye om Tarzan, men å finne opp den karakteren skulle strengt tatt ikke kvalifisere til all verdens kred blant popkultureliten.

Etter noen år fant jeg ut at det var William S. Burroughs de snakket om. Ikke Edgar Rice. Der kan jeg bare prise meg lykkelig over at jeg ikke begynte å snakke om Tarzan i feil situasjoner, potensialet for å dumme seg skikkelig ut var i høyeste grad til stede her.

Tilbake til filmen: Manuset var skrevet av den fine forfatteren Michael Moorcock, men vi skal ikke holde det mot ham. Filmen begynner som en ganske streit film der en tysk u-båt senker et amerikansk passasjerskip under den første verdenskrig. Noen få av dem som var ombord overlever, og når u-båten tilfeldigvis går opp for å lade batteriene rett i nærheten av der de ligger og dupper i livbåten sin så ser de sitt snitt til å kapre u-båten. Etter litt høk over høk så havner de på villspor, oppdager et vulkansk kontinent som ikke står på noe kart, og før noen rekker å si Pterodactyl så sitter de rundt bordet og spiser dinosaurkjøtt.

Så mye for den streite filmen altså, derfra og ut er det hurramegrundt i et slags tidlig Jurassic Park, der det er litt vanskelig å bestemme seg for hva som er mest utrolig. At denne filmen kom ut bare to år før Star Wars, eller at den er sånn ca 40 år eldre enn King Kong. Dette fremstår nemlig temmelig gammeldags, med relativt hjelpeløse spesialeffekter. Slike filmer lager de ikke lenger, og egentlig hadde de vel slutta med det i 1975 også.

Men morsomt var det. Jeg trodde dette var årets katakombekalkun, men der skulle det vise seg at jeg tok feil.

Forresten ser det ut til at det finnes en relativt fersk remake av denne, men den er visst fryktelig dårlig. Se heller originalen da.

Litt mer alvor i neste film, Offside fra Iran. Joda, det er vel en komedie, men her ligger det et stort alvor under. Dette er muligens den første katakombefilmen så langt som både er relativt samtidig,  og relativt mainstream. Det er en film om en avgjørende VM-kvalifiseringskamp i fotball mellom Iran og Bahrain. Tusener på tusener av tilhengere strømmer til stadion for å heie Iran frem, også en håndfull kvinner, til tross for at kvinner ikke har adgang til stadion.

Filmen er spilt inn under den aktuelle kampen, og har nærmest et dokumentarisk preg. Kvinnene blir tatt mens de prøver å snike seg inn, settes i en slags inngjerding under oppsyn av noen unge soldater, mens kampen pågår innen hørevidde. At den er spilt inn mens kampen pågikk må vel bety at både slutten og kanskje også noe av dialogen er improvisert frem?

Fin liten film var det i hvert fall.

Før Offside så vi en liten kortfilm, Come Full Circle, fra Finn Erik og Nils productions. Det vil si at dette var Nils J.Nesses bidrag, in absentia, til årets katakomber. Den bebrillede bergenser skuffet ikke. Nydelige bilder, men spør meg ikke hva det egentlig handlet om. 

Og før neste langfilm så vi en episode av Droopy, vilket var helt på sin plass. For mange mange år siden leide jeg Droopy på VHS, og tror jeg så omtrent rubbel og bit av det som fantes. Men det er så lenge siden at jeg ikke orker å telle årene. Nå tror jeg at jeg må skaffe meg Droopy på disc, for tegnefilm blir rett og slett ikke mye morsommere enn dette.

Deretter var det klart for The Lady Eve, skruballkomedie fra 1941, som jeg morsomt nok tilfeldigvis leste om uka før katakombene. Der var den rangert veldig høyt på en sånn liste over verdens beste filmer, og jeg vurderte et øyeblikk å kjøpe den. Nå slipper jeg jo det.

Men den hadde vært verdt å ha. Henry Fonda og Barbara Stanwyck spiller hovedrollene, og begge to er veldig fine. Dialogen er snappy og intelligent, og filmen er et godt eksempel på hvordan nivået på såkalte romantiske komedier har falt veldig i Hollywood siden da.

Spisepause og quiz, og selvfølgelig var det laget til undertegnede som tok seieren hjem. Selv om vi måtte slite med Habben som dødvekt på laget. Men som gode sosialdemokrater fikk han premie han også. Alle skal med.

Så var det i gang igjen, først med svensk barne-teve, Vilse i Pannekakan fra 1975 gjorde at jeg for første gang faktisk har følt et snev av forståelse for gamlingens valg om aldri å installere svenskeantenne. Dette var skikkelig syke greier om en gutt som må spise opp en enorm pannekake, men det viser seg at det bor folk i pannekaken, og alle sammen er ganske redde for en potetmann som bare viser seg av og til, men som er skikkelig skikkelig skummel.

Og om ikke det der er ille nok: Lillebroren til Mikael Wiehe sto for musikken.

En slags blanding av Pompel og Pilt og Pernille og Mr.Nelson, og som noen i de bakre rekker sa: Om 20 år sitter barna våre og ser på Drømmehagen og ler i skrekkblandet fryd av hva slags barneprogrammer man så på rundt 2009.

Men SÅ var det endelig klart for årets kalkun. Kilink Istanbul ‘da. Tyrkisk superheltfilm, og dårligere enn dette blir det rett og slett ikke. Jeg visste omtrent hva jeg gikk til etter å ha sett et par andre tyrkere av denne sorten tidligere i år, men dette var faktisk enda et par hakk dårligere enn de to jeg har stående i min hylle. (Der den ene faktisk har en slags sjarm)

Dessverre syntes jeg ikke den fungerte helt som kalkun heller, dette er den første filmen i katakombehistorien som jeg godt kunne klart meg uten.

Da var det flere steg opp når vi rullet i gang Born to Fight, en skikkelig actionrulle med noen vanvittige stunt, men heller ikke så mye mer. Enten det nå var fordi den tyrkiske superhelten hadde tømt meg for piff, eller det bare begynte å bli sent på kvelden, så lot jeg meg bare unntaksvis underholde ordentlig av de sinnsyke stuntfolka fra Thailand.

Heldigvis var avslutningsfilmen et solid steg opp igjen. Repo! The Genetic Opera var et friskt pust, en heidundrende avslutning, syke syke greier. I en ikke alt for fjern fremtid har en epidemi gjort GeneCo til verdens største selskap. De selger organer på avbetaling, men kan du ikke betale kommer Repo Man og tar organene tilbake. So Long Sucker.

Også er det selvfølgelig en masse annet her, men hvem bryr seg når man får se Paris Hilton miste ansikt? Hun spiller en bortskjemt rikmannsdatter som er hekta på operasjoner, og gjør en fin innsats.

Og alt av dialog synges selvfølgelig. Det er jo en genetisk opera.

Og så var det vel hjem i natten. Vi kommer nok tilbake neste år også.

Andre som blogger katakomber: Fred Ut, Typisk Tor Andre, Sonja Dadam, Lillemus Mei.

Bok og Film

Katakombene 08: My heart’s as warm as a baked potato

Ingen oppdateringer siden sist onsdag, og allikevel var det nesten 600 unike sjeler innom her i løpet av gårsdagen. Uten at jeg kan se at det skal være noen link noe sted som sørger for trafikken. Hva er det som skjer? Har verden gått av hengslene? Har TV-tilbudet vært så føkkings dårlig den siste uka? Har Virrvarr lagt ned bloggen sin mens jeg har vært borte og sendt hundrevis av lesere på hvileløs jakt ut i nettets krinkelkroker? Kan jeg rett og slett la være å skrive noe, og allikevel vil folk fortsette å renne ned dørene her?

Neppe.

Årsaken til mitt fravær har vært en kombinasjon av ærend på østlandet, hvorav Fred Uts årlige arrangement for filmbloggere og andre utryddingstruede arter er mest naturlig å blogge om. Som vanlig så var det en Shpadoinkle dag. Dette var tredje året hvor dette arrangementet, som stort sett bare blir kalt for Katakombene, gikk av stabelen, og det var faktisk første gangen jeg har fått med meg absolutt alle langfilmene. Det vil si film fra klokken 12.00 på formiddagen, til omtrent klokken 02.15 på natten. Her kommer en gjennomgang av programmet:

Vi begynte relativt tungt med den ikke helt ukjente Vargtimmen. Bergman altså. Liv Ullmann altså. Horror altså.

Vent…Horror?

Jo, Fred Ut insisterer på det, og jeg er enig. Dette er skrekk, og noe av det mest creepy jeg har sett på en god stund. Jomfrukilden inspirerte Wes Craven til å lage The Last House on the Left, noe som på en måte gjør Bergman til en slags gudfar for den skitnere delen av horrorsjangeren, men Vargtimmen er en mye bedre film enn Jomfrukilden, og langt mer skremmende. Andre filmer var kanskje mer underholdende i årets program, men jeg lurer på om ikke dette allikevel var den beste filmen vi så denne lørdagen.

Men det passet godt med noe lettere mens vi fordøyet knallstarten, og overgangen til The King of Kong var stor, men perfekt.

Denne filmen surrer rundt i filmklubbuniverset i disse dager, Bergen filmklubb viste den for en måned siden, og det er ikke så rart. Dette er en fascinerende dokumentarfilm om kampen om verdensrekorden i Donkey Kong. Billy Mitchell hadde rekorden i 20 år, men når Steve Wiebe blir arbeidsledig og setter seg til i garasjen med en spillemaskin så begynner ting å skje.

En enkel og billig dokumentar, men fryktelig underholdende. Her er det vinklet slik at Wiebe blir den gode som kjemper en kamp mot systemet, og mot den onde Mitchell som ikke skyr noen midler for å beholde rekorden sin. Filmen er sannsynligvis vinklet urettferdig ufordelaktig for Mitchell, så resultatet er kanskje mer fiksjon enn fakta, men hva gjør vel det? Her er det uansett lærdom å hente nå som vi snart skal i gang med Tordenblogg igjen.

Billy Mitchell har forresten fortsatt rekorden for verste hockeysveis noensinne.

Mister Moto Takes a Chance var neste film ut, en glemt liten billigfilm fra 1938, del av en serie på åtte filmer eller noe sånt, om den japanske luringen Mr.Moto. Noen ganger detektiv, noen ganger hemmelig agent, og alltid med et godt grep om hva som foregår i kulissene. Filmen ga meg flashbacks til barndommens Tarzanfilmer, jeg ventet hvert øyeblikk å se Johnny Weissmuller svinge seg fra tre til halv fire, men han kom dessverre aldri.

Hvilket får meg til å lure på om det er en god ide å gå til anskaffelse av et par gode gamle Tarzanfilmer?

Vi mistet ikke motet av Mister Moto, men dette er jo en bagatell og ren kuriosa. Ganske underholdende er den, men jeg kommer neppe til å se de andre syv filmene i serien.

Noe av det beste med Katakombene, etter min mening, er at dette er noe som gir inspirasjon til å gå litt utenfor de opptråkkede stiene når man velger film. Siden i fjor så har jeg sånn delvis sett film med tanke på å finne aktuelle forslag til årets arrangement, og jammen klarte jeg å snike en film med i programmet. Noe jeg ser som en stor ære.

Filmen jeg fikk med var White Sun of the Desert, russernes svar på Flåklypa, i det at det sannsynligvis er den mest populære russiske filmen gjennom alle tider. Jeg hadde altså sett denne før, og det kan dere lese mer om her. I stedet for å nyte filmen ble jeg dermed sittende og prøve å analysere stemningen blant resten av publikummet, for om mulig å finne ut om den falt i smak eller ei.

Til tross for at plotet er, som Fred Ut sa, omtrent på nivå med en middels epsiode av A-team, så synes jeg dette er en sjarmerende film, med en fin og lavmælt humor, som passet fint inn i denne sammenhengen. Og kanskje hadde Sarah Palin hatt bedre kontroll på Russland og utenrikspolitikken om hun hadde sett denne filmen i stedet for å sitte på verandaen med kikkert og skue over til Putin?

Jeg tror den falt sånn nogenlunde i smak, folk lo på de rette stedene, og det blir selvfølgelig nødvendig å prøve å snike en film inn i programmet neste år også.

Så var det klart for en liten kortfilm, men den gikk jeg glipp av siden det var matpause etterpå, og Habben og jeg fant det opportunt å bruke denne kortfilmen til å finne en minibank, og dessuten ta en svipp forbi mekka, eller Skagerak Arena da, som den jo heter nå.

Etter matpausen var det klart for Cannibal the Musical, en musikalsk b-film av herrene bak South Park, Trey Parker og Matt Stone. Alfred Packer skal guide et lite følge gjennom fjellene til Colorado en vinter, men alt går galt, og til slutt er det bare Packer igjen, resten av følget er spist opp, og Packer er dømt til døden for å ha drept og spist dem.

På sitt beste er det noe nesten Pythonsk over humoren, og filmen er absolutt verdt å se,men akkurat som med South Park-epiosodene så har jeg litt trøbbel med å holde interessen oppe hele veien fra start til mål. Mulig jeg begynte litt for sent på whiskyen.

Once Upon a Time in China 2 er en av de aller beste kung fu-filmene jeg har duppet av til, og det jeg så før og etter min lille powernap gjør meg også ganske sikker på at det er en av de aller beste kung fu-filmene jeg har sett. Det er bare det at jeg er bittelitt lei av kung fu-filmer nå.

Også var det litt i overkant mye dialog på bakerste benk mens det sto på.

Et klassisk eksempel på at “det er ikke deg, det er meg”, det der altså. Jeg hadde antagelig digga den veldig hadde jeg sett den før f.eks House of Flying Daggers eller hva den nå het igjen, men denne gangen ble ikke dette helt fulltreff.

Så var det avslutningen da, The Holy Mountain av den ikke helt rettvendte regissøren Alejandro Jodorowsky. En kristuslignende fyr vaser rundt fra den ene uforståelige scenen til den andre. Mye religiøse bilder, mye syke syke greier, og en film som trekker seg unna  enhver normal vurdering og/eller klassifisering.

Ja, det er antagelig det sykeste og særeste jeg noen gang har sett, og det mener jeg positivt. Det er åpenbart at det er en tanke bak det hele, men man skal nok se den et par-tre ganger før man får noe vettugt ut av den?

Uansett en ubegripelig og fantastisk film, som sammen med Vargtimmen nok er den filmen jeg kommer til å ha med meg lengst fra dette selskapet.

Ellers så synes jeg arrangementet nå har satt seg ganske bra, Iversen serverte kviss der mitt lag kom på en knepen andreplass, og jeg venter med spenning på resultatet av dopingtesten av vinnerlaget. Jeg frykter ugler i mosen der, enten var det doping, ellers så var dommeren kjøpt og betalt.

Og et år til neste gang er egentlig fryktelig lenge.

Fred Ut og Iversen har allerede avlevert rapport, og er det bare meg, eller er Fred Ut og Kung Fu-pandaen kliss like?

Bok og Film

Katakombene 07: I shall make earth my home and never leave it

For de leserne av denne bloggen som ikke vet hva Katakombene er for noe så er det rett og slett betegnelsen på årets høydepunkt for filmbloggere og relaterte skapninger. Rare mennesker samler seg i en muggen kjeller og ser rar film fra tolv om formiddagen til to på natten i regi av filmbloggersjef Fred Ut. Kjente bivirkninger er overdrevent inntak av cola, godteri og whisky. Rett og slett et arrangement egnet til å gi folk tilbake troen på menneskeheten. For en stakket stund.

Det er bonanza i hotellbransjen for tiden, og hotellrom i nærheten av katakombene for hele helgen var ikke å oppdrive, dermed måtte jeg campe hos gjesteblogger Reino. Det var en blandet affære. Hjortegryte var et absolutt pluss, litt verre var det at Reino bor midt inne i skauen sammen med mormor og de åtte ungene, og de var tidlig oppe. Etter å ha jobbet nattevakt, for deretter kjøre ni timer og et kvarter, så er man ikke akkurat innstilt på å våkne til et jordskjelv, som forøvrig seismologisk institutt målte til 6,4 på Richters skala, klokka halv sju om morgenen. Men når det er Katakomber på gang så lider man seg i gjennom slikt med et smil om munnen.

Men til tross for at de åtte ungene sto opp sammen med sola så viste det seg umulig å få Reino ut av huset tidsnok til å rekke første filmen.

Ergo måtte russiske The Sword Bearer gå uten mitt blotte nærvær, men dere kan få et bilde fra den allikevel. Bare sånn for syns skyld. Langveisfarende Asbjørn syntes det var en fin start på dagen, men at det sånn ellers kanskje ikke var så farlig om man gikk glipp av denne. 

Til neste post på programmet var imidlertid både Reino, jeg, og et par poser med godteri på plass. Vi benket oss i hagestolene og ventet på at det skulle begynne. Ifølge programmet som Iversen prøvde å selge oss for 20 kroner på utsiden, men som ble delt ut gratis inne i Katakombene til alle som ville ha sto det at det nå var klart for litt lenestolsteori. I hagestolene.

Armchair Theory viste seg å være en kortfilm som ga svar på et av univesets store gåter: Hvordan Fred Ut klarte å kapre Fru Ut. Dette viste seg nemlig å være en informativ greie om hvordan man kan kapre den store kjærligheten gjennom nitidig planlegging. Det er ikke bare bare skal jeg si dere. Dette var en morsom liten bagatell som alle var godt fornøyd med. Muligens unntatt Fru Ut som plutselig oppdaget hvordan hun var blitt manipulert inn i det hele.

Og så var det duket for første langfilm for vårt vedkommende. Kabul Express. En indisk road movie om to journalister i Afghanistan på jakt etter noen fra Taliban som de kan intervjue. Før vi vet ordet av det er de to journalistene, en pakistansk talibanmann, en guide, og en amerikansk journalist på vei mot den pakistanske grensen. Eksistensielle diskusjoner om cricket er ikke mulig å komme unna, og dette var en nydelig film. Godt gjort å lage humor og feel-good ut av den begredelige situasjonen i Afghanistan post 9/11 (ja, den var vel ikke så bra pre 9/11 heller forresten) og samtidig beholde en alvorlig undertone.  Godt katakombevalg, og de fleste var igjen godt fornøyde tror jeg.

Og så var det over til et nytt mellommåltid. En kritikerrost og prisvinnende episode av den evigvarende britiske serien Doctor Who. The Girl in the Fireplace var den kalt, og det var fortreffelige saker som ga meg lyst til å se mer av denne tidsreisende doktoren. Jeg trodde det var Christopher Eccleston som spilte hovedrollen her for tiden, men der tok jeg feil gitt, og det gjorde ingen verdens ting. I tillegg til doktoren, hans to medhjelpere, og Madam de Pompadour møtte vi noen ganske så skumle mekaniske dokkedroider med skumle hensikter. Disse kunne skremt søvnen fra meg i barndommen ihvertfall. Det må bli mer Doctor Who med tiden tror jeg nok.

Så var det klart for et temposkifte. The Ninth Configuration var ukjent for meg på forhånd, men viste seg å være en perle av en film. Gjøkeredet møter Exorcisten møter Apollo 13 møter Any wich way you can er en elendig måte å beskrive denne filmen på, men jeg klarte ikke å dy meg. Stacy Keach spiller hovedrollen som oberst Kane, en psykiater i hæren som kommer til et slott som blir brukt som institusjon for soldater som har blitt gærne i Vietnam. Skjønt, hæren tror jo de faker sinnsykdom da. Masse tull og tøys i begynnelsen, hvor latteren sitter løst. Så blir det mørkere etterhvert, med filosofering rundt de store spørsmålene i livet. Kane viser seg å ha litt å slite med. Jeg var særs godt fornøyd med denne, Stacy Keach har vel aldri vært bedre, men her var kanskje meningene blant deltagerne noe delte.

Pizzapause var velkomment omtrent på denne tiden, og Bryggeriet Pizza viste seg å ha en fortreffelig variant med kjøttsaus med øl i, men vi haster videre mot neste film.

Nils J.Nesse er en bebrillet ungdom fra Bergenstraktene, en av disse jyplingene som fullstendig mangler respekt for oss som har levd litt lenger. Sett litt mer. Vært et par ganger ekstra rundt blokka. Vi som har bygd landet rett og slett. På en eller annen måte hadde han fått grini seg til å få med sitt eget kortfilmepos Refusert på Katakombene. Å som jeg så frem til å slakte den… men selv ikke den gleden kunne Nesse unne oss gamle menn. Refusert var rett og slett en liten perle om det norske filmbyråkratiet. Kritikerroste Sniffer ser kanskje bedre ut, og er vel kanskje bedre også rent objektivt sett, men jeg koste meg mer med Refusert må jeg innrømme. Klarer du en ny film til neste år Nesse-mann?

Så var det klart fo Teenagers from Outer Space. En fantastisk morsom kalkun om noen aliens i tøffe treningsdresser som kommer til jorden for å undersøke om den passer seg som oppholdssted for noen utrolig lumske skapninger som minner mistenkelig om hummere. Ulempen er at det vil bety slutten for menneskeheten, og heldigvis for oss så er det en av de utenomjordiske som ikke er med på planen.

Han rømmer fra romskipet, og blir forfulgt av tidenes sinteste karakterskuespiller, mens resten av gjengen drar for å hente de lumske skapningene.

Mye morsomt, mye elendig skuespill, og en vanvittig skummel hummer som burde vært totalfredet i tyve år. Ingen Katakombe uten kalkun, og dette var et svært godt valg i så måte. Denne blir vanskelig å toppe tror jeg.

Og så var det klart for en tur til Hong Kong.

Running on Karma var et merkelig sammensurium av en film, nærmest umulig å klassifisere. I hovedrollen møter vi en kar som kaller seg for Big, tidlgere munk, nå er han imidlertid mannlig stripper med en snodig evne til å se andre menneskers karma. Noe som minner veldig om hovedpersonen i John Burdetts bok Bangkok 8. Vi møter indiske slangemennesker med en hang til å drepe, får scener med god gammeldags wi-fi-kung fu, litt drama, litt action, litt komikk, og en ganske trivelig stund. Jeg syntes imidlertid filmen kokte litt ut i kålen etterhvert.

Noe som kan ha en sammenheng med at jeg etterhvert begynte å bli farlig trøtt.

Og siden jeg var blitt temmelig trøtt, og dessuten hadde sett siste film på programmet så pakket Reino og jeg sammen sakene og dro vår vei. De som var igjen fikk se det feministiske voldseposet Faster Pussycat Kill Kill. En flott film på alle måter som egentlig godt hadde tålt gjensyn, men den gjør seg nok bedre uten min høylydte snorking. De som måtte lure på hva jeg mener omden filmen kan enkelt og greit klikke seg ned i arkivet.

Konklusjonen må bli at Katakombene 07 var akkurat det lille steget opp fra fjoråret som vi håpet på. Programmet i fjor var vel så sterkt kanskje, men matpause og ti minutters luftepauser ga oss akkurat den lille illusjonen av sosialt samvær som vi savnet i fjor. Flott gjenomført med andre ord, all mulig skryt og ære til Fred Ut, og litt ekstra skryt på kjøpet til Mr.Fylleangst som delte villig vekk fra sin flaske med Laphroig, og allerede har lovt å sponse en flaske whisky neste år også.

Det er med andre ord all grunn til å merke av første helg i oktober også neste år. 21 deltagere i år, ingen grunn til at vi ikke skal bli 30 neste år.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: