web analytics

Search Results for: Register

Hummer og kanari

For Avil…

På oppfordring, i tilfelle noen av mine lesere mot formodning ikke er borte og leser hos Avil med jevne mellomrom. (Det burde dere jo) Her gjengir jeg dette innlegget i sin helhet. Tenk om det kan nytte. Med blogg.

Synnøve Koløen er ein fortellar. Ho kan halde ein forsamling urolege ungar fjetra og musestille, mens dei tynne armane hennar vever fram tusser frå skogane, og stemma hennar får elefantar til å marsjere over Alpene. Ho krøker seg og strekk seg, og manar fram huldresong og trampande troll.
Synnøve er mi venninne. Eg har kjent Synnøve heile livet, frå ho var ein rar, liten Yoda, til ho som vaksen er blitt eit av desse sjeldne menneska som er ein klippe for folk rundt seg. Varm, nær, men trenger seg sjeldan på med sitt eige liv.

solveig-og-synnove.jpg

Synnøve er mor. Ho fekk følge den vesle førsteklassingen sin til skulen ei veke. Så kom tilbakefallet. Ho har akutt leukemi. Cellegifta vart avslutta no i vår. Ho fekk fire månader med familien sin no i sommar, med guten på tre år og jenta på seks. Ho har vore sliten og redd denne sommaren, men har bitt tenna saman og smilt og håpt.

No er eg og du einaste håpet hennar.
Gjennom cellegiftkurane har ho arbeidd med å vere positiv og ha tru og håp.

No er det ikkje nok å håpe. No treng ho ein beinmargsdonor.

Det fins mange mytar kring beinmargstransplantasjon. Eg trudde det var farleg. Og eg trudde det berre var nær familie som kunne gje. Og så trudde eg at ein skulle melde seg som donor til ein bestemt person. Og at røykarar ikkje var velkomne.
Men eg tok feil. Det er ein heilt ufarleg og lett måte å redde livet til eit anna menneske på.

Dette kan du gjere: Ta kontakt med nærmaste blodbank. Meld deg som blodgjevar. Og sei at du er interessert i å vere beinmargsdonor.
Sjansen for at du kjem til å bli brukt er under ein tusendedel. Det vil seie, dersom ein står registrert som beinmargsdonor i ti år er sjansen for å bli brukt 1%.

Men sjansen for at Synnøve overlever aukar dramatisk når mange melder seg. Det fins millionar av vevstyper og ein må finne den eksakte matchen.

Det tek noko tid å bli registrert som blodgjevar og donor, og ho har ikkje så mykje tid. Om ikkje den rette donoren har meldt seg til registeret innan dei neste vekene kan det vere for seint.

Ta kontakt med næraste sjukehus eller finn blodbanken din her: Blodbanken på nett

Det er visst ikkje nok å melde seg på nettet, ein må ta direkte kontakt for time. Ellers vil det vere for seint.
Meir fakta.

Eg vil så gjerne få behalde ho. Ho er så veldig fin.

synnove-og-torres.jpg

Flopsyblogg Thomas

Den mørke dagen

Idag er det en dato jeg har gruet meg til lenge. Det er nemlig nøyaktig ett år siden jeg fant min lille sønn Thomas livløs og død. Thomas, som alltid var så full av glede og liv, og som lyste opp hele tilværelsen med sitt skøyeraktige smil. Han som skulle fylle 5 år om noen få uker, og som allerede var i full gang med å planlegge bursdagsselskapet sitt. Det som det aldri ble noe av, selv om presangen fra bestemor allerede var både ønsket og innkjøpt.

Året som har nå har gått har på mange måter vært uvirkelig. Den første tiden spesielt, da hele tilværelsen var kaotisk, og omtrent som et levende mareritt. Tankene spant i alle retninger, og jeg følte meg både frossen og kokt på en og samme tid. Tilværelsen hadde raknet, og det føltes omtrent som å drukne. Deler av meg ville bare forsvinne under overflaten og bli borte, sammen med Thomas. Mens andre deler igjen forsøkte å klamre seg til det tynne sivet i vannkanten, i et forsøk på å få luft. Det gikk ikke an å få sove, og når søvnen likevel til slutt presset seg på, var det i en grotesk og underlig variant, preget av uro og kvalmende drømmer. Maten ville ikke ned; munnen var tørr som en ørken, og kvalmen var alltid til stede. Det eneste som gikk var å tenke på Thomas. Fine, gode Thomas. Min egen lille sønn, som nå ikke lenger pustet.

Etter en stund gled denne fasen over i en ny fase, med litt mer sammenheng, men med en enda dypere sorg. Forståelsen av hva som hadde skjedd fikk mer feste, og både ordene og tårene begynte å melde sin ankomst. Det var også mye praktisk som skulle ordnes i forhold til begravelsen, og dette var med på å trekke oss litt tilbake igjen i verdenen. Det å kunne gi Thomas en verdig avskjed ble viktig for oss, det var tross alt det eneste vi nå kunne gjøre for ham. Så vi lyttet til musikk og vi leste dikt, for å finne noen ord og toner som kunne passe nettopp til vår sønn.

Etter begravelsen ble tilværelsen fylt av en voldsom tomhet. Alle rutinene i livet var borte. Jeg var sykmeldt fra jobben, og der var ingen gutt i huset lenger. Ingen som skulle vekkes om morgenen, ingen som skulle følges til barnehagen, ingen som skulle ut å leke lenger. Forståelsen av at sønnen vår var borte for alltid ble sterkere enn tidligere, og savnet var nærmest uutholdelig. Hva skulle vi med alle disse timene, når vi ikke hadde noe å fylle dem med?

Det ble nødvendig å ta seg selv i nakken. Jeg var jo gravid, og ville snart ha ansvaret for en liten baby. Det er et stort ansvar, og den lille ville fortjene et menneske som var i stand til å ta seg av ham. Jeg begynte derfor å sysselsette meg selv, i håp om at det kunne være til hjelp. Jeg fant frem alt baby-tøyet etter Thomas, og satte i gang med vasking og ordning av dette. Litt med tanke på babyen, men mest av alt som terapi. Jeg tilbrakte mange timer sammen med det tøyet, og tenkte på hvordan Thomas hadde sett ut og hva vi hadde gjort på når han hadde det på seg. På den måten fikk jeg liksom være litt sammen med ham igjen, selv om han var borte.

Det var mange vanskelige dager, og mange følelser som skulle håndteres. Jeg husker at jeg ble irritert på meg selv de første gangene jeg tillot meg selv å kjenne på andre følelser enn sorgen. Det å le igjen føltes nesten som et forræderi. Hvordan kunne jeg sitte her og le, når min sønn lå død og begravet? Etterhvert skjønte jeg at jeg ikke kunne fortsette livet mitt uten å tillate meg å føle glede. Hvordan ville det da bli? Hvis livet fremover kun tillot sorg og mørke, ville det jo være like greit å slutte å leve. Og det ville jo ikke Thomas ha ønsket av meg, han som var så lattermild og tøysete. I etterkant har jeg lest en artikkel om det å oppleve store tap, jeg mener å huske at den stod i Bergens Tidende. Det som gjorde mest inntrykk på meg var noe en annen fortalte, vedrørende sin opplevelse av å miste et barn. Han sa noe sånt som at man ikke er ferdig med å bearbeide sorgen før man igjen kan tillate seg å kjenne på hele følelsesregisteret igjen- både de gode og de vonde følelsene. Jeg tror han har rett.

Sånn til sist vil jeg takke alle som har hjulpet oss videre i livet; jeg vet at noen av dere leser dette. Takk til den nærmeste familien, jeg vet at dere har hatt det like vondt som meg. Det at vi har kunnet dele på sorgen har vært godt, og det har nok ført oss enda nærmere som familie. Takk til venner og bekjente, som har støttet oss på alle tenkelige vis, gjennom besøk, blomster, klemmer og omsorg. Takk til Thomas sin barnehage, som viste medfølelse og støtte i sorgen. Takk til alle bloggere som viste medfølelse, både via støttende kommentarer og blomster på døra. Uten all denne omsorgen vi ble møtt med, hadde veien hit vi sitter idag vært mye lenger.

Så idag er det altså den 11.juli. Den mørke dagen. Det merkelige er at denne datoen ikke oppleves som så fæl når den nå først er her. Jeg har gruet meg på forhånd, men det går bedre enn fryktet. Savnet av Thomas er her nemlig hver dag uansett, så denne datoen gjør ikke så mye hverken fra eller til, egentlig. Jeg tror sorgen på et vis har stabilisert seg. Den forsvinner aldri, og jeg tror ikke den kommer til å minske særlig mer heller. Men den tillater gleden igjen, og da er det mulig å se fremover.

Jeg må likevel innrømme at jeg gruer meg litt til skolestart, for i år skulle Thomas ha begynt i 1. klasse. Slike påminnelser vil vi få mange av i årene fremover, og hver gang vil sårene åpne seg litt ekstra. Men vissheten om at Thomas hadde et innholdsrikt og lykkelig liv er et godt plaster på sårene, det samme er tanken på alle de opplevelsene vi kommer til å få med Thomas sin lillebror, Magnus. Det å få et barn til er det beste som kunne ha hendt oss, selv om han selvsagt aldri kan erstatte Thomas. Han er Magnus, og det skal han alltid få lov til å være!

Hummer og kanari

We’re having a gangbang

Det finnes vel godt belegg for å hevde at ungdom som drikker alkohol generelt er mer veltilpasset enn dem som går gjennom pubertetet og tidlig voksen alder uten å røre giften. Selv rørte jeg omtrent ikke alkohol før jeg var godt over tredve, og dermed falt det antagelig noen biter på plass hos mine faste lesere her. Som avholdsmann med lappen nøt jeg imidlertid en viss status i den rånekulturen jeg jo vokste opp i. Det var alltid noen som trengte en sjåfør i helgene, og siden jeg ikke hadde bil selv så stilte jeg som regel villig opp.

De jeg hang sammen med på Skotfoss var stort sett snille gutter, men via et par berter fra byen kom jeg i kontakt med en annen gjeng med utspring fra det som vi litt sånn foraktfullt kalte for Skilsmissehaugen, uten at vi vel helt visste hvor navnet kom fra, eller hvorfor det skulle være noe foraktelig i å være skilt. Skilsmissehaugen var vel kort fortalt en av Skiens få urbane drabantbyer på den tiden. Et knippe blokker med leiligheter til en forholdsvis billig penge. Derav antagelig navnet. Som nyskilt med begrensede midler var selv en leilighet på Skilsmissehaugen innen rekkevidde for de fleste.

Nå skal jeg ikke hevde at denne gjengen var slemmere enn dem jeg hang sammen med til vanlig, det var stort sett hyggelige folk dette også, men noen forskjeller var det. De var tøffere i trynet, hardere på flaska, og hakket mer småkriminelle. Mens narkotika var strengt forbudt på Skotfoss, en fyr fra Åfoss som hadde våget seg over brua for å selge hasj ble regelrett jaget på vannet ved en anledning, så var ikke disse gutta fremmede for å ta seg en tjall. De var ganske langt fra A-gjengen, B-gjengen, eller for den saks skyld Gimsøy-gjengen, som jeg leser i lokalavisene terroriserer nærmiljøet i Grenland i disse dager. Men det var ikke helt uten en viss skrekkblandet fryd jeg villig stilte opp som sjåfør for disse gutta ved jevne mellomrom i en periode.

Dette var en lang inledning som ikke har så mye med saken å gjøre, men siden jeg har vært en lat blogger i det siste så kan det være godt med en litt lang post igjen. Ta det med ro, jeg kommer til poenget nå snart.

En kveld de plukket meg opp og vi rånet litt rundt mellom stripa i Skien og Gummitorget i Porsgrunn begynte gutta å legge ut om opplevelsene de hadde hatt på en tilsvarende tur tidligere i uka. Tre-fire av dem hadde vært ute og rånet, og et eller annet sted hadde de plukket opp ei jente. Henne hadde de så tatt med seg til et øde sted, og akkurat hvordan det hadde gått for seg vet jeg ikke, men der hadde de altså forlystet seg med jenta. Hvorvidt det var frivillig, om hun var rusa, hvem av dem som hadde gjort hva, og slike detaljer vet jeg ikke noe om. Det jeg husker best fra den historien er at en av gutta hadde tømt seg i den ene skoen hennes, og syntes det var en fantastisk god historie.

Alle var ihvertfall enig i at det hadde vært en fin tur, og noe som absolutt burde gjentas hvis anledningen bød seg. – Du er med du Hjorthen?

Jeg må innrømme at tanken på å finne ei berte, ta henne med til Lommedalen, og misbruke henne på det groveste sammen med fire kompiser aldri hadde slått meg før, og det var heller ikke noe som umiddelbart virket særlig fristende på meg. Men å svare nei på spørsmålet om jeg var med innbilte jeg meg ville vært identisk med sosialt selvmord. Som 18-19 år gammel fersking i et forholdsvis fremmed miljø turte jeg ikke annet enn å svare ja. Klart jeg var med!

Siden har jeg skjønt at dette er en del av en kultur som ihvertfall ikke er helt uvanlig i enkelte mannsdominerte miljøer. Vi kjenner fenomenet kanskje best fra idrettens verden og det store utland. Stadig er det historier fra England hvor større eller mindre stjerner fra Premier League er involvert i saker som inkluderer gruppesex, gangbangs, kall det hva du vil. Voldtektsanklager har det jo også vært noen av. Fra USA husker kanskje noen den mye omtalte saken fra i fjor med stripperen som skal ha blitt gjengvoldtatt av lacrosse-laget ved Duke University. Dette er nok ikke en kultur vi er helt forskånet for her i landet heller, og Lars Bergers simulering av oral-sex bak ryggen til NRK-reporter Ingerid Stenvold til lagkameratenes store fornøyelse er kanskje et utslag av dette?

Nå er det nok ikke slik at jentene som deltar i slike aktiviteter alltid er ufrivillige og uvillige deltagere. I Georgia for et par år siden ble Genarlow Wilson dømt til 11 år i fengsel uten mulighet for prøvetid før det siste året. Han ble dømt for å ha seksuelt misbrukt et barn, og må finne seg i å stå i registeret over seksualforbrytere resten av livet. Forbrytelsen? Under et nyttårsparty sammen med flere andre ble han gitt en blåsejobb av ei jente på 15 år. Genarlow Wilson var 17 år. Episoden ble videofilmet, og det later til å være liten tvil om at jenta gjorde det hun gjorde frivillig.

Seks unge menn på Genarlow Wilsons alder ble tiltalt. Fem av dem gikk med på avtaler som ga dem mildere straff mot at de erklærte seg skyldig, men Wilson mente han ikke hadde gjort noe galt, og tok sjansen på rettssak. Det gikk ikke veien kan man si, men hva var det som skjedde?

Den femten år gamle jenta skal verken ha drukket eller røyket eller vært ruset på annet vis. Videoen viser at hun utførte oralsex på de seks tiltalte etter tur, og at det ikke var tvang inne i bildet. Hun var like overrasket som gutta når politiet plutsleig dukket opp på motellet der det hele foregikk, og hun var ikke interessert i å anmelde noen. Anmeldelsen kom fra den andre jenta som var med på festen.

Hun skal ha våknet opp på gulvet mellom to dobbeltsenger, kun ikledd sokker, klokka tre på natten. I panikk så ringer hun moren sin, og trygler henne om å komme å hente henne. Hun finner frem bagen sin, tar på seg undertøy og en trøye, og går ut for å vente på moren. I bilen får hun kjeft fordi hun stinker av sprit og marihuana, og moren kommanderer henne i badekaret. Der bryter hun sammen og forteller moren at hun tror hun har blitt voldtatt. Dermed bar det til politiet for anmeldelse, og så til sykehuset for eksaminasjon. Og så var saken i gang. Atlanta Magazine har en gjennomgang av saken for de som er ekstra interessert, og Genarlow Wilson ble frikjent for voldtekt, men fikk altså ti år i fengsel for å ha fått en frivillig blowjob av en femtenåring.

Er det noe poeng i denne posten noe sted? La oss se om vi kan prøve å finne et…

Undersøkelser viser at en ganske høy prosentandel av jenter har opplevd å bli trakassert seksuelt. Undersøkelser viser at nær sagt ingen jevnaldrende gutter driver med slikt. Tror de ihvertfall selv. Kan vi av dette slutte at gutter og jenter på dette området gjerne har en fundamentalt forskjellig virkelighetsforståelse? Var Lars Bergers simulerte oralsex bare en feil vits på feil plass, eller var det seksuell trakassering?

Hva med jenta som ble med gjengen fra Skilsmissehaugen på tur og fikk skoen sin full av morolim? Var hun med på leken, eller var det plutselig blitt gått for langt til at det var mulig å si nei? Jeg er ihvertfall rimelig sikker på at de ikke plukket henne opp med hensikt til å voldta henne.

Ikke vet jeg, men det forekommer meg noen ganger at det er et eller annet med deler av denne erke-macho guttekulturen som jeg finner skikkelig ubehagelig. Det kan selvfølgelig skyldes før nevnte mangel på alkoholinntak, og dermed at jeg ikke er veltilpasset nok?

Jeg ble etterhvert lei av å kjøre rundt på disse gutta i helgene, men det ble fortsatt en del råning. En natt var jeg, Stoney og Jimmy på vei hjem fra en av våre mange turer til sørlandet. Et eller annet sted langs E18 plukket vi opp ei jente i pocoloco-genser som sto der midt i natta og haiket. Jimmy kjørte, Stoney satt foran, og jeg satt bak. Springsteen sang på bilstereoen, og jenta sang med. Under pocoloco-genseren hadde hun en Springsteen-skjorte.

Vi hadde ikke kjørt så langt før det ble klart at jenta ville kline, og jeg gjorde meg vel ikke akkurat kostbar hvis jeg husker det rett. Jenta mente imidlertid det var riktig å dele på godene, så etter å ha klina litt med meg så var det Stoneys tur, og så Jimmy. Og så var det meg igjen, og sånn gikk vi litt på rundgang da. Jenta var fra Sannidal, og hvis det nå var slik at vi ville svippe henne dit så visste hun om en låve som vi kunne ta litt nærmere i ettersyn. If you know what I mean…nudge nudge.

Så vi kjørte til Sannidal, og ganske riktig så visste hun om en låve med høy og full pakke. Vi gikk opp dit, og inn i låven, mens det så smått hadde begynt å grålysne litt. Der pratet vi litt, før Stoney ble utålmodig og kastet seg over jenta. Jeg kikket på Jimmi, og Jimmi kikket på meg. Vi nikket, og reiste oss og gikk tilbake til bilen igjen. Mens solen steg opp ventet vi på Stoney slik at vi kunne komme oss hjem og sove. Det drøyde ikke så lenge.

Men hva om Jimmi og jeg ikke hadde vært sånne kjedelige puritanske tørrpinner? Hva om vi hadde hevet oss med i en heidundrende firkant, blitt oppdaget av bonden, det ene med det andre, og jenta så hadde hevdet at det var vår ide? At vi rett og slett hadde forsøkt å voldta henne? Ville noen ha trodd på oss?

Jeg har mine tvil…

Uncategorized

He’s dead…

Var det Otto Nielsen som i sin tid hadde en vise om Hitler og fascisme som het noe sånt som He’s dead, but he won’t lie down? Den har jeg ikke hørt på flere tiår, men jeg kom til å tenke på den når jeg snublet over en liten nyhetssak nå nettopp.

Slobodan Milosovic døde som kjent i fangenskap i fjor, før han rakk å bli dømt for forbytelser mot menneskeheten av FNs tribunal for krigsforbrytelser. Noen har åpenbart vært redde for at Slobo ikke var død nok.

Serbiske vampyrjegere valgte å ikke ta noen sjanser. For å sikre seg at den tidligere diktatoren aldri ville kunne stå opp fra graven og ta makten igjen så oppsøkte de graven til Milosevic i byen Pozarevac og skal der ha kjørt en tre fot lang trestake gjennom hjertet hans. I The Register kan vi lese at vampyrjegerene, anført av leder Miroslav Milosevic (nei, han er ikke i slekt) overgav seg til politiet kort tid etter at de hadde skjendet gravstedet.

Hvorvidt de gravde frem kista først, eller om de bare banket trestaken ned i jorda på måfå kommer ikke så godt frem av artikkelen. Ei heller om de faktisk lyktes med å få staken gjennom hjertet til Milosevic. Hvis rapportene stemmer og staken var tre fot lang, så er det vel lite sannsynlig at den ville nå langt nok ned til å gjøre jobben? Bare tiden vil vise om de fikk jobben gjort, men det kan virke som om disse vampyrjegerne var noen skikkelige amatører som nok heller burde overlate slikt til Abraham Van Helsings etterkommere.

Men hadde egentlig Milosovic noe hjerte i det hele tatt da?

Hummer og kanari

Hvit terrorisme

Nei, jeg tenker ikke på den terrorismen som drives i ordende forhold etter ligningsvesenets forskrifter. Jeg tenker på terrorisme som planlegges eller utføres av hvite menn, og som ikke er godt stoff for mediene. De er jo som kjent mest opptatt av terrorisme utført av mørkere menn med skjegg. Øyvind Strømmen skriver i dag om denne saken i Burnley som jeg sveipet så vidt innom i mitt tidligere innlegg om medienes dyrking av religionskrigen. Her kommer nok et eksempel.

Hva om FBI hadde avslørt en muslimsk ekstremist i en amerikansk stat som f.eks Tennessee som beviselig hadde planer om å sprenge kongressen med en bombe i en koffert. Ville Fox News vært på saken umiddelbart? Utvilsomt. Ville norske medier rapportert velvillig videre med krigstyper og cut’n paste? Nettsidene deres er jeg ihvertfall temmelig sikker på ville ha blåst det stort opp i påvente av neste Ole Gunnar Solskjær-scoring. For ikke å snakke om hvor mye de amerikanske mørkeblåbloggerne ville gjort ut av det. Michelle Malkin, Little Green Footballs, Powerline og hva de nå heter alle sammen ville vel nesten opplevd det som en tidlig julekveld? Norske bloggere ville kanskje skrevet et eller annet om muslimer og flysikkerhet? Men hva hvis det ikke var en muslimsk ekstremist, men derimot en mer eller mindre forvirret tobarnsfar og gårdsarbeider med høyreekstreme synspunkter fra f.eks Jackson?

Han kunne f.eks hett Demetrius “Van” Crocker?

Med det navnet høres han jo ut som om han har spasert rett ut av en bok av Terry Pratchett, men det har han ikke. Han spaserte i stedet rett inn i en FBI-felle, la ut på tape om sitt hat mot myndighetene spekket med rasisme, og sine ønsker om å sprenge en koffertbombe i kongressen. Han endte opp med å kjøpe det han trodde var ingredienser til å lage nervegassen Sarin og C-4-eksplosiver i oktober 2004. Nylig ble han dømt til tredve år i fengsel, uten at andre medier enn lokalpressen har brydd seg om å rapportere om det. Ja, selv ikke lokalavisa Jackson Sun brydde seg om å plassere det på førstesiden. Er det ikke viktig nok? Passer det ikke inn i War on Terror-propagandaen? Hva om han hadde hett noe arabisk, ville det stilt seg annerledes da?

Eller hva med William Krar? Arrestert i mai 2003 i Texas sammen med sin samboer Judith Bruey, siden har han erklært seg skyldig i å være i besittelse av kjemiske våpen. I et lagerrom i forbindelse med arrestasjonen fant FBI maskingevær, 500 000 runder med ammunisjon. Hjemmelagde bomber, blant annet en sodium-cyanid-bombe med potensiale til å drepe tusenvis av mennesker. Motgift mot nervegass, og et Ku Klux Klan-medlemskort. Etterforskningen var en av de største rettet mot hjemlig terrorisme siden Oklahoma og McVeigh. George W.Bush ble briefet daglig, men utenfor Texas ble denne saken bare så vidt omtalt. Ikke et ord om den nådde frem til store aktører som New York Times, Washington Post, LA Times, CNN, Fox News, MSNBC i dagene rundt avsløringen. New York Times brukte syv måneder før de omtalte saken sånn i forbifarten i en kronikk.

Så kan man jo kritisere Bush-regjeringen for å ha latt være å lage propaganda ut av den avsløringen, men det er vel egentlig å rette baker for smed. De vet sannsynligvis at det er liten politisk gevinst å hente ut av hjemlig hvit terrorisme. Ingenting ble imidlertid holdt hemmelig, pressemeldinger ble sendt ut, men mediene syntes altså ikke det var interessant nok til å skrive om. Skjegget var kanskje ikke langt nok? 

Det verste er kanskje at Krars betydelige arsenal langt fra er noe ekstremt enkelteksempel. Sjekk denne lista over de kanskej største funnene de siste ti årene:

May 14, 1998, Washington: Police seize an arsenal of more than 70 pipe bombs, 28 pounds of C-4, as well as 200-300 firearms (including two dozen machine guns), a 20mm cannon, a grenade launcher, 100,000 rounds of ammunition, and 56 hand grenades, from Gregory McCrea, a suspected child rapist. McCrea is suspected of having ties to militia or other extremist groups. According to a former friend, he also had buried fifty 55-gallon barrels (each with a rifle, a handgun, and ammunition) throughout the Pacific Northwest.

March 31, 2000, Maryland: During a narcotics raid on the house of Michael Lee Burtner, a pizza restaurant owner, police find 128 guns (including stolen and unregistered weapons), 38,000 rounds of ammunition, drugs, and a variety of antigovernment videotapes and pamphlets. Police suspected Burtner of selling crack cocaine.  

March 12, 2000, Washington: Police discover an arsenal of weapons as they arrest Stephen Ferguson in an eastern suburb of Seattle on weapons charges after a neighbor called 911 when seeing the man dragging an ill and unconscious housemate out of his house. Searching the house, they find more than 60 firearms, including 20 fully automatic weapons and machine guns, a grenade launcher, and 50,000 rounds of ammunition; they also discover marijuana plants, books on explosives, and Nazi paraphernalia.

October 8, California: Authorities seeking to arrest probation violator and white supremacist Jeffrey Stuart Martin discover an arsenal of more than sixty-five weapons, including assault weapons, at his house. When Martin refuses to open his door, law enforcement officers force their way inside to find him hiding in the attic. Authorities also arrest his mother, Kathleen Rose Ezakovich, her husband, Charles Ezakovich, and Greg James Hallahan on drug charges, after police find a half-pound of methamphetamine and drug paraphernalia. Martin had previously been convicted on a hate-crime violation.

January 3, 2000, Tennessee: Nashville tax protester Rodney Lynn Randolph receives a four-year prison sentence on weapons charges. Randolph, whose house was foreclosed on in 1998 when he stopped paying on his bank loans, resisted an order to vacate the premises. A trespassing charge was filed against him; while searching his home, police found an arsenal of weapons that included a hand grenade, bomb-making materials, and automatic weapons parts, as well as blueprints for silencers, 200,000 rounds of ammunition, and a .50-caliber “anti-tank” weapon. Randolph claimed he was not subject to U.S. laws, but eventually pled guilty.

March/April 1996, Pennsylvania: The ATF raided two homes in March and April, uncovering huge caches of illegal weapons. The two survivalists, both with militia ties, were Russell Fauver, 45, of Evesham, New Jersey, and William Kay, 59, variously mentioned as being from Skippack and Collegeville, Pennsylvania. Fauver had on his property 24 handguns, rifles, assault weapons, shotguns and a flamethrower, as well as 100,000 rounds of ammunition, while William Kay had five Sten machine guns, a Maxim machine gun, two grenade launchers, an Uzi, a hand grenade, and silencers. Fauver was a former member of the Christian Patriot Defense League, while Kay was a chaplain with the Unorganized Militia of Pennsylvania.

February 26, 2002, Kentucky. Charlie Puckett, the head of the Kentucky State Militia, the nation’s most active militia group, is arrested on nine counts of weapons violations. According to the indictment, Puckett, a former convicted felon, was found in the possession of various guns, pipe bombs, and nearly 35,000 rounds of ammunition. Puckett’s arrest comes just after he finishes an interview with the television show “Unsolved Mysteries,” which is doing a story on Puckett’s friend and former militia colleague Steve Anderson, currently a fugitive accused of shooting at a Bell County, Kentucky, sheriff’s deputy in October 2001.

June 10, 1998, Michigan: Redford Township resident Mark Gaydos is killed in a shootout with township police after a traffic stop confrontation. Gaydos was pulled over for not having a driver’s license and told he would be arrested. He fled on foot and fired at police officers pursuing him, injuring one; they returned fire and killed him. Following the incident, police search his parents’ home (where he lived) and discover an arsenal of guns, bullet-proof vests, 35,000 rounds of ammunition, a pipe bomb, an upside down flag with the words “Remember Waco” printed on it and other assorted paraphernalia. Also discovered during the search was evidence that suggested Gaydos had been the person who had harassed a state representative’s reelection campaign in 1996, shooting up the official’s campaign signs and placing them outside his campaign headquarters, as well as making harassing phone calls. The representative had refused to back a concealed carry law.

February 9, 2001, Oregon. A cache of white supremacist literature, illegal weapons, bombs and explosive materials, and illegal drugs are found when Clackamas County sheriff’s deputies and federal agents arrest two men and one woman during a raid. Arrested are Forrest Bateman, a former skinhead previously convicted in 1989 of racially intimidating a high school student; Anthony Huntington; and Jennifer Williams. Officers seize a machine gun, a grenade launcher, an assault rifle, a sawed-off shotgun, 3000 rounds of ammunition, ammonium nitrate, homemade C4 explosives, six homemade grenades, dynamite blasting caps, primers, fuses, black powder, and 200 timing devices, as well as fifty marijuana plants. Huntington and Williams are subsequently released and not formally charged, while Bateman is held on outstanding warrants for previous charges of assault and illegal possession of an assault rifle. An investigation is ongoing.

June 13, 2001, Texas. Police in Forth Worth seize “volumes and volumes” of militia and anti-government literature, a number of assault weapons, bomb-making materials, and more than 9,000 rounds of ammunition from a storage unit and motel room rented by Fort Worth resident Michael Joseph Toth. Toth faces charges of possession of explosive components and possession of a prohibited weapon. Toth had been arrested on June 7 after allegedly pointing an assault rifle at the head of a man outside a pool hall. According to police, Toth had enough materials to produce 700 to 1,200 pounds of explosives.

October 4, 2001, Illinois. Local and federal law enforcement officers seize a cache of weapons from a group of Pike County survivalists who call themselves the United Survivalists of America. Authorities say the group had amassed an arsenal of weapons, pipe bombs and other explosives, and more than 12,000 rounds of ammunition. The only person arrested is group leader Thomas Wanick of Jerseyville, charged with unlawful use of a weapon.

 

Alle muslimer er ikke terrorister, men alle terrorister er muslimer hevder visstnok en dansk lærebok for femteklassinger. Det er åpenbart ikke sant, men i medienes øyne så virker det å være en klar forskjell på muslimsk terrorisme og hvit terrorisme?

 

 

%d bloggers like this: