web analytics

Search Results for: madonna

Hummer og kanari

Madonna-armer og mannlige bimboer

Det er enkelte ting man kan skrive om kvinner, som man ikke kan skrive om menn. Ta nå overarmene til Sarah Jessica Parker f.eks. Sånn ser de ut:

Det er åpenbart at hun har lagt ned noen timer i treningsstudioet, og det kan virke som om dette er noe som gir grunn til bekymring. Tønsberg Blad skriver f.eks:

Det ryktes at Sarah Jessica Parker har gått ned to klesstørrelser og tatt av nærmere sju kilo de siste månedene – og i forrige uke ble hun fotografert med Madonna-aktige armer.

Æsj altså. Madonna-aktige armer dere. Fysj og fysj. Og ikke nok med det. Det sies at skuespilleren er besatt av trening og kosthold. Selv så finner jeg det lite sannsynlig at Parker, som ikke akkurat var bælfeit i utgangspunktet, skal ha gått ned syv kilo samtidig som hun åpenbart har bygget muskler, men det er nå en annen sak. Poenget er vel heller at oppstandelsen hadde vært langt mindre om hun hadde nøyd seg med å gå ned syv kilo, uten å bygge muskelmasse. Og ikke minst:

Ville man noen gang skrevet om en mannlig kjendis at han var besatt av trening og kosthold om han plutselig dukket opp på paparazzibilder med vesentlig større biceps? Sykelig opptatt av å beholde et ungdommelig utseende?

Jeg tror ikke det.

På den annen side så finnes det jo ting man kan skrive om menn, som man ikke kan skrive om kvinner. Som disse mennene her f.eks:

Scandianvian Hunks
Upplev en energisk scenshow med 18 supertrimmade superhunks! De är på uppdrag att uppfylla fantasier. Deras vapen är de snyggaste tvättbrädorna på den här sidan av galaxen och dansmoves speciellt utvalda av toppkoreografer för att försätta publiken i extas.

Som Anders B.Westin skriver så er det vanskelig å se for seg en lignende tekst der man bytter ut hunks med bimbos. Ikke for det, det er vel ikke så lenge siden man prøvde å lokke folk på strippeshow på den lokale pøbben her, men allikevel. På en såpass mainstream arena som Silja Line er så ville man neppe forsøkt å lokke folk til å reise med båten for å se på bimboer mes store pupper og dansemuuves spesielt utviklet for å kåte opp tilskuerene? Protestene ville neppe latt vente på seg?

Men i disse Hjernevasktider så er det vel bare sånn det er. Kvinner har mindre muskler enn menn, derfor bør de heller ikke trene på seg muskler i tide og utide. Menn har mer muskler enn kvinner, og det er det er viktig at dette blir demonstrert for ekstatiske publikummere på Silja Line. Kvinner har ikke så mye muskler, men de har desto mer pupper. Dette kan bidra til å trigge den ekle og farlige mannlige seksualiteten. Derfor bør bimboene gjemmes bort på buler.

Eller vent….her er det noe som ikke stemmer helt?

Hummer og kanari

Rist laus

8588950448_7c76561cca_k

Taylor Swift kjem aldri til Haavebua. Den amerikanske superstjerna er for stor for slike tilhøve. Ho kjem aldri til å riste laus på scena i Trovikbakken i kort svart kjole og cowboystøvlar. Slik ho hadde første gong eg såg og høyrde henne. Det var i 2007, på eit av desse fæle Country Music Awards-showa. Ho kom opp av scena midt i ein raud blomst, daskande på ein sølvglitrande gitar som det sant og seie ikkje såg ut som ho var heilt komfortabel med. Ho hadde gitt ut debutplata si nokre månader før, til stor suksess. Ho var 17, sikkert nervøs for å opptre blant fleire av heltane sine, og sang rett og slett ganske dårleg. Likevel spissa eg øyra. Og trass i den usikre vokalprestasjonen, som garantert hadde fått henne tidleg utstemt frå Idol, hadde ho den der udefinerbare utstrålinga som gjer at ein legg merke til ho. «Our Song» er ei slik sak som snik seg inn i hjernen din, og nektar å la seg skrape ut igjen.

Det er annleis no. Trur eg. Men i 1989 eller deromkring var musikk blodig alvor. Musikken var ein stor del av identiten. Å like både Metallica og Madonna var umogleg. Ein måtte velje ein av dei. Om ein, som meg, gjekk for rock’n roll, var det ikkje berre uttrykk for at ein likte musikken litt meir rufsete. Det var også eit klart statement om at ein hata kommers listepop, og endå meir kveget som kjøpte svineriet. Snobberi av verste sort. Eg trudde eg hadde lagt den tida bak meg, men om eg skal være ærleg har eg det nok fortsatt i meg. Taylor Swift følgde opp «Our Song» med eit nytt album og singelen «Love Story», som var minst like umogleg å få ut av hovudet. Likevel tok eg ho aldri til hjartet. Eg har aldri tvinga sambuaren til å høyre på henne. Taylor Swift vart ei guilty pleasure. Musikk som eg song med til, men aldri heilt ville vedkjenne meg. Den passa ikkje inn i min mix av deprimerte, middelaldrande, melankolske, misantropiske menn med kassegitar. Menn som Ryan Adams.

«You say you wanna play country, but you’re in a punk rock band» skreiv Adams på nittitalet. Ei setning som presist oppsummerte bandet han spelte i då: Det eminente Whiskeytown. I 1997 ga dei ut ei plata «Strangers Almanac», som nok er den plata eg har spelt aller mest dei siste tjue åra. Så gjekk dei i oppløysing, Adams gjekk solo, var på nippet til å få det store gjennombrotet tidleg på 2000-talet, men skusla det bort. Denne veka kom han med ei ny plate. «1989» er tittelen, og her har Adams gjort den kommersielle genistreken å spele inn Taylor Swifts siste plate, som også heiter «1989», song for song. Taylor Swift tok steget frå countrypopmusikken og over i popverda med den plata, men Adams tek songane tilbake til sine røter. Alt er ikkje like vellukka, men mykje av det er strålande. Det har blitt Adams beste plate på 15 år.

Meir interessant er det imidlertid å sjå korleis forståsegpåare som ikkje kasta bort eit gram med trykksverte når Swift gav ut sitt poplokomotiv i fjor, no er frå seg av lukke over denne nye versjonen. Adams får ut potensialet, seier dei – han loddar djupet i desse songane. Gjer dei meir ekte og ærlege. Sjå her Taylor, slik gjer dei vaksne det. Det er tydeleg at dei tek Adams langt meir på alvor som formidlar av dei emosjonane som ligg i musikken, enn dei gjer med ho som faktisk har laga den. Det ligg ei dårleg skjult nedvurdering av ein ung og uhyre talentfull artist og låtsnekker her. Det naturlege spørsmålet er om det handlar om kjønn. Er det utovertissen til Ryan Adams som gjer han så interessant? Spør du VGs musikkanmeldar Morten Ståle Nilsen, vil han sikkert seie nei,det ligg ikkje noko nedvurdering i hans anmelding. Samstundes er teksten hans på nettsida til VG krydra med lokkande overskrifter til saker om Taylor Swift som f.eks «Taylor Swift i heftig rumpekrangel», eller «Taylor Swift i sexy undertøyshow».

Jau, kjønn er nok ein del av det, om enn ubevisst. Strukturar som er så innarbeidde at vi ikkje ser det sjølv. Men mest handlar det kanskje om godt gamaldags snobberi i haldninga til popmusikk som faktisk er populær. Det gjeld ikke minst meg sjølv, og eg ber herved om orsaking. Frå no er ikkje lenger Taylor Swift ei guilty pleasure. Berre pur glede. Sett ho på, og rist laus.

Hummer og kanari

Er du lukkeleg?

Det er med lukka som med ville dyr i skogen, skreiv diktaren Hans Børli. Den vert tillitsfull og nærmar seg leirplassen din når du ikkje lenger leitar etter den. Dette høyres jo klokt ut når ein høyrer det første gongen. Dette er skikkelig norsk tømmerhuggarvisdom.Det hjelp ikkje å jage etter lykka, men om du sit heilt stille og varmar deg foran leirbålet med litt varm kaffe på turkoppen og mobilen slått av kan det hende ho kjem snikande allikevel. Jau, eg er med på den. Det Børli ikkje fortel oss, fordi han ikkje visste det sjølv gjettar eg, er kva ein no eigentleg skal gjere med den helsikes lykka når den først kjem snikande. Skal ein berre sitte heilt stille og vente på at den forsvinner igjen, eller skal ein gjere eit utfall? Kaste seg over ho, dunke ho i hovudet med øksa, binde ho fast, og slepe ho inn i teltet slik at du veit kor du har ho? Korleis veit du at det er akkurat lykka som kjem snikande, og ikkje berre eit av dei ville dyra i skogen? Det er fort gjort å trå feil.

Ein som nok skulle ønske han hadde kasta seg om halsen på lykka i staden for å sitte musestille når sjansen bød seg er ein kar som heter Robert Lucas-Gardiner. Sammen med kona Ewa kjøpte han i 1999 Dunans Castle, eit nedslitt slott i Skottland. Dei kalte seg for Lord og Lady Marr, sjølv om det er noko tvilsomt kor aristokratiske dei no eigentleg var, og dei kom til Skottland frå Hull, fulle av planer og pågangsmot. Dei vart tatt godt i mot av lokalbefolkningen i starten, men populariteten sank noko når det viste seg at dei ikkje alltid betalte rekningane sine i tide. Men slottet fekk dei no pussa opp. Dei starta eit hotell der, og det gjekk vel sånn nokon lunde. Ein dag fekk Lord Marr ein fax frå ein kar i New York. Han hevda han var Madonnas agent, og sida ho snart skulle gifte seg med regissøren Guy Ritchie var ho på utkikk etter ein passande plass i Skottland der eit slikt bryllup kunne arrangerast. Kunne Dunans Castle passe?

Robert Lucas-Gardiner skjønte ikkje at dette var lykka som streifa rundt leirplassen hans. Han trudde heile greia berre var ein bløff og kasta faxen frå New York i bosset. Året etter gifta Madonna og Guy Ritchie seg ved Skibo Castle i Dornoch. Brudeparet og deira berømte gjester la att rundt rekna to og ein halv million pund i lokalområdet. Størstedelen på kontoen  til Skibo Castle sjølv.

Med slottet til Lucas-Gardiner gjekk det ikkje fullt så bra. Berre eit par veker etter Madonnas store fest i Dornoch blei Dunans Castle totalskadd i ein stor brann. Brannen starta på loftet, og ødela taket og tre etasjar. Det seiast at Lady Marr hadde ignorert advarslar om at slottets ildsteder ikkje var trygge å bruke, men ein veit ikkje om det var dette som var årsaka til at brannen oppsto. Robert og Ewa Lucas-Gardiner lova å bygge opp att slottet, men når pengane frå forsikringsselskapet lot vente på seg kom dei på andre tanker. Dei dro frå Skottland i all hast, og har sidan ikkje vore sett nær det ein gong så staselege slottet. Så lite kan det skille mellom lykke og ulykke. Hadde berre Lorden tatt kontakt med Madonnas agent i staden for å kaste faxen i bosset. Og hadde berre ladyen hans fyrt i peisen eit par veker tidligare. Då hadde Dunans Castle brent ned midt under bryllaupet, og Madonna hadde fått si velfortjente straff for den grusomme coverversjonen av American Pie som ho gjorde sommaren før.

Om ein vil ut og køyre buss er det sjelden noko særleg hjelp i å løpe langs vegen og hoie. Ein må kome seg ut i tide, finne ein passande haldeplass, og når bussen kjem gjeld det å ha pengane i handa og vere klar. Ein kan kanskje vere litt usikker på om bussen virkelig går dit lykka er, men druntar du for lenge med å finne ut av om du skal gå på bussen eller ei, så køyrer bussen frå deg. Då får du aldri vite det. Skal du finne og vinne lykka må du komme deg på bussen. Du må vere klar for å satse. Gje alt. Du kan ikkje vinne hvis du ikkje vil spele.

Men til Dunans Castle går det ingen buss. Nye eigarar har tatt over eigedommen, og dei freistar å få returnert bygningane til fordums prakt. Det tek tid, og krev ein heil masse penger. For å skaffe midlar til restaureringa har dei starta å selge unna bittesmå deler av eigedomen til godtruande utlendingar med eit hjarte for Skottland. For ein liten slump med pengar kan du kjøpe nokon centimeter med jord på området rundt Dunans Castle. Dei kan til og med plante eit tre for deg, og om ikkje det var nok får du retten til å kalle deg for Lord, Laird eller Lady of Dunans Castle med på kjøpet. Sjølvsagt er det berre ein gimmick. Ein blir ikkje eit medlem av det britiske aristokratiet av å eige ein fot med land, men sjå kor eg bryr meg. Eg forventar heretter berre å bli tiltalt som Lord Hjorth of Dunans Castle. Takk.

Og om ikkje det gjer meg lukkeleg…

Hummer og kanari

Vidar fra Haugesund

Vidar Johnsens debutplate
Vidar Johnsens debutplate

Første gang jeg ble oppmerksom på Vidar Johnsen var i 1995. Jeg hadde akkurat takket ja til et tilbud om å ta over som butikksjef for en nedkjørt platesjappe, og en kollega i samme kjede spurte om jeg hadde hørt om “den nye storsatsingen til BMG”. Han sa det litt sånn hånlig, som om han ikke hadde noe større tro på at dette kom til å bli noe lønnsomt prosjekt, og det ble det vel heller ikke tror jeg. Det ble aldri noe større fuzz rundt VIdar Johnsen og debutplata Cover Me, og det tok vel ti år før neste soloplate skulle komme ut,

Og for mitt vedkommende hadde det allerede festet seg noe negativt ved navnet Vidar Johnsen.

Når han senere fikk jobben som vokalist i det folkekjære bandet Vamp, så var han vel et ukjent navn for store deler av folket, mens jeg tenkte litt sånn syrlig for meg selv; “jøss, er det ikke den nye storsatsningen til BMG da?”

Og det var det jo, og han gjorde en god jobb i Vamp, i en periode der bandet vel var mer populære enn noen sinne. Men noe fullverdig medlem av bandet var han formelt aldri, selv om publikum nok oppfattet det sånn, og plutselig så var Johnsen ute av bandet. Vamp-sjef Staveland mente at Johnsen hadde sagt opp selv, Johnsen var ikke helt enig i det, og hva som egentlig skjedde har ihvertfall ikke jeg fått med meg alle detaljene av. Men ifølge Staveland var det uaktuelt å fortsette samarbeidet med Johnsen.

Mitt inntrykk er at folk flest hadde mest sympati med Staveland i den saken. Johnsen hadde sikkert fått primadonnanykker. Trodde vel at Vamp var backingbandet hans eller noe sånt?

Og så kom den saken der det etterhvert var en ganske dårlig skjult hemmelighet at det var Vidar fra Haugesund som ikke var Kurt Nilsen.

Så for å kutte en allerede lang historie kort. Mange, ja ihvertfall jeg da, har nok hatt et litt negativt inntrykk av Vidar Johnsen, uten at det egentlig har vært noen stor grunn til det. Dette blir jeg sittende å tenke på mens Vidar fra Haugesund og Petter fra Sverige med band spiller og synger som best de kan i Samfunnshuset i Høljebyen fredag kveld.

Vidar Johnsen og Petter Nordberg i Flora Samfunnshus
Vidar Johnsen og Petter Nordberg i Flora Samfunnshus

For Vidar Johnsen live viser seg å være mer enn kompetent, både som vokalist, musiker, sceneartist og låtskriver. Han er scenens naturlige midtpunkt, med utstråling og tilstedeværelse, og han kan jo både synge og spille gitar. Hans svenske partner in crime, Petter Nordberg kommer litt mer i skyggen, ihvertfall visuelt, men han utfyller Johnsen fint på det vokale, og dette er absolut et vellykket samarbeid.

Petter Nordberg og Vidar Johnsen i Flora Samfunnshus
Petter Nordberg og Vidar Johnsen i Flora Samfunnshus

Hva så, tenker jeg, om Vidar Johnsen er litt primadonna. Det er ingenting som tyder på det på scenen i Samfunshuset, men hva så om det er sant da? Har vi noen gang egentlig brydd oss om at Van Morrison live kan være en skikkelig surpomp? At Lou Reed både titt og ofte fremstår som verdens sureste mann? Neil Young hoppet vel av en turne med Buffalo Springfield midtveis uten å gi beskjed til noen, og har vel opptil flere ganger vist prov på å være egen som en dreia dritt. Men for norske artister ligger lista lavere? De skal være ydmyke og ikke tro at de er noe. Huske på å alltid oppføre seg hyggelig mot fansen, uansett hvor teit fansen måtte oppføre seg. Ikke være for kjekk, ikke for pen, kle seg på en akseptabel måte?

Vidar Johnsen er verken Van Morrison, Lou Reed eller Neil Young, men han er en talentfull og dyktig musiker og artist. Etter gårsdagens konsert unner jeg ham all den suksess han har fått, og forhåpentligvis kommer til å få i fremtiden. Enten det nå blir som soloartist eller sammen med Petter Nordberg.

…og så lurer jeg litt på han derre Staveland…

Hummer og kanari

Betalingsjournalistikk

Det har vært en del snakk om betalingsjournalistikk i det siste etter at det kom frem at TV2-reporter Anita Fleime i 2005 betalte Ole Christian Bach 50 000 kroner fra egen lomme for et eksklusivt intervju. Bach var på rømmen fra politiet, og Fleime måtte tåle korreks og omplassering i TV2 for dette eksempelet på dårlig dømmekraft.

Siden kom det imidlertid frem at TV2 ikke var helt uskyldige de heller, de betalte en flyreise for Bachs kjæreste, og Per Edgar Kokkvold uttalte at han ikke så den helt store prinsippielle forskjellen her.

Verst i klassen er nok imidlertid Se og Hør som skal ha betalt 150 000 kroner for diverse bilder og intervjuer med Bach. Samme beløp skal Susan Namuddu ha motatt for å stå frem sammen med sin og John Carews sønn under overskriften «Her er sønnen din, John.»

Dette er nok bare toppen av isfjellet. Norske medier står klar med sjekkheftet for å få folk til å snakke både titt og ofte. Mindre kjent er det nok at de like ofte må frem med sjekkheftet for å få folk til å holde kjeft. Vi har tatt en prat med betalingsjournalist Odrunn Johanne Nelsvik om dette og hint.

– Oddrun Johanne, velkommen hit. Du er betalingsjournalist?

– Ja, og stolt av det!

– Du ser ingen etiske problemstillinger ved å betale folk for å stille opp i media?

– Overhodet ikke! Mediene tjener jo penger som grass, hvorfor skulle det ikke dryppe litt på dem som faktisk selger avisene? Skal John Carew spille gratis liksom? Jeg tror ikke det!

– Du mener at det er samme greia? John Carew, Svenno, Ole Christian Bach?

– Ja, alt er et spill, og da er det jo bare rett og rimelig at alle som spiller får betalt? Hvorfor skal bare journalisten få penger, det er da ikke han eller hun som er interessant? Nei, mere penger til den som selger avisene og bladene sier nå jeg.

– Ja til mer betalingsjournalistikk altså?

– Ja! Men få det inn i ordnede former. Lag en tariff. La oss få årlige betalingsjournalistikkoppgjør i regi av Reidar Webster. La oss slippe å late som!

– Jeg er ikke sikker på at Kokkvold vil være enig med deg i dette Nelsvik?

– Kukkvold meg her og Kakkvald meg der. Hvem bryr seg vel om hva den sulliken mener? Han er bare ute etter å mele sin egen kuke.

– Kake mener du vel?

– Kakevold mener jeg. “Å så viktige pressen, å så viktige samfunnsoppgaver.” Hører han hva han selv sier? Journalister er bæsj, og Kloakkvill løper rundt med wc-rensen for å reparere. Det er ingen som tar ham alvorlig. De ler av ham bak ryggen hans skal jeg si deg.

– Hvem ler?

– Alle ler. Onkel, tante. Knut. Det er ingen som bryr seg om spradebasse Krikkvull.

– Okay Nelsvik, men du hevder også at det er minst like vanlig at mediene betaler for å få folk til å holde kjeft? Kan det være noen mening i det da?

– Visst! Visst! Altså, kjendisene er jo så enormt navlebeskuende, og ikke er de smarte nok til å blogge heller. De tror at alt dreier seg om dem. Når vi har ringt dem et par ganger, kanskje gitt dem 20 000 for et bilde i stampen og en tur til Maldivene, ja så tror idiotene at alt de har å komme med er av interesse. De ringer dag og natt. Uttaler seg om alt fra julebakst til krigen i Afghanistan…

– Ja, men er det ikke bare å la være å skrive om det da, så gir det seg etter en stund?

– Tror du ja! Men dette er ikke normale mennesker. Disse folka kan gjerne ikke lese en gang, så det hjelper ikke. Det eneste de skjønner seg på er penger, så før eller siden så må vi sette foten ned. Dyrt er det, men det har vist seg som den eneste metoden som virker.

– Men de trenger da ikke kunne lese, det er jo uansett bare bilder i disse reportasjene, og når det ikke kommer flere reportasjer med bilder av dem så må de da vel skjønne hvor landet ligger? Det er da meningsløst å betale folk for at de ikke er i avisa?

– Nå var du kvikk hva? Vi betaler dem ikke for at de ikke skal være i avisa, vi betaler dem for at dem ikke skal ringe til oss og fortelle hva dem har hatt til middag.

– Så kjendiser ringer til deg, Oddrun Nelsvik, og forteller hva de har hatt til middag?

– Ja, det gjør de, og av og til så kan det jo være nyttig. Når man står på coopen og ikke aner hva man skal ha til middag, og så ringer Mia Gundersen og forteller hva hun akkurat har spist. Det hender jo man blir inspirert.

– Ja…

– Men etterhvert så blir det bare så jævla slitsomt. Ta nå Arne Hjeltnes f.eks. Laks, vilt, vossafår. Laks, vilt, vossafår. I en evig sirkel. Gjett om vi var lykkelige når vi fikk sendt ham til Hong Kong da!

– Men nå er han tilbake?

– Ja, like blid. Han er fin sånn Arne.

– Men kan du nevne noen av disse kjendisene som dere har betalt for å holde kjeft?

– Kjartan Salvesen

– Hvem?

– Ja, nettopp! Det at du ikke vet hvem han er betyr at våre utbetalinger funker. Og tro meg, folk trenger ikke vite hvem Kjartan Salvesen er.

– De trenger ihvertfall ikke vite hva han spiser til middag?

– Nei, og har han laget en ny sang så er vel det også noe som passer best innenfor hans egne fire vegger.

– Men Oddrun Johanne, hvis vi nå klikker oss inn på årets nettsted, Dagbladet.no, og ser litt på sakene der. Det er jo litt av hvert der som ikke akkurat er breaking news. Siden det er søndag så er det mye sport naturligvis, men i tillegg kan vi lese om Madonna som VIL ha en leilighet, Carola som skal vitne i voldtektssak. Idol-Åste vet ikke hva hun skal gjøre nå, og Tone Damli Aaberge som misliker å bo på samme hotell som Se og Hør-fotografer. Dette er jo bare marginalt mer interessant enn hva de spiser til middag?

– Jo, hihi, men Dagbladet går jo så dårlig for tiden. De har ikke lenger råd til å betale kjendisene for å holde kjeft. Dette kommer til å bli verre og verre Hjorth, sann mine ord.

– Og da sier vi takk for intervjuet Oddrunn Johanne. Jeg sender en giro med vederlaget så fort nettbanken åpner.

– Bare hyggelig herr Hjorth. Bare hyggelig!

Page 1 of 3123
%d bloggers like this: