web analytics

Search Results for: Lørdagskveld

Flopsyblogg

Søte Susanne forsurer stemningen på lørdagskvelden

Lørdagskvelden var stille og rolig. Husholdningens to mannlige medlemmer tok kvelden tidlig, og jeg benyttet stillheten til å sitte i sofaen og pusle med slektsgranskningen min. Sofa og pledd, kirkebøker og te-kopp, akkurat slik jeg liker det. Og i bakgrunnen surret tv-apparatet, med det som etterhvert skulle vise seg å bli en noenlunde interessant Spellemannskåring.

Jeg fulgte ikke så nøye med i starten. Egentlig er jeg ikke så begeistret for sånne såkalte spektakulære tv-show, og jeg føler vel at jeg har fått mer enn nok av rappe-duoen Madcon den siste tida. Men jeg hadde et halvt øre på stilk, og det var akkurat nok til å registrere den utrolig pinlige innledningen til prisutdelere Thomas Felberg og Henning Kvitnes. Gudbedre, så pinlig. Ikke var det morsomt, ikke var det poengtert og det var så definitivt både taktløst og ubehøvlet. Jeg syntes et øyeblikk litt synd på vinneren, Susanne Sundfør, som måtte opp å motta en pris som på forhånd var så nedvurdert og pinliggjort av prisutdelerne. Den bekymringen kunne jeg så absolutt ha spart meg, for Sundfør viste ryggrad og avleverte kveldens desidert beste replikk:

– Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne

Min aller første reaksjon var hakesleppet, fulgt av et jublende WOW! Hørte jeg riktig? Sa hun virkelig det?

Jeg ble rett og slett imponert. Og det av mer enn en grunn. For det første fordi reaksjonen hennes var så veldig på sin plass, etter introduksjonen hun ble utsatt for. Jeg kan tenke meg at mange ville ha blitt provosert, men i en sånn sammenheng ville vel kanskje de fleste ha valgt å le det hele bort. Og dermed ufarliggjøre flåsingen. Susanne Sundfør gjorde ikke det. Hun la ikke skjul på at hun ikke syntes herrene var det minste morsomme, og valgte å ta dem på det. Forhåpentligvis forsto Felberg og Kvitnes hintet, og jo flere kvinner og menn som reagerer på den slags kommentarer, jo større er sjansen for å bli kvitt problemet, tenker jeg.

Sundfør har jo dessuten et godt poeng også. Musikk er vanskelig å rangere, og det er naturlig å dele inn i flere kategorier. Men hvorfor dele på kjønn? Lederen i Spellemannkomiteen, Larry Bringsjord, forsvarer inndelingen på følgende vis:

– Kult at hun sier hva hun mener, til og med offentlig fra scenen. Men vi har valgt en slik utdeling fordi det har vært vanlig tidligere, og det er slik de gjør det i andre land, sa Bringsjord til Dagbladet.

Jaha, tenker jeg. Det var vel ikke det beste argumentet jeg har hørt. Tortur og konebanking er også tradisjon enkelte steder, uten at det betyr at dette er noe å trakte etter av den grunn. Ikke at Spellemannsprisen er så grusom, men likevel. Det er ikke gull alt som er tradisjon, åkke som.

Men Bringsjord henter seg litt inn igjen, og trekker frem argumentet om at det er en klar overvekt av menn i bransjen, og at det derfor vil være størst sjanse for mannlig seier i en fellesklasse. Jeg synes dette er et bedre argument. Ved å dele inn i to kategorier, vil flere kvinner vinne pris enn om man har felles kategori.

Så egentlig er dette en slags kvotering, med de fordelene og ulempene dette medfører. Fordelen er at flere kvinner kommer i fokus på denne måten , i stedet for at de druknes i den store mengden med mannlige artister. Ulempen er at det er lett for å tenke at kvinne-kategorien er en slags b-kategori, der det er mye lettere å vinne enn i manne-kategorien. Jeg har ikke noe klart svar på hva som er best, og dette er neppe den viktigste utfordringen på veien mot likestilling. Men ingen diskusjoner er for små, tenker jeg, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er kjempeglad for at en ung og flink artist som Susanne Sundfør tar opp temaet til debatt.

Og om ikke annet, så slipper vi forhåpentligvis flere pinlige og sjåvinistiske morsomheter ved neste års prisutdeling i samme kategori…

* sitatene er hentet fra dagbladet 

Løgn og forbannet dikt

Lørdagskveld

Lock
Creative Commons License photo credit: AstridWestvang

Ettermiddagen var på hell, og lørdagskvelden hadde allerede meldt sin ankomst både her og der på Skotfoss. Der vi var hadde lørdagskvelden allerede vart i nesten tre kvarter, tippekampen var nesten ferdig med første omgang, og faren til Tom var så vidt i gang med tredje langpils. Det var Tom og Jon-Tore og meg selv som satt å så på, i tillegg til Faren til Tom og Harebikkja King. Mora til Tom var på vakt på kjøkkenet klar til å komme løpende med langpils om behovet skulle melde seg. Det var ikke akkurat det at vi syntes det var så trivelig og hjemmekoselig hos Tom, men de hadde svensk TV, det hadde verken Jon-Tore eller jeg. Gamle trøtte NRK hadde ikke starta tippekampsesongen enda, men svensk TV sendte Everton mot Manchester United, og den ville vi ikke gå glipp av selv om det betydde at vi måtte høre på historiene til faren til Tom. Vi hadde ikke noe spesielt imot disse historiene, det var ikke det, neida det var bare det at hadde du sett nok tippekamper sammen med Faren til Tom, så hadde du hørt de fleste historiene, ikke bare en eller to men faktisk ganske mange ganger etter hvert. For de som kaller seg ordensmennesker og liker å katalogisere ting, så kan det kanskje være til nytte å vite at historiene til Faren til Tom stort sett lot seg ordne på denne måten;
1. Historier om slåsskamper som faren til Tom hadde deltatt i og vunnet 2. Historier om bikkjeslagsmål som Harebikkja King hadde deltatt i og vunnet, eller 3. Historier om slåsskamper som Faren til Tom hadde deltatt i og tapt.
For alternativ 3 så var det kun en historie og den handla om den gang han hadde boksa mot den britiske samveldemesteren, og tapt, men han hadde jaggu slått godt ifra seg ja! Det som mange diskuterte, men aldri når Tom eller faren hans hørte det, var naturligvis hvem som ville gå seirende ut av en slåsskamp mellom faren til Tom og Harebikkja King. Uansett hvem som hadde stikki av med den seieren er det ingen tvil om at det ville blitt litt av en fight!

Vi skal ikke dvele for lenge ved denne tippekampen, men her er ett kort resymé over annen omgangs høydepunkter; ÅÅÅÅÅÅ,NORMAN WHITESIDE!!!!!!!, Fy faen for en speller gutter! Og bare guttungen og. SKYT DA FOR FAEN, DOMMERJÆVEL, BENTE, SPRETT EN LANGPILS TIL MEG!!!!!! STRAFFE!!!!!!!LANGPILS!!!!!!!!Faen jeg må pisse….og sånn fortsetter det i grunnen helt til dommeren blåser av ispedd anekdoter fra faren til Toms fotballkarriere, og den uunngåelige leksa om dødsbacken til Wolverhampton som bare ble større og større, og raskere og raskere for hver tippekamp…DET VAR EN JÆVLA SPELLER DET GUTTER!!!!!

Vel, vi har vel alle sett egentlig litt flere tippekamper enn vi strengt tatt behøver, og en ting har de felles; de tar som regel slutt en gang. Dommerens sluttsignal var som regel ett tegn til oss om å komme oss unna før faren til Tom ble enda fullere. En ting var å høre historiene hans en gang i uka, men neiggu om vi orka å høre dem flere ganger på en kveld!
Denne gangen var imidlertid annerledes. Tom hadde nettopp fått lappen, så vi skulle aller nådigst få låne moren hans sin gamle Cortina mot at vi kjørte Faren til Tom opp til onkel Rudi litt senere på kvelden. Så vi ble sittende.
Samtalen dreide etter hvert inn på det som folk flest snakka om på Skotfoss akkurat på den tida. Flere personer hadde nemlig observert en mystisk person snikende rundt i hagene til folk for å kikke inn av vinduene. Dessuten hevdet flere unge jenter at de hadde blitt skremt av en mann som hadde ligget på lur i skogen ved toppen av slusene, rett i nærheten av Amtmann Aall statuen.
« Faen gutter,» sa faren til Tom, «Hørte dere John hadde oppdaga en fyr som dreiv å kikka inn gjennom stuevinduet hans?»
Det hadde vi jo naturligvis, men det var det liten vits i å nevne.
« John løp ut han, og etter fyren, men akkurat i det han var nær ved å ta ham igjen så hadde kødden snudd seg og det hadde glimta i et eller annet i handa hans. John trodde det var en kniv så han hadde stoppa og latt fyren komme unna. Jævla pyse, skulle vært meg det. Jeg hadde hoppa på jævelen med beina først. Skulle fått seg en skikkelig lærepenge!»
«Hørte du Wenche nesten ble tatt av han fyren ved slusene da?» fortalte Jon Tore. « Hun løp alt hun orka, men han hadde nok tatt henne hvis ikke hun hadde møtt Dagfinn på vei til jobb. Dagfinn hadde bedt fyren pelle seg til skogs så fort de jævla beina kunne bære ham, ellers så skulle han faen i helvete ta meg kaste ham i kanalen!»
Vi lo av det, Dagfinn var over 60 og kunne vel knapt kaste stein i kanalen. Han jobba på bruket og var enorm til å banne. En søndag Dagfinn gikk formiddagen hadde de ringt til bruket fra Suttervika, på andre sida av vannet, og spurt om ikke det var mulig at han fyren som dreiv å banna så fryktelig borte på kabba kunne prøve å dempe seg litt, i hvert fall mens andakten holdt på. Det må sies til Dagfinns ære at han i det minste hadde gjort ett ærlig forsøk. Det hadde imidlertid ikke holdt stort mer enn 20 minutter før glosemesteren var tilbake i gammelt slag. Det var ikke så merkelig at en potensiell overfallsmann ville la seg skremme av kjeften til Dagfinn så sant han ikke visste hvem han var, og det var for mørkt til å se at han egentlig bare var en liten pusling.
«Rart at ikke politiet har prøvd å finne han fyren» prøvde jeg meg med ett innlegg i debatten. Jeg burde visst bedre.
«Politiet!!!» fnøs faren til Tom. «Faen, de er vel for opptatt med å sitte i svartemarja og se viktige ut til å bry seg med slike ting. De jævlane der kan man i hvert fall ikke stole på for fem flate øre, skal man gjøre noe med kriminaliteten må man jaggu meg ordne opp selv!»
Det var ikke bare tomme ord han kom med heller. Ved flere anledninger hadde faren til Tom tatt seg av hverdagskriminaliteten på sin egen håndfaste måte.
En kveld hadde tre stykker fra Åfoss prøvd å rappe bobla til Tore Jonassen, men de hadde blitt oppdaget av faren til Tom og Jonassen før de hadde fått start på kjerra.
Jonassen var spiss på A-laget i mangel av noe bedre, han gikk stort sett i offsidefella, og hadde de ikke satt ut fella sørga mannen stort sett for å sette ut sin egen felle og gå i den. Mange mål ble det i hvert fall ikke på den fyren.
Tyvene la på sprang med borgervernet hakk i hel. Jonassen var egentlig en pyse så han sakket akterut selv om han egentlig var raskere en faren til Tom, eller så kan det være at Tore Jonassen var blitt så vant til å bli avblåst for offside hver gang han startet en spurt at det var blitt en innarbeidet refleks hos ham å stoppe etter noen meter for å klage på dommer og linjemann, men selv om Jonassen ikke var til særlig hjelp hindret ikke det Faren til Tom i å sanke inn to av de tre Åfoss-benglene, klapse dem litt sånn vennskapelig i ansiktet med knyttneven, og få dem til å forstå at biltyveri på Skotfoss var å sammenligne med hestetyveri i det ville vesten, og at de i grunnen var pokker så heldige som ikke ble tatt med opp på Norsjø for å bli hengt. Det var ikke sikkert de ville være like heldige neste gang…
En annen gang hadde han tatt en stakkars guttunge i å stjele sjokolade fra Nidar-Bergene bilen som han kjørte rundt i på den tiden. Stakkaren ble skremt fra sans og samling og overlevert politiet for nærmere etterforskning. Ved den anledningen hadde en av politimennene gitt uttrykk for at dette var knakende flott gjort av faren til Tom, slik skal det gjøres ja!
Dette tok han naturligvis til inntekt for sitt politiske standpunkt når det gjaldt behandlingen av utskudd på samfunnets skråplan. Selvtekt er gøy, og rettsvesenet har uansett nok å gjøre. «Dæven gutter, vet dere hva vi skulle gjort for noe?!?!»
Det visste vi ikke, men vi ventet i spenning.
«Vi skulle faen meg tatt jævelen selv, en av oss kunne kledd oss ut som ett kvinnfolk og spasert opp og ned ved slusene noen ganger. Sett om ikke vi kunne få lurt fram pervofaen, så kunne de andre ligget på lur og kommet løpende, så skulle vi jaggu fått lært ham en skikkelig lærepenge.» Det må innrømmes at dette var et skikkelig kreativt kvantesprang fra den kanten.
«Hvem skal kle seg ut da», lurte Jon-Tore, «Ikke faen om jeg tar på meg kjole og parykk i hvert fall»
Faren til Tom visste naturligvis råd;
«Tom kan være lokkemat, han ser jo ut som ei kjerring allerede med det lange jævla håret sitt». Faren til Tom lente seg bort og lugget Tom litt i håret mens han sa det, «Han trenger jo ikke kle seg ut en gang».
Tom satte ikke pris på det akkurat, han trakk seg litt unna mens han mumlet ett eller annet som vi andre ikke oppfattet, men faren hans ga seg ikke så lett.
«Tør du ikke eller?»
«Er du en sånn liten pyse, tror nesten du er ei kjerring jeg».
Det ville jo ikke Tom ha på seg.
«Hadde det ikke vært for at du er så jævla feit at pervofyren ville oppdage deg med engang, uansett hvor godt du prøvde å gjemme deg i buskene så kunne jeg godt ha gjort det jeg».
Faren til Tom langa ut, men bomma med minst to langpils,
«Frekk i kjeften erru’ au» ropte han, mens han sprang på beina.
«Ska faen meg lære deg å svare faren din jeg».

Dette kunne jo blitt interessant, men heldigvis ringte telefonen akkurat da. Faren til Tom snubla bort for å ta den, og Tom, Jon Tore og jeg benyttet sjansen til å trekke oss tilbake. Vi slang på oss jakkene og gikk ut på trappa.
“Hva skal vi finne på i kveld da gutter?” spurte Jon Tore, og vi debatterte temaet litt frem og tilbake.
”Jaja, først må vi få levert fatteren opp til onkel Rudi før han blir for full” sa Tom og forsvant inn igjen. Etter en liten stund hørte vi høylydt kjefting uten at vi klarte å skjelne ordene. Jon Tore og jeg kikket på hverandre og smilte litt brydd.
Så hørte vi to smell, som om noen klappet to ganger fort med hendene. Like etter kom Tom ut igjen med ett stort rødt merke på kinnet, hadde vi sett nøye etter kunne vi sikkert talt fingrene til Faren til Tom på det merket. Tom selv lot imidlertid som ingenting, og da gjorde naturligvis vi det samme. Tom viftet med nøklene.
”Vi får fyre opp kjerra så kommer vel fatteren snart tenker jeg”.

Som sagt så gjort. Tom satte seg bak rattet, og Jon Tore og jeg smøg oss inn i baksetet. Ikke lenge etter kom Faren til Tom sjanglende og hev seg inn i passasjersetet. ”Ja ja, vi får se om du har lært å kjøre nå da” sa han og spente seg demonstrativt fast i sikkerhetsbeltet. Vi rullet ut i bakken, ned langs hekken til Nordlands trompet og videre ut i Granheimvegen. Tom kjørte rolig og forsiktig og brukte blinklyset der hvor vegtrafikkloven krevde det. Faren til Tom satt med armene i kors og uten å si ett ord før vi svingte inn i innkjørselen og stoppet foran huset til Rudi. Faren til Tom koblet seg løs fra sikkerhetsbeltet, åpnet døren og gikk ut av bilen. ”Du kjører faen meg som ei kjerring også” sa han, smalt igjen døra og gikk opp mot inngangsdøren, bare en anelse ustø. Tom schmokka bilen i gir og spant seg ut av gården til Rudi med ett hyl fra cortinamotoren.

Vi kjørte inn til byen.
Cruiset rundt på stripa i ett par timer.
På den tiden spilte bilen en viktig rolle for oss unge i Skiensområdet, og stripa bugnet av styla taunuser med brede dekk og sjalusier i bakvinduet, candyrøde Volvoer med hvite allycat felger og revehale på antenna, blodtrimma asconaer og mantaer med vinduene åpne og bilstereoen som var verdt minst like mye som bilen på full guffe.
Det kan vel ikke underslås at hellet i forhold til det annet kjønn avhang mye av utseendet på bilen du cruiset rundt i. Det kan heller ikke underslås at vi ikke kunne gjøre oss særlige forhåpninger der vi cruiset rundt i mora til Toms gamle gjennomrustede Cortina. Etter hvert begynte dermed behovet for å finne på noe annet å gjøre å melde seg. Vi satte kursen hjemover mot Skotfoss igjen, ZZ Top kunne formidle via den temmelig skrøpelige kassetspilleren i cortinaen, for det var kassettspiller det var og ikke bilstereo, at hun ikke bare hadde ben, men at hun også visste hvordan hun skulle bruke dem. Noe som var betryggende, vi ønsker oss jo aller helst en fullt førlig kjæreste, selv om det nok kunne tenkes at vi ville lempet litt på kravene bare for å få kline litt der og da.

Vi var kommet til Vadrette da Tom plutselig utbrøt; ”Vet dere hva som hadde vært jævla kult guttær?”
”Har det noe med hun trollet fra Åfoss å gjøre?” spurte Jon Tore.
”Gi nå faen i Annika da, det var bare den kvelden og jeg kunne jo ikke vite at hun var helt skizo i hue, nei det har ikke noe med henne å gjøre.”
”Da er jeg med, hva er det som hadde vært kult?”
”Vi går på pervojakt i slusene!”
Tom var tydelig stolt av ideen og vi lot oss fort smitte av entusiasmen.
På vei ned Grøtsundbakken og den gamle nedlagte butikken til Flohr så var vi i full gang med planleggingen. Her gjaldt det å ta alle forhåndsregler, bevæpne seg til tennene og sørge for å dekke alle fluktmuligheter.

Vi parkerte cortinaen hjemme hos Tom og han forsvant inn i uthuset hvor vi hørte litt romstering, og så litt banking før han kom ut igjen, stolt viftende med ett hammerskaft som han hadde slott en schvær spiker gjennom enden på.
”Denna blir ikke god å få i tinningen tenker jeg!”
Det hadde han sikkert rett i.
”Ta den du,” sa han og rakk den til Jon-Tore som stakk den ned i beltet.
Selv tok Tom med seg ett balltre og selveste Harebikkja King. Han mente bikkja kunne bli god å ha i tilfelle pervofaen stakk av for oss.
Jeg hadde vel ikke all verdens tro på Kings egenskaper som blodhund og menneskejeger, men det var ingen grunn til dype protester.
Vi gikk mot kanalen og på veien stakk vi nedom meg som bodde noen få hus bortenfor.
Jeg spurtet inn og hentet nunchakuen min som jeg hadde kjøpt for alt for mye penger av en av de mer tvilsomme karakterene på Skotfoss. Jeg kunne så vidt slenge den litt rundt slik at det så ganske tøft ut uten fare for å slå meg selv i svime etter å ha gjennomført noen korte treningsintervaller med mopedhjelmen min på hodet.
Nå var vi klare for pervojakt.
Vi var jævla tøffe!

Vi kom frem til slusene og vi sto litt og rådslo hvordan vi skulle gripe dette fatt. Vi ble enige om at hvis vi gikk oppover alle tre samtidig, på slep etter Harebikkja King, så ville vi sannsynligvis lage så mye støy at pervofaen ikke ville tørre å vise seg. Han ventet jo etter alt å dømme på uskyldige små jenter og ville ikke ta sjansen på å bli observert av flere på en gang. Vi ble enige om at den lureste slagplanen var å la en av oss vente i bunnen av slusene med King mens de to andre prøvde å komme seg til Løveid via den mørke og smale siden av kanalen uten å lage noe støy eller oppstuss.
Så skulle en av oss gå i forveien ned igjen langs den veien som folk flest brukte for å se om det kunne lokke frem fyren. Den andre skulle følge etter ett stykke bak, parat til unnsetning og hvis mannen skulle dukke opp kunne vi jage ham mot tredjemann og King i bunnen av slusene. Han kunne ikke unnslippe! Som sagt så gjort, Jon-Tore meldte seg til å stå igjen sammen med King mens Tom og jeg listet oss langs slusekanten oppover.
Vi gikk uten å si et ord, Tom med balltreet i hånden, jeg med nunchakuen inne i jakkeermet.

Vi var kommet nesten til toppen da jeg fikk øye på en underlig skikkelse i lyset fra gatelampen på den andre siden av kanalen. Jeg grep tak i skulderen til Tom og pekte. Han nikket som tegn på at han også hadde sett mennesket på den andre siden. Det var en stor og kraftig kropp som gikk der borte, også den på vei oppover kanalen. Han, hvis det var en han, gikk som om det var midt på vinteren og holkeføre.
Litt sjanglende og ustø.
Håret sto rett opp og ut til alle kanter og vedkommende så absolutt merksnodig ut.
Tom pekte og nikket på en gang og virket overbevist om at dette var vår mann.
Han ville over og ta ham med en gang.
Vent litt signaliserte jeg, usikker på om dette virkelig kunne være den mytiske pervofyren.
Så hørte vi klikk-klakk fra lengre opp i kanalen, det hørtes ut som høyhelte sko og ganske riktig. Ned fra Løveid kom Fru Lynge gående på sitt karakteristiske småtrippende vis.
Hun hadde ikke sett mannen som kom henne i møte så det ut til, men rett før de møttes kikket hun opp og skrek til. Hun smatt forbi mannen og økte farten på trippingen til noe som kunne minne om en spurt.
Mannen snudde seg etter henne og strakk hendene ut. På den andre siden der vi sto fikk vi et glimt av et grovt ansikt som så sterkt sminket ut. All tvil forsvant og i det mannen tok noen skritt etter Fru Lynge mens han veivet med armene og ropte noe som vi ikke fikk tak i så la vi på sprang.
Tom var først med balltreet klart. Jeg sakket litt akterut mens jeg prøvde å fiske mitt slagvåpen frem fra jakka.
Bort til nærmeste sluse løp vi og over den smale slusegangen.
Tom ropte ut og mannen på den andre siden snudde seg mot oss, det var noe kjent med den kroppen men jeg klarte ikke å plassere det.
Ikke hadde jeg tid til å tenke på det heller der jeg løp for å ta igjen Tom som allerede var over på den andre siden, i fullt sprang mot mannen, med balltreet hevet til slag.
Jakka mi hektet seg fast i den dingsebomsen som slusevokteren bruker for å åpne slusen og jeg ramlet ned på kne.
I det jeg kom meg opp igjen var Tom kommet bort til mannen som hevet armene og holdt dem avvergende foran seg.
Det stoppet ikke Tom som kylte balltreet av all kraft rett i ansiktet på mannen.

Han gikk ned for telling.
Falt som en sekk med poteter.
Jeg fikk lirket jakka løs og gikk ut fra slusen.
Ned på gangveien.
En mann kom løpende ovenfra, ropende.
”Hva er det som skjer her?”
Det var Rudi, onkelen til Tom.
”Det er pervofaen,” sa jeg, ”Vi har tatt ham!”
”Pervofaen?”
”Det er jo ham vi er ute etter, Arvid har jo kledd seg ut med kjole og sminke og full pakke!”
”Kledd seg ut?” sa jeg og kikket bort nedover langs slusene.
Der lå mannen rett ut på gangveien.
Over ham sto Tom med balltreet og slo.

*Som et lite apropos til Østrem/Ørstavik-debatten. Alle personene som dukker opp i denne lille historien er basert på ekte personer. Derfor er det viktig og presisere at Faren til Tom, som ikke akkurat fremstår i et gunstig lys her, er en fullstendig fiktiv karakter. Til tross for at han har lånt enkelte karakteristiske trekk fra den virkelige Faren til Tom.Da tenker jeg hovedsaklig på historiene om slåsskamper og Harebikkja King.

Hummer og kanari

Follow That Dream – 30 beste ikke-ihjelspilte Elvis-sanger

 

ellevillepressefille

Elvis var mitt første idol. Sikkert som et resultat av all medieomtalen etter hans død i 1977, med påfølgende visning av King Creole som mandagsfilm, comeback-spesialen fra 68, og konsert fra Hawaii på lørdagskvelden. Min første LP var et dobbeltalbum med fransk tittel, med de mest kjente og kjære Elvis-sangene. I et par-tre år var Elvis den største, og jeg fikk flere LP-samlinger til jul de påfølgende årene. Jeg har altså spilt mye Elvis, men så klart, når tenåra begynte og nærme seg var det ikke mye kred å få for å digge Elvis. En eller annen gang rundt 1980 forlot jeg Elvis, og har egentlig aldri vendt tilbake til ham.

Før nå.

Vi var nemlig på ferie i Danmark i sommer, og når det viste seg at byen Randers ikke bare er i besittelse av en egen regnskog, men også har en tro kopi av Graceland, og et eget Elvis-museum. Da var det ikke tvil om at vi måtte innom og ta en titt. Jeg måtte holde meg for ikke å bryte ut i latter når vi gikk gjennom de velkjente Elvis-portene, fikk øye på den troe kopien av barndommshjemmet fra Tupelo, og oppdaget at i plenen var det utplassert høyttalere som spilte Elvis-låter. 24-7. Men inne i Graceland, Randers hadde man en Elvis-shop, og en restaurant ved navn Highway 51 Diner. Maten var god, og jeg kjøpte meg en Elvis-skjorte som jeg kan bruke neste gang det er fest med kultureliten. Woop Woop. Jeg anbefaler en tur innom, om ikke annet for å spise en saftig burger.

Så fikk jeg jo ideen da. Elvis måtte bli neste mann ut i denne 20-beste-spillelistegreia jeg har hatt gående i det siste.

Det viste seg fort at det ble en umulig oppgave. 20 beste Jackson Browne var akkurat passe. Eldkvarn, og James McMurtry like så. For Rod Stewarts vedkommende var det nesten i overkant. Men Elvis har altså spilt inn mer enn 700 låter. Mye ræl så klart. Og klassikerne er spilt så ettertrykkelig i hjel at jeg ikke orker å høre dem en eneste gang til. Men det er ganske mye mellom disse to utpostene som er bra. Hvordan skulle jeg kunne begrense meg til bare 20 sanger?

Jeg besluttet til slutt å utvide kapasiteten til 30 sanger. Han er tross alt kongen. Det må være lov. Så her er den, den definitive lista over verdens 30 beste ikke-ihjelspilte Elvis-sanger. Selvfølgelig helt subjektivt vurdert. Vi gir oss i kast.

1: Separate Ways

Alle kjenner vel Always on my mind, udødeliggjort av Willie Nelson og Pet Shop Boys, men spilt in av Elvis i 1972 like etter at separasjonen fra Priscilla var et sørgelig faktum. Men Always on my mind  var B-sida på singelen. Separate Ways var A-sida. Skrevet av Red West og Richard Mainegra, men når Elvis synger den er det ikke noen tvil om at dette handler om ham selv. Litt utypisk dette med dypt personlige Elvis-sanger, men begge sidene på denne singelen er utvilsomt det. Og det er fint!

2: Any Day Now

Dette er en Burt Bacharach-låt, og er det noe vi vet er det jo at den mannen kan snekre sammen en melodi som fester seg. Ja, han fikk vel forresten hjelp med snekringen av Bob Hilliard. Bob er ellers mest kjent for sangen om de sju jentene i baksetet som alle sammen kysser og klemmer på en kar som heter Fred, mens sangens protagonist må styre bilen og ikke får være med på moroa. Men det har jo ikke noe som helst med Elvis å gjøre. Any Day Now er kanskje mest kjent med Ronnie Milsap, men Elvis gjorde den før det. Han spilte den inn på det som kanskje er mannens beste album, From Elvis in Memphis, og ga den også ut som b-side på den langt mer ihjelspilte In the Ghetto. And his momma cries. Nå ser jeg imidlertid at denne versjonen er fra plata Back in Memphis. Jaja, hva så?

3: True Love Travels on a Gravel Road

Dette er en fantastisk låt. Jeg liker den virkelig godt. Kanskje liker jeg den enda bedre i Nick Lowes versjon, men Elvis gjør på ingen måte skam på den. Denne er i  hvert fall fra From Elvis in Memphis. Som altså er en veldig fin plate!

4: Gentle on My Mind

Dette er jo Glen Campbells sang. Selv om den er skrevet av John Hartford, og spilt inn av noe sånt som 300 forskjellige artister. Blant dem Elvis (Og faktisk Dean Martin!). Nok en gang er vi på From Elvis in Memphis, og selv om det fortsatt er og blir Campbells sang etter dette, synes jeg Kongen gjør en flott versjon av den her.

5: If You Talk In Your Sleep

Her er det Memphis-Mafia-medlemmet Red West som er låtsnekker igjen, akkurat som på Separate Ways, denne gangen i tospann med Johnny Cristopher. I 1973 leide Elvis det velkjente platestudioet Stax ved et par anledninger. Det hadde vært morsomt om han hadde leid studioets faste backingband i samme slengen, sett hva det hadde blitt til. Men Elvis hadde et rimelig bra backingband selv, og det var dem han tok med seg på disse innspillingene. Hans siste ordentlige utbrudd av inspirasjon og kreativitet. If You Talk In Your Sleep ble gitt ut på plata Promised Land i 74, men hør heller på plata som bare heter Elvis at Stax. Den er gøyal!

6: You Gave Me a Mountain

Dette er pompøst og mektig. Som en fantasy-roman. Hovedpersonen har hatt et helsikes liv, fullt av vanskeligheter. Moren hans døde under fødselen. Faren hatet ham for å ha kostet kona hans livet. Det er oppoverbakke etter oppoverbakke. I fengsel for en forbrytelse han ikke har begått. Du trenger bare synge The, i stedet for A i refrenget, så har du balladen om Tyrion Lannister. Storslagent!

7: Slowly But Surely

Dette er en bagatell, men den er catchy og går rett i hjernen på deg. Den er fra den mørke perioden mellom militæret og comebacket i 1968. Den perioden der Elvis stort sett bare spilte inn teite filmer, og ga ut teit musikk som passet den teite handlingen. Slowly But Surely er fra den fjollete Fun in Acapulco som jeg fikk tigget meg til å se hos en kompis med svenskeantenne. Jeg elsket den nok ikke like mye som King Creole, men joda, jeg likte den godt. Nå i etterkant irriterer teksten meg litt, med sin insistering på at han skal vinne over denne kvinnen slik at hun blir akkurat slik som han vil at hun skal være. Sakte men sikkert vil hun nok lære seg at det er hans måte som gjelder.

8: US Male

Denne er nok på lista mest for at jeg kan fortelle en anekdote. Jeg var ti år gammel når Elvis døde, og jeg kunne på den tiden langt mindre engelsk enn det pojken på sju og et halvt kan i dag. Jeg pleide å spørre faren min hva de forskjellige titlene betydde. Hva betyr Shake Rattle and Roll, spurte jeg, og gamlingen demonstrerte med noen forsøksvise vrikk på rumpa. Slike ting man ikke kan vaske vekk fra øynene dessverre. Når jeg hørte denne spurte jeg ham om hva Male betydde. Han trodde jeg mente mail, og svarte at det betydde post. Så jeg har i store deler av mitt liv gått rundt og trodd at denne sangen handlet om det amerikanske postvesenet. Den gjør ikke det. Den handler om at hvis du er en innvandrer med fettete fingre bør du holde deg unna dama til amerikanske menn, hvis ikke vil de slå hodet ditt flatt som et frimerke.

9: Kentucky Rain

Greit, så har du sakte men sikkert fått lurt dama til å slå seg sammen med deg. Men med disse småpsykopatiske greiene du driver med kan det jo aldri bli noe lykkelig samliv. Klart dama blir lei når du truer alle som ser på henne med juling. En dag får hun selvfølgelig nok, og stikker sin vei. Så kan du vase rundt i det kalde regnet i Kentucky. Prøve å spore henne opp. Jeg håper ikke du klarer det. Du fortjener henne ikke. Sant og si er jeg litt bekymret for hva du kommer til å gjøre med henne om du finner henne…

10: T-R-O-U-B-L-E

Jerry Chestnut skrev denne om en kompis han hadde. Little David Wilkins, som var en musiker som pleide å spille til dans på kveldene i Nashville på syttitallet. Han maste på Chestnut om å skrive en hit til ham, og Chestnut satte seg ned og skrev denne. Både om ham, og i utgangspunktet til ham, men når Elvis ville ha den, så var det selvfølgelig ingen bønn. Kongen fikk den. Siden har Travis Tritt hatt en hit med den også. Tritt rimer på hit. Ikke rart han har gjort suksess.

11: Follow That Dream

Jeg innbiller meg at jeg hadde en Elvis-plate som het Follow That Dream den gang da, og det var ikke musikken fra filmen med samme navn. Men jeg tar kanskje feil. Uansett har jeg alltid likt denne låta. Filmen fikk jeg imidlertid aldri sett. Sikkert ikke så farlig.

12: Night Rider

Elvis ga ut Pot Luck i 1962, og det skulle gå sju år før han igjen ga ut en “ordentlig” plate igjen. Ok, det var en teit formulering. Han ga ut filmmusikk, og vel også litt gospel i mellomtiden. Det er vel ordentlige plater det også. Men Pot Luck er altså materiale og innspillinger gjort kun for å gi ut en plate. Ikke for å selge en film, eller hilse opp til Gud. Problemet var bare at den ikke gjorde det så himla bra, sammenlignet med f.eks filmmusikken fra Blue Hawaii. Men det er noen gode låter på den. Som denne, som er skrevet av Doc Pomus og Mort Shuman. De gutta der har vel aldri levert en dårlig låt. Som et lite apropos: En av de fineste platene som ikke finnes på Spotify er Johnny Adams’ plate The Real Me. Den inneholder kun Doc Pomus-sanger, og er helt fantastisk. Hvis noen tilfeldigvis har denne på lur, gi meg et pip. Og en kopi.

13: Hard Headed Woman

Elvis døde altså i 77, jeg var ti år, og gikk i fjerde klasse. Eller jeg gikk ikke i fjerde klasse da. Jeg skulket stort sett. Så jeg ble sendt på internatskole i Kviteseid, ti mil unna Skotfoss. Der var det leggetid i skapelig tid så klart, og dette lot seg nok ikke kombinere med den ukentlige mandagsfilmen. Så når NRK skulle vise King Creole sende gamlingen med beskjed om at jeg måtte få lov til å sitte oppe og se den filmen, siden jeg altså hadde pådratt meg et alvorlig tilfelle av Elvis-dilla. Det var den mest fantastiske filmen jeg noen gang hadde sett. Det var vel også den siste gangen Elvis faktisk prøvde å være skuespiller, og ikke bare Elvis som spiller i en film. Han klarer seg rimelig bra. Alle husker låta Trouble fra filmen, og Øystein Sunde gjorde King Creole om til Bokreol. Så da får det bli denne låta som får være med på denne lista.

14: Dirty Dirty Feeling

Elvis kom tilbake etter to år i militæret, og spenningen var stor. Hadde han det fortsatt? Den første plata etter oppholdet i uniform lovet godt. Elvis is Back kom i 1960, og er definitivt en av Elvis’ sterkeste album. Dette er en svært så kort, og svært så fengende liten sak, levert av radarparet Leiber og Stoller. Men om man hører på teksten må man atter en gang begynne og lure litt på kvinnesynet til herr Presley. I hear you’re pretty good at runnin’, But pretty soon you’ll slip and fall That’s when I’ll drag you home with me girl. I’m gonna chain you to the wall. Dama er vel i Kentucky og gjemmer seg tenker jeg

15: Ain’t That Loving You Baby

Elvis hadde permisjon fra militæret, sommeren 1958, og brukte tiden til å spille inn noen låter for RCA. Clyde Otis og Ivory Joe Hunter hørte rykter om dette, og hev seg rundt og slang sammen en låt i hui og hast. Det er denne. I hvert fall er det slik historien går, men den er nok ikke helt sann, all den tid en eller annen Eddie Riff ga ut denne sangen allerede i 1956. Uansett. En ganske typisk femtitalls Elvis-rocker, som svinger bra. Elvis selv likte den ikke noe særlig, og sangen havna i skrivebordsskuffen i seks år, før noen fant på å plukke den frem og putte den på en single. Det ble en hit det.

16: I Was the One

Jimmie Dale Gilmore gjør denne på sin plate Spinning Around the Sun. Jeg visste jeg hadde hørt den før, men klarte ikke å plassere den. Men når jeg holder på med denne lista dukker den jo opp. Det er selvfølgelig Elvis som gjorde den først. Han spilte den inn for sin første LP for RCA, og la den også som B-side på Heartbreak Hotel. En glemt liten perle.

17: One Sided Love Affair

I Was the One fikk imidlertid ikke plass på den originale versjonen av denne første RCA-LP’en. Den måtte vente på nyutgivelse med bonusmateriale. One Sided Love Affair fikk imidlertid være med på originalen.

18: Long Black Limousine

Men for å være ærlig. Jeg klarer ikke å la meg engasjere så veldig i den unge Elvis lenger. Derimot finner jeg mye glede i den mer voksne Elvis som dukker opp etter at han gjorde comeback-spesialen i skinnklær på TV i 1968. Særlig setter jeg pris på plata som kom i 1969. From Elvis in Memphis. Det er en plate full av perler, og kanskje er dette den perleste av dem alle. Opprinnelig en ganske klassisk countrylåt, men Elvis pumper den full av sjel. Elvis blir ikke så mye bedre enn dette.

19: Hurt

I 1976 var forfallet godt i gang. Elvis gjorde sine innspillinger på Graceland, og man hører alderen komme sigende. Han er ikke like vital. Det er ikke mye hopp og sprett. Men mannen kan jo fortsatt synge fletta av de fleste. Hurt er fra det som skulle bli hans nest siste studioalbum, From Elvis Presley Boulevard, Memphis Tennessee. Den plata er spilt inn live på Graceland, og skulle bli kongens siste ordentlige studioinnspilling.

20: Reconsider Baby

Dette er en Lowell Fulson-låt, som også er hentet fra den fine Elvis is Back-plata. Den er vel spilt inn ca to millioner ganger, og er en standard blueslåt. Er den egentlig spilt litt i hjel? Nja, den får være med likevel.

21: I Really Don’t Want to Know

Noen vil protestere, men det går an å hevde at Elvis var på toppen av sin karriere sånn ca rundt 1970. Som vokalist var han aldri bedre enn han var i perioden fra From Elvis in Memphis i 1969, til Elvis Country i 1971. Denne er fra Elvis Country, og her gjør han vel bare sanger som han selv har et sterkt forhold til. Han gjør dem alle sammen til sine. At jeg velger akkurat denne låta fre den plata skyldes nok mest at favorittene fra åttitallet, Jason and the Scorchers en gang gjorde en knall versjon av denne. De rocker bittelitt hardere, det skal de ha.

22: It Hurts Me

Dette er en litt sånn gjemt perle i kongens katalog. Gitt ut som b-sida på singelen Kissin’ Cousins på tidlig sekstitallet, men stort sett glemt i etterkant. Charlie Daniels har skrevet den sammen med Joy Byers, men det var en ganske god stund før djevelen dro ned til Georgia.

23: Promised Land

Jeg tror dette må ha vært mitt første møte med Chuck Berry, skjønt det fant jeg ikke ut før lenge etterpå. Åpningssporet og tittelsporet på en utgivelse fra 1975. Jeg likte denne veldig godt way back when, og det er jo en knall låt. Elvis er i bra slag, etter en lang periode med konserter og full fart. Men etter dette går det bare nedoverbakke.

24: It’s Midnight

Dette er også fra Promised Land-utgivelsen fra 1975. Muligens den platas høydepunkt. Tidligere nevnte Jerry Chestnut står bak denne også, sammen med Billy Edd Wheeler.

25: Talk About the Good Times

En Jerry Reed-låt, spilt inn i de før nevnte rundene i Stax-studioet i 1973, og gitt ut på plata Good Times i 1974. Good Times in deed!

26: Edge of Reality

Dette er mer kuriosa er jeg redd. Elvis prøver seg på psykedelia. Okay, kanskje ikke VELDIG psykedelisk, men i hvert fall temmelig utypisk Elvis. Kanskje mer interessant enn egentlig bra?

27: My Boy

Dette er svulstig og pompøst så det holder. En far snakker til sin sovende sønn. Ekteskapet er kjærlighetsløst og tapt, men faren holder ut, av hensyn til sønnen. Elvis synger jo fletta av mannen som gjorde denne først. Richard Harris. Ja nettopp. Den Richard Harris. Humlesnurr himself, selv om også Harris kommer bra fra denne. Hvis du skulle komme over plata til Richard Harris, som altså heter My Boy, bør du ta en lytt. Rett og slett et konseptalbum der vår helt møter en kvinne, forelsker seg, setter barn på henne, gleder seg til fødsel og farskap, før alt går til helvete på side to. Jimmy Webb leverer et par høydepunkt der. Men nei, LP’en til Harris solgte ikke noe større.

28: Funny How Time Slips Away

Okay, ett spor til fra fine Elvis Country da. Skrevet av Willie Nelson. Green on Red gjorde en fin versjon på åttitallet. Rart hvordan tida flyr når man har det gøy. Eller når man har det kjipt. Tida flyr uansett virker det som. Nå er vi snart i mål her.

29: Twenty Days and Twenty Nights

Fra 1970-utgivelsen That’s the Way It Is. Denne gangen er det Elvis som stikker av fra dama, lar henne sitte igjen med en bunke regninger. Viser seg at det er et feilgrep. Han klarer seg ikke uten dama. Burde nok tenkt på det litt før.

30: If I Can Dream

Selveste avslutningen på det famøse comeback-showet på TV i 1968. Spilt inn to måneder etter at Martin Luther King ble drept. Produsenten av TV-showet, Steve Binder, trengte en sang som kunne være en verdig finale på programmet. Han snakket med Elvis om det, og drapene på King og Bobby Kennedy kom opp i samtalen. Binder tok dette med seg videre til Walter Earl Brown, og han banka sammen noen toner og ord. Han spilte og sang den for de ansvarlige, blant andre mangeren til Elvis, Colonel Tom Parker. Dette er’kke noen Elvis-sang, var hans reaksjon, men Elvis ville gjerne prøve. Han ga alt han hadde, kordamene gråt, og etterpå erklærte Elvis at heretter ville han aldri synge en sang, eller spille i en film, han ikke kunne tro på. Jadda. Det er storslagent og fint, og det går nesten an å tro på at en gang skal det bli like fint å jobbe som å danse.

That’s it. La hodene rulle. Dette er i hvert fall mitt forslag. Jeg anerkjenner at det neppe er ditt forslag, og at det sikkert går an å lage en annen liste med tredve helt andre låter. Prøv da vel?

Du finner spillelista i Spotify her. Og i Wimp her.

Hummer og kanari

Jeg blir litt irritert av det derre

Trond Viggo Torgersen har gått på høy rotasjon på Spotify mens vi har vært på bilferie i år. Stor lykke i baksetet, særlig på Tramp på en smurf, og ikke minst den der hvor Trond Viggo blir litt irritert av det derre. Og hvis du smiler eller ler blir det verre. Hagbarth er overbevist om at den sangen også handler om at han er irritert på smurfene. Selv tror jeg nok heller det er andre ting som irriterer Trond Viggo der. Kanskje et eller annet teit i avisa for eksempel, i hvert fall er det i den retningen min irritasjon går i dag. Nærmere bestemt dagens førstesideoppslag i Firda, som i skrivende stund ikke ser ut til å være på nett, men man har da kamera på telefonen.

Legebesøk tok et døgn gittSkriften er ganske liten, og det som står der er kanskje ikke så mye å bli klok av heller, la meg derfor dra et sammendrag av hva saken dreier seg om.

På forsiden står det følgende i tillegg til overskriften:

– Eg var utmatta og trøytt og ville berre heim, seier Kristine Svardal (13), som hamna på sjukehus i Førde etter ei båtulykke i helga. I berre sokkelesten, våt og kald, enda ho og mora opp med overnatting på vandrarheim fordi sjukehuset nekta å betale taxituren heim.

Forsåvidt en kort og grei gjennomgang av saken, med unntak av at det mangler en ganske viktig opplysning da, la oss komme tilbake til den. Det som skjedde var, i følge Firda, at den tretten år gamle jenta på en eller annen måte fikk seg en trøkk da hun var ute og kjørte rib-båt under nordsjøporthelga på Værlandet. Klokka 16.30 ble hun fraktet til sykehuset i Førde, kliss våt, og med mistanke om brudd i ryggen. På sykehuset var det først legevakt, så røntgen, og så to og en halv times venting på legens konklusjon. Ca klokka 23.00 kom beskjeden om at ulykken hadde gått bra, hun hadde slått seg, men utover det var det ikke noe brudd, eller annen grunn til videre medisinsk oppfølging.

Da skulle man jo tro det var på tide med litt lettelse oppi det hele, men neida, det er da problemene starter skriver Firda. For siden det ikke er medisinsk grunn til syketransport må hun og moren betale taxien hjem selv. Eller benytte annet offentlig transportmiddel da, og neste buss tilbake til Askvoll går langt utpå ettermiddagen dagen etter. Ajabaja. Pasienhotellet er stengt, hotellene fullbooket, alt som er ledig i Førde denne lørdagskvelden er vandrerhjemmet. Der får de rom klokka 23.30, mat får de imidlertid ikke, men to glass til vann fra springen.

Opplysningen som har gått tapt i Firdas sammendrag på førstesiden er at det nå faktisk er sykehuset som dekker regningen for natten på vandrerhjemmet.

Og det er da jeg kjenner at jeg blir litt irritert altså. Her har man fått ambulanse til legevakta, røntgen og undersøkelse, og overnatting attpå, og så går man til avisa og klager for at man ikke får dekket taxi. Hva med litt takknemlighet for at det gikk bra, at man fikk nødvendig hjelp, at man fikk en seng å sove i? Hva med litt forståelse for at man MÅ ha regler som er relativt stivbente. Vi bruker allerede enorme summer på pasienttransport, og helse selvfølgelig, noen regler må man faktisk ha. Hvorfor forventer man at samfunnet skal stille opp med taxi fra Førde til Askvoll når man selv ikke tar seg råd til å betale for det samme?

Det som er problemet her er jo at om man befinner seg ute på øyene, som Bulandet og Værlandet, og får behov for en legesjekk, så må man karre seg inn på legevakta på sykehuset i Førde. Det er en dårlig løsning for de som bor der ute, helt klart, men det bør jo samtidig være klinkende klart at man ikke kan betale taxi hjem for alle som måtte ha behov for legevakt i helger og høytider. Litt kostnadskontroll må man tross alt ha. Askvoll kommune bør kanskje vurdere om det er godt nok for deres innbyggere å være med i legevaktsamarbeidet, som altså er roten til problemet her, eller om de bør ha en egen legevakt. Om man skal rette kritikk noen steder er det hit den bør gå.

Sykehuset derimot har gjort det rette i denne saken, her er det ingen grunn for Firda til å lete etter smurfer å trampe på.

Lokalavisa

Rampestreker langs veien

En guttegjeng brukte lørdagskvelden til å kaste snøballer etter biler og busser i Kragerø

Politiet tok etterhvert hånd om de kriminelle, og tok også en prat med deres foresatte.

Page 1 of 512345
%d bloggers like this: