web analytics

Search Results for: musikk

Hummer og kanari

Hjorthens semi-daglige musikkpille #5: Bonnie Raitt

Bonnie Raitt er ute med ny plate i disse dager. Dig Deep heter den, og dette er en av sangene.

Bonnie er ei stødig dame. Det er 45 år siden hun platedebuterte. Selv “oppdaget” jeg henne i 1989 når hun ga ut fine Nick of Time. Og så har jeg vel mer eller mindre “glemt” henne igjen helt til nå. Men Bonnie ser ut omtrent som hun gjorde på åttitallet, og hun høres ikke veldig forskjellig ut heller. Det er den samme oppskriften. Om noe er hun bare blitt bedre med årene. Det er få som sklir en kvassere slidegitar enn gode gamle Bonnie. Hun synger med autoritet. Bandet hennes er fantastisk. Som vanlig skriver hun noe selv, og gjør noen coverversjoner. Blant annet gjør hun INXS’ gamle Need You Tonight, og slipper unna med det. Langt mer sexy enn Michael Hutchence klarte i sin tid.

Raitt er født i 49, og kan vel karakteriseres som en voksen dame. Så er da også dette voksen musikk for voksne mennesker. Eksepsjonelt godt håndverk, det er egentlig ingenting å sette fingeren på. Jeg digger det i små doser, men blir det mye på en gang begynner jeg å kjede meg litt. Dette har ikke noe med Bonnie Raitt å gjøre, for dette gjelder omtrent alt jeg hører i denne sjangeren. Bonnie er en av dem jeg holder ut lengst, så det så.

Bonnie er baronessen av blues, og hvis jeg husker og gidder å lage julekalender i desember med årets beste plater skal det forundre meg mye om ikke Dig Deep forsvarer en plass på lista.

Hummer og kanari

Hjorthens semi-daglige musikkpille #4: Rayland Baxter

Den beste plata som kom i fjor, som ikke fikk plass i julekalenderen min? Jeg tror jeg må gi min stemme til denne: Rayland Baxters Imaginary Man.  Sjekk bare ut denne pop-perlen:

Åhh så deilig den er. Find the girl with yellow eyes, go and break her heart. En av de sangene jeg likte aller best i fjor. Uheldigvis for Baxter havna han i spillelistesumpa, jeg har hørt mye på Yellow Eyes, men resten av albumet forsvant litt i glemmeboka. Men det er bra det også altså!

Hummer og kanari

Hjorthens semi-daglige musikkpille #3 Heiskell

Hvis du var en av dem som gikk glipp av The Judybats på nittitallet er du tilgitt. Jeg fikk dem ikke med meg jeg heller, men de hadde en liten storhetstid på collegeradio borte i statene. Vokalisten deres ser slik ut:

heiskell-lick

The Judybats holdt det gående fra ca 86 til år 00, før de kastet inn årene. Vokalisten Jeff Heiskell gikk solo, ga ut to plater, men så var det slutt. Jeg har slutta med musikk, sa han. Gidder ikke mer. Han begynte å jobbe i detaljhandelen i stedet. Sånn kan det gå. Men så hadde han en tre-fire sanger liggende som skulle være begynnelsen på tredjeplata. Og han liker ikke å ha halvferdige ting liggende og slenge. Så i 2015 gjorde han den ferdig.

“I don’t know why I’m doing it. There’s no money in it. That’s why I started on it three or four years ago and quit. I just said, ?I’m done.’ But I can’t leave anything unfinished. I have to finish things that I start.”

Sånn ble det altså. Arriving heter plata, og den låter i grunnen ganske fint, selv om den vel høres ut som noe som er fanga akkurat i overgangen mellom åtti og nittitallet, og aldri kom seg videre. For mange kan det kanskje være en fin ting? Jeg koser meg i hvert fall med Faded Letters, og liker det hele godt.

Dette er såpass obskurt at det knapt finnes noe av den godeste Heiskell, som han kaller seg, på YouTube. Men albumet ligger i hvert fall ute på Spotify. Sjekk det ut hvis du gidder.

Hummer og kanari

Hjorthens semi-daglige musikkpille #2: Donnie Fritts

Å nei. Enda en gammal mann med foten i grava som har blitt “oppdaga” av en eller annen  ung hipster, og dermed må de gi ut plate med nedstrippa lydbilde med triste og/eller kloke sanger om livets uendelige melankoli?

fritts

Tja. Kanskje? Men det kan jo være fint likevel. For de som ikke kjenner ham igjen uten et keyboard foran seg, mannen til venstre der er Funky Donnie Fritts. Muscle Shoals fra starten av. Sessionmusiker i 250 millioner år. Kris Kristoffersons faste tangentmann siden det vandret dinosaurer på jorden. Han skrev The Oldest Baby In the World sammen med John Prine. Han spilte i filmer som Bring Me the Head of Alfredo Garcia og Pat Garret and Billy The Kid. Han er en legende bare de færreste har hørt om. Han er 71 år gammel, og kom ut med ny plate i år. Oh Goodness heter den.

Mannen til høyre der er John Paul White. Han er det vel ingen som har hørt om, men han har visst vunnet noe Grammys og greier som medlem i Civil Wars. Han slang innom huset til Fritts en kveld, for å sjekke om det var stemning for å lage en plate, og Donnie spilte noen sanger på wurlitzeren sin. Vet du hva, sa John Paul. Hvis vi skal lage denne plata så gjør vi det sånn. Du synger og spiller på wurlitzer-pianoet, og så bygger vi rundt det!

Og det gjorde de faen meg.

Donnie Fritts har ikke gjort så veldig mye på egenhånd. Jeg tror dette er hans fjerde plate. Kanskje den femte, jeg gidder ikke sjekke, men han ville ikke gjøre noe funky shit denne gangen. Han ville gjøre sanger han virkelig elsker, og sanger han ikke hadde fått spilt inn tidligere. Og resultatet er slettes ikke verst. Det gjør absolutt ingen ting at det slenger noen venner innom og hjelper til her og der. Jason Isbell og Amanda Shires. John Prine. Spooner Oldham, Brittany Howard, Dylan LeBlanc. Og mange mange flere. Men de gjør ikke så mye av seg. Det er Pommes Frites…sorry jeg måtte bare…jeg mener Donnie Fritts som er i sentrum hele veien.

Neida, særlig funky er det ikke, men fint er det. Høydepunktet kommer imidlertid allerede som første spor. Her kan dere se og høre selv:

Hummer og kanari

Hjorthens semi-daglige musikkpille #1 – Watkins Family Hour

Det var så gøy å lage julekalender at jeg har lyst til å fortsette litt til. Så dermed lanserer vi den nye spalten her på bloggen, Hjorthens semi-daglige musikkpille. Dette heter den bare fordi Undre forlengst har kuppa navnet Musikk mens vi puster. Og vi sparker i gang denne nye semi-daglige spalten med denne gjengen her:

watkins1

Watkins Family Hour er navnet. Nærmere bestemt søskenparet Sara og Sean Watkins, tidligere medlemmer i kritikerroste Nickel Creek, som ikke må forveksles med Nickelback. Dama i midten er den ikke helt ukjente Fiona Apple.

Watkins Family Hour er navnet på en fast greie de to søsknene har hatt i hjembyen et tiårs tid nå. Med et knippe andre musikere har de hatt månedlige konserter på Largo i Los Angeles, og det er dette som nå har blitt til en debutplate i år. Den kom i sommer, og består bare av coverlåter. Selv om den ikke fikk være med i julekalenderen er det en veldig koselig og fin plate. Og Fiona Apple er med, og virker som om hun koser seg veldig på den gamle Skeeter Davis-låta Where I Ought To Be, som jo er et stykke unna det hun vanligvis driver med.

Av andre spelukanter her er vel Greg Leisz og Benmont Tench de mest kjente. Låtutvalget er nennsomt plukket fra folk som Roger Miller, Bob Dylan, Lindsay Buckingham, og ikke minst gjør de jo en fin versjon av Robert Earl Keens Felling Good Again. Det finnes drøssevis av sanger om å ha det fælt, men ikke så mange om å ha det bra igjen. Dette er en av de fineste. Sjekk selv:

Page 1 of 6412345...102030...Last »
%d bloggers like this: