web analytics

Search Results for: Thomas død

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth #8 Om kvite puser, grå puser, og døden

– Du, hva gjør puser når de blir lei seg enkli?

– Tja, jeg tror ikke katter pleier å være så veldig lei seg egentlig.

– Men de kan. Hvis noen er slemme med dem.

– Ja, da kan de nok bli litt lei seg. Jeg tenker kanskje at de går og gjemmer seg et eller annet sted, eller tar seg en tur i skogen eller noe sånt når de er lei seg jeg. Hva tror du?

– Ja. Kvite pusi bodde hos noen andre før, men så var de slemme med den, og så kom den til oss.

– Det er i hvert fall det vi tror, men egentlig vet vi jo ikke hvor den kommer fra. Plutselig bare dukket den opp i hagen vår.

– Også var det Thomas som bestemte at den skulle få bo hos oss.

– Ja, det var jo det.

– Thomas og mamma.

– Ja.

– Hva gjorde du for noe enkli?

– Nei si det. Jeg var jo med og bestemte jeg også. Det var jeg som var hjemme sammen med Thomas når vi så den første gang, og jeg ga den litt mat og sånn.

– Var det du eller Thomas som så den først?

– Det husker jeg ikke lenger, men hadde ikke Thomas vært der så hadde vi nok verken ropt på den, eller gitt den mat.

– Mmmm…det går ikke an å sjekke det på internett.

– Nei, det står nok ikke noe sted på internett hvem som fikk øye på Kvite pusi først.

– Det er sånt som man bare husker det.

– Ja, eller bare glemmer.

– Jeg tror Kvite pusi ble lei seg når Thomas døde.

– Den gjorde nok det.

– Sant den fikk kattunger under senga!

– Ja den gjorde det. Det var liksom da den flyttet inn på ordentlig.

– Også var det noen som døde, men den grå pusen, den døde ikke!

– Nja, vi vet jo ikke hva som skjedde med den grå pusen. Den forsvant bare plutselig en dag…

– Den døde ikke!

– Nehei?

– Nei, den bare gikk seg en tur, og så fant den ikke veien hjem igjen, og så gikk den seg bort, og så gikk den og gikk den og gikk den, og så fant den seg kanskje ikke noen andre snille mennesker den kunne bo hos, og så døde den…

– …

– Vi snakker om noe annet. Sant?

– Det gjør vi!

Livet selv

Sant jeg ikke skal bli død, Pappa?

Anja skriver så vakkert om barn, dikt, døden og eventyr på skitsamma.org.

Hvis barn i barnehagealder får fortelle historier om tegningene og maleriene sine, vil de svært ofte fortelle om død. Døde mødre, døde fedre, døde søsken. Andre elendigheter kommer også for dage: Astronauter hvis lunger kollapser i verdensrommet, bygninger som sprenges, monstre som spiser levende barn, blod og gørr i alle retninger.
Mye vold. Mye elendighet. Om man skulle tolke dem på slikt grunnlag alene måtte man snarest satt inn enorme krefter i barnepsykiatrien, men jeg tror de fleste av disse barna er helt sunne, trygge i sine hjem og varme i sine senger om natten.

Det tror jeg også. Døden er rundt oss hele tiden, på TV, smurt ut over avisenes forsider. Kjæledyr dør. Gamle familiemedlemmer. Noen kjenner noen i barnehagen som kjenner noen som… og man går i kirken, ser kirkegården. Hører historier om Jesus som døde på korset.  Konseptet “død”, det vil si borte for alltid, er nok ofte vanskelig å fatte for barna. De finner det kanskje både skremmende og fascinerende, og har et behov for å få behandlet tankene sine omkring denne døden. Jeg tror det er bedre å forsøke å svare som best man kan, heller enn å feie det til side. Og dikt, eventyr og historier er kjempefint så klart.

Er det sant at noen kan kutte av hodet mitt, Anja?

Det er et av barna som Anja leser for som spør, og svaret blir at nok er det teoretisk mulig, men at sjansen for at det vil skje ikke er så veldig stor. Det får meg til å tenke på Thomas.

Sant jeg ikke skal bli død, Pappa?

Slik hendte det at han spurte, og etterhvert lærte han seg at jeg alltid svarte at alle må dø en gang, men at jeg håpet at det var hundre år til. Minst. Så da forandret spørsmålet seg.

Sant jeg ikke skal bli død før jeg er veldig gammel, Pappa?

Når man får det spørsmålet mens man står med armene fulle av varer og plastposer mens man prøver å fiske opp en nøkkel som selvfølgelig alltid ligger i den andre lommen så er det fristende å bare feie det til side og svare ja.

Og selv om det ikke spiller noen rolle i den store sammenhengen så kjennes det litt godt at jeg aldri gjorde akkurat det. At jeg på det spørsmålet alltid passet på å svare at det er ingen som vet. At han sannsynligvis kom til å leve lenge etter at både Mamma, Pappa, Gyppa og Kvite var borte, men at det var ingen som kunne si det helt sikkert.

…og godt var det at man ikke egentlig visste hvor rett man hadde i det.

Flopsyblogg

Liv og død

Det å ta seg av en liten Hagbarth er fulltidsjobb, og ikke så lett å kombinere med andre prosjekter. Hagbarth er riktignok en ualminnelig søt og snill kar, men foreløpig har han ikke helt de samme fritidsinteressene som sin mor. Han liker hverken fotball eller slektsforskning foreløpig, og insisterer på å bruke tid på ting som spising, gulping, raping, bæsjing og pludring. Merkelig prioritering, spør dere meg 😉

Men altså, i det siste har jeg funnet en måte å kombinere barnepass og hobby (lokalhistorie og slektsforskning) på. Hver lørdag er jeg på gravplassen til Thomas for å tenne et lite lys. Av og til rusler jeg litt rundt der inne, og tar meg tid til å besøke gravene til andre kjente. Det er en liten gravplass, og jeg har både besteforeldre og oldeforeldre der i tillegg til lille Thomas. For noen uker siden oppdaget jeg at det hadde dukket opp noen hvite lapper på enkelte av gravminnene på den eldste delen av gravplassen. Jeg kikket på en av disse lappene, og der sto det noe sånt som at denne graven ville bli slettet innen en viss dato, dersom ingen meldte seg som gravfester.

Jeg merket at dette gjorde meg litt trist. Ikke for det, jeg skjønner jo godt hvorfor det gjøres slik. Gravplassen er geografisk avgrenset, og ligger i et strøk som har hatt en relativt kraftig befolkningsvekst de siste 10- 15 årene. Det begynner med andre ord å bli trangt om plassen. De fleste av gravminnene med hvit lapp er fra tidsperioden 1920- 1930, og de fleste av dem virker sørgelig neglisjerte. Så rasjonelt sett er dette greit. Men altså litt trist likevel, med tanke på de menneskene som på denne måten blir “glemt”.

Dette førte uansett til at slektsforskeren i meg våknet fra dvalen. Jeg hadde fått med meg at det pågikk et prosjekt med registrering av gravminner på landsbasis-dette kan det leses mer om her. Så for å gjøre en kort historie enda kortere; jeg har altså meldt meg til tjeneste, og holder nå på å registrere gravminner her i distriktet. Så når været tillater det, legger jeg Hagbarth i vogna, stjeler det digitale kameraet til Hjorthefar, og legger veien til kirkegården for å registrere. På den måten blir gravminnene “reddet” til historien, selv om steinene fysisk blir fjernet etterhvert.

Det høres kanskje litt sært ut å tråle rundt på kirkegårder med barnevogn og digital-kamera, og det er det sikkert også. Men jeg opplever det som veldig godt. Jeg liker den rolige atmosfæren, og kombinasjonen av stillhet og skjønnhet. Kald stein og levende blomster. Båndet mellom døde forfedre og levende Flopsy. Mellom den døde Thomas og den levende Magnus. Gravplassen er stedet for de store følelsene, men også for den store roen. Jeg tror ikke på noe liv etter døden, men roen på gravplassen gir meg likevel trøst. Det er noe verdig over den, noe vakkert.

Min bestefar sa alltid at folk ikke er døde så lenge man fortsatt snakker om dem. Jeg tror han var inne på noe vesentlig der. Det er ihvertfall en god tanke.

Flopsyblogg

Du og jag døden

Sånn i etterkant av Thomas sin begravelse, så har jeg og Hjorthen pratet litt sammen om dette med begravelsen og hvordan den ble ordnet. Hjorthen var vel såvidt innom temaet i en av sine mindre lystige bloggposter denne uka. Vi kom til å snakke om dette med økonomi, og hvor tabu det er å prate om penger i forhold til begravelse og død. Så i kveld skal jeg bryte dette tabuet, og rett og slett ta for meg kostnadene ved det å dø, og ikke minst hvor vanskelig det er å snakke åpent om dette.

Jeg husker godt tilbake til juli, og vårt første møte med begravelsesagenten. Mye har vært sagt om ham tidligere, som noen av dere kanskje husker. Men altså, der sitter vi på kontoret hans og skal begynne å planlegge vår sønns begravelse. Agenten informerer oss om at vi kommer til å motta en såkalt gravferdsstønad, siden sønnen vår var under 18 år, og at denne summen er generøs nok til å dekke utgiftene i forbindelse med begravelsen. Jeg var ikke klar over denne ordningen på forhånd, og ble beroliget av denne informasjonen. Tenkte at det var fint at det fantes en slik ordning, sånn at man i det minste kunne komme økonomisk levende i fra det- selv om sjelen ikke var like hel.

Noe mer ble aldri sagt om det økonomiske ved begravelsen. Vi fikk aldri presentert noen prisliste. En del ting var vi med og ordne, slik som utforming av annonsen til lokalavisene, valg av bårekrans, minneord til bårekrans osv. Andre ting ble bare ordnet, uten informasjon. Priser ble aldri hverken nevnt eller presentert, før vi en drøy måned etter begravelsen mottar en faktura og en regning på 2727 kroner. Ingen krise det, men litt overraskende med tanke på tidligere informasjon om at gravferdsstønaden kom til å dekke utgiftene våre.

Nå høres jeg sikkert både gjerrig og utakknemlig ut. Jeg tror ikke egentlig at jeg er noen av delene i denne sammenhengen. Poenget er bare å vise hvor mye ting koster, og hvor lite det blir pratet om. Rett og slett litt godt, gammeldags opplysningsarbeid 😉

Utakknemlig mener jeg ihvertfall ikke å være. Vi mottok tross alt en gravferdsstønad pålydende 16 582 kroner. Uten den hadde begravelsen og forberedelsene kostet 19 307 kroner, en ganske betydelig sum for våre lommebøker i hvertfall. Ordningen virker jo fornuftig også, etter mitt syn. Barn under 18 år har sjelden opparbeidet seg de helt store formuene, og da er det flott at man kan få hjelp til en anstendig begravelse.

Det som likevel er litt rart, er at vi aldri formelt søkte om denne gravferdsstønaden. På NAV sine sider står det at dette er noe som må søkes om. I vårt tilfelle ble pengene bare direkte utbetalt fra trygdekontoret og til begravelsesbyrået, uten av vi noen gang var involvert i den prosessen. Vi mottok riktignok et brev fra trygdekontoret- lenge etter begravelsen, og etter at alle utgifter var betalt- der de informerer oss om at vi har fått innvilget gravferdsstønad, og at denne vil bli utbetalt til byrået dersom vi ikke har innsigelser mot dette. Tja, det er jo litt for seint å komme med innsigelser når alt er over?

Jeg tror ihvertfall at det ikke skader med større åpenhet rundt dette med kostnader rundt begravelser. Jeg tror ikke noen blir fornærmet av å bli tatt med på valg, og å få informasjon underveis om hvor mye ting koster. Mulig jeg tar feil, men jeg vet ihvertfall at jeg ikke hadde blitt det. Når man har mistet det kjæreste man hadde, så betyr ikke penger mye. Men det er likevel noe med å ha nødvendig informasjon, og å slippe ubehagelige overraskelser av økonomisk art i tillegg.

Akkurat nå holder vi på å velge gravminne. Vi har valgt å droppe byrået til dette, og heller gjøre jobben med å finne aktuelle steiner selv. Vi har nå bestemt oss for hvilket minne vi vil ha, og fått pris på dette direkte fra den aktuelle leverandøren- med oversikt over kostnadene. Gravminnet blir også dyrere enn vi hadde sett for oss i utgangspunktet, men denne gangen har vi hatt kontrollen selv. Og aktuelle stein er veldig spesiell; ser ikke bort i fra at det kan komme et bilde på bloggen når den er på plass.

Vi slet forøvrig lenge med å finne en aktuell siste hilsen til å ha på steinen. Det er mye det samme som går igjen, og de fleste vanlige minneordene blir lite personlige, og ikke minst lite passende til en liten gutt på 5 år. Det er ikke så mye svung over klassikere som “Takk for alt” og “Sov søtt”. Plassen begrenser jo også hva man kan bruke. Vi endte til slutt opp med et sitat fra Peter Pan. Noen vil kanskje synes det er i overkant originalt til en gravstein. Vi synes imidlertid at det er en passende hilsen til en liten Thomas som elsket Peter Pan, og som hadde et sterkt forhold til det magiske i verden. Hva minneordet blir?:

“Tro, håp og tryllestøv”.

Hummer og kanari

Hjorthen leser bøker: Guds død

Det er kanskje passende på sett og vis at jeg kunne lukke igjen en ferdiglest bok om Guds døde legeme flytende rundt i atlanterhavet omtrent på årsdagen for oppstyret rundt karikaturene av Muhammed? Det gir jo muligheten til å score noen billige poenger omkring det sørgelige faktum at en tilsvarende bok neppe ville kunne blitt skrevet av en muslim slik dagens situasjon er.

Men først litt om boka altså. Towing Jehova av James Morrow. Plottet er enkelt og greit slik: Kaptein Anthony Van Horne har det litt ugreit etter at båten hans tømte en ubeskrivelig mengde med olje i havet. Han blir oppsøkt av en engel som forteller ham at Gud er død, hans enorme legeme ligger og dupper et sted ute i atlanteren, og englene har besluttet at det er en passende oppgave for Van Horne å finne liket, taue det til Kvitøya, og sørge for en skikkelig begravelse. Til å hjelpe seg får han en katolsk prest og vitenskapsmann, Thomas Ockham, samt selveste Vatikanstaten som skaffer ham en supertanker til å gjøre slepejobben. Vatikanet har imidlertid sin egen agenda, og dermed er vi i gang.

Morrow tar en dash med Brødrene Karamasov, noen gram med Fluenes Herre, sper på med noen sprutgærne folk som lever av, eller kanskje aller helst for, å gjenskape berømte slag fra andre verdenskrig, en militant feminist, samt flere flasker med Frydenlund, og av dette skaper han et skikkelig underholdende brygg, godt egnet for både samfunnskritikk og debatt. Min favoritt er kanskje kokken Follingsbee, viden kjent som den beste kokken på de syv hav, ene og alene fordi han er i stand til å lage mat som smaker nøyaktig likt maten på verdens ledende fast food-kjeder. Han får virkelig sjansen til å vise seg frem her, og QP-menyen på McDonalds kommer nok aldri til å bli helt den samme igjen.

Boka er morsom, ikke på den hysterisk morsomme Terry Pratchett-Douglas Adams måten, humoren her er hakket mer subtil, men til stede i rikt monn. Boka anbefales varmt, den fungerer fint som en lettlest science fiction-thriller, men hvis man vil så er det mulig å grave seg litt dypere ned i materien enn som så her. Hva hvis Gud virkelig dukket opp flytende i atlanteren? Som et bevis på at han har eksistert, men at han nå altså er død? Trenger vi Gud? Er det mulig å kvitte seg med ham? Og ikke minst, hva med mennesket og moralen? Kan mennesket være godt uten Gud?

Spørsmål er som regel morsommere enn svar så jeg lar disse spørsmålene ligge og flyte litt i påvente av at noen skal komme og taue dem inn. La oss heller hoppe over til en annen bok. Brødrene Karamasov tar for seg det samme temaet, Guds eksistens, moral, sannhet og juneimit. La meg nå for all del ikke forsøke å gå den boka etter i sømmene, men Freud var kanskje ikke så langt unna sannheten når han hevdet at den var “The most magnificent novel ever written”. Jeg trekker den frem her fordi en av Karamasovbrødrene, Ivan var det vel, leverer en tirade om det ondes problem, og hvorfor Gud ikke eksisterer. Han forteller også parabelen om storinkvisitøren og Jesus’ retur til jorden. Det er strålende litteratur, og grunnen til at jeg trekker det frem er at Dostojevski selv trodde på Gud så det holdt, men allikevel så lar han en av sine karakterer levere en knusende argumentasjon mot Guds eksistens. Det er vel grunn til å tro at disse delene av Brødrene Karamasov skildrer Dostojevskis egen tvil.

Selv tror jeg ikke på noen Gud, og organisert religion samt blind tro på hva det måtte være skremmer vannet av meg, allikevel så står det respekt av Dostojevski som en mann som åpenbart innså at det var umulig å tro på Gud på noe rasjonelt plan, men han trodde allikevel! Han mente vel kanskje at uten Gud ville mennesket sette seg selv i Gus sted, og at det neppe ville føre noe godt med seg? Uansett. det er ikke troen som er skummel, jeg tror nok at en Gud av et eller annet slag kan være til god støtte på det personlige plan, det er fraværet av tvil som skaper trøbbel. Enten du tilber Buddah, Allah eller Herregud. Eller for den saks skyld kirken, nasjonen, ytringsfriheten eller Rosenborg Ballklubb. For å sitere en annen klok mann med troen på plass, GK. Chesterton:

It is not bigotry to be certain we are right; but it is bigotry to be unable to imagine how we might possibly have gone wrong

Og dermed er vi tilbake til karikaturene igjen. I kjølvannet av TV2s reklamedokumentar for boka til Vebjørn Selbekk så er det visst mange som mener at året som har gått har vist at det var Selbekk som hadde rett, og oss som heller publiserte bilder av Muhammed Ali som hadde feil. Mulig det, eller man kan kanskje også se det som at den uhellige treenigheten av islamister, konservative kristne og ytringsfrihetsfundamentalistene fikk det omtrent som de ville med å spille opp mot hverandre? Jeg tror jeg lar GK Chesterton få siste ord allikevel:

To have a right to do a thing is not at all the same as to be right in doing it

Page 1 of 1012345...10...Last »
%d bloggers like this: