web analytics

Search Results for: blodføre

Flopsyblogg

Bokhjørnet Spesial: “Blodføre” av Eskil Aasmul

Nå har jeg også fått lest boka til Esquil, og da passer det vel å komme med noen kommentarer til den. Og siden det ikke er hver dag en medblogger får utgitt bok, så synes jeg det er på sin plass å gi Esquils bok et helt Bokhjørnet alene. Jeg aner ingenting om hvordan en bokanmeldelse skal skrives, så jeg kaller dette en bokomtale i stedet.

“Blodføre” er en thriller, og dette er en sjanger jeg ikke har spesielt godt kjennskap til. Jeg har lest en del av Tom Kristensen og Tom Egeland, men ellers er jeg ganske blank. Spionlitteratur har jeg intet forhold til, og selv om både John Le Carrè og Alistair McLean finnes i bokhylla, så har de fått stå i fred for meg. Jeg liker altså andre typer litteratur bedre, sånn i utgangspunktet. Og dette er vel heller ikke en bok jeg automatisk ville ha plukket med meg hjem, dersom jeg ikke kjente til Esquil. Men det gjør jeg, og jeg vet at han er en flink fyr. Bloggen hans er et bevis på at han virkelig kan skrive, og mange av novellene han har postet der har vært glitrende. Så jeg begynte på boka med en blandning av åpent sinn i forhold til sjangeren, og lett positive forventninger til Esquils talent.

Først et lite sammendrag av historien: En amerikansk satelitt krasjlander i Sibir i 1985. Satelitten inneholder en boks med asken til CIA-sjef Cyrus Claytons sønn, og nå har den aldrende Clayton et sterkt ønske om å få fatt i den igjen. For å få tak i boksen, blir det arrangert et kappløp gjennom den russiske taigaen. 8 eliteløpere blir sendt av gårde, og en pengepremie venter den som kommer først frem til boksen. Løperne setter av gårde, men oppdager etterhvert at det ser ut til å være en morder iblant dem. Samtidig som dette skjer, forsøker den unge agenten Talicia Jones å finne detaljene rundt denne satelitten. Holder den offisielle historien vann?

Bokens handling skjer altså på to plan, og jeg likte helt klart best den delen som handler om kappløpet over taigaen. Her viser Esquil til fulle at han vet et og annet om løping, og vi får være med på gnagsår, elvekryssing og diskusjoner om veivalg. Skildringen av løpet er rett og slett spennende, og historien har godt driv. Man blir spesielt godt kjent med to av løperne; nordmannen Vinjar og italieneren Marco. Disse to figurene er godt opptegnet, og man får umiddelbart sympati for dem. De andre løperne blir man ikke like godt kjent med, og det skal godt gjøres når de er 8 i tallet. Esquil gir oss likevel litt info om alle løperne, og ikke alle er like sympatiske. Kan en av dem til og med være en morder?

Bokens andre del, den om agent Talicia Jones, synes jeg ikke fungerer like godt. Jeg får ikke helt tak på Talicia, og jeg er en stund i tvil om jeg liker henne eller ikke. Det er noe klisjèfullt og stakkarslig over henne, og jeg sliter med å forstå hvorfor en intelligent og vellykket dame velger å farge håret Notodden-blondt og kle seg som om hun skulle ut på strøket i stedet for på kontoret. Esquil gir oss riktignok en forklaring på dette, uten at jeg helt lar meg overtale likevel. Talicia er liksom for smart til å te seg så dumt 😉
For å oppsummere litt, så synes jeg “Blodføre” er en helt ålreit bok. Esquil skriver bedre enn de aller fleste, og det er fin flyt i språket. Historien er ganske spennende også, særlig den delen der vi følger de 8 eliteløperne. Plottet er nok hovedproblemet også for meg. Jeg er ingen ekspert hverken på spionvirksomhet eller på internasjonal storpolitikk, men jeg synes en del av premissene for historien er noe vaklende. Og siden jeg ikke har tenke å komme med store spoilere, så sier jeg ikke så mye mer om den saken. Men deler av historien oppleves som usannsynlig.

Til slutt vil jeg bare si at jeg er litt overrasket over at Esquil har valgt å skrive en “macho” thriller-historie. Jeg har en følelse av at det gode språket hans hadde kommet enda mer til sin rett i en annen sjanger, som for eksempel i en novellesamling ;-). “Blodføre” er ingen perfekt thriller, men den er vel verdt å lese. Og nå er det bare å vente på neste utgivelse fra den kanten, for det kommer vel mer?

Flopsyblogg

Bokhjørnet

Jeg har selvsagt lest et knippe bøker igjen, og her er en liten oversikt over dem:

Alexander McCall Smith: “In the company of cheerful ladies” & “Blue shoes and happiness”

Dette er henholdsvis bok 6 og 7 i McCall Smiths serie om det kvinnelige detektivbyrået i Botswana. Denne serien har fått et velfortjent stort publikum, og er oversatt til mange språk. Også norsk, mener jeg å vite, selv om jeg leser den på engelsk. Hovedpersonene er den tradisjonelt proporsjonerte (les: tjukke) detektiven Mma Ramotswe, som bruker sine evner til å løse store og små gåter i Botswanas hovedstad Gaborone. Med seg på laget har hun assistent-detektiv og sekretær Mma Makutsi. Hun er en kløpper på skrivemaskin, har store briller og tendenser til sko-dilla. I disse to bøkene løses store verdensproblemer, som for eksempel hvordan fjerne en slange fra kontoret. Dette er altså strålende bøker om trivielle problemer, og serien holder høy kvalitet hele veien. Husk at dette er bøker som ber om følge av pledd og te. Helst Mma Ramotswes favoritt: bush-tea.

Dennis Lehane: “De gales øy”

denn.jpgÅret er 1954, og vi treffer U.S Marshall Teddy Daniels og hans nye partner Chuck Aule. De er på vei ut til en øy som huser et helt spesielt asyl for mentalt syke kriminalfanger. En av de kvinnelige fangene har forsvunnet fra cella si, og hun er ikke å finne noen steder. Vel fremme får de en følelse av at det er noe som ikke stemmer helt i forklaringene de får, og selvsagt er det også en orkan på vei mot øya.

Denne boka har fått mye anmelder-skryt, og jeg har lenge hatt lyst til å lese den. Selv om det kan høres sånn ut fra introen, så er dette et godt stykke unna å være en alminnelig krim. Boka er ganske spesiell, og den er godt skrevet. Likevel ble jeg personlig litt skuffet, uten at jeg helt klarer å bestemme meg hvorfor. Alt er på en måte gjort så riktig; språket er godt, historien er ganske spennende, og plottet har en interessant vri. Men kanskje er det akkurat dette som er problemet. Jeg opplever historien som noe konstruert, og satt egentlig litt og ventet på at det skulle komme en eller annen pussig vri. Og det gjorde det altså, uten at jeg sier mer om den saken.

Stieg Larsson: Menn som hater kvinner

Denne boka har fått en voldsom oppmerksomhet, og nå var det altså min tur til å lese. Jeg regner med at mange andre også har lest den , så jeg tror ikke jeg sier så mye om selve handlingen, annet enn at den kombinerer en gammel krimgåte med en nyere svindel-historie. Min første tanke da jeg begynte på boka var at det er vanskelig å skulle lese en sånn bok uten å la seg prege av forhåndsomtalen. Men jeg har forsøkt å lese den med et åpent sinn, og stort sett skygget unna omtaler og anmeldelser.

Og hva synes jeg så? Jo, dette er en spennende og godt skrevet kriminalroman. Boka forteller oss en hel del om Sveriges industrielle utvikling, og Larsson er flink til å portrettere ektefølte karakterer. Særlig er datahacker og avviker Lisbeth Salander et fascinerende bekjentskap, det finnes ikke så mange av hennes kaliber i litteraturen. Løsningen på krimgåten er kanskje litt langt ute, og den blir også litt for tidlig åpenbar for undertegnede. Men som sagt, dette er en spennende krimbok med godt driv, og det er vanskelig å legge den fra seg. Det feministiske perspektivet faller også i god jord hos meg, selv om jeg har skjønt at enkelte irriterer seg over dette. Feminisme er tydeligvis kontroversielt fortsatt, av en eller annen grunn.

Boka kunne ha vært strammere redigert, og jeg må innrømme at jeg hadde forventet at den var mer spesiell enn den var. Men god er den likefullt, og jeg er helt klar for å lese neste bok i serien. Jan Guillou hører vi ikke på uansett.

Frank McCourt: “Lærer`n”

Frank McCourt debuterte i godt voksen alder, og førsteboka “Engelen på det sjuende trinn” ble en kjempesuksess. Det skjønner jeg godt, for det var en særdeles sterk og godt fortalt historie. Etter debuten har det kommet to bøker til, “Ja så menn” og “Lærer`n”. Disse holder ikke på langt nær samme standard som den første boka, men er fornøyelige nok på sitt vis. “Lærer`n” handler om McCourt sine dager som lærer i USA, og vi får presentert diverse situasjoner som har oppstått i klasserommet under tiden hans som underviser. Koselig og greit, men ikke så mye mer enn det. McCourt klarer heller ikke i denne boka å la være å fortelle om sin ulykkelige irske barndom, og vil man lese om den så anbefales altså “Engelen på det sjuende trinn”. For å få noe særlig ut av “Lærer`n” bør man forøvrig ha lest de to foregående McCourt-bøkene.

Sturle Brustad: “Anarchy in Åmot”anarchy.jpg

Jeg pleier så godt som alltid å fullføre de bøkene jeg begynner på, men denne gangen måtte jeg gi tapt. Likevel er jeg ikke helt sikker på at dette er en dårlig bok, selv om den absolutt ikke passet for meg. Dette er en oppvekstroman fra seint 70-tall, og hovedpersonen er en ung gutt bosatt i Åmot i Buskerud. Boka er på 550 sider, og den er skrevet på dialekt. Og der begynner litt av problemene for meg. Jeg liker nemlig ikke så godt å lese dialekter. Jeg leser svært gjerne både nynorsk og engelsk, men dialekter er mest av alt slitsomt. Det ødelegger lesetempoet mitt, og gjør at flyten forsvinner. Så etter å ha slitt meg igjennom de første to kapitlene, gav jeg rett og slett opp. Handlingen ble for uinteressant, språket for slitsomt og boka for tjukk.

Men kanskje er det meg det er noe galt med, for flere anmeldere har trukket frem språket som noe av det beste med denne boka, og mange synes at dialektbruken fungerer utmerket. Meg fenget den dessverre ikke, og livet er som kjent for kort for å lese kjedelige bøker.

Jeg har også lest Peter Robinsons “Playing with fire”, men han har jeg omtalt så mange ganger i bokhjørnet tidligere, så denne gangen velger jeg å utelate ham. Det betyr selvsagt ikke at dette var en dårlig bok, for det var det på ingen måte. Bare så det er sagt. Og nå ligger Eskil Aasmuls “Blodføre” klar på nattbordet, og den gleder jeg meg veldig til å begynne på.

Løgn og forbannet dikt

See you in court

IMG_1690
Creative Commons License photo credit: ppz

I dag debuterer Eskil Aasmul, eller Esquil som han heter på bloggsk,  som thriller-forfatter med boka Blodføre. Og skulle dere ha sett, store deler av handlingen er lagt til Russland av alle steder. Dette gjør meg ytterst mistenksom.

At Esquil er en sleip slask er jo ingen overraskelse, men at han er en smart fyr kan ingen ta fra ham. Nå mistenker jeg ham for å ha hacket seg inn på min PC og sannsynligvis stjålet ideen til denne thrilleren sin fra et av mine egne forsøk på å skrive noe annet enn blogg. Sjekk bare her:

-1-

Alle så ham komme inn på toget I St.Petersburg. Med sin typiske backpacker-allværsjakke i skinnende gult, og den store ryggsekken i armene skilte han seg godt ut fra resten av passajerene i den åpne vogna. De fleste av de andre passasjerene var russiske soldater på vei til en marineøvelse i Murmansk. En og annen middelaldrende kvinne i grå og hvite klær med skaut på hodet. Noen eldre menn i blankslitte mørke dresser. Noen unge studenter av begge kjønn hadde kapret fire køyer i det ene hjørnet hvor de satt og drakk øl og fortalte hverandre grove vitser. Soldatene drakk også øl. Den unge mannen i backpacker-uniformen fant seg en av de få ledige køyene, slang sekken opp i fotenden og svingte seg selv opp etter. Han nikket avmålt høflig til folkene i køyene rundt seg, før han la seg ned på køya og stirret ut av vinduet. Noen få minutter over ett om natten rullet toget ut fra Ladozhsky Stasjon i St.Petersburg og alle hadde lagt merke til at han kom inn. Det var ingen som så ham forsvinne.

Det er billig å reise med tog i Russland. For en liten håndfull hundrelapper kan du få deg en billett hele veien gjennom den store bjørnens rike, inn i Kina og til Beijing. Billigst er det i de åpne vognene. Turister reiser sjelden eller aldri i disse. Turistene kan driste seg til å reise på platskartny, tredje klasse, hvor man sover i kupeer med seksmannskøyer. Kupeene er på størrelse med et litt voksent klesskap, og er ikke spesielt komfortable. Men det er tross alt tredje klasse. I de åpne vognene ville det være høyst upassende om man i det hele tatt brukte ordet klasse. Det fantes ingenting som kunne minne om slikt. Vognene består av rader på rader med køyer i en lang kupe. Nær femti stykker er det plass til, og de deler på et toalett i hver ende av kupeen. Ikke akkurat Orientekspressen med andre ord.

Ikke lenge etter at toget hadde gått fra stasjonen kom en kvinne førtiårene, kledd i grønn, nystrøket uniform stridende inn i kupeen for å sjekke billetter. Hun luktet sterkt av tung parfyme. Håret hennes satt opp i en Ab-fab-frisyre og bak henne gikk en yngre kvinne, tynn, blek og pjuskete, med et kuet uttrykk i øynene. Den samme grønne uniformen, men denne var krøllete og så ut som om det var såvidt den hang på kropen. Hun bar på en bunke med pakker bestående av laken, putevar og et håndkle som den eldste kvinnen forsøkte å selge til de reisende. 50 rubler var prisen. De færreste slo til på tilbudet, men den unge backpackeren lot kroppen skli ned fra køya og fra bukselommen rotet han frem noen sedler som han ga til kvinnen. Hun tok dem i mot, og skranglet litt med noen småpenger før hun ga ham vekslepengene tilbake. Den yngre kvinnen rakk frem pakken han hadde kjøpt, men den unge mannen tok ikke i mot dem. Han talte over vekslepengene.

”Det er ti rubler for lite”, sa han på engelsk.

”Sorry, I don’t understand?”

”Du ga meg for lite vekslepenger, det mangler ti rubler her,” fortsatt på engelsk.

Kvinnen bare ristet på hodet og gjorde tegn til å gå videre, men soldaten i køya tvers over midtgangen stoppet henne.

”Du prøver å snyte ham for ti rubler, kom igjen. Gi ham dem tilbake med en gang.”

Kvinnen stoppet opp og ga soldaten et surt blikk. ”Jeg snyter ingen,” sa hun, men enda en soldat blandet seg inn.

”Du lurer ingen, dere forsøker alltid å lure turistene for noen ekstra rubler. Kom igjen, gi ham de ti rublene hans nå.”

Flere andre soldater kastet seg inn i koret.

”Kom igjen nå!”

”Gi ham dem tilbake!”

Kvinnen sukket og plukket frem noen småpenger fra lommen sin og begynte å telle opp. Akkurat da gjorde toget en kraftig oppbremsning slik at kvinnen mistet balansen. Hun landet på baken i køya til en av soldatene, mens småpengene ramlet på gulvet og trillet av gårde i alle retninger. Soldatene hylte av latter, og han som lå i køya hun hadde deiset opp i kom med noen slibrige kommentarer. Kvinnen reiste seg igjen og falt ned på alle fire for å plukke opp småpengene igjen. Hun famlet seg frem langs midtgangen, kikket under køyene etter penger, da hun kjente et lett trykk mot skulderen. Soldatenes latter hadde stilnet, hun kikket til siden og så at trykket på skulderen skyldtes en hvit stokk som lå mot den og presset mildt. Hun lot øynene gli langs stokken og fikk bekreftet sine mistanker. Hun visste hvem den stokken tilhørte. Hun reiste seg fort opp, glattet på skjørtet og beklaget lavt til mannen som holdt stokken. Mannen nikket nesten umerkelig i respons, lot stokken falle til gulvet og bevegt den frem og tilbake noen ganger. Han tok et skritt frem, huket seg ned og plukket opp en mynt fra gulvet nesten uten å famle. Han lot fingrene gli over den for å kjenne hvilken valør det var, og så strakk han den frem mot kvinnen.

”Gi mannen vekslepengene hans,” sa han i en mild tone. Stemmen var myk som fløyel.

Kvinnen tok imot mynten og mumlet et ja. Den blinde mannen gikk videre gjennom vognen. Den hvite stokken klapret rytmisk mot gulvet. Foran den unge backpackerene stoppet han opp et lite sekund, været liksom i luften, før han igjen gikk videre. Ingen i vognen sa et ord før han var var gått ut av vognen.

Kvinnen ga backpackeren pengene hans, han takket, men hun sa ikke et ord til ham. Hun ga tegn til den unge kvinnen om at hun skulle følge etter, og så fortsatte de på sin vei gjennom vognen i en slik fart at de som måtte ha hatt lyst til å kjøpe en pakke med laken og håndkle bare kunne glemme det. Toget rullet videre gjennom natten.

Samtalene i kupeen døde etterhvert ut. Passasjerene falt inn og ut av søvnen mens toget gynget seg nordover. Noen snorket høylytt, andre ble liggende å kaste på seg. Atter andre stirret ut av vinduet på mørket som for forbi. Det var ikke stort å se. Etterhvert begynte det å lysne. Solen kom opp og folk begynte å våkne til liv igjen. Køen til toalettene var til tider formidabel, og den unge kvinnen som hadde båret på pakkene med putevar og laken gjorde sitt beste for å holde tilstanden det på et nogenlunde anstendig nivå. Men selv om hun var innom en gang i timen for å rydde, tømme søppel og fylle på med papir etc så ble det allikevel aldri verken rent eller ryddig der inne.

Toget stoppet med noen timers mellomrom slik at passajerene kunne få muligheten til å komme ut og strekke litt på beina. Som oftest var disse stoppene ikke lagt til noen stasjon. Det fantes som regel ikke en gang noen platform. Man stoppet tilsynelatende i ødemarken, men hver gang så strømmet det lokalbefolkning til, gud vet fra hvor, med ting som øl, saft og tørket fisk som de forsøkte å selge til passasjerene.

En av soldatene bød backpackeren på en boks med øl, og han takket ja til den. En annen åpnet sekken sin og fant frem en plate med sjokolade som han bød på. Noen hadde brød med ost. De forsøkte å konversere på gebrokkent engelsk, men soldatene i køyene rundt backpackeren hadde begrensede språkkunskaper, og backpackeren kunne åpenbart ikke russisk.

”Jeg heter Mikhail.”

”Nolan,” svarte backpackeren.

”Fra Amerika?”

”Australia”

”Turist?”

”Ja.”

”Murmansk?”

”Murmansk.”

Og det var det. Nolan fra Australia virket uansett ikke spesielt interessert i å prate. Han plukket frem en pocketbok fra sekken og begravde nesen i den. Når han ikke stirret ut av vinduet på det russiske landskapet utenfor. Dagen sneglet seg avsted, formiddag kom, ettermiddag gikk og snart var skyggene blitt lange utenfor togvinduene. Snart ville det være natt.

Toget stoppet igjen og passasjerene strømmet ut i skumringen for å få en siste strekk på beina før det igjen var på tide å forsøke å få seg litt søvn. Nolan gikk også ut i den kjølige kveldsluften. Den var en yterst velkommen avveksling fra den innestengte luften i kupeen. Han hadde forsøkt å åpne vinduet tidligere på dagen, men det var rett og slett ikke mulig å få lirket så mye som en millimeters åpning på det. Han hadde forsøkt flere av vinduene, men det var ikke hjelp i. Ingen av dem lot seg åpne.

Toget hadde stoppet ved siden av en lang, lav trebygning. Den så ut som om den kunne være et lager av et eller annet slag. Ingen vinduer, kun en bred dør i hver ende. Malingen var slitt og takrennene hang på halv tolv. Bortsett fra bygningen var det ikke noe annet å se. Allikevel dukket det også her snart opp folk som hadde et og annet å selge. Det måtte være en landsby i nærheten et eller annet sted. En kar hadde med seg to kjølebager, en med øl, en med iskrem. Den vanlige tørkede fisken. En gammel kone beveget seg mellom passasjerene med et stort mørkt skrin som hun stadig åpnet opp for å vise frem innholdet til dem som ikke klarte å vri seg unna, men ingen lot seg overtale til å kjøpe noe. Hun fikk øye på Nolan som sto litt i utkanten av klyngen med folk, og hun satte umiddelbart kursen rett mot ham uten å ense noen av de andre. Hun grep ham i armen og bablet i vei på russisk.

”Fare!”

”Du er i fare!”

Nolan forsøkte å signalisere at han ikke forsto. At han ikke ville kjøpe noe. Til ingen nytte.

”Fare!”

Hun slapp armen hans og åpnet skrinet sitt. Romstrerte rundt nede i det til hun fant det hun lette etter. Hun dro det opp og rakk ham det. Et lite krusifiks på en lenke. Sølv så det ut til.

”Her, ta dette!”

Nolan skjøv hånden hennes unna.

”Ingen penger,” sa han på engelsk. ”No money!”

”No money,” svarte den gamle konen, ”Need this. Take. No money!”

Nolan løftet hendene og ristet på hodet. Rygget unna, men hun fulgte etter ham. Strakk krusifikset ut mot ham.

”Please!”

Nolan fortsatte å rygge, og plutselig stoppet konen.

Stirret over skulderen hans mot toget, og nå var det hun som rygget.

Hun tok et par skritt bakover, før hun snudde seg og nærmest løp vekk. Snart var hun forsvunnet i skyggene. Nolan snudde seg, men kunne ikke se noe skremmende. Bare noen av togpersonalet som sjekket dørene til de få godsvognene som hang bakerst på toget. I døråpningen til en av første klasse-vognene sto en mann i uniform, en høyere offiser etter stripene på brystet å dømme, og snakket med en mann som sto på bakken med ryggen til. Noen passasjerer var begynt å vende tilbake til vognene. Det var snart på tide å kjøre videre. Nolan gikk mot sin vogn uten å legge merke til at offiseren fulgte ham med blikket, bøyde hodet ned mot mannen han snakket med. Mannen rakk ham den hvite stokken sin, og offiseren holdt den for ham mens han svang seg opp og inn i toget. De fleste passasjerene var fortsatt utenfor og ventet på signalet om at det var tid for å reise videre.

Ja, det er alt dere får. Noe som hovedsalig skyldes at det ikke finnes mer, men dere skjønner tegninga. Hvor sannsynlig er det at to bloggere kommer på å skrive noe skjønnlitterært fra akkurat Russland omtrent samtidig?  Dette lukter råtten fisk lang vei!

Nåvel, jeg leser Blodføre nå med alle sanser på alerten, og kommer jeg over noe som kan tilbakeføres til mitt åndsverk her så har jeg bare en eneste ting å si til Esquil:

See you in court!

%d bloggers like this: