web analytics

Search Results for: rudi

Hummer og kanari

10 grunner til at det ikke blir noe blogging i dag heller

205/365 - Nueva Nueva

  1. Fordi verden trenger enda en mening fra noen som ikke vet en dritt omtrent like mye som den trenger enda en diktator med kjemiske våpen.
  2. Fordi innerst inne er jeg nok bare misunnelig.
  3. Fordi jeg ikke har tenkt å åpne hjemmet mitt for asylsøkere og flyktninger.
  4. Jeg har forresten ikke tenkt å la romfolket campe i hagen min heller.
  5. De vet hvor jeg bor.
  6. Fordi dagens outfit er det samme som gårsdagens outfit.
  7. Fordi jeg må ta medisinen min.
  8. You swine. You vulgar little maggot. You worthless bag of filth. As we say in Texas, you couldn’t pour water out of a boot with instructions printed on the heel. You are a canker, an open wound. I would rather kiss a lawyer than be seen with you. You took your last vacation in the Islets of Langerhans.You’re a putrescent mass, a walking vomit. You are a spineless little worm deserving nothing but the profoundest contempt. You are a jerk, a cad, and a weasel. I take that back; you are a festering pustule on a weasel’s rump. Your life is a monument to stupidity. You are a stench, a revulsion, a big suck on a sour lemon.I will never get over the embarrassment of belonging to the same species as you. You are a monster, an ogre, a malformity. I barf at the very thought of you. You have all the appeal of a paper cut. Lepers avoid you. You are vile, worthless, less than nothing. You are a weed, a fungus, the dregs of this earth. You are a technicolor yawn. And did I mention that you smell?

    You are a squeaking rat, a mistake of nature and a heavy-metal bagpipe player. You were not born. You were hatched into an unwilling world that rejects the likes of you. You didn’t crawl out of a normal egg, either, but rather a mutant maggot egg rejected by an evil scientist as being below his low standards. Your alleged parents abandoned you at birth and then died of shame in recognition of what they had done to an unsuspecting world. They were a bit late.

    Try to edit your responses of unnecessary material before attempting to impress us with your insight. The evidence that you are a nincompoop will still be available to readers, but they will be able to access it ever so much more rapidly. If cluelessness were crude oil, your scalp would be crawling with caribou.

    You are a thick-headed trog. I have seen skeet with more sense than you have. You are a few bricks short of a full load, a few cards short of a full deck, a few bytes short of a full core dump, and a few chromosomes short of a full human. Worse than that, you top-post. God created houseflies, cockroaches, maggots, mosquitos, fleas, ticks, slugs, leeches, and intestinal parasites, then he lowered his standards and made you. I take it back; God didn’t make you. You are Satan’s spawn. You are Evil beyond comprehension, half-living in the slough of despair. You are the entropy which will claim us all. You are a green-nostriled, crossed eyed, hairy-livered, goisher kopf, inbred trout-defiler. You make Ebola look good.

    You are weary, stale, flat and unprofitable. You are grimy, squalid, nasty and profane. You are foul and disgusting. You’re a fool, an ignoramus. Monkeys look down on you. Even sheep won’t have sex with you. You are unreservedly pathetic, starved for attention, and lost in a land that reality forgot. You are not ANSI compliant and your markup doesn’t validate. You have a couple of address lines shorted together. You should be promoted to Engineering Manager.

    Do you really expect your delusional and incoherent ramblings to be read? Everyone plonked you long ago. Do you fantasize that your tantrums and conniption fits could possibly be worth the $0.000000001 worth of electricity used to send them? Your life is one big W.O.M.B.A.T., and your future doesn’t look promising either. We need to trace your bloodline and terminate all siblings and cousins in order to cleanse humanity of your polluted genes. The good news is that no normal human would ever mate with you, so we won’t have to go into the sewers in search of your git.

    You are a waste of flesh. You have no rhythm. You are ridiculous and obnoxious. You are the moral equivalent of a leech. You are a living emptiness, a meaningless void. You are sour and senile. You are a loathsome disease, a drooling inbred cross-eyed toesucker. You make Quakers shout and strike Pentecostals silent. You have a version 1.0 mind in a version 6.13 world. Your mother had to tie a pork chop around your neck just to get your dog to play with you. You think that www.GuyMacon.com/flame.html is the name of a rock band. You believe that P.D.Q. Bach is the greatest composer who ever lived. You prefer L. Ron Hubbard to Larry Niven and Jerry Pournelle. Hee-Haw is too deep for you. You would watch test patterns all day if the other inmates would let you.

    On a good day you’re a half-wit. You remind me of drool. You are deficient in all that lends character. You have the personality of wallpaper. You are dank and filthy. You are asinine and benighted. Spammers look down on you. Phone sex operators hang up on you. Telemarketers refuse to be seen in public with you. You are the source of all unpleasantness. You spread misery and sorrow wherever you go. May you choke on your own foolish opinions. You are a Pusillanimous galactophage and you wear your sister’s training bra. Don’t bother opening the door when you leave – you should be able to slime your way out underneath. I hope that when you get home your mother runs out from under the porch and bites you.

    You smarmy lagerlout git. You bloody woofter sod. Bugger off, pillock. You grotty wanking oik artless base-court apple-john. You clouted boggish foot-licking half-twit. You dankish clack-dish plonker. You gormless crook-pated tosser. You bloody churlish boil-brained clotpole ponce. You craven dewberry pisshead cockup pratting naff. You cockered bum-bailey poofter. You gob-kissing gleeking flap-mouthed coxcomb. You dread-bolted fobbing beef-witted clapper-clawed flirt-gill. You jetere steatopygous pilgarlick hircine whigmaleerious rhadamanthine lintlicker. I refer you to the reply given in the case of Arkell v. Pressdram.

    You are so clueless that if you dressed in a clue skin, doused yourself in clue musk, and did the clue dance in the middle of a field of horny clues at the height of clue mating season, you still would not have a clue. If you were a movie you would be a double feature; _Battlefield_Earth_ and _Moron_Movies_II_. You would be out of focus.

    You are a fiend and a sniveling coward, and you have bad breath. You are the unholy spawn of a bandy-legged hobo and a syphilitic camel. You wear strangely mismatched clothing with oddly placed stains. You are degenerate, noxious and depraved. I feel debased just knowing that you exist. I despise everything about you, and I wish you would go away. You are jetsam who dreams of becoming flotsam. You won’t make it. I beg for sweet death to come and remove me from a world which became unbearable when the bioterrorists designed you.

    It is hard to believe how incredibly stupid you are. Stupid as a stone that the other stones make fun of. So stupid that you have traveled far beyond stupid as we know it and into a new dimension of stupid. Meta-stupid. Stupid cubed. Trans-stupid stupid. Stupid collapsed to a singularity where even the stupons have collapsed into stuponium. Stupid so dense that no intelligence can escape. Singularity stupid. Blazing hot summer day on Mercury stupid. You emit more stupid in one minute than our entire galaxy emits in a year. Quasar stupid. It cannot be possible that anything in our universe can really be this stupid. This is a primordial fragment from the original big stupid bang. A pure extract of stupid with absolute stupid purity. Stupid beyond the laws of nature. I must apologize. I can’t go on. This is my epiphany of stupid. After this experience, you may not hear from me for a while. I don’t think that I can summon the strength left to mock your moronic opinions and malformed comments about boring trivia or your other drivel. Duh.

    The only thing worse than your logic is your manners. I have snipped away most of your of what you wrote, because, well … it didn’t really say anything. Your attempt at constructing a creative flame was pitiful. I mean, really, stringing together a bunch of insults among a load of babbling was hardly effective… Maybe later in life, after you have learned to read, write, spell, and count, you will have more success. True, these are rudimentary skills that many of us “normal” people take for granted that everyone has an easy time of mastering. But we sometimes forget that there are “challenged” persons in this world who find these things to be difficult. If I had known that this was true in your case then I would have never have exposed myself to what you wrote. It just wouldn’t have been “right.” Sort of like parking in a handicap space. I wish you the best of luck in the emotional, and social struggles that seem to be placing such a demand on you.

    P.S.: You are hypocritical, greedy, violent, malevolent, vengeful, cowardly, deadly, mendacious, meretricious, loathsome, despicable, belligerent, opportunistic, barratrous, contemptible, criminal, fascistic, bigoted, racist, sexist, avaricious, tasteless, idiotic, brain-damaged, imbecilic, insane, arrogant, deceitful, demented, lame, self-righteous, byzantine, conspiratorial, satanic, fraudulent, libelous, bilious, splenetic, spastic, ignorant, clueless, EDLINoid, illegitimate, harmful, destructive, dumb, evasive, double-talking, devious, revisionist, narrow, manipulative, paternalistic, fundamentalist, dogmatic, idolatrous, unethical, cultic, diseased, suppressive, controlling, restrictive, malignant, deceptive, dim, crazy, weird, dyspeptic, stifling, uncaring, plantigrade, grim, unsympathetic, jargon-spouting, censorious, secretive, aggressive, mind-numbing, arassive, poisonous, flagrant, self-destructive, abusive, socially-retarded, puerile, pinguid, and Generally Not Good.

    I hope this helps…

  9. Statsfeminstene sier jeg ikke får lov.
  10. Føkk…09.41…jeg må komme meg på jobb!
Hummer og kanari

Hjemme hos Rune Rudberg

Borte på nettsiden til Se og Hør så er de åpenbart litt på etterskudd. De har ihvertfall ikke fått opp førstesiden på siste utgave av bladet ennå, så for dem som måtte lure så må jeg nøye meg med å fortelle hva som står der istedet for å bare hive opp et bilde. Nåvel. Hovedoppslaget denne gangen er Rune Rudberg som snakker ut om skilsmissen og utroskapryktene. (Rykter? Rudberg? Neivel?) Det viser seg at dansebandguruen og kvinnebedårereren nå faktisk bor i en bag og kommer til å miste huset.

Her på Hjorthebloggen går vi Se og Hør i næringen og presenterer herved en bildereportasje fra vårt besøk Hjemme hos Rune Rudberg:

Rune ønker oss velkommen til sitt nye hjem. Det ser ikke så stort ut men er faktisk overraskende romslig!

Beliggenheten er strålende. Runes nye hjem ligger i naturskjønne omgivelser ved Akerselva, og det ryktes at noen en gang fisket seks laks rett nedenfor dørstokken her. Selv har ikke Rune forsøkt fiskelykken ennå ettersom eks-kona slo fisketanga i hodet hans slik at den brakk, før hun kastet den folkekjære artisten ut av deres felles hjem. “Jeg hadde jo bare vært på fisketur i Valdres,” sier Rudberg til Hjortheblogg, “men hun mente jeg hadde elget meg innpå ei servitrise på Fagernes.” Noe som musikeren som slo igjennom med kjempehiten “Ut mot Havet” benekter på det aller sterkeste.

Vi blir vist inn i det kombinerte stue, kjøkken og soverommet. “Ja, her sitter jeg og drømmer om å finne den store kjærligheten da, jeg har ikke gitt opp håpet selv om jeg har gått på noen blemmer opp igjennom årene.” Sier sjarmtrollet mens han rydder unna litt klesvask slik at vi får plass. Dansebandkongen serverer kaffe og singoallakjeks. “Jeg har gitt opp dopet nå. Faktisk har jeg aldri drevet med dop. Ja, jeg vet ikke en gang hva dop er. Jeg trodde GHB var den nye deluxevarianten av Ford Granada jeg. Forresten er det ikke noe bedre å drikke en flaske sprit hver dag heller.” Han ruller seg en røyk av tobakk fra et gammelt filterkaffeglass som han har fyllt med gamle sneiper. “Inntektene er ikke hva de en gang var. Bidragsfogden stikker av med det meste, men det gjør ikke noe. Så lenge jeg har trua og gitaren så klarer jeg meg,” sier Rudberg og legger gitaren på kneet og spiller et par akkorder. Vi klaper entusiastisk både fotografen og jeg, og plateartisten som har lagt ned omtrent like mange damer som han har solgt plater, spør om vi er interessert i å kjøpe den siste plata hans. Vi slår til på et godt tilbud og får en CD i hånda.

Opprømte rusler vi hjem i kveldsmørket, fotografen og jeg. Vi har nok ikke hørt det siste fra den sympatiske sangeren med det berømte kvinnetekket. Farvel Rune Rudberg. Farvel.

Løgn og forbannet dikt


Creative Commons License photo credit: AstridWestvang

Ettermiddagen var på hell, og lørdagskvelden hadde allerede meldt sin ankomst både her og der på Skotfoss. Der vi var hadde lørdagskvelden allerede vart i nesten tre kvarter, tippekampen var nesten ferdig med første omgang, og faren til Tom var så vidt i gang med tredje langpils. Det var Tom og Jon-Tore og meg selv som satt å så på, i tillegg til Faren til Tom og Harebikkja King. Mora til Tom var på vakt på kjøkkenet klar til å komme løpende med langpils om behovet skulle melde seg. Det var ikke akkurat det at vi syntes det var så trivelig og hjemmekoselig hos Tom, men de hadde svensk TV, det hadde verken Jon-Tore eller jeg. Gamle trøtte NRK hadde ikke starta tippekampsesongen enda, men svensk TV sendte Everton mot Manchester United, og den ville vi ikke gå glipp av selv om det betydde at vi måtte høre på historiene til faren til Tom. Vi hadde ikke noe spesielt imot disse historiene, det var ikke det, neida det var bare det at hadde du sett nok tippekamper sammen med Faren til Tom, så hadde du hørt de fleste historiene, ikke bare en eller to men faktisk ganske mange ganger etter hvert. For de som kaller seg ordensmennesker og liker å katalogisere ting, så kan det kanskje være til nytte å vite at historiene til Faren til Tom stort sett lot seg ordne på denne måten;
1. Historier om slåsskamper som faren til Tom hadde deltatt i og vunnet 2. Historier om bikkjeslagsmål som Harebikkja King hadde deltatt i og vunnet, eller 3. Historier om slåsskamper som Faren til Tom hadde deltatt i og tapt.
For alternativ 3 så var det kun en historie og den handla om den gang han hadde boksa mot den britiske samveldemesteren, og tapt, men han hadde jaggu slått godt ifra seg ja! Det som mange diskuterte, men aldri når Tom eller faren hans hørte det, var naturligvis hvem som ville gå seirende ut av en slåsskamp mellom faren til Tom og Harebikkja King. Uansett hvem som hadde stikki av med den seieren er det ingen tvil om at det ville blitt litt av en fight!

Vi skal ikke dvele for lenge ved denne tippekampen, men her er ett kort resymé over annen omgangs høydepunkter; ÅÅÅÅÅÅ,NORMAN WHITESIDE!!!!!!!, Fy faen for en speller gutter! Og bare guttungen og. SKYT DA FOR FAEN, DOMMERJÆVEL, BENTE, SPRETT EN LANGPILS TIL MEG!!!!!! STRAFFE!!!!!!!LANGPILS!!!!!!!!Faen jeg må pisse….og sånn fortsetter det i grunnen helt til dommeren blåser av ispedd anekdoter fra faren til Toms fotballkarriere, og den uunngåelige leksa om dødsbacken til Wolverhampton som bare ble større og større, og raskere og raskere for hver tippekamp…DET VAR EN JÆVLA SPELLER DET GUTTER!!!!!

Vel, vi har vel alle sett egentlig litt flere tippekamper enn vi strengt tatt behøver, og en ting har de felles; de tar som regel slutt en gang. Dommerens sluttsignal var som regel ett tegn til oss om å komme oss unna før faren til Tom ble enda fullere. En ting var å høre historiene hans en gang i uka, men neiggu om vi orka å høre dem flere ganger på en kveld!
Denne gangen var imidlertid annerledes. Tom hadde nettopp fått lappen, så vi skulle aller nådigst få låne moren hans sin gamle Cortina mot at vi kjørte Faren til Tom opp til onkel Rudi litt senere på kvelden. Så vi ble sittende.
Samtalen dreide etter hvert inn på det som folk flest snakka om på Skotfoss akkurat på den tida. Flere personer hadde nemlig observert en mystisk person snikende rundt i hagene til folk for å kikke inn av vinduene. Dessuten hevdet flere unge jenter at de hadde blitt skremt av en mann som hadde ligget på lur i skogen ved toppen av slusene, rett i nærheten av Amtmann Aall statuen.
« Faen gutter,» sa faren til Tom, «Hørte dere John hadde oppdaga en fyr som dreiv å kikka inn gjennom stuevinduet hans?»
Det hadde vi jo naturligvis, men det var det liten vits i å nevne.
« John løp ut han, og etter fyren, men akkurat i det han var nær ved å ta ham igjen så hadde kødden snudd seg og det hadde glimta i et eller annet i handa hans. John trodde det var en kniv så han hadde stoppa og latt fyren komme unna. Jævla pyse, skulle vært meg det. Jeg hadde hoppa på jævelen med beina først. Skulle fått seg en skikkelig lærepenge!»
«Hørte du Wenche nesten ble tatt av han fyren ved slusene da?» fortalte Jon Tore. « Hun løp alt hun orka, men han hadde nok tatt henne hvis ikke hun hadde møtt Dagfinn på vei til jobb. Dagfinn hadde bedt fyren pelle seg til skogs så fort de jævla beina kunne bære ham, ellers så skulle han faen i helvete ta meg kaste ham i kanalen!»
Vi lo av det, Dagfinn var over 60 og kunne vel knapt kaste stein i kanalen. Han jobba på bruket og var enorm til å banne. En søndag Dagfinn gikk formiddagen hadde de ringt til bruket fra Suttervika, på andre sida av vannet, og spurt om ikke det var mulig at han fyren som dreiv å banna så fryktelig borte på kabba kunne prøve å dempe seg litt, i hvert fall mens andakten holdt på. Det må sies til Dagfinns ære at han i det minste hadde gjort ett ærlig forsøk. Det hadde imidlertid ikke holdt stort mer enn 20 minutter før glosemesteren var tilbake i gammelt slag. Det var ikke så merkelig at en potensiell overfallsmann ville la seg skremme av kjeften til Dagfinn så sant han ikke visste hvem han var, og det var for mørkt til å se at han egentlig bare var en liten pusling.
«Rart at ikke politiet har prøvd å finne han fyren» prøvde jeg meg med ett innlegg i debatten. Jeg burde visst bedre.
«Politiet!!!» fnøs faren til Tom. «Faen, de er vel for opptatt med å sitte i svartemarja og se viktige ut til å bry seg med slike ting. De jævlane der kan man i hvert fall ikke stole på for fem flate øre, skal man gjøre noe med kriminaliteten må man jaggu meg ordne opp selv!»
Det var ikke bare tomme ord han kom med heller. Ved flere anledninger hadde faren til Tom tatt seg av hverdagskriminaliteten på sin egen håndfaste måte.
En kveld hadde tre stykker fra Åfoss prøvd å rappe bobla til Tore Jonassen, men de hadde blitt oppdaget av faren til Tom og Jonassen før de hadde fått start på kjerra.
Jonassen var spiss på A-laget i mangel av noe bedre, han gikk stort sett i offsidefella, og hadde de ikke satt ut fella sørga mannen stort sett for å sette ut sin egen felle og gå i den. Mange mål ble det i hvert fall ikke på den fyren.
Tyvene la på sprang med borgervernet hakk i hel. Jonassen var egentlig en pyse så han sakket akterut selv om han egentlig var raskere en faren til Tom, eller så kan det være at Tore Jonassen var blitt så vant til å bli avblåst for offside hver gang han startet en spurt at det var blitt en innarbeidet refleks hos ham å stoppe etter noen meter for å klage på dommer og linjemann, men selv om Jonassen ikke var til særlig hjelp hindret ikke det Faren til Tom i å sanke inn to av de tre Åfoss-benglene, klapse dem litt sånn vennskapelig i ansiktet med knyttneven, og få dem til å forstå at biltyveri på Skotfoss var å sammenligne med hestetyveri i det ville vesten, og at de i grunnen var pokker så heldige som ikke ble tatt med opp på Norsjø for å bli hengt. Det var ikke sikkert de ville være like heldige neste gang…
En annen gang hadde han tatt en stakkars guttunge i å stjele sjokolade fra Nidar-Bergene bilen som han kjørte rundt i på den tiden. Stakkaren ble skremt fra sans og samling og overlevert politiet for nærmere etterforskning. Ved den anledningen hadde en av politimennene gitt uttrykk for at dette var knakende flott gjort av faren til Tom, slik skal det gjøres ja!
Dette tok han naturligvis til inntekt for sitt politiske standpunkt når det gjaldt behandlingen av utskudd på samfunnets skråplan. Selvtekt er gøy, og rettsvesenet har uansett nok å gjøre. «Dæven gutter, vet dere hva vi skulle gjort for noe?!?!»
Det visste vi ikke, men vi ventet i spenning.
«Vi skulle faen meg tatt jævelen selv, en av oss kunne kledd oss ut som ett kvinnfolk og spasert opp og ned ved slusene noen ganger. Sett om ikke vi kunne få lurt fram pervofaen, så kunne de andre ligget på lur og kommet løpende, så skulle vi jaggu fått lært ham en skikkelig lærepenge.» Det må innrømmes at dette var et skikkelig kreativt kvantesprang fra den kanten.
«Hvem skal kle seg ut da», lurte Jon-Tore, «Ikke faen om jeg tar på meg kjole og parykk i hvert fall»
Faren til Tom visste naturligvis råd;
«Tom kan være lokkemat, han ser jo ut som ei kjerring allerede med det lange jævla håret sitt». Faren til Tom lente seg bort og lugget Tom litt i håret mens han sa det, «Han trenger jo ikke kle seg ut en gang».
Tom satte ikke pris på det akkurat, han trakk seg litt unna mens han mumlet ett eller annet som vi andre ikke oppfattet, men faren hans ga seg ikke så lett.
«Tør du ikke eller?»
«Er du en sånn liten pyse, tror nesten du er ei kjerring jeg».
Det ville jo ikke Tom ha på seg.
«Hadde det ikke vært for at du er så jævla feit at pervofyren ville oppdage deg med engang, uansett hvor godt du prøvde å gjemme deg i buskene så kunne jeg godt ha gjort det jeg».
Faren til Tom langa ut, men bomma med minst to langpils,
«Frekk i kjeften erru’ au» ropte han, mens han sprang på beina.
«Ska faen meg lære deg å svare faren din jeg».

Dette kunne jo blitt interessant, men heldigvis ringte telefonen akkurat da. Faren til Tom snubla bort for å ta den, og Tom, Jon Tore og jeg benyttet sjansen til å trekke oss tilbake. Vi slang på oss jakkene og gikk ut på trappa.
“Hva skal vi finne på i kveld da gutter?” spurte Jon Tore, og vi debatterte temaet litt frem og tilbake.
”Jaja, først må vi få levert fatteren opp til onkel Rudi før han blir for full” sa Tom og forsvant inn igjen. Etter en liten stund hørte vi høylydt kjefting uten at vi klarte å skjelne ordene. Jon Tore og jeg kikket på hverandre og smilte litt brydd.
Så hørte vi to smell, som om noen klappet to ganger fort med hendene. Like etter kom Tom ut igjen med ett stort rødt merke på kinnet, hadde vi sett nøye etter kunne vi sikkert talt fingrene til Faren til Tom på det merket. Tom selv lot imidlertid som ingenting, og da gjorde naturligvis vi det samme. Tom viftet med nøklene.
”Vi får fyre opp kjerra så kommer vel fatteren snart tenker jeg”.

Som sagt så gjort. Tom satte seg bak rattet, og Jon Tore og jeg smøg oss inn i baksetet. Ikke lenge etter kom Faren til Tom sjanglende og hev seg inn i passasjersetet. ”Ja ja, vi får se om du har lært å kjøre nå da” sa han og spente seg demonstrativt fast i sikkerhetsbeltet. Vi rullet ut i bakken, ned langs hekken til Nordlands trompet og videre ut i Granheimvegen. Tom kjørte rolig og forsiktig og brukte blinklyset der hvor vegtrafikkloven krevde det. Faren til Tom satt med armene i kors og uten å si ett ord før vi svingte inn i innkjørselen og stoppet foran huset til Rudi. Faren til Tom koblet seg løs fra sikkerhetsbeltet, åpnet døren og gikk ut av bilen. ”Du kjører faen meg som ei kjerring også” sa han, smalt igjen døra og gikk opp mot inngangsdøren, bare en anelse ustø. Tom schmokka bilen i gir og spant seg ut av gården til Rudi med ett hyl fra cortinamotoren.

Vi kjørte inn til byen.
Cruiset rundt på stripa i ett par timer.
På den tiden spilte bilen en viktig rolle for oss unge i Skiensområdet, og stripa bugnet av styla taunuser med brede dekk og sjalusier i bakvinduet, candyrøde Volvoer med hvite allycat felger og revehale på antenna, blodtrimma asconaer og mantaer med vinduene åpne og bilstereoen som var verdt minst like mye som bilen på full guffe.
Det kan vel ikke underslås at hellet i forhold til det annet kjønn avhang mye av utseendet på bilen du cruiset rundt i. Det kan heller ikke underslås at vi ikke kunne gjøre oss særlige forhåpninger der vi cruiset rundt i mora til Toms gamle gjennomrustede Cortina. Etter hvert begynte dermed behovet for å finne på noe annet å gjøre å melde seg. Vi satte kursen hjemover mot Skotfoss igjen, ZZ Top kunne formidle via den temmelig skrøpelige kassetspilleren i cortinaen, for det var kassettspiller det var og ikke bilstereo, at hun ikke bare hadde ben, men at hun også visste hvordan hun skulle bruke dem. Noe som var betryggende, vi ønsker oss jo aller helst en fullt førlig kjæreste, selv om det nok kunne tenkes at vi ville lempet litt på kravene bare for å få kline litt der og da.

Vi var kommet til Vadrette da Tom plutselig utbrøt; ”Vet dere hva som hadde vært jævla kult guttær?”
”Har det noe med hun trollet fra Åfoss å gjøre?” spurte Jon Tore.
”Gi nå faen i Annika da, det var bare den kvelden og jeg kunne jo ikke vite at hun var helt skizo i hue, nei det har ikke noe med henne å gjøre.”
”Da er jeg med, hva er det som hadde vært kult?”
”Vi går på pervojakt i slusene!”
Tom var tydelig stolt av ideen og vi lot oss fort smitte av entusiasmen.
På vei ned Grøtsundbakken og den gamle nedlagte butikken til Flohr så var vi i full gang med planleggingen. Her gjaldt det å ta alle forhåndsregler, bevæpne seg til tennene og sørge for å dekke alle fluktmuligheter.

Vi parkerte cortinaen hjemme hos Tom og han forsvant inn i uthuset hvor vi hørte litt romstering, og så litt banking før han kom ut igjen, stolt viftende med ett hammerskaft som han hadde slott en schvær spiker gjennom enden på.
”Denna blir ikke god å få i tinningen tenker jeg!”
Det hadde han sikkert rett i.
”Ta den du,” sa han og rakk den til Jon-Tore som stakk den ned i beltet.
Selv tok Tom med seg ett balltre og selveste Harebikkja King. Han mente bikkja kunne bli god å ha i tilfelle pervofaen stakk av for oss.
Jeg hadde vel ikke all verdens tro på Kings egenskaper som blodhund og menneskejeger, men det var ingen grunn til dype protester.
Vi gikk mot kanalen og på veien stakk vi nedom meg som bodde noen få hus bortenfor.
Jeg spurtet inn og hentet nunchakuen min som jeg hadde kjøpt for alt for mye penger av en av de mer tvilsomme karakterene på Skotfoss. Jeg kunne så vidt slenge den litt rundt slik at det så ganske tøft ut uten fare for å slå meg selv i svime etter å ha gjennomført noen korte treningsintervaller med mopedhjelmen min på hodet.
Nå var vi klare for pervojakt.
Vi var jævla tøffe!

Vi kom frem til slusene og vi sto litt og rådslo hvordan vi skulle gripe dette fatt. Vi ble enige om at hvis vi gikk oppover alle tre samtidig, på slep etter Harebikkja King, så ville vi sannsynligvis lage så mye støy at pervofaen ikke ville tørre å vise seg. Han ventet jo etter alt å dømme på uskyldige små jenter og ville ikke ta sjansen på å bli observert av flere på en gang. Vi ble enige om at den lureste slagplanen var å la en av oss vente i bunnen av slusene med King mens de to andre prøvde å komme seg til Løveid via den mørke og smale siden av kanalen uten å lage noe støy eller oppstuss.
Så skulle en av oss gå i forveien ned igjen langs den veien som folk flest brukte for å se om det kunne lokke frem fyren. Den andre skulle følge etter ett stykke bak, parat til unnsetning og hvis mannen skulle dukke opp kunne vi jage ham mot tredjemann og King i bunnen av slusene. Han kunne ikke unnslippe! Som sagt så gjort, Jon-Tore meldte seg til å stå igjen sammen med King mens Tom og jeg listet oss langs slusekanten oppover.
Vi gikk uten å si et ord, Tom med balltreet i hånden, jeg med nunchakuen inne i jakkeermet.

Vi var kommet nesten til toppen da jeg fikk øye på en underlig skikkelse i lyset fra gatelampen på den andre siden av kanalen. Jeg grep tak i skulderen til Tom og pekte. Han nikket som tegn på at han også hadde sett mennesket på den andre siden. Det var en stor og kraftig kropp som gikk der borte, også den på vei oppover kanalen. Han, hvis det var en han, gikk som om det var midt på vinteren og holkeføre.
Litt sjanglende og ustø.
Håret sto rett opp og ut til alle kanter og vedkommende så absolutt merksnodig ut.
Tom pekte og nikket på en gang og virket overbevist om at dette var vår mann.
Han ville over og ta ham med en gang.
Vent litt signaliserte jeg, usikker på om dette virkelig kunne være den mytiske pervofyren.
Så hørte vi klikk-klakk fra lengre opp i kanalen, det hørtes ut som høyhelte sko og ganske riktig. Ned fra Løveid kom Fru Lynge gående på sitt karakteristiske småtrippende vis.
Hun hadde ikke sett mannen som kom henne i møte så det ut til, men rett før de møttes kikket hun opp og skrek til. Hun smatt forbi mannen og økte farten på trippingen til noe som kunne minne om en spurt.
Mannen snudde seg etter henne og strakk hendene ut. På den andre siden der vi sto fikk vi et glimt av et grovt ansikt som så sterkt sminket ut. All tvil forsvant og i det mannen tok noen skritt etter Fru Lynge mens han veivet med armene og ropte noe som vi ikke fikk tak i så la vi på sprang.
Tom var først med balltreet klart. Jeg sakket litt akterut mens jeg prøvde å fiske mitt slagvåpen frem fra jakka.
Bort til nærmeste sluse løp vi og over den smale slusegangen.
Tom ropte ut og mannen på den andre siden snudde seg mot oss, det var noe kjent med den kroppen men jeg klarte ikke å plassere det.
Ikke hadde jeg tid til å tenke på det heller der jeg løp for å ta igjen Tom som allerede var over på den andre siden, i fullt sprang mot mannen, med balltreet hevet til slag.
Jakka mi hektet seg fast i den dingsebomsen som slusevokteren bruker for å åpne slusen og jeg ramlet ned på kne.
I det jeg kom meg opp igjen var Tom kommet bort til mannen som hevet armene og holdt dem avvergende foran seg.
Det stoppet ikke Tom som kylte balltreet av all kraft rett i ansiktet på mannen.

Han gikk ned for telling.
Falt som en sekk med poteter.
Jeg fikk lirket jakka løs og gikk ut fra slusen.
Ned på gangveien.
En mann kom løpende ovenfra, ropende.
”Hva er det som skjer her?”
Det var Rudi, onkelen til Tom.
”Det er pervofaen,” sa jeg, ”Vi har tatt ham!”
”Det er jo ham vi er ute etter, Arvid har jo kledd seg ut med kjole og sminke og full pakke!”
”Kledd seg ut?” sa jeg og kikket bort nedover langs slusene.
Der lå mannen rett ut på gangveien.
Over ham sto Tom med balltreet og slo.

*Som et lite apropos til Østrem/Ørstavik-debatten. Alle personene som dukker opp i denne lille historien er basert på ekte personer. Derfor er det viktig og presisere at Faren til Tom, som ikke akkurat fremstår i et gunstig lys her, er en fullstendig fiktiv karakter. Til tross for at han har lånt enkelte karakteristiske trekk fra den virkelige Faren til Tom.Da tenker jeg hovedsaklig på historiene om slåsskamper og Harebikkja King.

%d bloggers like this: