web analytics

Search Results for: lille stjerne

Hummer og kanari

På tanketur

Jeg våknet tidlig i dag, og fant ut at jeg kunne benytte sjansen mens de andre sov, til å spasere meg en liten tur over Lilleåsen. Jeg liker godt å gå tur alene, ha musikk i ørene, og bare la tankene vandre dit de selv finner det for godt. Mens jeg gikk der gjennom skogen streifet tankene innom det som skjedde på Utøya. Det var lett å forestille seg at åsen ikke var en ås, men derimot omsluttet av vann. Hvordan hadde det vært om man visste det var en fyr med våpen et eller annet sted i skogen som skjøt rundt seg på alle han så? Jeg prøvde å forestille meg det. Ikke at jeg tror at man kan det på ordentlig, uten å ha opplevd noe lignende, men allikevel. Vi har vel alle  opplevd små øyeblikk av redsel og panikk noen ganger i livet, vi skjønner at det må ha vært forferdelig. Hvordan hadde man selv reagert?  Umulig å vite. Jeg ser etter gjemmesteder i skogen, men det er ikke lett. Jeg slår det fra meg, og kravler ned skråningen og ned på asfalten igjen. Det har begynt å regne, så jeg går hjem igjen.

Senere på dagen er jeg ute og går tur igjen, med Tildibopp i vogna. Via en rekke assosiasjoner som jeg ikke skal plage dere med begynner jeg å tenke på John Ajvide Lindqvist, og den der boka som ender opp med massakre på Allsang på Skansen. Jeg skulle gjerne lest et intervju med Lindqvist om dette tenker jeg, sett i lys av massakren på Utøya. Jeg lurer på om Lindqvist følger saken? Om han selv har gjort seg noen tanker om den? Om han har noen forståelse for hvordan Behring Breivik har blitt den han er? Om han ser den lille gutten bak terroristen?

For jeg mener. Lille stjerne, som den boka jo heter, er jo en tragedie om hvordan et menneske havner fullstendig på villspor. Teresa har en familie som er glad i henne, hun har i det minste en god venn som er glad i henne. Men hun er på utsiden, hun passer ikke inn, og hun velger den mørke stien, den som fører til vold, drap og massakre på Allsang på Skansen. Hvorfor?

Jeg lurer på om Lindqvist ser noen fellestrekk mellom sin heltinne, for hun er jo det, og terroristen på tiltalebenken?

Jeg lurer på om det hadde vært mulig å skrive Lille stjerne i dag, etter Utøya, og om jeg hadde likt den like godt om jeg hadde lest den for første gang nå. Jeg tenker at jeg nok hadde likt den like godt, men at jeg hadde opplevd den som mørkere, og at reaksjonen min på massakren på Skansen hadde blitt noe mindre jublende glad. Jeg lurer på hva som skjer med skandinavisk krim de nærmeste årene, og dem som leser den. Vil romanene endre seg? Vil vi lese dem på samme måten?

Mens jeg tumler med disse tankene får Tildibopp øye på en gakkgakk ute i vannet, og labber i vei for å hilse på den. Rett ut i vannet. Heldigvis får jeg røska tak i armen hennes og løfta henne inn på land igjen før vannet går over skoene.

Hverdag er i grunnen ganske fine greier. Når man bare husker på det.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Cry Wolf (juhu)

I 1920 fant misjonæren J.A.L.Singh to barn i jungelen i India, nær en liten landsby. De ble funnet sammen med noen ulvevalper, og hadde tidligere blitt sett sammen med voksne ulver. Det var to jenter, de var uflidde, uten språk utover uartikulert hyling, gikk på alle fire, og oppførte seg mer eller mindre som dyr. De fikk navnene Amala og Kamala, og Singh tok dem til seg i barnehjemmet han drev. Amala antok man var ca halvannet år gammel, mend Kamala var rundt åtte. Amala døde etter et års tid, men Kamala fikk leve frem til 1929. Hun brukte lang tid på å lære seg å gå oppreist og snakke. Vokabularet hennes var aldri på mer enn rundt femti ord.

Eller sånn er i hvert fall myten. Det ble senere sådd tvil om sannhetsgehalten her. Singh skrev bok om barna, og hevdet at han hadde funnet dem selv i et ulvehi, men eldre avisutklipp skal vise at hans første versjon var at barna ble overlatt ham av noen andre. Mitt tips er at barna var født med en eller annen psykisk eller fysisk utviklingshemming, gikk for lut og kaldt vann, helt til de ble overlatt Singh. Eventuelt forlatt i skogen, funnet av noen andre og overlatt Singh, men det blir bare spekulasjoner så klart. Uansett er det nok tvilsomt om Amala og Kamala ble oppfostret av ulver, selv om det er en god historie.

En annen historie er fra min tid i pleie og omsorg, om det psykisk utviklingshemmede barnet født i en annen del av verden, der slikt er langt mer skamfullt enn det er i Norge i dag. Hun ble holdt innesperret og skjult. Når hun kom til Norge som tenåring hadde hun ikke språk, snerret når hun ble sint, og oppførte seg i det hele tatt temmelig dyrisk.

Den historien er ikke god.

Også har vi selvfølgelig historier som den om Natascha Kampusch, Fritzl-saken, overfallsvoldtekter, menn som dreper sine partnere, og et samfunn der unge jenter slanker seg, fettsuger seg, skjærer seg, og har det temmelig pøkk. Spranget fra ulvebarna i India og hit er kanskje ikke så stort?

Eller er det det? Uansett er disse historiene et passende bakteppe for lesing av John Ajvide Lindquists bok Lille Stjerne. Nok en fulltreffer fra det som må være skandinavias beste forteller nå for tiden. Hvis du har tenkt å lese boka bør du stoppe nå, for her kommer det spoilere så det holder.

Den avdankede og noe perifere svensktoppmusikeren Lennart er på tur i skogen for å plukke sopp da han finner et lite barn, en baby. Hun er lagt i en plastpose og begravet, men ikke så dypt. Litt av plastikken stikker opp, Lennart graver, finner gull, og tar med seg barnet hjem til sin akkurat nøyaktig like avdankede og perifere svensktoppkone. Lennart har absolutt gehør, og oppdager umiddelbart at det lille barnet, den lille jenta, er usedvanlig musikalsk. Så i stedet for å gå til politiet, legge barnet i en kurv på trappen til barnevernet, eller noe annet fornuftig, bestemmer Lennart seg for å beholde henne. Og dette musikalske vidunderbarnet skal ikke besudles av all den andre dritten i samfunnet. Han lager et rom til henne i kjelleren, og holder henne skjult der nede i årevis. For å hindre at hun går ut og blir oppdaget drar Lennart en drøy historie om at de voksne, de store der ute, spiser barn. De vil spise henne om de får øye på henne. De eneste som vil ta seg av henne er Lennart og hans kuede kone. Det stakkars barnet er skrekkslagent.

Den eneste som oppdager hemmeligheten om barnet i kjelleren er Lennarts mislykkede taper av en sønn, Jerry. Det er han som gir henne navnet Theres, og selv om Jerry ikke akkurat er mors beste barn, så utvikler han noen kjærlige følelser for sin nye søster. Jerry spiller gitar, Theres synger, og tiden går. Theres utvikler seg til et merkelig lite barn, og etterhvert ender dette familielivet med at hun dreper sine fosterforeldre og parterer dem der i kjelleren.

Og så er det altså noen anmeldere som mener at Lindquist denne gangen har tatt et par steg vekk fra skrekksjangeren. Har de egentlig lest boka?!?

Jerry blir mistenkt for drapet, men har vanntett alibi. Han klarer å gjemme unna Theres, de stikker til Stockholm og installerer seg i en leilighet der. Og omtrent der ender første del av denne historien.

I del to møter vi Teresa. Hun er litt mer normal enn Theres, men hun er ikke normal nok. Litt for tykk, litt for rar, hun passer ikke inn. Om hun ikke direkte mobbes, så blir hun for en stor del ignorert. Hun har snev av angst, og føler seg i grunnen ganske utenfor. Etterhvert oppdager hun den vakre verdenen der ute på internettet, hun lager seg flere profiler og finner en viss glede i å opptre som troll  på diverse nettforum. Unntaket er et forum for folk som er opptatt av ulver, der hun forsvarer ulvens rett til å leve med det hun har av virtuelle nebb og klør. Og en dag oppdager hun et poesiforum der ei jente som kaller seg Bim skriver noen merkelige dikt som Teresa kjenner seg merkelig igjen i.

Og omtrent samtidig dukker det opp en ung og vakker jente i Idol som synger seg rett inn i sjela til Teresa, selv om hun ryker ut i første utslagningsrunde etter å ha sunget Nothin’ compares 2 u så likt originalen at dommerene måtte påpeke at dette ikke var Sikte mot stjernene, men altså en jakt på Sveriges neste idol, og hun kom vel ikke akkurat ut av skjermen, gjorde hun vel? På nettet er det mange som uttaler seg negativt om den unge jentas fremtoning, men Teresa kaster seg inn i debatten, forsvarer henne som best hun kan, og får etterhvert flere med seg som også ble berørt av hennes sang. Plutselig dumper det en mail ned i innboksen til Teresa fra idolet selv, der hun takker for støtten i et enkelt og direkte språk, helt uten tegnsetting.

Selvfølgelig er det Theres som er artisten, hun er også identisk med Bim fra poesiforumet, og ganske fort utvikler det seg et vennskap mellom Theres og Teresa.

Nå kjenner jeg at jeg er lei av å skrive handlingssammendrag, og da gjetter jeg på at dere begynner å bli lei av å lese det også, så la oss hoppe fort over resten. Theres og Teresa leker seg med musikk, Theres synger, Teresa skriver tekstene, en video lages som blir et internettfenomen, og vi introduseres for den sleske musikkprodusenten Max Hansen, som har en stor apetitt for unge jenter. I hvert fall helt til han møter T&T. Det viser seg at musikken til jentene slår spesielt godt an hos jenter som er litt på utsiden, slik jo både Theres og Teresa er, og etterhvert samler det seg en gruppe rundt dem, 14 unge jenter som pleier å møtes utenfor ulveinnhengningen i dyreparken på Skansen. Denne gruppa blir en slags folkhemutgave av kulten rundt Charles Manson, det ene tar det andre, og boka kulminerer med et meningsløst blodbad. Mens Theres synger Thank You for the Music på Allsang på Skansen går resten av gruppa berserk blant publikum med hammere, forskjærskniver og drill.

Men dette er altså ikke skrekk, åneida…

Åjoda. Dette er ikke noe steg bort fra skrekksjangeren for Lindquist. Tvert i mot, fraværet av vampyrer, zombier og spøkelser gjør det bare mer skummelt, mer skrekkelig, for her utføres det skrekkelige av vanlige mennesker som meg og deg. Og vi forstår dem. Greit, vi synes kanskje de går litt for langt i sitt opprør, men dog, det er Theres og Teresa vi heier på. Resten av verden er jo ond. De store er jo ute etter å knekke oss. De vil kanskje ikke spise oss, men er det noe bedre å bli knust, etterlatt i denne kjipe verdenen vi lever i, tvunget til å bli som alle de andre? Hadde det ikke vært bedre om de hadde spist oss? Er det ikke bedre å bryte løs, løpe med ulvene? Et siste hyl mot månen?

Det er vanskelig å vurdere bøkene til Lindquist opp mot hverandre. Hvem er best? La den rette komme inn hadde overraskelsesmomentet, Håndtering av udøde var original, hadde den beste beskrivelsen av sorg over et barns død  jeg har lest, men hadde en litt utilfredsstillende slutt. Menneskehavn hadde litt av alt, og humor i tillegg.  Lille stjerne føyer seg pent inn i rekka her. Vennskapet mellom Theres og Teresa er historien om Eli og Oskar fra La den rette komme inn på nytt, og det er så fint og troverdig beskrevet at det blir lett å glemme at det som beskrives faktisk er en tragedie. Theres er vokst opp i en kjeller, henne er det ikke håp for, men Teresa er ikke så langt ute å kjøre, hun har en familie som bryr seg om henne. Hun har ikke mange venner utenom Theres, men hun har en, og det er i mange tilfeller nok. Når hun bryter sammen får hun adekvat hjelp og medisiner. Allikevel er det Theres hun velger. Theres, galskapen, utenforskapet, vold, drap og et liv  uten noen fremtid. Det er hinsides enhver fornuft.

Og allikevel forstår vi henne.

Lindquist er rett og slett en mester i å beskrive utenforskapet. Han er på outsiderens side hele veien, og som i de andre bøkene hans så har også Lille stjerne en undertone som ligger og dirrer et eller annet sted midt i mellom sorg og melankoli. Mange vil sikkert la seg frastøte av volden her, det er ikke veldig mye av den, men den gjør inntrykk for å si det slik. Noen vil kanskje se dette som en slags feministisk historie om jentene som har fått nok, bestemmer seg for å gjøre noe med saken, og drar til skikkelig for å bli hørt. Teresa skriver et brev til avisene før massakren på Skansen som kan tolkes i den retning, men etterpå reflekterer hun over at brevet er en løgn. Egentlig er det ingen dypere mening bak at de gjør som de gjør, eller i hvert fall ingen i retningen av at jentene endelig gjør opprør på vegne av sitt kjønn.

Med andre ord er dette vel blåst fra Lindquist igjen. Etter å ha lest Menneskehavn skrev jeg noe om at der jeg under lesningen av de to første bøkene hans satt med en følelse av at disse historiene sprengte seg ut, var noe som bare måtte fortelles, mens Menneskehavn ikke var like brennende intens, og bar mer preg av å være godt funnet på enn noe som på død og liv måtte ut. I noen sekvenser har jeg samme følelsen her, men ikke hele tiden.  Særlig opplever jeg at Teresa ofte sprenger seg ut av sidene, like intenst brennende som det Oskar gjorde. Så er de da også to beslektede sjeler, og Ajvide Lindquist alter ego.

Og så var det på tide at noen tok et ansvar og fikk gjort noe med de jævla allsangprogrammene. Selv om det bare er i fiksjonen.

Heldigvis.

Hummer og kanari

Where Did Our Love Go – 20 beste J.Geils Band

JGeils_Atlantic-HERO

I dag er den musikken du vil høre på tilgjengelig overalt, akkurat når du måtte ønske. Spotify og deres mange konkurrenter sørger for det. Sånn var det ikke på sytti og åttitallet, i mine formative år. NRK ga stort sett blaffen i popmusikk. Man var prisgitt foreldre eller storesøskens platesamling, hvis man da ikke fikk grini seg til en kassett på Esso, eller stjal en LP på den lokale platesjappa. Eller man kunne ta opp sanger fra radioen så klart.

Men av og til fleska NRK til med såkalt nattrock, fra Rockpalast i Tyskland. I 1979 viste de et program som skulle gjøre et uutslettelig inntrykk på meg. Alle artistene var ukjente for meg, men det skulle jo endre seg med tiden. Jeg satt klar med kassettspiller og tok opp fra TV’en. Uten kabel, så det var om å gjøre å holde kjeft. Siden jeg var alene foran TVen, og alle hadde lagt seg, var ikke det noe større problem. Jeg hadde bare en ledig opptakskassett, så jeg tok bare opp det første bandet. Det var J.Geils Band. Og selv om lydkvaliteten var temmelig elendig, spilte jeg den kassetten mye i de påfølgende månedene. For musikk var mangelvare. Man måtte høre på det man hadde tilgjengelig. Dessuten var J.Geils Band et fantastisk liveband. Jeg falt for dem den natten, og fantaserte om å spille i et slikt band. Være en krysning av den hyperaktive vokalisten Peter Wolf, den stødige gitaristen J.Geil, og den mystiske munnspillmannen Magic Dick.

 

Etter J.Geils band var det pauseinnslag med Joan Armatrading, og så fikk jeg se Bruce Springsteen og hans E-Street Band for første gang, de fremførte Rosalita, og jeg husker det bare vagt. Så gikk Patti Smith på scenen. Jeg husker Rock’n roll Nigger og Gloria, og kanskje var det den konserten jeg burde tatt opp. Men der jeg senere skulle gjenoppdage Patti Smith, skled J.Geils band lenger og lenger bakover i glemmboka med årene. Johnny Winter avsluttet forøvrig denne Rockpalast-seansen, og jeg var vel mer fascinert av utseendet hans enn musikken. Nå vel.

UNSPECIFIED - JANUARY 01:  Photo of Geils j Band  (Photo by Michael Ochs Archives/Getty Images)
UNSPECIFIED – JANUARY 01: Photo of Geils j Band (Photo by Michael Ochs Archives/Getty Images)

For en tid tilbake kom jeg på at det kunne vært moro med et lite gjenhør med disse barndommens doldiser, og Spotify var med på den. Resultatet ble denne spillelista, med bandets 20 beste låter. Den har ligget i Spotify en stund i påvente av at jeg skulle finne på å skrive en bloggpost rundt den, og der har det skjedd noe snodig. Uten at jeg har gjort noe som helst for å promotere den har den dratt på seg hele elleve følgere fra det store utlandet. Dette høres ikke veldig imponerende ut når jeg skriver det, men det har altså ikke skjedd meg før. Vi er kanskje ikke så mange som fortsatt husker J.Geils band, men noen er vi altså. Her er det jeg mener er høydepunktene i katalogen deres. Det er nok som vanlig mulig å være uenig. Trykk play og les videre:

1: (Ain’t nothin’ but a) House Party

J.Geils Band var først og fremst et bar-band. Hardtarbeidende og hardtslående. De klarte bare unntaksvis å kopiere energien de viste frem live når de gikk i studio. De fusjonerte rock, blues, soul og rythm and blues, og særlig i starten plukket de opp mer eller mindre obskure hits og gjorde dem til sine. House Party er et godt eksempel på det. Opprinnelig en utgivelse med The Showstoppers fra 1967, som solgte 40 000 kopier i Philadelphia. Den gjorde det også bra i Pittsburgh og New York, og nådde en 118de plass på Billboard-lista. J.Geils band spilte den inn og ga den ut i 1973, og den gjorde det bra i AOR-markedet.

2: Wait

Det første sporet på den første plata deres. Den kom i 1970, og rocken var ennå ikke død. Magic Dick blåser løs på munnspillet sitt, og bandet stamper lydig i vei. Plata har ellers sin del av coverversjoner, men denne er skrevet av vokalist Wolf og bandets tangent og altmuligmann Seth Justman. Det svinger bra!

3: Centerfold

Bandet hadde en solid fanbase, uten at de noen gang klarte å løfte seg helt opp i toppdivisjonen hva angår platesalg og popularitet. Men de traff jackpot i 1981 med den langt mer pop-orienterte plata Freeze Frame, og ikke minst singelen Centerfold. Den handler om en fyr som til sin store overraskelse oppdager at hans ungdomskjæreste har blitt midtsidepike, og han kan vel ikke helt bestemme seg for om det gjør ham sint eller kåt. Sinnakåt blir han vel da kanskje? Det er en feiende flott poplåt, og det var det mange nok som syntes til at den nådde førsteplass på Billboardlista i februar 1982. Vi for banke den inn på lista her, så er vi ferdig med den. Seth Justman sto forøvrig bak denne.

4: Looking for a Love

Denne har de rappa fra noen, men den er deres nå. En live-favoritt, og et av de mest minneverdige sporene fra denne heidundrende konserten i Rockpalast i 1979. De ga den ut på sin andre plate, i 1971, der den er et av de definitive høydepunktene.

5: Southside Shuffle

Nok en livefavoritt sies det, men denne spilte de altså ikke i Tyskland i 1979. Eller om de gjorde det ble den ikke vist på TV da. Den er fra 1973-utgivelsen Bloodshot, som var bandets femte utgivelse, og når vi husker at den første plata kom i 1970 skjønner vi at disse gutta jobba hardt. Både på scenen og i studio.

6: Must of got Lost

Jeg har satt opp originalen her, fra 1974-utgivelsen deres, Nigthmares…and other tales from the vinyl jungle. Jeg skal imidlertid ikke protestere særlig høylydt om det er noen som mener at live-versjonen på plata Blow Your Face Out fra 1976 knuser denne ned i støvlene.  Originalen var en pen liten hit for bandet, nådde topp 20, og det er nok en gang Justman og Wolf som har snekra det sammen. Dette er J.Geils Band på sitt aller ypperste.

7: That’s why I’m, Thinking of You

J.Geils Band har turnert med Rolling Stones. Her er de kanskje på sitt mest Stonesballadeaktige.

8: Give It To Me

På denne flørter de litt med reggae-rytmer, uten at det tipper helt over og blir The Wailers av det.

9: One Last Kiss

I 1978 droppet gutta Atlantic, til fordel for EMI. Joe Wissert, med en fortid som hitmaker for Earth Wind & Fire og Boz Scaggs ble hentet inn som produsent, og resultatet var Sanctuary. En flott plate. Her er alle de obskure coverlåtene kastet ut, alt er skrevet av Wolf og Justman. Arrangementene er gjort enklere. Denne låta snek seg så vidt inn på Top 40.

10: Sanctuary

Og her er tittelsporet fra den plata. En av dem jeg husker aller best fra denne nattrockseansen, og påfølgende timer med opptaktskassetene min.

11: Just Can’t Wait

To år etter Sanctuary tok Seth Justman over produsentrollen, og han ville selge plater. Love Stinks het albumet, og her var det mer synth, mer pop, mindre rufs, og forsåvidt mindre moro om du spør meg. Denne plate kom etter Rockpalast-konserten, og låter kanskje litt utdatert i dag. Men noen av låtene er fine nok. Som tittelsporet, og denne.

12: Freeze-Frame

Det skulle vise seg at Love Stinks bare var oppvarming. På neste album, hvor dette altså er tittelsporet, traff de endelig midt i blinken. I hvert fall kommersielt. Selv foretrekker jeg nok bar-rocken fra syttitallet. Men det er ikke til å komme fra at dette er et flott pop-album. Og graver man bare litt i materialet oppdager man jo at røttene fortsatt ligger under der og gjør dette ganske uimotståelig her og der. Alt er ikke like bra, men når de treffer sitter det. Som i Centerfold, som her, og i et par-tre andre spor som ikke kommer med på denne lista.Plutselig var J.Geils Band i første divisjon.

13: First I Look at the Purse

Men bandet rykket ned igjen på første forsøk. Etter å ha slitt og strevd og nesten klart det i mange mange år, gikk alt i oppløsning så fort de nådde hitlistenes tinder. Peter Wolf og Seth Justman skrev mesteparten av bandets egne låter, men de røk etterhvert uklar. Wolf likte kanskje ikke helt retningen bandet hadde tatt, mot et stadig mer poppete uttrykk. Han forlot bandet, og gjorde fine ting som soloartist en periode. Et ganske middels livealbum ble hans siste plate med gjengen. Seth Justman og de andre fortsatte uten ham i ett ganske elendig album til, og så var det slutt. Så resten av denne lista blir å gå tilbake i historien igjen. Helt tilbake til den aller første plata. First I Look at the Purse er en gammel Motown-perle, skrevet av Smokey Robinson og Bobby Rogers, og handler om en fyr som gir blaffen i hvordan jenta ser ut, bare hun har penger i veska.

14: So Sharp

Denne er fra album nummer to, The Morning After, og er egentlig en låt de har rappa fra Arlester “Dyke” Christian og bandet hans, Dyke and the Blazers. De spilte funk, og So Sharp var B-sida på deres nesten-hit fra 1967, Funky Broadway.

15: I Do

Vi har ikke tatt med noen spor fra Monkey Island før nå. Det er fordi Monkey Island fra 1977 kom i en periode der bandet kanskje begynte å lure litt på hva som egentlig skulle til for å nå toppen. Her hadde de arbeidet knallhardt i årevis, uten å klare å sprenge seg vei til toppen. Begynte de å miste trua? Begynte Atlantic å miste trua? Monkey Island er ikke noen dårlig plate, den er bare litt mer ujevn enn de beste platene deres. Etter denne kom Sanctuary, og trua var tilbake. I Do er en gammel doo wop-klassiker som ble en pen liten hit for bandet i 1982, med en liveversjon fra siste plata med Peter Wolf bak mikrofonen. Jeg tror likevel jeg foretrekker denne versjonen.

16: Cry One More Time

Dette er en Wolf og Justman-låt, og vi har tatt den med ene og alene fordi Gram Parsons rappa den til sitt debutalbum. Og gjorde vel kanskje også en bedre versjon?

17: Gotta Have Your Love

En funky sak fra The Morning After.

18: Did You No Wrong

Åpningssporet på Ladies Invited fra 1973. Enda en av disse solide platene som manglet akkurat det lille ekstra på å gjøre bandet til superduperstjerner.

19: Back To Get Ya

Scramble my eggs honey! Dette er fra Bloodshot, som også kom i 1973, men før Ladies Invited. Bloodshot er hakket hvassere, og dette er bare gøyalt fra start til slutt.

20: Where Did Our Love Go

Dette var jo den første singelen fra The Supremes som nådde førsteplassen på singlelista. J.Geils Band gjorde den til sin på det ypperlige doble livealbumet fra 1976, Blow Your Face Out. De spilte den på Rockpalast også.

21: Teresa

Dere får et bonusspor på kjøpet, for jeg klarer ikke å komme unna den vakre powerballaden Teresa. Fra Sanctuary, og selvfølgelig fra en sliten tape med dårlig lyd fra 1979. Via NRKs Nattrock, og Rockpalast i Tyskland.

Så. Dett var dett. J.Geils Band ferdig levert. Best live var de nok alltid, så her de da også gitt ut mer enn sin del med liveplater. Nå finner man til og med denne sagnomsuste Rockpalast-konserten på Spotify, og katalogen deres er såpass sterk at vi sikkert kunne byttet ut halvparten av sangene her uten at det hadde svekket kvaliteten nevneverdig. Etter å ha hørt litt på Rockpalast-konserten på Spotify nå etter å ha gjort ferdig lista er kanskje Just Can’t Stop Me den mest åpenbare glippen her. Men vi kan vel ta den med som en liten videosnutt helt til slutt? Se på dette og se om ikke du lar deg rive med du også?

Hummer og kanari

Couldn’t quote you no Dickens, Shelley and Keats: 20 beste Rod Stewart

roderick

Når jeg i sin tid begynte som nattevakt på Byens Beste Hotell holdt man fortsatt på med hotellmusikere. Dette var som regel folk fra Bulgaria som kom til Norge for å reise rundt på hotellene og spille. En måned på hvert sted. Mandag til lørdag, fra halv åtte til elleve, måtte de sitte i lobbyen og spille svisker. I helgene hendte det at de måtte spille lenger, om det var fest i lobbyen. Noen av dem var veldig flinke. Andre var kanskje ikke fullt så gode. Alle var veldig hyggelige, men noen var ganske rare. Som Tony, som nok var alkoholiker, og ble sint på meg hvis jeg kom til å være så dum at jeg tømte ut ølrestene fra glass jeg ryddet inn fra tørste gjester. De skulle han ha. Hvis en av gjestene spanderte en øl på ham, kunne han spille i en time etter at han egentlig skulle gitt seg. En annen gang hadde han fått tak i en flaske sprit, låst seg inn på rommet, og nektet å komme ut og spille for et hotell fullt av feststemte og danseglade mennesker.

Tony var en fin fyr, men det var ikke han jeg egentlig skulle snakke om. Jeg skulle snakke om Rod Stewart. Ja, han som dere alle har hørt om også, men først Rod Stewart fra Bulgaria. Han kom til Høljebyen for å spille i lobbyen en måned. Ikke noe unormalt ved det. Men Bulgaria-Rod hadde en noe spesiell fremtoning. Han var nemlig kliss lik den noe mer kjente og litt mer britiske utgaven av Rod Stewart. Samme sveisen, og han var også kledd som om han var kommet rett ut av en musikkvideo fra åttitallet. Der sto han altså i lobbyen, bak keyboardet sitt, og spilte sanger vi helst vil glemme. Hey Nikita, is it cold?

Bulgaria-Rod ble etterhvert oppdaget av lokalbefolkningen. Utseendet hans var slik at om du så ham på gata ble du nødt til å skjerpe deg for å la være å stirre litt. Noen fant ut hvor han holdt til. Det hendte folk kom innom for å ta en øl, høre ham spille, og kanskje rope “Spel noko Rod Stewart då!” Og så lo de rått. Av og til syntes jeg litt synd på ham.

Og han spilte aldri noe Rod Stewart.

De bulgarske hotellmusikantene fortjener egentlig en bok eller noe, men nå vet jeg ikke om det er noen igjen av dem. Det er lenge siden Byens Beste Hotell sluttet med dem. Og mange år siden jeg har sett dem noen annen plass heller. La oss forlate dem her også, og heller snakke litt mer om den Rod Stewart vi alle kjenner. Mannen med pophistoriens mest bortkasta talent. Fra å gjøre fantastiske ting både solo og med Faces på syttitallet, til å nærmest bli en parodi på seg selv etterhvert som vi nærmer oss vår tid. Nå for tiden er han vel uinteressant for de fleste, selv om han fortsatt selger mye plater der han harver seg gjennom den amerikanske sangboka. Mange aner kanskje ikke hvor bra han egentlig var, den gangen han var foot loose and fancy free.

Siden den posten jeg skrev om Jackson Brownes 20 beste låter ble en mild suksess her forleden, tenkte jeg at jeg skulle prøve å gjenta suksessen med en liste over Rod Stewarts 20 beste. For jeg har alltid likt Rodderen. Selv ikke når han har vært pissedårlig har jeg klart å mislike ham. Og han har vært viktig for meg, helt fra jeg fikk Blondes have more fun på kassett i 1978.

Vi fyrer løs tenker jeg.

 

1: Hot Legs

Rod Stewart som soloartist var virkelig god bare på fire plater. De fire første, mens han var på Mercury, som kom i 1969, 1970, 1971 og 72. Men han var ganske morsom på mesteparten av syttitallet. Hot Legs er åpningssporet på Foot Loose & Fancy Free fra 1977, og ble vel noe av en signaturmelodi for Roddern. Dette er sleazy pubrock. Selvfølgelig er den dum og teit, men den har trøkk. Albumet som helhet har i liten grad tålt tidens tann, men Hot Legs er fortsatt morsom.

rodbritt2: Blondes Have More Fun

Tittelsporet fra plata som ga ham den massive hiten Da Ya Think I’m Sexy i 1978 fortsetter i samme gata. Som nevnt, jeg hadde denne på kassett, og spilte den nesten i stykker. Rod Stewart var en pinup på denne tiden. Jeg husker de hadde en plakat av ham på gamle EPA i Skien, der han sto med åpen skjorte, i bare en trang truse, med kjønnshåret stikkende opp. Og han omfavnet dette imaget av en storelsker fra arbeiderklassen. Han lovte at han skulle “rock you ’til your pussy’s sore” i Dirty Weekend fra samme album. Han var på jakt etter ei jente som var semi-intelligent i denne låta, og traff sikkert rikelig av typen også. Jada, han er mannssjåvinistisk og dum, men jeg innbiller meg at han gjør det med glimt nok i øyet til at han slipper unna med det.

3: Every Picture Tells A Story

Hvis du bare skal høre på ett Rod Stewart-album er det Every Picture Tells a Story du skal høre på. Det er intet mindre enn en tidløs klassiker. Rod var aldri bedre enn her, og sannheten er at akkurat i disse 40 minuttene er det ikke mange andre som har vært bedre enn ham heller. Dette er tittelsporet, og vår mann er allerede en ladies man som boller seg fra Paris til Peking, der han treffer kjærligheten og Shanghai Lill som “never used the pill”. Han skrev den selv, sammen med Ron Wood, og dette er rett og slett et klassisk stykke rock’n roll.

4: Handbags and Gladrags

Noen vil kanskje kjenne igjen denne fra The Office? Manfred Mann-vokalisten Mike D’Arbo skrev den midt på sekstitallet. Rod Stewart gjorde den til sin på debutplata si, An Old Raincoat Won’t Ever Let You Down. Egentlig er den vel ganske cheesy, ei vise om hvordan det er den indre skjønnheten som teller, og at man skal vise respekt for tidligere generasjoner, som jobbet og slet sånn at vi kunne få lov til å kjøpe dyre vesker og fine klær. Det ble sagt om Rod Stewart at han kunne synge telefonkatalogen, og få det til å høres interessant ut. Det er i praksis det han gjør her.

5: You Wear It Well

Dette er på en måte lillebroren til mer kjente Maggie May, som dukker opp senere i lista her. Den er fra Never a Dull Moment, som kom i 1972 og på en måte er den ikke fullt så spreke lillebroren til Every Picture Tells A Story. Men det er fortsatt ganske sprekt. Rod var svært aktiv i denne perioden, med hyppige soloutgivelser, samtidig som han hadde Faces på siden. Dette er en bittersøt liten sak om gammel kjærlighet, skrevet av Rod selv, sammen med Martin Quittenton.

6: Mandolin Wind

Dette er også fra Every Picture Tells A Story. Denne har Rod skrevet helt alene, men han får god hjelp av Quittenton med strengene her. En akustisk perle, en vakker miks av amerikansk folk og britisk rock, og en finfin kjærlighetserklæring.

7: (I Know) I’m Losing You

Denne hadde allerede vært en hit, både for The Temptations og Rare Earth når Rod Stewart spilte den inn for Every Picture Tells A Story. Egentlig er det vel Faces som spiller her, om jeg ikke husker feil, men på grunn av noe kontraktsgreier kunne ikke det nevnes på noe vis. Dette er massivt. Kenney Jones skuffer på med køl bak trommene, Ronnie Lane er mannen som sveiver på håndtaket som får toget ut fra stasjonen. Ian Mclagans hammondorgel fyller på, og Ron Wood er hjulene som ruller. Rod Stewart er fløyta som blåser skinnegangen tom for alt som måtte stå i veien. Det er et jævla lokomotiv. I 5 minutter og 23 sekunder er dette verdens beste band.

8; I Was Only Joking

Et spor til fra Foot Loose &  Fancy Free, og dette er platas beste spor. Rod Stewart synger nesten så han mener det, om at alle disse kvinnene som kom og gikk, var det virkelig livet?

9: Maggie May

Vi kommer ikke unna Maggie May. Sangen som gjorde Rod til popstjerne. Den er nesten spilt i hjel, men bare nesten. Man blir aldri skikkelig lei av den. En historie om en ung mann og hans romantiske forhold til en eldre kvinne. Også denne skrevet sammen med Martin Quittenton. Som hadde fortjent en egen bloggpost, mannen hadde tilbud om å spille på Atlantic Crossing. Han kunne blitt med i Faces, men han var ikke interessert i all drikkingen backstage. Quittenton trakk seg ut av bransjen, og lever nå et stille og rolig liv i en eller annen utkant i Storbritannia. Men fortsatt håver han vel inn noen kroner i året på denne låta. Vel fortjent. Verre var det med Ray Jackson som fikk 15 pund for mandolinsoloen på slutten, siden Rod ikke husket hva han het fikk han ikke navnet sitt på coveret heller. Han ble kun titulert som the mandolin player in Lindisfarne.

10: Drift Away

Etter fem plater på Mercury skiftet Rod Stewart beite. Kjærligheten til lommeboka og Britt Ekland fikk ham til å flytte over dammen, til statene og California. Siste plata på Mercury, Smiler, var et steg tilbake selv om den solgte fint, så kanskje kunne det være en god ide å søke nye impulser også kunstnerlig? Det viste seg jo etter hvert at det ikke var det, men basert på den første plata hans på Warner, Atlantic Crossing, kunne man være tilgitt for å lure på det. Det er en fin plate, og Drift Away er hentet herfra.

11: Reason To Believe

Det er mange som har gjort fine versjoner av Tim Hardins folkballade Reason To Believe. Rod gjør den på Every Picture Tells A Story, og han gjør den selvsagt bra. Han tar den litt bort fra røttene, gir den et mer soulaktig preg, og gjør den definitivt til sin egen. Slik han kunne på den tiden. Når han i nyere tid har valgt coverversjoner, som Have I Told You Lately, eller Downtown Train, har han ikke lenger noe å tilføre. Det blir bleke kopier av uovertrufne originaler. Ikke dårlig, mannen kan jo fortsatt synge, men flatt. Meningsløst. Reason To Believe er alt annet enn meningsløs.

12: I Don’t Wanna Talk About It

Danny Whittens perle av en tåreperse er et av høydepunktene på Atlantic Crossing. Whitten, opprinnelig grunnlegger av Crazy Horse, var imidlertid allerede død av en overdose på den tiden. What a Waste!

13: This Old Heart of Mine

Atlantic Crossing ga oss en litt mer blankpolert popstjerne. Smooth. Som skapt for voksenradio. Gladgutten og fittetyven ble aldri borte, men han var litt mindre rampegutt enn han hadde vært på de første platene. Quittenton ville ikke være med mer. Faces var på randen av oppløst. Adressen var endret. I stedet for rølpegutta og folk-folka han hadde brukt på de første platene hentet man inn rytmeseksjonen fra Muscle Shoals, the Memphis Horns, og tre fjerdedeler av Booker T and the MGs. Selv jeg kunne gjort en brukbar plate med den gjengen i ryggen.

14: The Killing of Georgie (Part I and II)

Året etter Atlantic Crossing kom A Night on the Town, spilt inn med mange av de samme musikerne, og omtrent like bra. Rod har skrevet denne selv. en sympatisk, og ganske modig sak for sin tid, om drapet på den homofile vennen Georgie.

15: The First Cut Is The Deepest

Denne har han rappa fra Cat Stevens, og hvorfor ikke? Det er jo en knallåt. Også den er fra A Night on the Town.

16: What’s Made Milwaukee Famous (Has Made a Loser Out of Me) 

Etter å ha kosa meg med Blondes Have More Fun en god stund kjøpte jeg en dobbel-LP med Rod Stewart. En samleplate med det beste fra Mercury-tiden. Denne sangen var på den plata, og jeg likte den umiddelbart. At det som gjorde Milwaukee berømt var øl tok det riktignok litt tid før jeg fant ut, men hva gjør vel det? Den ble gitt ut som B-side på singelen Angel, men ellers tror jeg bare den har vært ute på samleplater. Greit det, den er vel mest en kuriositet. På YouTube finnes det en versjon av denne der Rod synger sammen med Jerry Lee Lewis, og det var jo nettopp The Killer som hadde en hit med denne opprinnelig.

17: Angel

Vi får ta med Angel også da, siden b-sida fikk være med. Fra Never A Dull Moment. Dette er jo en Hendrix-cover, og han gjorde den vel best selv, men det er en fin versjon dette også.

 18: Tonight’s the Night (gonna be alright)

Her er Roddern på sjekkern igjen. Slesk og jævlig. Spre vingene og la meg komme inn. Hvem er det som faller for slikt? Vel, Britt Ekland gjorde det i hvert fall. Det er hun som hvisker i bakgrunnen her.

19: Gasoline Alley

Tittelsporet fra vår manns andre album. En Rod Stewart/Ron Wood-komposisjon om å lengte hjem. Vende tilbake der man kom fra. Vi kan jo drømme om at Rod en dag vender tilbake dit han kom fra, men som den siste sangen i denne lista antyder. Det toget har gått.

20: It’s All Over Now

Ja, det er nok helt slutt nå. Og så kan vi sutre over alt som ikke kom med her. Jeg plukka bort You’re In My Heart i siste liten, for den har neigu ikke tålt tida som har gått. Verre var det at Young Turks forsvant. Alltid likt den. Og man kan godt hevde at det burde vært med mer fra Mercury-tiden, på bekostning av det som kom senere på syttitallet, men jeg hadde litt lyst til å gjøre et poeng av at fyren ikke var helt håpløs i starten etter at han dro over til USA heller.

Uansett håper jeg at denne lista kan gi litt inspirasjon til å utforske litt mer av det mannen gjorde både med og uten Faces første halvdel av syttitallet. Du blir neppe skuffet.

Her finner du lista i Spotify, og her her du den i Wimp

 

 

Hummer og kanari

På dugnad

Bjørnstjerne Bjørnson valde seg april, eller han skreiv i kvart fall eit dikt som har blitt heitande “Jeg velger mig april”. Sanninga er at Bjørnson ikkje hadde noko val. Han hadde sagt ja til å vere med på eit prosjekt der diktarar skulle skrive eit dikt til kvar månad, og når det var hans tur var det berre april att. Han hadde ikkje noko reelt val, sjølv om han skreiv at han valde seg april. Omtrent som dugnad altså. Det kjende fenomenet som brer seg over by og bygd kvart einaste år, særleg i månadane april og mai. Det kallast inn til dugnad både herfrå og derfrå, og sjølv om dugnad eigentleg betyr at det er frivilleg å delta, så er det ikkje slik det fungerer i praksis. Det er forventa at ein stiller opp, og det har konsekvensar om ein let vere. Då må ein tåle skeive blikk, og rekne med å bli snakka om rundt middagsborda. Jaha, så han derre Hjorthen stilte ikkje på dugnad i år heller? Nei, var det ikkje likt seg. Og sjølv kor mykje ein skulle ønske seg at det var august i staden for mai, så hjelper det ikkje. Kvar einaste vår sit ein der som Bjørnson, og må velge seg april anten ein vil eller ikkje.

Og eg vil ikkje. I desse dagar er eg kalla inn til dugnad i barnehagen der sonen min går, og eg kjem ikkje til å stille. Det er ikkje fordi at eg har noko i mot sjølve konseptet dugnad. Eg har det litt slik med dugnad som eg har det med andre tradisjonar, som barnedåp, 17.mai og kyrkjebesøk på julaftan. Hjernen min er med på at desse tinga kan vere positive og verdifulle, og vere verd å føre vidare til kommande generasjonar. Kroppen min derimot, den strittar i mot med alle fiber. Den vil ikkje vere del av noko forbanna fellesskap. Den drit langt i Gerhardsen, og vil berre sitte heime og spele Football Manager på dataen. Kvifor skal vi no eigentleg stille til dugnad for den derre barnehagen? Er det ikkje slik at vi er kundar der, på eit vis? Vi kjøper eit produkt, får ei teneste, og det er det. Slik sett er det vel Flora kommune si oppgåve å drive vedlikehaldsarbeid på kommunal eigedom. Ikkje vi som berre er kundar der. Eg meiner, eg forventar då ikkje at alle dei som kjøper mobiltelefonar av meg når eg er på jobb i Telekiosken skal stille opp ein gong i året for å hjelpe meg å rydde på bakrommet i butikken? Ikkje at det ikkje kunne ha vore kjekt, men eg forventar det ikkje.

Det norske folk utfører frivilleg arbeid for milliardar av kroner kvart år. Eg tør ikkje tenke på kor mange vaffelhjerter det trengs for å halde eit middels lilleputtlag i drift i eit år, men det er i alle fall fleire enn sjølv eg klarer å stappe i meg, og eg er ein djevel på vaffelhjertestapping. Dette er vel og bra, men kanskje vi skulle våge å spørre oss sjølve om den frivillige innsatsen vår eigentleg går dit behovet er størst. Kvifor er det forventa at vi skal stille på dugnad i barnehagen, men ikkje på sjukeheimen? Eldreomsorga kunne nok ha trengt mengder av frivilleg arbeid, men så langt ser det ut til at den tapar i kampen mot mellom anna korps og idrett.

Eg meiner faktisk at vedlikehald av eigedommar er eigars oppgåve, og at dette i seg sjølv er god nok grunn til å halde seg vekke frå dugnadsarbeidet i barnehagen. Men dette er ikkje den eigentlege grunnen til at eg så langt har vald å snike meg unna, og at eg satsar på å gjere det same denne våren. Neida, eg er i grunnen ikkje så prinsippiell av meg. Eg er ein pragmatikar, og gjer stort sett det folk forventar at eg skal gjere. Skal eg vere heilt ærleg er det ein heilt anna grunn til at eg skyr dugnadar som pesten. Problemet med dugnad er nemleg at det blir forventa eg skal gjere ein heil masse ting som eg ikkje kan. Snekring, saging, hamring, banking, maling og den slags. Eg kan ikkje noko med det, og for å seie det mildt så er eg ingen stor praktikar. Det har eg frå far min. Eit av mine kjæraste minne frå barndommen er den gongen gamlingen skulle slå opp ein campingstol. Undervegs i prosessen klarte han å falle utfor ein mur, kor han inntok ei alt anna ein mjuk landing i busk og kratt. Han dukka til slutt opp att, utan andre skader enn eit kutt på toppen av skallen, like blid. Ein anna gong skulle far min steike biff, og han førebudde seg godt ved å lese i ei kokebok. Der stod det noko om at biffen skulle leggast rett på ei varm panne. Far min tolka dette dithen at biffen skulle leggast rett på kokeplata. Ingen grunn til å blande steikepanne inn i dette, nei. Resultatet vart nok berre sånn måteleg. Eg steiker nok biff betre enn opphavet, men elles er det mykje same greia. Eg kan vere ganske god på teorien, men eg fell heilt i gjennom når det kjem til praksisen.

Dette er grunnen til at eg gjer kva eg kan for å halde meg unna dugnadar. Dei får meg til å kjenne meg skikkeleg mislukka. Det er vel noko med dette helsikes kjønnsrollemønsteret igjen; ein ekte mann må jo kunne hamre litt her og banke litt der, er det ikkje så? Vel, eg kan ikkje det, og plutseleg kjenner eg meg som den vesle guten eg ein gong var, som var kledd opp i pesk og vart tatt for å vere ei jente. Eg vert satt tilbake til gymtimane på barneskulen der eg som regel vart vald tredje sist. Eg blir til han sjenerte og inneslutta karen som var innbyttar på C- laget. Han som ein gong fekk seg mini-ski til jul, med klar melding om at han burde komme seg litt meir ut og ikkje berre sitte inne og lese bøker. Han som fekk høyre at han burde bli litt meir gutete. Eg likar ikkje han karen der noko særleg, og har i grunnen brukt fleire år på å kvitte meg med han, men av og til stikk han hovudet fram anten eg vil eller ikkje. Eg forsøker å unngå dei situasjonane kor eg veit at det er ei fare for at han dukkar opp.

Derfor skyr eg dugnad som pesten. Mogleg eg held meg heime og steike biff og passe ungar, og sender mi kjære av garde på dugnad. Ho fekk som barn tilbakemeldingar om at ho kanskje burde vere litt mindre gutete. Så alt i alt er i det minste familien i ein slags balanse.

Page 1 of 612345...Last »
%d bloggers like this: