web analytics

Search Results for: skotfoss sangen

Hummer og kanari

Follow That Dream – 30 beste ikke-ihjelspilte Elvis-sanger

 

ellevillepressefille

Elvis var mitt første idol. Sikkert som et resultat av all medieomtalen etter hans død i 1977, med påfølgende visning av King Creole som mandagsfilm, comeback-spesialen fra 68, og konsert fra Hawaii på lørdagskvelden. Min første LP var et dobbeltalbum med fransk tittel, med de mest kjente og kjære Elvis-sangene. I et par-tre år var Elvis den største, og jeg fikk flere LP-samlinger til jul de påfølgende årene. Jeg har altså spilt mye Elvis, men så klart, når tenåra begynte og nærme seg var det ikke mye kred å få for å digge Elvis. En eller annen gang rundt 1980 forlot jeg Elvis, og har egentlig aldri vendt tilbake til ham.

Før nå.

Vi var nemlig på ferie i Danmark i sommer, og når det viste seg at byen Randers ikke bare er i besittelse av en egen regnskog, men også har en tro kopi av Graceland, og et eget Elvis-museum. Da var det ikke tvil om at vi måtte innom og ta en titt. Jeg måtte holde meg for ikke å bryte ut i latter når vi gikk gjennom de velkjente Elvis-portene, fikk øye på den troe kopien av barndommshjemmet fra Tupelo, og oppdaget at i plenen var det utplassert høyttalere som spilte Elvis-låter. 24-7. Men inne i Graceland, Randers hadde man en Elvis-shop, og en restaurant ved navn Highway 51 Diner. Maten var god, og jeg kjøpte meg en Elvis-skjorte som jeg kan bruke neste gang det er fest med kultureliten. Woop Woop. Jeg anbefaler en tur innom, om ikke annet for å spise en saftig burger.

Så fikk jeg jo ideen da. Elvis måtte bli neste mann ut i denne 20-beste-spillelistegreia jeg har hatt gående i det siste.

Det viste seg fort at det ble en umulig oppgave. 20 beste Jackson Browne var akkurat passe. Eldkvarn, og James McMurtry like så. For Rod Stewarts vedkommende var det nesten i overkant. Men Elvis har altså spilt inn mer enn 700 låter. Mye ræl så klart. Og klassikerne er spilt så ettertrykkelig i hjel at jeg ikke orker å høre dem en eneste gang til. Men det er ganske mye mellom disse to utpostene som er bra. Hvordan skulle jeg kunne begrense meg til bare 20 sanger?

Jeg besluttet til slutt å utvide kapasiteten til 30 sanger. Han er tross alt kongen. Det må være lov. Så her er den, den definitive lista over verdens 30 beste ikke-ihjelspilte Elvis-sanger. Selvfølgelig helt subjektivt vurdert. Vi gir oss i kast.

1: Separate Ways

Alle kjenner vel Always on my mind, udødeliggjort av Willie Nelson og Pet Shop Boys, men spilt in av Elvis i 1972 like etter at separasjonen fra Priscilla var et sørgelig faktum. Men Always on my mind  var B-sida på singelen. Separate Ways var A-sida. Skrevet av Red West og Richard Mainegra, men når Elvis synger den er det ikke noen tvil om at dette handler om ham selv. Litt utypisk dette med dypt personlige Elvis-sanger, men begge sidene på denne singelen er utvilsomt det. Og det er fint!

2: Any Day Now

Dette er en Burt Bacharach-låt, og er det noe vi vet er det jo at den mannen kan snekre sammen en melodi som fester seg. Ja, han fikk vel forresten hjelp med snekringen av Bob Hilliard. Bob er ellers mest kjent for sangen om de sju jentene i baksetet som alle sammen kysser og klemmer på en kar som heter Fred, mens sangens protagonist må styre bilen og ikke får være med på moroa. Men det har jo ikke noe som helst med Elvis å gjøre. Any Day Now er kanskje mest kjent med Ronnie Milsap, men Elvis gjorde den før det. Han spilte den inn på det som kanskje er mannens beste album, From Elvis in Memphis, og ga den også ut som b-side på den langt mer ihjelspilte In the Ghetto. And his momma cries. Nå ser jeg imidlertid at denne versjonen er fra plata Back in Memphis. Jaja, hva så?

3: True Love Travels on a Gravel Road

Dette er en fantastisk låt. Jeg liker den virkelig godt. Kanskje liker jeg den enda bedre i Nick Lowes versjon, men Elvis gjør på ingen måte skam på den. Denne er i  hvert fall fra From Elvis in Memphis. Som altså er en veldig fin plate!

4: Gentle on My Mind

Dette er jo Glen Campbells sang. Selv om den er skrevet av John Hartford, og spilt inn av noe sånt som 300 forskjellige artister. Blant dem Elvis (Og faktisk Dean Martin!). Nok en gang er vi på From Elvis in Memphis, og selv om det fortsatt er og blir Campbells sang etter dette, synes jeg Kongen gjør en flott versjon av den her.

5: If You Talk In Your Sleep

Her er det Memphis-Mafia-medlemmet Red West som er låtsnekker igjen, akkurat som på Separate Ways, denne gangen i tospann med Johnny Cristopher. I 1973 leide Elvis det velkjente platestudioet Stax ved et par anledninger. Det hadde vært morsomt om han hadde leid studioets faste backingband i samme slengen, sett hva det hadde blitt til. Men Elvis hadde et rimelig bra backingband selv, og det var dem han tok med seg på disse innspillingene. Hans siste ordentlige utbrudd av inspirasjon og kreativitet. If You Talk In Your Sleep ble gitt ut på plata Promised Land i 74, men hør heller på plata som bare heter Elvis at Stax. Den er gøyal!

6: You Gave Me a Mountain

Dette er pompøst og mektig. Som en fantasy-roman. Hovedpersonen har hatt et helsikes liv, fullt av vanskeligheter. Moren hans døde under fødselen. Faren hatet ham for å ha kostet kona hans livet. Det er oppoverbakke etter oppoverbakke. I fengsel for en forbrytelse han ikke har begått. Du trenger bare synge The, i stedet for A i refrenget, så har du balladen om Tyrion Lannister. Storslagent!

7: Slowly But Surely

Dette er en bagatell, men den er catchy og går rett i hjernen på deg. Den er fra den mørke perioden mellom militæret og comebacket i 1968. Den perioden der Elvis stort sett bare spilte inn teite filmer, og ga ut teit musikk som passet den teite handlingen. Slowly But Surely er fra den fjollete Fun in Acapulco som jeg fikk tigget meg til å se hos en kompis med svenskeantenne. Jeg elsket den nok ikke like mye som King Creole, men joda, jeg likte den godt. Nå i etterkant irriterer teksten meg litt, med sin insistering på at han skal vinne over denne kvinnen slik at hun blir akkurat slik som han vil at hun skal være. Sakte men sikkert vil hun nok lære seg at det er hans måte som gjelder.

8: US Male

Denne er nok på lista mest for at jeg kan fortelle en anekdote. Jeg var ti år gammel når Elvis døde, og jeg kunne på den tiden langt mindre engelsk enn det pojken på sju og et halvt kan i dag. Jeg pleide å spørre faren min hva de forskjellige titlene betydde. Hva betyr Shake Rattle and Roll, spurte jeg, og gamlingen demonstrerte med noen forsøksvise vrikk på rumpa. Slike ting man ikke kan vaske vekk fra øynene dessverre. Når jeg hørte denne spurte jeg ham om hva Male betydde. Han trodde jeg mente mail, og svarte at det betydde post. Så jeg har i store deler av mitt liv gått rundt og trodd at denne sangen handlet om det amerikanske postvesenet. Den gjør ikke det. Den handler om at hvis du er en innvandrer med fettete fingre bør du holde deg unna dama til amerikanske menn, hvis ikke vil de slå hodet ditt flatt som et frimerke.

9: Kentucky Rain

Greit, så har du sakte men sikkert fått lurt dama til å slå seg sammen med deg. Men med disse småpsykopatiske greiene du driver med kan det jo aldri bli noe lykkelig samliv. Klart dama blir lei når du truer alle som ser på henne med juling. En dag får hun selvfølgelig nok, og stikker sin vei. Så kan du vase rundt i det kalde regnet i Kentucky. Prøve å spore henne opp. Jeg håper ikke du klarer det. Du fortjener henne ikke. Sant og si er jeg litt bekymret for hva du kommer til å gjøre med henne om du finner henne…

10: T-R-O-U-B-L-E

Jerry Chestnut skrev denne om en kompis han hadde. Little David Wilkins, som var en musiker som pleide å spille til dans på kveldene i Nashville på syttitallet. Han maste på Chestnut om å skrive en hit til ham, og Chestnut satte seg ned og skrev denne. Både om ham, og i utgangspunktet til ham, men når Elvis ville ha den, så var det selvfølgelig ingen bønn. Kongen fikk den. Siden har Travis Tritt hatt en hit med den også. Tritt rimer på hit. Ikke rart han har gjort suksess.

11: Follow That Dream

Jeg innbiller meg at jeg hadde en Elvis-plate som het Follow That Dream den gang da, og det var ikke musikken fra filmen med samme navn. Men jeg tar kanskje feil. Uansett har jeg alltid likt denne låta. Filmen fikk jeg imidlertid aldri sett. Sikkert ikke så farlig.

12: Night Rider

Elvis ga ut Pot Luck i 1962, og det skulle gå sju år før han igjen ga ut en “ordentlig” plate igjen. Ok, det var en teit formulering. Han ga ut filmmusikk, og vel også litt gospel i mellomtiden. Det er vel ordentlige plater det også. Men Pot Luck er altså materiale og innspillinger gjort kun for å gi ut en plate. Ikke for å selge en film, eller hilse opp til Gud. Problemet var bare at den ikke gjorde det så himla bra, sammenlignet med f.eks filmmusikken fra Blue Hawaii. Men det er noen gode låter på den. Som denne, som er skrevet av Doc Pomus og Mort Shuman. De gutta der har vel aldri levert en dårlig låt. Som et lite apropos: En av de fineste platene som ikke finnes på Spotify er Johnny Adams’ plate The Real Me. Den inneholder kun Doc Pomus-sanger, og er helt fantastisk. Hvis noen tilfeldigvis har denne på lur, gi meg et pip. Og en kopi.

13: Hard Headed Woman

Elvis døde altså i 77, jeg var ti år, og gikk i fjerde klasse. Eller jeg gikk ikke i fjerde klasse da. Jeg skulket stort sett. Så jeg ble sendt på internatskole i Kviteseid, ti mil unna Skotfoss. Der var det leggetid i skapelig tid så klart, og dette lot seg nok ikke kombinere med den ukentlige mandagsfilmen. Så når NRK skulle vise King Creole sende gamlingen med beskjed om at jeg måtte få lov til å sitte oppe og se den filmen, siden jeg altså hadde pådratt meg et alvorlig tilfelle av Elvis-dilla. Det var den mest fantastiske filmen jeg noen gang hadde sett. Det var vel også den siste gangen Elvis faktisk prøvde å være skuespiller, og ikke bare Elvis som spiller i en film. Han klarer seg rimelig bra. Alle husker låta Trouble fra filmen, og Øystein Sunde gjorde King Creole om til Bokreol. Så da får det bli denne låta som får være med på denne lista.

14: Dirty Dirty Feeling

Elvis kom tilbake etter to år i militæret, og spenningen var stor. Hadde han det fortsatt? Den første plata etter oppholdet i uniform lovet godt. Elvis is Back kom i 1960, og er definitivt en av Elvis’ sterkeste album. Dette er en svært så kort, og svært så fengende liten sak, levert av radarparet Leiber og Stoller. Men om man hører på teksten må man atter en gang begynne og lure litt på kvinnesynet til herr Presley. I hear you’re pretty good at runnin’, But pretty soon you’ll slip and fall That’s when I’ll drag you home with me girl. I’m gonna chain you to the wall. Dama er vel i Kentucky og gjemmer seg tenker jeg

15: Ain’t That Loving You Baby

Elvis hadde permisjon fra militæret, sommeren 1958, og brukte tiden til å spille inn noen låter for RCA. Clyde Otis og Ivory Joe Hunter hørte rykter om dette, og hev seg rundt og slang sammen en låt i hui og hast. Det er denne. I hvert fall er det slik historien går, men den er nok ikke helt sann, all den tid en eller annen Eddie Riff ga ut denne sangen allerede i 1956. Uansett. En ganske typisk femtitalls Elvis-rocker, som svinger bra. Elvis selv likte den ikke noe særlig, og sangen havna i skrivebordsskuffen i seks år, før noen fant på å plukke den frem og putte den på en single. Det ble en hit det.

16: I Was the One

Jimmie Dale Gilmore gjør denne på sin plate Spinning Around the Sun. Jeg visste jeg hadde hørt den før, men klarte ikke å plassere den. Men når jeg holder på med denne lista dukker den jo opp. Det er selvfølgelig Elvis som gjorde den først. Han spilte den inn for sin første LP for RCA, og la den også som B-side på Heartbreak Hotel. En glemt liten perle.

17: One Sided Love Affair

I Was the One fikk imidlertid ikke plass på den originale versjonen av denne første RCA-LP’en. Den måtte vente på nyutgivelse med bonusmateriale. One Sided Love Affair fikk imidlertid være med på originalen.

18: Long Black Limousine

Men for å være ærlig. Jeg klarer ikke å la meg engasjere så veldig i den unge Elvis lenger. Derimot finner jeg mye glede i den mer voksne Elvis som dukker opp etter at han gjorde comeback-spesialen i skinnklær på TV i 1968. Særlig setter jeg pris på plata som kom i 1969. From Elvis in Memphis. Det er en plate full av perler, og kanskje er dette den perleste av dem alle. Opprinnelig en ganske klassisk countrylåt, men Elvis pumper den full av sjel. Elvis blir ikke så mye bedre enn dette.

19: Hurt

I 1976 var forfallet godt i gang. Elvis gjorde sine innspillinger på Graceland, og man hører alderen komme sigende. Han er ikke like vital. Det er ikke mye hopp og sprett. Men mannen kan jo fortsatt synge fletta av de fleste. Hurt er fra det som skulle bli hans nest siste studioalbum, From Elvis Presley Boulevard, Memphis Tennessee. Den plata er spilt inn live på Graceland, og skulle bli kongens siste ordentlige studioinnspilling.

20: Reconsider Baby

Dette er en Lowell Fulson-låt, som også er hentet fra den fine Elvis is Back-plata. Den er vel spilt inn ca to millioner ganger, og er en standard blueslåt. Er den egentlig spilt litt i hjel? Nja, den får være med likevel.

21: I Really Don’t Want to Know

Noen vil protestere, men det går an å hevde at Elvis var på toppen av sin karriere sånn ca rundt 1970. Som vokalist var han aldri bedre enn han var i perioden fra From Elvis in Memphis i 1969, til Elvis Country i 1971. Denne er fra Elvis Country, og her gjør han vel bare sanger som han selv har et sterkt forhold til. Han gjør dem alle sammen til sine. At jeg velger akkurat denne låta fre den plata skyldes nok mest at favorittene fra åttitallet, Jason and the Scorchers en gang gjorde en knall versjon av denne. De rocker bittelitt hardere, det skal de ha.

22: It Hurts Me

Dette er en litt sånn gjemt perle i kongens katalog. Gitt ut som b-sida på singelen Kissin’ Cousins på tidlig sekstitallet, men stort sett glemt i etterkant. Charlie Daniels har skrevet den sammen med Joy Byers, men det var en ganske god stund før djevelen dro ned til Georgia.

23: Promised Land

Jeg tror dette må ha vært mitt første møte med Chuck Berry, skjønt det fant jeg ikke ut før lenge etterpå. Åpningssporet og tittelsporet på en utgivelse fra 1975. Jeg likte denne veldig godt way back when, og det er jo en knall låt. Elvis er i bra slag, etter en lang periode med konserter og full fart. Men etter dette går det bare nedoverbakke.

24: It’s Midnight

Dette er også fra Promised Land-utgivelsen fra 1975. Muligens den platas høydepunkt. Tidligere nevnte Jerry Chestnut står bak denne også, sammen med Billy Edd Wheeler.

25: Talk About the Good Times

En Jerry Reed-låt, spilt inn i de før nevnte rundene i Stax-studioet i 1973, og gitt ut på plata Good Times i 1974. Good Times in deed!

26: Edge of Reality

Dette er mer kuriosa er jeg redd. Elvis prøver seg på psykedelia. Okay, kanskje ikke VELDIG psykedelisk, men i hvert fall temmelig utypisk Elvis. Kanskje mer interessant enn egentlig bra?

27: My Boy

Dette er svulstig og pompøst så det holder. En far snakker til sin sovende sønn. Ekteskapet er kjærlighetsløst og tapt, men faren holder ut, av hensyn til sønnen. Elvis synger jo fletta av mannen som gjorde denne først. Richard Harris. Ja nettopp. Den Richard Harris. Humlesnurr himself, selv om også Harris kommer bra fra denne. Hvis du skulle komme over plata til Richard Harris, som altså heter My Boy, bør du ta en lytt. Rett og slett et konseptalbum der vår helt møter en kvinne, forelsker seg, setter barn på henne, gleder seg til fødsel og farskap, før alt går til helvete på side to. Jimmy Webb leverer et par høydepunkt der. Men nei, LP’en til Harris solgte ikke noe større.

28: Funny How Time Slips Away

Okay, ett spor til fra fine Elvis Country da. Skrevet av Willie Nelson. Green on Red gjorde en fin versjon på åttitallet. Rart hvordan tida flyr når man har det gøy. Eller når man har det kjipt. Tida flyr uansett virker det som. Nå er vi snart i mål her.

29: Twenty Days and Twenty Nights

Fra 1970-utgivelsen That’s the Way It Is. Denne gangen er det Elvis som stikker av fra dama, lar henne sitte igjen med en bunke regninger. Viser seg at det er et feilgrep. Han klarer seg ikke uten dama. Burde nok tenkt på det litt før.

30: If I Can Dream

Selveste avslutningen på det famøse comeback-showet på TV i 1968. Spilt inn to måneder etter at Martin Luther King ble drept. Produsenten av TV-showet, Steve Binder, trengte en sang som kunne være en verdig finale på programmet. Han snakket med Elvis om det, og drapene på King og Bobby Kennedy kom opp i samtalen. Binder tok dette med seg videre til Walter Earl Brown, og han banka sammen noen toner og ord. Han spilte og sang den for de ansvarlige, blant andre mangeren til Elvis, Colonel Tom Parker. Dette er’kke noen Elvis-sang, var hans reaksjon, men Elvis ville gjerne prøve. Han ga alt han hadde, kordamene gråt, og etterpå erklærte Elvis at heretter ville han aldri synge en sang, eller spille i en film, han ikke kunne tro på. Jadda. Det er storslagent og fint, og det går nesten an å tro på at en gang skal det bli like fint å jobbe som å danse.

That’s it. La hodene rulle. Dette er i hvert fall mitt forslag. Jeg anerkjenner at det neppe er ditt forslag, og at det sikkert går an å lage en annen liste med tredve helt andre låter. Prøv da vel?

Du finner spillelista i Spotify her. Og i Wimp her.

Hummer og kanari

1981-29-14 blogg å herregud

En av ulempene med å jobbe i kommunen er at tilgangen på frynsegoder er heller…frynsete. Særlig i denne kommunen, for den er på vei tilbake til ROBEK for full fart etter å ha gått på et overraskende 15 millioners underskudd i fjor. Ikke at jeg klager, jeg har fått normal døgnrytme igjen og trenger ikke frynsegoder på noen år ennå, men det eneste frysnegodet jeg så langt har notert meg er at jeg får lov til å høre på Radio Norge under utføringen av morgenrutinene. Uten å betale avgift til TONO.

Egentlig er konseptet til Radio Norge ganske irriterende, dere vet, musikk fra de fire siste tiår eller hva de nå sier for noe. Masser av hits som du kanskje helst skulle sett forble gjemt og glemt der inne i hjernebarken et sted. Det er ikke lett å være up and coming artist i dag, når radioen foretrekker å spille Nikita og I Was Made For Loving You på høy rotasjon hele dagen. Og natten med.

Men så er det den jævla nostalgien som det er så fordømt vanskelig å unngå. Jeg koser meg med Radio Norge både titt og ofte må jeg dessverre innrømme. Hver dag så har den slags ti på topp-greie fra et enkelt år, og tidligere denne uken spilte de det som skulle være de beste hitlåtene fra 1981. Det var en litt pussig opplevelse.

Ja, de kunne godt slutte å mase om at det er 29 år siden forresten, jeg VET at jeg drar på åra.

Men det var altså en litt pussig opplevelse å høre igjen disse hitlåtene fra 1981. De spilte blant annet Finn Kalviks episke Aldri i livet. Den fikk jo 0 poeng i den internasjonale Grand Prix-finalen, men nekter å legge seg ned og dø av den grunn. Jeg har en ganske klar oppfatning av at når denne sangen dummet ut Norge for hele Europa, så var jeg fortsatt et barn. Og det var jeg kanskje, men jeg innbilte meg altså at jeg ikke bare var et barn, men et relativt lite barn på den tiden.

Eller…ikke et lite barn da, men fortsatt så lite at jeg var mer opptatt av fotball enn av jenter. Bare det at jeg faktisk så på Melodi Grand Prix det året burde egentlig bekrefte det der. Det var noe som hørte den pre-pubertale barndom til.

Senere spilte de Kim Carnes, Bette Davis Eyes, som jeg av en eller annen grunn forbinder med Corner gatekjøkken og Ford Taunus, og Gyllene Tiders När vi två blir en, som jeg også forbinder med pubertet og alt det faenskapet der.

Det virker altså helt umulig for meg at Aldri i livet og När vi två blir en kan stamme fra samme år. Jeg får det ikke til å stemme!

Forklaringen kan jo være at  När vi två blir en brukte ganske lang tid på å nå frem til min vennekrets. Ting gikk litt senere den gangen, musikken spredde seg på en litt annen måte enn den gjør nå i internettets tidsalder. Ungdommen på Skotfoss var kanskje ikke helt oppdatert på musikkfronten, og i Kviteseid hørte man på Lillian Askeland og Dolly Parton. 200 mil igjen å kjøre, og veien ruller videre som før. Haiker du med meg så får du høre, en sang om en trailersjåfør.

Men sannsynligvis så er det bare det at det skjedde så mye i 1981 at hukommelsen kødder med meg. For tenker jeg etter så var 1981 den sommeren jeg gikk med avisa, og når jeg var ferdig med ruta pleide jeg å legge meg på sofaen med høretelefoner og spille enten The River, eller Gyllene Tiders Moderna tider, og på den plata var jo den der forbanna När vi två blir en.

Jeg fylte 14 år i august 1981.

Etter at jeg var ferdig med morgenrutinene den dagen så ble det tid til å se slutten av frokost-TV. Der hadde de besøk av ei som er 14 år nå i 2010. Voe, jenta fra Hønefoss som er landets mest leste blogger, og hun gjorde jo et godt inntrykk. Langt bedre enn om de hadde putta meg på TV i 1981. Hun hadde med seg moren sin, og jeg hang meg opp i en ting som de fortalte. Det er jo ganske mye trøkk rundt Voe og bloggen hennes, så der hadde foreldrene engasjert seg veldig. De leste gjennom alle kommentarer, og det er ingen liten jobb, i skrivende stund er det 659 kommentarer på den bloggposten jeg linker til i dette avsnittet. Dessuten leser de i gjennom mailen hennes, siden hun får en hel masse henvendelser også på den måten.

Og da lurer jeg på hvor morsomt det egentlig er å ha landets mest leste blogg, når resultatet er at foreldrene leser alt du skriver, og alt alle andre skriver til deg. Ville jeg latt mine foreldre lese min mail i 1981, om noe slik hadde eksistert? Et ganske så hypotetisk spørsmål siden ingen hadde brydd seg uansett, men nei, jeg ville hatt mailen for meg selv. Aldri i livet om jeg hadde latt noen voksne lese mailen min.

Og jeg tenker på hvordan det var å være 14 år, og hvordan min blogg ville sett ut om jeg hadde hatt en når jeg var 14. Det er ganske vanskelig å forestille seg egentlig, det hadde nok blitt ganske frynsete greier.

Men så er det sikkert sånn at Voe har en mailadresse i tillegg til den som er knyttet til bloggen hennes, og den gjetter jeg på at hun holder for seg selv.

Hummer og kanari

Vi mimrer om bedre tider…

Egentlig holdt jeg med Brann før jeg holdt med Odd, noe som i all hovedsak skyldtes to ting. For det første så hadde jeg lest i en fotballbok at Brann var Norges svar på Manchester Untited, og for det andre så sognet jeg til den “bydelen” på Skotfoss som spilte under navnet Brann hvert år under det sagnomsuste Skotfossmesterskapet. (De andre lagene der var Strong, Mercantile og Brodd. Var det ikke ett til forresten? Reino?)

Så det er klart det er morsomt med seriegull til Bergen for første gang siden 1963.

Men etter at jeg begynte å sykle til byen for å se Odd på Falkum så er det klart at lidenskapen og lidelsen, den ligger fortsatt hos de sorte og hvite. Det er morsomt når Brann vinner, og for hvert år som går her borte i ville vesten så blir det vel morsommere og morsommere også. Men jeg er ikke lei meg hele kvelden når Brann taper, slik jeg må skjerpe meg for å la være å bli når Odd går på en smell.

…og i år har det dessverre blitt litt for mange smeller. Håpet er fortsatt til stede, men alle solemerker tilsier nå nedrykk. Så tilgi meg folkens, men her må det mimres litt over den gangen tidene var bedre. (Men sangene like forbanna dårlige)

Edwin Van Ankeren for eksempel, han var ikke god å møte:

…og keeperen vår var faktisk så grei at han slang seg innimellom:

Skal man dømme etter Odde-sangene så må det vel innrømmes at nedrykk er fullt fortjent, men denne er da ikke så ille?

Og om det verste skulle skje så er det uansett rett opp igjen. Vi sees i 2009.

Løgn og forbannet dikt

Epleslang lønner seg aldri

Tidligere i uka skrev jeg en post som fikk Lord Kent til å kommentere at dette var en post han skulle ønske det var han som hadde skrevet. For å gjøre bot på det så følger her en post som jeg virkelig skulle ønske at det var Lord Kent som skrev.

Dette er en liten historie som jeg aldri har fortalt til en levende sjel, forståelig nok, og grunnen til at jeg i stedet nå legger den ut på bloggen til glede for mine tusener av lesere må vel være fordi jeg har lest at potensielle arbeidsgivere googler de arbeidssøkende før de eventuelt ansetter. Etter denne posten kan jeg bare glemme å bytte jobb, og det er et uttrykk for lojalitet som jeg håper vil komme sterkt til uttrykk fra arbeidsgivers side når det nå igjen nærmer seg tiden for julepresanger, julebord, og julegratiale. Vi er heretter bundet sammen i et skjebnefellesskap på godt og ondt.

Dette skjedde i de dager mens Habben enda ikke hadde flyttet på Heia. Ikke det at han bodde i mer urbane områder, nei…Habben bodde på toppen av en grisebratt og usannsynlig lang bakke, midt inne i skogen. Der leide han leilighet av en fyr som het Laffen. Hvorfor han bodde akkurat der var en kilde til stadige spekulasjoner på Skotfoss, og jeg vet ikke helt selv. Det som imidlertid er fakta er at Habben på den tiden aldri hadde penger, så det er vel mulig å anta at han hadde en eller annen ordning med Laffen om å gjøre opp husleia i naturalia.

Men spekulasjoner til side, en kveld var jeg på besøk hos Habben der oppe i skogen. Det var en fin høstkveld, og jeg vil vel anta at jeg var der for å se på film, spise snacks, og høre på REO Speedwagon. Slikt man gjør når man er ung. Selv bodde jeg da inne i byen, noe sånt som sju-åtte kilometer unna, og jeg hadde ikke bil, ikke sykkel, ikke penger til taxi, og når det lakket og led litt utpå natta så var den eneste måten å komme seg hjem på apostlenes hester.

Ikke at det var noe å henge med geipa for, jeg hadde da spasert de 15 kilometrene før uten å bli andpusten eller sliten i beina. Været var godt, formen var fin, og jeg la lystig i vei. Etter å ha jogget lett ned den nevnte bakken så fikk jeg den knakende gode ideen å klatre inn i en hage og ta med meg et par epler som niste. Det kan være lurt å ha noen forsyninger å stappe i magen når man skal gå to mil i tilfelle blodsukkeret blir litt lavt. Jeg forserte gjerdet, stappet lommene fulle av epler, og la i vei.

Når man skal gå langt så er det viktig at man legger an en bra marsjfart allerede fra starten av. Når man har nesten to og en halv mil å forsere så nytter det ikke å drunte av gårde, da kommer man aldri hjem. Nei, man må sette fart fra starten av, finne en passende rytme, og så bare legge i vei. Det var det jeg gjorde. Beina lystret, kondisjonen var upåklagelig, og jeg holdt en upåklagelig fart. På vei opp Grøtsundbakken vinket jeg freidig og tilfreds til en Ford Cortina som jeg passerte, den klarte ikke å holde følge enda den gira ned og forsøkte å dra på. Jeg plukket opp et eple og begynte å knaske ivei mens jeg nynnet litt på “Take it on the Run”.

På toppen av Grøsundbakken merket jeg det for første gang. Jeg trodde først det tordnet, men så viste det seg at det kom fra magen min. BLORROBRLOMMMM!!! sa det.

Ojsann, nå hadde det gjort seg med et toalett i nærheten. Eplene hadde satt fart i forbrenninga, det var i grenselandet mellom sen natt og tidlig morgen, det var snev av lysning å spore, jeg befant meg fortsatt tre mil hjemmefra, uten døgnåpne bensinstasjoner eller rasteplasser i nærheten, og jeg måtte drite. Jaja, det var bare å knipe igjen. Ingenting annet å gjøre. Jeg økte farten en liten smule og gikk over til å nynne på “Ridin the storm out” istedet.

Magen roet seg litt, farten var fortsatt god, og jeg tok den siste biten av eplet og pælmet det ned skråningen med håp om å treffe Skotfosselva. Jeg hørte ikke noe plask. På Vadrette romlet det i magen igjen akkurat i det jeg passerte skiltet som fortalte at det bare var 32 kilometer igjen til Skien. Jeg lirket forsiktig ut en fis, og kjente at det begynte å bli litt mer prekært nå. Småfuglene i hekken hadde så smått begynt å synge, men de sang ikke sangen min. Jeg var stiv og støl som i en gammal B-film, og den filmen var faen ikke mye bra. Jeg tørket svetten av panna og la inn et nytt gir mens jeg knep igjen rompemusklene alt jeg kunne.

Denne natta er forøvrig grunnen til at jeg ikke kan se på kappgang uten å få flashbacks og vonde minner. For ikke å snakke om hvor oppgitt jeg blir over hvor seint de går. Når jeg var ung hadde jeg gått fra dem alle sammen. Når jeg kom til Falkumbrua uten å ha driti i buksa så trodde jeg faktisk at jeg skulle klare det. Nå var det ikke lenge igjen. Ulempen var selvfølgelig at vi nå var kommet til bebodde strøk. Det presset på, og det romlet i magen. Kanskje var det en tabbe å ikke stikke inn i skauen mens jeg enda hadde hatt muligheten? Nåvel, det toget var gått nå. Kortere vei hjem enn tilbake til skauen, men faen, Faen, FAEN som det hastet!

Det hastet så fælt at jeg fant ut at selv med min imponerende marsjfart så var det nå kanskje nødvendig å gå over til lett jogging. For ikke å si spurting. Det var ikke lengre hjem nå enn at jeg skulle kunne jogge mesteparten av veien uten å kollapse eller få hjertesvikt. Jeg la i vei, nynnende på “I can’t fight this feeling anymore”
Da var det jeg fant ut at det er mye vanskeligere å knipe igjen rompemusklene når man jogger enn når man går…OH SHIT!!!

Dette gikk ikke lenger, jeg skjærte ut av veien, inn i en strategisk plassert og stor hage. Ute var det nesten blitt lyst og jeg håpet ikke de sto noen bak kjøkkengardinene og fulgte med nå. Jeg slang meg inn bak noen busker, innså at jeg ikke var særlig godt skjult verken fra vei, hus eller nabohus, men det var det ikke tid til å tenke på nå. Her var det krise! Jeg rev opp bukseknappen, dro ned glidelåsen og dro ned buksa mens jeg huket meg ned…akkurat litt for seint. Ikke at jeg ble stående igjen for å beundre etterlatenskapene mine, men selv om jeg nok rakk å få det meste av det ned på bakken til glede for den som stelte i hagen, det ville nok bli grønt og fint akkurat der neste vår, så kan det ikke nektes for at det havna litt bæsj i buksa også. Og vi snakker om mer enn bremsespor her…

Akkurat her er det mulig at KEE ville tatt en pause og kontemplert litt over hvor mye deiligere det egentlig er å drite enn å pule, særlig når du er skikkelig trengt, men jeg var bare dritflau der jeg sto. Dårlig skjult i en eller annen hage, tidlig en morgen, med bæsj i buksa og buksa på knærne. Det var ikke mitt fineste øyeblikk…

Jeg lirket av meg bukse og underbukse, sparket underbuksa inn under en busk og tok på meg buksa igjen. Kom meg ut av hagen fortere enn svint, og gikk hjem i normalt tempo. Heldigvis uten å treffe en sjel. Jeg gikk rett i dusjen, og så i seng, og gikk ikke utenfor døren på en drøy måned.

…og moralen i historien? Epleslang lønner seg aldri, styr unna REO Speedwagon, og gå på do i tide. For dem som trenger litt hjelp til å huske på dette, den nyeste skjorta borte i hjortheshoppen har følgende motiv på brystet. Løp og kjøp!

Hummer og kanari

Cash is King

Om det er tilfeldig eller ikke vet jeg ikke, sannsynligvis er det vel det, men den forrige plata som vi tok for oss i vår lille musikkspalte het “The Man vith the Blue Guitar”. (jada, den het jo egentlig mye mer en det, men her skreller vi oss ned til essensen) Nå har turen kommet til en av populærmusikkens aller største bautaer, Johnny Cash, og hans første langspiller het “Johnny Cash and his hot blue guitar”. Kan Cash ha vært en av Peter Cases inspirasjonskilder? I en eller annen grad så har han nok sikkert det, selv om den blå gitaren nok helst har med tilfeldigheter å gjøre? Jeg har en blå gitar jeg også, men det er nok ikke primært Johnny Cash sin skyld. Han har alltid vært der i bakhodet et eller annet sted, men vi kan nok neppe sies å ha hatt noe glødende forhold. Et av mine aller første musikalske minner er imidlertid fra den gangen min kompis Tom og jeg fant en Johnny Cash kassett som vi syntes så veldig lovende ut. Sannsynligvis fordi det gikk en westernserie på TV på den tiden som het et eller annet med Cash. Jeg husker vi hoppet som idioter i senga mens Johnny Cash, og vi, hylte “Timber!!!” Hvor den kassetten kom fra aner jeg ikke, gamlingen var ihvertfall innbitt motstander av alt som minnet om det han kalte for lirum larum musikk, og ikke aner jeg hvor den ble av. Men Timber var tøft som rakkeren!
Siden forsvant Mannen i svart litt i bakgrunnen, country var svært lite trendy på sytti og åttitallet, selv på Skotfoss, og min første selvkjøpte LP var av en av hans kolleger fra Sun Studio. Elvis Presley.

Men Cash forsvant aldri på ordentlig, og når countrymusikken ble født på ny på slutten av åttitallet gjennom artister som Dvight Yoakam, Steve Earle og Tom Russell så fikk også Cash gleden av litt ny oppmerksomhet. Jeg kjøpte en best of plate i gave til en kamerat, og spilte den en del før jeg ga den videre. Det var skikkelig bra jo! Kommersielt så slet han imidlertid med konkurransen fra den nye garden hestejazzere, og det var et relativt dristig trekk når U2 hentet ham inn til å synge på et spor på en av sine tidlige 90-talls plater. Både U2 og Cash overlevde imidlertid. Så gikk kontrakten hans med Mercury ut og han ble plukket opp av selskapet American Recordings. Der kom superprodusenten Rick Rubin inn i bildet og resten er vel historie.
Cash er vel ellers ganske velkjent for de fleste og de som måtte ønske seg flere biografiske detaljer kan sikkert finne det ved et enkelt søk på google. Jeg skal bare avrunde med å nevne at en av de aller fineste sangene jeg vet om er U2s “One”. Cash gjør denne til sin egen i den ultimate versjonen på “American 3, Solitary Man.” da er det nesten så jeg må opp i giv akt og svelge ned klumpen i halsen.

Cash døde for et drøyt år siden i en alder av 71 år, men hans gammeltestamentlige stemme blir vi nok allikevel ikke ferdig med på en god stund ennå. Ihvertfall er han nå en hyppig besøkende på CD-tallerkenen her i heimen…

%d bloggers like this: