web analytics

Search Results for: Register

Hummer og kanari

Å snakke med seg selv


Creative Commons License photo credit: Matt Hamm

Det er mange som kaller seg eksperter på sosiale medier for tiden. Av og til kan man høre hjertesukk på Twitter om at det visstnok ikke skal mer til for å være ekspert på dette greiene her enn å ha en Facebook-profil og ha registert en blogg på WordPress.com. Ja, det kan vel hende at hjertet mitt har sukket litt også, men egentlig så er dette omtrent som å klage på at julemarsipanen er ute i butikkene i oktober. Nytteløst og kjedelig. Dessutene er det egentlig en fin ting, for marsipan er godt i oktober også.

Jeg tenker at vi godt kan ha en haug med eksperter på sosiale medier. Det er helt greit. For nå som vi alle (nesten) har begynt å bruke dem på en eller annen måte, så er det også slik at vi bruker dem forskjellig. Det er ikke en fasit, vi kan forsåvidt gjøre hva vi vil. Disse sosiale mediene er jo bare verktøy som vi kan bruke etter evne og behov. Eller lyst. Og jo flere eksperter, jo større er sannsynligheten for at vi finner noen vi kan være enig med. Tenk så kjipt det hadde vært om Trine Grung var den eneste eksperten her liksom?

For det som er greia er at vi opplever disse sosiale mediene forskjellig. Min sannhet er ikke din sannhet, eller rettere sagt: Ida Jacksons sannhet i Morgenbladet denne uka er ikke den samme som min. Faktisk så opplever jeg det litt motsatt av henne.

Ja, jeg gidder ikke kalle henne Ida Jackson mer da, for nå er vi på internett, og da heter hun Virrvarr.

Virrvarrs kronikk handler om hvordan det er forskjell på å skrive for usosiale medier som Morgenbladet, og å skrive på nett. Hun har selvfølgelig flere gode poenger, men det er altså et par ting jeg er uenig med henne i. Som f.eks dette avsnittet:

Det betyr at jeg kan skrive kjedeligere på papir: Har redaktøren akseptert en artikkel, får den være med i bladet selv om du ikke gidder å lese den. De dårlige tekstene mine kan bæres av en større og sterkere institusjon enn meg, av merkevaren Prosa, av merkevaren Dagbladet. Om du gjesper deg gjennom to blogginnlegg, har jeg mistet en leser permanent. Jeg sier ikke opp abonnementet mitt på Morgenbladet selv om jeg kjedet meg et nummer. Kort sagt: Å blogge er vanskeligere enn å skrive på papir. Å gå fra det ville nettet til det etablerte papiret er som å gå fra å være selvstendig næringsdrivende til å bli fast ansatt: På bloggen må jeg ordne alt selv og kan bestemme alt selv. I tradisjonelle medier blir markedsføring, salg, språkvask, layout og korrektur ordnet for meg, i bytte mot at jeg lover ikke å bruke ordet «pule» når jeg skriver et kåseri for P1. Papirskribenter jobber bare med tekst. Bloggere har ansvar for alt.

Det er ikke vanskeligere å skrive blogg enn å skrive for papir. Tvert i mot. Å blogge er lett som en plett i forhold. Man skriver i trygge omgivelser, man henvender seg til et publikum som kjenner en fra før, som er velvillig innstilt til deg, man preiker for koret. Eventuell kritikk er (som regel) mild og vennlig. Terskelen for hva man kan legge ut er lav, det er bare å harve ned det man tenker og hive det ut. Leserene forventer ikke at det alltid skal være dypt, interessant eller tankevekkende. Å blogge er å befinne seg i komfortsonen, og det er vel og bra det, men det er ikke særlig vanskelig på noen måte.

I hvert fall ikke når man har etablert seg, og opparbeidet seg en leserskare, det er den biten som kan være krevende, men det er en litt annen diskusjon.

Det er mye vanskeligere å skrive for papir. Plutselig er det andre som bestemmer om det du skriver er bra nok for å publiseres. Du må forholde deg til formelle krav og tidsfrister. 3500 tegn innen onsdag? Greit! Men da holder det ikke lenger bare å harve ned noe. Språklige slappheter blir påpekt og må rettes opp. Er du for personlig, for “bloggete”, eller er du kanskje for upersonlig? Holder argumentasjonen din? Er det interessant? Har det vært skrevet før?  Kanskje må du kaste hele det fordømte utkastet som du har jobbet og svettet med i tre dager i søpla og begynne helt på nytt?

Når du skriver for blogg så skriver du for folk som allerede vet hvem du er. Du kan ta deg friheter som du ikke kan når du skriver for et publikum som ikke aner hvem du er eller hvor du kommer fra. Det skjerper kravene. Du må bevege deg utenfor den polstrede cella som bloggen din er, ut av den trygge sonen. Når du blogger så vet du stort sett hvem som leser, hvordan de vil reagere, hva du kan slippe unna med, hvilke tråder du skal trekke i om du ønsker å skape litt debatt. Skriver du for papir aner du ikke hvem som leser. Du stiller deg åpen for kritikk på en litt annen måte enn du gjør på bloggen din, for selv om det er lett å legge igjen en kommentar på en blogg, så er det allikevel sånn at terskelen for å kommentere på blogger for mange er ganske høy. Det er litt som å komme inn i stua til noen, det er lettere å koseprate enn å konfrontere.

Ja, responsen på det man skriver for papir kommer senere, og er gjerne mindre i omfang, men har man skrevet noe i avisa så tror folk at det man har skrevet om er noe man gjerne diskuterer i det vide og det brede. Både nårsomhelst og hvorsomhelst.

Og plutselig sitter du i telefonen og diskuterer helsepolitikk med gamle damer fra Bergen.

Min opplevelse er altså den motsatte av Virrvarrs. Jeg synes det er mye vanskeligere å skrive for papir enn å skrive for blogg. Men jeg tror man blir en bedre skribent av det, av å utfordre seg selv, bevege seg utenfor bloggens beskyttede rom?

En annen ting jeg er uenig med Virrvarr i er dette avsnittet:

Et blogginnlegg uten kommentarer ser stusslig ut, det er nesten mislykket på samme måte som en Facebook-oppdatering uten kommentarer eller tomler opp er kjipere enn en mye diskutert og omtalt. Å skrive i sosiale medier er å starte samtaler. Tekstene på bloggen har plass til lesernes innspill, de er åpne, de slutter med spørsmål og problemstillinger. Å skrive på papir, er å skrive ferdig.

For det første så er det jo ikke sant. Tekster skrevet for papir genererer ofte kommentarer på debattsidene, eller som i dette tilfellet, de kan genrerere blogginnlegg. I noen tilfeller blir teksten også publisert på nett, kanskje med kommentarfelt. I noen tilfeller kan, som nevnt, tekster skrevet for papir generere telefoner fra enige eller uenige lesere. Eller kanskje drapstrusler, om du har vært dristig nok til å skrive noe positivt om feminister, muslimer og  innvandrere. Men det er nå så, aller mest er jeg uenig i det der om at et blogginnlegg uten kommentarer ser stusselig ut, at en Facebookoppdatering uten kommentarer eller tomler opp er mislykket.

Vi bruker sosiale medier med forskjellige utgangspunkt. Og vi forandrer oss. Når jeg var nattevakt med føkka døgnrytme, ute av synk med resten av verden var det sosiale aspektet med bloggingen viktigere for meg enn det er i dag. Nå har jeg dagjobb og mye mindre tid til å delta. Når jeg nå vedlikeholder bloggen så er det andre årsaker til det enn før. Det handler om gleden ved å skrive, om å sortere tanker, det handler om mange ting egentlig. Det er alltid hyggelig med respons, men det er ikke lenger så viktig for meg. Jeg synes ikke et blogginnlegg har vært mislykket selv om det ikke er noen som kommenterer det.

Det er veldig mange blogger, og bloggposter, som genererer få eller ingen kommentarer. Det gjør dem ikke mislykkede. Det er ikke #fail. Det er faktisk helt greit.

Vi kaller det sosiale medier, men det betyr ikke at det trenger å være en konkurranse om hvem som har flest kommentarer eller tomler opp. Det må være rom for å være litt usosial selv om man skriver blogg eller er på Facebook. Jeg mener, det er ikke alle mine Tweets jeg forventer respons på. Jeg tror ikke antall kommentarer er noen god indikator på hvilke av bloggpostene mine som har verdi.

Det er greit at det å skrive i sosiale medier er å starte samtaler, men man er ikke nødvendigvis gæren selv om man av og til snakker mest med seg selv?

Hummer og kanari

Det er problemer innad i Høyre (Lørdagens Firdapost-spalte)

Lokale Høyrepolitikere Bengt Solheim Olsen og Jacob Nødseth under Florø Grilldressfestival 2008. Foto stjålet fra Firda og Simon F.Solheim

“Det er problemer innad i Høyre”

Ja, eg tenker sjølvsagt på Black Debbaths klassiske mini-hit der dei syng om korleis det er problem innad i Høgre, og det kokar, kokar, kokar i Høgres hus. Slik har det visst vore i Flora Høgre ei god stund, og tidligare i veka kunne vi lese i herverande avis at Høgres forventa ordførarkandidat, Bengt Solheim-Olsen, ikkje vil stille til val når velgarane skal utpeike eit nytt bystyre til neste år. Årsaka skal vere samarbeidsklimaet i toppen av partiet, og mange fryktar no at vi må slite med Bente Frøyen Steindal i fire føkkings år til.

Eg skal ikkje blande meg opp i problema innad i Høgre, som Black Debbath syng så er dei vaksne menneske, så dei får ordne opp i problema sine sjølve, men eg registerte at nokre i debatten på nett gjerne ville ha ei brei samling kring Bengten, gjerne i form av ein massiv Facebook-aksjon, og det fekk tankane mine til å ta eit sprang over i andre baner enn dei lokalpolitiske. Saka er den at den velrennomerte filmregissøren David Fincher i desse dagar er aktuell med filmen The Social Network, ein film om Facebook og han som kom opp med ideen om den etterkvart så populære nettsida. Mark Zuckerberg heiter han, og er ein relativt rik mann i dag. Skal ein tru på Finchers film så er Facebook eit resultat av at Zuckerberg, som er ein brilliant mann når det kjem til dei kodane som får datamaskiner til å gjere det han vil, er fullstendig håplaus når det kjem til sosiale kodar, og korleis ein får jentene til å gjere det han vil. Etter at han nok ein gong har lidd nederlag på kjærleiksfronten, går Zuckerberg heim og lagar eit dataprogram der dei mannlege klassekameratane hans på Harvard kan rangere kor fysisk attraktive dei  kvinnelege klassekameratane er. Ei slags hemn over det grusomme kvinnelege kjønn altså. Sida blei kalt for FaceMash, og var starten på det som skulle bli Facebook. Nå kan ein jo meine kva ein vil om Facebook, men eg synes det er ganske interessant at ei slik banebrytande oppfinning, som har berørt meir enn 500 millionar menneske over heile kloden, spring ut av eit barnsleg utslag av kvinneforakt. At verdas mest brukte sosiale medie blei skapt av ein fyr utan sosiale antenner.

Ikkje så lenge etter at Facebook dukka opp på internett var det nokre norske luringar som lagde ein side som ikkje var heilt ulik den opprinnelege FaceMash-ideen til Zuckerberg. RateMyDowns het den, og det får tankane mine tilbake til lokalpolitikken igjen.

Eg veit at mange meiner det er  litt tullete med slike Facebook-aksjonar som den nokon ville ha for Bengten. Er det noko meining i slikt? Facebook? Det er no berre for fjortisar og gamle tanter. Hvis ein på død og liv skal ha Bengten som ordførarkandidat så får ein vel heller begynne å kjøpe skoa sine på Amfi slik at butikken går dukken, og han ikkje har noko anna å fordrive tida med? Men eg er ikkje einig. Barack Obama blei president i USA, mellom anna gjennom bruk av sosiale medier. Det kan funke folkens. Riktignok er ikkje Bengten nokon Obama, men Facebook-aksjonar har fjerna paprikaen frå Grandiosaen, dei har også redda pålegget HaPå frå å gå ut av produksjon. Og mei kan seie kva ein vil om Bengt Solheim-Olsen, men han er då betre enn HaPå? Kanskje ikkje på brødskiva, men som ordførarkandidat?

Det skulle eg meine. Så sjølv om spørsmålet om kven som skal vere ordførarkandidat for Høgre i Flora Kommune ikkje er like viktig som det var å få Shave Ice tilbake i norske kjøpesenter, så er det i alle fall viktig nok for en Facebook-aksjon. Eg er med!

Bok og Film

Katakombene 10: You’re better suited for making love than for making war

Fred Ut introduserer film under Katakombene 2010

Katakombene 2010 gikk av stabelen helgen som var, Fred Uts helt egne bitte lille filmfestival for rundt 20 raringer, dypt nede i en mørk og dyster kjeller under gamle Lundetangen Bryggeri. Fem år har vi holdt på nå, og der man de første par åra kunne kjenne eimen av malt og humle når man kom inn i lokalet, så kjenner man nå bare svettelukta til Espen Iversen, blandet med pizzakrydder fra Bryggeriet Pizza som ligger vegg i vegg.

For tidligere rapporter fra Katakombene, her er 2006, 2007, 2008, og 2009.

Det handler altså om film fra 12.00 til 02.00, film fra alle verdenshjørner, og jo særere jo bedre kanskje? Men var det tegn til en litt bløtere Fred Ut vi fikk se i år? Jeg mener det har vært særere filmer før, uten at det på noen måte er ment negativt. Tvert i mot, med unntak av det aller første programmet, så tror jeg kanskje årets program har vært det jeg har likt best så langt.

Vi begynte med Peders første film klokken 12.00, et opus fra Ut jr som lover godt for fremtiden. Noen må jo føre Katakombetradisjonene videre når vi gamlinger har blitt for gamle til å sitte opp så lenge. Tenker Ut jr er klar for den oppgaven om ikke så mange årene. Filmen var delt i to deler, der den ene tok for seg runden rundt huset, mens del to tok runden inne i huset. Midt i mellom var det noe surrealistiske Pokemon-greier. Veldig bra.

Og 12.10 så braket det løs med Bunuel og Borgerskapets diskrete sjarm. Jeg har vært sugen på å sjekke ut Bunuel helt siden Pixies snudde stereoen min på hodet med Debaser og teksten got me a movie i want you to know slicing up eyeballs i want you to know girlie so groovy i want you to know don’t know about you but i am un chien andalusia, men det måtte altså Katakomber til for at vi skulle bli bedre kjent. Borgerskapets diskrete sjarm har lite av punkterte øyne, og er i det hele tatt langt mer lett, lystig og tilgjengelig enn jeg hadde sett for meg Bunuel. Filmen er et lystspill nærmest, med både Benny Hill og Monty Python-lignende scener, en lang rekke måltider som aldri helt blir helt tilfredsstillende, og hva er drøm og hva er virkelighet? Men det er nok en film som stikker dypere enn den lett tilforlatelige overflaten antyder. Jeg likte den veldig godt.

Enda bedre likte jeg neste film på programmet, den japanske bordtennisfilmen Ping Pong. Det kommer aldri til å bli laget noen bedre bordtennisfilm, og sannelig om jeg vet om det finnes noen bedre sportsfilm heller? Skjønt sportsfilm og sportsfilm, det er vel like mye en film om vennskap tenker jeg. Det høres egentlig ganske døll ut, en film om vennskap og bordtennis liksom, men det enkle er ofte det beste. Ping Pong er nydelig, anbefales på det varmeste, dette var årets høydepunkt for meg tror jeg.

Neste film ut var heller ikke verst. Anvil: The Story of Anvil er en fin liten bagatell av en dokumentar om de gamle heavy-heltene Anvil, som var på nippet til storhet en gang på 80-tallet, men som har slitt siden den gang. Her følger vi de evigunge hårballenes jakt på drømmen om å bli rockestjerner. Ingen stor film i den forstand, men underholdende og koslig nok i massevis. Særlig for oss som spilte luftgitar til Judas Priest, Accept og Iron Maiden en gang i tiden.

Så ble det litt mer alvor med den Sør-Afrikanske filmen Son of Man, som ganske enkelt er en nyinnspilling av det nye testamentet, men plassert i nogenlunde nåtid, og i et fiktivt afrikansk land. Litt skeptisk var jeg nok til å begynne med, men jeg lar meg vinne over etterhvert, og det store tankekorset her er hvor lite man egentlig har trengt å forandre med den orignale historien for å få den til å passe med dagens afrikanske virkelighet. I den grad det er riktig å snakke om noen afrikansk virkelighet såklart, det er jo et stort land. Og originalhistorien er jo en av de sterkeste historiene vi har, uansett om vi tror på den som sann eller ei.

Så var det mat og quiz, og siden jeg vant i fjor, så hadde vel noen funnet ut at det ville være urettferdig om jeg vant i år igjen, så dermed ble jeg bondefanget til å lage årets quiz. Ingen premier på meg altså, men jeg fikk i hvert fall tømt hyllene for dårlig film som jeg dermed prakket på andre folk som premie. Haha, folk er dumme som brød, kall det premie så tar de i mot hva det skal være. Kvissen kan dere forresten finne på Facebook nå, i nesten uleselig utgave.

Så var det rett på den igjen da, med tidenes beste filmanmeldelse, som dere kan se på You Tube om dere vil. Her er del 1.

Så var det tilbake i tid, helt til 1931, og filmen Freaks. Den er legendarisk, men har vært noe omstridt siden mange av rollene er besatt av mennesker med varierende grader av deformiteter. Siamesiske tvillinger, dverger, hermafroditter, kvinner med skjegg, Cato Zahl Pedersen. Filmen var forbudt i Storbritannia i 30 år, noe som virker utrolig siden man har latt Neville-brødrene spille fotball foran tusenvis av mennesker hver helg i over ti år nå, uten at det har ført til fæle ting.

Historien er som tatt ut av et Iskalde Grøss-blad, og er fortalt enkelt og effektivt uten noe særlig dill. Det er en fin film, og et veldig godt Katakombe-valg.

Islandsk film har vi ikke hatt før i Katakombene, men når vi først skulle ha en, så kunne vi neppe funnet noe bedre enn Astropia. Eller Dorks and Damsels som den vel heter på amerikansk. Filmen handler kort og godt om den blonde bimboen Hildur, som havner i trøbbel når hennes tvilsomme kjæreste havner i buret for noe pengesvindelgreier. Hildur trenger en jobb, og det får hun utrolig nok i butikken Astropia, en slags islandsk versjon av Outland. Før man vet ordet av det er Hildur hekta på rollespill, og det kommer godt med når den tvilsomme kjæresten rømmer fra fengselet og kidnapper henne fordi hun har noe han trenger.

Ingen stor film egentlig, men fryktelig sjarmerende, og dermed anbefales den varmt, i hvert fall til alle som på et eller annet tidspunkt har vært involvert i rollespill og den slags.

Den siste filmen på programmet hadde jeg sett før. The Driller Killer, om en ung kunstner som blir gal og begynner å bruke drillen på mer og mer kreative måter.  Jeg registererer at det finnes ganske mange som setter denne filmen høyt, men jeg er ikke blant dem. Jeg helte mest mot slakt forrige gang jeg så, og skrev om den, og den tjente seg ikke på å bli sett en gang til. Jeg synes rett og slett den er forferdelig dårlig. Noe som gjør at programmet ikke blir best ever i år, bare nesten.

Og nå er det alt for lenge til neste gang.

Fred Ut rapporterer om sine Katakombeopplevelser

Andre filmer jeg har sett og forbigått i stillhet på bloggen siden sist:

The Twilight Saga: Eclipse, som jeg vel skal fortsette å forbigå i stillhet. Dette er ikke det minste bra.

1066, som er en TV-film der jeg ikke gadd å se særlig lenge på grunn av en irriterende voice-over. Det var ganske slappe greier ellers også. Den ble premie i Hjortekvissen, håper den heldige eier har mer glede av den enn jeg hadde. Ser på nettet at det finnes folk som liker den.

Knight and Day, som faktisk er ganske underholdende. Cameron Diaz er fin i den kvinnelige hovedrollen, litt mer skeptisk til Tom Cruise i den mannlige ditto, helt greit tidtrøyte. Omtrent som en bra kveld på TV Norge altså.

Trollmannens læregutt, som er ganske fryktelige greier egentlig. Nicholas Cage har ikke gjort noe bra på aldri så lenge, ikke her heller, Jay Baruchel var sjarmerende i She’s Out of my League, men her er han bare irriterende. Men la gå, klarer man å skru av hjernen så går tiden ganske fort unna.

The Karate Kid. Ingen skal beskylde Harald Zvart for å ha funnet opp kruttet, men i denne nyinnspillingen av Karate Kid får han det i hvert fall til å smelle på alle de rette stedene. Jeg liker den faktisk veldig godt. Jackie Chan er et veldig godt valt i Miyagi-rollen, sønnen til Will Smith klarer seg bra, og i det hele tatt. Men jeg savner en skikkelig konfrontasjon med den slemme kung fu-læreren. Ble ikke sjefen for Kobra-kai ydmyket litt i slutten av originalen tro? Jaja, regner med at han får svi i oppfølgeren som vel må komme.

Dirty Harry: Hyggelig gjensyn med Harry Callahan. Dette er en systemkritisk action-film som har tålt tidens tann bra. Selv om man nok blir sittende og irritere seg litt over den hjelpløse fella politiet setter opp for den slemme Scorpio. To mann og en lommelykt liksom. Og Callahan burde vel ikke bli overrasket over at bevisene han har skaffet mot Scorpio, ved hjelp av litt tortur og litt ulovlig ransakelse, ikke holder i retten. Han må jo ha vært i politiet i noen år, og vite hvordan systemet fungerer. Men skitt au, filmen er fin den.

Klipp

Nei takk!

Nå blir det lettere å si nei takk til både reklame i posten og telefonsalg. I dag sender regjeringen ut en brosjyre til alle landets kommuner. Der står det hvilke rettigheter du har til å si nei, og hvordan du kan gjøre det – og det er Nei Takk!-klistremerker til å ha på postkassen. Det er slutt på registrering i register: Det holder å ha klistremerke. Jeg har oppfordret Monica Mæland i min hjemkommune Bergen til å sende den ut til alle husstander.

Men skal den sendes ut uadressert?

Hummer og kanari

Gjerne for meg

All respekt og en hel hag med støtte til Gunn Hild Lem som har vært mye i vinden de siste dagene etter at hun gikk ut og fortalte om sine opplevelser med alternative behandlere i det som dessverre ble Steinar Lems siste dager.

Når hun nå sier hun vil ha kvakksalverloven tilbake, så er det med et gjerne fra meg.

Om ikke den gamle loven vekkes til live igjen så er det i hvert fall på tide med en debatt om hvorvidt det er nødvendig å gjøre noe med dagens lov om alternativ behandling.

Men sånt vet vi tar tid, så mens vi venter kan vi jo begynne med å legge de samme restriksjonene på alternative behandlere som vi vel etterhvert er i ferd med å legge på telefonsalg og uadressert reklame? At man aktivt må ha registrert seg i et eller annet register der man sier at man ønsker den slags markedsføring for at det skal være lov til å ta uoppfordret kontakt.

Det er da ikke noen mening i at det skal være restriksjoner på å ringe deg for å selge boksershorts, men fritt frem for å ta kontakt så lenge den du ringer er dødssyk og det du har å selge er et alternativt behandlingsopplegg somm innebærer tygging av hvetegress og overførsel av hundretusener av kroner?

Gunn Hild/Arachnes blogg
Iskwew skriver om dette
Bloggurat har i skrivende stund 71 bloggposter med Alternativ Behandling som stikkord, de fleste av dem fra utmerkede Skepsis blog

%d bloggers like this: