Search Results for: bergenser

Hummer og kanari

Å være bergenser er ingenting å feire

Trond Giske mener fokuset på bergensere er samfunnsnedbrytende. Det å være bergenser er ingenting å feire mener han.

Forrige helg møttes Brann og erkefiendene Rosenborg til dyst på stadion. Et av årets absolutte høydepunkt for bergensere i alle aldersgrupper som strømmer til stadion for å hylle sine helter og heie dem frem mot seier.

- Det er ingenting å feire at man er bergenser, vi trøndere har da aldri feiret vår legning. Denne tiljublingen av bergensere er nedbrytende for samfunnet vårt. Man kan nesten få inntrykk av at det er bedre å være bergenser enn trønder, ja eller for den saks skyld nordmann. De synger jo nystemten før alle hjemmekamper og på festspillene. Er ikke nasjonalsangen vår god nok liksom? Eller Nidelven stille og vakker nok? Dette synes jeg er veldig trist, sier Trond Giske til Hjortheblogg.

Giske understreker at bergensere skal stille på lik linje som trøndere.

- Bergensere skal selvfølgelig ikke diskrimineres eller forskjellsbehandles, men nå har det nesten blitt motsatt. Det synes jeg ikke så mye om, sier han.

Trond Giske synes også det er for tidlig at barn helt ned i fjerdeklasse får lære om Christian Michelsen.

- Det er helt greit at man informerer barn om ulike bergensere, men de bør ha passert tiårsalderen med noen år før de får lærdom om Michelsen og hans bysbarn på skolen.

- Hvorfor det?

- Det er bare for tidlig, jeg vil ikke utdype det noe videre.

- Det er åpenbart hvorfor Giske kommer med dette utspillet nå, han er bare ute etter å fiske stemmer fra KrF-velgere, sier Tor Melsæther i Tornekrattet, supporterklubben til Molde. Det er en kjensgjerning at flertallet av KrFs velgere holder med Molde fotballklubb, og Giske tror nok at han kan vinne noen av dem over til Arbeiderpartiet gjennom å kritisere bergensere og brannsupportere. Han understreker at Giske tar feil når han hevder at trøndere ikke feirer sin legning.

- Hva er en konsert på lokalet med DDE hvis det ikke er en feiring av trøndere? Bergensere kan høre på Rune Larsen og Tor Endresen, men dette blir det jo ikke noen fest utav sier supporterlederen.

- Barn bør lære om bergensere så tidlig som mulig. Allerede i barnehagen burde dette være et tema. Flere barn lever i en hverdag med to foreldre som skarrer. For at barna skal forstå og ikke skape fordommer bør det være åpenhet også om bergensere, mener Melsæther.

Han synes det er bra at Giske er så åpen om sine synspunkter.

- Da vet man jo iallefall hva man ikke skal stemme, sier han til Hjortheblogg.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Fastfood for fjortiser

Jeg juger ikke, så stor var kveita, og jeg hadde den halvveis oppe i båten da snøret røyk.

Mellom to forestillinger på kinoen på søndag overhørte jeg en fyr som spurte kompisene sine om hvordan noen kunne velge å se Varg Veum – Dødens drabanter, i stedet for den femte installasjonen av Fast and Furious. Kompisene hans ble svar skyldige. De kunne ikke fatte det. Hadde de spurt meg kunne jeg sikkert sagt noe om hvordan folk som leser og liker bøker gjerne vil se de samme historiene på film, og veldig mange er jo glade i den litt slitne privatdetektiven fra Bergen. Dessuten er filmen delvis spilt inn i nabolaget, og mange Høljeværinger ser på seg selv som liksombergensere.

Allikevel kom det altså to ganger så mange på Fast Five, og jeg kan godt forstå det. Hjelpeløs dialog blir litt mindre plagsom på engelsk enn på norsk, og man kan si hva man vil om Trond Espen Seim, men sammenlignet med Vin Diesel og The Rock er og blir han en pusekatt.

Men det mest interessante med Fast Five er egentlig det faktum at også Vin Diesel og de andre gærningene også har blitt noen skikkelige pusekatter etterhvert.

For innimellom all fleksingen av muskler og hestekrefter er det plenty med kos, klem og gode sunne famileverdier her. Der helten i gamle dager forlot jenta og red ensom inn i solnedgangen etter at støvet hadde lagt seg,  tar den moderne helten ansvar for seg og sine. Selv ikke når jenta varsler at det er familieforøkelse på gang får han kalde føtter. Her skal det bygges rede. Det kan faktisk virke som om statsfeminismen har fått strukket klørne sine inn i Hollywood her. Vi har hørt til det kjedsommelige hvordan feministene har tvunget frem den myke mannen, men når det kommer til stykket så er det ikke ham de vil ha. Her viser imidlertid Vin Diesel og Paul Walker at det ikke trenger å være noen motsetning mellom å være myk og hard. At man tar ansvar på hjemmebane betyr ikke at man ikke kan banke opp slemminger og kjøre fra purken når det trengs. Sytepavene kan bare klappe igjen.

Men selv om det er innslag av både romance og bromance her, så er det ingen grunn til å la seg skremme. Det er aller mest av action og halloi her, det meste av det kompetent nok utført. Det har blitt en sånn kuppfilm der våre venner skal gjøre en siste jobb for å sikre fremtiden. De skal robbe den mektigste skurken i Rio, og det blir det mye action ut av. Plottet er vel bare så som så, skurken er ganske slapp, og dør dessuten forbausende lett, men det gjør i grunnen ikke så mye. Det er ingen som ser denne filmen for å bruke hjernen, eller komme med dyptpløyende analyser etterpå uansett. Dette er rein underholdning, og det funker faktisk bra. Langt bedre enn man skulle tro at en Fast og Furious film kunne gjøre etter den temmelig slakke tredje filmen i hvert fall.

Fjortisene var i hvert fall svært så godt fornøyd med fastfoodfilmen sin.

Denne er også publsert på Fusblogg, der Jacob også har skrevet om denne filmen

Bok og Film

Katakombene 09: Don’t look back till your free to chase the morning

Det finnes ingen stemmer i pannekaken

Det finnes ingen stemmer i pannekaken

For fjerde år på rad har Fred Ut arrangert filmtreff i Katakombene under gamle  Lundetangen bryggeri. Det er i ferd med å bli en fin tradisjon det der, med et stabilt antall deltagere, stort sett de samme folka, sære filmer fjorten timer i strekk, pizza, snop, quiz, og alle som sitter fra start til mål dupper vel av minst en gang.

Katakombene blir koseligere og koseligere for hver gang, selv om jeg følte at programmet denne gangen ikke nådde helt opp mot de foregående årene.

Hvilket ikke betyr at det ikke var godbiter å finne.

Først ut var Sita Sings the Blues, en animert perle som den amerikanske kunstneren Nina Paley slang sammen på hjemme-PC’en sin etter at kjæresten hennes dumpet henne på ufint vis. Denne historien får vi gjenfortalt i filmen, parallelt med en historie fra det indiske eposet Ramayana. Alt krydret med nydelig musikk fra Anette Hanshaw,  Og hvis dere vil vite mer så får dere sjekke Wikipedia. Filmen var en skikkelig perle med gode doser skeiv humor. En god start på dagen.

Så fortsatte vi med en film fra 1975, The Land That Time Forgot. En eventyrfilm basert på en bok av Edgar Rice Burroughs, som vel er mest kjent som mannen bak Tarzan. Liten avsporing her: Når jeg var pur ung og dum hendte det både titt og ofte at jeg så referanser til denne Burroughs i forbindelse med musikk, film og litteratur. Det stusset jeg på, for man kan si mye om Tarzan, men å finne opp den karakteren skulle strengt tatt ikke kvalifisere til all verdens kred blant popkultureliten.

Etter noen år fant jeg ut at det var William S. Burroughs de snakket om. Ikke Edgar Rice. Der kan jeg bare prise meg lykkelig over at jeg ikke begynte å snakke om Tarzan i feil situasjoner, potensialet for å dumme seg skikkelig ut var i høyeste grad til stede her.

Tilbake til filmen: Manuset var skrevet av den fine forfatteren Michael Moorcock, men vi skal ikke holde det mot ham. Filmen begynner som en ganske streit film der en tysk u-båt senker et amerikansk passasjerskip under den første verdenskrig. Noen få av dem som var ombord overlever, og når u-båten tilfeldigvis går opp for å lade batteriene rett i nærheten av der de ligger og dupper i livbåten sin så ser de sitt snitt til å kapre u-båten. Etter litt høk over høk så havner de på villspor, oppdager et vulkansk kontinent som ikke står på noe kart, og før noen rekker å si Pterodactyl så sitter de rundt bordet og spiser dinosaurkjøtt.

Så mye for den streite filmen altså, derfra og ut er det hurramegrundt i et slags tidlig Jurassic Park, der det er litt vanskelig å bestemme seg for hva som er mest utrolig. At denne filmen kom ut bare to år før Star Wars, eller at den er sånn ca 40 år eldre enn King Kong. Dette fremstår nemlig temmelig gammeldags, med relativt hjelpeløse spesialeffekter. Slike filmer lager de ikke lenger, og egentlig hadde de vel slutta med det i 1975 også.

Men morsomt var det. Jeg trodde dette var årets katakombekalkun, men der skulle det vise seg at jeg tok feil.

Forresten ser det ut til at det finnes en relativt fersk remake av denne, men den er visst fryktelig dårlig. Se heller originalen da.

Litt mer alvor i neste film, Offside fra Iran. Joda, det er vel en komedie, men her ligger det et stort alvor under. Dette er muligens den første katakombefilmen så langt som både er relativt samtidig,  og relativt mainstream. Det er en film om en avgjørende VM-kvalifiseringskamp i fotball mellom Iran og Bahrain. Tusener på tusener av tilhengere strømmer til stadion for å heie Iran frem, også en håndfull kvinner, til tross for at kvinner ikke har adgang til stadion.

Filmen er spilt inn under den aktuelle kampen, og har nærmest et dokumentarisk preg. Kvinnene blir tatt mens de prøver å snike seg inn, settes i en slags inngjerding under oppsyn av noen unge soldater, mens kampen pågår innen hørevidde. At den er spilt inn mens kampen pågikk må vel bety at både slutten og kanskje også noe av dialogen er improvisert frem?

Fin liten film var det i hvert fall.

Før Offside så vi en liten kortfilm, Come Full Circle, fra Finn Erik og Nils productions. Det vil si at dette var Nils J.Nesses bidrag, in absentia, til årets katakomber. Den bebrillede bergenser skuffet ikke. Nydelige bilder, men spør meg ikke hva det egentlig handlet om. 

Og før neste langfilm så vi en episode av Droopy, vilket var helt på sin plass. For mange mange år siden leide jeg Droopy på VHS, og tror jeg så omtrent rubbel og bit av det som fantes. Men det er så lenge siden at jeg ikke orker å telle årene. Nå tror jeg at jeg må skaffe meg Droopy på disc, for tegnefilm blir rett og slett ikke mye morsommere enn dette.

Deretter var det klart for The Lady Eve, skruballkomedie fra 1941, som jeg morsomt nok tilfeldigvis leste om uka før katakombene. Der var den rangert veldig høyt på en sånn liste over verdens beste filmer, og jeg vurderte et øyeblikk å kjøpe den. Nå slipper jeg jo det.

Men den hadde vært verdt å ha. Henry Fonda og Barbara Stanwyck spiller hovedrollene, og begge to er veldig fine. Dialogen er snappy og intelligent, og filmen er et godt eksempel på hvordan nivået på såkalte romantiske komedier har falt veldig i Hollywood siden da.

Spisepause og quiz, og selvfølgelig var det laget til undertegnede som tok seieren hjem. Selv om vi måtte slite med Habben som dødvekt på laget. Men som gode sosialdemokrater fikk han premie han også. Alle skal med.

Så var det i gang igjen, først med svensk barne-teve, Vilse i Pannekakan fra 1975 gjorde at jeg for første gang faktisk har følt et snev av forståelse for gamlingens valg om aldri å installere svenskeantenne. Dette var skikkelig syke greier om en gutt som må spise opp en enorm pannekake, men det viser seg at det bor folk i pannekaken, og alle sammen er ganske redde for en potetmann som bare viser seg av og til, men som er skikkelig skikkelig skummel.

Og om ikke det der er ille nok: Lillebroren til Mikael Wiehe sto for musikken.

En slags blanding av Pompel og Pilt og Pernille og Mr.Nelson, og som noen i de bakre rekker sa: Om 20 år sitter barna våre og ser på Drømmehagen og ler i skrekkblandet fryd av hva slags barneprogrammer man så på rundt 2009.

Men SÅ var det endelig klart for årets kalkun. Kilink Istanbul ‘da. Tyrkisk superheltfilm, og dårligere enn dette blir det rett og slett ikke. Jeg visste omtrent hva jeg gikk til etter å ha sett et par andre tyrkere av denne sorten tidligere i år, men dette var faktisk enda et par hakk dårligere enn de to jeg har stående i min hylle. (Der den ene faktisk har en slags sjarm)

Dessverre syntes jeg ikke den fungerte helt som kalkun heller, dette er den første filmen i katakombehistorien som jeg godt kunne klart meg uten.

Da var det flere steg opp når vi rullet i gang Born to Fight, en skikkelig actionrulle med noen vanvittige stunt, men heller ikke så mye mer. Enten det nå var fordi den tyrkiske superhelten hadde tømt meg for piff, eller det bare begynte å bli sent på kvelden, så lot jeg meg bare unntaksvis underholde ordentlig av de sinnsyke stuntfolka fra Thailand.

Heldigvis var avslutningsfilmen et solid steg opp igjen. Repo! The Genetic Opera var et friskt pust, en heidundrende avslutning, syke syke greier. I en ikke alt for fjern fremtid har en epidemi gjort GeneCo til verdens største selskap. De selger organer på avbetaling, men kan du ikke betale kommer Repo Man og tar organene tilbake. So Long Sucker.

Også er det selvfølgelig en masse annet her, men hvem bryr seg når man får se Paris Hilton miste ansikt? Hun spiller en bortskjemt rikmannsdatter som er hekta på operasjoner, og gjør en fin innsats.

Og alt av dialog synges selvfølgelig. Det er jo en genetisk opera.

Og så var det vel hjem i natten. Vi kommer nok tilbake neste år også.

Andre som blogger katakomber: Fred Ut, Typisk Tor Andre, Sonja Dadam, Lillemus Mei.

Hummer og kanari

Litt mer om BT på sykebesøk

Foto CC - http://www.flickr.com/photos/skygge/

Bergens Tidendes hovedkvarter

Vi må ta en liten oppdatering på den saken om Bergens Tidende og unge på sykehjem som jeg skrev 30 mai, for der har det skjedd et par ting.

Posten ble tatt godt i mot, og på Twitter spurte Helge Øgrim redaktøren i BT, Trine Eilertsen, om de kom til å svare på kritikken.  Eilertsen ville ikke svare uten å ha snakket med journalistene først, og det er selvfølgelig riktig av henne. Det gikk imidlertid ikke så lange tiden før jeg ble kontaktet av BTs samfunnsredaktør Hilde Sandvik, med spørsmål om jeg kunne tenke meg å skrive om bloggposten til noe de kunne sette på trykk.

Og jeg var ikke tung å be.

Så jeg skrev det om, det vil si halverte det i antall tegn, og det sto på trykk tirsdag i forrige uke. Jeg poster det ikke her siden det ikke står noe annet der enn det jeg skrev i den opprinnelige bloggposten. Står det virkelig så ille til ble overskriften i BT, og noen reaksjoner ble det av det. Et par sms-er fra bergensere som hevdet de var lei av BTs negative spissing av saker som ikke hadde annet for seg enn å skremme folk fra å leve et normalt liv. Hyggelig det. Hyggelig var det også at BT videreformidlet telefonnummeret til ei eldre dame som hadde lyst til at jeg skulle ringe henne. Det gjorde jeg, og det viste seg å være snart nitti år gamle Aslaug Korsmo Baugstø som var ei skikkelig kul gammel dame. Tidligere formann for utbygging av eldreomsorgen ved kommunesammenslåingene i 1972, aldri har det blitt bygget så mange institusjoner i Bergen som i den perioden. Hun la ut om tungrodde politiske systemer, tungnemme politikere og late journalister. I hennes tid hadde det også kommet kritikk om unge på sykehjem, og da hadde de kastet seg rundt, funnet ut hvor mange det dreide seg om, og så gitt dem et annet tilbud som alle var fornøyd med.

Selv fikk jeg ikke sagt en sammenhengende setning utover å presentere meg, Korsmo Baugstø hadde mye på hjertet, men det var helt greit for meg. Mediene burde ryddet plass til flere som henne, i stedet for å late som om livet er over når du begynner å dra deg mot pensjonsalderen.

Så var det klart for innlegg fra de pårørende til de omtalte pasientene på Bokollektivet i BT på fredag. De var nok litt fornærmet, selv om det var BT jeg helst hadde en høne å plukke med, og det er greit det. Overskriften på deres innlegg  var Ja, det står så ille til, det er enda verre! og de åpner innlegget med at de tillater seg å realitetsorientere den kritiske bloggeren Arne Hjorth Johansen. Gjett om jeg føler meg viktig da!

De forteller meg at Bokollektivet i realiteten er en avdeling ved Midtbygda sykehjem, der det bor relativt unge mennesker, at Bokollektivet er et misvisende navn, og at det i realiteten er en nevrologisk avdeling for meget syke mennesker.

Greit nok det. I forhold til BTs utgangspunkt om unge på sykehjem mot sin vilje så blir jeg ikke så mye klokere egentlig. Bor brukerene på Bokollektivet der mot sin vilje? Og hva er egentlig et sykehjem? Når man har en avdeling med unge pleietrengende, der man har egne budsjetter, egne ansatte, og driften er uavhengig av resten av sykehjem, er ikke det godt nok? Må man ha en viss avstand til de gamle før det er godkjent?

De går også i rette med det jeg skrev om at BT lar de pårørende få fritt spillerom til å beskrive elendigheten, hvis pårørende ikke kan tale en brukers sak, hvem skal da gjøre det, spør de, og har rett i det. Men det er også sånn at pårørendes privilegie er at de slipper å forholde seg til budsjetter og vanskelige avveininger. Det betyr ikke at man ikke skal tro på pårørende, eller la være å høre på dem, men det de sier bør kontrolleres og følges opp. Problemet med BTs sak er at den ikke inneholder et fnugg av opplysninger som gjør leseren i stand til selv å vurdere om det er pårørende som har rett i sin kritikk, eller om det er kommunaldirektøren som har rett når han hevder at tilbudet er fullt forsvarlig.

Pårørende avslutter så med å skrive noe om fysioterapi. MS utløser rett til fysioterapi skriver de, men det er ikke helt korrekt tror jeg. MS utløser rett til fri fysioterapi, behovet skal fortsatt avgjøres, og behandling rekvireres, av lege. At man mister denne retten om man bor på institusjon er riktig, og her i heimen er vi selvfølgelig såre enige i at fysioterapi burde prioriteres høyere i mange kommuner.

Og så i dag, mandag, så svarer nyhetsredaktør i BT, Gard Steiro, på innlegget mitt.

Han innrømmer meg flere gode poenger, særlig at påstanden om at 100 unge er tvunget til å leve på sykehjem er for konkluderende. Han skriver at BT bør ta pårørende som beskylder Bergen Kommune for omsorgssvikt på alvor, og det mener jo for all del jeg også, deres subjektive oppfatning av tjenestetilbudet er relevant, men pårørende har ikke alltid rett. BT må også slippe til andre synspunkter, og ikke fremstå som et rent mikrofonstativ.

Det eneste punktet der Steiro sier han er helt uenig med meg er der jeg kritiserer BT for å videreformidle usmakelige kommentarer om at eldre med lårhalsbrudd blir prioritert. Slik meningssensur skal ikke journalister bedrive mener han, og det er jeg enig i, men jeg mistenker altså at de pårørende ikke mente det helt slik som det kom frem i BTs sak. Hvis pårørende virkelig mener det er galt at lårhalsbrudd prioriteres foran kronisk MS-syke så er det greit å videreformidle det. Om det er en litt sleivete og tankeløs kommentar uttalt i fortvilelse over en vanskelig situasjon så mener jeg BT bør spare pårørende for å sette dette på trykk.

For jeg vet at jeg ikke var den eneste som ble provosert over akkurat den.

Foto CC - http://www.flickr.com/photos/skygge/

Lokalavisa

Nært og fjernt

Vi vet alle hvordan det er fatt. Norske medier er opptatt av nordmenn. Hvis California en dag skulle finne på å skli ut i havet, like the mystics and statistics say it will, med alle sine 35 millioner innbyggere, så kan du banne på at norske aviser ville vært mest opptatt av to unge, blonde, pene og norske studenter som satt på hotellrommet sitt i New York og så det hele på TV. Sånn er det bare.

Dette finner vi også igjen på lokalt nivå. Lokalaviser over det ganske land fyller metervis med spalter hver eneste dag med rapporter om lokale folk som har gjort det skarpt et eller annet sted langt hjemmefra. Eksemplifisert for eksempel ved Margaret Berger som under sin ferd gjennom rundene i Idol 2004 ble forsøkt gjort både til Bergenser og Skiensjente av lokalavisene BA og TA, formodentlig basert på at noen i slekta hennes en eller annen gang hadde bodd tre måndeder i Hesselbergsgate, samt en gang overnattet to netter i Bergen i forbindelse med en tur med hurtigruta like etter krigen.

Eller hvordan det nå egentlig var.

Så en lokal person som på et eller annet vis har markert seg i riksdekkende media, er pr.def en person som lokalavisen må omfavne, og helst gjøre en stor sak på. Med fargebilde, dobbeltside og koseprat. Dette kan noen ganger gi seg litt absurde utslag, slik som i fredagens utgave av Firda.

Ukas mest omtalte mann fra Sogn og Fjordane er antagelig Norvald Aasen, som er en av de fire som av Clara Weltzin ble utpekt til å sørge for å fordele hennes arv til personer og organisasjoner som jobber aktivt mot fremmedinnvandring til Norge.  Rikspressen har vært mest opptatt av Erik Gjems Onstad, men her ute i provinsen er man -naturlig nok antar jeg, mest opptatt av vår lokale representant.

Så fredagen flesket Firda til med førstesiden, dobbeltside, fargebilde og koseprat på tunet til sauebonden fra Kvammen. På forsiden blir det hele fremstilt som en typisk lokal gladsak:

Norvald Aasen deler ut millionar til framandfiendtlege

- Ei ære å kjempe mot innvandring

Norvald Aasen (64) frå Kvammen er ein av tre som sit i ein komite som skal dele ut to millionar til framandfiendtlege personar. – Eg ser det som ei stor ære, seier sauebonden frå Kvammen, som har kjempa mot innvandring i nær 40 år.

Ja ja tenker jeg, det er jo forsåvidt interessant nok å intervjue Aasen. Mannen forfattet i sin tid en løpeseddel for FMI der han hevdet at det norske maktapparatet har opprettet nasjonale
terroristorganisasjoner, som benevnes som antirasistiske, til bruk mot politiske motstandere. Målsettingen med disse terroristorganisasjonene skulle være å fjerne nasjonale grenser, slik at verden kunne ligge åpen for disse imperialistenes (Det norske maktapparatets) maktbegjær. Mannen er med andre ord konspirasjonsteoretiker, eventuelt sprøyte gal, og med den rette journalisten kunne et intervju blitt riktig så morsomt.

Dessverre jobber ikke den rette journalisten i Firda.

For det vi får er rett og slett koseprat på tunet, der det ikke kommer mange kritiske spørsmålene. I stedet spør man om hvordan Aasen har klart å skaffe seg et navn i miljøet, hva som driver ham, og Aasen får vise frem den gamle traktoren sin som bevis på at han ikke har en halv million på konto, slik TV2 visstnok har hevdet. Ja, ofte har Aasen brukt sine siste kroner til å kjøpe frimerker, slik at han får sendt ut sine mange leserbrev til både lokale og nasjonale aviser.

Joda, man prøver seg jo, men man klarer ikke å følge opp. Som når det er snakk om hvorvidt Kvisler skal få penger eller ikke:

Dette seier Norvald Aasen at han avviser. Men på same måten som Gjems-Onstad avviser han det berre delvis:

- Eg ser ikkje vekk i frå at Kvisler, når han er ute av fengsel og har sona dommen sin, kan vere ein av dei som får ein slant på kontoen sin. Vi skal jo hjelpe tidlegare kriminelle tilbake til samfunnet, slår han fast.

Men Clara Weltzin har ikke testamentert bort pengene sine til å hjelpe kriminelle tilbake til samfunnet. Hun har testamentert pengene til folk som kjemper mot innvandring. Hvorfor ikke presse litt hardere på dette spørsmålet? Nøyaktig hva er det Kvisler har gjort for å gjøre seg fortjent til disse pengene som han altså ikke skal få, men kanskje kan få allikevel?

Ellers så får Aasen stort sett snakke i vei, om hvordan han ble engasjert i kampen mot innvandring etter noen turer til Oslo på 70-tallet:

- Det var på turar til Oslo på 70-talet at eg først merka at det var noko som skurra med alle innvandrarane som vandra gatelangs der.

Og når han nå ser utenlandske folk på gatene i Førde tenker han på hvor mye bedre det hadde vært om de brukte ressursene som de brukte på å komme seg til Norge, til å rydde opp og skape fred i eget land.

Hva med dem som flykter fra krig, spør Firda, og Aasen svarer:

- No er det ikkje berre krig og alt det dei seier. Og er det snakk om kriminelle kan dei ta straffa i heimlandet sitt.

Aasen benekter ellers at han er rasist, og mener selv at han stort sett er venn med alle.

Nå kan man kanskje hevde at Aasen, når han får prate i vei, avslører seg selv ganske grundig, og det er jo dette som er ytringsfrihetsmantraet. At troll sprekker i solen og alt det der. Men jeg er jaggu ikke sikker. Mitt tips er nok heller at fredagens utgave av Firda heller bidrar til å legitimere Aasens holdninger og meninger, heller enn at den får troll til å sprekke.

Og for ordens skyld, jeg synes selvfølgelig at Firda skal ha lov til å presentere Norvald Aasen i hvilken som helst setting de selv måtte ønske.

Men jeg skulle nok allikevel ønske at de hadde latt være.

Page 1 of 512345
%d bloggers like this: