web analytics

Search Results for: morgan kane

Bok og Film

Tender Mercies, Morgan Kane og mannsrollen

Robert Duvall som Mac Sledge i Tender Mercies

Her om dagen hadde jeg et gjensyn med den litt glemte, men veldig fine filmen, Tender Mercies. Robert Duvall spiller den fallerte og alkoholiserte countrysangeren Mac Sledge som prøver å få livet sitt på fote igjen. En fin, men litt datert film, som plasserer seg et sted midt i mellom Bagdad Cafe og Paris Texas i uttrykk. Litt sånn typisk åttitalls kred-film altså, jeg liker den godt.

Men datert er den, og da tenker jeg på kjønnsrollene i filmen. Mac Sledge er en ganske typisk utgave av den ikke-kommuniserende mannen. Når livet blir vanskelig hiver han seg i bilen og kjører mot Sverige. Og tilbake igjen. Og kjører forbi huset flere ganger før han tar mot til seg og går inn igjen. Da skal vi liksom være litt stolte av mannen, for han gikk jo ikke på fylla, og han kom jo tross alt tilbake.

Hun er den selvoppofrende kvinnen, som når mannen har stukket av, vært borte hele dagen og halve natta, står opp for å lage mat til ham når han kommer hjem. Uten å spørre ham om noe annet enn om han er sulten.

Og det føles så gammeldags?

Jeg mener, på film nå til dags så prates og prates og prates det, og det er vel litt sånn i virkeligheten også. Vi går til Familiekontoret og prater om problemene våre. Det er ikke lenger godtatt å hive seg i bilen og kjøre natten i gjennom, og om vi skulle gjøre det allikevel så kan du være ganske sikker på at dama ikke disker opp med frokost når du kommer hjem med morgengryet?

Vi menn har utviklet oss på disse snart 3o årene siden Duvall fikk sin Oscar for hovedrollen i Tender Mercies? Vi kommuniserer, vi skifter bleier, vi lager mat og gjør så godt vi kan alle mann?

Kanskje ikke alle da, men i hvert fall de som får lov til å fortelle historiene sine i allmennheten nå til dags? Antagelig er det fortsatt en god del tause mannemenn der ute som vi aldri får høre noe særlig fra?

Tender Mercies kom i 1983, moderniseringen av den norske mannen var nok allerede godt i gang, men de gamle idealene hang nok fortsatt igjen. Ti år tidligere var det Morgan Kane som var idealmannen. Slik ville den norske mannen være. Høy, mørk, taus, handlekraftig, og med draget på damene. Det var den gangen innesluttethet og påstått psykopatiske trekk ikke var en umiddelbar turnoff.

Ja, jeg holder på å lese Morgan Kane for tiden, og det er en passasje i Den siste cheyenne som får meg til å tenke på tidligere tiders kjønnsdebatter. Særlig den der om hvorfor menn ikke blogger om voldtekt, som Mihoe vel dro opp i sin tid. Selv skrev jeg blant annet dette den gangen:

(…) det forekommer meg at alt dette pratet om at kvinner må ta taxi hjem og ikke gå alene i mørket skaper et inntrykk av voldtektsmannen som en fremmed seksuell psykopat som overfaller tilfeldige jenter i trange topper på vei gjennom parken. Han finnes sikkert han også, men de fleste jenter blir jo tross alt voldtatt av noen de kjenner fra før. Det er jo også all grunn til å anta at denne fyren har en og annen mannlig bekjent. Da blir det kanskje litt for beleilig for oss menn og lene oss tilbake og spørre hvorfor vi skal blogge om voldtekt, når vi jo verken voldtar selv eller kjenner noen som driver med slikt. For kan vi nå egentlig være helt sikre på det?

Mange mente imidlertid at det var ikke noe særlig hente på at vi ikke-voldtektsmenne skrev om voldtekt, for det er jo bare drittsekker og sosiopater som voldtar, og hva vi ikke-voldtektsmenn måtte si og mene om den saken gjør ingen forskjell.

Ingen grunn til å rippe opp i den diskusjonen kanskje, men jeg kom til å tenke på den når jeg leste følgende hos Morgan Kane:

Han husket plutselig cheyennepiken i gresset, de brune harde små brystene som virket så matte, nesten fuktige – han husket soldaten som spratt opp fra den andre, han husket det svulmende lemmet, og nå husket han også at han hadde sett kvinnens underliv ut av øyekroken da han kjempet med Sarge om revolveren.

Morgan Kane svelget hardt, fikk litt røyk i vrangstrupen og hostet voldsomt i ermet.

Og igjen denne langsomme bankingen i skrittet.

Han var ikke et hår bedre enn soldaten på bakken.

Han var en potensiell voldtektsmann.

Morgan Kane voldtok vel aldri noen, det får da være måte på, men den mannen som tusenvis av norske gutter og menn ville ligne på den gang da var en mann som ikke forsto kvinner, ikke kunne snakke med dem, og altså tilsynelatende blir seksuelt opphisset av voldtatte indianerjenter.

Mens dagens idealmann går omkring i byen med barnevogn og en rasende 1800-tallsmann inne i seg, og flere og flere tar til orde for at han må få komme ut?

Vel, utover en harrytur til Svinesund i ny og ne så synes jeg godt han kan få rase rundt i ensomhet der inne en stund til jeg altså.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 14 – The Rose of Roscrae

Denne plata har bare rast nedover lista mens jeg har holdt på med denne julekalenderen, og egentlig burde den nok vært en luke eller to lenger ned, men nå må vi bare få den ut før det er for sent. I luke 14, og rett under topp 10, finner vi den gamle ringreven, forfatteren, historiefortelleren, kriminologen, maleren, norgesvennen som ser ut som det her:

russellpic

The Pugilist at 59 der kanskje, men det er litt vanskelig å vite når den godeste Tom Russell er født, for her samsvarer ikke norsk og engelsk Wikipedia, og engelsk Wikipedia har likegodt to år å velge mellom. Russell er født i 1947, 1948, eller eventuelt 1950, avhengig av hvem du spør. Men engelsk Wikipedia er nok mest rett, siden herren selv i intervjuet jeg har rappa bildet fra sier han er født i Los Angeles, sent på førtitallet. Men om det er 47 eller 48 som er rett får andre rydde opp i.

Russell har ellers levd et omflakkende liv. Etter å ha fått seg en master i kriminologi valgte han bort det akademiske livet. It was in Africa that I decided that spending the rest of my life around white academic people would be a really big drag. Those boring, back biting phonies, publish or perish and all that shit. I wanted to work with street problems and these people never went out of their offices, except to screw each other’s wives. There was no soul or passion to the academic life. People were hiding behind the University walls out of fear. Han valgte gitaren i stedet, ga ut sin første plate i 1976, og sin foreløpig siste i år. The Rose of Roscrae. Det er bra saker.

The  Rose of Roscrae er siste akt i det som kan beskrives som en løs trilogi. The Man From God Knows Where og Hotwalker er de to andre aktene. Plater som blander sammen gjesteartister, gamle opptak, nyskrevne låter og gamle folksanger, for å fortelle en historie om hvordan USA har blitt det det en gang var. Eller noe sånt. Det høres relativt ambisiøst ut i utgangspunktet, og The Rose of Roscrae tar det virkelig helt til toppen, og kanskje litt over toppen også om man skal være ærlig. Det er en to og en halv times folk-opera. 52 spor. Rundt halvparten av dem originale Russell-sanger skrevet for anledningen. Resten er gamle lydopptak, nye gjesteartister i hopetall, bra folk som Joe Ely, David Olney, Gretchen Peters, Guy Clark og jeg gidder ikke holde på lenger, men det ER fler. Gamle standardlåter og ny folk-country i en fin blanding. Og alt sammen for å gjøre en kort historie lang. Historien om hvordan en ung irsk gutt møter kjærligheten, mister den, finner den igjen, roter den bort, og kanskje finner den igjen. Eller noe sånt. Egentlig er det historien om hvordan USA ble snekra sammen av irske fylliker, eks-slaver og meksikanere. Eller som Green on Red sang det en gang. That’s how the west was really won. Plenty of cheap labour, and a mighty gun.

The Rose of Roscrae får full pott for ambisjoner. Russell er en historieforteller av rang. Dette er som en John Ford-western. Mer Morgan Kane enn Cormac McCarthy kanskje. Her er det plass for romantikk og vemod. Han var ikke så verst når han var edru. Musikalsk kan han bli litt traust og tung på labben av og til, men her går det stort sett bra altså. Det kan godt hende det er karrierehøydepunktet og hans beste plate. Det må bli nesten full pott for utførelsen også. Det eneste problemet er at dette er så alt for mye på en gang. Man orker rett og slett ikke høre på denne fra start til mål veldig ofte.

Men man angrer ikke når man gjør det!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Blodsporet til Santa Fe

Blodsporet til Santa Fe er den første boka i Aller Forlags nyutgivelse av Morgan Kane-serien. Første gang den ble gitt ut var i 1973, og dette var da bok nummer 70 i serien. Når Aller Forlag har valgt å starte med denne boka, så er det en enkel grunn til det. De har bestemt seg for å følge Morgan Kanes liv kronologisk. Dermed er det Blodsporet til Santa Fe som er startpunktet, her møter vi seksten år gamle Morgan Kane i hans første eventyr.

Nå skal ikke jeg påberope meg å være noen stor Kane-kjenner. For mange år siden leste jeg et par tilfeldig valgte bøker, som begge vel egentlig var fryktelig dårlige. Og nå har jeg lest Blodsporet til Santa Fe, som i hvert fall er langt bedre enn de to jeg hadde lest fra før.

For det var vel slik at Kanes far, Kjell Hallbing, besøkte USA for første gang i 1973, og når han kom hjem igjen hadde han funnet inspirasjonen til å skrive de aller beste bøkene i serien. Blodsporet til Santa Fe er den første boka i kvartetten om Kanes ungdom, etterpå følger Comanche, Den siste Cheyenne, og det påståtte mesterverket Der ørnene dør. Ja, jeg skal nok komme tilbake til dem alle sammen etterhvert, men her legger Hallbing handlingen tett opp mot faktiske hendelser. Indianerkrigene, slaget ved Little Big Horn, og altså den harde veien vestover, blodsporet til Santa Fe.

Nå må ingen la seg lede til å tro at dette er fantastisk litteratur på noen måte. Det er det ikke, men det er mange kvaliteter her. Språket er forbilledlig effektivt, Hallbing hadde evnen til å fortelle mye på ganske liten plass, uten unødige fakter. Skildringene av naturen gir akkurat de rette western-assosiasjonene, og miljøskildringene føles relativt realistiske. Karakterene er litt mer hipp som happ, med unntak av Kane naturligvis, men boka er fin å lese. Det er en slags oppvekstskildring da naturlig nok, Kanes første skritt på veien til å bli mann, og det er greit nok utført. Selve historien er rett nok ikke så fryktelig spennende, og slutten opplever jeg som et lite antiklimaks, men alt i alt så er dette grei skuring og vel så det.

Kane-bøkene er imidlertid vel så interessante som et slags tidsbilde. Kane er på en måte mennenes idealmann, slik han skulle fremstå på 70-tallet. Hard utenpå, myk inni, men den mykheten var det ingen som skulle se. I hvert fall svært få. Handlekraftige og håndfaste. Kvinner skulle som en hovedregelk elskes, og så forlates, om enn med en hard knute inne i seg. Om det var en helt spesiell kvinne. Boken innledes med en novelle der Kanes foreldre er på vei mot Santa Fe, og havner i et bakholdsangrep. At Kanes far fiker til sin kone for å få henne til å gjøre som han sier i en krisesituasjon er bare sånn det skal være. Både i 1855 og i 1973.

Men kanskje ikke i 2010?

Morgan Kane traff den norske mannen rett i sjela for førti år siden, og det var selvfølgelig ikke noen ulempe at historiene foregikk i det myteomspunnede ville vesten, som alle norske menn hadde et forhold til.

Morgan Kane hadde neppe slått an på samme måte hadde han dukket opp i dag?

Ellers så er nyutgivelsen skikkelig lekker, og selve hovedhistorien har altså blitt supplert, ikke bare med novellen om hvordan Kanes foreldre blir tatt av dage, men også med et par-tre essays om Kanes første revolver, Hallbings første tur til USA, og Finn Arnesen forteller første historie i eventyret om Morgan Kane. Dette er pent gjort, alle som en gang har drømt om å ha et stjerneformet arr på høyre håndbak bør i grunnen bare løpe og kjøpe.

(og ja, jeg har fått boka gratis for å skrive om den, men jeg skriver det jeg mener uansett)

Bok og Film

De koster to femti. For to timer, merk deg det. En mann kan få gjort unna mye på to timer.

Siden jeg er en billig bokhore som gjør hva som helst for en gratis bok, så har jeg tilbragt julens alt for få fridager på sofaen med Jussi Adler-Olsens krim, Fasandreperene, samt et par av Kjell Hallbing aka Lois Mastersons bøker om Morgan Kane. Som om livet er langt nok til å lese middelmådige bøker liksom. Det er ikke det, men heldigvis er det sjeldent helt bortkastet å lese uansett. Innsikt og utsikt kan dukke opp på de merkeligste steder. Etterhvert som Carl Mørck nærmer seg løsningen på sine mordmysterier, og 16 år gamle Morgan Kane nedlegger sin første kvinne,  så får jeg en liten aha-opplevelse under pleddet i sofaen. Godt hjulpet av et nyhetsinnslag som via omveier dukket opp på Telemarksavisas nettsider i romjula.

Det er forsker Cecilie Naper som har funnet ut at nordmenns lesevaner har gjennomgått en radikal forandring de siste årene, og ikke nødvendigvis til det bedre. I 1993 besto utlånstoppen fra norske biblioteker av store deler kvalitetslitteratur. Hamsun, Kafka, Undset, Dostojevskij, Bjørneboe, Skram og Borgen. Men det var den gang, nå leser vi nesten utelukkende krim, spenning og melodrama. Jo Nesbø, Stieg Larsson, Dan Brown og Anne B.Ragde er våre nye litterære fyrtårn, i hvert fall er det dem som blir lest. At vi har gått rundt og snakket om Karl Ove Knausgårds kamp de siste månedene forandrer lite på det.

Nå er ikke jeg så veldig opptatt av at folk skal lese mer Dostojevski, og mindre Dan Brown, det er ikke det. Enda så godt jeg selv likte Forbrytelse og straff, De besatte, og Dobbeltgjengeren, så innser jeg at dette ikke er noe for alle, og man skal lese det man har lyst til å lese synes jeg. Men det er synd om det er slik Napers forskning antyder, at våre lesevaner har blitt mer ensrettet enn den var før.

Vi mennesker er jo enkle på den måten at vi gjerne vil høre de samme historiene om og om igjen, men da helst med en liten twist hver gang som får oss til å tro at det er et nytt eventyr vi hører, og ikke bare den samme gamle regla. Derfor hadde det vært fint om de som har som jobb å fortelle oss hva vi skal lese, prøvde å ta ansvaret for at vi av og til tok noen steg utenfor de oppmerkede løypene, og ga oss noe vi ikke visste at vi ville lese.

Det er lett å tro at alt var bedre før, jeg innbiller meg ofte at forlag og bokklubber var flinkere til å vise frem den virkelig gode litteraturen før. Når jeg på åttitallet en gang meldte meg inn i bokklubben fikk jeg bøker fra forfattere som William Faulkner, Torborg Nedreaas, Knut Faldbakken og Isaac B.Singer i posten. Bøker jeg ikke visste at jeg burde lese, og noen ganger så hadde det kanskje også vært like greit å la være, men som oftest var det bøker som det var noe ved som ble valgt ut som hovedbøker. I natt har jeg akkurat avbestilt månedens hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, den siste boka til Liza Marklund, som hun har skrevet sammen med den amerikanske spenningsforfatteren James Patterson. Til tross for at det finnes en egen bokklubb for krim og spenning, så velger man ofte å la en mer eller mindre middelmådig krimbok være månedens hovedbok i det som vel er bokklubbenes flaggskip, Bokklubben Nye Bøker.

Og det er altså dette som blir julas aha-opplevelse. Når Kjell Hallbing skrev sine bøker om Morgan Kane, så ble de utgitt i pocket på Bladkompaniet, de kostet ikke så mange kronene å kjøpe, og ingen prøvde å innbille noen at dette var stor litteratur. I dag gir man ut ordinær og ganske dårlig krim som nettopp Adler-Olsens Fasandreperene på Aschehoug, binder den fint inn, vil ha mellom tre og firehundre kroner for den, og jammen prøver man å innbille oss at dette faktisk er litteratur det er verdt å lese.

Og nettopp derfor er det jeg misliker Fasandreperne. Historien henger ikke på greip, karakterene er ikke spesielt minneverdige, det er ingenting å hente her av samfunnskritikk, psykologisk innsikt, eller kreative litterære kvantesprang. Men det er ikke så verst underholdende, til seksti kroner på Narvesen med et billig omslag så hadde det vært helt grei tidtrøyte. Til en villedende pris av 389 kroner er dette omtrent som å selge askeavkok eller tilby auramassasje.

Da foretrekker jeg Morgan Kane. Blodsporet til Santa Fe er slett ikke uten litterære kvaliteter, men her later man ikke som om man gjør noe annet enn å forsøke å underholde. Aller Forlag er i ferd med å gi ut bøkene på nytt, og til 99 kroner får man faktisk en ganske lekker liten sak, innbundet, og med tilleggsmateriale. Langt å foretrekke fremfor Aschehougs overprisede fasandrepere.

Men egentlig er jeg ikke sikker på om Naper har rett i at lesevanene våre har endret seg så voldsomt. Vi skal huske på at samtidig som Hamsun, Kafka og Dostojevski toppet utlånslistene på bibliotekene, så leste norske kvinner Sagaen om isfolket med en slik appetitt at opplaget på disse bøkene nå er oppe i seks millioner bøker. Mennene lot seg underholde av Morgan Kane i en slik grad at opplaget hittil er oppe i elleve millioner bøker. Men du fant ikke verken Senor Kane eller Tengel den onde på biblioteket. Det var ikke lødig litteratur, man kunne ikke besudle hyllene med den slags.

Kanskje leser vi ikke mer krim, spenning og melodrama i dag enn vi gjorde for tjue år siden? Kanskje er forskjellen bare at forlagene har skjønt at det er nettopp dette vi vil ha, og atpåtil klart å lure oss til å tro at enhver slapp krimhistorie hører hjemme på biliotekenes ventelister, og for dem som ikke klarer å vente på tur skal den koste like mye som en halvgod flaske whisky?

Bok og Film

Hjorthen ser film mens tankene vandrer: Max Manus

Opplevelsene under vinterkrigen preger Max Manus i filmen, men der tar den seg friheter. Max Manus var aldri i nærkamp under vinterkrigen
Opplevelsene under vinterkrigen preger Max Manus i filmen, men der tar den seg friheter. Max Manus var aldri i nærkamp under vinterkrigen

Det er ikke egentlig så mye jeg kan ta Max Manus på. Joda, jeg er enig med Lea i at språket er unødvendig moderne, og av og til er det både påfallende og irriterende, men mesteparten av tiden klarer jeg fint å glemme det. Ellers så er det meste kompetent utført, skuespillet er ålreit, og Aksel Hennie gjør kanskje sitt livs rolle. Filmen er mindre svart/hvit, og mindre heltedyrkende enn det man kunne frykte på forhånd.

Det eneste er at jeg i store deler av filmen sitter og kjeder meg. Jeg lar meg rett og slett ikke rive med.

Så i stedet lar jeg tankene vandre.

Jeg tenker på likhetene mellom Max Manus og Per Imerslund. Litt trøblete oppvekst. Ungdomstid i eksotiske strøk, Imerslund i Mexico, Manus i Sør-Amerika. Begge to dro frivillig til Finland for å sloss mot russerne under vinterkrigen. Begge to meldte seg til tjeneste for å sloss mot tyskerne når vi ble invadert. Imerslund er nazist og frontkjemper. Manus er sabotør, motstandsmann og helt. Hvor tilfeldig alt tilsynelatende er?

Jeg tenker på at Gregers Gram og John Edvard Tallaksen, som har viktige biroller i filmen medlemmer av Oslogjengen som de jo var, i oktober 1944 deltok i likvidasjonen av en angiver med dekknavnet Odd Klever. Dette skjedde på Luksefjell, og er beskrevet i Ingvar Skobbas bok om krigen i Telemark. Jeg tenker litt på at det kunne vært en langt mer dristig film om man ikke bare hadde konsentrert seg om sabotasjeaksjonene, som er uproblematiske å forsvare, men også brukte litt tid også på likvidasjonene som ble utført.

Men nå skal ikke Max Manus ha vært involvert i likvidasjoner, så da måtte vel filmen hett Gregers Gram i stedet, og med Arnfinn Moland som filmens historiske konsulent, mannen som i sin tid hevdet at norske avisredaksjoner var fulle av nære eller fjerne slektninger av NS-sympatisører, og derfor var mer enn villige til å slippe til historierevisjonister, usanne påstander om krigen, og ufine angrep på hjemmefronten, så kunne man uansett ikke forvente at filmen skulle problematisere motstandsbevegelsens handlinger i særlig grad.

Når jeg etter filmen kommer hjem, og sitter og googler litt etter lesestoff rundt dette emnet blir jeg forresten oppmerksom på Asbjørn Sunde og hans Osvald-Gruppe, som drev med aktiv motstandskamp helt fra 1941, mens Milorg fortsatt ønsket en mer passiv motstand. Frem til gruppen ble nedlagt i 1944 sto de bak 110 kjente aksjoner. De prøvde blant annet å få tatt livet av Henry Rinnan, men der mislyktes de på grunn av angiveri.

Osvald-gruppen tok til tider på seg oppdrag som Milorg fant for risikable eller for skitne, ja i praksis var vel Osvald-gruppen Milorgs aksjonsgruppe i årene 42-43, inntil de fikk stablet noe eget på beina. Det finnes dem som hevder at Sundes gruppe var vår viktigste motstandsgruppe, og kanskje har de rett.

Allikevel fikk verken Sunde eller andre medlemmer av denne gruppen noen utmerkelser etter krigen. De var jo kommunister må vite. Sunde ble så på femtitallet dømt for spionasje for Sovjetunionen, og satt i fengsel i noen år. Først i senere år har det kommet bøker som anerkjenner Osvald-gruppens innsats. På Østbanehallen henger det en plakett til deres ære, og partiet Rødt tok vel i sin tid til orde for å gi deler av området på sjøsiden av Østbanen navnet Asbjørn Sundes plass.

Men vi roter oss langt vekk fra filmen nå. Filmen heter jo fortsatt Max Manus, ikke Asbjørn Sunde.

Og først når filmen drar seg mot slutten synes jeg den hever seg opp et hakk over det litt kompetente men middelmådige inntrykket jeg har kjedet meg over i nesten to timer. Når krigen er over, alle er døde, og Max Manus drukner sine sorger blir tomheten til å ta og føle på. Uten utdannelse, uten nåla i veggen, hva skal han nå gjøre? Morgan Kane-syndromet, ingen trenger en soldat i fredstid. Og så bildene der Max Manus er livvakt for Kong Haakon under hjemkomsten. De norske flaggene langs veien, de glade menneskene, og allikevel bare et bittelite snev av triumf i et flyktig lite smil.

Her er filmen god, resten av tiden er den ikke noe særlig mer enn grei nok, men jammen ser den ut til å klare å få en del ungdommer til å interessere seg for annen verdenskrig. Det er da noe.

Og nå er det bare å begynne å vente på filmen om Henry Rinnan.

Page 1 of 3123
%d bloggers like this: