web analytics

Search Results for: Stripa i skien

Hummer og kanari

We’re having a gangbang

Det finnes vel godt belegg for å hevde at ungdom som drikker alkohol generelt er mer veltilpasset enn dem som går gjennom pubertetet og tidlig voksen alder uten å røre giften. Selv rørte jeg omtrent ikke alkohol før jeg var godt over tredve, og dermed falt det antagelig noen biter på plass hos mine faste lesere her. Som avholdsmann med lappen nøt jeg imidlertid en viss status i den rånekulturen jeg jo vokste opp i. Det var alltid noen som trengte en sjåfør i helgene, og siden jeg ikke hadde bil selv så stilte jeg som regel villig opp.

De jeg hang sammen med på Skotfoss var stort sett snille gutter, men via et par berter fra byen kom jeg i kontakt med en annen gjeng med utspring fra det som vi litt sånn foraktfullt kalte for Skilsmissehaugen, uten at vi vel helt visste hvor navnet kom fra, eller hvorfor det skulle være noe foraktelig i å være skilt. Skilsmissehaugen var vel kort fortalt en av Skiens få urbane drabantbyer på den tiden. Et knippe blokker med leiligheter til en forholdsvis billig penge. Derav antagelig navnet. Som nyskilt med begrensede midler var selv en leilighet på Skilsmissehaugen innen rekkevidde for de fleste.

Nå skal jeg ikke hevde at denne gjengen var slemmere enn dem jeg hang sammen med til vanlig, det var stort sett hyggelige folk dette også, men noen forskjeller var det. De var tøffere i trynet, hardere på flaska, og hakket mer småkriminelle. Mens narkotika var strengt forbudt på Skotfoss, en fyr fra Åfoss som hadde våget seg over brua for å selge hasj ble regelrett jaget på vannet ved en anledning, så var ikke disse gutta fremmede for å ta seg en tjall. De var ganske langt fra A-gjengen, B-gjengen, eller for den saks skyld Gimsøy-gjengen, som jeg leser i lokalavisene terroriserer nærmiljøet i Grenland i disse dager. Men det var ikke helt uten en viss skrekkblandet fryd jeg villig stilte opp som sjåfør for disse gutta ved jevne mellomrom i en periode.

Dette var en lang inledning som ikke har så mye med saken å gjøre, men siden jeg har vært en lat blogger i det siste så kan det være godt med en litt lang post igjen. Ta det med ro, jeg kommer til poenget nå snart.

En kveld de plukket meg opp og vi rånet litt rundt mellom stripa i Skien og Gummitorget i Porsgrunn begynte gutta å legge ut om opplevelsene de hadde hatt på en tilsvarende tur tidligere i uka. Tre-fire av dem hadde vært ute og rånet, og et eller annet sted hadde de plukket opp ei jente. Henne hadde de så tatt med seg til et øde sted, og akkurat hvordan det hadde gått for seg vet jeg ikke, men der hadde de altså forlystet seg med jenta. Hvorvidt det var frivillig, om hun var rusa, hvem av dem som hadde gjort hva, og slike detaljer vet jeg ikke noe om. Det jeg husker best fra den historien er at en av gutta hadde tømt seg i den ene skoen hennes, og syntes det var en fantastisk god historie.

Alle var ihvertfall enig i at det hadde vært en fin tur, og noe som absolutt burde gjentas hvis anledningen bød seg. – Du er med du Hjorthen?

Jeg må innrømme at tanken på å finne ei berte, ta henne med til Lommedalen, og misbruke henne på det groveste sammen med fire kompiser aldri hadde slått meg før, og det var heller ikke noe som umiddelbart virket særlig fristende på meg. Men å svare nei på spørsmålet om jeg var med innbilte jeg meg ville vært identisk med sosialt selvmord. Som 18-19 år gammel fersking i et forholdsvis fremmed miljø turte jeg ikke annet enn å svare ja. Klart jeg var med!

Siden har jeg skjønt at dette er en del av en kultur som ihvertfall ikke er helt uvanlig i enkelte mannsdominerte miljøer. Vi kjenner fenomenet kanskje best fra idrettens verden og det store utland. Stadig er det historier fra England hvor større eller mindre stjerner fra Premier League er involvert i saker som inkluderer gruppesex, gangbangs, kall det hva du vil. Voldtektsanklager har det jo også vært noen av. Fra USA husker kanskje noen den mye omtalte saken fra i fjor med stripperen som skal ha blitt gjengvoldtatt av lacrosse-laget ved Duke University. Dette er nok ikke en kultur vi er helt forskånet for her i landet heller, og Lars Bergers simulering av oral-sex bak ryggen til NRK-reporter Ingerid Stenvold til lagkameratenes store fornøyelse er kanskje et utslag av dette?

Nå er det nok ikke slik at jentene som deltar i slike aktiviteter alltid er ufrivillige og uvillige deltagere. I Georgia for et par år siden ble Genarlow Wilson dømt til 11 år i fengsel uten mulighet for prøvetid før det siste året. Han ble dømt for å ha seksuelt misbrukt et barn, og må finne seg i å stå i registeret over seksualforbrytere resten av livet. Forbrytelsen? Under et nyttårsparty sammen med flere andre ble han gitt en blåsejobb av ei jente på 15 år. Genarlow Wilson var 17 år. Episoden ble videofilmet, og det later til å være liten tvil om at jenta gjorde det hun gjorde frivillig.

Seks unge menn på Genarlow Wilsons alder ble tiltalt. Fem av dem gikk med på avtaler som ga dem mildere straff mot at de erklærte seg skyldig, men Wilson mente han ikke hadde gjort noe galt, og tok sjansen på rettssak. Det gikk ikke veien kan man si, men hva var det som skjedde?

Den femten år gamle jenta skal verken ha drukket eller røyket eller vært ruset på annet vis. Videoen viser at hun utførte oralsex på de seks tiltalte etter tur, og at det ikke var tvang inne i bildet. Hun var like overrasket som gutta når politiet plutsleig dukket opp på motellet der det hele foregikk, og hun var ikke interessert i å anmelde noen. Anmeldelsen kom fra den andre jenta som var med på festen.

Hun skal ha våknet opp på gulvet mellom to dobbeltsenger, kun ikledd sokker, klokka tre på natten. I panikk så ringer hun moren sin, og trygler henne om å komme å hente henne. Hun finner frem bagen sin, tar på seg undertøy og en trøye, og går ut for å vente på moren. I bilen får hun kjeft fordi hun stinker av sprit og marihuana, og moren kommanderer henne i badekaret. Der bryter hun sammen og forteller moren at hun tror hun har blitt voldtatt. Dermed bar det til politiet for anmeldelse, og så til sykehuset for eksaminasjon. Og så var saken i gang. Atlanta Magazine har en gjennomgang av saken for de som er ekstra interessert, og Genarlow Wilson ble frikjent for voldtekt, men fikk altså ti år i fengsel for å ha fått en frivillig blowjob av en femtenåring.

Er det noe poeng i denne posten noe sted? La oss se om vi kan prøve å finne et…

Undersøkelser viser at en ganske høy prosentandel av jenter har opplevd å bli trakassert seksuelt. Undersøkelser viser at nær sagt ingen jevnaldrende gutter driver med slikt. Tror de ihvertfall selv. Kan vi av dette slutte at gutter og jenter på dette området gjerne har en fundamentalt forskjellig virkelighetsforståelse? Var Lars Bergers simulerte oralsex bare en feil vits på feil plass, eller var det seksuell trakassering?

Hva med jenta som ble med gjengen fra Skilsmissehaugen på tur og fikk skoen sin full av morolim? Var hun med på leken, eller var det plutselig blitt gått for langt til at det var mulig å si nei? Jeg er ihvertfall rimelig sikker på at de ikke plukket henne opp med hensikt til å voldta henne.

Ikke vet jeg, men det forekommer meg noen ganger at det er et eller annet med deler av denne erke-macho guttekulturen som jeg finner skikkelig ubehagelig. Det kan selvfølgelig skyldes før nevnte mangel på alkoholinntak, og dermed at jeg ikke er veltilpasset nok?

Jeg ble etterhvert lei av å kjøre rundt på disse gutta i helgene, men det ble fortsatt en del råning. En natt var jeg, Stoney og Jimmy på vei hjem fra en av våre mange turer til sørlandet. Et eller annet sted langs E18 plukket vi opp ei jente i pocoloco-genser som sto der midt i natta og haiket. Jimmy kjørte, Stoney satt foran, og jeg satt bak. Springsteen sang på bilstereoen, og jenta sang med. Under pocoloco-genseren hadde hun en Springsteen-skjorte.

Vi hadde ikke kjørt så langt før det ble klart at jenta ville kline, og jeg gjorde meg vel ikke akkurat kostbar hvis jeg husker det rett. Jenta mente imidlertid det var riktig å dele på godene, så etter å ha klina litt med meg så var det Stoneys tur, og så Jimmy. Og så var det meg igjen, og sånn gikk vi litt på rundgang da. Jenta var fra Sannidal, og hvis det nå var slik at vi ville svippe henne dit så visste hun om en låve som vi kunne ta litt nærmere i ettersyn. If you know what I mean…nudge nudge.

Så vi kjørte til Sannidal, og ganske riktig så visste hun om en låve med høy og full pakke. Vi gikk opp dit, og inn i låven, mens det så smått hadde begynt å grålysne litt. Der pratet vi litt, før Stoney ble utålmodig og kastet seg over jenta. Jeg kikket på Jimmi, og Jimmi kikket på meg. Vi nikket, og reiste oss og gikk tilbake til bilen igjen. Mens solen steg opp ventet vi på Stoney slik at vi kunne komme oss hjem og sove. Det drøyde ikke så lenge.

Men hva om Jimmi og jeg ikke hadde vært sånne kjedelige puritanske tørrpinner? Hva om vi hadde hevet oss med i en heidundrende firkant, blitt oppdaget av bonden, det ene med det andre, og jenta så hadde hevdet at det var vår ide? At vi rett og slett hadde forsøkt å voldta henne? Ville noen ha trodd på oss?

Jeg har mine tvil…

Bok og Film

Hjorthen ser film: Fast and Furious 3 Tokyo Drift

Når man ser at det er Fast and Furious 3, Tokyo Drift som er neste film ut i Hjorthen ser film-spalten så er det vel ikke så vanskelig å tenke seg til at det må bety at undertegnede omsider også er tilbake på kinojobben etter nesten to måneders fravær. Dette er nemlig neppe en film jeg hadde satt på av eget initiativ. Men sett den har jeg nå altså gjort, og da må det synses om den også. Sånn erre bare.

Man kan si ganske mye stygt om FaF3TD. Dette er nettopp en sånn film som filmanmeldere hater, men som hormonbrusende kids synes er dritkul, og dermed en film som bidrar til å forsterke generasjonskløften på en ypperlig måte. Kidsa synes at vi gamlinger som ikke liker denne filmen er noen håpløse fossiler som ikke skjønner en dritt. Vi gamlinger tar det som et tegn på sivilisasjonens forfall at noen over elleve år synes at dette er bra saker.Vi gamlinger er dessuten ganske bekymret for at filmen er full av etniske klisjeer. Så godt som alle japanere vi møter i filmen er enten stygge eller kriminelle. Gjerne begge deler på en gang. Alle heltene er enten amerikanere, eller ja…de er amerikanere. Vi synes heller ikke noe særlig om at de kjønnsrollene filmen presenterer stinker så jævlig at den ville fungere på Drusilla omtrent som hvitløk på vampyrer. Nå er hun i det minste advart. Kidsa derimot bryr seg lite om slike innvendinger. Kidsa er’kke ålreite!

Dette er imidlertid ikke det verste med filmen. Det verste med denne filmen er hvordan den minner, ihvertfall denne gamlingen, om alt som var galt med rånemiljøet i Grenland for tjue år siden. Jeg mener, ta en titt på bildet under her:

Det er svært lite her som jeg kan kjenne meg igjen i, til tross for alle de timene jeg har tilbrakt på stripa i Skien. Chiksa gikk ikke kledd på denne måten på Gummi-torget i Porsgrunn. Hvor var den kule negeren som solgte billige bilstereoer og walkmans? Denne filmen minner meg om absolutt alt jeg gikk glipp av i ungdommen.

Ikke kjørte vi noe større om kapp heller, så det ble ganske dårlig med trofe-jenter, og jeg har ikke en gang nevnt noe om bilene. Jeg mener, i filmen så kjører alle sammen rundt i hyperstylede, nylakkerte og blodtrimma utgaver av stort sett ganske så nye biler. Vi kjørte rundt i gamle Peugeoter, Opel Rekyler og Ford Taunuser. En gang lånte jeg til og med min søsters Ford Fiesta, men da parkerte jeg ved Ibsen-parken og gikk på stripa i stedet. Et sted må grensa gå.

Det nærmeste vi kom Fast and Furious i min råneperiode tror jeg må ha vært den gangen Timmi blåste forbi Ragnar Morgans blå Amazon i 140 km.t på feil side av midtrabatten ved Rafnes. Da så Ragnar Morgan temmelig muggen ut om jeg så må si det selv. Eller eventuelt den gangen vi hadde vært på fest et eller annet sted oppe i Steinsrudsvingane. Dette var før jeg fikk lappen selv, og han som kjørte hadde vært dum nok til å drikke en flaske pils på denne talentløse festen. Siden han var den eneste av oss som hadde lappen så måtte han kjøre allilkevel, men når vi kom ned til Elstrømbrua så innbilte han seg at han så en politibil komme kjørende bak oss. Jeg så aldri noen politibil, ingen andre så noen politibil, men Stoney Jackson trodde absolutt han hadde sett en politibil. Han trådde klampen i bånn på den gjennomrustede Opelen sin og oppover mot Geiteryggen føk vi i panserfart.

Det dukket aldri opp noen blålys i bakruta, men Stoney hev kjerra inn på en sidevei, føk innover i skauen så langt veien gikk. Slang bilen inn i siden, stoppet, tok med seg nøklene og la på sprang inn i skauen. Det var midt på vinteren, masse snø, kaldt og jævlig, og der satt jeg igjen i bilen sammen med Jon Tore og et eller annet brødhue av et kvinnemenneske i Poco Loco-genser som jeg ikke husker hva het. Hvis jeg noen gang har visst det.

Etter en stund ble det kaldt i bilen, for ikke å snakke om kjedelig. Stoney kom ikke tilbake, så vi måtte gå og finne ham. Heldigvis så var det bare å følge sporene i snøen, og til slutt fant vi ham. Han hadde klatret opp i et tre. Til slutt lot han seg heldigvis overtale til å komme ned igjen, og vi kunne kjøre hjem.

Ikke akkurat Fast and Furious nei…

Hummer og kanari

Ondt blod i Telemark?

Foto:Solfrid Leirgul Øverbø/NRK
Foto:Solfrid Leirgul Øverbø/NRK

Det er Morgenbladet som presenterer overskriften i denne ukas utgave. Ondt blod i Telemark. Marius Lien og Niklas Lollo har blitt sendt på ekskursjon ut til tjukkeste bondelandet for å undersøke hva som egentlig går for seg i Bø i Telemark, etter at vi nylig kunne lese i hovedstadsavisene om hvordan to brødre fra Irak havna i trøbbel med 30-40 rånere i påsken. Jeg har hatt den i bakhodet siden jeg leste saken deres i helga, lurt på å skrive noe om det, men uten å vite helt hvordan jeg skulle gripe fatt i det.

I mellomtiden har Jostedalsrypa tatt den for seg og sagt noe av det som jeg hadde tenkt å si:

Bygd er bygd. Bø er Byrkjelo. Eller er eg urettvis mot Morgenbladet når eg mistenkjer journalistane deira for å sjå bygde-Noreg som ein storleik? Dei tek trass alt ein snue innom ein annan telemarkskommune, Vinje, som fekk Amnesty-prisen i fjor og som er kjend for svært vellukka integrering av sine nye landsmenn. Problemet med avisreportasjen er at Vinje vert sett på som eit unikt fenomen, som noko som får “…resten av Norge til å klø seg i hodet”.  Bø står på si side fram som typisk og representativ. Det er i Bø ein kan hente forteljingane om korleis det er å vere ung på bygda. Det er her Morgenbladet jaktar på nøkkelen til integrering i bygde-Noreg, og det er her Morgenbladet (nesten jublande) fastslår at det er langt fram.

Bygd er ikkje bygd. Levanger er heller ikkje Oslo. Og skal ein skrive generelt om integrering på bygda, er “Olav Kristian Tveitan (17), råner i Bø” ein problematisk hovudpremissleverandør.

Men det var ikke bare det. Det som slo meg var at jeg hadde lest denne reportasjen før. Minst en gang. Det var i den perioden hvor storbymediene var litt opptatt av Arve Beheim Karlsen-saken, og den såkalte naustdalsgjengen fikk riksdekkende presse. Da var det en eller annen avis som skremte ut en medarbeider til Naustdal for å se hva som foregikk. Da var det å stille seg opp på bensinstasjonen og snakke med folk. Akkurat slik Morgenbladets utsendte stiller seg opp på gatekjøkkenet og snakker med rånerene. Morgenbladet er overrasket over hvor godt de kommer overens med Bøs innfødte.

Morgenbladet kommer, noe overraskende, godt overens med rånerne i Bø. Det er gemyttlig stemning rundt gategrillen, særlig når vi snakker om bil.

Det tar ikke så lange tiden å kjøre fra jernbanestasjonen i Bø og inn til Grunerløkka om du har en godt trimma rånebil. Morgenbladets utsendet virker som om de er i et helt annet land, langt langt borte? Hvorfor råner dere, og hvorfor i Bø? Vi fikk nettopp høre at traktorråning var vanlig her i Bø. Hva gjør traktorråneren? OK. Vi må videre nå. Hva synes dere om Nissan Micraen vår, forresten?

Micraen blir selvsagt for liten. Men er virkelig råning et så fremmed fenomen?

Her i Sogn og Fjordane har Terje Lyngstad, sjefen for Sogn og Fjordane Teater, endelig fått grønt lys for planene sine om å sette opp teaterstykket Burn Baby, Burn i Førde Sentrum. Premiere er 10 mai, og i reklamen for stykket kan vi lese:

I Burn baby, burn! får du innblikk i ein av Norges mest kontroversielle ungdomskulturar – rånekulturen. Kvifor heng dei rundt i sentrum på kveldstid? Kva er deira oppleving av fridom? Er bilen viktigare enn dama?

Burn baby, burn! er ei underhaldande og fartsfylt framsyning om eit miljø som få kjenner frå innsida!

Her er reportasjen om Naustdalsgjengen, og Morgenbladets tur til Bø dramatisert, det handler om en journalist som skal lage en sak om rånere, og besøker en bensinstasjon på kveldstid for å treffe dem på hjemmebane.

Men det er selvfølgelig ikke få som kjenner rånemiljøet fra innsida, råning er tross alt ganske utbredt på bygdene, vi er ganske mange som har tilbragt betydelig med tid på å kjøre bø-gata opp, snu og kjøre bø-gata ned. Men der mange er opptatt av hvor mange det er som bruker Twitter i Norge i dag, så er det ikke så mange som bryr seg med å finne ut omtrentlig hvor mange det er som kan kalles for rånere. Men rånerene jobber ikke i mediene. De skriver ikke kronikker, de går ikke i teateret. De går på maskin og mekk, eller tømrerlinja, de jobber som snekkere eller rørleggere, bor utenfor Oslo-gryta, og er ikke interessante for dem som setter dagsorden i medie og kulturlivet.

Derfor altså. Egentlig burde altså Sogn og Fjordane Teater skrevet at det dreier seg om et miljø som få kulturradikalere kjenner fra innsiden?

Rånekulturen er uønsket. Når jeg var midt i min råneperiode stengte de Skien sentrum etter klokka 22 for å få en slutt på alle bilene som kjørte rundt på stripa på kvelden. I Notodden har man diskutert restriksjoner i flere år, og hatt ganske kraftige aksjoner fra rånerene som resultat. Man ønsker rånerene vekk. Det er ukultur. De er pøbler. Eller som i Morgenbladets reportasje, rasister.

Og det er vel akkurat derfor jeg synes Morgenbladets tur til Telemark ikke blir noe tess. Man vet på forhånd hvordan denne reportasjen kommer til å bli. Det blir ovenfra og ned. Ingen vilje til å gå inn i rånekulturen og prøve å forstå den. Hvorfor skal man nå det, det er jo en laverestående form for kultur. Ukultur.

Og det er greit det. Det var jo ikke rånere og rånekultur det skulle handle om, men integrering utenfor Groruddalen, og det er bra det. Alle innvandrere kommer ikke fra Pakistan og bor i Oslogryta, like lite som alle Morgenbladets lesere har gått på Blindern og har månedskort på trikken. Denne leseren er en av dem, og i akkurat denne saken syntes han i grunnen at Morgenbladet like gjerne kunne spart seg turen til Telemark.

Det var bare det.

Hummer og kanari

Vanishing

vanishing.jpg

Det jeg egentlig skulle skrive om tidligere i dag, når jeg ble avledet av gangstafugledansen, var at jeg kom over noen bilder av fotografen Michael Eastman her forleden. Han har holdt på i tredve år, og begått kunstfotografier av europeisk arkitektur, og butikkfasader i midt-vesten. I tillegg til en hel del annet antagelig. Det som fanget min interesse var en serie fotografier kalt for Vanishing America, bilder av et amerika som en gang var, og som er på vei til å forsvinne.

vanishing2.jpg

Nå har jeg aldri vært i USA, så for meg handler det vel mer om drømmen om Amerika. Man har jo vokst opp med Elvis, Springsteen, Hollywood og drømmen om en amerikaner med rumlende V8er, men Elvis spiste seg i hjel, Springsteen ga ut Human Touch/Lucky Town, Hollywood er ikke hva det en gang var, og Detroit taper en million dollar hver gang noen sier Toyota.

Så drømmen om Amerika er ikke hva den en gang var? Drømmer dagens ungdom om Amerika, og i så fall hvilket USA er det de drømmer om?

vanishing3.jpg

Flotte bilder, han har en serie fra Cuba også som er vel verdt å kaste et blikk på. Ja, egentlig er vel alle bildene hans verdt å se på.

Men det er jo ikke bare det gamle amerika som forsvinner sakte men sikkert. Jeg gikk en tur med kameraet her i Høljebyen sentrum i fjor sommer, og det er nok av bygninger her også som er ferd med å forvitre. Jeg satte sammen et lite slideshow av dette “vanishing Florø”, og som alltid gjør det seg med en liten musikksnutt ved siden av:

[audio:cheer.mp3]

Jeg er jo innflytter her i byen, og disse bildene av gamle hus med avflasset maling fyller meg ikke med noe særlig vemod. Til det har jeg nok ikke bodd her lenge nok. Men i Telemarksavisa trykker man til stadighet gamle bilder. Som dette fra Larsen kafeteria og pensjonat, bildet er fra 1979 og jeg ble sittende og lure på om jeg noen gang var innenfor dørene der. Jeg er ikke sikker, men jeg husker godt at stedet var rimelig beryktet som en plass for de tørstere delene av Skiens befolkning.

larsen.jpeg

Jeg husker at det var platebar og musikkforretning i første etasje, og jeg innbilte meg at jeg kjøpte min første LP i denne butikken, men tenker jeg nøye etter så tror jeg nok at det egentlig var i en annen butikk litt lenger oppe i gata. En dobbel LP med Elvis Presley. Men jeg kjøpte min første gitar her under Larsen, det er jeg helt sikker på. En nylonstrenger til snaut 1000 1987-kroner.

shell.jpeg

Her er Shellstasjonen på Landemannstorvet, og hvor mange timer har man ikke slått i hjel omtrent akkurat utenfor den, stampende med føttene i snøen for å holde varmen, og med blikket opp på de røde tallene på den kombinerte klokka og temperaturmåleren på Bøndernes Bank på andre siden av torvet for å se hor kaldt det var. Mens man drømte om hvor kjekt det skulle bli når man ble gammel nok til å kjøre bil og kunne befinne seg på stripa om vinteren uten å fryse på seg blærekatar.

TA har flere bilder av et vanishing Skien.

Og så kom jeg til å tenke på denne evinnelige bloggebyen da, og som alle andre ting så er den også i konstant endring. Folk kommer, folk går, og det finnes millioner av forlatte blogger her ute på veven. Noen har en avskjedsmelding, mens mange andre er forlatt uten et ord til varsel eller adjø. Kanskje man venter på å få tid til å blogge igjen, kanskje har det skjedd noe som har skapt så store omveltninger at man ikke lenger har mulighet til det? Kanskje gir man bare blaffen?

deadblogs.jpg

Og en dag skal vel også denne bloggen bli en slik forlatt blogg, overlatt til spammere og roboter på forgjeves søken etter nye bloggposter.

Men ikke enda.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Rånere i Falkirk

boyracers.jpgDet er mulig jeg tar feil, (mulig, men ikke sannsynlig) men er det ikke slik at der forfattere som lefler med Fantasy og SF virkelig må svinge seg i trapesen for å unngå å bli tiltalt for overdreven bruk av klisjeer, så slipper forfattere som skriver bøker om oppveksten sin unna med hva som helst?

Altså. Jeg er jo helt enig i at det er grenser for hvor mange ganger det er interessant å skrive Ringenes Herre om igjen, men jaggu skulle man tro det fantes nok bøker om unge gutter og deres første forelskelse, første fyll. Deres første knull og knuste hjerte? Men siden bokanmelderre flest er noen sentimentale jævler som fortsatt husker hvordan det var å ha hår på hodet så slipper forfatterne unna den kjeften de fortjener, og folk vil vel ha smørja også, siden det stadig kommer ut nye oppvekstskildringer.

Og jeg er ikke det spøtt bedre.

Jeg har akkurat lest meg igjennom Alan Bissets debutroman, Boyracers, fra forfatterens ungdomsår i den lille byen Falkirk. Mesteparten av handlingen går for seg i bilen Belinda, og der befinner som regel de fire vennene Alvin, Dolby, Franny og Brian seg. Alvin er et par-tre år yngre enn de andre tre, og det er han som er bokas hovedperson og forteller.

Gutta kjører rundt på stripa i Falkirk og ser på damer. Havner i trøbbel med tenåringstrøbbelmakere, såkalte weapons, ramler på fylla, og snakker en hel masse piss om slike ting som gjør at man i store deler av boka føler seg hensatt til bloggen til Iversen. Hvem er den beste film-Batman? Hva er kulest av pirater og ninjaer? Hvilken film skal vi leie? Hvem ruler av Stephen King og Clive Barker? Hvem skal regissere Ringenes Herre filmene? Blir det noe tess? (Handlingen går for seg sånn ca 1999 tipper jeg, før PJ hadde fått jobben)

Skreller du bort all staffasjen så er det egentlig ikke noe nytt her, men Bisset skriver godt. Som en hyperaktiv Saabye Christensen med skotsk dialekt kanskje?

Nå er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor jeg liker Boyracers da. Falkirk er en industriby på størrelse med Skien, og som kjent så har jo også jeg tilbragt en time eller to i en mørk bilkupe på vei gjennom natta. Vi var vel boyracers gode som noen antar jeg.

Og det er vel det som er grunnen til at oppvekstskildringer aldri helt går av moten. Vi har jo alle vokst opp på et eller annet vis, og har lett for å identifisere oss med disse stakkars angstfylte karakterene. Boyracers gir ihvertfall et fint bilde av hvordan det var å være ung gutt rundt tusenårsskiftet, ikke så veldig annerledes enn slik det var på åttitallet, og er en fin beskrivelse av det vennskapet som man bare har i den alderen. Lojaliteten. Det er her du har venna dine.

…og nå skjønner jeg hvorfor jeg ikke pleier å logge meg på den derre Meebo-widgeten mens jeg blogger. Umulig å få skrevet ferdig en bloggpost. Jeg avslutter her og regner med at dere har skjønt tegninga. Boyracers er faktisk helt okay, selv om den verken har alver eller sverd.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: