web analytics

Search Results for: livet selv

Hummer og kanari

Livets harde skule

Firdaposten hadde utdannings-spessial denne helga, og da ville de ha meg til å skrive noe som kunne passe inn med det. Jeg gjorde som jeg pleier. Skrev om meg selv.

Free Giant Macro Pencil and Pink Eraser Creative CommonsCreative Commons License D. Sharon Pruitt via Compfight

Det hender ein får spørsmål om kva slags utdanning ein har. Det kan vere ein utfordring for oss som droppa tidleg ut av skulen. Sjølv starta eg på gymnaset i Bø ein vakker augustdag i 1983, og haldt ikkje ut i stort meir enn fjorten dagar. Det er ikkje noko å skryte av. Eg syntes lenge det var ganske flaut, og når eg fekk det frykta spørsmålet om utdanning gjekk eg gjerne rakt i forsvarsposisjon. Eg har gått på livets harde skule, pleide eg å svare. Som om dei som klarte å henge med på undervisninga slapp billegare unna dei harde slag som livet har å by på enn meg. Eg skjønde etter kvart sjølv at det berre høyrdes dumt ut, så eg slutta med det. Eg ga også opp den litt flaue vitsen om at eg hadde fjorten dagar på videregåande, og to netter på husmorskule, hovudsakleg av di det ikkje var sant. Dessverre.

Eg er akademikar av legning, men ikkje av studiepoeng, og eg pleide å syntes det var litt sårt. I staden for å uttale meg om ting eg ikkje har greie på i avisa, burde eg jo sitte på eit universitet og snakke om ting eg hadde papir på at eg kunne. Visst hadde eg ambisjonar. Ein dag skulle vel eg også kunne bli til noko. Eg måtte berre skaffe meg ein delartium først. Og eg gjorde eit par forsøk, men livet hadde det med å kome i vegen. Ein snubletråd her. Eit jobbtilbod det var vanskeleg å seie nei til der. Dessuten var det gudsjammerleg kjedeleg. Kvifor skal ein no på død og liv ha den der artiumen for å få slippe til på høgare utdanning? Kunne dei ikkje hatt ein opptaksprøve i staden? Ein måte for oss som er litt ekstra smarte, men likevel ikkje kom oss gjennom skulen på ordentleg vis? Ein snarveg slik at vi slipper å lide oss gjennom samfunnslære på gymnasnivå saman med folk som vi ikkje klarar å kommunisere med? Hadde ikkje det vore noko?

Det fine er at det finnest ein slik snarveg. Realkompetanse heiter den, og handlar om at alt det du har lært deg på livets harde skule kan gjere deg kvalifisert til høgare utdanning. Det dumme er at nettopp kva som gjer deg kvalifisert for realkompetanse varierar, og er litt vanskeleg å få tak på. Men for ei tid tilbake gjorde eg eit forsøk. Eg søkte på eit årsstudium i historie, på deltid, i regi av Høgskulen i Volda. Av ein eller annan grunn slapp dei meg til. Eg kjøpte dei bøkane dei sa eg skulle kjøpe, og ga meg i kast med lesinga.

Eg skal ikkje skryte. Eg las ikkje stort. Eg gadd ikkje sjå forelesningane som lå på nett. Eg jobba ganske bra med dei obligatoriske arbeidskrava. Eg skumma litt dei sista dagane før eksamen. Det var nok til å få relativt gode karakterar. Eg starta med ein B på fyrste semester, fortsatte med ein B og ein C på dei neste, føyr eg klinka til med ein A på det siste. Eg kan vel ikkje kalle meg akademikar enno, men eg er i det minste oppgradert til halvstudert røver. 60 studiepoeng, generell studiekompetanse, og ein deilig følelse av å ha lurt systemet.e

Men eigentleg var det vel systemet som lurte meg. Eg kan jo ikkje bruke det årsstudiet til noko som helst fornuftig. Anna enn å skrive om det i avisa så klart.

Hummer og kanari

Selvmord på norsk

Her er ukas spalte i Journalisten, nå også på bloggen. Alltid kjekt når man får tilbakemeldinger på det man skriver, og det fikk jeg på denne. Gode greier. Og med bakgrunn i disse tilbakemeldingene legger jeg til en liten presisering her på toppen. Jeg mener at det er den som tar livet av seg som har ansvaret for selvmordet. Klart man kan påpeke og kritisere om det er grunnlag for det, som f,eks bruken av personlighetstester på sårbare personer selv om man ikke har kompetanse til det, eller mangelfull oppfølging i helsevesenet, men når det kommer til stykket er det den som velger å ta livet av seg som bærer ansvaret. Tross alt.

Murder
Da den amerikanske internettaktivisten Aaron Swartz tok sitt eget liv tidligere i år, var det en såpass spesiell nyhet at også norske medier fattet interesse. Selve saken tør være kjent for de fleste. Det som imidlertid slo meg da jeg leste de norske kommentarene var måten de omtalte dødsfallet.  De var så befriende rett frem i sin omtale av selve selvmordet. Når kjente nordmenn tar sitt eget liv, er vi vant til å måtte lete etter kodeordene for å finne ut av hva som egentlig har skjedd. “Politiet mistenker ingen kriminelle forhold”. “En personlig tragedie”. Eller rett og slett at vedkommende er “funnet død”, uten at det knyttes sykdom eller ulykke til dødsfallet. I tilfellet Swartz fikk vi tilfredsstilt nysgjerrigheten, uten at det ble utbrodert unødvendig eller gjort til en sensasjon. Ja, det dreide seg om et selvmord. Han hadde hengt seg. Årsaken var antagelig en nært forestående rettssak der han risikerte en lengre fengselsstraff, men det ble også skrevet at det fantes en historie med psykiske problemer. Man kan sikkert diskutere om det strengt tatt var nødvendig å omtale metoden, men i den nøkterne settingen det ble skrevet synes jeg det må være greit. Hvorfor kan vi ikke være like rett frem når det handler om nordmenn?

Vær Varsom-plakatens selvmordspunkt ble endret i 2005. Før skulle selvmord som hovedregel ikke omtales. Nå er det lov å omtale, men det oppfordres til varsomhet. Bakgrunnen for endringen var at tabuene rundt selvmord var svekket. Pressen ønsket å bidra til større åpenhet og mindre skam. Noe har da også endret seg. Da sønnen til Gro Harlem Brundtland tok sitt eget liv i 1992, førte det til at statsministeren ble sykemeldt en periode. Senere trakk hun seg også som partileder. En stor sak med interesse for allmenheten. Selvmordet ble likevel ikke omtalt andre steder enn i det noe tvilsomme organet Søndag Søndag. Da datteren til Olav Gunnar Ballo i 2008 begikk selvmord etter en personlighetstest hos scientologene, fikk det bred omtale. Vi har også sett flere oppslag der den avdøde har vært under behandling for psykiske lidelser, men likevel har tatt livet av seg. Da gjerne med et kritisk søkelys mot helsevesenet. Endringen i Vær Varsom-plakaten synes altså å ha ført til at pressen nå kan skrive om selvmord, i hvert fall der pårørende ikke har for store innvendinger, og ansvaret for gjerningen kan plasseres hos noen andre enn avdøde. Samtidig fortsetter praksisen med å unngå å bruke ordet selvmord i saker der avdøde er så kjent at det må omtales, men hendelsen forøvrig ikke bærer noen spire til sensasjon i seg. Dette bidrar ikke til større åpenhet. Om noe bidrar det heller til å opprettholde, kanskje til og med forsterke følelsen av skam.

De aller fleste selvmord forbigås i stillhet. Sånn må det være, de er personlige tragedier uten offentlighetens interesse. Så hender det at det dukker opp tilfeller der det er riktig av media å gå inn i saken. Når det i disse tilfellene oppfordres til varsomhet i omtalen, har det hovedsaklig to årsaker. Det er hensynet til pårørende, og det er tanken på den smitteeffekt man antar kan oppstå ved bred og detaljert omtale av selvmord i media. Akkurat de samme innvendingene kan man bruke ved andre alvorlige hendelser. Vi har sett eksperter advare mot smitteeffekt ved medieomtale av skoleskyting, barnevoldtekt og bortføringssaker. Det er alltid god grunn til å vise hensyn, men det er ingen god grunn til at media skal vise mer hensyn overfor pårørende til et selvmordsoffer, enn de gjør med pårørende til et barn som er blitt bortført. Og hva med Aaron Swartz? De etterlatte bekymrer seg neppe over hva som står om ham i en norsk avis, men det er ingen grunn til å anta at smitteeffekten ved å omtale selvmordet hans blir borte bare fordi han er amerikaner. Smitteeffekten synes ellers å være knyttet mest til omtale av metode. Det er ikke slik at bare ordet i seg selv er nok til at noen velger å ta livet av seg.

De færreste selvmord begås av personer i psykose. Det er et bevisst valg av et fortvilet menneske. Å fortie det valget fratar mennesket verdighet og hjelper ingen som er i tilsvarende situasjon. Jeg forstår at det kan være vanskelig, men svaret er ikke å feige ut. Selvmordet trenger ikke utbroderes, men om noen har tatt sitt eget liv, må det være greit å skrive akkurat det.

Bok og Film Hummer og kanari Livet selv

Hjorthen ser film men snakker mest om seg selv, og litt om: Kompani Orheim

Jeg så Kompani Orheim i går, hadde ikke de helt store forventningene, og ble overrasket over hvor bra den var. Særlig ble jeg imponert over Kristoffer Joners prestasjon i rollen som faren til Jarle Orheim – snart Klepp. Tror ikke Joner har vært bedre noen gang, han spiller den sjarmerende konebankeren og drukkenbolten Terje Orheim på en slik måte at det er moder Sara man, eller i hvert fall jeg, retter irritasjonen mot. Hvorfor i all verden går hun ikke sin vei? Er det mulig å være så tafatt?

Og det er det, det vet vi jo fra virkelighetenes verden.

Så for dere som ikke har lest boka, eller sett filmen, så er altså dette en oppveksthistorie fra Stavanger på åttitallet, en beskrivelse av en dysfunksjonell familie der far drikker, mor jatter med, og sønn blir sosialist. Ikke spesielt originalt, men solid gjort. Mer om selve filmen gidder jeg ikke si, men jeg fikk en hel masse tanker underveis som jeg tenkte jeg skulle dele med dere. Heng med!

  • Jarle og kompisen Helge stikker til Arendal for å aksjonere mot FMI og Arne Myrdal. Oppmøtet er stort, og slagordene taktfaste. Ingen rasister i våre gater. Jeg tar meg i lengte tilbake til den tiden da rasisme var noe det var selvsagt at man var i mot, og at folk som Myrdal var folk det var greit å snu ryggen til. Ikke sånn som nå da vi må ta dem på alvor, og slippe dem til i avisenes kommentarspalter med sine “legitime bekymringer”.
  • Jeg tenker på engasjementet fra Jarle og hans antirasistiske venner. Kampen mot kapitalismen og borgerskapet og alt det der. Samtidig er det, tenker jeg da, drøssevis av menneskeskjebner i byggefeltene der familier strever med å få livet til å fungere. Som i familien Orheim. Tenk om all jobbinga mot et mer radikalt og rettferdig samfunn hadde blitt satt inn der i stedet? Hadde neppe betydd noe som helst, men allikevel? Jeg tenker i hvert fall det.
  • En av scenene i filmen som griper meg sterkest er den der man samles rundt frokostbordet dagen etter at far Terje har vært på fylla, banka kona, og vært rasshøl igjen. Kvelden før har mor lovet Jarle at hun skal ordne opp i det her, men dagen etter later alle som om ingenting har skjedd. Det rører borti det der minnet som jeg skrev om her så langt tilbake som i 2005. Hvor jeg feiger litt ut i all bloggåpenheten og åpner for at det bare er et minne om en vond drøm eller noe sånt. Men det skjedde nok, for jeg husker et par kompiser av meg fant kniven en stund etterpå, og viste den til meg. Jeg visste godt hvordan den hadde havnet der, men det kunne jeg ikke si til dem. Løgn og fortielse. Sånn blir det når kong alkohol får for stor makt.
  • Terje Orheim ønsker det beste for sitt lille kompani. Det er ingen tvil om at han er glad i både kona og sønnen. Hvorfor rakner det allikevel for ham? Mannen er jo ikke uten ressurser. Hvorfår går det egentlig galt? Dette har jeg lurt på også i forhold til min egen historie med alkoholisert far og bladbladi. Hvorfor er det så forbanna vanskelig å være menneske. Hvorfor er det så forbanna vanskelig å bevare et godt forhold til dem man er glad i?
  • Apropo glad i. Filmen skildrer Terje med respekt. Når han dør, og Jarle snakker i begravelsen, så anerkjenner han mannen. At han ønsket det beste, men uten å være i stand til å oppnå det. Jarle er glad i faren sin, selv om han innser at han ikke kunne bo hos ham, at moren før eller siden var nødt til å dra fra ham. Jeg prøver å tenke etter om jeg selv egentlig var glad i min far. Jeg tror egentlig svaret må bli nei? Hva sier det i så fall om meg? Hva sier det om ham?
  • I begravelsen kommer det mange folk, blant annet fra arbeidsplassen til pappa Orheim. Han var inspektør på en skole i Stavanger. Alle kondolerer og skryter av mannen. Han var en bra mann. En som så alle. De snakker sannsynligvis sant også, hvilket får meg til å tenke på det spennet som kan være fra hvordan en person oppleves ute blant andre, og hvordan han eller hun oppleves innenfor hjemmets fire vegger. Det er nesten litt skummelt.
  • Den som kunne vært 15 år for bestandig. Eller 16. Eller 17. Eller 32.
  • Hvorfor er det så få folk her i byen som vil se denne filmen? Her snakker vi jo om en av årets mest omtalte filmer, basert på en populær bok om en populær romanfigur. Men nesten ingen på kino. Hvorfor er det ikke kinokultur i denna byen? Hvordan skaper man det?
Livet selv

Blogging, sosiale medier og det virkelige livet

LOGO2.0 part I
Creative Commons License photo credit: Stabilo Boss

Det har blitt bedre nå, har det ikke?

Når jeg begynte å henge litt rundt på debattforaene til Dagbladet for en seks års tid siden var det en ganske vanlig foreteelse at man traff på sånne litt irriterende get-a-life-folk. Folk som hadde så lite til liv at de brukte store deler av det til å henge rundt på nettet og be andre folk om å skaffe seg et. Ja, de var nesten overalt tror jeg?

Men dette var før Facebook, før Twitter, og før blogging hadde tatt ordentlig av, ihvertfall her i landet. Nå er det jammen lenge siden noen har bedt meg om å revurdere livet mitt, og finne på noe meningsfylt å gjøre. Sosiale medier har gjort det langt mer akseptabelt at man har venner som man bare kjenner via nett, at man skaffer seg kjæreste på nett, at vi lever stadig mer av våre liv online.

Men fortsatt er kanskje holdningen litt der at livet på nett ikke er det ordentlige livet?

Det er tidsfordriv? Noe vi gjør fordi vi ikke har noe bedre fore akkurat nå? Noe som ikke egentlig er, eller ihvertfal ikke bør, være noe særlig viktig?

Ja, jeg er jo der selv også, ganske ofte tenker jeg at jeg burde brukt tida jeg bruker på blogging og Sonitus på noe mer fornuftig. Som å flikke på den derre historien min som kanskje kan bli bok til neste år en gang, hvis Gud og Øyvind vil.

Men let’s face it, ifølge topplista til Bloggurat har jeg hatt over 2400 forskjellige besøkende her på bloggen de siste syv dagene. Sjansen for at like mange mennesker noen gang kommer til å kjøpe den boka er vel i grunnen forsvinnende liten, så hvis det bare handler om å bli lest, så er det jo bloggen som bør være førsteprioritet.

Og bloggen blir lagret i nasjonalbiblioteket uansett, manuset kan fort gå i søpla og være tapt for ettertiden.

Allikevel føler både jeg, og sikkert også mange andre, at det på en eller annen måte er viktigere å skrive bok enn å henge rundt på nett, i blogger, og i andre enda mer sosiale nettverk.

Dette kom jeg til å tenke på når jeg leste Kristine Lowes post om Social media in a time of life crisis, og posten hun linker til med samme tittel hos Mads Kristensen på Vad Nu!

For jeg trenger jo ikke tenke lenger tilbake enn til sommeren 2006 for å forstå, og huske, at blogging, sosiale medier, selve nettlivet om man vil, kan være noe langt viktigere enn bare tidsfordriv og uvesentligheter. Når min siste livskrise innfant seg way back then var det en enorm støtte og trøst å ha et sosialt nettverk online, som er der akkurat når DU trenger det. Kommentarer og e-poster ramlet inn både fra mer og mindre kjente mennesker, og man kunne svare på dem når man følte for det, eller vente litt om det var det man helst hadde lyst til. Men noen var der alltid med støtte og trøstende ord når det trengtes som mest.

Jeg er ikke sikker på om jeg har fått formidlet hvor takknemlig jeg er for dette, og hvor mye det hjalp å ha en Lotten eller en SheCat, aldri lenger enn noen få tastetrykk unna. En tb med bekymrede og oppmuntrende meldinger på sms. Saccarina så klart. Bare for å nevne noen av dere.

Der og da ble nettilværelsens vanligvis så uutholdelige letthet forvandlet til noe viktig. Noe som gjorde det litt lettere å puste. Ikke det at det var noe galt med menneskene rundt oss heller, alle var i grunnen helt supre, men det sosiale nettverket var på mange måter lettere å forholde seg til i de første dagene. Nettopp fordi man har muligheten til å velge når man vil oppsøke det, og når man vil trekke seg litt unna.En tidligere kollega så meg i banken rett etter at hun hadde fått vite hva som hadde skjedd, og løp og gjemte seg. Et par dager senere traff jeg henne igjen, og da fortalte hun det, og vi kunne le av det. Sant og si så var jeg i grunnen glad for at hun ventet et par dager. På nettet er kontakten lettere begge veier.

Nå er selvfølgelig ikke nettlivet noen erstatning for det såkalte “real life”, men det er en misoppfatning at det ikke kan være viktig, eller at det er noe mindre virkelig, selv om kommunikasjonen består av en kombinasjon av 0 og 1.

Og jeg antar at for denne bloggens hårfint yngre lesere, sånne som Vinke Lanke f.eks, så er allerede nettlivet så integrert i det virkelige livet at vi som driver og problematiserer, skiller på personlig og privat, og bærer oss verre, sikkert fremstår som dinosaurer i ferd med å få en meteor i hodet? Hva er det egentlig å være redd for liksom?

Sannelig om jeg vet…

Hummer og kanari

Bloggelivet er et hundeliv

Bloggelivet er jaggu et hundeliv noen ganger. Nå tenker jeg ikke på bølgene i andedammen vår den siste uka egentlig, men selv om jeg for en gangs skyld klarte å holde meg nesten helt unna rabalderet så blir man allikevel sittende og riste på hodet. Lure på hvorfor man egentlig gidder å bruke tid på dette. Og svaret er vel at man allikevel ikke har så mye annet å ta seg til, så sånn er det med den saken.

Men det var altså ikke siste ukes flammekriger som var grunnen til at jeg akkurat nå føler at bloggelivet er et hundeliv. Neida, saken er nemlig den at jeg i går skrev et forholdsvis langt  innlegg om at akupunktur er det rene skjære humbug og vissvass, men at det kan hende det virker allikevel. Ferdig med posten var jeg også, skulle bare legge til linker til en undersøkelse fra Bochum, og vips så klarer jeg å lukke fanen med bloggposten.

Jævlig dumt syns vel du, og det har du rett i. Bloggelysten raste sammen som ei krasafaren steinbu, og den posten gidder jeg ihvertfall ikke skrive på nytt. Dere får nøye dere med kortversjonen:

AKUPUNKTUR ER NOE JÆVLA HUMBUG, MEN DET KAN HENDE DET VIRKER ALLIKEVEL.

Det verste er at jeg tror faktisk kortversjonen er bedre enn den versjonen som jeg slettet i vanvare. Akkurat passe spissformulert liksom. Poster som tar forbehold, ser etter sammenhenger, og forsøker å holde en litt saklig tone er det jo ingen som gidder å kommentere på. Folk vil heller ha bastante meninger og piggsvin i analen, (ja, det er vel også en form for akupunktur forresten, vi ser frem til Reinos eksperiment.) så jeg bør vel bare sette i gang med å øve på korte bloggposter skal det bli noe fart.

Siden akupunkturposten punkterte så ble det ingen oppdatering i går, og da blir en gammel bloggerjunkie ratløs i sjela. Hva i all verden skal han skrive om? Og jo mer han tenker jo mer knyter det seg…

Så her kommer et knippe med ideer til bloggposter som jeg egentlig forkastet, men som jeg nå, i et desperat forsøk på å trykke ut en kabel av en bloggpost i stedet nå har oversatt til den nye stilen med bastante konklusjoner på sviktende grunnlag. Here goes:

Esquil vil at vi skal skrive mer om krigen i Afghanistan. Jeg vil jo gjerne være en viktig blogger, så når jeg kom over en nyhet på Associated Press om en 15 åring sør i Afghanistan som ble hengt av Taliban fordi han hadde amerikanske dollar i lommen – som en advarsel til andre stappet de dollarsedlene i munnen hans – så tenkte jeg det kunne være verdig en bloggpost. Slik ville den blitt seende ut:

YIHAAA! NORSKE SOLDATER BIDRAR TIL Å KNUSE RAVENDE GALE ISLAMISTER. GI DEM EN KULE FRA GAMLE HJORTHEN OGSÅ!

Yup. Dette lukter Gullblogg dere.

Så surfet jeg videre og kom over et tema jeg vel har vært innom før. Hvite kontra brune terrorister. For det er jo ikke noen motsetning mellom å være mot muslimske terrorister i Afghanistan, og samtidig mene at hvite og brune terrorister bør straffes like hardt i f.eks Storbritannia. Ta nå f.eks denne Atif Siddique som nylig ble dømt etter terroristlovgivningen i en domstol i Glasgow. Han risikerer dermed 15 års fengsel, selv om han ikke hadde verken planer, bomber eller ammunisjon. Miles Cooper derimot hadde ikke bare planer, men han satte dem ut i live også. Gjennom en brevbombekampanje mot organisasjoner som var knyttet til myndighetene gjennom overvåkning og kontroll. Blant annet et firma som styrer med kameraer som knipser bilder av råkjørere. Men Miles er hvit, slapp unna terroist-tiltale, og fikk fem år i fengsel. Fascisten Robert Cottage fra Burnley har vi skrevet om før, han hadde huset fullt av  kjemiske eksponenter, men slapp unna terroristanklager og fikk to og et halvt år i buret.

Slik hadde den posten blitt:

STORBRITANNIA HAR BLITT EN RASISTISK BANANREPUBLIKK. UTEN BANANER. FUCK BRITANNIA, BRITANNIA GO AWAY. SOON I THINK THAT YOU WILL ALL BE SLAVES.

Jeg begynner å få taket på det nå?

Så kom jeg over en sak der olje-oligark Alisher Usmanov, som prøver å kjøpe seg opp i Arsenal, hadde fått advokatene sine til å stenge bloggen til Craig Murray. Murray var tidligere ambassadør for britene i Usbekistan, kjenner godt til Usmanov, og hadde visst kalt ham for en kjeltring eller noe i den duren. Et brev til Murrays ISP, og vips så var Murrays blogg borte. Sammen med en haug andre bloggere som holdt til på samme server som ikke haddekalt Usmanov for en kjeltring. Denne saken viser at det viktigste i kampen mot slemme bloggere ikke er å ha mektige venner, men derimot penger til advokater. Den bloggposten ville sett slik ut:

OLJEGARK FRA USBEKISTAN FIKK STENGT CRAIG MURRAYS BLOGG. NINA KARIN MONSEN: FØLG LINKEN OG SE HVORDAN DET SKAL GJØRES

Så ser jeg i VG at Britney Spears stakker har mistet barna sine, midlertidig i første omgang, til sin eks-mann og barnas far, fjollete Kevin K-Fed Federline. Det får meg til å komme på hva som er likheten mellom Britney og Osama Bin Laden:

HVA HAR BRITNEY OG OSAMA BIN LADEN FELLES? INGEN AV DEM HAR HATT EN ORDENTLIG HIT I USA SIDEN 2001

Okay, den siste der var vel så bløt at det er på tide å gi seg  mens leken er god. Jeg kommer tilbake med mer når bloggelivet går over til å være et katteliv igjen. Det varer nok ikke så lenge…

Page 1 of 9512345...102030...Last »
%d bloggers like this: