web analytics

Search Results for: Nina Karin Monsen

Hummer og kanari

Nina Karin Monsen og jeg

Ikke sånn å forstå at jeg går med ambisjoner om verdensherredømme, fast jobb i dagspressen og muligheten til å påvirke beslutningstagere både her og der sånn i det daglige, men joda, jeg skriver jo for å bli lest. Derfor er det med skrekkblandet fryd at jeg nå kan meddele mine kjære lesere om at jeg nettopp har blitt skjelt ut i dannede former av selveste Nina Karin Monsen!

Nå skal jeg nok la mesteparten av den samtalen forbli fortrolig, og bare koke det ned til essensen. Monsen hadde nemlig to høner hun ville plukke med meg, og den ene er dette innlegget her: Kong Harald hyller de rød-grønne Nina Karin Monsen er nevnt i innleggets siste setning, og hun ville gjerne at jeg dokumenterte hvor hun hadde sagt det jeg påstår at hun hadde sagt der, og hvis jeg ikke kunne det så måtte jeg fjerne det. Mente hun.

Nå kan jeg jo ikke dokumentere dette siden det sitatet jeg tilskriver henne er ren løgn fra min side, men jeg kommer ikke til å fjerne det heller.

Det er mulig jeg burde begynne å føre en liten notatbok eller noe slikt der jeg kan notere ned noen stikkord om hvert eneste innlegg slik at hvis noen ringer for å gi meg kjeft et år senere så kan jeg i det minste begrunne akkurat hvorfor jeg skrev det jeg skrev. Det har jeg imidlertid ikke gjort hittil, så dette får vi ta etter hukommelsen.

I dette aktuelle tilfellet så kommenterer jeg en sak i Dagbladet om en tale Kong Harald holdt for stortingsrepresentantene under deres årlige middag på Slottet. Kong Harald trakk inn suksessen til TV-serien om de fotballspillende nerdene, Heia Tufte. I min tekst forandret jeg kongens tale til i stedet å handle om den da blodferske rød-grønne regjeringen. Stoltenbergs mannskap snublet jo ikke så rent lite i starten, så tanken med teksten var å antyde at de rød-grønne minnet ikke så rent lite om Tufte-gutta der de famlet seg frem over gressmatta.

Kongen kritiserte også politikerne for å være for opptatt av å underholde og by på seg selv slik at det i noen tilfeller skygget for budskapet. I tillegg så mener jeg å huske, uten at jeg kan finne noen dokumentasjon på akkurat det sånn i farta, at noen fra opposisjonen nylig hadde kritisert Kong Harald for at han i en eller annen uttalelse ikke hadde vært tilstrekkelig partipolitisk nøytral. Uansett så trengte jeg noen "utenfra" til å kommentere kongens tale, og siden Nina Karin Monsen jo ikke har vært helt uvillig til å omtale kongehuset generelt, og kongebarnas valg av partnere spesielt, tidligere så var hun et naturlig valg.

Så vi har altså et innlegg der jeg vrenger på en artikkel i en eller annen avis for å få frem et eller annet poeng. Det er et virkemiddel som vel er ganske typisk for meg, og det er mulig det ikke alltid er like lett å se poenget hvis du ikke har lest meg før.

Så kan man selvfølgelig også godt mene at det ikke er morsomt, og at jeg er temmelig dårlig som satiriker, og det tåler jeg godt å høre. Men innlegget er altså løgn og bedrag fra ende til annen, og i den konteksten burde det være mulig å avsløre at også Nina Karin Monsens sluttreplikk heller ikke er noe direkte sitat. Det at innlegget er kategorisert under humor/satire burde også kunne være et hint.

Nina Karin Monsen mente at jeg mobbet henne på nett, og lurte på om dette i det hele tatt var lovlig. Jeg respekterer at hun føler seg krenket, men jeg mener altså at når hun selv uttaler seg såpass kraftig som hun vitterlig har gjort om kongebarnas valg av partnere som visstnok er mennesker som både mangler kompetanse og er valgt på nederste hylle. Ja, da må hun også tåle at nettopp de uttalelsene blir omtalt og harselert med av andre. Slik jeg gjorde i dette først innlegget.

Det andre innlegget hun fant vanskelig å svelge var dette: Filosofen og kronikkskribentens skam.

Her bruker jeg det samme virkemidlet som i den andre posten. Jeg tar en artikkel, eller i denne forbindelsen en kronikk, bytter ut noen ord her og der, forandrer litt der det måtte passe seg slik, og vips så får vi et helt annet resultat enn det kronikkforfatteren selv måtte ha ment. Nina Karin Monsen mente jeg heller burde ha skrevet en kronikk med ordentlige argumenter og sendt den til Aftenposten, og jeg fikk vel litt mild kritikk den gangen jeg skrev den også, for at jeg latterliggjorde i stedet for å argumentere. Og det gjorde jeg jo.

Igjen så må man gjerne mene at jeg ikke er mye til satiriker. Hvorvidt jeg er morsom eller ikke får andre vurdere, jeg pleier ikke å le av meg selv. Men når man skriver en kronikk, en artikkel, et leserbrev, eller for den saks skyld en bloggpost, så må man også forvente at folk responderer. Om responsen kommer i form av en resonnernde skolestil eller en satirisk bloggpost har man liten kontroll over. Heldigvis.

Jeg vet jo ikke, men jeg lurer på om noe av grunnen til at Nina Karin Monsen reagerer såpass kraftig på disse to bloggpostene mine er at hun er ukjent med både bloggmediet og internett? Kanskje er det litt skremmende å oppdage at ute på verdensveven finnes det et helt lite samfunn, og de skriver og kommenterer noe du har sagt i et intervju eller skrevet i en kronikk, og du vet ikke en gang hvem de er!

Nåvel. Jeg skriver under eget navn, jeg er ikke vanskelig å finne, og jeg har skrevet en del bloggposter etterhvert. Ofte om virkelige personer. Akkurat som at Monsen må finne seg i å få reaksjoner på sine uttalelser og meninger, så må jeg både finne meg i, og regne med, at også jeg vil få reaksjoner. Kritikk kan sikkert være berettiget fra tid til annen, men jeg kan ikke se at jeg i disse to tilfellene har vært ondskapsfull, slem, mobbet, eller på noen annen måte gått over noen strek. Hadde jeg gjort det så hadde jeg fjernet dem umiddelbart.

Men hva synes dere? Synspunkter mottas med takk!

Hummer og kanari

På oppfordring: Fritt Ord og Nina Karin Monsen

. . .belong to them.
Creative Commons License photo credit: HogueLikeWoah

Det har blitt vanskeligere å blogge i det siste synes jeg, og det er bare hyggelig, for grunnen til det er at det etterhvert har blitt så mange gode blogger der ute. Dermed opplever jeg oftere og oftere at de sakene som jeg kunne tenkes å skrive noe om, allerede er behørig omtalt av folk som sier stort sett det samme som jeg kunne tenkes å si. Gjerne bedre enn jeg selv kunne klart.

 Det er derfor jeg ikke har skrevet noe om Fritt Ords beslutning om å gi Nina Karin Monsen 400 000 kroner og en statuett for hennes “gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt”. Jeg hadde egentlig ikke så mye å legge til, det meste var allerede sagt.

Men siden jeg har fått noen spørsmål og oppfordringer om å skrive noe om dette, så skal jeg allikevel driste meg til å skrive et par linjer.

Så i tilfelle noen skulle være i tvil: Jeg er svært forundret over at Fritt Ord fant på å gi penger og statuett til Nina Karin Monsen.

Ikke fordi jeg er dundrende uenig i det meste av det hun har liret av seg på kronikk og leserbrevplass de siste årene. Ihvertfall de gangene jeg faktisk forstår hva hun mener.

La meg prøve å forklare hvorfor.

Fritt Ord er en institusjon hvis fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord. Dette står det ifølge Kvinnekonger i formålsparagrafen deres. Når jeg synes det blir mer enn pussig å gi denne Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen, så er det knyttet til nettopp dette. Fritt Ord skal stimulere levende debatt og uredd bruk av det frie ord.

Ingen kan ta fra Monsen at hun er en uredd bruker av det frie ord, for all del, men bruker hun sitt frie ord, og sin åpne dør inn i medienes debattspalter på en slik måte at det stimulerer til debatt?

Jeg tviler.

Hun er ikke i stand til å debattere en sak, uten å samtidig komme med ufine og unødvendige karakteristikker av sine debattmotstandere. Som f.eks i en lengre debatt med Bjørn Smestad, som Mie Hidle refererer til i Stavanger Aftenblad her. Eller i hennes oppgjør med Berit Ås i Morgenbladet tilbake i 2007. De poenger Monsen måtte ha drukner i en tendesiøs smørje der det ikke holder å være uenig i sak. Faglig kompetanse underkjennes. Ås har ikke forsket, hun har bare kjent noe på kroppen et par måneder og fremlagt sine erfaringer som sannhet for alle. Smestad har forbausende lite faktabasert kunnskap, han kan ikke tenke prinsipielt, han bare føler, kan ikke tenke abstrakt. Og så videre til det kjedsommelige.

Som Beatrice Halsaa, Hanne Haavind, og Harriet Bjerrum Nielsen skriver i et debattinnlegg i kjølvannet av Monsens nedsabling av Berit Ås: Nina Karin Monsen har en oppsiktsvekkende hatsk måte å være uenig med andre på.

Noe som åpenbart slår an i debattredaksjoner, forståelig nok kanskje, og det kan godt være den stimulerer til debatt også, men stimulerer den til god debatt? Er det ikke heller slik at Monsens hatske utfall gjerne står i veien og stjeler oppmerksonheten fra andre stemmer som holder en noe mer edruelig tone? Det blir mest støy av det hele?

Livet er dessuten for kort til å utsette seg for debatt med Nina Karin Monsen, jeg vil anta at hennes opptreden på den offentlige debattarena fra tid til annen gjør at andre kvalifiserte deltagere velger å holde seg unna.

Jo, det forundrer meg virkelig at Fritt Ord ønsker å gi anerkjennelse til den debattformen Monsen dyrker.

Litt mindre overraskende at hun stikker av med Frøken Fitteland 2009
Bloggurat har en liste over blogginnlegg med stikkordet Nina Karin Monsen.

Hummer og kanari

Stolt og kry

blogging

Gamle rølerbaron Esquil har i dag en bloggpost der han i retrospekt presenterer de fem beste blogginnleggene sine. Det kan virke som om noen sniker seg rundt i den nedslitte og fraflyttede delen av bloggerbyen og spør de gamle halvsenile innbyggerene som fortsatt ikke har blitt sendt på sykehjemmet om de kan gi linker til fem blogginnlegg de er stolt av å ha skrevet. I hvert fall har jeg fått det samme spørsmålet som røleren, og jeg hadde egentlig tenkt å gi denne suspekte fyren linkene i en Facebook-melding. For sånn har det blitt. At jeg like gjerne kunne legge dem ut her på denne døende bloggen slo meg ikke en gang.

Før altså Esquil gjorde meg oppmerksom på at det kunne være en god ide.

Så da gjenstår det altså bare å finne fem blogginnlegg jeg er stolt av å ha skrevet. Ja ja, det kan jo like gjerne være de fem blogginnleggene jeg husker best å ha skrevet, men greit, kanskje er jeg til og med stolt av noen av dem? Til verket!

Hjorthen leser bok: Til helvete og tilbake igjen

Det er en sånn vakker sommermorgen som det er så alt for få av. Sola skinner ned på millionbåtene langs gjestebrygga, og den lille sørlandsbyen på vestlandet ligger og speiler seg i Florevika. – Jeg har vært for lenge i denne byen, sier fyren. Skulle kommet meg vekk for lenge siden. Faen, jeg er jo snart førti år, og her er jeg i fanget i denne lille drittbyen.

Og jeg tenker at jeg skjønner hva han mener. Født og oppvokst på et lite sted. Alle vet hvem du er. Du blir på en måte fanget av ditt eget rykte. Det hjelper ikke hva du gjør, du kan ikke forandre deg, du vil alltid være den du er. Jeg er jo innflytter til denne byen, men jeg har selvfølgelig gjort mine forespørsler om denne karen, snappet opp en del info, dannet meg et inntrykk av fyren lenge før han faktisk dukket opp på mitt skift. Han har ikke noen sjanse til å gjøre noe førsteinntrykk.

Det var en gang hvor det var ganske vanlig å begynne blogginnleggene mine med varianter av en mann som kommer inn i lobbyen på hotellet der jeg jobbet. Dette er en slik post, men så skjærer den over til å bli en bokomtale gitt. Jeg har tenkt litt på denne bloggposten den siste tiden, av den enkle grunn at karen som kommer inn i lobbyen i denne bloggposten av og til dukker opp i butikken min nå for tiden. Sist prøvde han å lure fra meg en mobiltelefon, og jeg har stoppet ham fra å stjele i nabobutikken tidligere. Det går altså ikke noe bedre med ham, og det jeg hadde av sympati for ham denne morgenen på bryggekanten er det ikke så mye igjen av nå.

Men boka, den anbefaler jeg fortsatt.

Svart Blogg

Det er mye man kunne ha lyst å si til Dagbladets førstesideoppslag i går om at eldre sultes til døde her i landet. Men la oss begynne et helt annet sted, og hvem vet hvor denne posten da kommer til å havne hen? Vi får se. Det er jo akkurat det som er litt av det morsomme med å blogge, man begynner et sted, og ender av og til opp et helt annet sted enn der man først hadde tenkt seg.

Så da begynner vi på nytt.

Faren min var alkoholiker.

Jeg synes de beste bloggpostene mine ofte har vært dem der jeg har kommentert et eller annet, enten det nå er fra nyhetsbildet, en film eller en bok, og knyttet det til et eller annet personlig. Som den alkoholiserte faren, eller for den saks skyld han fyren på bryggekanten i den første posten jeg plukket ut. Jeg tror dette er en av de første gangene jeg skrev noe særlig om faren min, etter hvert ble han en slags planke jeg kunne bruke hver gang jeg sto fast med en spalte til Journalisten og/eller Firdaposten, og det begynte å føles litt kynisk det hele. Men jeg tror det har vært nyttig for meg å skrive om dette, og tilbakemeldingene har jo tydet på at det også har vært viktig for andre. Det er jeg glad for.

Vil ta pornoen fra ikke-vestlige innvandrere

Fremskrittspartiet har vært i Rosengård og sett seg om. Nå varsler de et nytt tiltak i kampen mot snikislamiseringen av det norske folk. Vi har som vanlig tatt en prat med Fører Jensen.

Siv Jensen, hva i all verden er det dere har funnet på denne gangen?

Vi tar konsekvensen av nyere forskning. Vi ser sammenhenger før alle andre. Vi tør der andre tier. Mot, Energi, Begeistring…

Hallo? Har jeg kommet til Siv Jensen?

Siv Jensen? Dette er Petter Stordalen.

Aha, da beklager jeg, da har jeg ringt feil.

Alt i orden. La dialogen fortsette. We Care!

Whatever.

Beklager denne lille tekniske feilen, men det er sånt som kan skje når man blogger på direkten. Vi forsøker igjen.

Hallo?

Jensen her, hvem snakker jeg med?

Jeg vet ikke om jeg egentlig er stolt av denne bloggposten da, men jeg synes jo selv jeg er jævlig morsom av og til. Og ydmyk. Ingen er så ydmyk som meg når jeg først setter i gang. Nå vel, satire har i hvert fall vært en del av denne bloggen i perioder, og disse bloggpostene med fiktive intervjuer med folk og fe er nok de postene det har vært aller morsomst å skrive. Mulig dette er et høydepunkt til og med, det er i hvert fall denne jeg husker best. I tillegg til de to som fikk Nina Karin Monsen til å ringe og skjelle meg ut da, men de har ikke tålt tidens tann like godt er jeg redd. Kan jo linke dem opp om noen er interessert så klart: Kong Harald hyller de rød-grønne og Filosofen og kronikkskribentens skam.

Jeg er så lei meg

Det finnes ikke ord, sier vi gjerne. Ord blir fattige. Ordene strekker ikke til. Når tragedien rammer, hvilke ord skal vi bruke for å formidle vår medfølelse, vårt sinne, vår bunnløse sorg? Min fjorten år gamle datter har etter alt å dømme mistet en venninne på Utøya, og jeg aner ikke hva jeg skal si til henne. Rundt om i landet er det nok ganske mange mennesker som føler på det samme akkurat nå. Hva skal vi egentlig si til dem som har mistet noen. Eller til dem som overlevde? Til ungdommen? Finnes det et språk for slike anledninger? Hvordan kan vi hjelpe?

Bergens Tidende inviterte folk til å skrive noen ord til ungdommen i etterdønningene av 22 juli. Jeg var stolt over å bli spurt om å bidra, men var ikke sikker på at jeg ville klare å skrive noe som jeg ville mene var bra nok. I ettertid er jeg i grunnen godt fornøyd med denne lille teksten.

Sor­gens for­vent­nin­ger

Det fin­nes in­gen fa­sit på sorg. Det var det de for­tal­te oss da vi mis­tet søn­nen vår. Det fan­tes in­gen rett el­ler gal måte å sør­ge på. Sor­gen kan ta man­ge vei­er, alle koga ikkje likt, som Tø­nes syn­ger. Vi måt­te bare la det gå sin gang. Prø­ve å ha for­stå­el­se for hver­and­re om våre sorg­mønst­re var vel­dig for­skjel­li­ge. Be om hjelp hvis det ble for tungt å bære på egen hånd. Gode råd, og ikke bare for oss. Anja Jo­han­sen, som var kjæ­res­ten til Alex­an­der Dale Oen, kan sik­kert skri­ve un­der på at det­te er lær­dom som fle­re bur­de ta til seg. I A-Ma­ga­si­net for­tel­ler hun om ne­ga­ti­ve kom­men­ta­rer fra folk hun ikke kjen­te. De men­te hun var kald som ikke gråt i be­gra­vel­sen. At hun ikke sør­get på rik­tig måte. Hun føl­te seg sji­ka­nert og over­vå­ket. Til slutt slet­tet hun både Face­book, Twit­ter og Instagram-kon­to­ene sine.

Den femte og siste teksten jeg vil plukke frem er ganske ny. Den ble mitt siste bidrag som fast rullerende spaltemaker i Journalisten, og jeg syntes jeg avsluttet på en bra måte med denne teksten. Igjen så er det jo personlige opplevelser knyttet sammen med noe dagsaktuelt, og som dere kan se så dukker det opp elementer både fra Svart blogg-teksten, og fra Jeg er så lei meg. Etter å ha blogget i snart ni år er det vel ikke til å unngå at man gjentar seg selv fra tid til annen, men jeg liker det ikke noe større. Æsj. Kanskje jeg ikke er så stolt allikevel når det kommer til stykket? Burde jeg bytte ut lista med poster om nakenbilder av Kåre Conradi og Rune Rudberg? De er nede i arkivet et sted de også…

Hummer og kanari

Den kvelende norske konsensusen

Debatten mellom Siv Jensen og Kristin Halvorsen var ekstra spennende denne gangen
Creative Commons License photo credit: Old Shoe Woman

I lørdagens BT-Magasin portrettintervjuer Bjørn Asle Nord den omstridte religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland. Der sier hun mye rart som kan gi noen og enhver høyt blodtrykk, men det gidder jeg ikke bruke tid på i dag. Jeg har hengt meg opp i en ting, en påstand som går igjen for tiden, og jeg begynner å bli lei av den.

Det er den om at det er alt for mye konsensus i Norge, og hvor tøft det er å gå mot strømmen. Herland sier:

– Det er så sterke føringer om at vi skal være enige i alt. Veldig fokus på likheten, (…) Det er langt mer sensur her enn man skulle tro. Den massive blokken av konsensus du får mot deg når du gir stemme til kontroversielle uttalelser, den skal det sterk rygg til å takle.

Herland er ikke alene om å snakke om dette. Nylig fikk Nina Karin Monsen Fritt Ords pris på 400 000 kroner fordi hun er kjerringa mot strømmen i den offentlige debatten som visstnok er dominert av oss politisk korrekte. Monsen hevder seg sjikanert og hetset, blant andre av denne bloggeren ved et par tilfeller, og Fritt Ord begrunner tildelingen blant annet med at hun er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst om brennbare temaer.

Og så har vi Steinar Lem da, som i forbindelse med sine utfall mot norsk innvandringspolitikk de siste dagene sier at dette er et utspill han ikke kunne kommet med hvis det ikke var for at han var alvorlig kreftsyk. Innvandring er tabu i den norske offentligheten sier han til Dagbladet.

Og jeg som trodde det var det eneste vi snakket om for tiden!?!

Dette er bare tre eksempler fra den siste uka eller så, det er ellers nok å ta av hvis man gidder å lete. Men har de egentlig rett i det de sier?

Jeg er ikke så sikker på det, de er jo selv gode eksempler på at det ikke er så vanskelig å nå frem med politisk ukorrekte meninger i den norske offentligheten. Jo mer ukorrekt, jo bedre er det nesten, og du trenger ikke en gang argumentere særlig godt for deg. Herland får lov til å slenge ut av seg udokumenterte påstander om at over 70 prosent av alle klikk på internett går til pornografiske sider, og at Arbeiderpartiet har forsøkt å ta fra Trond Ali Lindstad legeautorisasjonen fordi han er en brysom stemme i offentligheten. Steinar Lem slipper unna med påstander om snikislamisering av Rikskonsertene.

Ikke står de så alene som de hevder å gjøre heller. Det er lite nytt å finne i Lems varsko her for norsk kulturs dystre fremtid, vi har hørt alt sammen før, det eneste som er oppsiktsvekkende er hvem som sier det. At det skulle være spesielt vanskelig å si det han sier i et land der Siv Jensens Frp samler støtte fra mellom en tredjedel og en fjerdedel av befolkningen forekommer meg litt pussig?

Selvfølgelig ville det kommet, har det kommet, reaksjoner, men man kan da ikke klage på at det er for stor enighet i den norske offentligheten, og så la være å fronte sine egne meninger av frykt for at andre vil være uenige?

Det er heller ikke riktig når Herland (eller journalisten kanskje, rett skal være rett) i BTs portrettintervju hevder hun var den eneste som forsvarte Erik Schjenken, eller den eneste som krevde knallharde reaksjoner mot pøbelen som herjet Karl Johan under Gaza-demonstrasjonene. Hun er slettes ikke alene om å kritisere frekke og late trygdeutnyttende afrikanere. Ei heller er hun spesielt ensom i kritikken av klagende og sytende feminister som ikke klarer å løfte blikket fra egen navle.

Som Marie Simonsen så korrekt sier i lørdagens Sist og Først: Det er ingen prekær mangel på politisk ukorrekthet. Like lite som Steinar Lem er ensom i sine meninger om innvandringen er Nina Karin Monsen en ensom dissident i debatten om ny ekteskapslov. Selv om det kanskje virker slik i Uranienborgveien og på Ullevål Hageby?

Og om noen skulle tro det, så er ikke hets og sjikane er forbeholdt de politisk ukorrekte. Her i byen var det vel en kvinne som etter å ha skrevet et leserbrev til fordel for å la gamleskulen i Bremanger bli asylmottak fikk såpass negative reaksjoner at hun senere uttalte til Firdaposten at hun tvilte på om hun kom til å engasjere seg i offentlig debatt igjen. Før den gamle datamaskinen min tok kvelden hadde jeg et ganske pent lager med slettede innlegg fra den perioden jeg var moderator i et diskusjonsforum om Midt-Østen. De som fikk de verste skjellsordene slengt etter seg var kvinner som dristet seg til å forsvare muslimer. Jeg har hørt såpass mange historier fra folk som har fått negative reaksjoner og trusler i form av brev eller telefoner etter å ha stått frem i media og forsvart innvandrere at jeg kvier meg hver gang jeg lar meg lokke ut på glattisen i lokalavisas leserbrevspalter for å argumentere mot vår lokale rabiate innvandringsmotstander. Spør den ikke akkurat plagsomt politisk ukorrekte bloggeren Mihoe om hun har opplevd sjikanøse mailer og kommentarer i de fire årene hun har blogget. Spør Thomas Hylland Eriksen om alle telefonene han får på kveldstid er like vennlige og hyggelige.

Sannheten er vel heller at om du er eplekjekk nok til å stikke hodet frem i saker som er litt kontroversielle og gjerne fremkaller sterke følelser, så kan du være ganske sikker på reaksjoner, uavhengig av om meningene dine er poltisk korrekte eller ukorrekte. (Hva som er korrekt og ukorrekt veksler nå forresten etter hvilket miljø du befinner deg i, men dere skjønner hva jeg mener?)

Vi er jo veldig enige her i landet. Vi er alle sosialdemokrater. Forskjellen på SV og Høyre er ikke stor når det kommer til stykket. Det er først og fremst ganske kjedelig, men om det er et stort problem er jeg ikke like sikker på. Men om du skulle mene det, vær så snill, slutt med den evinnelige sytinga over den kvelende norske konsensusen. Please! Bruk heller tiden på å gjøre kronikkene dine forståelige, dokumenter påstander, fjern alle åpenbare faktafeil.

Så blir du kanskje litt vanskeligere å avfeie også?

Klipp

Gi gjerne ordet til Mad Mullah!

For all del gje Fritt Ord prisen til ei dame som etter alt å døme skriv sine kronikkar med aluminiumsfolie pakka rundt hovudet og seigemenn i nasa. Vi snakkar om ei dame som vel å oversjå all fornuftig tanke for å tvinge sine hårreisande, reaksjonære poeng i gjennom. Vi snakker om ei kvinne som fekk underkjendt si doktorgradsavhandling. Ei dame som må bytte ut tastaturet minst ein gong i veka fordi det er øydelagd av fuktig fråd.

For å oppsumere, hadde Nina Karin Monsen vore ei merr hadde vi skutt henne for lenge sidan. Hadde ho vore ei tispe hadde ho vore avliva for sitt eiga beste. Hadde ho vore ei ku, hadde vi måtte brent heile stallen, med kyrna. Ho er årsaka til at det finnes karanteneordningar.

Jeg kunne godt tenkt meg å skrive noen ord om Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen, men siden jeg ikke klarer å toppe den gærne Mullahens raljeringer tror jeg at jeg skal la det være.

Men vær litt på vakt når telefonen ringer de nærmeste dagene Hastur, det kan være noen som ønsker å skjelle deg ut i dannede former?

Page 1 of 41234
%d bloggers like this: