web analytics

Search Results for: cormac

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 14 – The Rose of Roscrae

Denne plata har bare rast nedover lista mens jeg har holdt på med denne julekalenderen, og egentlig burde den nok vært en luke eller to lenger ned, men nå må vi bare få den ut før det er for sent. I luke 14, og rett under topp 10, finner vi den gamle ringreven, forfatteren, historiefortelleren, kriminologen, maleren, norgesvennen som ser ut som det her:

russellpic

The Pugilist at 59 der kanskje, men det er litt vanskelig å vite når den godeste Tom Russell er født, for her samsvarer ikke norsk og engelsk Wikipedia, og engelsk Wikipedia har likegodt to år å velge mellom. Russell er født i 1947, 1948, eller eventuelt 1950, avhengig av hvem du spør. Men engelsk Wikipedia er nok mest rett, siden herren selv i intervjuet jeg har rappa bildet fra sier han er født i Los Angeles, sent på førtitallet. Men om det er 47 eller 48 som er rett får andre rydde opp i.

Russell har ellers levd et omflakkende liv. Etter å ha fått seg en master i kriminologi valgte han bort det akademiske livet. It was in Africa that I decided that spending the rest of my life around white academic people would be a really big drag. Those boring, back biting phonies, publish or perish and all that shit. I wanted to work with street problems and these people never went out of their offices, except to screw each other’s wives. There was no soul or passion to the academic life. People were hiding behind the University walls out of fear. Han valgte gitaren i stedet, ga ut sin første plate i 1976, og sin foreløpig siste i år. The Rose of Roscrae. Det er bra saker.

The  Rose of Roscrae er siste akt i det som kan beskrives som en løs trilogi. The Man From God Knows Where og Hotwalker er de to andre aktene. Plater som blander sammen gjesteartister, gamle opptak, nyskrevne låter og gamle folksanger, for å fortelle en historie om hvordan USA har blitt det det en gang var. Eller noe sånt. Det høres relativt ambisiøst ut i utgangspunktet, og The Rose of Roscrae tar det virkelig helt til toppen, og kanskje litt over toppen også om man skal være ærlig. Det er en to og en halv times folk-opera. 52 spor. Rundt halvparten av dem originale Russell-sanger skrevet for anledningen. Resten er gamle lydopptak, nye gjesteartister i hopetall, bra folk som Joe Ely, David Olney, Gretchen Peters, Guy Clark og jeg gidder ikke holde på lenger, men det ER fler. Gamle standardlåter og ny folk-country i en fin blanding. Og alt sammen for å gjøre en kort historie lang. Historien om hvordan en ung irsk gutt møter kjærligheten, mister den, finner den igjen, roter den bort, og kanskje finner den igjen. Eller noe sånt. Egentlig er det historien om hvordan USA ble snekra sammen av irske fylliker, eks-slaver og meksikanere. Eller som Green on Red sang det en gang. That’s how the west was really won. Plenty of cheap labour, and a mighty gun.

The Rose of Roscrae får full pott for ambisjoner. Russell er en historieforteller av rang. Dette er som en John Ford-western. Mer Morgan Kane enn Cormac McCarthy kanskje. Her er det plass for romantikk og vemod. Han var ikke så verst når han var edru. Musikalsk kan han bli litt traust og tung på labben av og til, men her går det stort sett bra altså. Det kan godt hende det er karrierehøydepunktet og hans beste plate. Det må bli nesten full pott for utførelsen også. Det eneste problemet er at dette er så alt for mye på en gang. Man orker rett og slett ikke høre på denne fra start til mål veldig ofte.

Men man angrer ikke når man gjør det!

Bok og Film

Ti bøker

Før var det sånne blogg-memer i hytt og pine.  Nå er det på Facebook de kommer. Men jeg gjør som jeg vil. Når Elisabeth tagget meg og ville at jeg skulle ramse opp ti bøker som av en eller annen grunn har satt spor etter seg i mitt forvirrede indre, hadde jeg tenkt å ignorere det fullstendig.

Men det gikk ikke helt etter planen. For nå blir det en bloggpost i stedet. Ta den, Facebook!

Her kommer altså ti bøker som av en eller annen grunn har svidd seg fast i synapsene. Synapsene sier du kanskje, artig at du spør, sier jeg da. De presynaptiske terminalene er vanligvis tynne aksonprosesser. De utvider seg ofte til små knopper(boutoner) som er atskilt fra den postsynaptiske cellen ved en ganske smal synaptisk spalte. De terminale boutonene inneholder spesielle signalmolekyler (transmittersubstans) pakket inn i membrankledde såkalte synaptiske vesikler. Når nerveimpulsen i det presynaptiske aksonet har invadert aksonterminalene, vil disse depolariseres. I slike øyeblikk er det at man plutselig kan begynne å tenke på en bok du leste for ti år siden.

Men la oss komme i gang med lista.

  • Mummipappa på eventyr

Å, den skumle skumle Havhunden. Og det ensomme spøkelset på Redselens øy. Dronten Edvard. Haffsårkesteret. Og Mummipappa som ung mann på sitt første og største eventyr. For en bok! For en vidunderlig verden! I dag synes jeg kanskje Pappaen og havet er enda bedre, men det er denne jeg aldri glemmer.

  • Ringenes herre

Som liten slukte jeg bøker. Og ble til stadighet slukt inn i bøkene. Så blir man jo eldre, man slutter å lese barnebøker. Jeg gikk fra Hardy-guttene til James Bond-bøkene, og til Bagley og McLean. Så ble jeg ung og pretensiøs. Jeg hang på biblioteket og leste mye rart. Ting jeg fant tilfeldig som så kult ut, eller ting som en eller annen anmelder, regissør eller musiker, hadde referert til i en eller annen avis. Det var en fin tid som jeg lærte en hel masse av. Og mange av disse bøkene var jo bra. Og mange av dem var jeg nok fortsatt for ung til å skjønne så mye av. Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg plukket med meg Ringenes Herre hjem, men jeg ble blåst bort. Plutselig var det akkurat som å være liten gutt igjen, og jeg skjønte at det var mulig med store leseopplevelser selv etter puberteten.

  • De dødes tjern

Denne leste jeg vel når jeg var 11-12 tror jeg. Toppen 13.  Den gjorde et uutslettelig inntrykk. Ikke bare var den dritskummel, den hadde også en hypnotisert Henny Moan i nesten gjennomsiktig kjole på omslaget.

  • Little Big

Dette er vel den første av bøkene på lista der jeg må si hvem som er forfatteren? John Crowley heter han, og finner du en bok av ham noe sted er det bare å sette i gang og lese. Samme hvilken. Han er virkelig en av de største nålevende forfattere jeg vet om. Little Big var den boka som virkelig utvidet fantasy-sjangeren for meg, fikk meg til å forstå at fantasy ikke trenger å være sverd, magi, og noe som må kastes i en vulkan. Nå holder de på å lage en ny utgave for å feire at det er 25 år siden den kom. Den kan man forhåndsbestille, men det er allerede for sent å sikre seg signerte og nummererte kopier dessverre. Men man finner den sikkert til en brøkdel av prisen på Amazon altså. Bare kjøp!

  • Magic for Beginners

Kelly Link. Å som jeg elsker novellene til Kelly Link. Dette har jeg skrevet om utallige ganger før, og jeg liker ikke å gjenta meg selv, så jeg skal ikke si så mye mer. Søk på Kelly Link borte i søkefeltet og du får opp noen poster med panegyriske omtaler. Tenk at dette vidunderlige eksemplaret av en forfatter fortsatt bare har gitt ut tre bøker. Alle sammen novellesamlinger. Men sett kryss i kalenderen på 10 februar 2015, for da kommer det en ny samling av historier. Ja dere, en helt ny samling med Kelly Link-historier! Mener også at det skal være en roman på gang. La oss også få med at hun driver og pusler med forlagsvirksomhet innimellom skriveriene sine. På Small Beer Press, som Link driver sammen med mannen sin, Gavin Grant, er det ganske trygt å kjøpe bøker på måfå. Ingenting jeg har plukket derfra har vært helt bom. Og hvis du finner intervjuer med Link der hun anbefaler noe er det bare å finne frem kredittkortet. Den dama vet i hvert fall hva jeg liker.

  • Forbrytelse og straff

Spurte etter denne i en bokhandel en gang. Hadde tenkt å gi den bort i gave. Jyplingen bak disken lurte på om den var ny. Den er ikke det. Den er veldig gammel. Og veldig bra. Jeg kjøpte Dostojevskis samlede verker mens jeg var på mitt mest pretensiøse, og har lest en god del av dem. Kommer sikkert aldri til å gidde å lese fler, for sånn har det blitt, men Forbrytelse og straff gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Et tips til nye forfattere kan være å drite i å prøve å finne opp kruttet på nytt. Les heller Dostojevski, og prøv å skriv hans historier på nytt. Med et oppdatert språk, og oppdatert til vår samtid og vår begrepsverden. De besatte f.eks, der har du en bok som skriker etter en oppdatering til moderne tid.

  • Lasso rundt fru Luna

Agnar Mykle altså. Stormannsgal type. Sikkert ikke verdens hyggeligste fyr. Men satan som han kunne skrive.

  • The Road

Apokalytisk bra historie om en far og sønn på veien, etter katastrofen. Cormac McCarthy er ikke verdens mest optimistiske fyr på menneskenes vegne. Kanskje er han ikke verdens mest tilgjengelige forfatter heller. Jeg har lest en del av ham etter hvert, og bruker alltid noen sider på å bli vant til språket hans. Men når man først blir sugd inn er det som regel fantastisk bra. Grensetrilogien er fin. Holder på med Blood Meridian i disse dager, og den er jo et helvete. No Country for Old Men er bra, Et Guds Barn også. The Road er kanskje den av dem som er lettest å like, og selv om den er full av faenskap, kanskje også den mest optimistiske av dem?

  • Brødrene Løvehjerte

Kommer ikke utenom denne. Spennede, rørende og trist. Katla. Og Tengel. I leirbålenes tid. Vil vi ikke alle egentlig leve i leirbålenes tid?

  • Elskede Poona

Som vel mange andre har jeg lest en uhorvelig mengde med krim, så da må vi vel få med en krimbok til på lista da. Jeg leste Agatha Christie i hopetall samtidig med den førnevnte McLean-Bagley-James Bond-perioden. Likte Poirot ganske godt, men syntes Miss Marple var litt kjedelig. John Dickson Carr, eller Carter Dickson om man vil, ble fort en stor favoritt. Den som gjorde størst inntrykk på  meg var en som het Enhjørningen, The Unicorn Murders på engelsk. En fantastisk leseopplevelse som neppe har tålt tidens tann helt? Sort messe er en fantastisk bok, og Den hule mannen er også knakende god. Senere ble det Varg Veum, Elisabeth George, Minnette Walters og Ruth Rendell. Og så ble jeg dørgende lei hele greia. Men kriminalromaner på sitt beste er jo et fantastisk virkemiddel til å si noe om mennesket. Og samfunnet. Få gjør det bedre enn Karin Fossum på sitt beste, og Elskede Poona er et mesterverk uavhengig av sjanger. Den må inn på denne lista.

Og nå har vel alle svart på denne lista på Facebook, så jeg vet ikke om jeg gidder å utfordre noen.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Vinterbein

Ree Dolly sitter i saksa. Moren hennes har meldt seg ut, sluttet å snakke, sluttet å ta ansvar. Faren hennes er en kriminell fyr, kjent for å være en dyktig fyr i metamfetamin-labben, men nå er han forsvunnet. Han er ute på kausjon, har satt huset som pant, og hvis ikke han dukker opp i retten så må Ree ta med seg mora og sine to søsken på 6 og 12 og flytte på skauen. Ree er 17 år, life’s a bitch, og det er ikke mye hjelp å få. Ree oppsøker slekta for å prøve å finne faren sin, men der vanker det verken vennlige blikk eller gode tips om  hvor papsen kan befinne seg. Snarere blir det trusler om juling og det som verre er om hun ikke slutter å snuse rundt.

Så mye mer er det ikke å si om selve plottet her, i hvert fall hvis vi skal prøve å unngå spoilere. Ung jente prøver å redde hus og hjem. Ganske enkelt. Vi befinner oss deep south, i rurale Missouri, og regissør Debra Granik tegner et bilde av dyp fattigdom. Det er sjelden man ser så mange grimme ansikter i en og samme amerikanske film. Her er alle i slekt på et eller annet vis, men er blod tykkere enn vann?

Jeg liker Winter’s Bone veldig godt. Noen vil sikker finne den kjedelig, den er langsom, det er ikke så mye som skjer hele tiden, men jeg kunne ikke ta øynene fra skjermen.

Hvorfor? Vel, jeg synes filmen lykkes med å etablere en stemning av noe truende ondt omtrent fra første bilde. Det er noe Cormac McCarthysk over både bilder, historie og dialog her. Og skuespillet er fremragende, særlig av Jennifer Lawrence i hovedrollen.Særlig er det vanskelig å ikke bli berørt av den verdigheten som hennes Ree viser i vanskelige situasjoner. Filmen moraliserer ikke, den står ikke på utsiden og ser inn på disse menneskene. Den beveger seg blant dem. Når vi er med Ree og småsøsknene på ekornjakt, med påfølgende partering av de små pelskledde stakkarene, så er det som om det er den mest naturlige ting av verden. Ekorn? Nam nam!

Filmen har fått strålende kritikker i USA, og er allerede ute på DVD der. Her i landet får den kinopremiere først i januar 2011. Den kommer til å få strålende kritikker, og om den blir satt opp på kinoen i Høljebyen så kommer det til å komme to-tre stykker på den, i beste fall. Men jeg anbefaler den nå i hvert fall, uten at det gjør at noen flere kommer til å gå på kino og se den?

Og ellers:

Yip Man, som hadde fortjent en egen post. Beste kung fu-filmen jeg har sett siden Kung Fu Panda. En kampsportfilm for folk som ikke egentlig liker kampsportfilmer? Donnie Yen spiller Yip Man i en film basert på virkelige hendelser. Mot et bakteppe av Japans invasjon av Kina spiller Yen Bruce Lees gamle læremester med bravur. Og det er til og med en historie her, ikke bare slåssing. Fin film!

Skräcken har 1000 ögon er ikke så fin, men desto mer kuriøs. En svensk erotisk grøsser fra 1970. Presten Sven og hans vakre kone Anna bor nord i Sverige, men Anna trives ikke noe særlig. Mørketida er tung å komme gjennom. For å lette på situasjonen kommer hennes gamle og enda vakrere vennine Hedvig på besøk, men siden hun er en heks som har gitt seg selv til djevelen, så er ikke det noen utpreget god ide. Men det blir orgie på prestegården da, det er da noe!

Varg Veum – Skriften på veggen er relativt kompetent detektime på kino, men storyen er bare mildt engasjerende. Og kanskje litt usannsynlig? I hvert fall når Varg overlever å bli påkjørt av lastebil, banket opp med spett, og skutt i hodet fra kloss hold. Ikke den beste filmen i rekka, men heller ikke den verste.

Black Cat, som er en stemningsfull skrekkfilm fra gørrmester Lucio Fulci. Fred Ut har mer om den her. Jeg så den på kino i 82 eller deromkring, og jeg synes den har tålt tidens tann ganske godt.

Trolljegeren, som er en fantastisk god ide, og gjennomførelsen står også til bestått og vel så det. Trollene er skikkelig kule, og lykkelige er utlendingene som kan se Otto Jespersen i hovedrollen uten bagasje. Egentlig er han perfekt i rollen, men hver gang han åpner kjeften så rykkes jeg ut av illusjonen og tilbake til Torsdagsklubben og medisinskapet til Bondevik. Kan vi nå få en rekke skrekkfilmer som ikke er inspirert av amerikansk slasher, men heller utforsker våre egne skremselrøtter? Draugen, nøkken og enda flere troll? Bring it on!

Wall Street: Money never sleeps, og her hadde jeg tenkt å dra en vits om at selv om penga ikke sover så gjorde i hvert fall jeg det under filmen. Men så holdt jeg meg våken, og likte egentlig filmen ganske godt. Bortsett fra slutten, som ble alt for bløt til at den sto til troende. Skulle Gekko liksom bli varm i hjertet av et ultralydbilde, like etter at han har lurt datteren sin for 100 millioner dollar? Tvilsomt.

Salt, som jeg liker ganske godt. Litt sånn god gammel kald krig-nostalgi her, og heseblesende action hele veien gjør at vi slipper å tenke for mye på hvor usannsynlig historien er. Fin underholdning.

Dessuten gjensyn med Toy Story, Toy Story 2 og The Black Dahlia, men det gidder jeg ikke skrive noe om nå.

Bok og Film

Hjorthen ser film: The Road

Alle pessimistene fikk rett. Vi vet ikke helt hva som forårsaket det, men verden slik vi kjenner den har gått under. Ti år har gått siden katastrofen, og alt har gått i oppløsning. De eneste som har overlevd katastrofen er Jon Hustad og hans hundre Facebook-venner, samt en og annen stakkars vandrer som nekter å akseptere at det ikke er noe annet å gjøre enn å underkaste seg Leviathan. Det vil si bli spist av de mektige kulturkrigerene som tråler veiene med store biler og kraftige våpen, på jakt etter mat og forsyninger.

Gjennom dette ødsle landskapet beveger to skikkelser seg, skyvende på en handlevogn. Vent…er det ikke Bjørn Gabrielsen og en eller annen guttunge? Kan det være den gjenfødte Ayn Rand i guttekropp?

Nei, ved nærmere ettersyn ser man at dette er Viggo Mortensen, og da skjønner vi at det ikke er lurt å lese Klassekampen rett før man skal se film, man vet aldri hva slags bilder som kan dukke opp i hodet. Når vi kjenner igjen Viggo skjønner vi at det ikke er en filmatiseringen av den nye høyrebølgen vi nettopp har satt i DVD-spilleren, men derimot den etterlengtede filmatiseringen av Cormac McCarthys fantastiske roman The Road. Vi har ventet i skrekkblandet fryd på resultatet, og endelig var det altså her.

Trenger vi si noe mer om hva det handler om? Det er altså etter katastrofen, uten Jon Hustad, men med en far og sønn på vandring gjennom et skikkelig deprimerende landskap. Alt er dødt, man overlever på rein vilje, og det man kan finne av hermetikk og den slags på veien. Eller man tar livet av seg da, slik moren til gutten gjorde. Hvis man ikke henfaller til kannibalisme og spiser eller blir spist av dem man måtte møte på veien.

En skikkelig optimistisk, lun og varm film om det gode i menneskene altså.

Ja, til å være McCarthy så er det nesten sant også.

Men har de fått til å overføre denne visjonen til levende bilder? Det er alltid vanskelig å vurdere en film der man har lest boken. Man vet det meste som skjer, så spenningsmomentet forsvinner mer eller mindre, man ser kanskje med større avstand enn man ville gjort om man møtte filmen med et åpent sinn. På den annen side så får man jo bedre mulighet til å  konsentrere seg om de mer filmtekniske greiene som man gjerne glemmer når man lar seg rive med i spenningen?

Filmopplevelsen når i hvert fall ikke opp til bokopplevelsen her, men det skal da også godt gjøres. Filmatiseringen av The Road har blitt omtrent så vellykket som man kunne ønske seg. Det meste her er gjort riktig. Verden er akkurat så grå og dyster som den må være. Viggo Mortensen gjør en flott jobb som faren, og Kodi Smit-McPhee er veldig fin som gutten. Man følger boka tett, og de små frihetene man har tatt seg, som f,eks tilbakeblikkene til den gang verden fortsatt var i farger, fungerer veldig fint. Jeg kan egentlig ikke tenke meg noe som helst her som burde vært gjort annerledes.

Men filmen griper ikke like hardt som boka, har du allerede lest den så er det ikke egentlig noen grunn til å se den. Det føles litt urettferdig å si dette etter å ha sett en egentlig svært så vellykket filmatisering, men har du verken sett filmen eller lest boka, så velg boka. Først.

Orker du mer etter det så kan du jo se filmen da?

Også over til Dessuten-seksjonen:

En ganske snill mann har fått mye skryt, og mye av den er fortjent også. Det er i hvert fall ganske morsomt så lenge det står på. Stellan Skarsgård kommer ut fra fengselet etter å ha sonet 12 år for drap. Han prøver å passe inn i samfunnet igjen, men til tross for at han har en magisk penis som alle kvinner åpenbart vil stifte bekjentskap med, så er ikke det så lett. Mye oppmerksomhet rundt sex-scenene med Jorunn Kjellsby, og de er morsomme de, men er det ikke litt typisk da. At middelaldrede menn vil pule er sjelden komisk, men når middelaldrende kvinner vil, da må det latterliggjøres. Når Stellan senere har seg med den yngre og vakrere Jannike Kruse, så er det ikke det minste komisk.

Double Indemnity er regnet som en av tidenes beste film noir, og selv om sånt ofte kan være litt vanskelig å bedømme i ettertid, så er i hvert fall alle ingrediensene på plass her. En godfjottete mann, en farlig kvinne, skygger, persienner, og dødsfall. Fiin gammel årgang er det, og vel verdt å se. Så er den også høyt oppe på Imdbs Topp 25o-liste.

Star Wars III Revenge of the Sith var plutselig på TV en kveld jeg tilfeldigvis slo på, og den var bedre enn jeg husket. Kan selvfølgelig komme av at jeg slo på så sent at jeg gikk glipp av de ulidelige scenene med Hayden Christensen, som virkelig ikke var noe godt valg som Anakin Skywalker, men jeg lot meg nå i det minste rive med mot slutten der. Det gjorde jeg ikke sist jeg så den.

Iron Man 2 som jo var grei underholdning, men jeg sliter litt med spenningskurven. Alt er helt fint helt til Mickey Rourke er elektrisk i Monte Carlo. Så faller spenningen og jeg kjeder meg litt her og litt der, før det tar seg opp igjen mot slutten, men ikke nok til at jeg er fornøyd.

Batman the Movie er fra 1966, og er kjøpt inn til glede for Hagbarth, som er stor Batman-fan. Han syntes det var litt skummelt med den haien som bet Adam West i beinet, men ellers var det greit. Det syntes i grunnen jeg også, selv om det nok hadde holdt om man kuttet langfilmen ned til en halvtimes episode.

Skins sesong 2 var en nedtur i forhold til glimtene av brillians som første sesong kunne by på. Joda, det er dyktige folk som er i stand til å trylle frem gripende scener både titt og ofte, men jeg sitter igjen med en følelse av at man egentlig hadde sagt det som var å si om denne gjengen i første sesong. Jeg klarer ikke å la meg engasjere like mye i dramaet mellom Sid, Tony, Michelle og Cass denne gangen. Historiene er litt mindre troverdige, henger litt dårligere sammen, og det blir litt mye musikkvideofeeling innimellom. Hadde det ikke vært for at jeg ble så glad i disse karakterene i første sesongen, så er det ikke sikkert jeg hadde orket å sett hele andre sesongen. Det er ikke dårlig, bare et godt stykke unna å være like bra. Jeg har en sesong til liggende, og den bør være bra skal jeg bestille resten.

China Moon er en slags film noir-pastisj. Gikk på TV her en kveld jeg ikke orket å bestemme meg for hvilken usett film fra hylla jeg skulle velge, og på en sånn kveld var den egentlig helt fin. Ingen fantastisk historie, men godt spill av Ed Harris, Madeleine Stowe og en ung Benicio Del Toro hever den så vidt over gjennomsnittet.

Klipp

Intervju med The Road-regissør John Hillcoat

John Hillcoat spent many years honing his craft with music videos and struggling to get feature projects launched. So his emergence in 2006 with the stylish, startling and violent Aussie western “The Proposition” — scripted by singer-songwriter Nick Cave, an old friend and current neighbor — wasn't as sudden as it appeared to be. (It was actually his third feature.) That film's depiction of a memorably harsh environment brought Hillcoat to the attention of producer Nick Wechsler, who was planning an adaptation of Cormac McCarthy's post-apocalyptic father-son parable, “The Road.”

Norsk premiere blir visst ikke før nittende februar.

Page 1 of 41234
%d bloggers like this: