web analytics

Search Results for: mørk naken

Hummer og kanari

Den keisame turen

Om nokon hadde spurd meg om eg ville vere med å segle ei balsaflåte heile vegen frå Peru til Polynesia, utan motor eller andre nymotens greier forutan ein radio som berre tidvis fungerte, hadde eg takka høfleg nei. Ikkje fordi ei slik ferd ville vore galskap og medført ein ganske stor sjanse for å døy på vegen. Eg er ikkje redd for døden, og ler når eg møter farer. Nei, eg hadde sagt nei fordi det heile høyrdes gudsjammerleg keisamt ut. Over tre månader på ei bittelita flåta ute på det enorme Stillehavet, saman med fem sporty “friskusar”? Utan Internett? Eg hadde kjeda livet av meg! Etter eit par veker hadde eg trygla og bede og at ein tyfon skulle komme og knuse den helsikes flåta til pinneved, slik at eg slapp å vere der eit sekund lenger.

Det einaste eg kan sjå føre meg som meir keisamt enn ein slik ekspedisjon måtte vere ein film om den same ekspedisjonen. Gud hjelpe meg. Då eg høyrde at dei skulle lage ein film av Thor Heyerdahls famøse Kon Tiki- ekspedisjon, og attpåtil bruke avsindig mykje pengar på dette, var eg bombesikker på at her hadde nokon forrekna seg. Dette lukta fiasko lang veg. Kven orkar vel å sjå ein film om seks menn på ei flåte, når ein dessutan veit at dei kjem trygt fram til slutt? Hadde dei enda berre gjort det til noko slags homseporno, ein saftig Brokeback Mountain til sjøs, så hadde i kvart fall kvinnfolka fått noko ut av dette. Ja ikkje berre dei forresten. Ein naken og svett Pål Sverre Valheim Hagen kunne sikkert fått nokon kvar til å revurdere si seksuelle legning, men nei. Det var ikkje ein slik film dei ville lage. Dette skulle vere ei tilnærma historisk korrekt framstilling av ekspedisjonen, og eg såg rett og slett ikkje apellen.

Ein kan trygt seie at eg gjekk på ein smell der. Eg kan vanskeleg skulde 1500 florøveringar for å ta feil, men eg står no likevel på mitt. Filmen Kon Tiki er nesten akkurat like keisam som eg trudde den kom til å bli. Og regissørane må på eit eller anna tidspunkt også ha forstått at historia var nokså traurig, for dei har i alle fall vald å krydre galskapen med ein heil del elementer som ikkje har stort med røyndomen å gjere. Det heng ikkje på greip at ingeniøren Watzinger er den som tvilar så mykje på flåta han sjølv har konstruert at han tek med seg stålwire for å kjenne seg trygg. Dette gjer forsåvidt ikkje så mykje. Verre er det at dei oppvaksande slekter, som neppe les korrigerande kronikkar i Aftenposten, i all framtid vil tru at Herman Watzinger var ei småfeit og pysete kløne som av uviss grunn hiv seg med på ei tullete flåteferd i Stillehavet. Slik var ikkje Watzinger, han var ein høg, mørk og atletisk tøffing, men for å gjere filmen litt mindre dørgande keisam, var det behov for ei konflikt eller to. Dette gjekk hardt ut over nemnde Watzinger. I røynda var det ikkje han som kasta harpun på den digre kvalhaien som leika seg med å dulte borti flåta. Han var ikkje ingeniør, men derimot ingeniørstudent, og etter det eg veit selde han ikkje eit kjøleskap i heile sitt liv.

Ei anna det går hardt utover er papegøya Lorita, som er den einaste som ikkje overlever flåteferda. Eigentleg vart ho skylt overbord av ei lumsk bølge, men slikt vert ikkje spanande nok. I filmen vert ho i staden oppeten av ein blodtørstig hai. Noko som gjer mannskapet på Kon Tiki så sinte og hemnlystne at dei går til åtak på det ein må tru er den same haien, og tek livet av den så blod og innvollar flyr til alle kantar. Slik var det heller ikkje. Riktignok drap dei hai i hopetal under seglasen, men det var berre fordi dei kjeda seg. Hemn hadde ingenting med saka å gjere. Noko måtte dei bruke tida si til, og eg skjønar godt korleis dei hadde det. Hadde det kome ein hai eller to svømmande forbi meg i kinosalen, hadde eg også forsøkt å skaffe meg ingrediensar til haifinnesuppe. Eg vurderte å klubbe ned ein fyr som satt og fikla med mobilen sin i kinomørkret i staden, men sida eg ikkje hadde nokon oppskrift på korleis eg skulle tilberede han der og da lot eg det vere. Slik kan det gå når ein kjedar seg.

Eg klandrar ikkje filmskaparane for at dei ikkje gjev eit heilt korrekt bilete av Kon Tiki- ferda. Kven bryr seg vel om at dei har bytta ut Oceanic Whitetip- haiar med den skumlare kvithaien? Eg klandrar dei for at dei ikkje slapp fantasien meire løs. Kva med piratar? Det kunne ha redda denne filmen. Thor Heyerdahl, Pirate Hunter; det er ein film eg hadde betalt for å sjå. Og det minste dei kunne ha gjort var i alle fall å la jentene som dansar hula hula i sluttscenene vere topplause. Det hadde vore i tråd med Heyerdahls sitt syn på polynesarane som eit folk som mangla både arbeids- og seksualmoral. Kvar einaste kvinne på øya er prostituert, skreiv han i eit brev til mor si frå sitt første opphald på øya.

Kanskje det var det som var grunnen til at han i det heile teke fekk nokon til å vere med han på denne utruleg keisame turen?

Hummer og kanari

Barnas dag

Det er ikkje så mykje eg saknar frå tida mi som austlending, men ein av dei tinga er årstidene. Her i Florø, eller Høljebyen som eg vel å kalle den, er det ikkje noko større skilnad på vår, sommar, haust eller vinter. Anten er ein over vatn eller under vatn, våt er ein uansett. Slik er det ikkje på austlandet. Der er det eit markant skille mellom sommar og haust, og overgongen skjer omtrent i desse dagar. Der eg vaks opp hadde dei noko som heitte Handelsstevnet; eit arrangement med hallmeter på hallmeter med messetilbod. Der var det tivoli, jalla-boder med juggel og t-skjorter, sukkerspinn og pølser med brød. Og kvar kveld sto kremen av norske artistar på scena. Alle frå Anita Hegerland og til Per “Elvis” Granlund har vore der. Det var eit eventyr. På eit vis var det nesten magisk også. For når Handelsstevnet starta var det alltid sommar, men i løpet av dei ti dagane det heldt på, skifta årstida til haust. Som ved eit trylleslag vart lange og varme kveldar bytta ut med skarp kveldsluft. Plutseleg merka ein at det vart tidlegare mørkt, og nok ein evigvarande sommar var over.

Men no har eg allereie teke denne spalta langt ut på viddene. Det eg ville seie noko om i dag er Barnas Dag. Smak litt på desse to orda; Barnas Dag. Eg veit ikkje kva dei to orda tyder for deg, men for oss som kjem frå Skien er Barnas Dag ein dag med lange tradisjonar. Den starta alltid med eit opptog gjennom byen, og enda opp på det før omtalte Handelsstevnet. Som eg eigentleg ikkje hadde tenkt å seie noko om, før eg let meg rive med av den helsikes nostalgien. Men tilbake til dette med Barnas Dag. Då eg var barn på syttitalet, var det stor stas med ein eigen dag berre for oss ungar. Resten av året vart vi for ein stor del overletne til oss sjølve. Gamlingen sat bak avisa i godstolen, innhylla i ei sky av sigarettrøyk, og brydde seg lite om kva ungane sysla med. Mor sto på kjøkkenet og heldt verda på plass. Jaga oss ut om morgonen, og jaga oss i seng på kvelden. Resten av tida gjorde vi stort sett kva vi ville.

Det var til dømes ingen som vart køyrde til skulen på syttitalet. Neida, vi gjekk til skulen i all slags ver. Eg hugsar godt vinteren 1975. Den kaldaste vinteren i manns minne. Men på skulen måtte vi. Det var så kaldt at hadde det ikkje vore for at vi heldt varmen gjennom å slåss mot ulvane som alltid jakta på oss langs skulevegen, så hadde vi nok frose i hel alle mann. Ein gong spurde eg far min om ikkje han kunne køyre meg til skulen dagen etter, men han sukka berre tungt og spurde: “Veit du kvifor eg aldri kjem til å bli kongen av Noreg, son?”. Det visste eg ikkje. “Fordi eg må passe jobben min”, svara han, og forsvann bakom avisa igjen. Eg skjønar framleis ikkje kva han meinte, men eg gjekk på skulen dagen etter også. Som alle andre dagar.

Leksene måtte vi også klare på eiga hand. Og skulle vi lære noko utanom skulen, måtte vi gjere det sjølv. Dei av oss som fekk hjelp til å lære å svømme, vart kasta ut på djupet med melding om at det berre var å karre seg opp att på land att sjølv. Og ikkje noko grining! Men ein gong i året var det altså Barnas Dag. Med opptog gjennom gatene i byen, der folk sto og SÅG oss! Det var tider det.

Men dette var i det førre århundret. No er det andre bollar. Ungane vert køyrde til skuleporten, og vi ser dei så godt at dei ikkje klarar å snike seg unna sjølv om dei vil. Alt handlar om barna no, det er nesten så det har blitt for mykje av det gode. Kvar einaste dag er Barnas Dag. Ikkje det at det ikkje er forståeleg. Vi er jo glade i barna våre, og vil det aller beste for dei. Men her om dagen tok eg meg i å tenke at det jammen kunne ha vore kjekt om vi vaksne også kunne fått ein dag i året som berre var vår. Dei Vaksnes Dag! Det hadde sanneleg vore noko!

Ein dag som berre tilhøyrde dei vaksne. Heilt utan barnemas. Ikkje noko Disney XD. Ikkje noko NRK Super og det litt merkelege udyret som dei kallar for Fantorangen. Berre ein einaste dag i året utan Coco Pops, matpakkar og Lego Batman. Ein heil dag der vi kunne gjere akkurat det vi hadde lyst til. Lese ei bok, eller skrive spalte i Firdaposten, og det utan å bli avbroten i kvar einaste tankerekke. Løpe naken i parken. Sjå eit vaksenprogram på TV frå start til slutt. Sykle utan å halde på styret. Drikke vin til maten. Sove inntil sin kjære utan å få ein barnefot i øyret.

Men det nyttar ikkje å drøyme. Vi er vaksne no. Tida vår er ute. Forbi. Hadde vi på magisk vis fått ein slik dag, hadde vi ikkje visst kva vi skulle gjort med den. Truleg hadde vi kasta den bort på å klage over kor tomt og stille det var utan barna, og så hadde vi sovna på sofaen før barne- TV.

Er det haust no?

Bok og Film

Hjorthen ser film: Sex og Lucia

Er det et fallossymbol der i bakgrunnen, eller er du bare glad for å se meg?

Sex og Lucia er en sånn film som leker med mediet, og oss som ser på, slik at vi ofte blir sittende og lure på hva som egentlig skjer på skjermen. Hva er drøm, hva er virkelighet? Hva er fortid, hva er nåtid? Er det noen fremtid? Den begynner streit nok med Lucia som snakker i telefonen i en pause på restauranten der hun jobber. I den andre enden er kjæresten, Lorenzo, åpenbart deprimert. Noe er galt. Lucia bekymrer seg såpass at hun går hjem fra jobben tidlig. Hun kommer hjem til en tom leilighet. Så ringer telefonen. Det er politiet som ringer, Lorenzo har vært i en ulykke. Blitt påkjørt av en bil. Lucia slenger på røret før politimannen er ferdig med å snakke, sikker på at Lorenzo er død slenger hun sammen noen klær i en veske og stikker av. Hun drar til en øy som Lorenzo har snakket mye om. Lorenzos øy. En solfylt perle et eller annet sted i Middelhavet. Der vaser hun rundt i fortvilelse en stund, bader naken i bølgene, erklærer at heretter skal hun leve alene.

Og så faller hun ned i et hull, og hva som egentlig skjer etterpå er ikke så godt å vite.

Ikke at det egentlig er så fordømt vanskelig å finne ut av denne filmen altså, man må bare tenke litt mer enn det man vanligvis trenger når man ser film. Lorenzo er forfatter, han sliter med sin neste bok,  scener fra det han skriver dukker opp i filmen. Noen ganger med Lorenzo selv i en rolle. Bland dette sammen med litt hopp frem og tilbake i td, så er det klart at man bør være nogenlunde våken for å skille hva som er hva. Noen hater jo denne typen filmer. Selv liker jeg at filmen sitter i hodet en stund etter at man har sett den. At man må bruke litt ekstra tid til å tenke ut hva man egentlig har sett.

Sex og Lucia er slik. Det er bra. En annen sak er det at når man har fått bitene på plass er det kanskje ikke så mye å bite i her allikevel?

Altså, det er intelligent lek med mediet, blandet med masse symbolikk rundt sol og måne, hav og land, lys og mørke. Det er vakre bilder av vakre unge mennesker. Regisør Medem har til og med klart å få de ganske heftige sexscenen til å bli vakre, uten å henfalle til alt for mye pinligheter. Men den lodder ikke så veldig dypt. Det er ikke sånn at man brenner så veldig for noen av karakterene. Men kanskje er det en feiloppfatning jeg har, at man på død og liv skal føle noe for karakterene for at filmen er bra?

Er det ikke bare mykporno forkledd som kunstfilm det her da? Noen vil sikkert mene det, og greit for meg. Kan godt være det altså. Jeg vet da pokker. Men jeg likte Sex og Lucia altså. Både sexen, Lucia og filmen. Se den og gjør deg opp din egen mening. Drit i hva jeg skriver.

Løgn og forbannet dikt

Huset på høyden

Natten har trukket sitt svarte pledd over Skotfoss.
Gatene er tomme, alle som ikke jobber natta på bruket har gått til sengs.
Her og der stikker gatelys små gule hull i det mørke. Saga på Kabba skjærer stygge sår i nattens stillhet, men ellers er alt rolig.
Tåken ligger langs bakken, snirkler seg rundt hushjørnene. Skaper en nærmest spøkelsesaktig stemning rundt de gamle arbeiderboligene på Røråsen. Det er nettopp en slik natt hvor det er lett å forestille seg at den mannen i lang svart frakk som du passerer i lyset fra gatelykten egentlig er gjenferdet til Jack the Ripper, ute for å ta livet av nok en prostituert.Men det er ingen prostituerte ute på Røråsen i natt. Ingen lyd av skritt i natten, ingen hviskende stemmer. På Skotfoss sover man sin søteste søvn.
Tilsynelatende.

Lysene fra en bil tvinger skyggene til side for noen korte sekunder, de kaster seg til hver sine sider langs veien oppover mot bruket før de glir tilbake på plass igjen i kjølvannet av bilen som suser forbi. Lyden av do-tchok do-tchok i det den kjører over hevebrua ved slusene. Det er en Ford Taunus, lakkert candyrød. Bakvinduet er dekket av en svart sjalusi, på bagasjerommet er det festet en like svart spoiler. Inne i bilen kaster et stereoanlegg verdt omtrent like mye som bilen røde og grønne lys ut i kupeen. Mark Knopfler synger ”Why Worry” og for de to som sitter i bilen er det et godt spørsmål. De har ingenting annet å bekymre seg over denne natten enn hvordan de skal slå i hjel litt tid. Det er neppe noe stort problem, de er unge og forelskede. De har bensin på tanken og natten er enda ikke særlig gammel. Bak rattet sitter Tord, drøyt atten år gammel. Bilen har han nettopp kjøpt for sine oppsparte konfirmasjons og avisrutepenger. Mamma og Pappa har naturligvis også bidratt med litt kronasje. I passasjersetet med hånden sin på låret hans sitter Karianne, snart sytten år. Mørk og vakker. Tord har hentet henne i ett av svenskehusa på Gulset der hun bor sammen med sin mor. Hun løp ut døren med morens formaninger om å være hjemme til midnatt i ørene, men de formaningene blåser hun i for hun er snart sytten år og forelsket. Sammen har de kjørt rundt på stripa i ett par timer og kjent på den friheten som ligger i fire sylindere og ingen forpliktelser. Nå er de på vei opp til den gamle forfalne direktørboligen til Skotfos Bruk. Den enorme gamle sveitservillaen som har stått tom i femti år. Minst.

Den første direktøren på bruket bodde der, men når han gikk av ville ikke hans etterfølger benytte seg av den på grunn av beliggenheten. Den ligger vaglende på kanten av fjellet som stuper rett ned i elva på nordspissen av Røråsen. Tvers ovenfor Legeboligen øverst i Granheimlia på den andre siden av elva. Den nye direktøren hadde små barn og tok ikke sjansen på at de skulle leke der på kanten av stupet og siden har den staselige villaen stått ubebodd og sakte men sikkert har vær og vind gjort sitt til at den aldri vil kunne restaureres til fordums prakt.

Den gamle direktørboligen er akkurat et slikt sted som unge forelskede par liker å utforske. Litt romantisk og akkurat så skummel at de har ett påskudd til å trykke seg tett sammen.
Som om man trenger noe påskudd.

Tord har vært der flere ganger før, med andre jenter. For Karianne er det første gangen. Det kiler litt i magen ved tanken på henne og Tord alene i den svære villaen. Ikke ved tanken på spøkelser og gjenferd, men derimot ved tanken på at Tord kanskje vil kysse henne der. Kysse henne og legge armene rundt henne, holde henne fast med de sterke armene sine. Kanskje lirke en hånd opp under genseren… Nei, spøkelser og gjenferd var ikke i Kariannes tanker denne natten, selv om natten absolutt innbød til det.
De svinger opp Røråsen og Tord parkerer Taunusen ved siden av en svart Mercedes utenfor en av arbeiderblokkene. De går ut av bilen og hånd i hånd begir de seg bortover den nesten gjengrodde grusveien som fører bort til det forlatte huset på høyden.

Karianne har filmkunnskap som valgfag på skolen og der har hun nylig sett Anthony Perkins som den ikke helt mentalt friske styreren av Bates Motel. Synet av den falleferdige villaen gir henne assosiasjoner til huset til Norman og moren hans i den filmen. Det kribler frydefullt inne i henne der hun henger i armen til Tord.

De skal akkurat til å gå opp den brede steintrappen som leder opp til hoveddøren da de oppdager at det kommer et svakt, flakkende lys ut fra et kjellervindu ved siden av trappen. De veksler blikk. Nysgjerrige, forundrede, litt skremte blikk. Tord tar Karianne i hånden og trekker henne med seg bort til vinduet og de synker ned på kne og kikker inn i kjellerværelset.De ser inn i et stort rom opplyst av fakkelbokser og stearinlys. Rommet er ikke tomt, en gruppe mennesker fyller rommet, Tord kan ikke se hvem det er siden de fleste har ryggen til vinduet og lyset dessuten er ganske sparsomt. Karianne ville ikke kjent dem igjen om hun så hadde møtt dem på høylys dag. Utenfra som hun jo er. I den andre enden av rommet vendt mot resten av gruppen står en sortkledd mann foran noe som ser ut som en stor kasse av et eller annet slag. Han har hendene bak på ryggen, vandrer litt frem og tilbake mens munnen beveger seg. Han taler til de andre menneskene i rommet. Tord blir nysgjerrig og legger øret inntil ruten for å få med seg hva som blir sagt, men han hører bare svak mumling. Han finner frem en lommekniv fra jakkelommen sin og trekker ut det lengste bladet. Lirker det inn i sprekken mellom vinduet og karmen og prøver å lirke opp en liten luke så stille han kan. Karmen er morken så han klarer greit å hekte av vindushaspen og åpne vinduet tilstrekkelig til at stemmen innenfra lar seg høre;

Jeg kan fortelle dere at jeg har viet store deler av mitt liv til studiet av disse skapningene og det vil kanskje overraske dere at vi finner dem, ikke bare i gamle sagn og myter, men her, midt i blant oss. Med kløkt, list og lempe har de jobbet i hundreder av år med å plassere sine egne blant våre beste menn. Kun med det formål å underlegge seg den menneskelige
verden, ha oss som slaver slik at de selv kan sitte i sine enorme haller og fordrive tiden med hva nå deres rase måtte bedrive tiden med.

De sprer seg som den reneste pesten og deres eneste formål er å nedkjempe vår rase, kue oss, ydmyke oss. Tvinge oss til å jobbe for dem, skape for dem, gyte vårt blod for dem. Jeg forteller dere at dette må få en slutt, og det heller før enn siden.

Noen av dere ser tvilende ut, og jeg bebreider dere det ikke, for disse skapninger, denne rasen, er nesten helt lik oss i det ytre. I hvert fall kan den fremstå slik for våre øyne, men tro meg; De er intet annet enn et fremmedelement, så vesensforskjellig fra oss i sin ytterst skadelige natur at det vil være svært nedbrytende for den menneskelige natur hvis vi ikke nå samler oss og slår tilbake. Tvinger disse folkene tilbake dit de hører hjemme. De må stoppes!

Uheldigvis er vår rase alt for ukritiske, det er mange som har visst om dem, visst hva som har skjedd, hva som holder på å skje, men under dekke av politisk korrekt humanisme har det blitt holdt skjult for allmennheten. Den tiden må være omme.
Tiden er kommet for at menneskeheten ser igjennom dette spillet som har blitt bedrevet og slår dem tilbake, feier dem unna med knyttneven!

Det er en krig på trappene mine herrer, en krig om menneskehetens eksistens, og det finnes kun to utveier. Total seier, eller totalt nederlag.Ekstreme metoder er det eneste som hjelper mot dette ekstreme folk og jeg oppfordrer dere nå til å slutte dere til oss, bli med i denne krigen for vår eksistens.

Jeg oppfordrer dere til å drepe disse skapningene der dere finner dem og i møte med dem som fordømmer oss med fagre ord om verden og humanisme skal vi møte dem med ”Menneskeheten, og kun for Menneskeheten!”

Karianne trakk Tord i armen, ”Jeg er redd” hvisket hun, ”Kan vi ikke stikke nå?” Men Tord satt som fjetret foran vinduet. Som hypnotisert av stemmen der inne. Stemmen som fortsatte;

Bevis hva du sier tenker dere, og bevis skal dere få! Her ser dere hva vi er oppe i mot!

Han strakk armen bakover mot kassen som sto bak ham og trakk i et stort teppe som lå over denne kassen. Teppet falt til gulvet og Karianne skrek til. Det var ikke en kasse, men et bur og inne i buret satt en skapning, ikke stort annet en ei lita jente. Det lange lyse håret var skittent og flokete. Hun var utmagret og blek. Kroppen var dekket av sår og blåmerker. Hun var naken, bakbundet og med bind for øynene. Bak hadde hun noe som så ut som en kuhale, hengende nesten ned til anklene.

Mannen som snakket hørte skriket fra vinduet;

Her ser dere hvilke fordømte vetter, underjordiske, kall dem hva dere vil, som er ute etter oss, og jeg oppfordrer dere; Slå dem tilbake, knus disse helvetes skapningene, disse djevelens yngel! Drep dem der dere finner dem!

Han stirret rett mot vinduet nå, rett inn i øynene til Tord. ”DREP DEM DER DERE FINNER
DEM”.

Stemmen fylte Tords hode, tvang enhver annen tanke ut. Han grep lommekniven og snudde hodet mot Karianne. Reiste seg. Noe var annerledes i øynene hans og hun så det. ”Tord?! Tord!? Hva er det!?” hun rygget sakte bakover. Tord fulgte etter, hevet kniven, stakk etter Karianne. Hun hoppet unna. ”Tord! Ikke tull da!” Hun gråt nå, men Tord bare fortsatte å gå mot henne, nesten som en søvngjenger. Hypnotisert. ”Drep dem der dere finner dem.”

Karianne snudde og la på sprang mot veien de hadde kommet til huset på. Tord fulgte etter med kniven hevet.

”HJELP!” ropte hun, gråt og hikstet etter luft, en del av henne tenkte lakonisk at dette var akkurat som på alle disse dårlige skrekkfilmene hun hadde sett på video hjemme i kjellerstua sammen med venninner. Hun kom ut fra den gjengrodde innkjørselen, ut på parkeringsplassen. Hun skrek igjen, så høyt hun kunne. Noen måtte da høre henne!?! Hun stormet videre men nå var Tord oppe i ryggen på henne, grep henne i håret og kylte henne i bakken. Karianne hylte; ”MAMMA!” men så var Tord over henne med kniven. Han stakk og kuttet, skar og stakk igjen. Ga seg ikke før hun var
blitt stille, ga seg ikke før det ikke var bevegelse igjen i jentekroppen. Først da var det som om hypnosen slapp.

Tord kikket uforstående ned på hendene sine.

Hva var dette røde?

Hvorfor hadde han kniven i hånden? Hvor var Karianne?

Hva var denne bylten foran bena hans?

Så gikk det sakte men sikkert opp for ham og han ristet sakte på hodet.

“Nei nei nei!”

”Hva har jeg gjort?”

Han hvisket til seg selv. Så kastet han kniven fra seg, gikk bort til Taunusen, satte seg inn og startet opp, spant ut fra
parkeringsplassen. I andre etasje på blokka ved parkeringsplassen falt en gardin umerkelig tilbake på plass…

Tord kjørte som om han hadde stjålet både bil og bensin ned bakken fra Røråsen, i stedet for å svinge av til høyre mot Skotfoss fortsatte han rett frem og så til venstre mot Kabba og Administrasjonsbygningen. Der kjørte han rundt svingen og ned mot broa over Skotfossen. Broa til Åfoss som er så smal at det knapt nok er plass til en bil på den. Han kom ut på broa og trykket gassen i bånn. Taunusen akselererte med et brøl over broen. Han klarte å presse bilen opp i 130 km/t før det var slutt på brua.

Farten var naturligvis alt for høy til at han kunne klare den krappe svingen for enden av broa.

Han prøvde ikke heller, og Taunusen ble smadret mot fjellveggen. Tord ble kastet gjennom frontruten og døde momentant.
Motoren døde ut og alt ble stille. Fra den smadrete Taunusen kunne man fortsatt høre Mark Knopfler synge ”Why Worry”.

Hummer og kanari

Skjermdump fra Internett

Ifølge NRK: Skjermdump fra Internett
Ifølge NRK: Skjermdump fra Internett

NRK er på et lite korstog mot Internettet for tiden ser det ut til. Torsdag meldte de at det har vært en kraftig økning av overgrep på nett. En påstand basert på at henvendelsene til Kripos’ tipsmottak har økt de siste årene, og altså ikke all verden å legge vekt på. En henvendelse til Kripos er ikke nødvendigvis synonymt med et overgrep, og selv om antallet henvendeleser har økt de siste to-tre årene, så er mengden fortsatt et godt stykke unna 2004-nivå, da Kripos etablerte sitt tipsmottak.

Samme dag hadde de en sak om hvordan overgriperene opererer i chatterom på nettet.

Fredag ble det fulgt opp med en sak om gjerningsmenn som har funnet sin arena på nett. Igjen basert på tips til Kripos, og igjen uten å understreke at et tips om seksuell utnytting av barn ikke nødvendigvis betyr at et barn har blitt seksuelt utnyttet. Hvor mange saker som har blitt etterforsket av politiet på grunnlag av tips via tipsmottaket, eller den røde Kripos-knappen, sies det ingen ting om. Har man tiltalt noen? Fått noen dømt? Det kunne vært interessant å vite.

Lørdag var det duket for den klikkskapende overskriften Lager overgrepsfilmer på pikerommet, her er saken at voksne lokker barn med kontantkort hvis de sender nakenbilder av seg selv, filmer seg selv med webcam mens de masturberer etc. Lite smart av barnet, råttent gjort av den voksne, men er det overgrepsfilmer? Og er det bare på pikerommet det foregår? Hva med bildene som lastes opp på Deiligst.no og lignende sider, er det overgrepsbilder kanskje?

Det er mange unge jenter eller gutter som får for eksempel kontantkort for å kle av seg. Og det er mange som ikke tenker over konsekvensene av å sende nakenbilder av seg selv,  sier seksjonsleder ved Rogaland politidistrikt Bjørn Thorleif Vanvik til nrk.no. Men hvor mange er egentlig mange? Har man tiltalt noen for dette? Sikkert. Hvor mange er dømt? Noen få antar jeg. Mørketall? Sikkert nok, men finnes det noen som helst form for kunnskap om dette som er litt mer å støtte seg på en kvalifisert gjetting?

Så på søndag er det duket for en sak om hvordan mødre, tanter eller barnevakter i fattige land legger barna sine ut for salg, til glede for overgripere i vestlige lang. Her kan man i det minste berette om at en nordmann har blitt arrestert for å ha bestilt bilder av en liten jente fra Fillipinene.

Og man rekker en sak til før helgen er omme med en sak der man ber foreldre involvere seg i barnas internettbruk, og jammen fortsetter de ikke i dag også med en sak om at det er mange ulver der ute. Egentlig bare en sak som repeterer det som man allerede har tværet ut til det kjedsommelige i de tidligere sakene. Overgrep mot barn og unge som skjer på Internett, har økt kraftig, og lite tyder på at den negative utviklingen vil snu. – Vi har bare sett toppen av isfjellet, mener politiet. Fakta å slå i bordet med har man fortsatt ikke så mye av.

Nå skal jeg ikke underkjenne, eller på noen måte ufarliggjøre det at det finnes overgripere på nett, men denne massive suppekokingen på samme spiker blir nesten komisk. Med unntak av saken om barn i tredje verden er alle disse sakene skrevet av samme journalister. Hver sak består av resirkulerte sitater, de viser den samme videosnutten i flere av sakene. Illustrasjonsbildet er det samme i flere av sakene, en skjermdump fra Internett skriver NRK.

Hadde det bare vært en artikkel hadde det kanskje ikke vært så ille, men omfanget kombinert med vinklingen og mangelen på noe egentlig nytt her gjør at man får inntrykk av at man er ute etter å opplyse det norske folk om hvor farlig dette Internettet egentlig er.

Et av sitatene som går igjen:

Og i flere av landets politidistrikter fortelles det om voksne som oppsøker barn og unge på Internett, og får dem til å sende nakenbilder av seg selv, kle av seg foran webkamera, masturbere eller penetrere seg selv med gjenstander.

Her får jeg assosiasjoner til The Ring, og ser for meg skumle menn med frakk og ereksjon som kryper ut av dataskjermer over det ganske land og tvinger barna til både ditten og datten, men det jeg egentlig reagerer på er hvordan man så totalt nedvurderer barna her. Man får inntrykk av at i det øyeblikket de slår på PC’en så mister de enhver tankekraft og bare sitter der i påvente av at en voksen skal komme og be dem om å ta av seg klærne. Noe de da gjør fullstendig viljeløst. Det er noe med fremstillingen her som skurrer?

Elisabeth Staksrud ved Institutt for medier og kommunikasjon jobber for tiden med en doktoravhandling om barn og risiko på Internett. Til NRK sier hun at de som er mest utsatt er jenter i alderen 13 til 16 som startet å bruke Internett sent, som i mange tilfeller sliter sosialt. Hvilket vel burde være en god indikasjon på at det ikke er nettet som er trusselen? At man heller burde bli introdusert for nettet så tidlig som mulig?

At jenter i alderen 13 til 16 som sliter litt sosialt er mer utsatt enn andre for overgrep antar jeg forresten ikke bare gjelder på nett? Det var ikke noe ukjent fenomen når jeg var i ungdommen at gutter på 18-20 og enda eldre også kjørte rundt med 13-14-15 årige jenter i bilen. Neida, de var ikke overgripere alle sammen, og man skal passe seg for å generalisere, men disse gutta var nok ikke alltid de som fungerte best sosialt. Og ikke alle jentene heller vil jeg tro?

Jeg lurer på om ikke det kan være sånn at en god del av dem som i dag bruker chattesider for å komme i kontakt med unge jenter er de samme gutta som når jeg var i ungdommen kjørte rundt med 13 år gamle jenter i Taunusen?

Som alle tidligere rånere vet så er bilen, blant mye annet, også et middel til å komme i kontakt med jenter. Slik internett er, blant mye annet, også er et middel mange bruker til å komme i kontakt med jenter. Det er ingen som mener at alle bilførere er pedofile potensielle overgripere som må overvåkes sterkere selv om noen bruker bilen til å sjekke opp småjenter.

Når man leser disse artiklene fra NRK så kan man få inntrykk av at det er akkurat det man mener om Internett. At det renner over av onde pedofile, og dermed bør det settes inn tiltak?

Selv om det fortsatt er farligere å sette seg inn i bilen til en fremmed mann, enn å snakke med ham på MSN?

Her må jeg nok en gang understreke at jeg ikke synes det er noe ålreit at 25 år gamle menn sjekker opp 13 år gamle jenter på nett og begår overgrep mot dem. Jeg er også klar over at det å snakke med en fremmed på MSN kan føre til at du setter deg inn i bilen til vedkommende ved en senere anledning. Det kan nok også være at nettet forsterker problemet, gjør det lettere å være overgriper, eller gjør det lettere for sosialt vanskeligstilte voksne å gå over streken med ditto sosialt vanskeligstilte barn.

Men omfanget er høyst usikkert, og for de fleste av oss, også barn og unge, så er Internett en fantastisk oppfinnelse. Foreldre bør selvfølgelig involvere seg i barnas nettliv, akkurat som de involverer seg i andre deler av barnas liv, men det er ingen grunn til å gå rundt og være livredd for at noe skal skje bare fordi poden har laget seg en Facebookprofil. Problemet med disse artiklene fra NRK denne helgen er at de skaper inntrykk av det motsatte.

At ikke alle er like vel bevandret på Internett ser man forresten i kommentarfeltet der en av kommentatorene legger igjen link til sin blogg på WordPress.com, og får følgende svar tilbake av en annen kommentator:

Litt vel patetisk å lenke til en artikkel skrevet på WordPress.com, som selv hoster massevis av rene porno siter.

Her dokumenterte du veldig godt at mange av kritikerne her har en skjult agenda. Dere jobber for pornoindustrien, og ønsker ikke denne debatten velkommen. Skam dere.

Og i en annen kommentar:

Her ser vi sexindustriens sanne ansikt. De velger bevisst et navn som høres ut som en ung person. De angriper NRK og journalistene, mens de egentlig har en skjult dagsorden. Se innlegget ovenfor, med lenke til WordPress.com. WordPress.com er et selskap som driver mange store nettsteder som trenger stor båndbredde. De drifter flere rene porno nettsteder, som bl.a tilbyr naken chat. WordPress.com er således en interessent i denne saken, og deres kritikk ikke objektiv. WordPress.com holder til i Texas, USA, men artikkelen det er lenke til er på norsk. Den som har lagt inn lenka kan godt ha skrevet artikkelen. La dere ikke forlede av at det ser ut som en blogg. Det er enkelt å fikse.

Nettparanoien er fortsatt godt tilstede rund omkring, og NRK synes visst det er like greit? Hvor mange saker vil de klare å skvise ut av dette? Skal vi gå for tosifret?

Page 1 of 212
%d bloggers like this: