web analytics

Search Results for: snatch

Bok og Film

Hjorthen ser film: Lock,snatch and two smoking Tarantinos

slevin.jpg

Den gang man hang rundt på videosjappa og brukte store deler av fritiden til å se film så var det en uskreven regel at kjente skuespillere i ukjent film ofte betydde møkkafilm. Derfor var jeg en liten smule skeptisk til Lucky Number Slevin når den dukket opp på kinoprogrammet her forleden. Her har vi nemlig et skikkelig stjernegalleri på rollelista, allikevel så har det vært merkelig lite buzz rundt denne filmen. Kan det bety at filmmogulene ikke hadde noen tro på suksess og har kuttet PR-budsjettet til det minimale? Ikke vet jeg, og ikke gidder jeg gjøre research på det heller, men vanligvis så ville det vært mye forhåndssnakk om en film med Josh Hartnett, Bruce Willis, Morgan Freeman, Ben Kingsley og Lucy Liu i hovedrollene, men Lucky Number Slevin har altså klart å snike seg under min radar i det minste.  Men er det en god film?

Vel, det er en gangster-bangster sak, et forsøk på å lage en kul og stilig sak i stilen til Guy Ritchie og/eller Quentin Tarantino. Den er ikke helt forferdelig,  men den er ikke spesielt vellykket heller. Josh Hartnett er Slevin Kelevra, en fyr som kommer til New York for å besøke sin venn Nick Fisher. Han er imidlertid ingen steder å finne, men siden Slevin befinner seg i leiligheten hans blir han plukket opp først av den ene gangsterbossen og så av den andre gangsterbossen og presentert for gjeld han må gjøre opp. Slevin har ikke penger og før noen får sagt north by northwest så har han tatt på seg oppgaven som hitman for den ene av gangsterbossene med den andre gangsterbossens sønn som drapsoffer.

Problemet med filmen, til tross for enkelte stilige sekvenser her og der, er at man i grunnen blåser en lang marsj i hva som skjer med de flate og uinteressante karakterene. Forsøket på å føre en cool dialog faller flatt til jorden, og twistene i historien er omtrent like forutsigbare som en straffekonk med England som deltager. IMDBs brukere har gitt denne en rating på 7.6 og det må da være langt i overkant av hva den fortjener. Dette er rett på video-materiale spør du meg.

Bok og Film

Dirty Harry is a Rotten Pig i filmklubben

dirty harry photo
Photo by joxin

Clint Eastwood trenger kanskje ikke noen nærmere introduksjon, men jeg har tenkt å gi ham en likevel. I hvert fall en liten en. Han er kanskje det største amerikanske Hollywood-ikonet de siste femti år, mest som skuespiller så klart, men også som regissør. Selv om han forsåvidt har sine begrensninger på begge områder. Det er selvfølgelig diskutabelt hva som er han virkelige mesterverk, men siden det passer med det narrativet jeg tegner opp her i dag, vil jeg hevde at det er The Unforgiven, fra 1992. Nådeløse menn het den på norsk. Her har Eastwood både hovedrolle og regi, og det er en fin film som vi på et eller annet tidspunkt absolutt burde vurdere å vise i filmklubben. På det aller siste bildet i The Unforgiven. Etter rulletekstene, kommer teksten. Dedisert til Sergio og Don. Hans to store mentorer. Sergio er selvfølgelig Sergio Leone. Mannen som hentet Clint Eastwod over til Italia, og gjorde ham til superstjerne gjennom den såkalte Dollar-trilogien. Men hvem var Don?

Don, eller Donald, het Siegel til etternavn. Født i 1912, død i 1991, etter en lang karriere i Hollywood. Han fikk seg jobb på biblioteket hos Warner Brothers, fordi han kjente produsenten Hal Wallis, og derfra jobbet han seg opp til sjef for montasjeavdelingen. Her var han regissør for et ukjent antall montasjer, blant annet var det han som lagde åpningssekvensen i Casablanca, som vi jo viste for ikke så lenge siden. Men han ville opp og fram, han regisserte et par kortfilmer som han vant Oscar for, og etter det var det ikke mangel på jobb. Han viste seg å være en dyktig regissør. Han fikk ting gjort. Han holdt budsjettene. Han fikk mye ut av lite. Han regisserte den første og originale Invasion of the Body Snatchers. Han regisserte Elvis i Flaming Star, som er en av de få Elvis-filmene som har litt kvalitet over seg. Han jobbet med Steve McQueen i Hell is for Heroes, og med Lee Marvin i den veldig fine The Killers. Og så, mellom 1968 og 1979 samarbeidet han med Clint Eastwood i fem filmer. Fem filmer som skulle sette sitt preg på Eastwood som skuespiller, som macho-ikon også utenfor westernsjangeren, og ikke minst som regissør.  En av dem var Dirty Harry.

Dirty Harry er basert på et manuskript som egentlig het Dead Right. Det hadde befunnet seg i det som man gjerne kaller for post-production-helvete en god stund, uten at man fikk realisert det. Opprinnelig hadde man tenkt seg John Wayne i hovedrollen, men han syntes den ble for voldelig og han likte ikke moralen i den. En stund var Frank Sinatra bekreftet i hovedrollen, men han trakk seg ut før filmingen begynte, og prosjektet falt i fisk. Etterhvert ble vel omtrent alle mannlige skuespillere med et vist machopreg tilbudt rollen. Steve McQueen takket nei, for han hadde gjort Bullit noen år før, og var lei av å spille politimann. Robert Mitchum ville ikke. Paul Newman takket nei fordi han ikke likte politikken filmen sto for, men han mente produsentene burde spørre Clint Eastwood. Det gjorde de, og han takket ja men kun på betingelse av at Don Siegel fikk jobben med å regissere. Det fikk han, og resten er vel i grunnen historie.

Til tross for en lang og suksessrik karriere har aldri Don Siegel oppnådd status som en stor regissør. Han er ikke der oppe med John Ford, Howard Hawks, eller for den saks skyld Martin Scorsese. Synet på Siegel er delt. Enten ser man på ham som en håndverker, riktignok en dyktig håndverker, men likevel en regissør uten de visjonene og ideene som kunne løftet ham opp blant de største. Han er ingen auteur, for å si det slik. Eller så ser man på ham som en høyrevridd halvfascist som lagde en håndfull filmer fulle av rasisme og kvinnehat. Hvis det er den oppfatningen man har av ham, så er det i stor grad på grunn av nettopp Dirty Harry. Den traff publikum, men kritikerne var langt vanskeligere å vinne over. Både Pauline Kael og Roger Ebert, de mest toneangivende kritikerne i USA, stemplet filmen som fascistisk. Og i The Harvard Crimson skrev Garrett Epps om denne nye bølgen med ny-fascistiske filmer som overfalt kinoene. Han nevnte tre eksempler, The French Connection, Straw Dogs, og Dirty Harry, og dette var forferdelige greier. Dirty Harry var den verste av dem. Det var en film uten nåde. Volden var den verste han hadde sett. Budskapet var et frontalangrep på selve konseptet lov. Samfunnet har ikke noe annet valg enn å gi sine beste menn, som Dirty Harry Callahan, frie tøyler til å handle slik de finner det best, i krigen mellom godt og ondt. Er det for mye å be om, spør han i sin konklusjon, at disse filmene ikke blir laget? Vi trenger ikke flere lover som styrer hva som kan, og kan bli vist, men vi kan alle legge press på produsenter og distributører slik at de slutter å tilby oss fascistisk propaganda og sado-masochistiske våte drømmer. Hvis vi ikke gjør det vil vi snart finne våre skjermer komplett fylt opp med skrikende ansikter, knuste tenner, og elver av rødt rødt blod.

Så Dirty Harry var kontroversiell. Den gjorde mange veldig sinte. Feminister protesterte med plakater med påskriften Dirty Harry is a rotten pig. I dag er det kanskje vanskelig å se hvorfor? Vi har sett varianter av dette så mange ganger. Jeg holder på å se andre sesong av Daredevil for tiden, og i går tok jeg meg selv i å tenke at Epps faktisk fikk rett i sin alarm. Skjermene våre ER fylt av skrikende ansikter, brukne armer og ben, og elver av seigt rødt blod. I dag er det ingen som reagerer på volden i Dirty Harry. Vi ser verre ting på mainstream TV hver dag.

Jeg tenker at hvis man skal spissformulere litt, så kan man si at Don Siegel med Dirty Harry ga oss en forsmak på Donald Trump. Kanskje var det her Trump egentlig begynte? Det er en film som på mesterlig vis kobler seg på den frykten mange går og kjenner på. Frykten for endringer. Frykten for innvandrere. Frykten for normoppløsninger. For hippier, for seksualitet som skiller seg fra flertallet. Aller mest er det en film som kobler seg på forakten for systemet. For the establishment. For snørrhovne intellektuelle. For virkelighetsfjerne byråkrater. For sosiologer og krimologer som er mer opptatt av kriminelles rettigheter, enn ofrenes lidelser. Litt avhengig av hvor i det politiske landskapet man befinner seg er det en høyrevridd våt drøm, eller et høyrevridd mareritt av en film. Og den kom i en brytningstid i Amerika. I et samfunn preget av borgerrettighetskamper i sør. Av ungdomsopprør. Av fri sex. Av vietnamkrigen Den treffer en nerve, og det er gjort så dyktig at vi sitter og heier på Dirty Harry, selv om han kanskje er en fæl fyr som gjør foraktelige ting, om vi tar oss tid til å stoppe opp og tenke.

Ellers er filmen tydelig på sin arv til westernsjangeren. Egentlig er Dirty Harry bare Eastwoods karakter fra Dollar-trilogien eksportert til litt mer moderne tid. Eller kanskje er han egentlig John Waynes karakter fra The Searchers, som vi jo viste for en stund siden. Ethan Edwards, den rasistiske revolvermannen besatt av mordlyst og hevn? Eastwood repeterer i hvert fall Waynes klassiske That’ll be the day-replikk fra nettopp The Searchers her i Dirty Harry, og Edwards og Callahan har noen likhetstrekk.

Nå hørtes det kanskje ut som om jeg ikke liker filmen, men det gjør jeg altså, og i ettertid har den da også fått atskillig mer anerkjennelse enn den opprinnelig mottok. Man kan velge å problematisere den, men å kalle den fascistisk er å dra den for langt. Eastwood selv mener at Dirty Harry er en demokrat og en liberaler med et blødende hjerte innenfor sitt steinharde ytre. Men man kan også velge å bare lene seg tilbake og la seg underholde. Jeg tror egentlig det har mest for seg. God fornøyelse!

Hummer og kanari

Sort of like a Waring Blender: 20 beste Warren Zevon-linjer

warren-zevon
The Excitable Boy

 

Det begynte som en vanlig 20-beste spilleliste på Spotify. På oppfordring fra min bedre halvpart ga jeg meg i gang med å plukke ut de tjue beste Warren Zevon-sangene. Det var en oppgave jeg tok på meg med glede, for Zevon er en av den lille håndfullen med artister som jeg setter ekstra høyt. Det er noe med kombinasjonen av stemmen, musikken, og de fantastiske tekstene hans som går rett i hjertet på meg. Warren Zevon altså. Varulven fra Fresno. Den kyniske romantikeren. Den sardoniske og mørke humoren. Men så pakket det på seg. Jeg kjøpte inn biografien som eks-kona hans skrev etter hans for tidlige død, jeg begynte å høre på de albumene jeg ikke har viet så mye tid til tidligere. Jeg ble rett og slett litt oppslukt i hele fyren, og plutselig ble det av en eller annen grunn litt vanskelig å plukke ut 20 låter.

Det er ikke noe poeng å lage en spilleliste som er kliss lik en av best-of-platene som finnes med mannen. Jeg trengte et nytt utgangspunkt, og etter å ha tenkt litt trodde jeg at jeg fant det. Vi får se hvordan det går. Her er en spilleliste med, ikke nødvendigvis de beste sangene, men heller sangene med Zevons 20 beste linjer. Tekstradene som alltid får meg til å smile, gråte, eller bare nikke anerkjennende.

Men det ble vanskelig likevel. Til slutt ble det vel egentlig mest til en spilleliste som verken har alle de beste sangene, eller alle de beste linjene, men har en blanding av gamle og nyere sanger som gjør at den føles fresh nok ut til at jeg gidder å høre på den. Jeg har drept noen kjære sanger på veien hit, og her er til slutt resultatet. Sett på spillelista før du leser videre da vel:

Vi må forresten skynde oss å legge til at verken Sentimental Hygiene eller Transverse City er tilgjengelige på Spotify. Hadde de vært det ville lista sett en god del annerledes ut. Særlig Sentimental Hygiene er et høydepunkt i karrieren, og Transverse City har også sine øyeblikk.

1: My Dirty Life and Times

Gets a little lonely, folks, you know what I mean
I’m looking for a woman with low self esteem
To lay me out and ease my worried mind
While I’m winding down my dirty life and times

Zevon var livredd for kreft, og holdt seg unna doktorer i tjue år i tilfelle de skulle finne noe galt. Når de fant noe galt var det for sent, og mannen hadde bare måneder igjen å leve. Den tida brukte han på å falle av vannvogna med et solid smell, og på å spille inn plata The Wind. Han overlevde innspillingen, holdt ut til datteren fikk levert barnebarn, og plata kom ut og så var det slutt. Dette er åpningssporet i tillegg til utdraget over her er jeg veldig begeistret for åpningslinja:

Some days I feel like my shadow’s casting me

Og sånne dager har vi vel alle. Dager der det føles som om det er skyggen som kaster oss i stedet for omvendt. Egentlig er vel hele teksten her et eneste stort gullkorn. Og Dwight Yoakam og Billy Bob Thornton bidrar med koring om jeg husker rett.  Fin låt.

2: My Ride’s Here

I was staying at the Marriott
With Jesus and John Wayne
I was waiting for a chariot
They were waiting for a train
The sky was full of carrion
“I’ll take the mazuma”
Said Jesus to Marion
“That’s the 3:10 to Yuma
My ride’s here…”

Hva betyr det egentlig? Har ikke peiling, men det er et så deilig vers at det må være med her. Warren, Jesus og John Wayne som venter på skyss til himmelen. Tar de 3:10 til Yuma i stedet? Det er ingen andre enn Zevon som kunne skrevet dette?

3: For My Next Trick I’ll Need a Volunteer

I can saw a woman in two
But you won’t want to look in the box when I do

Zevon som magiker av den ganske dårlige sorten. Han kan trekke kaniner ut av hatten, men han kan ikke putte dem tilbake. Han kan sage en kvinne i to, men du vil nok ikke se i kassa når han er ferdig. Han kan når som helst få kjærlighet til å forsvinne. Og det er ensomt i rampelyset, og det finnes ingen trylleformel for å fikse et knust hjerte. Godgutten Chuck Prophet fra gode gamle Green on Red trakterer gitar her.

4: Desperados Under the Eaves

I was sitting in the Hollywood Hawaiian Hotel
I was staring in my empty coffee cup
I was thinking that the gypsy wasn’t lyin’
All the salty margaritas in Los Angeles
I’m gonna drink ’em up

And if California slides into the ocean
Like the mystics and statistics say it will
I predict this motel will be standing until I pay my bill

Zevon selv sa at dette er en av hans mest personlige sanger. Det handler vel om hans vilt eskalerende alkoholisme. Eller, alkoholisme blir vel ikke helt korrekt, Zevon brukte vel stort sett det han kom over av rusmidler. Dette er også en slik sang som ingen andre enn Zevon kunne skrevet. Det begynner med den desillusjonerte humoren i verset over, blir bare mørkere der han våkner opp med skjelvende hender, og kvinnen han vil ha, hun som forstår ham, er kun virkelig i drømmene hans. Og så ender det opp med at han sitter og stirrer ned Gower Avenue mens han nynner til summingen fra airconditioneren. Fantastisk.

5: Disorder in the House

Disorder in the house
It’s a fate worse than fame
Even the Lhasa Apso seems to be ashamed

Zevon var ikke veldig politisk av seg, men dette er en sang om tilstanden i USA der huset er i ferd med å rase sammen, man har det bedre jo mindre man vet, og selv den tibetanske bikkja di ser ut til å skamme seg over hele greia. Kanskje ikke Zevons beste stykke tekst, egentlig, men denne linja får meg til å le hver gang. Og Springsteen, som korer og spiller gitar på dette sporet, har også problemer med å holde seg. Springsteens gitar her minner oss forresten om hvor at sjefen er en strålende gitar, og burde ta på seg den oppgaven oftere.

6: Play It All Night Long

Daddy’s doing Sister Sally
Grandma’s dying of cancer now
The cattle all have brucellosis
We’ll get through somehow

Det var vel David Letterman som sa det. Zevon er den eneste som har brukt ordet brucellosis i en rock’n roll-låt. Jeg antar det fortsatt stemmer. Zevon og Letterman var forøvrig gode venner, og Zevon var vikar som bandleder de gangene Paul Shaffer trengte avløsning. Play It All Night Long er en sang om livet på landsbygda, slik Zevon og Sylvi Listhaug ser det. Grandpa pissed his pants again. Det er en fan-favoritt og en live-favoritt, harvet ned i hui og hast på marihuanarus, og sånn høres det vel ut også.

7: The French Inhaler

How’re you going to make your way in the world
When you weren’t cut out for working?
When your fingers are slender and frail
How’re you going to get around in this sleazy bedroom town
If you don’t put yourself up for sale?

Where will you go with your scarves and your miracles?
Who’s gonna know who you are?
Drugs and wine and flattering light
You must try it again till you get it right
Maybe you’ll end up with someone different every night

Dette er en slags farvelsang til Tule Livingston, som ofte refereres til som Zevons første kone. Hun er riktignok moren til Zevons første barn, men gift var de aldri. Men det er detaljer. Dette er altså et litt bittert farvel, etter at hun hadde vært utro med en eller annen musiker. Men det kan like gjerne være et mørkt selvportrett, Zevon selv var forøvrig en notorisk kvinnebedårer, og ute av stand til å være trofast. Fantastisk låt.

8: Genius

Albert Einstein was a ladies’ man
While he was working on his universal plan
He was making out like Charlie Sheen
He was a genius

Dette er vel også en sånn bitter farvelsang, men jeg vet ikke helt hvem den er rettet mot. Kanskje er den ikke selvbiografisk i det hele tatt, hvem vet? Det var så mange kvinner, og Zevon holdt dem følelsemessig på en armlengdes avstand. Ble det for nært var det over og ut. I hvert fall etter at ekteskapet tok slutt. I hvert fall om man skal tro biografien, men den er jo skrevet av eks-kona, så hvem vet. Uansett en fabelaktig låt dette, etter disse humoristiske linjene kommer det frem at sangens protagonist er et følelsesmessig vrak. Slik det ofte er hos Zevon. Humoren er aldri langt unna, men det betyr ikke at humøret er på topp.

9: Mohammed’s Radio

Everybody’s restless and they’ve got no place to go
Someone’s always trying to tell them
Something they already know
So their anger and resentment flow

Omtrent som Facebook det der altså. Løsningen er å sette på noe søt og sjelfull rock’n roll i stedet. Men piratradio er det vel ingen som driver med lenger, så denne sangen hadde blitt noe annerledes i dag. Kanskje hadde den blitt hetende Berekvams spillelister i stedet? Inspirasjonen til sangen mener jeg å huske var fra en fyr Zevon observerte, en funksjonshemmet fyr i rullestol med en radio tapet eller bundet fast til det ene øret. Mohammed’s Radio.

10: Werewolves of London

I saw a werewolf drinkin a pina colada at Trader Vic’s,
And his hair was perfect.

Vanskelig å komme utenom denne så klart. Det nærmeste Zevon noen gang kom en hit på egen hånd. Dette er bare rør fra ende til annen, men det er gøyalt. Visstnok var det et helsike å få den til å sitte i studio. De prøvde omtrent alle kombinasjoner av rytmeseksjoner man kunne komme på i Los Angeles på den tiden, men ingen av dem fikk det til å svinge skikkelig. Til slutt kom noen på at de kunne spørre gamlegutta fra Fleetwood Mac om de ville prøve. John McVie og Mick Fleetwood tok turen ned, og dermed satt den som ei kule. A-hooo!

11: Bill Lee

You’re supposed to sit on your ass
And nod at stupid things man, that’s hard to do
And if you don’t they’ll screw you
And if you do, they’ll screw you, too

En ørliten bagatell fra Zevons fjerde album. Bill “Spaceman” Lee spilte baseball for Boston Red Sox, og var vel mest kjent for stort sett å si akkurat hva han mente til enhver tid. Han uttalte seg gjerne om ting som Mao og Kina (veldig for), skolebusser i Boston, Greenpeace og alt som ellers måtte falle ham inn. Han truet en gang med å bite øret av en baseballdommer (I would have Van-Goghed him!), og mente at marihuana gjorde ham immun mot utslipp fra trafikken når han var ute og jogget. Zevon hyller vel Lees individualisme gjennom denne lille trudelutten, og for alle oss som tror vi er smartere enn alle andre er det jo riktig at det er et helvete når det er meningen at vi skal sitte og nikke til dumme ting.

12: Roland the Headless Thompson Gunner

Roland was a warrior from the Land of the Midnight Sun
With a Thompson gun for hire, fighting to be done
The deal was made in Denmark on a dark and stormy day
So he set out for Biafra to join the bloody fray.

Through sixty-six and seven they fought the Congo war
With their fingers on their triggers, knee-deep in gore
For days and nights they battled the Bantu to their knees
They killed to earn their living and to help out the Congolese

Som nordmann er det umulig å kommme unna Roland i en slik liste. Norges tapreste sønn. Leiesoldat som hentes inn til Kongo på sekstitallet, og utmerker seg slik at CIA mener det er best at han forsvinner. Kollega Van Owen skyter hodet av ham, men Roland forsvinner ikke. Han blir en ånd, et revolusjonært og voldelig spøkelse som etter å ha fått sin hevn sprer seg over hele kloden. Vi kan fortsatt se hans hodeløse kropp i munningsflammene fra hans stadig skytende thompson-maskinpistol.

Selve sangen skrev Zevon i Sitges i Spania, der han og kona holdt til i noen måneder før karrieren tok av. Zevon fikk seg jobb som trubadur i en irsk bar, drevet av en fyr ved navn David Lindell. Lindell hadde vært leiesoldat, og sammen skrev de denne låta. En av de virkelig udødelige Zevon-klassikerne.

13: My Shit’s Fucked Up

Well, I went to the doctor
I said, “I’m feeling kind of rough”
“Let me break it to you, son”
“Your shit’s fucked up.”

I said, “my shit’s fucked up?”
Well, I don’t see how–“
He said, “The shit that used to work–
It won’t work now.”

I motsetning til hva mange tror ble denne skrevet et par år før Zevon fikk diagnose og dødsdom. Opprinnelig handler det vel om den snikende alderdommen, men det er klart at etter det ble klart at dagene hans var talte fikk den en ny og dypere klang. I likhet med flere av de andre sangene på fine Life’ll Kill Ya, som Don’t Let us Get Sick, som like gjerne kunne vært med på denne lista.

14: Gorilla, You’re a Desperado

Big gorilla at the LA Zoo
Snatched the glasses right off my face
Took the keys to my BMW
Left me here to take his place.

I wish the ape a lot of success,
I’m sorry my apartment’s a mess
Most of all I’m sorry if I made you blue
I’m betting the gorilla will too.

Zevon må ha hatt en greie for aper. Allerede på den første plata hans, som vi ellers går forbi i stillhet her, hadde han en sang som het Gorilla. Seinere kom Leave My Monkey Alone, Monkey Wash, Donkey Rince, Porcelaine Monkey, og altså denne morsomme saken. Sangens jeg-figur tar en tur i dyrehagen i LA, der en gorilla stjeler solbrillene og nøklene til BMW’en hans. Gorillaen tar over livet til den stakkars fyren, og lar ham være igjen i dyrehagen som den nye gorillaen i huset. Men livet er ikke bare lett for gorillaen heller. Friheten er en illusjon, han er fortsatt bundet fast med en lenke av platina.

15: Poor Poor Pitiful Me

Well, I met a girl in West Hollywood
I ain’t naming names
She really worked me over good
She was just like Jesse James

She really worked me over good
She was a credit to her gender
She put me through some changes, Lord
Sort of like a Waring blender
Poor, poor pitiful me
Poor, poor pitiful me
These young girls won’t let me be
Lord have mercy on me
Woe is me

Stakkars Zevon får ikke være i fred for damene. Noe som vel har en viss rot i virkeligheten, det var en lang rekke med damehistorier. Kompisen hans, Carl Hiaasen, var litt forundret over hvordan han i det hele tatt fikk noe gjort. Zevon var aldri single, men etter at det gikk til hundene med kona Crystal holdt han dem på en armlengdes avstand. Så fort det begynte å føles litt seriøst var det på tide å komme seg videre. Fun fact: Når det gikk mot slutten tok han sønnen Jordan til side, og spurte om han kunne ta ansvaret for å bli kvitt all pornoen i huset etter at han var død. Jojo, det kunne han selvfølgelig gjøre. Han trodde det dreide seg om konvensjonell porno, men det viste seg altså at pornofilmene det var snakk om hadde Warren selv i den mannlige hovedrollen. Oh shucks, oh well.

16: The Indifference of Heaven

Time marches on
Time stands still
Time on my hands
Time to kill
Blood on my hands
And my hands in the till
Down at the 7-11
Gentle rain
Falls on me
All life folds back
Into the sea
We contemplate eternity
Beneath the vast indifference of heaven

Mutineer fra 1995 er kanskje Zevons dårligste plate, men tittelsporet er ålreit nok til at Bob Dylan har sunget den live noen ganger. Høydepunktet på plata er imidlertid denne depressive lille saken om hvordan livet vender tilbake til havet på sikt, uten at verken himmelen, Billy Joel eller Bruce Springsteen egentlig bryr seg nevneverdig.

17: Hasten Down the Wind

She’s so many women
He can’t find the one who was his friend
So he’s hanging on to half her heart
He can’t have the restless part
So he tells her to hasten down the wind

Zevon var to personer. I følge en av hans litt mer seriøse damebekjentskaper. Når han var rusa var han The Excitable Boy, den litt utagerende, brautende typen. Han som gjorde dumme ting som å smøre steiken utover skjortebrystet og ble med servitrisen hjem. Når han ikke var på kjøret var han langt mer stille, beskjeden elskelig og følsom. Sånn er det med musikken hans også. For hver gang han legger hodet på jernabanelinja og venter på toget er det også en følsom ballade. Hasten Down the Wind er en av de fineste av dem, om han som sliter med å finne ut av dama som det ene øyeblikket vil være fri, og i det andre mener de bør være sammen likevel.

18: Excitable Boy

After ten long years they let him out of the home
Excitable boy, they all said
And he dug up her grave and built a cage with her bones
Excitable boy, they all said
Well he’s just an excitable boy

Vi kan vel ikke ha en slik liste uten å ha med selveste signaturlåta hans? Sangen om denne noe utrivelige fyren som begynner i det små med å leke med maten, og ender opp med å drepe og voldta dama han har bedt med seg på avslutningsfesten. Som vi ser av avslutningsverset hjalp det ikke med ti år på institusjon heller. Hvor kommer sangen fra? Visstnok fra en kveld Zevon og kompis og bassist LeRoy Marinell satt og lekte med instrumentene sine. Hei, hvorfor er det aldri noen som ber meg om å spille lead guitar, spurte Zevon plutselig. Joda Warren, svarte Marinell. Du er en ålreit gitarist det er ikke det, du har gode ideer, men du blir alltid så revet med. You get good ideas. But then you get too excited. Hva kan jeg si, svarte Zevon. I’m just an excitable boy. Resten kom i grunnen av seg selv. Første verset er visst selvbiografisk, resten håper jeg er løgn og forbannet dikt.

19: Accidentally Like A Martyr

We made mad love
Shadow love
Random love
And abandoned love
Accidentally like a martyr
The hurt gets worse and the heart gets harder

I tidligere versjoner, slik vi kan høre på fine Preludes: Rare and Unrealesed Recordings, var denne sangen opprinnelig litt mer ekstrovert. Det er damas feil. Han burde hørt på vennene sine og holdt seg unna. I den endelige versjonen er den langt mer introvert, om det er noen som har skylda er det ham selv. Men kanskje er det bare tida som går. Bob Dylan har gjort denne live en del, og da kan vi spekulere på om på om Time Out of Mind-plata hans har henta tittel og inspirasjon fra denne låta? Hvem vet?

20: Keep Me In Your Heart

Sometimes when you’re doing simple things around the house
Maybe you’ll think of me and smile
You know I’m tied to you like the buttons on your blouse
Keep me in your heart for awhile

Den siste sangen, på den siste plata. Men den første sangen han skrev til The Wind, etter å ha fått diagnosen. Hjula ruller fortsatt, men lokomotivet er i ferd med å gå tom for damp. Slutten er nær. Hvordan takler man det? Med å samle gjengen til en siste fest, let’s party for the rest of the night? Zevons første plater hadde nesten alt som kunne krype og gå av LA’s musikkscene på gjestelista. Etterhvert som livet, karrieren, og den mentale helsa gikk mer eller mindre til hundene ble det færre gjester i studio. Det er ikke til å komme unna at Warren Zevon var en gjøk på veldig mange måter. Han røk uklar med folk. Han hadde kanskje  ikke en eneste venn som han ikke på et eller annet tidspunkt har vært i klammeri med. Men på The Wind kom de tilbake for å ta farvel. Det ble en strålende plate, og et verdig farvel.

Fader, jeg ser nå at jeg har brukt nesten to måneder på å skrive denne bloggposten. Da må vi få den av gårde uten ytterligere forsinkelser og tomprat. Du finner den her i Spotify, eller her da, om du foretrekker den i browseren. Wimp hadde ikke Life’ll Kill Ya i sitt sortiment, så da gikk det ikke å importere alle sangene. Da ble jeg sur og ga blaffen. Skal du ha Zevon-liste i Wimp må du altså lage den selv.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Kraken

Jeg har lest alt for lite China Miéville. Før denne hadde jeg bare lest Perdido Street Station, en fantastisk flott, og ikke minst rar bok, der handlingen er lagt til den fiktive byen New Crobuzon. Det er en verden der man har både magi, og en vitenskap som vel kan sies å tilhøre steampunk-sjangeren. Det vil altså si at New Crobuzon befinner seg i en tidsalder lik vår egen Victoria-tid, sånn rent teknologisk i hvert fall. I Kraken er tiden er vår egen, teknologien altså på 2010-nivå, men magien er litt mer tilstede enn den pleier å være, i hvert fall i min verden. Handlingen er lagt til den bare så vidt fiktive byen London. Noe som Miéville, etter hva jeg forstår, har gjort flere ganger i det siste, han er i ferd med å bli en skikkelig London-forfatter, og det er greit nok det. Jeg liker London. Kraken er forøvrig minst like rar som Perdido Street Station.

Men kanskje ikke like fantastisk?

Kanskje er det urettferdig å sammenligne Kraken med Perdido Street Station, for der jeg oppfattet sistnevnte som en seriøs roman av en forfatter med en livlig fantasi, så er det ingen tvil som helst om at Kraken bare er på kødd. Plottet dreier seg rundt en kjempeblekksprut, en Kraken, som har forsvunnet fra The British Museum. En squidnapping rett og slett, og vår helt er kuratoren Billy Harrow, som har hatt ansvaret for blekkspruten på museumet.

Og så er det vanskelig å si så mye mer om plottet, for det involverer så mye rart at jeg aner ikke verken hvor jeg skal begynne eller slutte, men det involverer en religøs kult som tror fullt og fast på at kjempeblekkspruten er en Gud, og at det at den har dukket opp til overflaten er et endetidstegn. Det involverer en gangster som ville vært en ganske typisk britisk gangster, tenk Brick Top, Snatch, Guy Ritchie, dere skjønner hva jeg mener, bortsett fra at denne gangsteren er fanget i en tatovering på ryggen av en annen stakkars fyr. Det involverer en egen spesialgren innenfor politiet som bare jobber med overnaturlige saker. Det involverer trollmenn, hekser, Star Trek-nerder, engler, og dessuten Goss og Subby, to av de skumleste jævlene du kan tenke deg. Bare sånn for å nevne noe. Det er mye mer, og det handler selvfølgelig om verdens undergang. Som man jo bør forsøke å forhindre.

Kraken er en formidabel samling av popkulturelle referanser, forfatteren kjenner sin Lovecraft, og han tar enhver moderne fantasy-ide, fra Harry Potter til Gud vet hva, og blåser dem opp til uante proporsjoner. Det går unna i et forrykende tempo, og det er aldri kjedelig.  Det eneste jeg har å utsette på denne boka er nettopp det at alt bare er på kødd. Det er en satire, javel, men den er litt sånn big belly, no heart. All handlingen og alt som skjer hele tiden gjør at det ikke er tid til å bli såpass godt kjent med hovedpersonene at man egentlig bryr seg om hvordan det går med dem.

Noen voldsom innvending er det ikke, kjapp og actionmettet underholdning er noen ganger akkurat hva man trenger, og det får man her til gangs. Men uansett hvor urettferdig sammenligningen er: Dette er ikke Perdido Street Station.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Dagens outfit

Sitrondrops etterlyser flere outfits for menn i bloggsfæren, fine og freshe outfits for vanlige norske gutter i 20-årene. Jeg er nok litt for gammel til å oppfylle det ønsket, men skitt au, vi over 40 trenger også outfits, gjør vi ikke.

Her er undertegnede fotografert sammen med sin kjære Flopsy på Hjørnevikbua tidligere denne uken:

Jeg er altså kledd i en genser fra Snatch, rød og fresh bukse fra Jokk & Jens, og sko (som dessverre ikke synes så godt) fra Økonomi Sko. Min kjære har på seg hotte røde fuck-me boots fra Spar Kjøp, brune hotpants laget av et nytt grunnstoff, kjøpt på Ku-Buss, og en lekker gul genser med snasent mønster over de yppige brystene. Den er kjøpt på Indiska.

Lekkert synes vi i hvert fall selv.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: