web analytics

Search Results for: duck you

Hummer og kanari

Duck Tales: Den alternative introen

Synes dette ser mer lovende ut en den som går på Disney Channel i hvert fall.

Hummer og kanari

Hjorthen ser film, funderer på sivilisasjonsklasket og har problemer med å samle tankene.

The revolution is not a social dinner, A literary event, A drawing or an embroidery; It cannot be done with … Elegance and courtesy. The revolution is an act of violence.

Mao Tse-Tung

Det er mye nå.

Karikaturtegninger, drapstrusler, Muhammedaksjon blant bloggerne, SMS-aksjon mot muslimer, opptøyer i Damaskus og ambassaden vår brent ned til grunnen. Allikevel sitter jeg på lørdagskvelden og ser film. Sergio Leones “glemte” film, Giù la testa. Også kjent som A fistful of dynamite, Once upon a time -The Revolution, eller Duck you sucker. Et epos om den mexicanske revolusjonen med Rod Steiger og James Coburn i hovedrollene, henholdsvis som den svært motvillige revolusjonshelten Miranda og den irske terroristen Sean/John Mallory.

Bildene av ambassaden i brann og sinte muslimer som tramper på det norske riksvåpenet fyller meg med en rekke motstridende følelser, og bildene fra Leones film blander seg inn med bildene fra nyhetene og nærmest trygler om å bli satt inn i en sammenheng. Jeg vet ikke helt om jeg klarer det, men dette er ihvertfall et forsøk.

Det er vanskelig å la være å tenke på Huntington og hans “Clash of Civilizations” når man ser bildene fra Damaskus. Nå skal ikke jeg skryte på meg at jeg har gjort mer enn å skumme svært overfladisk igjennom Huntingtons spådommer, samt noe av kritkken mot dem, og det begynner å bli en stund siden, men jeg har aldri trodd på sivilisasjonsklasket som en ufravikelig sannhet. Kanskje er det en selvoppfyllende profeti dog, og en ting er klart. Hvis den kommer så er det fordi sterke krefter på begge sider ønsker en slik konflikt velkommen. Eller som Miranda sier til Mallory i Fistful of Dynamite (fritt etter hukommelsen)

– Kom ikke her og fortell meg om revolusjonen. Jeg vet hva revolusjon er. Det begynner alltid med at de fine folka som kan lese sitter og preiker rundt fine bord og finner ut at vi trenger en forandring. Så går de ut til de fattige og preiker en masse fine ord om hvor fint det skal bli med forandring, og når revolusjonen er over så sitter de fine folka fortsatt rundt de fine borda sine og lesker seg med de lekreste retter mens de fattige, hvor er de? De er døde!

Miranda bryr seg ikke om revolusjonen, han er kun opptatt av at han selv og sin familie skal ha et godt liv. (Et liv som innebærer plyndring av rike, men okay, det er jo en Leonefilm dette, hva kan man vente?) Mallory spør om han ikke bryr seg om hva som skjer med landet sitt, men Miranda gir svar på tiltale.

– Landet mitt, det er meg. Meg og min familie.

A Fistful of Dynamite er en film som begynner i en lys, nærmest komisk tone, men som brått skifter karakter etter en times tid og blir en mørk politisk film med en samvittighet. Jeg liker den veldig godt. Det er en relativt kompleks film, akkurat som denne saken med disse fordømmrade karikaturtegningene er blitt temmelig kompleks etterhvert. Dette har nå vokst seg større enn det opprinnelig var, og argumentet mot å poste muhammedkarikaturene fordi det ville være å føye seg inn i heiagjengen til Selbakk og dobbeltmoralistene i Magazinet har ikke all verdens gyldighet lenger. Men slapp av, det blir ingen karikaturer på Hjorthebloggen i dag heller.

Jeg hadde en kompis en gang som ikke var særlig begeistret for innvandrere. Dette var før det var “muslimene” vi begynte å frykte. Den gang så var de bare “pakkiser,” at de i det hele tatt var muslimer er jeg ikke engang sikker på at vi hadde noen formening om. Når gatekjøkkenet på Skotfoss, der jeg vokste opp, ble overtatt av “pakkiser” så var ikke min kompis sein om å innføre en umiddelbar boikott. Han var imidlertid ikke mer prinsippfast enn at han kunne sende oss andre inn med pengene sine på en søndag ettermiddag etter brus og sigaretter når bakrusen var for sterk. Han nektet imidlertid konsekvent å gå inn selv, så han var kanskje selektiv prinsippfast, slik som Alpeluen sier at landet vårt lider av å være i sitt gode innlegg “Tolv små karikaturer.” Jeg er ikke overbevist om at sammenligningen med Neville Chamberlain er helt på sin plass her, men innlegget er godt.

Ellers så har det jo vært mye store ord ute i bloggebyen de siste dagene. Mye Voltaire, litt John Stuart Mill. Mange svulmende ord om ytringsfriheten. Vi som ikke har publisert bilder av Muhammed står visst ikke opp for den truede ytringsfriheten er det noen som hevder. Nåvel, men er ytringsfriheten vår truet da?

Nei, den er vel ikke det? Faktisk så står den vel sterkere enn noensinne? Bare vi kunne fått kvittet oss med den sovende blasfemiparagrafen nå, så har vi vel strengt tatt ingenting å klage på. Det er da de færreste som har hevdet at Magazinet ikke skulle ha lov til å trykke bildene av Muhammed, og muslimene i Norge har jo stort sett tatt det pent. Her i distriktet gikk muslimene ut og ba om forsoning i lokalavisa på lørdag. “Vi er triste og sinte, men vi kan ikke vise sinnet vårt ved flaggbrenning og trugsmål,” sa imam Idris Abdillatti Meydhane til Firda. Det er nok vanskelig å forstå at en karikatur av profeten kan frembringe så sterke følelser, men etter Damaskus så burde det kanskje begynne å demre?

Men vi pålegger oss jo selv sensur fordi vi er redde for følgene gjør vi ikke? Alpeluen skriver:

– Det eneste den danske avisen Jyllands-Posten gjorde, var å tenke høyt rundt det faktum at vestlige samfunn tyr til en større og større grad av selvpålagt sensur når det gjelder religioner generelt, og Islam spesielt. Er det riktig at man skal tenke “dette kan jeg ikke si, jeg har tross alt familie” når man ønsker å kritisere en religiøs praksis, for eksempel en praksis som bryter med menneskerettighetene? Eller når man ønsker å kritisere alle religioners generelt irrasjonelle natur? Når man ønsker å harselere litt med selve konseptet religion?

Her er vi tilbake til Miranda igjen, og konflikten mellom privat trygghet og den gode sak. “Mitt land er meg og min familie.” Dette burde vært en håpløs sammenligning, for selvfølgelig så burde enhver kunne tegne profeten Muhammed uten å risikere liv og lemmer. Samtidig så skulle man jo tro at det ikke var noen mangel på religiøs praksis innen islam som er i strid med menneskerettighetene og som det er mer hensiktsmessig å stå opp i mot enn akkurat forbudet mot å avbilde Muhammed.

Selvpålagt sensur er ikke nødvendigvis noen dårlig greie, det er ikke alt vi bør si, selv om vi definitvt bør ha muligheten til å kunne si det. Hvis vi vet at noen blir triste og sinte av det vi sier så bør vi være sikre på at vi har en god grunn for å si det vi vil si. Selbakks grunn for å si noe var vel i utgangspunktet ikke særlig gode, men reaksjonene i ettertid, med drapstrusler og Damaskus som foreløpig høydepunkt har imidlertid bidratt til å legitimere publiseringen av bildene i en helt annen grad enn hva tilfellet var i starten.

Jeg surfer litt rundt på nettet mens jeg skriver dette og leser at det danske konsulatet i Beirut brenner. I Tyrkia er det danske konsulatet under angrep. I Skien er en muslim blitt stukket ned fordi han brant det norske flagget, (OPPDATERING: Shecat korrigerer meg korrekt her, han hadde ikke selv brent noe flagg men ble holdt ansvarlig for flaggbrenning andre steder i verden) og norske nynazister truer med krig mot muslimer i Norge og har sendt drapstrusler til Islamsk Råd. Ytringsfriheten er hellig og vel verdt å kjempe for, men akkurat nå tror jeg vi alle gjør lurt i å holde hodet kaldt.

I Leones film bryr Miranda seg kun om seg selv og sin familie, men blir sugd inn i revolusjonen og ender opp som helt mens familien hans blir drept. Mallory er i utgangspunktet langt mer ideologisk anlagt, men ender opp med følgende erklæring:

– Når jeg begynte med dynamitten trodde jeg på mange ting. Jeg trodde på alt. Nå tror jeg bare på dynamitten.

Mallory er som nevnt spilt av James Coburn, og han har jo også stemmen til Henry J. Waternoose III i Monsters Inc. Han sier det kanskje aller best der:

– For en suppe!

…og til slutt, jeg har blitt oppfordret til å publisere dette bildet av en av de faste leserene. Det gjør jeg gjerne, vi kunne trenge noen fler smil i hverdagen akkurat nå.

Hummer og kanari

Linker du ikke kommer til å trykke på #14

Ialladager

Noen fakta om den nye paven, blant annet var han tidligere keeper i Derby County

He’s mad! He’s hilarious! He’s Pope Francis I, leader over over a billion Roman Catholics! Little is known about this cardinal from Argentina (apart from the whole pages about him in Wikipedia), so here’s some facts if you’re Pope Curious and don’t know what to do:

Hvorfor noen i det hele tatt gidder å skrive bøker kan man jo lure på. Penger i det er det i hvert fall ikke.

In one more week I was going to be a millionaire.

At least, that was the rumor circulating around my wife’s family. One more week on Amazon’s best-seller list and I would have seven figures in the bank, easily. Her cousin had looked this fact up on the Internet, so it had to be true.

“Please tell them that is nowhere near true,” I said. “But don’t tell them how much money I’m actually going to make.”

“OK,” my wife said. “Can I tell them how many books you sold?”

“Absolutely not.”

“Why?”

De rike er ikke som meg og deg. De har en annen oppfatning av hva som er et rettferdig samfunn, og er naturlig nok ikke særlig opptatt av sånt som sosial mobilitet. I hvert fall i USA er det dem som har innflytelse på politikken, men vi er vel på vei dit vi også?

It turns out he was right. According to a new study by the think-tank Demos ( PDF), the affluent tend to hold a different vision of a just society than the public at large, and it is that vision which tops the political agenda in Washington and in state houses across the country.

The report, authored by David Callahan and J. Mijin Cha, found that “wealthy interests are keenly focused on concerns not shared by the rest of the American public, like keeping taxes low on capital gains, and often oppose policies that would foster upward mobility among low-income citizens, such as raising the minimum wage.”

Pam Grier, der har har du ei dame som fortjener all den hyllesten hun kan få. Uten henne, ingen Ellen Ripley, Sarah Connor, eller Buffy.

Constantin Stanislavski’s An Actor Prepares was her bible, and it appears to have emboldened her. Yet she wasn’t a personal-trauma kind of performer. There’s nothing Method actor-y or melodramatic about her, nothing classical, either. She had two modes: sweet and raw. There was nothing in between, a universe of feelings she never needed to play. She could be ferocious where a lot of the women of the era — excusing, say, Ellen Burstyn and Faye Dunaway — were cool, pensive, watchful. But you didn’t hire Pam Grier to do what Vanessa Redgrave or Glenda Jackson did. You hired her to do what all that training and mannerism get in the way of. You hired Pam Grier to get to the fucking point.

A long time ago, we used to be friends, but I haven’t thought of you lately at all

I had some desire, as a filmmaker, to take Veronica in a slightly new direction and do something adventurous with her. Or, there’s the “give the people what they want” version. And I think partly because it’s crowd-sourced, I’m going with the “give the people what they want” version. It’s going to be Veronica being Veronica, and the characters you know and love. Certainly, I think I can make a fun, great movie out of that, and I’m excited about that, but it was a creative debate I had with myself, and I finally made the decision that I’m happy with it, to go with, “Let’s not piss people off who all donated. Let’s give them the stuff that I think that they want in the movie.”

Ikke lenge igjen før vinteren er over oss igjen. Sesong tre av Game of Thrones. Men hva skjer når TV-folka går tom for bøker å lage TV-serie av?

It’s possible the producers, who know the broad strokes of Martin’s ending for the story, might conclude the show before the last book is released. Not that anyone involved wants that to happen. “Ideally, the books come out first,” Benioff says. “We don’t want to become a show that outstays its welcome and tries to turn each book into three seasons. Part of what we love about these books, and this show, is this sense of momentum and building toward something. If we tried to turn this into a 10-season show we’d strangle the golden goose. There is a ticking clock here.”

 

Hummer og kanari

Linker du ikke kommer til å trykke på #10

hodeløst

Fr.Martinsen slår fast det vi alle egentlig vet, at folk får mer enn de kan bære, ja så mye at det hender de dør av det.

Jeg prøver å tenke at folk får snakke med nebbet sitt, de prøver bare å være greie når de deler statuser på Facebook om at de skal bo 12 måneder i Las Vegas, så artig, ikke si det til menn, dette er vår hemmelighet. Knis? Er vi småjenter? Kreft er ikke en gøyal lek. Og hva godt tror de det skal gjøre, dette? Et annet år var det fargen på BH-en, eller tenk hvis vi skriver hvor vi liksom setter håndveska og så tror andre det er hvor vi puler. Jeg orker nesten ikke skrive disse bokstavene.

Hvis du søker på Wells Tower på bloggen her, finner du ut at han har skrevet en novellesamling jeg likte godt. Når han ikke skriver noveller jobber han imidlertid som journalist. Her er en sak der han følger pornostjernen James Deen tett over noen dager. Fascinerende saker, jeg tror jeg blir i Telekiosken en stund til.

Allie joined the industry six months ago after fleeing the family farm in upstate New York. With the exception of Steve Holmes, she’s the only person on the set who flaunts her zeal for the erotic when the camera is not rolling. She roams the mansion with her shirt hiked up over her breasts. While the other scenes were being shot, neither Deen nor any of the other talent were the least bit interested in watching the action, but Allie liked to perch on the sidelines, insouciantly masturbating and checking her Facebook page and also chewing the heck out of some gum.

Og siden vi allerede er i pornobransjen (sorry for det dårlige selskapet her Fr.Martinsen), alt du aldri har lurt på om pornobransjen kan det finnes svar på. F.eks er den typiske kvinnelige pornoskuespilleren ca 165 cm høy, veier 53 kilo, og bruker BH-størrelse 34B. Hun er brunette, hvit i huden, og begynner i bransjen når hun er 22 år gammel. Vanligvis blir hun bare i bransjen i tre år, og sjansen for at hun heter Nikki er relativt stor. Og spørsmålet jeg vet dere alltid har fundert på, men ikke turt å spørre om: Hvor gammel er en gjennomsnittlig MILF?

Just how old is the average woman who appears in a MILF-themed porn flick? Well, I found out by sampling 100 movies from the database and viewing the profiles of the women who starred in them. The average age of a MILF in porn is thirty-three. 20% of the ‘MILFs’ were 20–25 years old, 7% were over 40, and 4% were over 50.

Okay, dette er litt mer seriøst. Et langt og interessant stykke om opposisjonen i Syria. Hver mann, sin bataljon. Og driver amerikanerene opprørerene til jihadisme?

We in the Middle East have always had a strong appetite for factionalism. Some attribute it to individualism, others blame the nature of our political development or our tribalism. Some even blame the weather. We call it tasharthum and we loathe it: we hold it as the main reason for all our losses and defeats, from al-Andalus to Palestine. Yet we love it and bask in it and excel at it, and if there is one thing we appreciate it is a faction that splinters into smaller factions. Yet even by the measure of previous civil wars in the Middle East, the Syrians seem to have reached new heights. After all, the Palestinians in their heyday had only a dozen or so factions, and the Lebanese, God bless them, pretending it was ideology that divided them, never exceeded thirty different factions.

 Og til slutt i denne runden med linker: Se opp for falske og dårlige Kraftwerk-kopier!

But did you know there are a number of fake Kraftwerks doing the rounds? DO NOT BE TAKEN IN BY THESE CHARLATANS*.

 

 

Hummer og kanari

Siste sommerferiedag i sommerferien

Jeg tenkte jeg skulle lure innbruddstyvene som garantert følger denne bloggen nøye for å finne ut når huset står tomt slik at de kan komme og stjele whiskysamlingen min, det er jo det eneste jeg har som er verdt å stjele, og dermed hadde jeg sørget for autopublisering av daglige florøbilder og dårlige youtubevideoer mens jeg har vært bortreist den siste drøye uka. Det fungerte greit i forhold til innbrudstyvene, whiskyen er inntakt, og etter hjemkomst til og med frisket opp med dyr Ardbeg og litt billigere, men god maltwhisky fra Arran.

Men denne autopubliseringen gikk ikke så bra, to ganger klarte jeg å dobbeltpublisere en gammel video, blant annet hevdet jeg at reklamen for Afri Cola var den alternative introen til Duck Tales. Det var selvfølgelig bare tull. Dette er den alternative introen til Duck Tales:

Fortsatt noen dager igjen før man må stille på jobb igjen, så jeg garanterer ikke mange lange poster de nærmeste dagene, men hermetikkpostene er det i det minste slutt på nå.

Så hva har jeg gått glipp av i blogg og twittersfæren mens jeg har vært borte?

Page 1 of 212
%d bloggers like this: