web analytics

Search Results for: Register

Flopsyblogg

Hvordan har vi det så idag?

Jeg håper jeg ikke sliter dere ut med gjentatte poster om død og fortvilelse, men døden har blitt en såpass sentral del av livet vårt i år, at det er ikke godt å komme utenom dette temaet. Blir det for personlig og intimterroriserende, så oppfordrer jeg dere til å skippe lesingen av denne posten, og heller vente på lystigere saker.

Uansett, det har nå gått snart 5 måneder siden den tirsdags morgenen jeg fant sønnen vår liggende død på sofaen i stua. Sjokket har etterhvert lagt seg, og vi forsøker å klamre oss til konturene av en normal tilværelse, selv om tilværelsen på en måte aldri kan bli normal igjen. Thomas sin død har forandret meg, og jeg vet at den alltid vil følge meg, i resten av mitt liv. Jeg er ikke helt som før. Thomas fyller tankene mine selv om han ikke lenger er her. Noen dager følger han meg tett, mens andre dager er han litt lenger borte- men han er alltid til stede.

Det hender ofte at jeg prater med ham i drømmene mine. I drømmeverdenen er han stort sett levende, smilende og blid. Men ikke alltid. Noen ganger drømmer jeg at han blir syk, og at jeg må gjøre alt jeg kan for å redde ham. Som regel klarer jeg det ikke…selv drømmene er ubarmhjertige.

Det er ikke så lett å svare på hvordan vi har det, 5 måneder etter. Ting er selvfølgelig annerledes enn i starten. Sjokket har som sagt lagt seg, men tomheten er kanskje vel så tydelig som før. Det er stille i huset. Det er ingen liten gutt som skal følges i barnehagen om morgenen. Ingen gutt som skal ut og gå tur, se film, spise yoghurt og sitte på fanget. Den stillheten er vanskelig å venne seg til. Når man har hatt barn, er det på en måte ingen vei tilbake.

Hjorthen sa noe om at det er godt at folk ikke lenger spør hvordan vi har det. Jeg er forsåvidt enig med ham i det. Det ble mye en stund. Det var jo kjekt at folk viste omsorg, men også litt slitsomt i lengden. Slitsomt å begynne å gråte i butikken, fordi noen sa et eller annet rørende om Thomas. Og også litt ekkelt å føle at alle gikk rundt og syntes synd i en. Men samtidig er dette et tveegget sverd. Jeg vil jo ikke at Thomas skal bli glemt, selv om han ikke lenger lever. Så jeg setter pris på at folk snakker om han, forteller små anekdoter og historier. Det er kjekkere det, enn spørsmålene om hvordan det går med oss.

Og hvordan har vi det egentlig?

Tja, den som kunne gi et godt svar på det. Jeg synes jo at deler av tilværelsen er tilbake på hengslene, og at jeg fungerer bra på noen områder. Dagene går, og jeg opplever at jeg stort sett klarer å gi dem et slags innhold. Det er i grunnen lettere å sette fingeren på det som ikke fungerer helt som det skal ennå.

Jeg sover ikke ordentlig om natten. Det har jeg ikke gjort på 5 måneder. Jeg trodde dette ville komme seg når jeg begynte i jobb igjen, men det gjorde det altså ikke. Søvnen er overfladisk og lett, og vil ikke alltid komme når jeg trenger den. Jeg sliter med å sovne, og søvnen kommer ofte ikke før ut på morgenen. Og selv da er den kortvarig og flyktig. Jeg håper dette kommer seg etterhvert, men prøver å ikke lage så mye styr rundt det. Jeg får sove når jeg kan, og håpe at ting retter seg etterhvert. Og når jeg sitter her og er våken, så blir det jo gjerne en liten bloggpost 🙂

Jeg opplever også at jeg er mer sentimental enn før. Jeg har aldri vært en person som tar lett til tårene. Men nå gjør jeg det, særlig når jeg hører om vold og grusomheter som har blitt utført mot barn. Det takler jeg ikke ordentlig. Det blir rett og slett for mye. Jeg ble fysisk uvel av dokumentaren om senaborter i Spania, og orker ikke høre om barnemishandling og den slags.

Det er også tungt å se alle tingene som står igjen etter Thomas. Filmene hans som står i hylla, og som jeg vet at han aldri mer skal se på. Klærne hans, som jeg nå har sortert og lagt i esker, som jeg vet at han ikke skal bruke mer. Tannbørsten hans, som fortsatt står på badet. Reklamen for det nye Zelda-spillet, som jeg vet at han hadde kommet til å ønske seg til jul. Sånne ting kan være nok til å få tårene til å komme.

Jeg leste forøvrig en artikkel om dette med sorg. Der sto det en del om hva som kjennetegner sorgprosessen, og at det fremste kjennetegnet på at man har kommet helskinnet igjennom en slik prosess er at man har fått hele følelsesregisteret tilbake på plass. Jeg synes dette var et godt bilde, for noe av det jeg har opplevd i etterkant at Thomas sin død er en følelse av tomhet og apati. Som om noe av fargene i tilværelsen har forsvunnet. Det som tidligere har irritert meg, plager meg ikke lenger, og det som tidligere har gledet er ikke så interessant det heller.

Etterhvert har noen av fargene returnert, men ikke helt. De er ikke så sterke som før ennå, så det betyr vel at det er et stykke vei igjen å gå. Likevel føler jeg vel at det er riktig å si at jeg har tatt noen skritt på veien. Og hva fremtiden bringer med seg, vites ikke. Forhåpentligvis har skjebnen noe positivt på lager for meg også.

I dag er det forøvrig lørdag, og da skal jeg på grava til Thomas og tenne lys. Været tillater ikke lenger friske blomster, men et lite lys skal det ihvertfall bli. Hver eneste lørdag.

Hummer og kanari

Medier dyrker religionskrig

Lars Gule skriver om medier og religionskrig i Aftenposten. Han mener at NRK og TV2 gjennom jakten på konfrontasjoner og høye seertall for sine debattprogrammer som Standpunkt, Holmgang og RedaksjonEN bidrar til å dyrke frem den “religionskrigen” som man forsøker å advare mot. Gule blir imidlertd plassert blant de kondisjonerte av Hans Rustad på Document.no. Her blir Gule sammenlignet med borgerskapet på slutten av 1900 tallet som var bekymret for hvordan det skulle gå når almuen fikk stemmerett, og avfeid med at han nok er redd for TV-mediet og mest opptatt av å holde fasaden. I kommentarfeltet følger da det vanlige skvalderet om de politisk korrekte mediene og de farlige muslimene, men Gule har et poeng.

Rustad og hans lesere vil sikkert hevde at det er muslimenes egen skyld, men mediene har altså fått islamdilla. Ta for eksempel medienes dekning av terrorsiktelsen mot dem som skal ha skutt mot den jødiske synagogen. Det kan se ut som om man har en ganske tynn sak, og visst så har avisene også latt den meningen komme til uttrykk. Den drukner imidlertid i alt trøkket fra forsider med krigstyper, side opp og side ned med utskrifter fra avlyttingen som ingen orker og lese, men det trenger man jo heller ikke siden avisene sørger for å trekke frem de mest “avslørende” setningene. Inntrykket man sitter igjen med etter å ha skummet overskrifter er at nå er Al Quaida midt i blant oss, og man må lese grundigere for å se at det ikke nødvendigvis er tilfellet. Men leser folk flest grundigere?

I England har man den samme tendensen. Deres deltagelse i Irak-invasjonen, og flere faktiske terrorangrep gjør det kanskje forståelig, men la oss nå allikevel se på to eksempler på hvordan britisk media prioriterer:

Dhiran Barot erklærte seg nylig skyldig i å ha planlagt å lage en såkalt “dirty bomb”, en radioaktiv bombe. Han innrømmet også å ha planlagt en serie angrep mot amerikanske og britiske mål ved hjelp av limousiner fyllt med gassylindere og eksplosiver. Dette skal han ha planlagt mellom 2000 og 2004, og særlig dette med den radioaktive bomben ble fokusert rimelig sterkt på i britiske aviser. Barot ble arresteret etter en “dramatisk jakt”, og kalles av Daily Mail for “A British Muslim terrorist mastermind”, men de skriver ingenting om at påtalemyndigheten innrømmer at det ikke finnes bevis for at Barot hadde skaffet seg penger til å finansiere planene. Ingen bevis for at han hadde de nødvendige materialene til å lage bombene, ingen radioaktive substanser, ingen limousiner eller gassylindere. Ei heller noen indikasjoner på at han faktisk visste hvordan han skulle skaffe radioaktivt materiale, lage en skitten bombe, eller hvordan han skulle kunne detonere tilstrekkelig med gassylinderre i en underjordisk garasje slik at skyskrapere kollapset. Alt han beviselig hadde var notater i en notisbok og på en PC.
Så er virkelig Barot en terrorist-mesterhjerne?

Tidligere denne måneden raidet politiet i Burnley huset til et tidligere medlem av the British National Party. Der fant man store mengder kjemiske komponenter som kunne brukes til å lage eksplosiver, ifølge politiet den største mengden av sitt slag funnet i Storbritannia noensinne. I et annet hus i samme distrikt fant man kjemikalier, en beskyttelsesdress mot radioaktivitet, samt en rakettutskyter. (!)

Mens den første saken fikk massiv mediedekning så har den siste saken stort sett fått omtale i lokale medier. BBC hadde en reporter på saken, men når politiet “played it down” så valgte vedkommende å la det ligge. Kan man forestille seg at det samme hadde skjedd hvis de som var blitt tatt med kjemikalier til eksplosiver og rakettutskyter hadde hatt arabisk bakgrunn?

Jeg tror ikke det. Det vi ser i dag er at mediene er interessert i å selge, reflektere aktuelle hendelser og skape debatt. Politiet er interessert i å fremstå dyktige, og i kontroll, mens politikerene ønsker å fremstå som handlekraftige i møte med den trusselen som islamsk terrorisme jo vitterlig er. Resultatet er at alle bruker alle i et relativt skittent spill, og trusselen fra islamsk terror fremstår som langt mer alvorlig enn det den kanskje er? Her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

I denne situasjonen, i dette klimaet, er det vanskelig å være uenig med Lars Gule i at mediene svikter sin oppgave når de kun regisserer konfliktforsterkende debatter. En etterlysning av kvalitet, refleksjon og analyse kan aldri være helt feil?

Hummer og kanari

Hjorthen eksperimenterer: Hvordan lage en politiker

Hvordan lager man egentlig en politiker? Det er et spørsmål jeg har pønsket en del på, hvor kommer de fra? Hva er det egentlig som går for seg i Arbeiderpartiets broilerfabrikker?

Væpnet med et par hundrelapper fra eget forskningsfond gikk jeg på butikken for å sanke inn ingredienser til det som skulle bli Hjorthens jakt på Arbeiderpartiets hemmelige broileroppskrift.

Nå er det jo en viss variasjon innad i de politiske rekker. Det ER forskjell på Giske og Banjo, samtidig antok jeg at mange av ingrediensene også er like. Jeg besluttet å begynne med å lage en forholdsvis enkel liten chiligryte og så ta det derfra. Jeg kjøpte inn de nødvendige ingredienser. Løk, kjøtt, et par tomatbokser, litt dill og litt dall, og en pose med tortillachips. Kokkelering ble igangsatt, og resultatet ble en velsmakende gryte med chili. Siden vi var litt sultne blitt av de gode duftene fra kjøkkenet så spiste vi en god porsjon hver, både Flopsy og jeg, men det var fortsatt rikelig igjen. Det satte vi til side, med en tallerken på slik at kattene ikke skulle spise opp en potensielt fremtidig samferdselminister.

…og så gikk tiden. Dette var spennende!

Etter noen dager så gløttet jeg litt på tallerkenen for å se hvordan det lå an, og det så lovende ut! Tydelige tegn på en fremtidig topp-politiker var på plass. Jeg hentet frem digitalkameraet for å fremskaffe bildebevis, og se bare her:

Det er jo fortsatt på et tidlig stadie som dere ser, ikke helt klar for å gripe ordet i samfunnsdebatten riktig enda, det er enda ikke mulig å si om dette vil bli en ordfører med stø kurs mot ROBEK-registeret, eller om det er en potensiell kulturminister som ligger her og godgjør seg, men det er åpenbart at jeg er inne på et eller annet. Litt mere tid nå så skal vi nok se!

…men akkurat i det jeg skal til å legge tallerkenen tilbake på plass og gjemme gryta på et trygt sted så kommer Flopsy og krever at jeg skal vaske opp! Hva gir du meg?!?!?!

Kvinnfolk altså! Ikke rart at det er menn som dominerer de mest prestisjefylte forskningsmiljøene rundt omkring.

Hummer og kanari

Hverdag og fest

Kronprinsparet har meldt sin ankomst hit til Høljebyen i løpet av høsten en gang i anledning av at Flora skal få status som “Internasjonal kommune”. Jeg er ikke helt sikker på hva det innebærer, annet enn at Ole Kulterstad sikkert er i mot det, men Haakon Magnus og Mette Marit dukker altså opp, og det blir storslagen fest i byen. Hipp Hipp!

Shabana Rehman skal lede festivitasen og underholde etter beste evne, og ifølge dagens Firdapost så har kommunen invitert 380 stykker til festen. Men skal det være så skal det være. Når kommunen slår på stortromma så skal det runge skikkelig. Firdaposten skriver at kommunen, i tillegg til de nevnte 380, også skal invitere 20 “kvardagsmenneske”. (Det betyr “hverdagsmenneske” for dere som ikke er så stø i sidemål) Firdaposten tar i mot nominasjoner fra og med i dag.

20 kvardagsmennesker altså. Det betyr vel at de 380 andre, inkludert rådmann Fredrik W. Gulbranson, og ordfører Bente Frøyen Steindal er “festmennesker” det da?

Plutselig sto det SÅ mye klarere for meg hvorfor kommunen sliter med økonomien og atter en gang har havnet i ROBEK-registeret.

Hummer og kanari

Åpner for privat straffeforførgelse av butikktyver

Tidligere sistestatsadvokat og leder for Politimester Fiks’ spøkelseskladdavdeling, Inger Orwell-Hoover, vil gi handelsstanden fullmakt til å jakte på og straffe butikktyver.

Butikktyveri er et stadig økende problem i dagens samfunn, kriminelle bander fra øst-europa, horder av svinekotelettsultne minstepensjonister, og barn og unge uten oppdragelse hjemmefra tømmer butikkene for svimlende beløp årlig. Nå vil Orwell-Hoover ha sterkere virkemidler for å få bukt med problemet.

– Handelsstanden trenger en mekanisme for å kunne håndheve rettighetene sine, hindre nasking og kreve erstatninger. I dag er bransjen avhengig av politiets hjelp for å slå ned på de ulovlige tyveriene, men politiet prioriterer ikke denne typen saker, sier hun til Dagens Næringsliv, ifølge NTB.

Orwell-Hoover jobber i dag som forsker ved Institutt for rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo, og hun tar til orde for at handelsstanden heretter skal få tilgang til politiets strafferegister samt muligheten til å lage sine egne registere med personalia og foto av personer som tidligere har blitt tatt for butikktyverier eller lignende alvorlige forbrytelser. Kundene skal heretter kunne ransakes av butikkenes personale uten at politiet trenger å kobles inn eller at mistanke om forbrytelse trenger å dokumenteres på noe vis.

Datatilsynets juridiske rådgiver Guro Slettemark mener en slik lovendring vil være i strid med personvernet. Det gjør også forfatter og internettekspert Gisle Hannemyr ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo, men Orwell-Hoover mener det vil være uproblematisk å gi handelsstanden slike fullmakter.

Hun får støtte fra advokat Adolf Tøndel-Stalin som jobber på vegne av Handels og Sevicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) og Den internasjonale blablabransjens forening i Norge (Ibbfi).

– Da ville vi slippe å gå veien om politi eller domstol, noe som ville gjort jobben vår betraktelig enklere, sier Tøndel-Stalin

Trond Giske synes dette høres ut som en god ide.

Kilder:

http://forbruker.no/digital/nyheter/internett/article1334122.ece

http://forbruker.no/digital/nyheter/data/article1335815.ece

%d bloggers like this: