web analytics

Search Results for: ghosts

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 2 – Making Ghosts

Ja, vi kårer altså årets 24 beste plater i en julekalender på Hjorthebloggen i år. Vi begynte med Don Henleys Cass County på 24 plass, i luke 1. I dag er det klart for luke 2 og årets 23 beste plate.

greatpeacock-main-stream

Denne gjengen har du kanskje ikke sett før? Eller hørt? Eller hørt om? De kaller seg for Great Peacock, og de debuterte i år med albumet Making Ghosts. Men se på den gjengen her da. Se på godguttene. Er det noen av dem du IKKE får lyst til å banke opp bare ved å se på dem? Jeg anbefaler at du heller henter opp plata på Spotify og hører på dem. Dette er et band som bør høres, ikke sees, og det hjelper ikke at en av gutta ALLTID går med poncho.

Skjønt egentlig, spiller du Making Ghosts et par tre ganger på rad kan det hende du får lyst til å banke dem opp likevel.

Det er Andrew Nelson og Blount Floyd som er bandets frontfigurer og grunnleggere. Nashvillegutter. De spilte begge i et annet band, litt mer i den tyngre delen av musikken. Noe hardtslående gittarbluesbuggirock-greier, ikke akkurat black metal. Men de brøt ut og starta sin egen greie, altså Great Peacock, og ingen skal beskylde det bandet for å være spesielt hardtslående altså. Bare så det er sagt. Great Peacock er popmusikk snekra sammen med country/folk-verktøykasse. Strømmende akustiske gitarer og vokaler i harmoni.

Det er feiende flott. Lett å la seg rive med. Det er en imponerende debutplate, full av catchy låter det er lett å synge med på. Produksjonen er luftig og fin. Kan vi kalle det et fattigmanns-Jayhawks kanskje? Eller er Poco en bedre sammenligning? Det er vestkyst. LA Country. Dere skjønner hva jeg mener.

Problemet med Making Ghosts er at det er en plate som er helt uten skarpe kanter. Den er omtrent som å spise seigmenn. Du sluker et par stykker, og det var så godt at nå vil ha mer. Du klarer ikke å stoppe. Før du vet ordet av det har du spist hele posen, eller spilt plata noen ganger på rad, og da begynner du å kjenne at dette egentlig var litt mye å spise på en gang. Og du kjenner at hvis du må høre på Broken Hearted Fool en eneste gang til kommer du til å slå til noen.

Making Ghosts er altså en fin plate, den er jo årets 23 beste, men den bør nytes med forsiktighet. Det er lett å forspise seg.

Hummer og kanari

Will the gods and ghosts perish

Will the unknown, the mysteries of life and death, the world that lies beyond the limitations of the mind, forever furnish food for superstition? Will the gods and ghosts perish or simply retreat before the advancing hosts of science, and continue to crouch and lurk just beyond the horizon of the known? Will darkness forever be the womb and mother of the supernatural?

Robert Green Ingersoll – “Myth and Miracle”(1885)

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Brannmann Sam og apokalypsen

joe-hill-fireman-photo

På lista over folk som fortjener takk i Joe Hills nyeste bok nevner han agenten som representerte ham i ti år uten å vite hva unge Hill egentlig het til etternavn. Dette tar vi til etteretning. Etter Hills etterhvert smått imponerende rekke med bøker som er godt over snittet verdt å lese, og særlig hans forrige bok, som er helt fantastisk på alle måter, er det ikke lenger noen grunn til å trekke inn hvem han er i slekt med. Hill står fint på egne ben han.

Hans forrige bok var NOS4A2, en helsikes kjøretur, nå er han her igjen med en ny murstein. The Fireman. 768 sider som brenner opp like fort som tørr ved i varm Jøtul-ovn. Gutten kan fortsatt skrive.

Det er verdens ende det handler om denne gangen. En epidemi som sprer seg verden rundt med stor fart. Draco incendia trychophyton. Dragonscale på folkemunne. De som rammes får merker på kroppen, vakre merker som minner om tatoveringer. Det er ikke så farlig. Verre er det at dette får dem til å selvantenne. Brenne opp innenfra. Først skjer det bare på TV, så i skolegården. Så brenner Space Needle opp, mens folk kaster seg fra vinduene som fra World Trade Center den ellevte september. Alt går til hundene. George Clooney brenner opp i et forsøk på å redde verden. Obama er aske. Google historie. Men Keith Richards er fortsatt i live. Tror man i hvert fall, men hvem kan være sikker.

Det er i denne verden vår hovedperson forsøker å manøvrere. Sykepleier Harper Grayson. Snill og god som dagen er lang, men med en noe usunn hang til å bryte ut i sanger fra Mary Poppins. Hun jobber først på en skole, men når alt bryter sammen melder hun seg til tjeneste ved et sykehus der hun og de andre som jobber der står på dag og natt for å hjelpe de smittede. Kledd i overlevelsesdrakter laget for å hanskes med ebola. Det er ikke stort de har å bidra med, annet enn å lindre smertene. Det finnes ingen kur, og selvsagt går det galt til slutt. Men ikke før Harper har møtt mannen som har gitt boka sitt navn. The Fireman. Han kommer til sykehuset med en gutt med magesmerter og forlanger å komme foran i køen. Det blir ampert, men Harper redder situasjonen. Og gutten. Som forsvinner like etterpå igjen, men vi skal selvfølgelig møte igjen både gutten og brannmannen igjen senere.

Dette er bare starten, jeg skal ikke røpe veldig mye mer, men det begynner altså som en apokalyptisk thriller der samfunnet vårt bryter sammen. Siden jeg har brukt sommeren så langt til å se meg ajour på The Walking Dead trekker jeg selvfølgelig paralleller den veien. De smittede blir selvfølgelig etterhvert ansett som livsfarlige, og ganske snart dukker det opp små militser, Cremation Crews, som jakter på dem. Burners, som de kaller dem, og skyter dem ned før de rekker å sette fyr på noe. Ikke akkurat en human måte å hanskes med situasjonen på, selv om de må få skryt for handlekraft.

De smittede er altså zombiene, men ulikt The Walking Dead er de jo fortsatt mennesker. Som helst vil leve. I bokas andre del bruker vi mesteparten av tiden i Camp Wyndham, en gammel feriekoloni, der en gjeng smittede har klart å gjemme seg unna. Ikke bare det, de har funnet en måte å kontrollere smitten på slik at de ikke brenner opp. Her er det altså zombiene som spiller hovedrollen!

Og i bokas del tre er våre protagonister på reise gjennom et øde og ødelagt landskap, men jeg skal ikke røpe mer av handlingen her. Jeg har allerede sagt mer enn nok.

Så hva har vi her egentlig? En lettlest murstein som baler med temaer som hva det vil si å være et anstendig menneske. Om hva som skjer når samfunnet kollapser. Om hvor langt vanlige mennesker kan gå for å trygge seg og sine. Store tema, som vi riktignok ikke rekker å dvele så veldig mye med slik som vi brenner gjennom den ene siden etter den andre bare for å se hva som skjer i neste kapittel.

Jeg liker The Fireman, slik som jeg har likt alle Joe Hills bøker til nå. Den har passasjer som er helt fantastiske. Men samtidig har den noen skjønnhetsflekker som irriterer mer enn de kanskje burde. Da tenker jeg først og fremst på skurkene i historien. Jakob og plogen hans, Harpers eks-mann, og hans sidekick (egentlig er det vel omvendt og Jakob som er sidekick da, men whatever) The Marlboro Man. En ravende gal talk radio-vert som bruker fritida på å drepe burners. De blir for karikerte. Dukker opp på steder hvor det er helt usannsynlig at de skulle dukke opp, bare for å lage ytre spenning. Det er billige tricks som en så bra forfatter som Joe Hill egentlig burde holde seg for god til å bruke i like stor grad som her.

Om vi skal våge oss på å rangere Hills bøker, er det klart at The Fireman ikke når opp til nivået til den forrige boka hans. Den må også finne seg i å stille bak novellesamlingen 20th Century Ghosts, i den grad de stiller i samme konkurranse da. Men jeg sliter litt med å plassere den i forhold til Horns og Heart Shaped Box. Brannmannen har sekvenser som går langt utenpå dem begge, men den spriker litt, har irriterende skurker, og kommer med en snikende følelse av at den kunne vært bedre enn den faktisk er? Jeg ser gjerne at han finner litt tilbake til det mindre oppblåste, tightere og mer fokuserte formatet fra disse to første romanene hans.

Men visst er det en heidundrande leseopplevelse denne gangen også altså. Les i vei!

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #26

image

– Do you wanna hear a joke about ghosts?

– Please don’t…

– THAT’S THE SPIRIT!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 24 – Complicated Game

Da er vi endelig i mål. Siste jule i lukekalenderen. Den hardeste pakken. Den dårligst skjulte hemmeligheten i desember. Årets beste plate er levert av en sur og gretten fyr fra Texas.

mcm

Sånn i slutten av november sa jeg et eller annet sted at årets beste plate var James McMurtrys Complicated Game, så var det tomt på andre, tredje og fjerdeplassen. Resten av årets plater fikk konkurrere om plassene fra fem og nedover. Jeg tar selvkritikk på den. Etter å ha jobbet med denne julekalenderen i 24 dager er det flere plater som har nærmet seg. Griffins Servant of Love er ikke langt bak. Men McMurtry holder stand. Complicated Game er en maktedemonstrasjon.

Det er sju år siden sist han ga ut plate. I følge ham selv er dette fordi plater ikke er det de en gang var. Før spilte man inn en plate, og dro ut på veien for å promotere den. Nå spiller man live hele tiden, og gir ut en plate bare når man trenger noe nytt materiale sånn at folk skal fortsette å komme. McMurtrys solide backkatalog har holdt ham på veien i sju år, men nå var det altså på tide å friske opp spillelista litt.

Etter alt å dømme går det rundt for McMurtry økonomisk, men steinrik blir han ikke. Å ta seg fri fra turnelivet for å spille inn en ny plate var det ikke rom for, så dette er en plate som er laget på sparebluss. C.C.Adcock ble hyret inn som produsent. Plata er spilt inn i New Orleans, der McMurtry stakk innom for å gjøre sine ting når han klarte å plotte inn noen fridager i programmet. Så styrte Adcock på mer eller mindre på egen hånd. Han trakk inn Heartbreaker Benmont Tench på tangenter. Allman-brutter Derek Trucks dukker opp med litt slidegitar. Banjomann Danny Barnes stakk innom, og en hel haug med andre New Orleans-musikere, inkludert sønnen til Aaron Neville, Ivan, som bidro med moog bass og vokal. Det mest revolusjonerende er kanskje likevel at Adcock henta inn en sangpedagog fra Long Island som lærte McMurtry noen triks. Og det høres. Han blir jo aldri noen Van Morrison, McMurtry, men her synger han bedre enn han har gjort noen gang før. Produksjonen låter bedre enn på lang tid også, dette er McMurtrys beste plate hittil.

Men det som løfter Complicated Game opp på årstoppen er ikke den smakfulle produksjonen, eller hovedpersonens vokalprestasjoner. Det er selvfølgelig tekstene. Her er McMurtry i en klasse for seg i dag. Det er noveller med komp. Fortellinger fra et arbeiderklasse-amerika som du skal leite lenge for å finne sidestykke til i dag. Sangene, tekstene, er befolket med mennesker som føles ekte. Folk som sliter, men kjemper på likevel. Og McMurtry har en egen evne til å skrive låter fra et perspektiv han ikke nødvendigvis deler. Som Carlisle’s Haul, der fiskere driver tjuvfiske for å få det til å gå rundt. McMurtry selv skjønner jo at fisket må reguleres av hensyn til bestanden, men har innsikt nok til å forstå at han kanskje hadde sett annerledes på det om fiske var det han levde av. Carlisle’s Haul er et av de mange høydepunktene forøvrig. Om livet på kanten. Hvordan det bare så vidt går rundt.

It’s hard not to cry and cuss
This old world is just bigger than us
And all we got is pride and trust in our kind

Staring down that long steep slope
We gather round and we hold out hope
‘Cause at the end of the rope there’s a little more rope
Most times

Det er skrevet drøssevis av anmeldelser av Complicated Game nå, og den har dukket opp på mange årslister. Svært mange som skriver om den må påpeke at McMurtry er undervurdert og en skjult perle. Han har sikkert vært det, men jeg tror faktisk Complicated Game har endret på det. Han blir aldri allemannseie denne karen, men jeg håper og tror at denne plata har åpnet dører. Gjort ham kjent også utenfor de smale kretsene som har satt ham høyt siden han debuterte med Too Long In The Wasteland en gang på åttitallet. Har du ikke hørt ham før, gi ham en sjanse du også. Kanskje vi slipper å vente sju år på neste plate?

Jeg håper det, men McMurtry selv synes i grunnen den der sangskrivegreia er litt slitsom, og vil nok helst bare slippe. Det blir nok lenge til neste gang uansett. Heldigvis er Complicated Game så bra at vi kan plukke den frem igjen i årevis uten at den blir utdatert. Kvalitet hele veien!

Og da endte vi opp med denne lista over årets 24 beste plater:

1: James McMurtry – Complicated Game
2: Patty Griffin: Servant of Love
3: Ezra Furman: Perpetual Motion People

4: Andrew Combs: All These Dreams
5: Josh Ritter: Sermon on the Rocks
6: Grimes: Art Angels

7: Brandi Carlile: The Firewatcher’s Daughter
8: Joe Ely: Panhandle Rambler
9: Jason Isbell: Something More Than Free

10: Torres – Sprinter
11: Tom Russell – The Rose of Roscrae
12: Natalie Prass – Natalie Prass

13: Dave Rawlings Machine – Nashville Obsolete
14: Chris Stapleton – Traveller
15: Aaron Lee Tajsan – In the Blazes

16: The Waterboys – Modern Blues
17: Tina Refsnes – No one knows that you’re lost
18: Bäddat för Trubbel – Två sjundedelar av ett liv

19: Dawes – All Your Favorite Bands
20: The Mekons og Robbie Fulks – Jura
21: Kacey Musgraves – Pageant Material

22: Jeff Lynne‘s ELO – Alone in the Universe
23: Great Peacock – Making Ghosts
24: Don Henley – Cass County

Men nå erre faen meg jul!

Page 1 of 512345
%d bloggers like this: