web analytics

Search Results for: Liten penis

Hummer og kanari

Hard times in the land of plenty

Det har jo blitt slik nå at ethvert magasin med respekt for seg selv gir ut en avis ved siden av. Magasinet har Dagbladet, A-Magasinet har Aftenposten, VG-Helg har VG, også videre. Dere skjønner tegninga. Se og Hør forsøker visst på å være både avis og magasin på en gang, og nå har jeg skrevet magasin så mange ganger at ordet er i ferd med å miste sin funksjon. Dere vet, sånt som skjer når man sier et ord mange nok ganger så blir ordet plutselig så rart. Magasin…hva betyr det egentlig?

Men la oss ikke spore av helt enda. Det er fortsatt tidlig i uken. Poenget mitt her var at det er plenty med lesestoff, og særlig i helgene. Det tar tid å komme seg igjennom alle bilagene, og det blir nesten litt sånn at det ene magasinet slår det andre i hjel. Før kunne man ta med seg Bergens Tidende, Dagens Næringsliv og Firdaposten hjem fra jobben en lørdag morgen. Kose seg med dem gjennom en lang frokost, sove noen timer og våkne opp til dagbladmagasinet. Hvis man gadd. Nå er det slutt på kosen. Nå må man skumme igjennom slik at man får med seg alt, med det som følge at man egentlig ikke får med seg noen ting. Her må det lukes ut vinnere og tapere, for slik kan det ikke fortsette. Man har jo bøker man gjerne skulle ha lest også.

A-Magasinet ligger i så måte ganske dårlig an, og det hjalp ikke med siste utgaves artikkel om skjønnheten som ihvertfall ikke kommer innenfra. Stikk over og les Drusillas gjennomgang av den på hennes blogg. Ytterligere kommentarer skulle være unødvendige fra min side.

Der var reklamen unnagjort. Så, hva sitter man igjen med etter helgens bilagslesning? Man har oppdaget at også VG omsider har funnet seg en blond og attraktiv kvinne som kan råde leserene om sex og samliv. Bortsett fra at jeg ikke er blond og attraktiv (og kvinne) så hadde dette vært jobben for meg. Jeg tror i det minste at mine råd ville skilt seg litt ut i mengden av velmenende blondinetips. Dessuten så hadde det vært fryktelig morsomt å være med i en sånn aviskrangel om hvem som egentlig vet mest om sex av meg og Bente Træen. Jaja, vi har alle våre drømmer…men la oss ta for oss Lørdagens spørsmål i VG. Hva ville Doktor Hjorth ha svart? Let’s give it a go…

Først ut er Mann 33:

Jeg blir litt lei alle spørsmålene/problemene til menn med liten penis. Finnes faktisk menn som har problemer med det motsatte. Selv er jeg overdimensjonert med en penis på 28cm, og den har ikke skapt annet enn problemer for meg. Faktum er at jeg sjelden får gjennomført samleie. Det gjør rett og slett for vondt for damene. Nei vær fornøyd med det dere har!

Doktor Hjorth svarer: Overdimensjonert og overdimensjonert, 28cm er da ikke sååå stort? Men vær du glad i den nasen du har, det er et godt råd. Her gjelder det å fokusere på mulighetene, ikke problemene. Jeg vil for eksempel anta at med et stell på vår…kremt, unnskyld…på din størrelse, så vil mulighetene for å få seg jobb på en farm i Enumclaw County være svært så gode. Neste pasient takk.

Hjelp! Jeg og dama har et stort problem, hun blir aldri våt. Hva kan vi gjøre? Gutt 17

Okay, det første dere må gjøre er å ta av regnfrakken! Ja, det er viktig å unngå uønsket graviditet, men regnfrakk er slang for kondom, ikke bokstavelig ment. Ta den av! Paraply kan med fordel også droppes, spilene kan fort stikke ut et øye og da er det ihvertfall ingen som blir kåte på en stund. Hvis ikke dette hjelper så kan det være at hun rett og slett trenger en ny kjæreste? Ta to aspirin og be henne ringe meg i morgen.

Når jeg har orgasme så kommer det veldig mye sæd. Hva er normalt? Mann 25

10cc er helt normalt. De er til og med ganske undervurdert som popband, men ærlig talt. Du har for lite å tenke på. Spis litt mindre egg, og les litt fler magasiner. Ikke bare dem med nakne damer på forsiden, men gjerne dem som kommer ut med avisbilag hver helg. Da vil du forhåpentligvis få annet å tenke på en stakket stund. Lykke til!

Jepp. Her har jeg definitivt en karrieremulighet. Hadde jeg bare vært blond og attraktiv! (og kvinne)

Hummer og kanari

Når går toget?

Downing StreetCreative Commons License Leonard Bentley via Compfight

Det er den internasjonale kvinnedagen i dag. Åttande mars altså, og det gjer meg atter ein gong sjansen til å ta på meg rolla som sur og grinete feminist. Eg gjer det med glede. Eg er jo mann, og sur og grinete til vanleg, eg slepp unna med det. Kvinna derimot, det er ein heilt anna sak. Kvinna skal helst vere sprudlande blid og smilande. Særleg er dette viktig om dei erklærar seg som feministar. Ingenting øydelegg stemninga som ein bitter og humørlaus feminist.

Eg synest dette er noko tull. Det må vere lov å vere litt sinna i stemmen om ein snakkar om ting ein ikkje er heilt nøgd med. I kvart fall treng ein ikkje vere lattermild med glimt i auget heile forbanna tida. Kvifor er det berre feministane som har dette kravet på seg om ikkje å vere sur? Anti-rasistar kan vere så sure dei berre vil utan at nokon reagerer. Det var ingen som kritiserte dei som var ueinige i vedtaket om å la basen få bygge vestover for å mangle humør. Når rikfolka er ute og klagar på formuesskatten får dei lov til det, utan å kle seg i blomstrete kjole, servere cupcakes med eit flørtande smil rundt munnen, og forsikre om at dei brukar stringtruse og barberar leggene. Det er berre dei som er opptatt av noko som på eit eller anna vis kan karakteriserast som kvinnekamp som har dette kravet på seg om å vere blide. Helst bør dei vere pene og velstelte også. Aller best hadde det sjølvsagt vore om dei berre haldt kjeften sin lukka.

Men eg som er mann, og ikkje tar meg bra ut uansett kva eg gjer, kan vere så grinete eg berre vil. I dag er eg faktisk litt sur på kvinna også. For her i Florø trur eg ikkje det er nokon markering av kvinnedagen i det heile tatt. Eg har i kvart fall ikkje funne noko om det, utover at Jan Thomas kjem til Quality Hotel for å lære Florø-kvinna å gløyme jantelova. Med mingling og goodiebag. Kvifor går det ikkje noko tog? Finnest det ikkje feministar att i Florø? Eller er dei berre nøgd med ståa? Er vi ferdig med likestillinga no? Er det ikkje fleire kampar verdt å kjempe for? Eg skulle meine at det fortsatt er nok å ta av. Ja, faktisk er det så mykje å ta av at i år hadde eg lyst til å gå i tog sjølv for å markere det. Men eg blir altså ståande på perrongen og vente på noko som ikkje kjem. Kvifor ikkje? Har kvinnefronten overlata drifta til NSB? Er det ein signalfeil nokon plass?

Kanskje er det ikkje så rart om ein tenker etter? Tal i frå ein Norstat-unndersøkelse viser at det berre er 11 prosent av oss nordmenn som definerar oss sjølv som feministar. 19 prosent av kvinnene gjer det, medan eg er i ein faretruande liten minoritet blant dei 4 prosentane med menn som gjer det same. Det er hårreisande lave tal. Caitlin Moran refererar til lignande undersøkelser i USA og Storbritannia. 29 prosent av dei amerikanske kvinnene, og 42 prosent av dei britiske kallar seg gladeleg feministar. Og ho er overraska over kor låge dei tala er. Ho lurar på om fleirtalet av dei intervjua var fulle og medvitslause når dei svarte på spørsmålet. Kva skal vi da seie om dei norske tala? Vi lever i ein tid der regjeringa setter ein håndfull lækjarars samvite høgare enn kvinnas lovfesta rett til å velge abort, og dei er villige til å bruke den same lovfesta retten til abort som eit forhandlingskort i regjeringsforhandlingar. Ein av tre kvinner i EU har opplevd seksuell eller fysisk vold. Ofte frå ein partner, eller tidlegare partner. Og skal vi tru på tala er det verst i Skandinavia. Kanskje av di vi tross alt er fri nok til å svare ærleg på ein slik undersøkelse? Ein av ti norske kvinner har vorte valdtatt. Kvinner som stikker hovudet frem i samfunnsdebatten risikerar ein skittstorm utan like i mailboksen. Ein kompis av meg såg Unni Rustad på TV ein gong på åttitalet, og ropte ut: Ho der skulle hatt seg eit pressluftbor opp i…ja, eg tør ikkje skrive det, men dykk skjønar vel kor det skulle. Han hadde sikkert høyrt det av far sin. I dag hadde han kanskje leita opp ein mailadresse eller eit telefonnummer og overlevert meldinga personleg. Sånn har det blitt. Menn er livredde for at kvinner skal le av dei og dei rare penisane deira. Kvinner er redde for at menn skal slå dei i hjel eller skyte dei med hagle. Men feministar skal dei ikkje vere. Eg skjønar det ikkje.

Eller kanskje skjønar eg det likevel, men eg likar det ikkje. Karikaturfeministen har fått for stor plass. Vi må ta ordet tilbake og gjere det til noko positivt. Feminismen er større enn Ottars 500 medlemmar. Vi må gjere det no, føyr Jan Thomas og Bent Høie tek heilt over. Eg vil gå i tog på kvinnedagen!

Bok og Film

Blaxploitation (Eller Pistol Packing Mamas #11)

Vi reflekterte ikke noe over det når vi leide filmer som Foxy Brown, Coffy, Shaft, Slaughter eller Black Fist på Bentronic på åttitallet. Vi registrerte selvfølgelig at det var filmer med afro-amerikanere i hovedrollene, og gjerne med hvite skuespillere som skurkene, men hva dette egentlig var for noe, hva det betydde, eller at det var snakk om en egen sjanger med et eget navn, det tenkte vi nok ikke noe større over. Vi syntes bare det var skikkelig kule filmer. Hvem som var kongen er litt usikkert, antagelig Richard Roundtree som spilte Shaft, selv om jeg selv nok syntes Fred Williamson var tøffere, men hvem som var dronningen var udiskutabelt. Det var Pam Grier. Ingen var kulere enn henne.

At disse filmene ble sjangerdefinert som Blaxploitation fant jeg ikke ut før lenge etterpå, når den evinnelige nostalgien fikk meg til å søke opp informasjon om filmene vi så i videovoldens vidunderlige epoke. Men hva ligger egentlig i dette navnet? Hvor kommer det fra? Hvem fant på det?

Dette begynte jeg å lure på etter at jeg kom over et Pam Grier-sitat i går kveld. I et intervju fra i fjor spør journalisten hva hun mener om ordet Blaxploitation i dag, og Pam svarer:

“I have no issues with the word, but you have to ask, who do they mean is being exploited? Is it because these movies were the first ones to show black people kicking white butt? Is that black exploitation? Or is it when a female steps into action chases – now it’s blaxploitation? We ran for months in movie theatres, keeping the mainstream [white] films out. They needed to get rid of us — and I know this, I used to hear the distributors talk about it. So how do you get rid of us? Create dissent. Say that it’s exploitative. Make people feel bad about it.”

Var det sånn det var altså? Navnet antyder jo at noen blir utnyttet, men er det de svarte som blir utnyttet, eller er det de svarte som utnytter? Var det ikke noen som ble utnyttet, begrepet ble bare oppfunnet for å marginalisere fenomenet? Skvise dem ut av kinosalene?

Og hvor ble det egentlig av sjangeren? Er den død, og i så fall, når døde den?

Det er sånt jeg ble liggende og tenke på i går kveld, og hadde jeg ikke hatt blogg så hadde jeg vel aldri kommet lenger i de tankerekkene, men siden jeg nå har denne bloggen så kan jeg prøve å gjøre noe fornuftig med den. Så la oss prøve å finne ut litt mer om dette ordet. Blaxploitation. Vi går til Wikipedia.

Mannen som får æren for å ha funnet på selve ordet er Junius Griffin. Han representerte Los Angeles NAACP (nasjonalforbundet for fargedes interesser), og det kan virke som om de som reagerte negativt på blaxploitationbølgen først og fremst var den fargede politisk korrekte eliten. NAACP, Congress of Racial Equality, med flere. Jesse Jackson var også blant kritikerene. Man fant filmene litt pinlige, og mente at de ga de fargede dårlige rollemodeller. Rollemodeller som også minnet om de hvites stereotypiske oppfatninger av de fargede.  Hvilket forsåvidt var riktig. Blaxploitationheltene kom fra ghettoen, og var gjerne småkriminelle. Halliker, horer, dopdealere og gangstere, om enn men med rettferdighetssans, og alltid parat til å ta opp kampen mot “The Man”.

Man regner Sweet Sweetback’s Baadasssss Song fra 1971 som den første blaxploitationfilmen, og allerede i 1972 ble Coalition Against Blaxploitation opprettet. De fikk med seg omlag 400 afro-amerikanere som jobbet i Hollywoods filmindustri, og Harvard-psykologen Alvin F.Poussaint fordømte disse filmene for å fremme et budskap om at fargede amerikanere var voldelige kriminelle. Koalisjonen ville heller ha filmer som fremstilte de fargede i et positivt lys, og jobbet for å bedre jobbmulighetene for fargede i filmindustrien. De opprettet et klassifiseringssystem, der filmer, basert på hvordan fargede karakterer ble fremstilt, kunne være enten “superior, good, acceptable, objectionable, or thoroughly objectionable”.

Men mange var uenige med koalisjonen. Veldig mange. Jim Brown, som hadde hovedrollen i blaxploitation-hiten Slaughter, mente at klassifiseringssystemet bare ville gjøre det vanskeligere for fargede å få jobbe i Hollywood, og de hadde det vanskelig nok som det var. Og folket strømmet til kinoene for å se disse filmene. Josiah Hilton, forfatter av boka Blaxploitation Cinema: The Essential Reference Guide, forteller at disse filmene gjorde ham stolt på en helt annen måte enn den tidens største fargede skuespiller, Sidney Poitier, gjorde.

“These people spoke to me because they spoke like me, they looked like me, they had simple dreams like me,” Howard says. “I came to these films as a young teen, and I could not believe I was seeing people like me, with big Afros, living in the ghetto. I thought, ‘That’s my life,’ so it was uplifting for me.”

Fred Williamson nevner også Sidney Poitier. Til LA Times forteller han:

“We needed heroes” at the time, Sidney Poitier was a great actor, but he did not fulfill the void of how some blacks interpreted their impact on society. We needed something to propel the masculinity of the black male, and black women were tired of the Aunt Jemima character. They had the same needs we did.”

Filmene var billige å lage, men populære. Produsenter mente at om man klarte å holde produksjonskostnadene under en million dollar, så var man garantert profitt, bare ved hjelp av den fargede befolkningen. Og selvfølgelig var dette b-filmer på de fleste måter, det var rein underholdning for penga, med hat, hevn, kjærlighet og svik. Men filmene var også produkter av sin tid, og de kommenterte sin samtid på sitt vis. Når Shaft prøver å praie en Taxi, uten hell, bare for å se at den stopper for en hvit mann lenger oppe i gata, så er det selvfølgelig ikke tilfelldig. Rasismen var fortsatt tilstede i samfunnet, Vietnamkrigen var fortsatt ikke over, og det gikk hardt ut over de fargede. I 1965 var omtrent en fjerdedel av døde amerikanske soldater i Vietnam afro-amerikanere. I 1968 sto de for omtrent halvparten av soldatene i frontlinjeavdelinger. Militæret fikk sterk kritikk, og satte inn tiltak som hjalp, i konfliktens siste år er dødsfallene mer i riktig proposisjon i forhold til hvor stor andelen av soldatene som var fargede, men følelsen av at Vietnamkrigen var en rasistisk operasjon hang nok i en god stund for mange.

Men som i all god B-film ble disse elementene holdt i bakgrunnen. De kom aldri i veien for underholdningen. De var ikke samfunnskritiske som sådan, filmene ble laget ene og alene for å trekke folk til kinoene, slik at produsentene kunne tjene penger.

Hvilket de også gjorde. Det sies at Shaft reddet MGM fra konkurs i 1971, den kostet rundt millionen å spille inn, men ble en av det årets mest innbringende filmer med inntekter på 12 millioner dollar. Og på tross av koalisjonen mot blaxploitations motstand ble det pøst ut filmer de følgende årene.

Men så døde det ut. En og annen slenger kom det vel ut mot slutten av 70-tallet, men etter 1976 var det vel egentlig slutt for sjangeren. Hvorfor det? Har Pam Grier rett når hun snakker om at det var nødvendig å bli kvitt blaxsploitation-filmene fordi de holdt de “hvite” filmene ute av kinosalene?

Jeg tviler vel på det. I filmbransjen er det pengene som snakker, hvis blaxploitation var det folk ville ha, så ville det nok vært noen som ville gitt dem det. Jeg tror ikke på noen konspirasjon for å kneble dem. Jeg tror heller ikke koalisjonen mot blaxploitation hadde noen større effekt, i hvert fall ikke utenfor den småborgelige akademiske eliten. Svaret ligger nok heller i at kvaliteten på filmene, når sant skal sies, ikke var god nok. Det som oppsto som en genuin greie med et budskap som gjorde det påkrevet for Black Panthers-medlemmer å se Sweet Sweetback’s Baadasssss Song men når de etablerte studioene luktet penger ble det hele vannet ut. Melvin Van Peebles, som regisserte den filmen sier det slik:

What Hollywood did was suppress the political message and add caricature, and blaxploitation was born.

Dessuten hadde en fin liten film premiere i mai 1977 som skulle forandre Hollywood for alltid. Haisommer i 1975 var et forvarsel, men etter mai 77 skulle ingenting lenger bli det samme. Filmen var Star Wars, suksessen var massiv, blockbusteren var født, og Hollywood begynte å tenke annerledes. Man så at disse filmene hadde en universell apell, man hadde ikke lenger bruk for de fargede actionheltene.

Ble vi noe klokere av dette? Ja, jeg tror faktisk det, men vi kunne gjort det kortere. Nøkkelen er det siste sitatet av Van Peebles. Det var verken de svarte elle de hvite som ble utnyttet i blaxsploitationsjangeren. Forsåvidt.  Det var ideene som ble utnyttet. De politiske ideene som lå og ulmet under overflaten. Det som begynte i 1971 med en film om en mann med en stor penis, som vokser opp på et bordell, slår ned og dreper to hvite politimenn som mishandler en Black Panther-aktivist, og må bruke sin enorme penis aktivt for å klare flukten gjennom South Central LA, ender opp med en film om en agent som må få tak i en frysebombe før den havner i hendene på en slem asiatisk gangster. (Sweet Sweetback’s Baadasssss Song og Freeze Bomb) Og denne utviklingen tok bare fem år.

På sett og vis kan det vel være like greit at Star Wars dukket opp og tok livet av sjangeren før det ble enda verre?

Hummer og kanari

Snart på en rånebil nær deg

Det er en kjent sak at bilen for mange blir en penisforlenger. Allikevel så er det urovekkende mange jenter som ikke har gjennomskuet dette. At det er en åpenbar sammenheng mellom antall hestekrefter under panseret og størrelsen på ornamentet bak buksesmekken. Jo større bil, jo mindre å skryte av i den avdelingen. Bilen blir en måte å dekke over den manglende størrelsen, og ikke minst den manglende selvtilliten. For som alle vet så er det ikke størrelsen som teller men cm pr sekund, men har man ikke selvtilliten så funker det ikke uansett.

Nyere forskning viser faktisk at menn som kjører Toyota både har de største penisene, og ikke minst den største selvtilliten på området, og dette bør dere jenter snart begynne å ta inn over dere.

Bilen er altså et fallossymbol. En penis på fire hjul. Men hva er vel en penis uten testikler? Ganske kjedelige greier spør du meg. Derfor har rånere i USA nå begynt å kjøpe løse testikler som man henger på bilens tilhengerfeste. Det kan ikke ta lang tid før denne moten også når Bø, Notodden og Verdal.

De finnes også i krom forresten. Det skulle jo bare mangle.

Men alle er ikke like begeistret. I Virginia har delstatsrepresentant Lionel Spruill nå introdusert et lovforslag som hvis det blir vedtatt kommer til å forby testikler hengende fra bilenes hengerfeste. Skulle man bli tatt med ballene hengende ute på dette viset vil man bli bøtelagt med maksimum 250 dollar. Dette følger fint opp tradisjonen fra tre år tilbake der man behandlet et lovforslag om å forby posete bukser som sitter så lavt på hofta at undertøyet vises. Det lovforslaget førte ikke frem, men Spruill går allikevel på med krum hals.

Lovforslaget kommer etter at en velger henvendte seg til Spruill med en vond historie om hvordan han hadde vært ute på kjøretur med datteren sin da de hadde fått øye på en slik bil med testikler. Datteren hadde spurt hva i all verden dette var for noe, og faren visste ikke hva han skulle svare, så dermed tok han kontakt med sin representant for hjelp og bistand. Spruill lovte dermed å få satt en stopper for svineriet.

– Sir, sa han. De kommer til å le av meg, men jeg skal gjøre det.

61 år gamle Spruill har allerede gått til anskaffelse av et par testikler til den nette sum av 24,95 dollar, og sier han skal ta dem med seg når lovforslaget skal behandles. Der lover han å ta dem frem og vifte med dem helt til noen ber ham stoppe.

Mannen har baller, det kan ingen ta fra ham.

Uncategorized

Valget er over (Reino…igjen)

Så var endelig valget over, og valgresultatene klare selv om noen forhandlinger gjenstår i noen kommuner.

Jeg vil defor gratulere alle som bor i kommuner der frp får ordføreren. Selv må jeg vente på forhandlingsresultatet før jeg kan slippe jubelen løs, men skulle det bli frp her i kommunen også, skal jeg drikke meg drita og banke en neger i en voldsom feiring.

Her kommer en ønskeliste som vil bli innvilget med det første:

1.Lokalt spa, gratis selvfølgelig. Dette vil heve trivselen, og bidra til økonomisk vekst.

2. Hotellstandard på sykehjemmene (som jeg helst ser ligger i Spania) Jeg vil gjerne bli kvitt bestemora mi, for jeg er så drita lei av å ha henne gående hjemme. Det eneste hun gjør er å hakke på meg og pisse utenfor dassen *hvordan får hun det til?* Hun nekter å bo på et vanlig tarvelig sykehjem, men nå skal det bli andre boller.

3. Skattefritak for alt. Dette hever initiativet til oss med store forretningsevner. Kanskje jeg starter et bordell eller noe, og tjener meg søkkrik.

4. Mer politi som kan holde gatene rene for svartmuskete kjeltringer, slik at skikkelige folk kan få gå i fred.

5. 10 000 for hver unge i barnehagealder. Jeg har 2 av dem, og da kan jo kjerringa bare bli hjemme, så er huset reint når jeg kommer hjem fra bordellet mitt.

6. Billig sprit. Jeg er tørst, og trenger en støyt regelmessig for å holde ut med masete kjerring og bråkete unger.

7. Utbetaling av oljepenger. Jeg trenger penisforlengende operasjon. Ikke for at kuken er så liten, men for å knuse de brune “vennene” også på det området.

8. Billig bensin. Jeg vil gjerne ha litt puff i kjerra. Det er ikke gøy å kjøre rundt i en liten Datsun.

Dette var den første ønskelista mi, men jeg tenker det blir åpning for å få innvilget adskillig flere ønsker enn dette.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: