web analytics

Search Results for: Register

Klipp

Liten interesse for å registrere helbredelser

Kun én av Snåsamannens 50.000 pasienter har til nå registrert sin sykdomshistorie i Registret for eksepsjonelle sykdomsforløp i Tromsø.

Ingen «Snåsaeffekt» for mirakelregister – VG Nett.

Til tross for at Ingar Sletten Kolloen i slutten av boka om Snåsakaillen oppfordrer alle som har blitt helbredet av vidunderet fra Snåsa om å ta kontakt med Registeret for eksepsjonelle sykdomsforløp (NAFKAM), så er det altså bare en eneste en som så langt har meldt seg med sin historie. Mange har imidlertid tatt kontakt med NAFKAM i håp om at de på den måten skulle få kontakt med kaillen.

Boka er solgt i rundt 90 000 eksemplarer, men Kolloen synes ikke det er det minste rart at det ikke er flere som har meldt inn sine sykehistorier.

Til Hjortheblogg sier Kolloen:

– Oppfordringen står i slutten av boken, men det er jo slik at antallet mennesker som leser biografier de har fått til jul fra perm til perm er omtrent på nivå med mennesker som kan kurere sykdommer ved hjelp av håndspåleggelse.

I en kommentar sier Cato Schiøtz at fenomenet “Snåsamannen”  uansett ikke er målbart, men at han med sin lange erfaring fra domstolene går god for at hans kone har skjeve hornhinner, og ellers så er svaret ruterknekt.

Snåsakaillen selv var ikke tilgjengelig for kommentar.

Klipp

Barns lek med fyrstikker…

“The boy had been pranking around in the garden having a competition with his cousin, when they were breaking wind and lighting it. Right behind him was a petrol can and that just flashed. I think he must have won the competition but he will have some nasty burns now.”

Han vant nok konkurransen ja. Håper premien var verdt det!

Hummer og kanari

Ingenting annet å frykte enn frykten

Short Circuit
Creative Commons License photo credit: vividBreeze

Det var Franklin D.Roosevelt som leverte de bevingede ord, så langt tilbake som i 1932. “the only thing we have to fear is fear itself“. Han snakket om depresjonen, og en “nameless, unreasoning, unjustified terror“, som hvis den fikk ta overhånd hadde kraft til å lamme, og hindre nødvendige anstrengelser for å snu motgang til medgang.

Det gikk inflasjon i å sitere FDR på dette etter terrorangrepene på World Trade Center og Pentagon i 2001, man måtte ikke la frykten gjennomsyre prosessen frem mot avgjørelsen av hvilke reaksjoner og tiltak som nå måtte settes inn. Det gjaldt å holde hodet kaldt.

Og det gikk vel ikke så bra, gjorde det vel?

Siden har vel sitatet fått ligge i fred en stund, men av og til tror jeg det kan være nyttig at man plukker det opp igjen, sier det høyt et par ganger, tenker litt over hva det egentlig betyr.

“Vi har ingenting annet å frykte enn frykten selv”

Helt sannferdig er det jo ikke, det finnes plenty av ting man kan frykte. Sånn sett er det vel bare retorikk, det han kunne ha sagt var noe sånt som at selv om det er mange farer på veien fremover, så er det viktig at vi ikke lar frykten for disse farene ta kontrollen. Hindre oss i å fatte modige beslutninger. Hindre oss i å leve gode liv.

Nå skulle ikke dette handle om terrorisme egentlig, men hadde man hørt på FDR så hadde man kanskje sett paradokset. Hvorfor hater de oss, spurte amerikanerene etter 11.september. De hater friheten vår var svaret fra George W.Bush, og da er den naturlige konsekevensen at man innfører tiltak som gjør amerikanerene mindre frie? Er det ikke noe som skurrer der da?

Men dette skulle altså ikke handle om terrorisme, men om vandelsattester. Eller politiattest som det vel heter sånn rent formelt. I Norge er dette fortsatt temmelig strengt, det er kun noen få jobber hvor arbeidsgiver har rett til å kreve vandelsattest av deg ved ansettelse. Det dreier seg om barnevern, barnehager, og vel et par yrker til. Ja, det er faktisk såpass strengt at du ikke en gang har krav på å få din egen vandelsattest med deg hjem til odel og eie. Du har rett på å få se hva som står der, men du får ikke med deg noen utskrift hjem.

Imidlertid er det stadig press fra forskjellige grupper for å få utvidet ordningen. Som f.eks bioteknologinemda som i 2007 mente at leger burde kunne innhente vandelsattest for par som ønsker prøverørsbehandling. Dette for å ha en viss sikkerhet for at barnet ikke skulle vokse opp med rus og mishandling. Og vil du jobbe som brannmann, feier, advokat, eiendomsmekler, drosjesjåfør, flyger, fengselsbetjent eller vekter så må du kunne fremvise en politiattest. Skal du jobbe som renholder kan du også risikere å måtte vise frem din forhåpentlilgvis plettfrie vandel, og politidirektoratets Steinar Talgø sa til Dagsavisen i 2006 at det etterhvert var blitt så mange spesiallover som regulerer krav om politiattest at politidirektoratet ikke lenger hadde noen fullstendig oversikt.

Og siden da så har det ihvertfall ikke blitt strammet inn på dette.

Nå er det i mange tilfeller gode grunner for å kreve en vandelsattest, det er naturligvis ingen tvil om det, men en ny rapport fra Storbritannia som blir omtalt i siste utgave av New Statesman kan tyde på at det kanskje er på sin plass med et lite varsko her?

I Storbritannia synes det nå nemlig som om kravet om vandelsattest har kommet helt ut av kontroll, og det er frykten for pedofile som er årsaken. Skal du på et eller annet vis ha kontakt med barn, enten det nå er som cricketdommer, rørlegger, eller bussjåfør, så dukker kravet om en Criminal Records Bureau (CRB) sjekk opp umiddelbart, og verre vil det bli. BBC har beregnet at en av fire voksne vil bli nødt til å registrere seg hos det nye Independent Safeguarding Authority (ISA) fra neste år, og ISA selv anslår at et nytt system for bakgrunnssjekking av voksne vil angå snaut 11.5 millioner mennesker.

Hva så, kan man kanskje tenke, har man ikke gjort noe galt så er det da ikke så farlig om man må levere en vandelsattest i ny og ne? Men rapporten som omtales i New Statesman antyder at det kanskje ikke er fullt så enkelt som det.

Rapporten er forfattet av Frank Furedi og Jennie Bristow, den heter Liscensed to Hug, og den omhandler implikasjonene av stadig utviklede krav til politiattest på forholdet mellom generasjoner, og på samfunnslivet generelt. Den viser at systemet med bakgrunnssjekk er i ferd med å skape seg et eget liv der spørsmålet “have you been CRB-checked” er blitt et helt vanlig spørsmål ved skoleporten, der foreldre ikke har kunnet delta ved arrangering av barnediskotek fordi de ikke har levert politiattest, og der mistenksomheten florerer. En fotballtrener artikkelforfatterene snakket med tillot bare foreldre med godkjent attest å kjøre barna på trening.

Her forekommer det meg at frykten for overgripere har medført et system som i sum ikke står i noe som helst forhold til trusselen det er ment å beskytte i mot, og som har enorme bivirkninger som man kanskje ikke har vært tilstrekkelig klar over. For eksempel så har man i Storbritannia sett en fremvekst av private firmaer som tilbyr bakgrunnsjekk mot politiregistere, og dette er nok et eksempel der personvernet er under press. Det er etterhvert ganske mange som har tilgang til andre menneskers politiattester.

Verst er det imidlertid at denne mistenksomheten mot alle voksne som av forskjellige årsaker er i kontakt med barn sørger for at voksne etterhvert har fått vanskeligheter med å oppføre seg naturlig når man er sammen med barn. Et fenomen vi vel er godt kjent med også her i landet fra den gangen pedofilihysteriet var som aller verst, rundt Bjugn-historien som dere vel husker. Man føler seg tvunget til å hele tiden tenke igjennom hvordan man oppfører seg, alltid med en redsel for hvordan andre mennesker vil tolke oppførselen din. Spontanitet blir borte, man kalkulerer hele tiden, og det blir på en måte en usynlig vegg mellom voksne og barn. Man holder barna på en armlengdes avstand.

I stedet for spontant å gi et barn som er lei seg en klem, så spør du kanskje barnet i stedet. Vil du ha en klem, og da blir det hele bare kunstig og rart?

Det er på langt nær så galt fatt i Norge, men tendensene er tydelige hos oss også er de ikke? Vi krever stadig større trygghet, offentlig godkjente lekeplasser, sykkelhjelmer. Og om noe allikevel skulle gå galt så er det altoverskyggende viktig at vi får stilt noen til ansvar. Noen må få svi. Noen må betale. Som på en nattevakt her for litt siden da en middelaldrende kvinne med et par drinker innabords skulle forflytte seg fra lobbyen og inn i den såkalte Bua, der det vel var konsert den dagen. På veien er det et lite trappetrinn, som er markert med annen farge enn asfalten, det er lys på veggen rett ved, men likevel klarte vedkommende å gå på snørra og knuse brillene sine.

Dermed ble resten av kvelden brukt på å sitte i lobbyen og klage på dette farlige trappetrinnet, bilder ble tatt av åsstedet, og til slutt ble jeg gjort oppmerksom på at her kom det til å bli krav om kompensasjon. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å notere ned telefonnummer og navn på direktøren vår, og gi det til henne, og om det ble noe mer ut av det så har ikke jeg hørt om det, men er det ikke typisk? Det er alltid noen andres feil, alltid noen andre som må, eller i det minste bør betale.

Og media er med på å bygge opp under frykten for alt mulig, ig jakten på syndebukker. Som i denne typiske overskriften:

Hvert år blir opptil ti barn alvorlig skadet på grunn av dårlig sikring i bil. Foreldre bør straffes, mener overlege.

Men med tanke på hvor mange biler det er på veiene så synes jeg ikke opptil ti alvorlig skadde barn i året er så mange at det rettferdiggjør høylytte krav om straffeforfølgelse av foreldrene. Er det ikke straff nok at barnet er alvorlig skadd, og at det kunne vært unngått om du hadde sikret det bedre liksom?

Og nå har jeg holdt på med denne bloggposten i over et døgn, når man ikke lenger har tid til å spy ut lite gjennomtenkte poster i hopetall, men må være fornøyd om man klarer en om dagen så blir man plutselig kritisk til seg selv og det man skriver. For noe tull. Jeg tenker vi prøver å avslutte nå…

Alle frykter vi et eller annet, det er helt naturlig å være redd for et eller annet. Enten det nå er edderkopper, reker, rulletrapper eller pedofile. Men ofte er det snakk om en irrasjonell redsel. Edderkopper er ekle, men det finnes ikke farlige arter i Norge. Reker er kanskje ikke all verdens å se på, men så mange det er som påstår at de liker dem så må de da smake sånn nogenlunde? (Nei, jeg nekter å tro på det. Ekle er de!) Rulletrapper har ikke tatt livet av veldig mange nordmenn siden Steen og Strøm monterte nordens første eksemplar av arten der en eller annen gang mens kongen fortsatt gikk i knebukser. Og selv om det av og til kan virke sånn så skjuler det seg altså ikke pedofile rovdyr bak hver eneste busk på lekeplassene rundt om i landet vårt.

Vi må på en måte forsøke å velge bort den irrasjonelle frykten, men det er sannelig ikke lett, for tabloidene gjør sitt beste for å spille på den for å selge aviser, de politiske partiene prøver å spille på den for å sanke inn velgere, bedrifter spiller på den for å selge produkter. Og hver for seg kan nok forskjellige sikkerhetstiltak være uskyldige nok, og til og med nyttige, men sakte men sikkert blir kanskje samfunnet vårt forvandlet til et samfunn styrt av denne irrasjonelle frykten, der man må forhåndsgodkjennes til hver minste lille ting, og der kravet om å stille folk til ansvar kanskje går på rettssikkerheten løs.

Er det et slikt samfunn vi vil ha?

Hummer og kanari

Ytringsfrihet og privatliv på nett, invitasjon til gruppeblogg

For en tid tilbake ble en tidligere lærer ble hengt ut som pedofil, økonomisk kriminell og inkompetent på Facebook. Når han tok kontakt med den som styrte den aktuelle gruppen der påstandene ble fremsatt ble han kontant avfeid med at det er ytringsfrihet i Norge. Det var ikke noe å diskutere en gang.

Etter at vi de siste årene har hatt mye fokus på ytringsfrihet kan det virke som om den nærmest har blitt opphøyet til en slags hellig status. At ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet brukes som begrunnelse for at alle slags utsagn skal tillates, ja nærmest være velkomne, uten hensyn til om de måtte påføre andre mennesker ubehag og vanskeligheter.

Ytringsfriheten er et sentralt element i vår grunnlov, retten til privatliv er det ikke. Men resten av lovverket, samt den europeiske menneskerettighetskommisjonen, anerkjenner at vern av privatliv er en sentral borgerrettighet. Både ytringsfriheten og retten til privatliv er sentrale rettigheter for demokratiet, men noen ganger kommer disse i konflikt med hverandre.

Dette har vært mest problematisert i forhold til pressens dekning av begivenheter i større eller mindre kjendisers liv. I en omstridt dom ble Se og Hør nylig dømt i lagmannsretten for å ha publisert bilder fra, og omtalt bryllupet til Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther, avholdt på en offentlig tilgjengelig holme i skjærgården ved Tjøme. Lagmannsretten mente dette var en krenkelse av privatlivets fred, og dømte bladet til å betale 150 000 kroner.

Hvorvidt den dommen blir stående gjenstår å se, i mine øyne er den alt for streng, men i saken der Annette Young og Rodney Karlsen saksøkte Se og Hør for å ha skrevet om deres samlivsbrudd til tross for at de ikke ønsket slik omtale, ble Se og Hør dømt til å betale 1.1 million i erstatning.  Etter flere runder i retten, helt opp til høyesterett er den dommen rettskraftig, og i Høyesteretts domsavsigelse kan vi lese:

det ikke er akseptabelt at en publikasjon går ut med en reportasje om at et forhold er avsluttet, der det ikke er på det rene eller der det er en usikker fase mellom partene. I en slik situasjon trenger privatlivet vern, også når det gjelder formidling av sanne opplysninger

Som vi ser er det altså ikke slik at ytringsfriheten er altomfattende. I det minste har kjendiser rett til privatliv og beskyttelse fra aggressiv og grafsende presse.

Men hva med læreren som ble hengt ut på Facebook? Hvilken beskyttelse har han?

Eller hva med faren til en gutt med downs syndrom som tilfeldigvis fant et bilde av sin sønn på en side kalt for RateMyDowns, der folk kunne gi poeng på bilder av mennesker med psykisk utviklingshemming, eller legge inn kommentarer til bildene? Eller om du har havnet på Judas-lista til Oddbjørn Jonstad, eller svartelista over barnevernsarbeidere som blant andre Arild Holta linker til fra sin side, Redd Barna Våre? Er dette noe man bare må finne seg i?

Når det gjelder det sistnevnte eksempelet så har Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere jobbet for å få fjernet dem siden 2004. Listene omfatter også fosterforeldre, men trass i Fellesorganisasjonens iherdige forsøk, og støtte for sitt syn hos statssekretær i Barne og Likestillingsdepartementet, så ligger fortsatt listene ute. Både datatilsynet og personvernsnemda mener disse omfattes av ytringsfriheten.

Gapestokkmentalitet, hets, trusler og sjikane brer om seg på nettet, og ifølge Aftenposten tidligere i vinter så er det ikke alltid så mye hjelp å få fra politiet. Advokater er dyre, og sidene som formidler sjikanen driftes gjerne i utlandet. Hva skal man gjøre hvis man opplever seg uthengt på nett og ønsker det stoppet?

Kan det være slik at vi har havnet i en situasjon der ressurssterke kjendiser nyter en stor grad av beskyttelse for sitt privatliv, mens den vanlige og ikke alltid like ressurssterke mannen og kvinnen i gata er fritt vilt på nett?

Og på den annen side: En hissig debatt om frokost i Dagbladet.nos kommentarfelt førte til at en mann mistet jobben. Dagbladet mente at en del av utsagnene mannen kom med var såpass alvorlige at man ikke nøyde seg med å stenge mannen ute, men man tok også kontakt med firmaet bak mannens ip-adresse. Dette viste seg å være Nordea, og mannen hadde brukt lunsjpausen og vel så det til å debattere frokost hos Dagbladet. Er ikke dette også et brudd på privatlivets fred?

Stenge ham ute hvis han opptrer på en utilbørlig måte, ja vel, men å kontakte arbeidsgiver, er det greit?

Internett er fortsatt et ungt medium, det har vel så vidt nådd puberteten, og fortsatt er det mye upløyd mark som vi som ferdes her ute daglig må forholde oss til. Balansen mellom ytringsfriheten og retten til et privatliv og beskyttelse mot sladder og sjikane på nett er et dilemma som antagelig kommer til å bli mer og mer aktuelt i årene fremover. Hvordan forholder vi oss til det?

Er det behov for sterkere kontroll med nettet? Bedre lovgivning? Eller må vi rett og slett bare stole på at folk flest selv er i stand til å vurdere hva som er greit å publisere på nett? Hvordan balansere eventuelle tiltak mot ytringsfriheten? Hvordan sørge for at folk har beskyttelse mot hets og ryktespredning, selv om man ikke har råd til den timeprisen advokater gjerne opererer med? Eller skal det fortsatt være et tilnærmet anarki med en nærmest absolutt ytringsfrihet?

Men det er ikke bare det andre kan gjøre mot oss på nett som kan være problematisk. Like ofte er det kanskje hva vi gjør med oss selv som er problemet?

For et par år siden fantes det en blogg hos en av de største norske bloggtilbyderne. Bloggen var svært aktiv, og ble etter alt å dømme lest av mange. Personen bak bloggen fortalte åpent og tilsynelatende ærlig om livet sitt, med mye fokus på en vanskelig barndom, ettervirkningene av denne, problemer med hjelpeapparat, samt dårlig råd. Ved en anledning skulle et av bloggerens barn feire bursdag, men fordi bloggeren av en eller annen grunn ikke hadde fått noen penger som h*n mente at h*n hadde krav på så var det ikke penger til å ha noen feiring. Dette ble beskrevet på bloggen, og noen syntes så synd på bloggeren at de tilbød seg å hjelpe til med å betale for bursdagen.

Så da ble kontonummer lagt ut på bloggen, og flere stykker bidro til at det kom inn nok penger til at det ble bursdag. Muligens kunne det kommet inn atskillig mer penger også, men etter ganske kort tid ble bloggen stengt av en moderator. Husker jeg ikke helt feil så var begrunnelsen en kombinasjon av offentliggjøring av kontonummer, samt bilder av barna som gjorde dem lett gjenkjennelige.

Men veldig mange av oss blogger jo på platformer der det ikke finnes moderatorer som kan passe på oss. Vi må stole på vår egen dømmekraft. Mange er ekstremt åpne om våre liv, problemer, opp og nedturer. Vet vi egentlig hva vi gjør for noe? Og i den grad vi involverer andre i det vi skriver om, vet vi egentlig hva vi utsetter dem for? Kan en blogg være nyttig i terapeutisk øyemed? Og om man bruker den med det som målsetning, kan den også virke mot sin hensikt?

Har de som er unge i dag, fjorten-femtenåringer som skyter puppene frem på deiligst.no, en helt annen oppfatning av skillet mellom privat og offentlig enn det vi voksne har? Og er dette noe de kommer til å ta med seg når de blir voksne, eller vil de en dag våkne opp og se tilbake med skrekk på alt som måtte finnes av privat informasjon fra ungdomstiden?

Dette er alt for mange spørsmål til at de lar seg besvare i en post, eller i ett kommentarfelt, men det er ting som vi her på Sonitus har grunnet litt over sånn fra tid til annen. Vi har ønsket å dra i gang en bred debatt om dette temaet. Vi har derfor opprettet en egen blogg kun til dette temaet. Den kommer til å være aktiv i en begrenset periode, etter modell av 0803-bloggen som vi har arrangert tre år på rad nå, vi har på forhånd invitert med oss et knippe bloggere til å synse og mene om dette, og med dette inviterer vi også DEG til å komme med dine synspunkter. Registrer deg selv, eller send oss en mail hvis du vil være med. Velkommen skal du være!

Kjør debatt!

Denne posten er -som den observante leser allerede har skjønt- skrevet som en innledning til et Sonitus-prosjekt, men jeg poster den her også bare sånn for å ha den i arkivet, og i håp om at jo flere ganger man inviterer, jo større sjanse er det for at noen bestemmer seg for å bli med. Om ikke annet bare for å sette en stopper for det jævla maset til denne Hjorthen.

Hummer og kanari

Hvor er Jesus?

Jesus er på en hundeluke i Yucaipa California.

Jesus er på et tre i Milwaukee.

Jesus er på et tre i Sussex.

Jesus er på en Samsung Flashminnebrikke.

Jesus er i en sky over Sinaifjellet.

Jesus er på toppen av en telefonstolpe.

Jesus er på et garderobeskap i Romania.

Jesus er på en bikkjerumpe.

Jesus er på en tannlegerøntgenbilde.

Jesus er på en stykke metall.

Jesus er i et tre i California.

Jesus er i et tre i Florida.

Jesus er i et tre i New York.

Jesus er på en gren i Bosnia.

Jesus er i et tre i Memphis.

Jesus er på en pannekake i Ohio.

Jesus er på Google Maps.

Jesus er på et kakaoflekket krus.

Jesuser på en rekehale.

Jesus er på en stein i Mexico.

Jesus er i en nachopanne.

Jesus er på et fiskebein.

Jesus er på en vannflekket veggplate på badet.

Jesus er på et knust vindu i Texas.

Jesus er i  malingen på veggen.

Jesus er på et sementgulv.

Jesus er på en car windscreen.

Jesus er på et kjøkkenskap i Manchester.

Jesus er i en bolle med manicotti.

Jesus er på en sandwich.

Jesus er på en Sydney togplatform.

Jesus er på en fiskepinne.

Jesus er i et askebeger.

Jesus er i på lur bak alteret i St. Simon og St. Jude Roman lirke.

Jesus er på en XBox 360.

Jesus er på noens hode.

Jesus er på en asparages.

Jesus er på et gjerde i California.

Jesus er på et påskeegg.

Jesus er på  ultralyden.

(Via kongen av kuiosa, Cynical-C) 

%d bloggers like this: