web analytics

Search Results for: biblioteket

Bok og Film

Dirty Harry is a Rotten Pig i filmklubben

dirty harry photo
Photo by joxin

Clint Eastwood trenger kanskje ikke noen nærmere introduksjon, men jeg har tenkt å gi ham en likevel. I hvert fall en liten en. Han er kanskje det største amerikanske Hollywood-ikonet de siste femti år, mest som skuespiller så klart, men også som regissør. Selv om han forsåvidt har sine begrensninger på begge områder. Det er selvfølgelig diskutabelt hva som er han virkelige mesterverk, men siden det passer med det narrativet jeg tegner opp her i dag, vil jeg hevde at det er The Unforgiven, fra 1992. Nådeløse menn het den på norsk. Her har Eastwood både hovedrolle og regi, og det er en fin film som vi på et eller annet tidspunkt absolutt burde vurdere å vise i filmklubben. På det aller siste bildet i The Unforgiven. Etter rulletekstene, kommer teksten. Dedisert til Sergio og Don. Hans to store mentorer. Sergio er selvfølgelig Sergio Leone. Mannen som hentet Clint Eastwod over til Italia, og gjorde ham til superstjerne gjennom den såkalte Dollar-trilogien. Men hvem var Don?

Don, eller Donald, het Siegel til etternavn. Født i 1912, død i 1991, etter en lang karriere i Hollywood. Han fikk seg jobb på biblioteket hos Warner Brothers, fordi han kjente produsenten Hal Wallis, og derfra jobbet han seg opp til sjef for montasjeavdelingen. Her var han regissør for et ukjent antall montasjer, blant annet var det han som lagde åpningssekvensen i Casablanca, som vi jo viste for ikke så lenge siden. Men han ville opp og fram, han regisserte et par kortfilmer som han vant Oscar for, og etter det var det ikke mangel på jobb. Han viste seg å være en dyktig regissør. Han fikk ting gjort. Han holdt budsjettene. Han fikk mye ut av lite. Han regisserte den første og originale Invasion of the Body Snatchers. Han regisserte Elvis i Flaming Star, som er en av de få Elvis-filmene som har litt kvalitet over seg. Han jobbet med Steve McQueen i Hell is for Heroes, og med Lee Marvin i den veldig fine The Killers. Og så, mellom 1968 og 1979 samarbeidet han med Clint Eastwood i fem filmer. Fem filmer som skulle sette sitt preg på Eastwood som skuespiller, som macho-ikon også utenfor westernsjangeren, og ikke minst som regissør.  En av dem var Dirty Harry.

Dirty Harry er basert på et manuskript som egentlig het Dead Right. Det hadde befunnet seg i det som man gjerne kaller for post-production-helvete en god stund, uten at man fikk realisert det. Opprinnelig hadde man tenkt seg John Wayne i hovedrollen, men han syntes den ble for voldelig og han likte ikke moralen i den. En stund var Frank Sinatra bekreftet i hovedrollen, men han trakk seg ut før filmingen begynte, og prosjektet falt i fisk. Etterhvert ble vel omtrent alle mannlige skuespillere med et vist machopreg tilbudt rollen. Steve McQueen takket nei, for han hadde gjort Bullit noen år før, og var lei av å spille politimann. Robert Mitchum ville ikke. Paul Newman takket nei fordi han ikke likte politikken filmen sto for, men han mente produsentene burde spørre Clint Eastwood. Det gjorde de, og han takket ja men kun på betingelse av at Don Siegel fikk jobben med å regissere. Det fikk han, og resten er vel i grunnen historie.

Til tross for en lang og suksessrik karriere har aldri Don Siegel oppnådd status som en stor regissør. Han er ikke der oppe med John Ford, Howard Hawks, eller for den saks skyld Martin Scorsese. Synet på Siegel er delt. Enten ser man på ham som en håndverker, riktignok en dyktig håndverker, men likevel en regissør uten de visjonene og ideene som kunne løftet ham opp blant de største. Han er ingen auteur, for å si det slik. Eller så ser man på ham som en høyrevridd halvfascist som lagde en håndfull filmer fulle av rasisme og kvinnehat. Hvis det er den oppfatningen man har av ham, så er det i stor grad på grunn av nettopp Dirty Harry. Den traff publikum, men kritikerne var langt vanskeligere å vinne over. Både Pauline Kael og Roger Ebert, de mest toneangivende kritikerne i USA, stemplet filmen som fascistisk. Og i The Harvard Crimson skrev Garrett Epps om denne nye bølgen med ny-fascistiske filmer som overfalt kinoene. Han nevnte tre eksempler, The French Connection, Straw Dogs, og Dirty Harry, og dette var forferdelige greier. Dirty Harry var den verste av dem. Det var en film uten nåde. Volden var den verste han hadde sett. Budskapet var et frontalangrep på selve konseptet lov. Samfunnet har ikke noe annet valg enn å gi sine beste menn, som Dirty Harry Callahan, frie tøyler til å handle slik de finner det best, i krigen mellom godt og ondt. Er det for mye å be om, spør han i sin konklusjon, at disse filmene ikke blir laget? Vi trenger ikke flere lover som styrer hva som kan, og kan bli vist, men vi kan alle legge press på produsenter og distributører slik at de slutter å tilby oss fascistisk propaganda og sado-masochistiske våte drømmer. Hvis vi ikke gjør det vil vi snart finne våre skjermer komplett fylt opp med skrikende ansikter, knuste tenner, og elver av rødt rødt blod.

Så Dirty Harry var kontroversiell. Den gjorde mange veldig sinte. Feminister protesterte med plakater med påskriften Dirty Harry is a rotten pig. I dag er det kanskje vanskelig å se hvorfor? Vi har sett varianter av dette så mange ganger. Jeg holder på å se andre sesong av Daredevil for tiden, og i går tok jeg meg selv i å tenke at Epps faktisk fikk rett i sin alarm. Skjermene våre ER fylt av skrikende ansikter, brukne armer og ben, og elver av seigt rødt blod. I dag er det ingen som reagerer på volden i Dirty Harry. Vi ser verre ting på mainstream TV hver dag.

Jeg tenker at hvis man skal spissformulere litt, så kan man si at Don Siegel med Dirty Harry ga oss en forsmak på Donald Trump. Kanskje var det her Trump egentlig begynte? Det er en film som på mesterlig vis kobler seg på den frykten mange går og kjenner på. Frykten for endringer. Frykten for innvandrere. Frykten for normoppløsninger. For hippier, for seksualitet som skiller seg fra flertallet. Aller mest er det en film som kobler seg på forakten for systemet. For the establishment. For snørrhovne intellektuelle. For virkelighetsfjerne byråkrater. For sosiologer og krimologer som er mer opptatt av kriminelles rettigheter, enn ofrenes lidelser. Litt avhengig av hvor i det politiske landskapet man befinner seg er det en høyrevridd våt drøm, eller et høyrevridd mareritt av en film. Og den kom i en brytningstid i Amerika. I et samfunn preget av borgerrettighetskamper i sør. Av ungdomsopprør. Av fri sex. Av vietnamkrigen Den treffer en nerve, og det er gjort så dyktig at vi sitter og heier på Dirty Harry, selv om han kanskje er en fæl fyr som gjør foraktelige ting, om vi tar oss tid til å stoppe opp og tenke.

Ellers er filmen tydelig på sin arv til westernsjangeren. Egentlig er Dirty Harry bare Eastwoods karakter fra Dollar-trilogien eksportert til litt mer moderne tid. Eller kanskje er han egentlig John Waynes karakter fra The Searchers, som vi jo viste for en stund siden. Ethan Edwards, den rasistiske revolvermannen besatt av mordlyst og hevn? Eastwood repeterer i hvert fall Waynes klassiske That’ll be the day-replikk fra nettopp The Searchers her i Dirty Harry, og Edwards og Callahan har noen likhetstrekk.

Nå hørtes det kanskje ut som om jeg ikke liker filmen, men det gjør jeg altså, og i ettertid har den da også fått atskillig mer anerkjennelse enn den opprinnelig mottok. Man kan velge å problematisere den, men å kalle den fascistisk er å dra den for langt. Eastwood selv mener at Dirty Harry er en demokrat og en liberaler med et blødende hjerte innenfor sitt steinharde ytre. Men man kan også velge å bare lene seg tilbake og la seg underholde. Jeg tror egentlig det har mest for seg. God fornøyelse!

Hummer og kanari

Tatergutar og negerkonger

hjorthene
Her er Hjorth Johansen-familien for hundre år siden. Om enn ikke helt komplett. Det mangler en sønn tror jeg. Uansett: Grandonkel Trygve er nummer to fra høyre, bakerst. Min bestefar er etter hva jeg har blitt fortalt helt til høyre.

Eg tilgir deg om du ikkje har høyrt om min grandonkel Trygve. Rett nok var han ein gong ein prislønt barnebokforfattar, men det er lenge sidan. Fyren har vore død sidan 1959, og hadde det ikkje vore for at vi hadde nokre av bøkane hans i hylla når eg var liten, hadde nok ikkje eg heller visst kven han var. Men eg var frykteleg stolt over å ha ein ekte forfattar i slekta, og eg likte bøkene hans også. Dei var spennande som berre det når eg las dei på syttitalet. Tidlegare i år oppdaga eg at fleire av bøkane hans var skanna inn i Nasjonalbibliotekets Bokhylla-prosjekt, og dermed fullt moglege å lese fullstendig gratis på nett. Gutungen og eg gav oss i kast med den boka eg hugsa best frå min barndom: Panterfolk og Gråbein. Det er eit relativt ramsalt brygg, med tjuveri, knivstikking, giftblanding og mord. Hovudpersonane er driftige norske gutekvalpar, alltid klar for spenning og nevekamp, men i ein viktig birolle møter vi taterguten Kashmir. Ein karakter som grandonkelen min skulle bruke igjen, som hovudperson i det som skal vere dei beste og mest anerkjende bøkene hans; Kashmir, og Høk over Høk. Begge to kom ut i 1930.

Ja, eg skreiv taterguten, sjølv om tater vel er ei nedlatande nemning som helst ikkje skal brukast lenger. Litt det same som neger, altså. Det er også er eit negativt lada ord, som no skal fjernast frå dei gamle filmane og TV-seriane om Pippi Langstrømpe når dei visast i framtida. Pappaen til Pippi skal ikkje lenger vere sjølvaste negerkongen. No skal han vere sjøkaptein, pirat, eller i parkeringsbransjen. Noko litt mindre rasistisk. Dette har det sjølvsagt vorte ein hissig debatt ut av, både i Norge og i Sverige. Skal vi ikkje ha lov til å kalle svartingane for negrar heller no? Kva er det for eit politisk korrekt helvete vi bur i? Toler dei ikkje såpass får dei hoppe på bananbåten og pelle seg heim att.

Når grandonkel Trygve skreiv om Kashmir i mellomkrigstida var han relativt progressiv. Kashmir var jo helten, sjølv om han var tater, eller splint då, som det vel heiter her på Vestlandet. Han er ein fin fyr. Likevel må det seiast. Blir du støtt av Astrid Lindgrens negerkonge bør du ligge unna Panterfolk og Gråbein. Taterfolket er i beste fall karikerte. I verste fall er boka beint fram rasistisk. Vi skal kanskje vere glade for at bøkene lever sine liv, støva ned i bokmagasin og antikvariat. Dei blir ikkje lesne lenger. Dei er ikkje folkekjære som Lindgrens karakterar. Dei er ikkje filmatiserte. Vi treng ikkje ta nokon kamp om korvidt taterguten Kashmir skal moderniserast, sensurerast, eller berre kasserast. Det hadde blitt ein vanskeleg jobb. Mykje verre enn hos Lindgren. Kanskje hadde det beint fram vore umogleg.

Astrid Lindgren angra på at ho gjorde pappaen til Pippi til negerkonge. Eg veit ikkje om Trygve angra på noko av det han skreiv. Uansett var han vel berre eit produkt av si tid. Eg synest boka vi las var eit fint tidsbilde frå ei anna tid. Eg må innrømme at eg ikkje heldt lange foredrag for gutungen om korleis vi alle er forskjellige utanpå, men ganske like inni oss etter kvart kapittel. Han stussa litt på nokre passasjer, og då måtte eg forklare litt, men elles handla det mest om å skunde på for å sjå korleis det gjekk med skurkane til slutt. Eg trur likevel ikkje han tok nokon skade av det. Eg trur ikkje han no ser på taterar med nye og hatefulle auge. Det gjekk bra, eg trur ikkje han blei rasist av boka. Om han lærte noko som helst var det vel at tida går, at ting endrar seg, at kniv også kan heite hølkus, og at det finst noko som heiter morse.

Eg er ein pragmatikar. Det einaste eg meiner rimeleg sterkt er at folk må roe seg kraftig ned. Dersom folk flest kan la vere å gå aktivt inn for å støyte nokon hadde det vore fint. Dersom folk også kunne la vere å skrike opp om krenkingar der det er rimeleg tydeleg at det ikkje ligg føre nokon intensjon om å såre – då er vi på veg mot noko bra. Astrid Lindgren ville sjølvsagt ikkje støyte nokon med pappaen til Pippi. Kva Trygve meinte om romfolket anar vi ikkje, men han gir i det minste eit bra bilde på korleis hans samtid såg på dei. Det skal vi passe oss for å feie under teppet.

Kashmir vil nok halde fram med å støve ned i mørke kjellarar, men Pippi vil vere med oss i mange år til. Nye adapsjonar av originalmaterialet kan godt kvitte seg med negerkongen. Dei originale bøkane og filmane, bør få vere slik dei er. Såpass respekt for originale åndsverk må vi ha. Er dei for støytande får ein heller la vere å lese/vise dei, eller i det minste syte for at dei som skal lese/sjå dei får sett negerkongen inn i ein kontekst. Verre er det ikkje.

Bok og Film

Ti bøker

Før var det sånne blogg-memer i hytt og pine.  Nå er det på Facebook de kommer. Men jeg gjør som jeg vil. Når Elisabeth tagget meg og ville at jeg skulle ramse opp ti bøker som av en eller annen grunn har satt spor etter seg i mitt forvirrede indre, hadde jeg tenkt å ignorere det fullstendig.

Men det gikk ikke helt etter planen. For nå blir det en bloggpost i stedet. Ta den, Facebook!

Her kommer altså ti bøker som av en eller annen grunn har svidd seg fast i synapsene. Synapsene sier du kanskje, artig at du spør, sier jeg da. De presynaptiske terminalene er vanligvis tynne aksonprosesser. De utvider seg ofte til små knopper(boutoner) som er atskilt fra den postsynaptiske cellen ved en ganske smal synaptisk spalte. De terminale boutonene inneholder spesielle signalmolekyler (transmittersubstans) pakket inn i membrankledde såkalte synaptiske vesikler. Når nerveimpulsen i det presynaptiske aksonet har invadert aksonterminalene, vil disse depolariseres. I slike øyeblikk er det at man plutselig kan begynne å tenke på en bok du leste for ti år siden.

Men la oss komme i gang med lista.

  • Mummipappa på eventyr

Å, den skumle skumle Havhunden. Og det ensomme spøkelset på Redselens øy. Dronten Edvard. Haffsårkesteret. Og Mummipappa som ung mann på sitt første og største eventyr. For en bok! For en vidunderlig verden! I dag synes jeg kanskje Pappaen og havet er enda bedre, men det er denne jeg aldri glemmer.

  • Ringenes herre

Som liten slukte jeg bøker. Og ble til stadighet slukt inn i bøkene. Så blir man jo eldre, man slutter å lese barnebøker. Jeg gikk fra Hardy-guttene til James Bond-bøkene, og til Bagley og McLean. Så ble jeg ung og pretensiøs. Jeg hang på biblioteket og leste mye rart. Ting jeg fant tilfeldig som så kult ut, eller ting som en eller annen anmelder, regissør eller musiker, hadde referert til i en eller annen avis. Det var en fin tid som jeg lærte en hel masse av. Og mange av disse bøkene var jo bra. Og mange av dem var jeg nok fortsatt for ung til å skjønne så mye av. Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg plukket med meg Ringenes Herre hjem, men jeg ble blåst bort. Plutselig var det akkurat som å være liten gutt igjen, og jeg skjønte at det var mulig med store leseopplevelser selv etter puberteten.

  • De dødes tjern

Denne leste jeg vel når jeg var 11-12 tror jeg. Toppen 13.  Den gjorde et uutslettelig inntrykk. Ikke bare var den dritskummel, den hadde også en hypnotisert Henny Moan i nesten gjennomsiktig kjole på omslaget.

  • Little Big

Dette er vel den første av bøkene på lista der jeg må si hvem som er forfatteren? John Crowley heter han, og finner du en bok av ham noe sted er det bare å sette i gang og lese. Samme hvilken. Han er virkelig en av de største nålevende forfattere jeg vet om. Little Big var den boka som virkelig utvidet fantasy-sjangeren for meg, fikk meg til å forstå at fantasy ikke trenger å være sverd, magi, og noe som må kastes i en vulkan. Nå holder de på å lage en ny utgave for å feire at det er 25 år siden den kom. Den kan man forhåndsbestille, men det er allerede for sent å sikre seg signerte og nummererte kopier dessverre. Men man finner den sikkert til en brøkdel av prisen på Amazon altså. Bare kjøp!

  • Magic for Beginners

Kelly Link. Å som jeg elsker novellene til Kelly Link. Dette har jeg skrevet om utallige ganger før, og jeg liker ikke å gjenta meg selv, så jeg skal ikke si så mye mer. Søk på Kelly Link borte i søkefeltet og du får opp noen poster med panegyriske omtaler. Tenk at dette vidunderlige eksemplaret av en forfatter fortsatt bare har gitt ut tre bøker. Alle sammen novellesamlinger. Men sett kryss i kalenderen på 10 februar 2015, for da kommer det en ny samling av historier. Ja dere, en helt ny samling med Kelly Link-historier! Mener også at det skal være en roman på gang. La oss også få med at hun driver og pusler med forlagsvirksomhet innimellom skriveriene sine. På Small Beer Press, som Link driver sammen med mannen sin, Gavin Grant, er det ganske trygt å kjøpe bøker på måfå. Ingenting jeg har plukket derfra har vært helt bom. Og hvis du finner intervjuer med Link der hun anbefaler noe er det bare å finne frem kredittkortet. Den dama vet i hvert fall hva jeg liker.

  • Forbrytelse og straff

Spurte etter denne i en bokhandel en gang. Hadde tenkt å gi den bort i gave. Jyplingen bak disken lurte på om den var ny. Den er ikke det. Den er veldig gammel. Og veldig bra. Jeg kjøpte Dostojevskis samlede verker mens jeg var på mitt mest pretensiøse, og har lest en god del av dem. Kommer sikkert aldri til å gidde å lese fler, for sånn har det blitt, men Forbrytelse og straff gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Et tips til nye forfattere kan være å drite i å prøve å finne opp kruttet på nytt. Les heller Dostojevski, og prøv å skriv hans historier på nytt. Med et oppdatert språk, og oppdatert til vår samtid og vår begrepsverden. De besatte f.eks, der har du en bok som skriker etter en oppdatering til moderne tid.

  • Lasso rundt fru Luna

Agnar Mykle altså. Stormannsgal type. Sikkert ikke verdens hyggeligste fyr. Men satan som han kunne skrive.

  • The Road

Apokalytisk bra historie om en far og sønn på veien, etter katastrofen. Cormac McCarthy er ikke verdens mest optimistiske fyr på menneskenes vegne. Kanskje er han ikke verdens mest tilgjengelige forfatter heller. Jeg har lest en del av ham etter hvert, og bruker alltid noen sider på å bli vant til språket hans. Men når man først blir sugd inn er det som regel fantastisk bra. Grensetrilogien er fin. Holder på med Blood Meridian i disse dager, og den er jo et helvete. No Country for Old Men er bra, Et Guds Barn også. The Road er kanskje den av dem som er lettest å like, og selv om den er full av faenskap, kanskje også den mest optimistiske av dem?

  • Brødrene Løvehjerte

Kommer ikke utenom denne. Spennede, rørende og trist. Katla. Og Tengel. I leirbålenes tid. Vil vi ikke alle egentlig leve i leirbålenes tid?

  • Elskede Poona

Som vel mange andre har jeg lest en uhorvelig mengde med krim, så da må vi vel få med en krimbok til på lista da. Jeg leste Agatha Christie i hopetall samtidig med den førnevnte McLean-Bagley-James Bond-perioden. Likte Poirot ganske godt, men syntes Miss Marple var litt kjedelig. John Dickson Carr, eller Carter Dickson om man vil, ble fort en stor favoritt. Den som gjorde størst inntrykk på  meg var en som het Enhjørningen, The Unicorn Murders på engelsk. En fantastisk leseopplevelse som neppe har tålt tidens tann helt? Sort messe er en fantastisk bok, og Den hule mannen er også knakende god. Senere ble det Varg Veum, Elisabeth George, Minnette Walters og Ruth Rendell. Og så ble jeg dørgende lei hele greia. Men kriminalromaner på sitt beste er jo et fantastisk virkemiddel til å si noe om mennesket. Og samfunnet. Få gjør det bedre enn Karin Fossum på sitt beste, og Elskede Poona er et mesterverk uavhengig av sjanger. Den må inn på denne lista.

Og nå har vel alle svart på denne lista på Facebook, så jeg vet ikke om jeg gidder å utfordre noen.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Mitt hjem er min borg

Skal vi prøve å holde liv i denne bloggen i sommer, selv om det er spaltefri fra Firdaposten? Vi får se hvordan det går. Jeg har i hvert fall lest en bok jeg tenkte å skrive noen ord om. Shirley Jacksons We Have Always Lived in the Castle. Som det snart skal komme frem, det er en bok jeg anbefaler varmt.

castle

Men hva slags bok er det? Noen har karakterisert den som en gotisk historie, og det kan jo godt hende de har rett i det. For meg så er dette ordet, gotisk, litt diffust. En følelse. Jeg vet ikke helt hva som ligger i det, men la oss undersøke. Wikipedia har heldigvis en oppskrift på hva som skal til for å klassifisere noe som gotisk litteratur. Dette trenger du:

  • En skjønn jomfru. Hun må være ung, vakker, ren, uskyldig og følsom. Gjerne med en mystisk fortid.
  • En eldre og helst ganske dum kvinne.
  • En helt.
  • En skurk.
  • En dum tjener som kan komme med beskjeder, være komisk innslag, og bringe plotet fremover om nødvendig.
  • Klovner, gjerne i overført betydning da. Som kan løsne på spenningen, og også bidra med komikk.
  • Banditter
  • En prest eller lignende. Disse er alltid svake, ofte direkte onde.
  • Et slott. Eller noe som kan passere som slott. Et kloster, et stort hus som aller helst skal ha sine egne hemmeligheter på lur. Dette er særs viktig for den gotiske historien. Man kan ikke ha en gotisk historie gående i et rekkehus på Gulset.

Mye av dette er tilstede i We Have Always Lived in the Castle. Vår hovedperson er Mary Catherine Blackwood, eller stort sett bare Merricat. Hun er atten år gammel. Muligens ikke like ren hele tiden, men ung, uskyldig og følsom kan hun godt være. Vi må nesten anta at hun er vakker også. Ungdom er alltid vakkert på et eller annet vis. Og hun har en mystisk fortid. Slik presenterer hun seg selv i starten på boka.

My name is Mary Katherine Blackwood. I am eighteen years old, and I live with my sister Constance. I have often thought that with any luck at all I could have been born a werewolf, because the two middle fingers on both my hands are the same length, but I have had to be content with what I had. I dislike washing myself, and dogs, and noise. I like my sister Constance, and Richard Plantagenet, and Amanita phalloides, the death-cup mushroom. Everyone else in my family is dead.

Dette siste er ikke helt sant, hun bor også sammen med sin onkel Julian, som riktignok ikke har vært helt seg selv etter hendelsen som tok livet av resten av familien, men han er absolutt i live. Julian er ingen tjener, tvert i mot, det er søster Constance som pleier ham, men Julian kan fylle rollen som klovn. Han er på vei inn i demensen. Han har begynt å surre litt, men ofte er han lynende klar. Han er historiens komiske pusterom.

Constance, søsteren til Merricat, kan være den eldre og dummere kvinnen, men hun får forsåvidt konkurranse om den rollen fra et par andre bipersoner. Skurken er deres fetter Charles som dukker opp og truer det livet de to søstrene har bygget for seg selv. Bandittene er folket i landsbyen som ligger like ved huset de bor i, og selve huset. Det viktige huset. Det er ikke et slott, vi er tross alt i USA en gang rundt midten av forrige århundre, men det er så nær vi kan komme i en amerikansk småby. Et stort familien Bates-aktig hus, isolert fra omverdenen inne i en stor hage. Alt som mangler er vel egentlig den svake/onde presten, men vi har en doktor som kanskje kan gjøre jobben?

Uansett er vi nær nok til at vi må godkjenne dette som et stykke gothic fiction.

Plotet har vi allerede vært inne på. Familien til Merricat, Constance og Julian døde alle sammen, etter å ha blitt forgiftet av arsenikk under et middagsmåltid i Blackwoodhuset. Constance hadde laget maten, og hun vasket sukkerskåla nøye før politi og ambulanse ble tilkalt, angivelig fordi det var en edderkopp i den. Arsenikken var i sukkerskåla. Constance overlevde fordi hun ikke spiste sukker på desserten den kvelden. Merricat hadde vært ulydig og blitt sendt til sengs uten middag. Onkel Julian tok bare et lite dryss, og overlevde. Constance ble mistenkt for å ha tatt livetav hele gjengen, men frikjent i retten. Nå lever hun, Merricat og Julian alene i det store Blackwood-huset. Constance går aldri lenger enn ut på plenen utenfor huset. Julian har ikke helse til å gå noe sted. Merricat er den eneste som av og til beveger seg ut i verden. Nærmere bestemt inn til landsbyen for å kjøpe dagligvarer og låne bøker på biblioteket. Stort sett er de alene i det store huset, men av og til stikker en gammel venninne av familien innom for å se til dem.

jackson38Men en dag kommer fetter Charles opp. Han prøver å overtale Constance til å bevege seg ut i verden igjen. Prøver å oppdra Merricat. Vil sende Onkel Julian på pleiehjem. Og han er veldig interessert i safen der søstrene oppbevarer et ukjent pengebeløp. Merricat er ikke imponert.

Mer skal jeg ikke si om handlingen. Les den selv, det er en vidunderlig bok. Merricat er en hovedperson som setter spor etter seg. Hun er et naturbarn. Klin gæren, om enn på svært sjarmerende vis. Boka tar noen uventede vrier her og der, selv om det vel ikke kommer som noen stor overraskelse hvem som egentlig sto bak forgiftningen av familien den skjebnesvangre kvelden for mange år siden. Den er full av atmosfære, mystikk, og jeg er ganske sikker på at f.eks Kelly Link og Neil Gaiman har lest denne i formativ alder og gjemt den et eller annet sted i bakhodet. At hun har vært en inspirasjon for Stephen King er det ingen tvil om. Og best av alt er at det er ingenting ved denne boka som føles datert. Den kunne godt vært gitt ut i dag.

Dette ble Shirley Jacksons siste bok, hun døde av hjertesvikt i 1965, 48 år gammel. Hun slet med både helsa og psyken store deler av livet, og det er sannsynligvis slik at hun følte seg litt som Merricat selv. Muligens et utslag av paranoia, men hun følte seg nok aldri hjemme i småbyen i Vermont, der hun bodde med sin jødiske professorektemann. Men at man har paranoia betyr som kjent ikke at de ikke er ute etter deg.

Og hvis paranoiaen fører til slike fine romaner er det, kanskje ikke fint da, men i hvert fall en ålreit bivirkning.

Les denne boka folkens!

Hummer og kanari

Visjonar

Sorry... Got to go now!

Eg har skulka mykje skule i mi tid. I tiende klasse var eg knapt nok innom i det heile tatt. Eg hang på biblioteket i staden. Eg trur eg lærte like mykje på den måten, men det var ikkje like lett å overbevise potensielle arbeidsgjevare om det. Det var ikkje berre bokleg lærdom eg fekk med meg heller. Ein formiddag eg satt der og las i eit eller anna obskurt magasin kjende eg at eg måtte på do. Eg gjekk ut i gongen og bort til toaletta, opna døren og gjekk inn. I eit hjørne ved pissoaret sto det ein kar som eg kjende igjen. Gamal og krokut, med langt kvitt hår og ein imponerande uflidd mustasje. Han pleide også å henge rundt på biblioteket, eg anar ikkje kva han skulka frå, men han var der kvar bidige dag han også. Han sto med ryggen til, eg gjekk berre rett forbi, og fant meg eit avlukke. Eg låste døra, satte meg ned, og der vart eg sittande ein stund. Eg var nemleg litt dårleg i magen, slik ein gjerne blir av å ete Snickers og drikke Cola til frukost.

Eg satt no der og filosoferte, men etter ein stund kom eg litt i stuss. Det var så stille. Urovekkande stille, og plutseleg slo det meg at eg ikkje hadde høyrt ein lyd frå den gamle mannen ved pissoaret på lenge. Ikkje lyden av rennande vatn og ein som vaskar hendane sine etter å ha vitja toalettet. Ikkje lyden av døra som smalt igjen. Kva i alle dagar dreiv han med der ute? Slikt satt eg med buksa rundt anklane og tenkte på der på bibliotektoalettet, og situasjonen krevde eit svar. Eg satt i det ytterste avlukket, og det var skrudd saman på ein slik måte at det var ein liten glipe mellom veggene i hjørnet. Det gjekk an å sjå ut, og eg lente meg frem for å ta ein kikk, kanskje eg kunne sjå kva den gamle mannen dreiv med der ute. Eg la auget inntil sprekken, og stirra rett inn i eit anna auge. Stort, blått, blekt og vått. Eg skvatt so eg holdt på å skli av ramma. Heilt sida den gong har eg hatt ei sunn skepsis til folk som snakkar om bliblioteket som ein møteplass.

Frå eit spaltefagleg synspunkt er denne innleinga alt for lang, og alt for løst tilknytta det som er dagens tema, men sjå kor eg bryr meg. Reglar gjeld ikkje for meg. Eg er ein rebell. Eg gjer slik som eg vil. Og det eg vil snakke om i dag er folkemøtet Flora kommune arrangerar på måndag. Det skal handle om kulturvisjonar, og kultursjef Anita Solbakken spør i avisa om det kan bli endå kjekkare å synge i kor. Det kan det forøvrig, om ein berre sluttar å synge og heller tar seg ein skål, men da er vi nok langt ute i eit svært utvida kulturomgrep. Om ein ikkje bryggjar ølet sjølv, for då endar ein fort opp med ein kulturpris på 17 mai. I tillegg til bakrusen. Folkemøtet skal vere ein slags kafedialog står det i avisa, og folket oppfordras både til å kome på møtet, og tenke store tankar om kulturen. Seier altså Solbakken, og det er nok difor ho er kultursjef og eg sitt i billettluka på kinoen. Eg hadde nemleg heller bedt folk om å holde dei store tankane for seg sjølv. Eg likar ikkje visjonar. Dei førar ikkje noko godt med seg. Det eine augeblikket strevar du med akvarellane dine som aldri blir noko meir enn halvgode, men so får du ein visjon. Vips so har du invadert Polen, og vi veit alle korleis det gjekk til slutt. Visjonar er kanskje ikkje alltid farlege, men dei er som regel slitsomme. Eg ville heller bedt folk om å tenke små tankar. Korleis kan vi bli betre på alt det som vi allereie gjer sånn nokonlunde?

Og sidan eg starta på biblioteket i dag, kvifor ikkje runde av på same plass. Biblioteket. Eg brukte å vere der kvar dag. Lånte poser fulle med bøker. No har eg ikkje vore der på år og dag. Kvifor ikkje? Sjølvsagt, eg tjener nok penger til å kjøpe dei bøkene eg vil lese. Dessuten har eg blitt bortskjemt av den digitale revolusjonen, eg lastar ned boka rett ned på telefonen, og slipper å gå ut i regnet. Eg er allikevel fortsatt glad i biblioteket. Eg er ein potensiell brukar. Kva skal til?

I resten av landet raser det ein litteraturhusfeber. Folk går mann av huse for å høyre forfatterar snakke med andre forfatterar. Og stille dei spørsmål fra salen. Folk likar si eiga stemme. Eg var sjølv på Litteraturhuset i Bergen for litt sida for å vere med på lanseringa av ein bok om blogging som eg har bidratt til. Eg rekna med at det kom ti-tolv stykker for å høyre på, men jammen vart det fullt i salen. Florø er ikkje stort nok for eit eige litteraturhus, men kanskje kunne biblioteket tatt ein studietur til Oslo, Bergen og Fredrikstad? Sjå om det er noko dei kan ta med seg heim og bruke til å skape eit meir levande bibliotek. Ein stad for meiningsbrytning, for djupe samtalar, for å utvide horisonten. Jada, kall det gjerne ein møteplass om du vil.

Men det må vere utan gliper eller hol i veggane på toalettet, der har du min visjon.

Page 1 of 812345...Last »
%d bloggers like this: