web analytics

Search Results for: død sønn

Flopsyblogg

Til slutt kommer døden

En god bekjent har vært alvorlig syk en tid, og tidlig fredag morgen kom meldingen om at hun hadde sovnet inn. Kampen mot kreften hadde vært lang og strevsom, og til slutt maktet ikke den vevre kroppen hennes mer. Hun ble bare 59 år gammel. Tilbake sitter ektemannen gjennom 40 år, tre voksne barn og 12 barnebarn. I november er det første oldebarnet ventet, og det rakk hun aldri å oppleve. Verden er ikke alltid like snill og rettferdig.

Kreften dukket første gang opp for sju år siden. Sigarettene hadde alltid vært en kjær følgesvenn for henne, og med dem fulgte også røykhosten. Men hosten forandret seg, og ble til slutt så plagsom at hun ikke så annen utvei enn å oppsøke lege. Beskjeden var nedslående. Hun hadde kreft i den ene lungen, og til overmål var kreften av en spesielt aggressiv sort. Men hun var hele tiden optimist, og bestemte seg for å gi kreften kamp til døra. Og etter flere runder med cellegift og stråling, ble hun erklært frisk.

Skjønt, frisk og frisk. Behandlingen hadde satt sine spor, og hun fikk aldri helt igjen energien sin. Heldigvis hadde hun en omsorgsfull og snill ektemann, som gradvis overtok de oppgavene hun selv hadde hatt ansvar for før hun ble syk, slik at hun kunne få konsentrere seg om seg selv og sin egen helse. Livsgleden returnerte til henne, og tilværelsen ble etterhvert helt ålreit.

Men lykken skulle ikke vare evig. På forsommeren slo bomben ned igjen; kreften var tilbake, og denne gangen var det skikkelig alvor. Mannen hennes spurte legen i det stille om hva de kunne forvente seg i tiden fremover, og legen sa forsiktig at han regnet med at hun kunne få en fin sommer. Lenger frem var det vanskelig å forutse, men tiden hun hadde igjen var begrenset. Det var vanskelig for dem å begripe. Hun som hadde vært så tapper, og som hadde overvunnet kreften en gang. Nå var det på an igjen, og med dårligere utsikter enn noen gang før.

Mannen hennes bestemte seg for å ta legene på ordet, og gjøre sommeren så fin som mulig for sin kjære. Han tok henne med på ferietur i juli; de reiste til østlandet for å besøke sin eldste datter, som nylig hadde flyttet østover for å starte opp rideskole. De ble noen dager hos datteren og hennes familie, og selv om dette var hyggelig ble de oppmerksomme på at symptomene var begynt å melde seg for alvor. Hun var sliten nå, og balansen var ikke som den skulle være. Hun falt på vei til toalettet, og enkelte ganger hadde hun vansker med å henge med i samtalene.

Etter ferien var tilstanden dårlig, og hun ble innlagt på lokalsykehuset. En videre utredning avdekket at kreften nå hadde spredt seg for fullt til hjernen, og at dette var hovedårsaken til hukommelsesvanskene og balanseproblemene. Det var ingenting å gjøre med det, for spredningen var massiv. Det var tunge dager for dem, men kvinnen ønsket etterhvert å komme hjem igjen til seg selv. Mannen lovte å hjelpe henne så godt han kunne, og de reiste sammen hjem til huset sitt. Rommet på sykehuset fikk de ha stående, slik at de kunne vende tilbake med en gang behovet meldte seg. Sommeren var på hell.

Forrige søndag ble jeg med familien min på besøk til ekteparet. Det ble raskt tydelig at det nærmet seg slutten, for kvinnen satt stille i en stol og virket ikke lenger så kontaktbar som før. Mannen var sliten, og fortalte at det var vanskelig å få næring i henne. Hun tygde og tygde, men det var lite som fant veien til magen. Hun så tynn ut, og han var redd for at hun hadde mistet mer av kroppsvekten. Vi hjalp ham med å få henne på vekta, og fasiten der var 37 kilo med klær på. Mannen sukket, hun hadde mistet 4 kilo på en drøy uke. Han vurderte å reise til sykehuset med henne neste dag, for å få i henne litt mer næring. Han kunne ikke godt la henne sulte ihjel, selv om hun helst ville være hjemme.

Dette ble den aller siste gangen jeg så henne. Mannen tok henne med til sykehuset neste dag, og der fikk hun intravenøs næring. Dette gjorde henne litt kvikkere, og på tirsdag hadde hun en fin dag sammen med datteren. Hun ba om brødskive og melk, og var til og med i stand til å tøyse litt. Men dagen etter var det slutt på kontakten. Hun forsvant inn i en døs, og den kom hun aldri ut igjen fra.

Torsdag kveld ble det tydelig at slutten var nært forestående, og familien samlet seg for å være sammen med henne den natten. Da morgenen nærmet seg, orket ikke kroppen hennes mer. Klokka 5 var kampen over, og hun døde omringet av sine kjære. Like etter ble jeg vekket av telefonen fra datteren hennes. Hun fortalte at alt var over, og stemmen hennes skalv. Det hadde vært en stri natt, og hun trengte noen å snakke med. Så klokka seks satt vi samlet i stua hos mammaen til Flopsy, med kaffe i koppene og tårer i øynene. Det er vanskelig å håndtere døden. Selv når man vet at den kommer, klarer man ikke helt å forberede seg på den. Og det eneste som hjelper, er å vite at man ikke er alene.

På fredag skal vi i begravelse. Deretter begynner prosessen for de etterlatte, som skal finne tilbake til livene sine igjen. Jeg håper de finner veien, og jeg vil gjøre det jeg kan for å være til hjelp i prosessen. For en ting har jeg lært av å miste min kjære sønn. Uten andre menneskers hjelp, er det lett å famle i blinde. Veien videre finnes der ute, og det er godt å ha noen som kan lede en i rett retning.

Hvil i fred, Turid. Minnet ditt lever.

Flopsyblogg

Du og jag døden

Sånn i etterkant av Thomas sin begravelse, så har jeg og Hjorthen pratet litt sammen om dette med begravelsen og hvordan den ble ordnet. Hjorthen var vel såvidt innom temaet i en av sine mindre lystige bloggposter denne uka. Vi kom til å snakke om dette med økonomi, og hvor tabu det er å prate om penger i forhold til begravelse og død. Så i kveld skal jeg bryte dette tabuet, og rett og slett ta for meg kostnadene ved det å dø, og ikke minst hvor vanskelig det er å snakke åpent om dette.

Jeg husker godt tilbake til juli, og vårt første møte med begravelsesagenten. Mye har vært sagt om ham tidligere, som noen av dere kanskje husker. Men altså, der sitter vi på kontoret hans og skal begynne å planlegge vår sønns begravelse. Agenten informerer oss om at vi kommer til å motta en såkalt gravferdsstønad, siden sønnen vår var under 18 år, og at denne summen er generøs nok til å dekke utgiftene i forbindelse med begravelsen. Jeg var ikke klar over denne ordningen på forhånd, og ble beroliget av denne informasjonen. Tenkte at det var fint at det fantes en slik ordning, sånn at man i det minste kunne komme økonomisk levende i fra det- selv om sjelen ikke var like hel.

Noe mer ble aldri sagt om det økonomiske ved begravelsen. Vi fikk aldri presentert noen prisliste. En del ting var vi med og ordne, slik som utforming av annonsen til lokalavisene, valg av bårekrans, minneord til bårekrans osv. Andre ting ble bare ordnet, uten informasjon. Priser ble aldri hverken nevnt eller presentert, før vi en drøy måned etter begravelsen mottar en faktura og en regning på 2727 kroner. Ingen krise det, men litt overraskende med tanke på tidligere informasjon om at gravferdsstønaden kom til å dekke utgiftene våre.

Nå høres jeg sikkert både gjerrig og utakknemlig ut. Jeg tror ikke egentlig at jeg er noen av delene i denne sammenhengen. Poenget er bare å vise hvor mye ting koster, og hvor lite det blir pratet om. Rett og slett litt godt, gammeldags opplysningsarbeid 😉

Utakknemlig mener jeg ihvertfall ikke å være. Vi mottok tross alt en gravferdsstønad pålydende 16 582 kroner. Uten den hadde begravelsen og forberedelsene kostet 19 307 kroner, en ganske betydelig sum for våre lommebøker i hvertfall. Ordningen virker jo fornuftig også, etter mitt syn. Barn under 18 år har sjelden opparbeidet seg de helt store formuene, og da er det flott at man kan få hjelp til en anstendig begravelse.

Det som likevel er litt rart, er at vi aldri formelt søkte om denne gravferdsstønaden. På NAV sine sider står det at dette er noe som må søkes om. I vårt tilfelle ble pengene bare direkte utbetalt fra trygdekontoret og til begravelsesbyrået, uten av vi noen gang var involvert i den prosessen. Vi mottok riktignok et brev fra trygdekontoret- lenge etter begravelsen, og etter at alle utgifter var betalt- der de informerer oss om at vi har fått innvilget gravferdsstønad, og at denne vil bli utbetalt til byrået dersom vi ikke har innsigelser mot dette. Tja, det er jo litt for seint å komme med innsigelser når alt er over?

Jeg tror ihvertfall at det ikke skader med større åpenhet rundt dette med kostnader rundt begravelser. Jeg tror ikke noen blir fornærmet av å bli tatt med på valg, og å få informasjon underveis om hvor mye ting koster. Mulig jeg tar feil, men jeg vet ihvertfall at jeg ikke hadde blitt det. Når man har mistet det kjæreste man hadde, så betyr ikke penger mye. Men det er likevel noe med å ha nødvendig informasjon, og å slippe ubehagelige overraskelser av økonomisk art i tillegg.

Akkurat nå holder vi på å velge gravminne. Vi har valgt å droppe byrået til dette, og heller gjøre jobben med å finne aktuelle steiner selv. Vi har nå bestemt oss for hvilket minne vi vil ha, og fått pris på dette direkte fra den aktuelle leverandøren- med oversikt over kostnadene. Gravminnet blir også dyrere enn vi hadde sett for oss i utgangspunktet, men denne gangen har vi hatt kontrollen selv. Og aktuelle stein er veldig spesiell; ser ikke bort i fra at det kan komme et bilde på bloggen når den er på plass.

Vi slet forøvrig lenge med å finne en aktuell siste hilsen til å ha på steinen. Det er mye det samme som går igjen, og de fleste vanlige minneordene blir lite personlige, og ikke minst lite passende til en liten gutt på 5 år. Det er ikke så mye svung over klassikere som “Takk for alt” og “Sov søtt”. Plassen begrenser jo også hva man kan bruke. Vi endte til slutt opp med et sitat fra Peter Pan. Noen vil kanskje synes det er i overkant originalt til en gravstein. Vi synes imidlertid at det er en passende hilsen til en liten Thomas som elsket Peter Pan, og som hadde et sterkt forhold til det magiske i verden. Hva minneordet blir?:

“Tro, håp og tryllestøv”.

Bok og Film

Hjorthen leser bøker: Du & jeg døden

Jeg var vel rundt syv år gammel når jeg møtte døden for første gang. Harry, en venn av mine foreldre som hadde hytte ved siden av oss når jeg var liten, hadde dødd, og etter at noen hadde fortalt meg det lå jeg på sengen min og forsøkte å lese en bok. Jeg husker ikke hvilken, men tilfeldigvis så var det en bok hvor ordet “død” dukket opp både titt og ofte. Hver gang så stoppet jeg opp og tenkte “der var det ordet igjen”. Jeg var nok litt lei meg, og kanskje litt redd også? Harry var en hederskar som blant annet hadde lært begge søsknene mine å svømme. Jeg lurte på hvem som nå skulle lære meg å svømme.

Selvfølgelig visste jeg jo om døden før den tid, men det var da det gikk opp for meg at døden var virkelig. At den var noe endelig. At den som var død aldri mer kom tilbake igjen.

Ikke lenge etter døde moren min. Jeg var åtte og har nok fortrengt mesteparten av det som skjedde rundt den tiden. Jeg husker jeg lå på rommet med kassettspilleren på da faren min kom inn, stilte seg i døråpningen og fortalte at mamma var død. Så gikk han ut igjen. Jeg husker at jeg grein i begravelsen, og det er vel omtrent alt jeg husker. Fortrengning er definitivt min favorittforsvarsmekanisme.

Siden da har jeg støtt på døden sånn histen og pisten. En barndomsvenn her, en arbeidskollega der. I tankene, enten som den største frykt eller som en trygg havn å lengte etter. Faren min døde for ikke så mange år siden, og nå i sommer var døden igjen ute med et stygt lite knep. Når man begynner å nærme seg førti så er det jo bare sånn det er. Man møter på døden innimellom.

Døden er i høyeste grad tilstede i den nye boka til John Avjide Lindquist, “Håndtering av udøde” også.

Lindquist knalldebuterte for to år siden med boka “La den rette komme inn”, en oppvekstroman om ensomhet, om å høre til, om folkhem-Sverige. Med vampyrer. En leseropplevelse av de sjeldne. Boka ble en stor suksess, Dagbladet kaller den en velfortjent suksess i en sjanger som skrek etter fornyelse, og jeg er helt enig. Sånn bortsett fra at jeg vel mener at det først og fremst er oppvekstsjangeren som skriker etter fornyelse, mens Dagbladet vel sikter til horrorsjangeren. Ryktene om at Lindquists neste bok ville inneholde Zombier gjorde at jeg har gått og gledet med til den helt siden jeg lukket igjen “La den rette komme inn”.

Det er august i Stockholm. Det er varmt, og en elektrisk spenning bygger seg opp. Komfyrer lar seg ikke slå av, lamper lyser sterkere, man får ikke en gang dradd ut kontakter. Alle plages av en intens hodepine. En familiefar avleverer sin sønn hos sine foreldre, sier farvel til sin kone, og går på jobb med en følelse av at noe kommer til å gå galt. Han har rett. Kona krasjer med en elg, blir bragt til sykehuset i all hast, men livet står ikke til å redde. Mannen rekker ikke frem før det er for sent. Han setter seg ved sengen hennes for å ta farvel. Så våkner hun igjen. Hun er den første, men ikke den eneste…

Gustav Mahler er en avdanket free-lance journalist. Hjertet er dårlig,og psykisk står det heller ikke så bra til etter at barnebarnet hans, fem år gamle Elias, falt ned fra verandaen og døde for et par måneder siden. Han får et tips fra sykehuset om at de døde på likhuset har våknet til liv igjen, og hiver seg i bilen for å ta hendelsene til ettersyn. Til hans store forbauselse viser det seg at opplysningene er korrekte. De døde har vitterlig våknet til liv. Kansje også Elias…

Gjennom et lite knippe enkeltskjebner blir vi fortalt hvordan det kan arte seg når tusener av døde våkner opp og vil hjem. Innskutt i fortellingen får vi glimt fra pressekonferanser og TV-programmer som forteller oss hvordan regjeringen forsøker å løse dilemmaet med håndteringen av de døde. Resultatet er en fin balanse mellom samfunnskommentar og medmenneskelige forhold. Zombiene er ikke Romero-aktige og blodtørstige, de er forvirrede, ikke helt menneskelige. I grupper så har de noen trekk som minner ikke så rent lite om Tove Jansons hattifnatter. Lindquists zombier er faktisk troverdige. Man tenker at akkurat sånn måtte det vært om dette virkelig skulle ha skjedd. En imponerende prestasjon.

Jeg skal være den første til å innrømme at mine bok og filmanmeldelser ikke holder noe voldsomt objektivt nivå. Det er mange som behersker det faget langt bedre enn meg. (hei hei gbang og co) Det jeg forsøker å gjøre er å formidle min subjektive opplevelse av boka eller filmen. Den får dere ta for hva dere vil. Rent objektivt så kan jeg nok finne en og annen ting å plukke på med denne “Håndtering av udøde”, men subjektivt sett så kan jeg egentlig bare oppsummere det hele med to ord:

Fytti helvete!

Det er evigheter siden en bok har gått slik innpå meg som denne. Historien om Gustav Mahler som graver opp sitt barnebarn og finner det i live, men allikevel ikke, har grepet fatt i meg og nekter å slippe taket igjen. Når myndighetene finner det tryggest å samle alle de gjenoppståtte på en plass rømmer Mahler med Elias og moren hans. Det er hjerteskjærende lesning, og hadde jeg hatt talent for det hadde jeg sippa som en skrikerunge både en og to ganger i løpet av boka. Det var nære på.

Historien om faren og sønnen som må forholde seg til en mamma som er død, og våknet igjen er ikke dårligere, og dermed er det vel bare å si at dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste. En nydelig blanding av skrekk, satire og samfunnskritikk, alt sammen skrevet med en forbausende varme. Løpe og kjøpe!

Bok og Film Prioritert

Hjorthen ser film: Hjelp vi raner Big Pharma

rp_RabidDogs-AB-01202.jpg
Fortvilelsen var stor når de så ferga Lavik-Oppedal legge fra kai akkurat i det de kjørte inn på fergeleiet. Heldigvis var det ikke søndagsruter

Jeg skal ikke påberope meg å være noen Mario Bava-ekspert. Jeg elsker Danger Diabolik uten forbehold. Jeg synes Black Sunday og flere av horrorfilmene hans er morsomme. Alt jeg har sett av ham har hatt noe ved seg. Selv den egentlig ganske dårlige viking-saken, Knives of the Avengers, som jeg ikke anbefaler på noen måte, hadde et eller annet som gjorde at jeg så den ferdig. For sin innflytelse på slasher-sjangeren vil han alltid ha en stjerne i min bok, selv om en del av katalogen sikkert vil føles noe datert i dag. Det fine med Bava var at han ikke var så veldig opptatt av penger. Når han lagde Danger Diabolik fikk han kastet penger etter seg, men brukte han dem? Neida. Bare det han trengte for å lage den filmen han ville lage. Resten sendte han tilbake.

Film er jo risikable greier sånn rent økonomisk. I 1974 lagde Bava en film som het Semaforo Rosso, altså Rødt lys. Før den fikk premiere døde imidlertid hovedinvestoren av filmen i en bilulykke. Produsenten gikk dermed konkurs, og filmen ble tatt i beslag av boet. Bava døde i 1980 uten at filmen hadde blitt sluppet, og enda skulle det gå atten år til før den dukket opp på VHS under navnet Cani arrabiati. Rabid Dogs på engelsk. Gærne hunder ville vi kanskje kalt den på norsk. Eller Hjelp vi raner Big Pharma. Dette var en røft klippet versjon av filmen, og Lamberto Bava, sønnen til Mario, mente at dette kunne bli en bedre film om han selv tok på seg klippejobben. Resultatet var en ny versjon av filmen, denne gangen kalt for Kidnapped, som kom på DVD i 2002. Jeg var litt usikker på hvilken av disse versjonene jeg egentlig så, men litt research har brakt på det rene at det er 2002-versjonen jeg har sett. Det er litt synd, for Bava-kjennere mener stort sett at 1998-versjonen er hakket kvassere. Noe jeg tror er riktig, basert på sammenligninger dere kan lete opp på YouTube om derer gidder. 98-versjonen er mørkere. Hvis dere skulle ta denne omtalen til følge, og faktisk bestille denne på DVD eller BluRay, kan det altså være greit å passe på at du bestiller en utgave der du får med begge versjonene. Uansett hvilken versjon du ser vil du få se en eksemplarisk film som viser hvor mye spenning det er mulig å få ut av ganske lite ressurser, bare man vet hva man driver med, og har en historie å fortelle.

Filmen begynner med et smell. Fire banditter i teite masker raner en bil som kommer med lønningene til de ansatte ved en farmasøytisk fabrikk et eller annet sted i Roma. Masse skyting, litt knivstikking. Bandittene får med seg pengene, men under flukten blir sjåføren deres skutt, og bilen får seg også en kule i tanken slik at de snart må dumpe fluktbilen og finne en annen utvei for å komme seg ut av byen. Løsningen er gisler. Først to kvinner, og så en middelaldrende kar med et sykt barn i bilen. Herfra og ut blir dette et slags sykt kammerspill der all handling foregår i, eller rundt, bilen mens de prøver å komme seg i sikkerhet.

Du går ikke ut av bilen uten solkrem Beate, du husker hvor solbrent du ble i fjor!

Mer spektakulært enn dette trenger jo ikke en film være. Om historien er god nok kan du lage filmen med mobilkameraet ditt. Nesten. Problemet med dagens filmer er ofte at man så sjelden føler at noe egentlig står på spill. Alt er spektakulært. Men det er bare CGI. Det er ingen som slår seg. Det var noe annet i 1974. I denne filmen er alt realistisk nok. Tenk den klaustrofobiske følelsen av å være innestengt i en liten italiensk bil sammen med tre skurker som allerede har bevist at de er rede til å drepe om det gavner dem selv. Eller om de bare har lyst. Det er disse tre som er de gærne hundene. Fæle folk. Å kalle dem karakterskuespillere vil nok være å overdrive her, det er ikke noe som helst subtilt over ondskapen, til tider overspiller de vel en smule. Men de har karisma, og funker fint i denne sammenhengen. Filmen er ellers spilt inn i 1974, og gir meg visse assosiasjoner til Wes Cravens Last House on the Left, og da vet dere kanskje hva slags film dere kan forvente dere. Det er skitne greier, men den holdt i hvert fall meg på kanten av stolen fra start til mål.

Konklusjonen må altså bli at Kidnapped, aka Rabid Dogs, er en skitten liten perle fra en svunnen tid. En brennfin svanesang for Italias master of horror. Jeg anbefaler den varmt.

Hummer og kanari

Sort of like a Waring Blender: 20 beste Warren Zevon-linjer

warren-zevon
The Excitable Boy

 

Det begynte som en vanlig 20-beste spilleliste på Spotify. På oppfordring fra min bedre halvpart ga jeg meg i gang med å plukke ut de tjue beste Warren Zevon-sangene. Det var en oppgave jeg tok på meg med glede, for Zevon er en av den lille håndfullen med artister som jeg setter ekstra høyt. Det er noe med kombinasjonen av stemmen, musikken, og de fantastiske tekstene hans som går rett i hjertet på meg. Warren Zevon altså. Varulven fra Fresno. Den kyniske romantikeren. Den sardoniske og mørke humoren. Men så pakket det på seg. Jeg kjøpte inn biografien som eks-kona hans skrev etter hans for tidlige død, jeg begynte å høre på de albumene jeg ikke har viet så mye tid til tidligere. Jeg ble rett og slett litt oppslukt i hele fyren, og plutselig ble det av en eller annen grunn litt vanskelig å plukke ut 20 låter.

Det er ikke noe poeng å lage en spilleliste som er kliss lik en av best-of-platene som finnes med mannen. Jeg trengte et nytt utgangspunkt, og etter å ha tenkt litt trodde jeg at jeg fant det. Vi får se hvordan det går. Her er en spilleliste med, ikke nødvendigvis de beste sangene, men heller sangene med Zevons 20 beste linjer. Tekstradene som alltid får meg til å smile, gråte, eller bare nikke anerkjennende.

Men det ble vanskelig likevel. Til slutt ble det vel egentlig mest til en spilleliste som verken har alle de beste sangene, eller alle de beste linjene, men har en blanding av gamle og nyere sanger som gjør at den føles fresh nok ut til at jeg gidder å høre på den. Jeg har drept noen kjære sanger på veien hit, og her er til slutt resultatet. Sett på spillelista før du leser videre da vel:

Vi må forresten skynde oss å legge til at verken Sentimental Hygiene eller Transverse City er tilgjengelige på Spotify. Hadde de vært det ville lista sett en god del annerledes ut. Særlig Sentimental Hygiene er et høydepunkt i karrieren, og Transverse City har også sine øyeblikk.

1: My Dirty Life and Times

Gets a little lonely, folks, you know what I mean
I’m looking for a woman with low self esteem
To lay me out and ease my worried mind
While I’m winding down my dirty life and times

Zevon var livredd for kreft, og holdt seg unna doktorer i tjue år i tilfelle de skulle finne noe galt. Når de fant noe galt var det for sent, og mannen hadde bare måneder igjen å leve. Den tida brukte han på å falle av vannvogna med et solid smell, og på å spille inn plata The Wind. Han overlevde innspillingen, holdt ut til datteren fikk levert barnebarn, og plata kom ut og så var det slutt. Dette er åpningssporet i tillegg til utdraget over her er jeg veldig begeistret for åpningslinja:

Some days I feel like my shadow’s casting me

Og sånne dager har vi vel alle. Dager der det føles som om det er skyggen som kaster oss i stedet for omvendt. Egentlig er vel hele teksten her et eneste stort gullkorn. Og Dwight Yoakam og Billy Bob Thornton bidrar med koring om jeg husker rett.  Fin låt.

2: My Ride’s Here

I was staying at the Marriott
With Jesus and John Wayne
I was waiting for a chariot
They were waiting for a train
The sky was full of carrion
“I’ll take the mazuma”
Said Jesus to Marion
“That’s the 3:10 to Yuma
My ride’s here…”

Hva betyr det egentlig? Har ikke peiling, men det er et så deilig vers at det må være med her. Warren, Jesus og John Wayne som venter på skyss til himmelen. Tar de 3:10 til Yuma i stedet? Det er ingen andre enn Zevon som kunne skrevet dette?

3: For My Next Trick I’ll Need a Volunteer

I can saw a woman in two
But you won’t want to look in the box when I do

Zevon som magiker av den ganske dårlige sorten. Han kan trekke kaniner ut av hatten, men han kan ikke putte dem tilbake. Han kan sage en kvinne i to, men du vil nok ikke se i kassa når han er ferdig. Han kan når som helst få kjærlighet til å forsvinne. Og det er ensomt i rampelyset, og det finnes ingen trylleformel for å fikse et knust hjerte. Godgutten Chuck Prophet fra gode gamle Green on Red trakterer gitar her.

4: Desperados Under the Eaves

I was sitting in the Hollywood Hawaiian Hotel
I was staring in my empty coffee cup
I was thinking that the gypsy wasn’t lyin’
All the salty margaritas in Los Angeles
I’m gonna drink ’em up

And if California slides into the ocean
Like the mystics and statistics say it will
I predict this motel will be standing until I pay my bill

Zevon selv sa at dette er en av hans mest personlige sanger. Det handler vel om hans vilt eskalerende alkoholisme. Eller, alkoholisme blir vel ikke helt korrekt, Zevon brukte vel stort sett det han kom over av rusmidler. Dette er også en slik sang som ingen andre enn Zevon kunne skrevet. Det begynner med den desillusjonerte humoren i verset over, blir bare mørkere der han våkner opp med skjelvende hender, og kvinnen han vil ha, hun som forstår ham, er kun virkelig i drømmene hans. Og så ender det opp med at han sitter og stirrer ned Gower Avenue mens han nynner til summingen fra airconditioneren. Fantastisk.

5: Disorder in the House

Disorder in the house
It’s a fate worse than fame
Even the Lhasa Apso seems to be ashamed

Zevon var ikke veldig politisk av seg, men dette er en sang om tilstanden i USA der huset er i ferd med å rase sammen, man har det bedre jo mindre man vet, og selv den tibetanske bikkja di ser ut til å skamme seg over hele greia. Kanskje ikke Zevons beste stykke tekst, egentlig, men denne linja får meg til å le hver gang. Og Springsteen, som korer og spiller gitar på dette sporet, har også problemer med å holde seg. Springsteens gitar her minner oss forresten om hvor at sjefen er en strålende gitar, og burde ta på seg den oppgaven oftere.

6: Play It All Night Long

Daddy’s doing Sister Sally
Grandma’s dying of cancer now
The cattle all have brucellosis
We’ll get through somehow

Det var vel David Letterman som sa det. Zevon er den eneste som har brukt ordet brucellosis i en rock’n roll-låt. Jeg antar det fortsatt stemmer. Zevon og Letterman var forøvrig gode venner, og Zevon var vikar som bandleder de gangene Paul Shaffer trengte avløsning. Play It All Night Long er en sang om livet på landsbygda, slik Zevon og Sylvi Listhaug ser det. Grandpa pissed his pants again. Det er en fan-favoritt og en live-favoritt, harvet ned i hui og hast på marihuanarus, og sånn høres det vel ut også.

7: The French Inhaler

How’re you going to make your way in the world
When you weren’t cut out for working?
When your fingers are slender and frail
How’re you going to get around in this sleazy bedroom town
If you don’t put yourself up for sale?

Where will you go with your scarves and your miracles?
Who’s gonna know who you are?
Drugs and wine and flattering light
You must try it again till you get it right
Maybe you’ll end up with someone different every night

Dette er en slags farvelsang til Tule Livingston, som ofte refereres til som Zevons første kone. Hun er riktignok moren til Zevons første barn, men gift var de aldri. Men det er detaljer. Dette er altså et litt bittert farvel, etter at hun hadde vært utro med en eller annen musiker. Men det kan like gjerne være et mørkt selvportrett, Zevon selv var forøvrig en notorisk kvinnebedårer, og ute av stand til å være trofast. Fantastisk låt.

8: Genius

Albert Einstein was a ladies’ man
While he was working on his universal plan
He was making out like Charlie Sheen
He was a genius

Dette er vel også en sånn bitter farvelsang, men jeg vet ikke helt hvem den er rettet mot. Kanskje er den ikke selvbiografisk i det hele tatt, hvem vet? Det var så mange kvinner, og Zevon holdt dem følelsemessig på en armlengdes avstand. Ble det for nært var det over og ut. I hvert fall etter at ekteskapet tok slutt. I hvert fall om man skal tro biografien, men den er jo skrevet av eks-kona, så hvem vet. Uansett en fabelaktig låt dette, etter disse humoristiske linjene kommer det frem at sangens protagonist er et følelsesmessig vrak. Slik det ofte er hos Zevon. Humoren er aldri langt unna, men det betyr ikke at humøret er på topp.

9: Mohammed’s Radio

Everybody’s restless and they’ve got no place to go
Someone’s always trying to tell them
Something they already know
So their anger and resentment flow

Omtrent som Facebook det der altså. Løsningen er å sette på noe søt og sjelfull rock’n roll i stedet. Men piratradio er det vel ingen som driver med lenger, så denne sangen hadde blitt noe annerledes i dag. Kanskje hadde den blitt hetende Berekvams spillelister i stedet? Inspirasjonen til sangen mener jeg å huske var fra en fyr Zevon observerte, en funksjonshemmet fyr i rullestol med en radio tapet eller bundet fast til det ene øret. Mohammed’s Radio.

10: Werewolves of London

I saw a werewolf drinkin a pina colada at Trader Vic’s,
And his hair was perfect.

Vanskelig å komme utenom denne så klart. Det nærmeste Zevon noen gang kom en hit på egen hånd. Dette er bare rør fra ende til annen, men det er gøyalt. Visstnok var det et helsike å få den til å sitte i studio. De prøvde omtrent alle kombinasjoner av rytmeseksjoner man kunne komme på i Los Angeles på den tiden, men ingen av dem fikk det til å svinge skikkelig. Til slutt kom noen på at de kunne spørre gamlegutta fra Fleetwood Mac om de ville prøve. John McVie og Mick Fleetwood tok turen ned, og dermed satt den som ei kule. A-hooo!

11: Bill Lee

You’re supposed to sit on your ass
And nod at stupid things man, that’s hard to do
And if you don’t they’ll screw you
And if you do, they’ll screw you, too

En ørliten bagatell fra Zevons fjerde album. Bill “Spaceman” Lee spilte baseball for Boston Red Sox, og var vel mest kjent for stort sett å si akkurat hva han mente til enhver tid. Han uttalte seg gjerne om ting som Mao og Kina (veldig for), skolebusser i Boston, Greenpeace og alt som ellers måtte falle ham inn. Han truet en gang med å bite øret av en baseballdommer (I would have Van-Goghed him!), og mente at marihuana gjorde ham immun mot utslipp fra trafikken når han var ute og jogget. Zevon hyller vel Lees individualisme gjennom denne lille trudelutten, og for alle oss som tror vi er smartere enn alle andre er det jo riktig at det er et helvete når det er meningen at vi skal sitte og nikke til dumme ting.

12: Roland the Headless Thompson Gunner

Roland was a warrior from the Land of the Midnight Sun
With a Thompson gun for hire, fighting to be done
The deal was made in Denmark on a dark and stormy day
So he set out for Biafra to join the bloody fray.

Through sixty-six and seven they fought the Congo war
With their fingers on their triggers, knee-deep in gore
For days and nights they battled the Bantu to their knees
They killed to earn their living and to help out the Congolese

Som nordmann er det umulig å kommme unna Roland i en slik liste. Norges tapreste sønn. Leiesoldat som hentes inn til Kongo på sekstitallet, og utmerker seg slik at CIA mener det er best at han forsvinner. Kollega Van Owen skyter hodet av ham, men Roland forsvinner ikke. Han blir en ånd, et revolusjonært og voldelig spøkelse som etter å ha fått sin hevn sprer seg over hele kloden. Vi kan fortsatt se hans hodeløse kropp i munningsflammene fra hans stadig skytende thompson-maskinpistol.

Selve sangen skrev Zevon i Sitges i Spania, der han og kona holdt til i noen måneder før karrieren tok av. Zevon fikk seg jobb som trubadur i en irsk bar, drevet av en fyr ved navn David Lindell. Lindell hadde vært leiesoldat, og sammen skrev de denne låta. En av de virkelig udødelige Zevon-klassikerne.

13: My Shit’s Fucked Up

Well, I went to the doctor
I said, “I’m feeling kind of rough”
“Let me break it to you, son”
“Your shit’s fucked up.”

I said, “my shit’s fucked up?”
Well, I don’t see how–“
He said, “The shit that used to work–
It won’t work now.”

I motsetning til hva mange tror ble denne skrevet et par år før Zevon fikk diagnose og dødsdom. Opprinnelig handler det vel om den snikende alderdommen, men det er klart at etter det ble klart at dagene hans var talte fikk den en ny og dypere klang. I likhet med flere av de andre sangene på fine Life’ll Kill Ya, som Don’t Let us Get Sick, som like gjerne kunne vært med på denne lista.

14: Gorilla, You’re a Desperado

Big gorilla at the LA Zoo
Snatched the glasses right off my face
Took the keys to my BMW
Left me here to take his place.

I wish the ape a lot of success,
I’m sorry my apartment’s a mess
Most of all I’m sorry if I made you blue
I’m betting the gorilla will too.

Zevon må ha hatt en greie for aper. Allerede på den første plata hans, som vi ellers går forbi i stillhet her, hadde han en sang som het Gorilla. Seinere kom Leave My Monkey Alone, Monkey Wash, Donkey Rince, Porcelaine Monkey, og altså denne morsomme saken. Sangens jeg-figur tar en tur i dyrehagen i LA, der en gorilla stjeler solbrillene og nøklene til BMW’en hans. Gorillaen tar over livet til den stakkars fyren, og lar ham være igjen i dyrehagen som den nye gorillaen i huset. Men livet er ikke bare lett for gorillaen heller. Friheten er en illusjon, han er fortsatt bundet fast med en lenke av platina.

15: Poor Poor Pitiful Me

Well, I met a girl in West Hollywood
I ain’t naming names
She really worked me over good
She was just like Jesse James

She really worked me over good
She was a credit to her gender
She put me through some changes, Lord
Sort of like a Waring blender
Poor, poor pitiful me
Poor, poor pitiful me
These young girls won’t let me be
Lord have mercy on me
Woe is me

Stakkars Zevon får ikke være i fred for damene. Noe som vel har en viss rot i virkeligheten, det var en lang rekke med damehistorier. Kompisen hans, Carl Hiaasen, var litt forundret over hvordan han i det hele tatt fikk noe gjort. Zevon var aldri single, men etter at det gikk til hundene med kona Crystal holdt han dem på en armlengdes avstand. Så fort det begynte å føles litt seriøst var det på tide å komme seg videre. Fun fact: Når det gikk mot slutten tok han sønnen Jordan til side, og spurte om han kunne ta ansvaret for å bli kvitt all pornoen i huset etter at han var død. Jojo, det kunne han selvfølgelig gjøre. Han trodde det dreide seg om konvensjonell porno, men det viste seg altså at pornofilmene det var snakk om hadde Warren selv i den mannlige hovedrollen. Oh shucks, oh well.

16: The Indifference of Heaven

Time marches on
Time stands still
Time on my hands
Time to kill
Blood on my hands
And my hands in the till
Down at the 7-11
Gentle rain
Falls on me
All life folds back
Into the sea
We contemplate eternity
Beneath the vast indifference of heaven

Mutineer fra 1995 er kanskje Zevons dårligste plate, men tittelsporet er ålreit nok til at Bob Dylan har sunget den live noen ganger. Høydepunktet på plata er imidlertid denne depressive lille saken om hvordan livet vender tilbake til havet på sikt, uten at verken himmelen, Billy Joel eller Bruce Springsteen egentlig bryr seg nevneverdig.

17: Hasten Down the Wind

She’s so many women
He can’t find the one who was his friend
So he’s hanging on to half her heart
He can’t have the restless part
So he tells her to hasten down the wind

Zevon var to personer. I følge en av hans litt mer seriøse damebekjentskaper. Når han var rusa var han The Excitable Boy, den litt utagerende, brautende typen. Han som gjorde dumme ting som å smøre steiken utover skjortebrystet og ble med servitrisen hjem. Når han ikke var på kjøret var han langt mer stille, beskjeden elskelig og følsom. Sånn er det med musikken hans også. For hver gang han legger hodet på jernabanelinja og venter på toget er det også en følsom ballade. Hasten Down the Wind er en av de fineste av dem, om han som sliter med å finne ut av dama som det ene øyeblikket vil være fri, og i det andre mener de bør være sammen likevel.

18: Excitable Boy

After ten long years they let him out of the home
Excitable boy, they all said
And he dug up her grave and built a cage with her bones
Excitable boy, they all said
Well he’s just an excitable boy

Vi kan vel ikke ha en slik liste uten å ha med selveste signaturlåta hans? Sangen om denne noe utrivelige fyren som begynner i det små med å leke med maten, og ender opp med å drepe og voldta dama han har bedt med seg på avslutningsfesten. Som vi ser av avslutningsverset hjalp det ikke med ti år på institusjon heller. Hvor kommer sangen fra? Visstnok fra en kveld Zevon og kompis og bassist LeRoy Marinell satt og lekte med instrumentene sine. Hei, hvorfor er det aldri noen som ber meg om å spille lead guitar, spurte Zevon plutselig. Joda Warren, svarte Marinell. Du er en ålreit gitarist det er ikke det, du har gode ideer, men du blir alltid så revet med. You get good ideas. But then you get too excited. Hva kan jeg si, svarte Zevon. I’m just an excitable boy. Resten kom i grunnen av seg selv. Første verset er visst selvbiografisk, resten håper jeg er løgn og forbannet dikt.

19: Accidentally Like A Martyr

We made mad love
Shadow love
Random love
And abandoned love
Accidentally like a martyr
The hurt gets worse and the heart gets harder

I tidligere versjoner, slik vi kan høre på fine Preludes: Rare and Unrealesed Recordings, var denne sangen opprinnelig litt mer ekstrovert. Det er damas feil. Han burde hørt på vennene sine og holdt seg unna. I den endelige versjonen er den langt mer introvert, om det er noen som har skylda er det ham selv. Men kanskje er det bare tida som går. Bob Dylan har gjort denne live en del, og da kan vi spekulere på om på om Time Out of Mind-plata hans har henta tittel og inspirasjon fra denne låta? Hvem vet?

20: Keep Me In Your Heart

Sometimes when you’re doing simple things around the house
Maybe you’ll think of me and smile
You know I’m tied to you like the buttons on your blouse
Keep me in your heart for awhile

Den siste sangen, på den siste plata. Men den første sangen han skrev til The Wind, etter å ha fått diagnosen. Hjula ruller fortsatt, men lokomotivet er i ferd med å gå tom for damp. Slutten er nær. Hvordan takler man det? Med å samle gjengen til en siste fest, let’s party for the rest of the night? Zevons første plater hadde nesten alt som kunne krype og gå av LA’s musikkscene på gjestelista. Etterhvert som livet, karrieren, og den mentale helsa gikk mer eller mindre til hundene ble det færre gjester i studio. Det er ikke til å komme unna at Warren Zevon var en gjøk på veldig mange måter. Han røk uklar med folk. Han hadde kanskje  ikke en eneste venn som han ikke på et eller annet tidspunkt har vært i klammeri med. Men på The Wind kom de tilbake for å ta farvel. Det ble en strålende plate, og et verdig farvel.

Fader, jeg ser nå at jeg har brukt nesten to måneder på å skrive denne bloggposten. Da må vi få den av gårde uten ytterligere forsinkelser og tomprat. Du finner den her i Spotify, eller her da, om du foretrekker den i browseren. Wimp hadde ikke Life’ll Kill Ya i sitt sortiment, så da gikk det ikke å importere alle sangene. Da ble jeg sur og ga blaffen. Skal du ha Zevon-liste i Wimp må du altså lage den selv.

Page 1 of 1212345...10...Last »
%d bloggers like this: