web analytics

Search Results for: conradi

Uncategorized

Private bilder av Kåre Conradi sirkulerer på nett: Se dem her!

Dagens snakkis er vel at skuespiller og pretty boy Kåre Conradi ble frastjålet mobilen sin i sommer, og på den så var det visst bilder av det man gjerne kaller “privat karakter”. Nå sirkulerer bildene rundt på nettet både i E-poster og på enkelte blogger, mens Conradis management advarer mot publisering. Dagbladet beretter om saken via Kjendis.no, med en virkelig slående reklame. Rundt bildet av de private karakterene Conradi og samboer Marianne Aas Hansen bopper to oppblåsbare Barbaraer opp og ned, nesten som om de ler av de stakkars kjendisene.

Jon Bing bekrefter i VG at publisering av bildene er straffbart, men i ytringsfrihetens navn så kan vi ikke ta hensyn til slike bagateller. Jeg har nemlig fått tak i bildene, og her kan dere se noen av dem. På dette bildet er det kanskje ikke så lett å se, men jeg tror det er Kåre Conradi som er bakerst.

Her har vi ett bilde av Kåre og Marianne på stranden, og jammen ser de glade og fornøyde ut!

Mens på dette bildet så kan det se ut som om Kåre har glemt å ta på seg buksene.

Kjekk er han nå uansett synes jeg. Jeg håper Marianne vet hvor heldig hun er!

Når det gjelder dette siste bildet så vet jeg egentlig ikke hva jeg skal si. Ord blir fattige, kommentarer overflødige? Eventuelt får dere finne på kommentarene sjøl. Kommentarfeltet har plass til alle.

Hummer og kanari

Stolt og kry

blogging

Gamle rølerbaron Esquil har i dag en bloggpost der han i retrospekt presenterer de fem beste blogginnleggene sine. Det kan virke som om noen sniker seg rundt i den nedslitte og fraflyttede delen av bloggerbyen og spør de gamle halvsenile innbyggerene som fortsatt ikke har blitt sendt på sykehjemmet om de kan gi linker til fem blogginnlegg de er stolt av å ha skrevet. I hvert fall har jeg fått det samme spørsmålet som røleren, og jeg hadde egentlig tenkt å gi denne suspekte fyren linkene i en Facebook-melding. For sånn har det blitt. At jeg like gjerne kunne legge dem ut her på denne døende bloggen slo meg ikke en gang.

Før altså Esquil gjorde meg oppmerksom på at det kunne være en god ide.

Så da gjenstår det altså bare å finne fem blogginnlegg jeg er stolt av å ha skrevet. Ja ja, det kan jo like gjerne være de fem blogginnleggene jeg husker best å ha skrevet, men greit, kanskje er jeg til og med stolt av noen av dem? Til verket!

Hjorthen leser bok: Til helvete og tilbake igjen

Det er en sånn vakker sommermorgen som det er så alt for få av. Sola skinner ned på millionbåtene langs gjestebrygga, og den lille sørlandsbyen på vestlandet ligger og speiler seg i Florevika. – Jeg har vært for lenge i denne byen, sier fyren. Skulle kommet meg vekk for lenge siden. Faen, jeg er jo snart førti år, og her er jeg i fanget i denne lille drittbyen.

Og jeg tenker at jeg skjønner hva han mener. Født og oppvokst på et lite sted. Alle vet hvem du er. Du blir på en måte fanget av ditt eget rykte. Det hjelper ikke hva du gjør, du kan ikke forandre deg, du vil alltid være den du er. Jeg er jo innflytter til denne byen, men jeg har selvfølgelig gjort mine forespørsler om denne karen, snappet opp en del info, dannet meg et inntrykk av fyren lenge før han faktisk dukket opp på mitt skift. Han har ikke noen sjanse til å gjøre noe førsteinntrykk.

Det var en gang hvor det var ganske vanlig å begynne blogginnleggene mine med varianter av en mann som kommer inn i lobbyen på hotellet der jeg jobbet. Dette er en slik post, men så skjærer den over til å bli en bokomtale gitt. Jeg har tenkt litt på denne bloggposten den siste tiden, av den enkle grunn at karen som kommer inn i lobbyen i denne bloggposten av og til dukker opp i butikken min nå for tiden. Sist prøvde han å lure fra meg en mobiltelefon, og jeg har stoppet ham fra å stjele i nabobutikken tidligere. Det går altså ikke noe bedre med ham, og det jeg hadde av sympati for ham denne morgenen på bryggekanten er det ikke så mye igjen av nå.

Men boka, den anbefaler jeg fortsatt.

Svart Blogg

Det er mye man kunne ha lyst å si til Dagbladets førstesideoppslag i går om at eldre sultes til døde her i landet. Men la oss begynne et helt annet sted, og hvem vet hvor denne posten da kommer til å havne hen? Vi får se. Det er jo akkurat det som er litt av det morsomme med å blogge, man begynner et sted, og ender av og til opp et helt annet sted enn der man først hadde tenkt seg.

Så da begynner vi på nytt.

Faren min var alkoholiker.

Jeg synes de beste bloggpostene mine ofte har vært dem der jeg har kommentert et eller annet, enten det nå er fra nyhetsbildet, en film eller en bok, og knyttet det til et eller annet personlig. Som den alkoholiserte faren, eller for den saks skyld han fyren på bryggekanten i den første posten jeg plukket ut. Jeg tror dette er en av de første gangene jeg skrev noe særlig om faren min, etter hvert ble han en slags planke jeg kunne bruke hver gang jeg sto fast med en spalte til Journalisten og/eller Firdaposten, og det begynte å føles litt kynisk det hele. Men jeg tror det har vært nyttig for meg å skrive om dette, og tilbakemeldingene har jo tydet på at det også har vært viktig for andre. Det er jeg glad for.

Vil ta pornoen fra ikke-vestlige innvandrere

Fremskrittspartiet har vært i Rosengård og sett seg om. Nå varsler de et nytt tiltak i kampen mot snikislamiseringen av det norske folk. Vi har som vanlig tatt en prat med Fører Jensen.

Siv Jensen, hva i all verden er det dere har funnet på denne gangen?

Vi tar konsekvensen av nyere forskning. Vi ser sammenhenger før alle andre. Vi tør der andre tier. Mot, Energi, Begeistring…

Hallo? Har jeg kommet til Siv Jensen?

Siv Jensen? Dette er Petter Stordalen.

Aha, da beklager jeg, da har jeg ringt feil.

Alt i orden. La dialogen fortsette. We Care!

Whatever.

Beklager denne lille tekniske feilen, men det er sånt som kan skje når man blogger på direkten. Vi forsøker igjen.

Hallo?

Jensen her, hvem snakker jeg med?

Jeg vet ikke om jeg egentlig er stolt av denne bloggposten da, men jeg synes jo selv jeg er jævlig morsom av og til. Og ydmyk. Ingen er så ydmyk som meg når jeg først setter i gang. Nå vel, satire har i hvert fall vært en del av denne bloggen i perioder, og disse bloggpostene med fiktive intervjuer med folk og fe er nok de postene det har vært aller morsomst å skrive. Mulig dette er et høydepunkt til og med, det er i hvert fall denne jeg husker best. I tillegg til de to som fikk Nina Karin Monsen til å ringe og skjelle meg ut da, men de har ikke tålt tidens tann like godt er jeg redd. Kan jo linke dem opp om noen er interessert så klart: Kong Harald hyller de rød-grønne og Filosofen og kronikkskribentens skam.

Jeg er så lei meg

Det finnes ikke ord, sier vi gjerne. Ord blir fattige. Ordene strekker ikke til. Når tragedien rammer, hvilke ord skal vi bruke for å formidle vår medfølelse, vårt sinne, vår bunnløse sorg? Min fjorten år gamle datter har etter alt å dømme mistet en venninne på Utøya, og jeg aner ikke hva jeg skal si til henne. Rundt om i landet er det nok ganske mange mennesker som føler på det samme akkurat nå. Hva skal vi egentlig si til dem som har mistet noen. Eller til dem som overlevde? Til ungdommen? Finnes det et språk for slike anledninger? Hvordan kan vi hjelpe?

Bergens Tidende inviterte folk til å skrive noen ord til ungdommen i etterdønningene av 22 juli. Jeg var stolt over å bli spurt om å bidra, men var ikke sikker på at jeg ville klare å skrive noe som jeg ville mene var bra nok. I ettertid er jeg i grunnen godt fornøyd med denne lille teksten.

Sor­gens for­vent­nin­ger

Det fin­nes in­gen fa­sit på sorg. Det var det de for­tal­te oss da vi mis­tet søn­nen vår. Det fan­tes in­gen rett el­ler gal måte å sør­ge på. Sor­gen kan ta man­ge vei­er, alle koga ikkje likt, som Tø­nes syn­ger. Vi måt­te bare la det gå sin gang. Prø­ve å ha for­stå­el­se for hver­and­re om våre sorg­mønst­re var vel­dig for­skjel­li­ge. Be om hjelp hvis det ble for tungt å bære på egen hånd. Gode råd, og ikke bare for oss. Anja Jo­han­sen, som var kjæ­res­ten til Alex­an­der Dale Oen, kan sik­kert skri­ve un­der på at det­te er lær­dom som fle­re bur­de ta til seg. I A-Ma­ga­si­net for­tel­ler hun om ne­ga­ti­ve kom­men­ta­rer fra folk hun ikke kjen­te. De men­te hun var kald som ikke gråt i be­gra­vel­sen. At hun ikke sør­get på rik­tig måte. Hun føl­te seg sji­ka­nert og over­vå­ket. Til slutt slet­tet hun både Face­book, Twit­ter og Instagram-kon­to­ene sine.

Den femte og siste teksten jeg vil plukke frem er ganske ny. Den ble mitt siste bidrag som fast rullerende spaltemaker i Journalisten, og jeg syntes jeg avsluttet på en bra måte med denne teksten. Igjen så er det jo personlige opplevelser knyttet sammen med noe dagsaktuelt, og som dere kan se så dukker det opp elementer både fra Svart blogg-teksten, og fra Jeg er så lei meg. Etter å ha blogget i snart ni år er det vel ikke til å unngå at man gjentar seg selv fra tid til annen, men jeg liker det ikke noe større. Æsj. Kanskje jeg ikke er så stolt allikevel når det kommer til stykket? Burde jeg bytte ut lista med poster om nakenbilder av Kåre Conradi og Rune Rudberg? De er nede i arkivet et sted de også…

Hummer og kanari

Savnet fellesskap?

A Boulder In The Stream
A Boulder In The Stream, foto av SeraphimC

Det synes å være et stadig tilbakevendende tema dette med hvordan vi i det kapitalistiske og individuelt fikserte vesten behandler våre eldre. Første gangen jeg var inne på dette her på Hjorthebloggen tror jeg var etter at Freddy Fjellheim hadde levert en kronikk i Dagbladet om hvor mye bedre det var ¨å være gammel sør i Europa. Jeg skrev den gangen:

Fjellheim har vært i sør-europa og observert hvordan man der innlemmer de gamle i familien på en helt annen måte enn hva vi gjør her i landet. Ut av dette resonnerer han seg frem til at sykehjem er en uting, konstruert av hensyn til de yngre generasjoner. Et sted hvor vi kan stue bort våre gamle for dermed å kunne fortsette med våre hastige liv.
Selv om det nok finnes gode eldreinstitusjoner, skriver Fjellheim, så er det kun de færreste av oss som ønsker å havne der. Likevel så bygges det slike institusjoner over en lav sko.

Fjellheim var verken den første eller den siste som har hevdet lignende synspunkter, og det synes å være en nærmest opplest og vedtatt sannhet, selv blant oss som ikke ønsker kvinnen tilbake til kjøkkenbenken for å stelle sine, og sin partners, gamle foreldre, at respekten og behandlingen av de eldre var større, bedre og tydeligere i “gamle” dager. Se bare på innvandrerene dere, de har fortsatt ikke lært seg å stue bort de eldre på institusjoner. Der har vi noe å lære gitt.

Unn Conradi Andersen skriver i onsdagens Dagblad om akkurat dette:

EN GANG for lenge siden, passet vi barna våre, stelte de gamle, og lot bestemor bli boende hjemme – til hun døde. Den tid er forbi. Nå lever vi i individualismen tidsalder, og har verken tid eller mulighet. Ett sted dyrkes likevel fortsatt disse verdiene: Hos innvandrerne i drabantbyene

Det refereres til forskning fra Anders Vassenden som viser at arbeiderklassen har et svært så positivt syn på innvandrerenes lojalitetssystem:

Noen forteller at familiesamholdet minner dem om egen barndom i Norge. En av informantene sier at innvandrerne «lever en lykkeligere familietilværelse enn mange nordmenn». Andre sier at nordmenn har mye å lære av innvandrerne når det gjelder eldreomsorg. Nostalgien gjør seg sterkest gjeldende blant dem som er avhengige av trygd til livsopphold, og som av samme årsak har mer tilgjengelig tid enn andre.

Som Conradi Andersen skriver så er det interessant at den gruppen som gjerne blir ansett som den mest rasistiske, faktisk viser seg å ha et ganske sammensatt syn på innvandrerene, men akkurat i dag så var det omsorgen for eldre som var mitt tema, ikke rasisme.

For er det virkelig slik at vi har mistet noe på vår vei mot stadig større velstand og individualisme?

Conradi Andersen skriver at det grovt forenklet finnes to menneskelige samværsmodeller.

Et nærsamfunn preget av nære og tette relasjoner. Som i en familie eller slekt, der båndene menneskene imellom er varige og gjerne emosjonelle. Dette fellesskapet tilskrives tradisjonen, og det faller seg helt naturlig.

Som et speilbilde av dette samfunnet finnes det en markedsstyrt modell: Et samfunn preget av instrumentell orden, og mennesker som drar økonomisk nytte av hverandre. Interessen for et fellesskap med andre er gjerne rettet mot de sidene av individet som er lønnsomme, for eksempel konsumentrollen eller arbeidstakerrollen.

Og at vårt samfunn på mange måter ligger opp mot den siste varianten er vi sikkert enige om alle sammen, men betyr det nødvendigvis at vi ofrer de eldre (og barna, vil vel noen hevde) på individualismen og velstandens alter?

Nei, det gjør faktisk ikke det.

Min kjære Flopsy er i ferd med å videreutdanne seg, og da hender det at hun leser en og annen setning høyt for meg fra en eller annen fagbok. Nå sist var det en bok som heter Gerontologi, Åldrandet I ett biologiskt, psykiskt Och socialt perspektiv,og setningen hun leste for meg var denne:

Forskningen har emmelertid också visat att när det tunga vårdsansvaret för de äldre tagits bort från den yngre generationen har de personliga relationerna mellan generationerna utvecklats i positiv riktning

Selv om man selvfølgelig kan støte på kunnskapsløshet og tenkning i stereotyper i spørsmål om eldre, så har det vist seg vanskelig spore noen generell negativ holdning til eldre mennesker i Sverige. Det er neppe særlig annerledes i Norge.

Vår samfunnsmodell der det offentlige har tatt over mye av omsorgsoppgavene byr altså på en hel rekke fordeler, ikke minst i forhold til likestilling, og det ser heller ikke ut til at ulempene med å overlate omsorgen for de eldre til store moder stat er særlig store.

Ja, kanskje til og med tvert i mot.

Klipp

Småplukk på linkejakt

Kent befinner seg for tiden i USA, og det er så stusselig at han har gått hen og tatt sitt eget Conradi-bilde. Det var imidlertid flere bilder i den bildeserien, og jeg har fått tak på noen av dem. Dette f.eks:

kent.jpg

Beklager at det er i sort-hvitt, men WordPress gikk dessverre tom for fargepatron akkurat i det jeg skulle til å laste det opp. For flere bilder av vår alles bloggehelt, sjekk her. Ikke vet jeg hvorfor han kaller seg Tronguy når han er i statene.

I sin siste post skriver forresten Kent om homseporno, annen porno, samt litt om løsbart. Her ser jeg en mulighet for en fin overgang. Han skriver nemlig:

Jeg tror faktisk at dama bare hadde ringt inn syk den dagen. Hun hadde kanskje forsøkt å operere hufsa penere og så gikk det galt. For det er umulig. Ingen hufse kan opereres penere. Sånn er det bare.

La meg bare minne om at Hufsa er et svært dårlig navn på det kvinnelige kjønnsorgan. Hufsa er og blir en dypt tragisk karakter i verdens beste bøker, nemlig bøkene om Mummitrollet, men nok om det. La oss heller se en liten film med Cheryl Hines i hovedrollen. Her har dere Goodnight Vagina.

Som dere vel forlengst har skjønt dere som leser her jevnlig så er ikke jeg noen kløpper med Photoshop. Jeg kan selvfølgelig rasjonalisere med at det er litt av moroa, at mine bildemanipulasjoner er så dårlige at alle ser at det er snakk om manipulasjoner med et halvt øyekast, men ja, jeg er altså skikkelig dårlig. Det hjelper ikke at skjermen min er så gammel at det som ser halvveis decent ut på min skjerm ser fryktelig ut på en skjerm som er litt mer up-to-date. Når jeg får meg ny skjerm skal jeg bli mye flinkere. Intil da så finnes det jo kurs man kan ta. For eksempel er jeg sikker på at dere alle bare dør etter å lære hvordan man lager falske cumshots i photoshop.

Jada, Britney Spears er vår generasjons Lalla Carlsen, og skriver ejg noe stygt om henne får jeg hissige fjortiser på nakken. La oss heller ta en titt på en parodi med det nye idolet Cindy Sparxx

Siden vi snakker om stjernebloggere i dag. Fjordfitte kårer akkurat nå Frøken Fitteland 2007. Runar Søgård ligger best an i skrivende stund. I USA ble det rabalder i fjor når Miss USA Tara Conner, testet positivt for kokain og kysset Miss Teen USA, Katie Blair, i full offentlighet. Hun fikk imidlertid beholde tittelen, og gikk inn i en eller annen form for rehab. Vi har et intervju med den litt frynsete skjønnhetsdronningen:

Litt mer seriøse nyheter til slutt her. Presidentkandidat John McCain har vært på besøk i Baghdad. Der besøkte han markedet, og erklærte at dette var bevis for at Baghdad begynner å bli så trygt at man kan gå fritt i deler av byen uten fare for liv, helse, og kidnappinger.

Ihvertfall hvis du er presidentkandidat og får med deg “100 American soldiers, with three Blackhawk helicopters, and two Apache gunships overhead.” McCain valgte allikevel å ha på seg skuddsikker vest. Var Dick Cheney også i nærheten?

Så litt høykultur til slutt. Her er et videoklipp av Bruce Springsteen som gatesanger, er det i Sverige tro? Som vi ser så klarer fyren å samle en god skokk av tilskuere her, og det er jo ikke så rart siden fyren jo er forholdsvis kjent.

Bruce Springsteen The River
Uploaded by Inedire

Men hva om man tok en musiker i verdensklassen, som riktignok ikke var kjendis, og plasserte ham i en gatesangersammeheng. Uannonsert, og overlatt til seg selv. Ville han samle et publikum? Ville han klare å dra inn noen kroner? Washington Post spurte Leonard Slatkin, Music Director ved National Symphony Orchestra om hva som ville skje om man tok en av verdens fremste felegnikkere, og lot ham spille inkognito på et sted der det passerer noe sånt som 1000 stykker forbi på en times tid i morgenrushet.

Slatkin mente at selv om fyren ble tatt for å være ukjent, og godtatt som bare en vanlig gatemusikant, så ville noe sånt som 35-40 stykker gjenkjenne kvaliteten i fremførelsen. Kanskje hundre stykker ville stoppe for å høre på, og på en times tid ville disse legge igjen noe sånt som 150 dollar. Det Slatkin ikke visste var at Washington Post allerede hadde prøvekjørt dette stuntet, med virtuosen Joshua Bell utkledd som gatesanger.

…No one knew it, but the fiddler standing against a bare wall outside the Metro in an indoor arcade at the top of the escalators was one of the finest classical musicians in the world, playing some of the most elegant music ever written on one of the most valuable violins ever made. His performance was arranged by The Washington Post as an experiment in context, perception and priorities — as well as an unblinking assessment of public taste: In a banal setting at an inconvenient time, would beauty transcend?

Og resultatet?

Ingen folkemengde, og ca 35 dollar i fiolinkassa.

travelingcatnti_468×376.jpg

…og så må vi ha litt for kattebloggsegmentet også da. Sjekk ut denne historien i Daily Mail om katten Macavity som har begynt å kjøre buss nesten hver morgen. Dumme dyr!

Hummer og kanari

Noen bare MÅ ha sex!

Noen bare MÅ ha sex, andre er mest opptatt av å skrive om det. Her er Dagbladet på lørdag:

sex.jpg

Rus mat og spill får andre ta seg av, men Hjorthebloggen kan hjelpe deg med sexlysten. Et klikk på “more” her skulle kanskje gjøre susen?

read more »

Page 1 of 212
%d bloggers like this: