web analytics

Search Results for: kelly link

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Husk hvorfor du frykter meg

shearman

Hvem er Robert Shearman? Det visste ikke jeg før jeg fant boka hans, men nå har jeg lest meg opp litt. Shearman er en mangfoldig herremann med lang bakgrunn som dramatiker ved teateret. Mest kjent er han nok for å ha skrevet for Dr. Who. Det var Sherman som bragte Dalekene tilbake, om det sier dere noe som helst. Ved siden av dette skriver han kritikerroste og prisvinnende noveller. Remember Why You Fear Me er en samling av disse novellene, en slags best of, men visstnok med en ganske stor del nytt materiale. Shearman ville ikke lure leserne sine til å kjøpe noe de allerede hadde lest.

Samlingen ble nominert til en World Fantasy Award i fjor, men vant ikke. Siden jeg ikke har lest vinneren kan jeg ikke protestere på det, men dette er en flott samling, jeg likte den fra første setning.

Det er altså en bok som kan nomineres til en Fantasy-award, men den er egentlig mer weird enn fantastisk i fremtoning. Riktignok dukker Julenissen opp, og Jesus også, men alver, dverger og trollmenn er det ikke så mye av. Shearmans verden er som regel vår egen, men alltid med en mørk tvist. Ikke ulikt det favorittene Joe Hill og Kelly Link driver med i sine noveller. Men Shearman har sin egen stil, og en utrolig deilig, mørk og britisk humor. Noen eksempler på hva disse novellene handler om:

“The Big Boy’s Big Box of Tricks” handler om den litt desillusjonerte magikeren som ikke er spesielt dyktig. Han tjener til livets opphold som tryllekunstner i barnebursdager. Noe som er litt trist siden han hater barn. I en bursdag går alt til helvete. Barna avslører alle triksene hans, ydmyker ham, og når han utfordrer dem til å gjøre det bedre spiser alle barna ansiktene sine. Dette utløser en epidemi i England der veldig mange barn spiser opp sine egne ansikt.

I “Cold Snap” møter vi den skumleste julenissen noensinne, i en historie som egentlig handler om skilsmisse og sånne vonde ting.

I “Mortal Coil” finner kreftene som styrer ut at alle på jorda bør vite når, og hvordan, de skal dø. Alle får et brev i posten med beskrivelse og dato. Alle unntatt hovedpersonen. Han etterlyser brevet, det er kanskje litt kjipt å være den eneste på jorda som ikke vet når man skal dø? Men det kommer ikke noe brev. I stedet dukker det etterhvert opp folk på døra hans med beskjed om at i deres brev står det at de skal dø, og at det er vår protagonist som skal ta livet av dem. Hvilket han jo gjør, som den lydige lille byråkraten han er. Han oppdager etterhvert at han trives med denne oppgaven, skaffer seg til og med en sekretær.

Og la oss ikke glemme den fine “Damned if you don’t” der en nyankommet mann i Helvete blir både overrasket og skuffet når han oppdager at han må dele rom med bikkja til Hitler.

Den eneste lille innvendingen jeg har mot denne boka er at den er ørlite grann for lang. Det kan være det er mitt problem, ikke bokas, men mot slutten her havner jeg litt i den novelle-fatigue-fella, slik jeg ofte gjør når jeg leser mange noveller etter hverandre. Men det finnes ingen dårlige noveller her, og det er ikke verre enn at jeg lett leser gjennom de to novellene som er med som bonusmateriale i e-boka også. Og koser meg med dem.

Dette kan med andre ord ikke bli noe annet enn en glovarm anbefaling. Løpe og kjøpe!

 

Hummer og kanari

Så bildeblogger vi litt da, om frisører, skummelrare jenter med øyne på sølvfat, og hva som ellers måtte trenge seg på

Men først bittelittegranne meta. Observante lesere vil ha lagt merke til at jeg har pusset opp litt her inne, det må jo til av og til, og nå hadde jeg hatt det samme utseendet unormalt lenge synes jeg. Det er ikke så veldig forskjellig da, det er fortsatt unormalt mye tekst og skit i margene, men jeg liker det sånn, så det må dere nok leve med. Det som er nytt er imidlertid at jeg har ordnet det sånn at småpostene i margen, altså Klipp-kategorien, og Lokalavisa-kategorien, nå ikke lenger er inkludert i RSS-feeden fra Hjorthebloggen. Dette fordi jeg har en følelse av at de som leser bloggen via RSS kan oppleve de mange postene i disse kategoriene som litt overkill. At alle småpostene kommer litt i veien for de “årntlie” postene?

Men her er jeg usikker, og åpen for innspill. Vil dere ha disse småpostene i feeden, eller vil dere helst slippe?

Så til den egentlige posten.

Tidligere i høst så kom jeg på en knallide til en ny serie med bloggposter her på bruket. Iversen mener at frisører er virkelig forstyrra mennesker, og en ting er ihvertfall sikkert, de er den yrkesgruppen med mest “kreativ” bruk av ordspill i navnet på butikkene sine. Det har vel nesten blitt litt for mye av det gode etterhvert, og ideen var å ha en spalte med bilde av frisørsjapper med kreativ navn og apostrofbruk.

Ideen var god den, gjennomføringen var det verre med, jeg har bare ett bilde jeg kan dele med dere.

Frisøren på Skei
Frisøren på Skei

Dette er altså frisøren på Skei, som av en eller annen grunn heter Kløppe Krå’na. Bildet er fra den famøse turen til Skei for litt siden der jeg ble høvding av Igungustammen, og på den turen var vi også innom Eikaasgalleriet for å spise vafler, høre på trekkspill og tussefløyte, og selvfølgelig se på kunst da. Jeg tok noen bilder med mobilkameraet.

Skummelrar jente med øyne på fatSkummelrar jente med øyne på fat

Dette er kanskje sånt som Frps kulturkrigere ler av, det er jo bare noe kluss på en notisblokk som er revet av og satt i en ramme. Skal det være kunst liksom?!?! Hæ?!?!

Men jeg syntes dette var knall jeg. Litt sånn Kelly Link-feeling over det syntes jeg. Eller japansk horror? Jeg kunne ihvertfall godt hatt dette på veggen. Dessverre har jeg forlengst glemt hva kunstneren het. Sorry, men hun, for det var en kvinne, så mye husker jeg, hadde flere bilder for salg hengende der. Ikke like kule kanskje, men jeg har bilder allikevel.

Somewhere between now and then
Somewhere between now and then

Sorry for den litt slumsete bildekvaliteten altså, jeg skylder på mobilen. Her er et siste bilde av denne kunstneren:

Was I looking at you, or am I making up what I thought I saw
Was I looking at you, or am I making up what I thought I saw

Jeg visste jo at jeg kom til å glemme hva kunstneren het, så for å være lur så tok jeg bilde av visittkortet hennes, men det ble fankern meg helt uleselig. Typisk!

Men jammen er det idyllisk ved Eikaasgalleriet,  herfra gikk det i sin tid båt over til Astruptunet på andre siden av Jølstravatnet, men det var det nok ikke økonomi i, så det tok slutt. Synd, for det er langt å kjøre.

Eikaasgalleriet
Eikaasgalleriet

Her har vi jammen fått med deler av kultureliten også. Jaja, sånn kan det gå.

Kultureliten på tur
Kultureliten på tur

Sånn, nå er det tilbake til jobben som bleieskiftarbeider. Snakkas.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Stranger things happen

Fjorårets store litterære overraskelse i hjorthehiet var Kelly Link og hennes novellesamling Magic for Beginners. Både jeg og den langt mer jordnære og fantasyskeptiske Flopsy falt pladask for Links noveller, og jeg tror jammen at våre rimelig panegyriske omtaler på våre respektive blogger førte til at det ble sendt et par-tre bøker eksemplarer ekstra av Magic for Beginners med adresse Norge. Til Serendipitycat f.eks, og slikt er alltid gledelig.

Jeg leste nettopp min egen anmeldelse av Magic for Beginners om igjen, og er egentlig svært så fornøyd med den. Etter å ha lest ferdig damens debutbok, novellesamlingen Stranger things happen, så er det egentlig ikke så mye mer å legge til. Alt som gjelder for den ene gjelder i grunnen også for den andre.

Og jeg er ikke sikker på om jeg er i stand til å forklare hvor mye jeg digger disse to bøkene.

Men tro det eller ei, Kelly Link på sitt beste får det til å kile i magen min. Jeg blir begeistret. Hun får meg til å tro at verden er magisk. At det er vidunderlige ting der ute. At livet er verdt å leve.

At livet er verdt å leke.

Og igjen så er det vanskelig å klassifisere Link, men hun vaker rundt omtrent der hvor fantasy, SF, horror, Frøken Detektiv og folkeeventyrene møtes. Hun er på en måte sin egen sjanger.

Hvilken av disse to første bøkene man liker best tror jeg blir litt sånn hipp som happ. Magic for Beginners hadde overraskelsesmomentet for min del, og blir kanskje den jeg foretrekker hvis jeg absolutt må velge, men hvorfor skal jeg nå det? Stranger things happen har den nydelige Vanishing Act, som er en slags variant av Tove Janssons Det usynlige barnet. Most of my friends are two thirds water, som er en SF-sak med aliens som alle sammen er blondiner. Frøken Detektiv prøver å løse saken med de forsvunnede mødrene i The Girl Detective, og så må vi ikke glemme hun som er på jakt etter kjæresten sin, etter at han gikk ut for å kjøpe sigaretter en kveld, og ble plukket opp av H.C.Andersens Snødronning, og i Flying Lessons møter vi en gjeng med greske guder som av en eller annen grunn nå holder til i en liten skotsk småby. Det ene høydepunktet avløser det andre.

Og best av alt, denne boka kan faktisk lastes ned eller leses gratis på nett. Anbefales på det aller varmeste.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Eplet faller ikke langt fra stammen

20thghosts.jpgJeg klarer ikke å plukke opp Joe Hills novellesamling, 20th Century Ghosts, uten å begynne å nynne på Balladen om Joe Hill. Den svenske versjonen passende nok, siden Joe Hill egentlig het Joseph Hillström og var født i Gävle.

Jag drömde om Joe Hill i natt.
Vi stod där man mot man.
Jag sa till Joe: “Du är ju dö”
“Jag kan ej dö”, sa han.
“Jag kan ej dö”, sa han.

Men balladen om Joe Hill handler om fagforeningsmannen, dikteren og sangeren som ble henrettet i Salt Lake City for et mord han ikke hadde begått. Det er ikke denne Joe Hill som har skrevet 20th Century Ghosts?

Men er det kanskje hans spøkelse?

Det forholder seg nok ikke slik, men når jeg leste boka så kunne det godt ha vært slik for alt det jeg visste. Denne moderne utgaven av Joe Hill var nemlig et fullstendig ubeskrevet blad for meg, kun kjøpt inn siden jeg så Kelly Link anbefale ham varmt i et par intervjuer, og alt tyder fortsatt på at unge Link er en dame det er verdt å låne både øye og øre til.

20th Century Ghosts er altså en novellesamling. Spøkelseshistorier for det 21 århundre. Klart i slekt med Links noveller, men der hennes noveller riktignok bruker elementer fra horrorsjangeren, men heller må karakteriseres som surrealisme eller noe i den duren, så driver Hill så absolutt med horror. Åpningshistorien heter Best New Horror, og handler om en fyr som har som levebrød å sette sammen en årlig antologi med årets beste grøss. Han får en skremmende novelle tilsendt, og siden han vil ha den med i neste års samling forsøker han å spore opp forfatteren. Noe han dessverre lykkes med, og vips så befinner han seg i en scene som er som tatt ut av The Texas Chainsaw Massacre.

Men Hill går ikke etter de billige grøssene, og det er neppe tilfeldig at det er akkurat Best New Horror som åpner ballet. Kona til hovedpersonen i den novellen har tatt med seg datteren deres og gått fra ham, hun taklet ikke lenger hans tilknytning til horrorgjengen:

“I mean all your horror shit, and all those people who are always coming to see you, the horror people. Sweaty little grubs who get hard over corpses. That’s the best part of this. Thinking maybe now Tracy can have a normal childhood. Thinking I’m finally going to have a life with healthy, ordinary grown-ups.”

Og Hill gjør seg ferdig med alle grøsserklisjeene i denne første historien. Som om han vil vise oss at han kan disse øvelsene også, men nå går vi et helt annet sted. Et bedre sted.

Så dermed legger vi i vei da, på en reise gjennom amerikansk suburbia, hvor vi får møte et spøkelse som hjemsøker en gammel kino fordi hun døde før hun fikk sett slutten på filmen hun hadde kjøpt billett til. Vi møter sønnene til den sagnomsuste vampyrjegeren Abraham Van Helsing. En gutt blir tatt til fange av en seriemorder og plassert i et rom i kjelleren hans. Rommet er tomt bortsett fra en madrass og en svart telefon uten summetone. Så begynner telefonen å ringe, og det er morderens tidligere ofre som ringer. Kafka dukker opp i en historie om en gutt som bor i nærheten av et område for atomprøvesprengninger og plutselig forvandler seg til en gresshoppe.

Oppvekst er temaet, og novellene nærmest renner over av følelser. Better than Home er en nydelig og øm fortelling om et far og sønn forhold. I Voluntary Commital handler det om to brødre, en dårlig venn, og hvordan Alice i Eventyrland kunne ha vært hvis det ikke hadde gått bra til slutt. Pop Art er en flott historie om vennskap med byens eneste oppblåsbare gutt.

Og sånn kunne jeg fortsatt, men dere har vel allerede skjønt tegninga. Joe Hills 20th Century Ghosts er essensielt lesestoff fra en fyr som godt kan vise seg å være på vei mot litterær superstjernestatus. Hans første roman Heart Shaped Box er forlengst ute, og må opp på ønskelista. Filmrettighetene til den er allerede solgt.

Men hvem er denne Joe Hill egentlig?

joehill.PNGJeg fant det ikke ut før etter at jeg hadde lest ferdig, og det er jeg i grunnen glad for, men Joe Hill heter faktisk også Joseph Hillstrom, men han er ikke Joe Hills spøkelse. For å være nøyaktg så heter han Joseph Hillstrom King, og er oppkalt etter den gamle fagforeningsmannen. Han ble født i 1971 i Maine, og hans foreldre heter Tabitha og Stephen King.

Eplet faller altså ikke langt fra stammen. 20th Century Ghosts er bedre enn det meste faren hans har gjort de siste 20 årene, men har mange av de samme kvalitetene som har gitt Stephen King sitt gode navn og rykte. Anbefales varmt!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Ain’t it a God’s wonder what a snake can do for love?

Fredrik Wandrup skriver om kult-bøker i mandagens Dagblad. Det må du ha pluss-abonnement for å lese dessverre, men det er ikke så viktig. Det handler om en ny bok som har kommet som heter A Rough Guide to Cult Fiction, den er sikkert verdt å lese, men Wandrup snakker også litt om sitt eget forhold til kult-bøker.

Mange har sine helt personlige kultforfattere eller kult-bøker skriver han, og det fordrer at man selv finner frem til bøker av avgjørende betydning uten å på forhånd ha blitt rådet eller veilledet. Wandrup selv trekker frem Charles Bukowskis Postkontoret og Thomas Pynchons V som sine kultfavoritter. Bøker han ikke kjente til fra før, og bare tilfeldigvis kom over i engelskavdelingen på Deichmanske Bibliotek.

Dette fikk meg til å pønske litt rundt dette med litteratur, og lure på om man grovt sett kan dele dem som konsumerer bøker inn i to kategorier.

– De som leser det andre forteller dem at de skal lese. Enten det nå er venner, Cathrine Krøger eller Bokklubben.

– Eller så er man blant dem som prøver å velge sine bøker uavhengig av hype, markedsføring eller vennemas om Berlinerpoplene eller Jo Nesbø.

Eller hvis man vil sette det på spissen så er man enten en del av bøgen, ellers så er man en åndssnobb.

Selv bekjenner jeg meg gladelig til åndssnobbene, men sannheten er vel at vi er litt i begge leire alle sammen. Sånn er det jo med de fleste slike grove inndelinger?

Are you a follower or a leader liksom, men de fleste av oss veksler vel på å følge eller lede avhengig av situasjon og selskap?

Hvordan velger dere ut hvilke bøker dere skal lese?

En av mine favorittsysler er å suse rundt i bokhandelen, plukke frem bøker, lese bakpå, kanskje åpne boka på en tilfeldig plass og lese en halv side. Ulempen med å være avhengig av småbybokhandelen er at utvalget som oftest er temmelig begredelig. Hele vitsen med å gå og snoke i hyllene er at man håper å komme over noe man ikke på forhånd visste at man hadde lyst på, men som man ikke kan la være å plukke med seg hjem. Man går i bokhandelen for å bli overrasket.

Men man blir ikke overrasket i bokhandelen i Høljebyen.

Tilgangen på bugnende bokbutikker i Bergen, Oslo, eller hvorfor ikke London, er noe begrenset, så nå for tiden foregår snokingen mest på internettet. Og det funker egentlig veldig fint det. Billig er det også, og på den måten hender det jeg slumper over noen godbiter her og der.

Kelly Link f.eks, som jeg bestilte etter å ha fått den anbefalt i en amerikansk blogg som jeg tilfeldigvis slumpet innom og ikke lenger husker navnet på. Det ble fort en personlig kultfavoritt som jeg umiddelbart fikk lyst til å gi bort til alle jeg kjenner. Kelly Link er forresten selv usedvanlig raus med anbefalingene av forfattere hun liker, anbefalinger jeg har tatt til følge.

Men boka som jeg nettop har lest ferdig var ikke en av dem.

Jeg har lest Harry Crews A Feast of Snakes, og den var egentlig en julegave til Flopsy, men jeg kom til å lese den først. Derfor skal jeg være forsiktig med å røpe for mye handling, og det er derfor jeg nå har skrevet en hel masse om bøker uten å si så mye om boka jeg har lest.

Men jeg bestilte Crews etter å ha sett ham nevnt som en av forfatterne som ligger og vaker i kjølvannet av Cormac McCarthy. En av macho-forfatterne fra det rurale USA som står i skarp kontrast til pingleforfatterne på østkysten. Ja, noe sånt sto det vel faktisk, og siden både Flopsy og jeg likte The Road så godt så prøvde jeg å finne et eller annet til henne i samme gata som hun ikke hadde hørt om før. Så derfor befinner altså denne boka seg nå i vår bokhylle.

Og så må jeg da se til å få sagt et eller annet om selve boka også da.

A Feast of Snakes er et skikkelig ballespark av en bok. Vi befinner oss midt på syttitallet, på bygda i Georgia, i den fiktive bakevja Mystic. Der møter vi stort sett white trash, og karikerte negere som fortsatt kaller de hvite for massa. Det nærmer seg årets største begivenhet, en slangefestival der folk fra hele Georgia og enda lenger unna strømmer til for å drikke, slåss, jage og spise slanger. Kommer man nærmere helvete på jord en det tro?

Hovedpersonen er Joe Lon Mackey som spilte football på high school til stor ståhei, men som aldri kom seg videre til college og vekk fra bøgda. Nå har han tatt over farens butikk, selger øl og hjemmebrent til niggerene, banker opp kona si, kjeder seg, og lurer på hvordan han havnet i denne situasjonen.

I tillegg til Joe Lon møter vi blant andre faren hans som har trukket seg tilbake, nesten døv, og bruker dagene på å trene pitbuller til hundekamper. Vi møter søsteren til Joe Lon som er sprøyte gal, har lukket seg inne på rommet der hun ser på TV hele dagen, går på do på en potte under senga, og smører bæsj i håret sitt. Og vi møter sheriff Buddy som kom hjem fra Vietnam med et bein for lite. Nå plukker han opp svarte jenter, setter dem i fengsel, og bruker en klapperslange for å tvinge dem til å ha sex med ham. Ain’t it a God’s wonder what a snake can do for love spør han, men får etterhvert som fortjent.

Så dette er en skikkelig white trash-roman full av mennesker du aldri ønsker å møte. Det er vold, sex, mord, drap og slanger. Galskap og faenskap, og ikke minst et helvetes sinne. Dette er boka som Reino skulle ønske han hadde skrevet, og det er godt gjort at Crews faktisk klarer å få leseren til å, om ikke sympatisere med, så i det minste kunne forstå den konebankende selvhatende og rasende sørstatshillbillien Joe Lon Mackey.

Ikke en bok for sarte sjeler altså, men har du mage til det og ikke er alt for redd for slanger så er det bare å kjøre på!

%d bloggers like this: