web analytics

Search Results for: Marius

Hummer og kanari

Kjeltring-reality

Rune Øygard

Det var før stortingsvalet i 2009 at Aftenposten fekk dei tre statsministerkandidatane, Stoltenberg, Solberg og Jensen til å seie noko om kven dei hadde som idealer. Solberg valde å fremheve Kåre Willoch og Marco Elsafadi, medan Jensen hadde Maggie Thatcher og Ronald Reagan som sine idol. Statsminister Jens Stoltenberg valde å trekke frem Nelson Mandela og ein på det tidspunktet temmeleg ukjend ordførar frå utkant-Noreg. Rune Øygard var namnet, og no, fire år seinare, veit nok alle kven han er. Han er ikkje ordførar lenger, for å seie det slik. I september 2011 blei han sikta for seksuell omgang med ein mindreårig, så blei han tiltalt, dømd i to rettsinstansar, før høgsterett denne veka satte ein forløpig strek for det heile ved å gje karen ein strengare straff enn han fekk i lagmannsretten. Etter ein litt slapp start fekk media etter kvart opp dampen på dekninga av saken, og det siste året har det omtrent vore vegg til vegg-dekning. Når dommen i høgsterett falt var NRK på plass på hytta til Øygard i Vågsøy for å spørje om kva han føler no. Øygard var ikkje nøgd med høgsterett, og han var uroa for om det kunne være monge uskuldeg dømte i norske fengsel. Av omsyn til rettsystemet, jenta han er dømt for å forgrepet seg på, og alle oss andre ville han no bruke alle ressursar for å få sanninga fram. Takk skal han fankern meg ha.

Det hender tanken kjem snikande. Er det eit justismord? Kva om Øygard faktisk er uskyldig? Kvar gong det skjer hentar eg frem dei sagnomsuste Skype-samtalane mellom ham og jenta, og da forsvinn den tanken som dugg for sola. Det er mogleg at det er eit rituale fleire no burde taka til seg. NRK til dømes. Mannen er ein dømd overgripar, det må no bli ein slutt på at nokon gjev ham ein mikrofon slik at han kan kalle jenta for ein løgnar enno ein gong. Vi veit kva det går i. Ja, eg vart nesten litt provosert av torsdagens NRK-innslag frå Øygard. Greit at dei har hatt stor suksess med sakte-TV dei siste åra, Hurtigruta og alt det der, men treng dei verkeleg ta det konseptet med seg inn i Dagsrevyen og gje oss Øygard, minutt for minutt?*

NRK er ikkje aleine om å rydde plass til den dømte eks-ordføraren. Det kan virke som om deler av media har utvikla ein slags avart av Stockholm-syndromet. Kan vi kalle det for Vågå-syndromet? Aldri tidligare har ein sikta, tiltalt, og etter kvart dømt person fått så stor plass til å snakke om einsidig etterforsking, at folk støttar ham og gråter, at alt berre er løgn, og at sanninga nok ein dag skal kome fram. Eg er litt uroa for korleis det vil gå med dei som har jobba med saka det siste året no som det er over. Vil dei måtte kjenne på ein tomheit? Går dei inn i ein djup depresjon? Livet mister meining? Nei, eg trur det skal gå bra. Eg trur dei har planane klare for korleis dei skal halde mannen på skjermen fremover. Reality TV! Øygard går i fengsel vil naturleg nok kome først, så blir det vel intervju hos Skavlan eller Lindmo når han kjem ut igjen, deretter er det berre fantasien som set grenser. Eg ser for meg at NRK kan lage ein ny runde med Typen til, der Øygard tek over etter Leo Ajkic og dreg rundt i landet for å være kjæresten til ein rekke kjende kvinner. Fortrinnsvis over den seksuelle lavalder. Eller han kan være programleiar for ein ny type interiør-program. Øygard ryddar opp, heime. Der kjem Øygard susande i bilen sin og går berserk heime hos folk, dreg senger og andre møblar ut på tunet og sett fyr på dei, slik at ein får rydda opp skikkeleg. Så pyntar ein opp heimen etterpå så klart. Øygard har brent senger før, så her har han kompetanse. Kanskje kan dei lage eit slags Gutta på tur-konsept for ham**. Ein litt sånn mandig blanding av jakt, reise og røvarhistoriar. Dette kan vere ein fin moglegheit til å få Arne Hjeltnes og Arne Brimi tilbake på skjermen. Første tur blir å taka med seg Morten Krogvold til Pluto, seinare kan dei til dømes ta med seg Bård Hoksrud på tur til Riga. Det kjem til å bli knallbra!

Eller dei kan lage kjeltringversjonen av Paradise Hotel. Det har eg trua på. Eg ser for meg alle dei kjente og kjære forbrytarane våre. Bankranaren Martin Pedersen. Munchtyven Pål Enger. Dei godslege Orderudmordarane. Mesterhjernen David Toska. Spion Arne Treholt. Sleggemann Erling Havnå. Skjeggemann Bhatti. Og Øygard så klart. Sleng dei inn på eit luksushotell saman med nokre lettkledde rosabloggarar, gje dei fri tilgang på rusbrus og sprit, og lat kamera rulle. Kven vil finne seg ein partner denne veka, og kven må reise heim? Spanande!

Det er ikkje sikkert siste ord i denne saken er sagt, sa eks-ordføraren til VG på torsdag. Eg trur han har rett. Det er berre å stålette seg, vi har ikkje sett den mannen på TV for siste gong. Dessverre.

*Rett skal vere rett, eg har rappa denne vitsen frå Arnfinn Pettersen
**Litt meir rett skal vere rett, Gutta på tur-konseptet var Anjas ide.

Hummer og kanari

Ondt blod i Telemark?

Foto:Solfrid Leirgul Øverbø/NRK
Foto:Solfrid Leirgul Øverbø/NRK

Det er Morgenbladet som presenterer overskriften i denne ukas utgave. Ondt blod i Telemark. Marius Lien og Niklas Lollo har blitt sendt på ekskursjon ut til tjukkeste bondelandet for å undersøke hva som egentlig går for seg i Bø i Telemark, etter at vi nylig kunne lese i hovedstadsavisene om hvordan to brødre fra Irak havna i trøbbel med 30-40 rånere i påsken. Jeg har hatt den i bakhodet siden jeg leste saken deres i helga, lurt på å skrive noe om det, men uten å vite helt hvordan jeg skulle gripe fatt i det.

I mellomtiden har Jostedalsrypa tatt den for seg og sagt noe av det som jeg hadde tenkt å si:

Bygd er bygd. Bø er Byrkjelo. Eller er eg urettvis mot Morgenbladet når eg mistenkjer journalistane deira for å sjå bygde-Noreg som ein storleik? Dei tek trass alt ein snue innom ein annan telemarkskommune, Vinje, som fekk Amnesty-prisen i fjor og som er kjend for svært vellukka integrering av sine nye landsmenn. Problemet med avisreportasjen er at Vinje vert sett på som eit unikt fenomen, som noko som får “…resten av Norge til å klø seg i hodet”.  Bø står på si side fram som typisk og representativ. Det er i Bø ein kan hente forteljingane om korleis det er å vere ung på bygda. Det er her Morgenbladet jaktar på nøkkelen til integrering i bygde-Noreg, og det er her Morgenbladet (nesten jublande) fastslår at det er langt fram.

Bygd er ikkje bygd. Levanger er heller ikkje Oslo. Og skal ein skrive generelt om integrering på bygda, er “Olav Kristian Tveitan (17), råner i Bø” ein problematisk hovudpremissleverandør.

Men det var ikke bare det. Det som slo meg var at jeg hadde lest denne reportasjen før. Minst en gang. Det var i den perioden hvor storbymediene var litt opptatt av Arve Beheim Karlsen-saken, og den såkalte naustdalsgjengen fikk riksdekkende presse. Da var det en eller annen avis som skremte ut en medarbeider til Naustdal for å se hva som foregikk. Da var det å stille seg opp på bensinstasjonen og snakke med folk. Akkurat slik Morgenbladets utsendte stiller seg opp på gatekjøkkenet og snakker med rånerene. Morgenbladet er overrasket over hvor godt de kommer overens med Bøs innfødte.

Morgenbladet kommer, noe overraskende, godt overens med rånerne i Bø. Det er gemyttlig stemning rundt gategrillen, særlig når vi snakker om bil.

Det tar ikke så lange tiden å kjøre fra jernbanestasjonen i Bø og inn til Grunerløkka om du har en godt trimma rånebil. Morgenbladets utsendet virker som om de er i et helt annet land, langt langt borte? Hvorfor råner dere, og hvorfor i Bø? Vi fikk nettopp høre at traktorråning var vanlig her i Bø. Hva gjør traktorråneren? OK. Vi må videre nå. Hva synes dere om Nissan Micraen vår, forresten?

Micraen blir selvsagt for liten. Men er virkelig råning et så fremmed fenomen?

Her i Sogn og Fjordane har Terje Lyngstad, sjefen for Sogn og Fjordane Teater, endelig fått grønt lys for planene sine om å sette opp teaterstykket Burn Baby, Burn i Førde Sentrum. Premiere er 10 mai, og i reklamen for stykket kan vi lese:

I Burn baby, burn! får du innblikk i ein av Norges mest kontroversielle ungdomskulturar – rånekulturen. Kvifor heng dei rundt i sentrum på kveldstid? Kva er deira oppleving av fridom? Er bilen viktigare enn dama?

Burn baby, burn! er ei underhaldande og fartsfylt framsyning om eit miljø som få kjenner frå innsida!

Her er reportasjen om Naustdalsgjengen, og Morgenbladets tur til Bø dramatisert, det handler om en journalist som skal lage en sak om rånere, og besøker en bensinstasjon på kveldstid for å treffe dem på hjemmebane.

Men det er selvfølgelig ikke få som kjenner rånemiljøet fra innsida, råning er tross alt ganske utbredt på bygdene, vi er ganske mange som har tilbragt betydelig med tid på å kjøre bø-gata opp, snu og kjøre bø-gata ned. Men der mange er opptatt av hvor mange det er som bruker Twitter i Norge i dag, så er det ikke så mange som bryr seg med å finne ut omtrentlig hvor mange det er som kan kalles for rånere. Men rånerene jobber ikke i mediene. De skriver ikke kronikker, de går ikke i teateret. De går på maskin og mekk, eller tømrerlinja, de jobber som snekkere eller rørleggere, bor utenfor Oslo-gryta, og er ikke interessante for dem som setter dagsorden i medie og kulturlivet.

Derfor altså. Egentlig burde altså Sogn og Fjordane Teater skrevet at det dreier seg om et miljø som få kulturradikalere kjenner fra innsiden?

Rånekulturen er uønsket. Når jeg var midt i min råneperiode stengte de Skien sentrum etter klokka 22 for å få en slutt på alle bilene som kjørte rundt på stripa på kvelden. I Notodden har man diskutert restriksjoner i flere år, og hatt ganske kraftige aksjoner fra rånerene som resultat. Man ønsker rånerene vekk. Det er ukultur. De er pøbler. Eller som i Morgenbladets reportasje, rasister.

Og det er vel akkurat derfor jeg synes Morgenbladets tur til Telemark ikke blir noe tess. Man vet på forhånd hvordan denne reportasjen kommer til å bli. Det blir ovenfra og ned. Ingen vilje til å gå inn i rånekulturen og prøve å forstå den. Hvorfor skal man nå det, det er jo en laverestående form for kultur. Ukultur.

Og det er greit det. Det var jo ikke rånere og rånekultur det skulle handle om, men integrering utenfor Groruddalen, og det er bra det. Alle innvandrere kommer ikke fra Pakistan og bor i Oslogryta, like lite som alle Morgenbladets lesere har gått på Blindern og har månedskort på trikken. Denne leseren er en av dem, og i akkurat denne saken syntes han i grunnen at Morgenbladet like gjerne kunne spart seg turen til Telemark.

Det var bare det.

Hummer og kanari

Integrering igjen

Immigration Is Not A Crime

Vi har vel alle hørt det før:

For snille politikere som ikke tør å stille krav til innvandrere. Og en for generøs velferdsstat som skaper passivitet.

Denne gangen er det visst Per Sandberg og Libe Rieber-Mohn som mener dette. De har vært i frokostdebatt hos Civita i anledning utgivelsen av boka Migrasjon og frihet, et forsøk på å slå an en ny tone i innvandringsdebatten, men Sandberg og Rieber-Mohn hadde bare gamle sure toner å komme med om man skal tro Dagbladets dekning.

Så spørs det hvor mye det tjener Ap i valgkampen at deres profilerte statssekretær Rieber-Mohn nå får sine meninger slått sammen med Frps Per Sandberg.

Gerhard Helskog var også i panelet, og hvis vi fortsetter å tro på Dagbladet, så var alle tre såre enige i at det er naivt og ødeleggende å overse problemene som det norske samfunnet sliter med i dag.

Det er selvfølgelig vanskelig å være uenig i det, problemer er sjeldent lure å overse, men hvilke problemer snakker vi om her egentlig? Er det ikke på tide at noen spør? Alt for ofte får folk lov til å lire av seg lekser om alle problemene som innvandringen fører med seg, uten å spesifisere, og uten at noen går dem nærmere på klingen. Det er liksom bare opplest og vedtatt at innvandring fører med seg problemer, og at integreringen i Norge har vært mislykket.

Og for å understreke så viser man til USA, der integreringen derimot er ytterst vellykket.

Det er ikke noen overraskelse at innvandring byr på utfordringer, og man kan ikke forvente at all integrering går knirkefritt, men mitt inntrykk er at integreringen i Norge er bra på skinner. Lever jeg i en annen virkelighet enn Per Sandberg, og nå altså Libe Rieber-Mohn? Er det et spørsmål om hva man ser på, eller handler det om øynene som ser? Kan vi snart få en integreringsdebatt der følelsene skyves vekk fra frontlinjene, og man i det minste forsøker å være litt faktabasert?

Som Virrvarr altså påpekte så fint her for litt siden, så ser det ut til at integreringen i Norge faktisk går forbausende bra:

(…) hvis vi definerer integrering som at invandrere deltar i yrkeslivet, har gode norskkunnskaper, tar høyere utdannelse, samt at barn av innvandrere klarer seg bra på skolen, så går integreringen i riktig retning. Ting kan definitivt bli bedre, men det er ikke på sin plass å snakke om noen krise i integreringspolitikken

Kan ikke de som er så hissige på integreringsspørsmålene være så vennlige og sette ned en komite som kan sette opp noen retningslinjer for hva som er en bra nok integrering? Slik at vi vet hva som er målet liksom, og kan finne ut hvor skoen trykker aller mest?

Rieber-Mohn sa:

– Det er klart det er bedre å betale folk for å jobbe enn å betale dem for ikke å jobbe. Vi har kanskje vært for flinke til å formidle hvilke rettigheter innvandrerne har. Fokuset bør nok over på hvilke muligheter de har i arbeidslivet og hva som kreves for å lykkes der.

Jeg tror nok det finnes en del mennesker her i landet som vil stusse litt på påstanden om at man har vært for flinke til å fortelle folk hvilke rettigheter man har, det er ihvertfall en vanlig kritikk mot helsevesen og NAV at man selv må skaffe seg rede på hvilke regler som gjelder, men det er kanskje annerledes for innvandrere, hva vet jeg. Uansett så høres det ut som en strålende taktikk for å få ned velferdsstatens utgifter: Ikke formidle til folk hvilke rettigheter de har! Særlig effektivt i forhold til innvandrere som ikke kan språket så godt. Tenk på alle pengene vi kan spare!

Eller enda bedre, vi kan TA FRA DEM rettighetene?!? Hvorfor har ikke noen tenkt på det?

Nei, det er nok best at vi får fokuset over på mulighetene i arbeidslivet, og hva som kreves for å lykkes der. Kanskje vi kan trykke opp en folder med adresser og telefonnummer til alle landets renholdsfirmaer? Oppfordre dem sterkt til å endre navnet sitt til noe norskklingende kanskje? Passe på trappevasken, og ikke slakte geit på balkongen er også viktige punkter, det er fort gjort å få et dårlig rykte.

Per Sandberg har også ideer. Han vil la kommunene velge selv hvilke innvandrere de vil ha, noe som for meg ihvertfall høres ut som en strålende ide. Mye bedre enn å la innvandrere velge selv hvor de vil bosette seg ihvertfall, individuell frihet har aldri ført noe godt med seg. Som et eksempel på hvorfor dette er en god ide viser han til at tamiler vil integreres raskere i landbrukskommuner, siden de har erfaring og kunnskaper om landbruk som vi kan gjøre god nytte av.

Ja, for i landbruket peker alle piler oppover, ikke minst sysselsettingen?

Sandberg er lett å gjennomskue, han vil bytte ut bøndene med tamiler, og tror at dette vil bety billigere mat.

La oss ikke glemme Helskog forresten, han var jo også i panelet. Han hevdet at det norske systemet har ødelagt innvandrerene, at vi bruker velferdssystemet til å holde innvandrerene nede, sammenligner med USA, viser til at 7 av 10 innvandrere i USA tror at morgendagen blir bedre. Undersøkelser fra europeiske land viser at det gjelder bare 2-3 av 10 her.

Eller der da. Vi vet jo ikke hvilke europeiske land undersøkelsen omfattet.

Helskog hevdet også at innvandrere som lykkes i det europeiske arbeidsmarkedet bruker doping, mens dette nærmest er et ikke-eksisterende fenomen i USA, men dette måtte han senere be om unnskyldning for.

Ifølge Imdi var sysselsettingsandelen for hele befolkningen 72 prosent før finanskrisa slo inn. For innvandrerbefolkningen var andelen 63 prosent, men mennene er omtrent på samme nivå, det skiller 3 små prosent.  Forskjellen i sysselsetting skyldes for en stor del at kvinnene i innvandrerbefolkningen er ikke har gått ut i jobb i samme grad som sine norske søstre.

Hvilket, ifølge Sandberg, understreker galskapen i å forby sexkjøp. Her tar man jo fra innvandrerkvinnene den åpenbare veien til meningsfyllt arbeid.

Boka frokostmøtet egentlig handlet om er skrevet av Torkel Brekke, Marius Doksheim, Erlend Sand og Torstein Ulserød. Den kan lastes ned gratis på Civitas hjemmeside.

Creative Commons License photo credit: daveknapik

Hummer og kanari

Hva gjør man med labyrinten hvis man ikke finner inngangen?

ancient bone structure
Creative Commons License photo credit: uBookworm

Skitt altså, i det siste har jeg lest en masse greier rundt omkring som jeg har en følelse av henger sammen på en eller annen måte, jeg har tumlet med dette oppe i hodet mitt siden søndag og har klart å lage en slags labyrint av det hele, og jeg er ikke sikker på om jeg finner inngangen. Eller om jeg kanskje har kommet inn, gått meg vill, og ikke finner veien ut igjen. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg har klart å skape en skrivesperre for meg selv, og sånn kan vi jo ikke ha det. Jeg har tross alt en blogg å drive, og jammen skal jeg visst snart bli sporadisk spaltist i Firdaposten også. Vi må komme oss forbi denna helsikes labyrinten.

Jeg husker ikke egentlig hvor det begynte en gang, muligens med Marius Liens artikkel om det ny-gamle skjellsordet jøde i Morgenbladet. Det fikk meg til å tenke på at jeg husker at ordet ble brukt som skjellsord, riktignok svært sporadisk, i barndommen, og at jeg alltid kom litt i stuss når det skjedde. Hva betydde det egentlig? Hvorfor akkurat jøde? Antagelig visste jeg vel ikke hva en jøde egentlig var for noe en gang, jeg fikk jo ikke lov til å se Holocaust på TV. Ikke Røtter heller forresten, men nå er vi allerede langt ute på sidesporet.

Så tilbake til Liens artikkel, der siteres Knut Olav Åmås på at antisemittismen ligger like under overflaten i det norske samfunnet, som et underbelyst fenomen, og han viser til et innlegg i Aftenposten av Fredrik Heffermehl der det hevdes at jøder verden over som unnlater å protestere mot Israels politikk bidrar til å øke motviljen mot jøder. Lien spør da Åmås om det er noen forskjell på dette, og hvordan norske politikere og norsk offentlighet forlanger at norske muslimer må gå i tog og ta avstand fra vold begått av muslimer andre steder i verden, og Åmås svarer at det er nøyaktig den samme holdningen, og at den er uholdbar.

Hvilket får meg til å tenke på at antisemittisme, og islamofobi (i mangel av noe bedre ord) egentlig er samme sak?

Alt dette får meg til å tenke på Julius Streicher og Der Stürmer igjen, og via Google finner jeg en del sitater fra denne avisens glansdager, og det er i grunnen påfallende likt mye av det grumset man kan finne daglig i kommentarfelt og diskusjonsforum hvis man gidder å lete, men rettet mot muslimer i stedet for jøder. Noe som ikke betyr at muslimen er den nye jøden, den slags sammenligninger er omtrent like tåpelige som at enhver despot i dag er den nye Hitler, og at alle som ikke vil være med på å bombe ham må ro seg utpå i en liten robåt sammen med Neville Chamberlain.

Så istedet for å følge det sporet videre kan vi ro oss videre langs labyrinten.

I Dag og Tid skriver Jon Hustad at multikulturalismen var mislykket, i en kommentar som han har kalt Lat krenkjinga byrja. Han siterer Monica Ali, og Lars Gule, på at krenkelser er det som driver samfunnet fremover. Jeg lurer på om ikke Hustad blander Gule med en annen Lars, nemlig Lars Vilks, i dette med at folk før eller siden blir ferdigkrenket, men det er ikke så viktig. Viktigere er spørsmålet om han har rett. Blir man til slutt ferdigkrenket?

Eller kan det tenkes at stadige krenkelser kan ha andre effekter?

I BT skriver Trine Eilertsen fint om noe av det samme:

Det kristne Norge har vendt seg til å tåle nærmest grenseløs harselering med tro, og knapt noen kommer på å ty til lovverket når ytringene oppleves å krysse grenser. Det er ikke fordi mennesker ikke lenger krenkes i Norge. Det er fordi vi kollektivt har lært oss at prisen for ytringsfrihet er at vi må godta de smakløse, dumme, sårende og krenkende ytringene. «Godta» i betydningen at vi ikke skysser politiet på den som ytrer. Vi møter ytringene med ytringer, eller likegyldighet.

Og videre:

De siste årene er forsvaret for ytringsfriheten blitt nærmest ensbetydende med forsvaret for nettopp de ytringene mange av oss kunne klart oss uten. (…) Det er sjelden forsvaret av ytringsfriheten handler om de utfordrende ytringene, de som kan oppleves som krenkende, men som setter problemstillinger på spissen fordi det trengs.

Her setter hun fingeren på noe essensielt. Jeg er for ytringsfriheten, men ikke ubegrenset. Som Drusilla twittret akkurat: Jeg – som mange – forsvarer ytringsfriheten – med to etablerte unntak: Ærekrenkelser av enkeltindivider og oppfordring til vold. Så enkelt kan det sies, men det at jeg er for ytringsfrihet bør ikke bety at jeg automatisk må forsvare enhver ytring. Ihvertfall burde det ikke bety det?

satire?Allikevel forventes det at man skal forsvare karikaturer som den her til høyre av Gregorius Neckshot.

Altså. Jeg mener at det må være lov til å tegne og publisere makkverk som dette, og så må det selvfølgelig også være lov å kritisere dem som gjør det. Krenkelser av religion skal ikke, kan ikke forbys. Det som er fankern, og her må man vel skylde på Storberget og resten av regjeringen, er at det er skapt et inntrykk av at ytringsfriheten er under press.

Hvorvidt den virkelig er det eller ikke kan muligens være diskutabel, men det har blitt sådd tvil om det, og verken Stoltenberg eller Storberget har vært i stand til å rydde opp i det.

Man vet rett og slett ikke om man kan stole på dem i dette henseende lenger, og det er ganske betenkelig, for så fordømt vanskelig kan det da tross alt ikke være. Men siden man altså er usikker på regjeringens holdninger til ytringsfriheten, så blir det allikevel til at man må forsvare alt fra Se og Hør til smakløse Muhammed-karikaturer. Her passer det kanskje å sitere Eilertsen igjen:

Selv grov krenking av religion kan ikke forbys. Den må møtes med ytringer. Så lenge det prinsippet ligger fast, blir det mer legitimt å filleriste de smakløse, idiotiske ytringene. Men frem til blasfemiparagrafer, og alt annet som truer ytringsfriheten er begravd for godt, oppleves også begrunnet kritikk av ytringer som truende.

Så det er liksom det som er labyrinten da, punktet der tankene går i sirkel, og jeg ikke kommer noe videre. På den ene siden forekommer Hustads strategi om å la krenkingen begynne, i den forstand at nå skal vi bruke enhver mulighet og anledning til å krenke religiøse, meg å være uklok hvis det stemmer at Norge er et land der antisemittisme, og islamofobi (fortsatt av mangel på et bedre ord) ligger like under overflaten og syder.

På den annen side så kan vi ikke forby selv grove krenkelser av religion, og vi skal selvfølgelig være steinharde på uskikker som omskjæring, kvinneundertrykking og den slags.

På den tredje siden har vi folk som ønsker å blåse opp trusselen islam representerer til gigantiske proporsjoner, og leverer sitt smakløse grums ved å skyve ytringsfriheten foran seg. På den fjerde siden hevder Kenan Malik at islamofobi (nok en gang i mangel av et bedre ord) ikke er et så stort problem som mange vil ha det til, og at det er et begrep som i mange tilfeller blir brukt for å stilne berettiget kritikk mot islam.

Og alle fire sidene har antagelig noe ved seg, så hva gjør man med denne labyrinten?

Vel, i utgangspunktet hadde jeg tenkt å labbe rundt den, men hva om vi gjør så her: Vi bytter ut Hustads krenkelser med Maliks ord: Enhver sosial forandring, eller sosialt fremskritt, betyr at grunnleggende overbevisninger blir utfordret og fornærmet.

Vi skal altså ikke krenke for krenkelsenes skyld, men vi skal både utfordre og fornærme der det er nødvendig å utfordre og fornærme, og dermed klarer vi å forene både den første og den andre siden her.

Og hvis så bare regjeringen kan slutte å vingle, klare å forsikre oss om at ytringsfriheten er viktig, og ikke er noe som kan forhandles bort, så er i grunnen mye gjort med tredje side også. Vi trenger ikke forsvare de smakløse og idiotiske ytringene så lenge de ikke er truet. Vi kan fordømme dem om vi vil, eller møte dem med den likegyldigheten de kanskje fortjener.

Når vi så har fått disse sidene i orden kan vi kanskje la oss berolige av at islamofobien ikke har så gode kår utenfor internettets kommentarfelt, og at det er all grunn til å tro at den kommer til å holde seg der?

Så kom jeg i mål på et eller annet vis allikevel. Det hadde jeg ikke trodd når jeg begynte på denne posten.

…og om ikke denne posten ble like klartenkt og genial som jeg håpet når tankene begynte å surre på søndag, så tror jeg i det minste jeg har klart å skrive meg igjennom skrivesperra. Det er ihvertfall noe!

Klipp

Nå er blogging in igjen

Etter at Dagbladet viderformidlet at Wired hadde erklært webloggen som død her i forrige uke kan vi nå puste lettet ut. Dagens Næringsliv kan nå melde at på grunn av finanskrisa så er blogging nå in igjen. Hurra!.

Altnernative og brukerstyrte medier som Youtube vil blomstre når brukerne tar grep gjennom blogger, hjemmelagde dokumentarprogrammer og kommentarer.

Og det er Marius Jensen i trend og innovasjonsbyrået Bengal som står for analysen. Tidligere var han trendanalytiker i Opinion, og for to år siden slo han fast at estetikken er den nye moralen. Det er helt greit at folk går på trygd, så lenge de ikke har det stygt hjemme. Så dette er helt klart en mann som vet hva han snakker om.

Blog on!

Page 1 of 212
%d bloggers like this: