web analytics

Search Results for: tidel

Hummer og kanari

Baby It’s Cold Outside

Søviknes som statsråd? Da blir’em sure serru. Feministene. Hahahahaha. Foto: Eirik Helland Urke (CC BY-SA 2.0)

Terje Søviknes vart denne veka presentert som ny statsråd i Erna Solbergs regjering. Det fekk meg av ein eller anna grunn til å tenke på Baby It’s Cold Outside. Du har sjølvsagt høyrt den i år også. Eg har i kvart fall gjort det: Mi kjære plukka fram julemusikken så fort vi var ferdig med Halloween, og då var det berre eit tidsspørsmål før den var der. Den erkeamerikanske vintersviska. Duetten der ho vil heim, men han ikkje vil la ho gå. Den sleske fyren smyg seg ut av høyttalarane med si enerverande syting om at det er kaldt der ute. Eg gjer mi kjære oppmerksom på at det faktisk er opptakten til eit seksuelt overgrep vi er vitne til her. Jenta seier at ho vil heim. Ho lurer på kva som eigentleg er i denne drinken. Ho seier eksplisitt at ho ikkje vil. Nei nei nei, seier ho, men mannsgrisen ho er i lag med høyrer ikkje på argumenta hennar. Han pressar på. Det er berre ein plass det her kan ende, seier eg til mi kjære, og det er gråtande i ei hotellkorridor med strømpebuksa nede på knærne. Men ho høyrer ikkje på det øyret. Den ellers beinharde feministen lar visst alle prinsipp fare berre ein smørsangar som Dean Martin eller kven det no er skrur på sjarmen. Det er kaldt der ute. Bikkjekaldt!

Mannen som skreiv både tekst og musikk til Baby It’s Cold Outside var ein amerikansk komponist kjent frå Broadway, Hollywood og Tin Pan Alley. Frank Loesser var namnet, og denne vintersviska var først ei song som han harva ned mest til privat bruk. Han og kona, Lynn Garland, framførte den på ein privat innflytningsfest, og det var ein umiddelbar suksess. Dei måtte gjenta den på private arrangement i fleire år etterpå. Seinare solgte han songen til MGM. Kona likte ikkje det noko større. Det var deira song, meinte ho. At nokon andre skulle fremføre den kjendes som utroskap. Men solgt var den. Loesser fikk ein Oscar-statuett ut av det, og sannsynlegvis nok penger til å kjøpe noko fint til kona som plaster på såret..

Etter dette har Baby It’s Cold Outside utvikla seg til å bli ein av amerikanarenes mest populære sekulære julesanger. Den er spelt inn i utallige versjonar. Nærast alt som kan krype og gå, og samtidig holde ein mikrofon, har sunget denne sangen. Frå Ella Fitzgerald til Lady Gaga. Bing Crosby til Rod Stewart. Det finnest til og med ei norsk versjon, oversatt og fremført av Terje Nilsen, som heldigvis har gått dei fleste hus forbi. Kvart einaste år skriv nokon ein sak i eit eller anna amerikansk magasin om korleis denne sangen er eit perfekt bilete på korleis valdtektskultur og misogyni gjennomsyrar samfunnet. Like sjølvsagt er det nokon som bit på agnet, og skriv eit tilsvar om korleis feministar må ta seg ei bolle og slutte å ta seg sjølv så forbanna høgtideleg. Det er ein tullete debatt, mogleggjort av at amerikanarar flest ikkje har høyrt Kurt Nilsen og Christel Alsos fremføre låta på YouTube. Der snakkar vi valdtekt!

Baby It’s Cold Outisde var ikkje meint som ein hyllest til nachspielvaldtekten. Ein må hugse på at den vart til på førtitalet. Før feministane brant brystholderen. Før hippietida, fri sex og den generelle ideen om kvinner som sjølvagerande seksuelle vesen. Ei kvinne kunne ikkje utan videre tilbringe natta hos ein mann den gongen. Når Loesser skrev duetten sin, og kalte mannen for “Ulven” og kvinna for “musa” må det sjåast i lys av den tida den vart til. Likevel er det ikkje til å kome i frå at teksten i dag verkeleg har ei ekkel undertone. Vi forventar betre oppførsel i dag. Om kvinna vil heim, får du bestille ei drosje til ho, i staden for å klage på været. Det finnest ikkje dårleg vær. Berre for lite klær, og det skal vi mannsgrisar halde oss for gode til å utnytte. Dette er det visst stadig naudsynt å minne folk på.

Aller viktigast er det likevel å minne om at er det ein ting denne verda verkeleg ikkje treng, er det fleire versjonar av Baby It’s Cold Outside. Det skulle eg ønske at nokon hadde sagt til Erna Solberg før ho gjekk med på å ta Terje Søviknes inn i den rikspolitiske varmen igjen. Vi lever i ei tid der vi omtrent må legge frem vandelsattest for å få lov til å gå forbi ein barnehage, men ein mann som har demonstrert at han er i stand til å misbruke si makt som nestleder i eit parti, som ordførar, og som vaksen, på ei seksten år gamal jentes rekning, han skal vi tilgi og fortsette å plassere i maktposisjonar. Forstå det den som kan.

Men om Søviknes og Jensen, på neste karaokekveld i regjeringa, inntar scenen for å framføre Baby It’s Cold Outside. Då håper eg verkeleg Erna Solberg har handlekraft nok til ta strømmen. Ein stad må grensa gå. Sjølv for denne regjeringa.

Hummer og kanari

Gratulerer med dagen

rp_1179475691628_67.jpg

Eg har prøvd i snart femti år, men eg klarar visst aldri å venne meg til skikken med at vi gratulerer kvarandre med dagen på syttande mai. Kvart einaste år er det samme greia. Gata  er full av folk som faktisk har klart det der å planlegge kva dei skal ha på seg på ein slik dag på ei slik måte at klærne er reine, nystrøkne, og stort sett sit ganske bra på kroppen. Eg er ikkje blant dei, og burde helst haldt meg inne, men eg eier som kjent ikkje skam i livet, så eg går ut i gata likevel. Der ser eg folk eg kjenner både til høgre og til venstre, og eg nikkar og hilsar høfleg. Hei hei, seier eg. Eller kanskje mornings. Gratulerar med dagen svarar vedkommande då, og eg kjem i stuss. Kver gong. Eg har jo ikkje fødselsdag før i august. Kva er det som skjer? Det tek meg nokre tidels sekund før eg kjem på at det jo er sjølvaste nasjonaldagen. Det er grunnlova som har bursdag, ikkje eg. Men innan eg kjem so langt har vedkommande allereie konstatert at eg er totalt uvitande om vanleg skikk og bruk, og gått vidare. Kanskje er eg russisk spion, tenker dei, men slår det frå seg igjen. Russarane lærer opp folka sine betre enn som så. Nei, eg er nok berre ein heilt vanleg gjøk utan manerer.

Men det ER litt pussig, er det ikkje? Kvifor skal nokon gratulere meg med at det er syttande mai? Eg hadde ikkje noko med grunnlova å gjere. Eg har ikkje ein gong vore på Eidsvoll, og så vidt eg veit har ikkje nokon andre frå familien vore der heller. Med unntak av mi kjære som har vore overalt i vårt vakre land, av di ho var hardt råka av lidelsen bobil i barndommen, men sjølv ikkje ho har vore med å skrive så mykje som eit komma i grunnlova. Dette har vi felles med folk flest. Vi har ikkje hatt noko særleg med utforminga av Noregs lover å gjere. Kvifor skal vi gratulere og gratulerast?

Fakta er at sjølv ikkje i 1814 hadde folk flest noko særleg med grunnlova å gjere. 1814 og det so kalla “mirakelet i norsk historie” var eit eliteprosjekt som vart trykka ned over hovudet på oss. Bøndene var ikkje særleg interessert. For dei kunne det være det same om vi var styrt frå Køben,Stockholm eller av embedsmenn i Kristiania. Dei ville berre pløye sauene sine i fred, slik dei hadde gjort i hundrevis av år allereie. Næringslivet var konkurs etter napoleonskrigene. Dei hadde nok med seg sjølv. Ingen spilte i korps på den tida. Roald Leivestad var enno ikkje født. Folk flest spilte på slurva, og var nøgd med det. Dei var opptatt av å skaffe mat på bordet, og kunne ikkje brydd seg mindre med nokon norsk grunnlov. Slutt på å fengsle folk utan lov og dom? Tull og vissvass. Gapestokken har fungert for oss i hundre år, ikkje nokon grunn til å endre på det. Trykkefridom bør finne sted? Ja herregud, vi vil jo ikkje at nokon skal bli forstoppa. Trykk det ut, men treng vi ei grunnlov for det? Kanskje som tørkepapir, men ellers? Nei, vi har det bra som vi har det. Vi treng ikkje slike nymotens greier.

Men Eidsvoldmennene brydde seg ikkje om kva den lille mannen i gata og på bygdene meinte. Dei hadde utdannelse. Dei hadde dei store hagers selvtillit. Dei trudde dei visste kva som var best for oss, og på berre seks veker hadde dei snekra saman eit dokument inspirert av Montesquieu, den amerikanske uavhengighetserklæringen, den franske revolusjonen, og Gud veit kva anna. For utanlandsk er jo mykje finare meinte disse brillejesusane. Kunne dei ikkje heller gjort noko ut av Håvamål og noko vikinggreier i staden for dette fisefine greiene frå utlandet? Jålebukkar, det var det dei var. Pfhøy!

Eg har ikkje bygd landet, og med mi praktiske sans er det noko vi alle skal vere glade for. Slikt bør overlatast til fagfolk. Snekkere og handtverkere frå aust-europa. Eg er strengt tatt godt nøgd med at eg ikkje har øydelagt det meir enn eg har gjort. Det er ingen som helst grunn til å gratulere meg med dagen. Eg er grundig lei av det. Det er på tide å stå opp no. Stå for noko. Ta grunnlova tilbake. Gje oss ei grunnlov av og for folket, ikkje det derre skvipete elitegreiene skreve av folk med briller. Norske mann i hus og hytte. Reis eder mot elitene som trur dei veit alt så mykje betre. Dette landet Harald berget. Håkon verget og Olav kristnet. Lat oss ta det tilbake. Kaste av oss brillejesusanes åk, slik at vi atter ein gong kan stå stolte og seie at joda, visst var vi ikkje mange, men vi strakk då til då vi prøvdes. Fyrst då kan vi gratulere kvarandre med dagen uten brekningsfornemmelser. Kondolerer med dagen.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Hvem er redd for Virginia Woolf?

lexicon

Pennen er mektigere enn sverdet sies det, men jeg ville nok allikevel ikke anbefale noen å ta med seg et leksikon til en sverdkamp. Men språk er makt, det er en uomtvistelig sannhet. Hva om det fantes ord med nok kraft til å få andre mennesker til å adlyde ditt minste vink? Ord så mektige at de brukt på rette måten kan utslette en hel by?

Dette er premisset for Max Barrys Lexicon, en skikkelig rakker av en actionpakke som jeg akkurat gjorde meg ferdig med.

På en flyplass i Portland blir en intetanende mann overfalt av to ukjente menn. De stikker en nål inn gjennom øyet hans. Stiller ham noen merkelige spørsmål. Kjæresten til den intetanende mannen prøver plutselig å kjøre dem ned, og før du rekker å si flyplasslitteratur er de på flukt fra andre agenter som åpenbart ønsker å ta livet av dem alle. Alle sammen har de navn etter mer eller mindre kjente poeter, og lederen deres er Virginia Woolf. Hvem er de slemme og hvem er de snille her?

I en annen tråd møter vi Emily Ruff. Seksten år gammel har hun rømt hjemmefra, og livnærer seg med billige korttriks på gata. Hun henger litt sammen med en voldelig type, og vel er hun streetsmart og sympatisk, men livet er egentlig ikke så mye å trakte etter. Når noen dukker opp, utsetter henne for et par tester, og så tilbyr henne skoleplass og en hel masse penger, er hun ikke sein om bryte opp. Etter en flytur på første klasse ender hun opp på en slags kostskole som for all del ikke ligner det minste på Hogwarts. Eller jo, det gjør den jo forsåvidt, men i stedet for Dumbledore har de William Butler Yeats, som er en karakter jeg ikke kommer til å glemme med det første, og Emily treffer verken Ronny eller Hermione. Ikke blir hun så lenge på skolen heller, så det er ingen grunn til å bekymre seg.

Disse to trådene henger jo sammen på et vis, og Barry hopper fra den ene til den andre, frem og tilbake i tid. Og midt i handlingen et sted ligger det en liten by langt utenfor allfarvei i den australske ødemarka. Broken Hill heter den, og der har det visst gått for seg. Det ryktes at Woolf drepte over tre tusen mennesker her. Byen er nå sperret av, med den offisielle forklaringen at det er noe kjemiske greier som har gått til helvete. Ingen som beveger seg inn der kommer levende ut igjen. Sies det.

Jeg skal ikke spoile noe mer av handlingen for dere, men dette er altså en varm anbefaling. Lexicon går unna i et heseblesende tempo, den er aldri kjedelig, den har noe på hjertet, men den tar ikke seg selv spesielt høytidelig. Dette med språkets makt, hvordan vi bruker ord til å få andre til å gjøre som vi vil, det ligger stoff der til en langt dypere historie enn dette. Her drukner filosofien litt i action og skytevåpen, men det er altså ting å tygge på her om man vil. Den er allikevel først og fremst et knakende godt stykke lesestoff. Les den før noen finner ut at de skal lage film av den.

Men størst av alt er visstnok kjærligheten. Jeg leser nok snart mer av Max Barry.

Hummer og kanari

Bloggingens glasstak (Et lite stykke blogghistorie)

Det har visst nylig kommet ut en bok om bloggingens historie eller noe sånt pretensiøst noe. En eller annen fjott som kaller seg Hjorthen har skrevet et kapittel i den boka, og det er et skikkelig navlebeskuende dustekapittel som kanskje ikke er så interessant for folk flest. Hva vet jeg. Uansett så dreier det kapittelet seg så vidt innom den egentlig evigvarende metadebatten som raste en periode mens det norske bloggmiljøet var på sitt tetteste.

Jeg vet ikke om det er riktig å si at det var en post om bloggingens glasstak som startet det hele, sannsynligvis ikke, men en viss rolle spilte den jo. Det var selveste radiohode som skrev posten, først en liten en på sin egen blogg, og så en lengre sak på Sonitus. Jeg trodde begge tekstene var tapt, men den gang ei. Her er de begge to, et lite stykke norsk blogghistorie.

Bloggingens glasstak

Søndag 7. januar 2007
Kategori: Elitebloggdebatt, Meta/blogging
Stikkord:bloggeliten, monty python, sonitus

Det var tidligere ofte snakk om et glasstak som hindret kvinner i å gjøre karriere. Sett fra
denne bloggers ståsted finnes flere slike glasstak. For bloggere, for eksempel. For meg.
Situasjonen minner meg om “freemason sketch” med Monty Python, hvor en arkitekt
bønnfaller de potensielle kundene av sitt bygg om å få bli en frimurer. Rollen som arkitekt
spilles av radiohode. Kundene er samtlige andre bloggere. Frimurerlosjen er den harde
blogger-kjerne. Jeg slipper ikke inn der (blogger-kjernen/-eliten), ser det ut til. Som om jeg
bryr meg?!? Pøh!

glasstak

Eksempel på glasstak. (Ikke det opprinnelige bildet. Hjorth anm.)

Tillegg (Lagt til 16.03.07):
Det er smått vanskelig å fatte egentlig, men denne svært lite seriøse posten skapte furore.
Jeg ser i ettertid at enkelte tok dette dødsens seriøst og til og med så på det som en faktisk
beskyldning fra min side. Én fikk seg til og med til å skrive så sent som 10. mars 2007, altså
tre måneder senere, at:

“Bakgrunnen er at jeg m.fl. ble beskylt for elitisme, eller å danne et “glasstak”
som nye bloggere ikke kom seg gjennom. Å snakke om elite innen blogging føltes
så absurd at jeg svarte med [en egen post i egen blogg].”

At enkelte av de andre bloggerne – som hang seg på debatten som oppstod – kan ha følt det
jeg skrev som en reell problemstilling får stå for deres regning. Jeg kan ikke helt se at jeg skal
stå ansvarlig for dét, men ovenstående sitat vitner om noen har blandet sammen litt ymse og
at pekefingeren rettes mot meg hvis man har behov for å peke på “skyldige”. Jeg vet ikke helt
hva jeg skal si, men enkelte kommentarer leses litt annerledes i ettertid – gitt at folk virkelig
går rundt og har et horn i siden til meg. Jeg mener, hvor tydelig skal man si ting? Jeg skrev
en endeløs greie borte i Sonitus1 om hva jeg faktisk mener om “eliter” og den slags, og det
viktigste her var vel at:

“Men noen synes åpenbart ikke at det er greit, og blir fornærmet over at
glasstaket ikke slipper dem frem i rampelyset. Jeg er ikke én av dem som ble
fornærmet (…) . Hvorfor? Fordi det er sånn og fordi det umulig kan være på
annen måte! (…) Dernest vil jeg hardnakket hevde at ordet ?elite? ikke skal
oppfattes som negativt. (…) Noen vil sikkert reagere på påstandene om at det
finnes en elite (eller hva man nå vil kalle det). Reagér i vei, men det forhindrer
ikke at påstanden er korrekt. Det eksisterer en type nettverk hvor veletablerte

1

Den er visst slettet i ettertid, og jeg finner den ikke noe sted på Sonitus. Men den er gjengitt nedenfor.

bloggere pleier hverandres blogging. Poenget er at det ikke er noe galt med dette!
Tvert i mot. Blogger som vies oppmerksomhet fortjener denne oppmerksomheten
fordi de er gode.”

Noen forstod heldigvis dette, og skrev i en kommentar til den saken borte i Sonitus at:
“Da jeg leste innlegget ditt ?Bloggingens glasstak? så lurte jeg på om det bare var
tull. Om ikke så opplevde jeg den som usedvanlig sutrete. Til forskjell fra det du gjør
her, så oppfattet jeg det slik at _du_ var den som var sur fordi du ikke ble løftet opp
over glasstaket i det du entret bloggarenaen. Ikke som her, at du beskrev et fenomen,
som slik du sier finnes over alt. Dette inntrykket av at du var sur fordi noen var linket
til flere enn deg, sammen med at du selv bare hadde noen få slike ”elitebloggere” i
bloggrollen, og ikke så ut til å ha gjort noe som helst for selv å vise frem andre mindre
blogger ble for dumt. Så var det jo ikke slik, allikevel.” (Min utheving.)

Og der står det. Enkelte andre gadd ikke å lese hva jeg hadde skrevet, og var/er tydeligvis
fornærmet eller noe sånt. I hvertfall kan man lese enkelte kommentarer jeg har fått på den
måten. På den ene side er det så utrolig irriterende at sånt skjer, på den annen side er det
ikke stort jeg kan gjøre. Skal jeg være litt ondskapsfull – for det fristes jeg faktisk til – så
synes kanskje enkelte at det er pinlig å innse at man driter seg ut. Hvis man i tillegg er
selvhøytidelig så er det vanskelig å få seg til å gjøre noe med det? Da er det enklest å late som
ingenting. Alt for ikke å miste ansikt, liksom.

Rart å tenke på at posten som startet alt dette ble skrevet som en honnør til flinke bloggere –
inkludert vedkommende jeg siterte først i dette tillegget – og som jeg nå har et litt annet syn
på, og at den oppmerksomhet som er blitt dem til del er velfortjent. Nå skal jeg passe på at
dette langt tillegget ikke pinges noe sted, slik at min lille frustrasjon kan ligge gjemt her nede
i et stille hjørne av bloggosfæren som en tale fra meg selv, for meg selv, til meg selv. For jeg
gidder ikke bruke mer tid på dette. “Life’s too short…”

Bloggdebatten 2007. Det autoritative perspektivet. Eller “hvor skapet skal
stå”.

Mandag 15. januar 2007
Kategori: Elitebloggdebatt
Stikkord:analyse, bloggeliten, pierre bourdieu, sonitus

Denne er kopiert fra Sonitus, siden Sonitus kanskje snart blir borte.

…………………………………………………………………………………

Prolog
Da jeg begynte å skrive blogg, så sent som i april 2006, ante det meg at det ikke var rett frem
å påbegynne et sådant prosjekt. Det var allerede noen der ute, noen skrivende, noen rådende,
noen som preget bloggfeltet med sine meninger om rett og galt. Selvfølgelig var det dét!
Hvorfor skulle bloggfeltet være annerledes enn andre felt? I desember skrev jeg en post om
dette med kulturelle koder og dominanse, men knyttet det ikke opp mot bloggfeltet, men mot
en mer generell kulturvinkel. Og jeg tenkte heller ikke på det tidspunktet spesifikt på blogging
i disse termene. (Men siden det skal innrømmes at jeg har en ganske solid (kremt) utdannelse

hvor denne type tenkerier har blitt viet mye tid, så er jeg alltid på leting etter de kulturelle
kodene. Selvfølgelig også i bloggene.)

Så gikk det litt tid, og i begynnelsen av januar skrev jeg en liten sak om “Bloggingens
glasstak”. Jeg husker ikke nå hva som satt meg på akkurat de tankene akkurat da, men jeg
publiserte posten og gikk ut fra at det ville bli de vanlige små krusningene og deretter intet
mer. (Noen dager senere oppdaget jeg at jeg hadde skrevet om noe av det samme knappe
tre uker tidligere.) Men den deiset opp på Bloggrevyens “mest populære”-side, og så var
diskusjonen åpenbart i gang. Det ble noen kommentarer og jeg fikk en mail fra Sonitus,
hvor jeg kunne lese at “Ganske interessant det du skriver om bloggingens glasstak i dag.
(…) jeg lurte på om du kunne tenke deg å (skrive) en litt lengre artikkel om nettopp dette
bloggeglasstaket?”. Og det ville jeg jo.

Mens jeg vandret rundt i tenkeboksen begynte det å skje ganske mye der ute i bloggfeltet.
Maren skrev en sak om en mulig bloggrevolusjon hvor hun spant videre på noe av det jeg
hadde luftet, mens Esquil (som vanlig?) konseptualiserte temaet på sin måte 2. Diskusjonen
gikk livlig i kommentarfeltene, om hvem som var hva og hvem som ikke ønsket å være hva
for hvem. Jeg ble også en smule forbauset over å lese Sissels forsøksvise marginalisering av
fenomenet jeg startet “bølgen” med, men så har jeg jo en bitteliten tradisjon i å være uenig
med henne. Jeg trodde det ville bli en sluttstrek der, men det var flere som hengte seg på, så
temaet opptar åpenbart mange: Vampus skrev, Mihoe skrev, fjordfitte skrev og fr.martinsen
skrev. Mer om noe av det som ble skrevet her senere i denne posten.

Sånn. Nok bakgrunn nå. (Selv om det smått om sen dukket opp enda flere ulike poster om
dette. Disse vil jeg oppsummere i min egen blogg og ikke her i denne posten.)

Bloggtypologisering
Rykk tilbake til start. Da jeg startet radiohode så jeg umiddelbart – som alle andre – at det
er ulike typer av blogger. Noen er fellesprosjekter mellom mennesker på reisefot eller med
andre typer felles anliggende, og hvor målgruppen er en definert og avgrenset gruppe. Dette
er reisebrevbloggere med poster uten æ/ø/å.

Så er det dem som snakker til en for meg ukjent avgrenset krets om hva de spiste til frokost og
hvorfor de tok på seg nettopp rosa denim forrige tirsdag. Dette er hverdagsbablerne. Og det er
en rekke ulike spesialiserte blogger som beskjeftiger seg med tematisk avgrensede områder,
enten det er film eller gadgets eller frimerkesamlingen til bestemor. Dette er tematikerne.
(Her kan man også hive inn kristenblogger, men denslags prøver jeg så langt som råd er å
unnvike.)

Alle disse har en type målgruppe mer eller mindre present, og den er ikke nødvendigvis
stor. Men stor nok, og de har sikkert ikke mål om å utvide den. Motivet er å dele tanker og
meninger og erfaringer med målgruppen. Punktum.

Den siste gruppen er den store gruppen. Det er de som ikke klarer å bestemme seg for hva
de skal skrive om, så de skriver om alt og nesten alt og nesten ingenting. Sånn som jeg
gjør og sånn som de fleste som har hengt seg på debatten gjør, enten i posts form eller som
kommentatorer. Det er ingen avgrenset målgruppe, annet at vi forventer at målgruppen i det
minste kan lese norsk. Og det forventes nok at de fleste i målgruppen ikke bare leser, men
at de virkelig leser. Noen kokketerer med at de ikke vil ha mange lesere, men bare de riktige

2

Posten er senere slettet.

leserne. Andre – som meg – trives med en stor leserkrets. Noen av disse har oppnådd dette
også.

Hva som gjør bloggene forskjellige
Under en sånn overskrift er det ikke mye fornuftig å si. Og det er enda mindre nytt å si. Noen
velger den morsomme stilen, noen er mer drøftende, andre er sarkastiske. De aller fleste er
flinke til å skrive. Noen er veldig flinke. Noen er til og med ytterst flinke. Men så er det jo
en gang slik at det er forskjeller mellom bloggere, ikke bare hva gjelder kjønn, alder og den
layout som er valgt på bloggen. Noen er bedre enn andre, på samme måte som noen fotballag
er bedre enn andre. Og her kommer første pekefinger til dere som har latt dere hisse opp, og
jeg løfter pekefingeren tre ganger:
• Det er greit at vi er forskjellige.
• Det er greit at noen er bedre enn andre.
• Det er greit at noen leses mer enn andre og siteres mer.

Men noen synes åpenbart ikke at det er greit, og blir fornærmet over at glasstaket ikke slipper
dem frem i rampelyset. Jeg er ikke én av dem som ble fornærmet, men jeg skrev den posten
som startet hele debatten. Hvorfor? Fordi det er sånn og fordi det umulig kan være på annen
måte! Hvis dere insisterer på retten deres til å bli fornærmet, så skal dere også gjøre deres
beste for å avlyse alle avstemminger, kåringer og konkurranser i bloggverdenen. Husk
da samtidig på å sørge for at Melodi Grand Prix blir avlyst, og at neste verdenscuprenn i
langrenn gåes på idealtid.

Så kan man spørre seg om hvordan jeg har funnet på det med at noen ikke liker at det er
forskjeller på blogger? Tja. Jeg har tidligere i denne posten lenket opp enkelte forekomstene
av de poster hvor debatten om bloggeliten har pågått. Der kan man lese ulike syn på hvorvidt
eliter finnes, hvem denne eliten består av og hvordan de pleier hverandre. Dette siste er
kjernen. De fornærmede er indignerte fordi forskjellene fører til en viss gjensidig lesing som
de selv ikke gjøres til en del av. Men mer om det senere.

Hvorfor blir det eliter?
Med denne overskriften løftes blikket et kort øyeblikk ut av bloggverdenen og over i den
virkelige verden. Overalt i samfunnet hvor meninger brytes mot hverandre utkjempes det
slag. Noen av slagene er små, hvor enkeltmeninger brynes mot hverandre inntil den ene
meningen overvinner den andre. Ikke nødvendigvis fordi meningen er bedre og riktigere, men
fordi meningsbæreren evnet å fremlegge den kraftigere, hurtigere, smartere og med det som
oppfattes som mer gyldige argumenter.

Andre ganger utkjempes durabelige slag, hvor de skuelystne ikke aner mer enn de frembrakte
meninger, men hvor disse bæres frem av folk som mer enn noe annet kjemper om retten
til å mene det korrekte. De slåss for retten til å definere hva som er riktig og galt. Hva som
er høvelig og hva som er uhørt. Hva som skal være comme il faut og hva som bare skal
være et komma i den store boken som heter “Sant & sånn i samtiden”. Denne politiske
(ja, faktisk) estetikken gjennomsyrer alle debatter av en viss størrelse. Ta nå Statoil/Hydro-
navnedebatten. Man snakker ikke så mye om hva som er gode navn, velklingende, fortellende
og folkesjelforførende. Nei, det snakkes for og i mot om navnet skal endres. Frontene slåss
om retten til å legitimere navneskiftet, versus å forhindre det.

I alle slag og kriger står det igjen en seierherre. Sånn er det i den virkelige verden. Sånn er
det også i bloggverdenen, selv om kampene er snillere og kun utkjempes med nøye tilmålt og

forutsigbar sarkasme eller overbærenhet. (I hvertfall som en hovedregel.) Dessverre kjempes
det stundom med en utålelig retthaverskehet, som nettopp er fundert i (den oftest feilaktige)
antagelsen om at den retthaverske har ervervet retten til å bestemme hva som er de gyldige
standpunkter. Det finner ikke sted så mange slag om enkeltposter, men det pågår en evig krig
om hva som er riktig blogging. Og det pågår en underliggende kamp om retten til å definere
hva som er riktig blogging. Det er denne kampen som er den viktige kampen, og de som
kjemper og dernest vinner disse kampene og slagene og krigene utgjør etterhvert eliten.

Der er igjen på tide å vifte med pekefingeren: Du kan la være å like disse kampene. Du kan la
være å like å måtte utkjempe slike slag. Men du kan ikke la være å erkjenne at kampene finner
sted. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu gjorde en del spennende forskning på dette, og
mest relevant i denne sammenhengen er det som mange nok anser som hans hovedverk, La
distinction. (Den finnes på norsk!)

Hvordan finner elitiseringen sted?
Når jeg viser til Bourdieu burde jeg ikke si mer før jeg begår litt forskning i bloggverdenen.
Men jeg er simpelthen fantastisk dristig, så jeg tar en simpel snarvei. Eliten er en gruppe, i
blogglivet som IRL. Den vokste frem samtidig med at bloggingen tok de første skjelvende
tastetrykk ut i hyperrommet. Den første bloggeren utgjorde den første eliten, ganske alene.
Etter at hun eller han rådet grunnen i omtrent tjue minutter, inntil den nest første bloggen
dukket opp, begynte gruppeprosessene, hvor man i fellesskap famlet frem formelen for “Den
Gode Blogg”. Formelen er fremforhandlet gjennom prøving og feiling, og den eneste testen
var om like mange leste bloggen i dag som i går og uken før forrige uke. Samt hvorvidt man
fikk riktige/støttende kommentarer fra de riktige menneskene. Hva som er riktig og galt
her kan være vanskelig å millimeterpresisere, men tenk dere hvilken gjenklang Eli Hagen
vil få som frisørlaugets selvoppnevnte rådgiver. Nettopp! Og siden vi mennesker er svake
for smiger, så lener vi oss ofte på folk som lener seg på oss. (Sexy Sadie er inne på noe av
dette når hun skriver opp resiprositet.) Når de som lener seg på hverandre blir mange nok
blir de etterhvert en slags maktfaktor man må forholde seg til enten likegyldig, eller ved
å velge konfrontasjon eller å søke å enes med og bli en del av. Jeg kjenner ikke den spede
bloggbegynnelse i Norge godt nok til å mene mye om det første drøye året og hvordan det ble
en elite. Men jeg er sikker på at en del av de kodene denne første eliten etablerte lever videre i
dag, lett tilpasset nye tekniske muligheter og så videre.

Eliten forsterker sin posisjon gjennom å dyrke konvensjonene. For eksempel:
• “Reppup”-blogging skal ikke forekomme, for det er spekulativt.
• Man skal ikke pinge seg frem i utide.
• Man skal kommentere blogger på riktig måte.

Eliten befester sin stilling gjennom å lenke til hverandre, enten i egen bloggrull eller i poster.
Det er også viktig å støtte hverandres blogging, selv om man er faglig/politisk/på annen måte
uenig. På disse måtene løfter man frem andre som løfter frem en selv. Mens de som ikke
løftes frem forblir i en bakevje. Det tydeligste eksempelet er postene som har løpt rundt en
måneds tid hvor man skal skrive fem påstander om seg selv, hvorav én skal være feil. Nå skal
sant sies, at dette er noe av det mest fascinerende med blogging og nettverksdannelse og –
dyrking, nemlig hvordan invitasjonene (såkalt tagging) sprer seg fra blogg til blogg. Først
tagges eliten, og dernest kan taggingen spre seg til bakevjen.

Eliten har forlengst oppdaget at språk er makt. Masse makt. Jeg nevnte “reppup” tidligere, og
brukte en dag eller to på å forstå hva det betyr. (Les ordet baklengs, dersom du ikke forstår.)

Et annet eksempel er “meme”, som jeg fremdeles ikke vet hva betyr eller er, og som jeg
og sikkert mange med meg derved er forhindret fra å delta i meningsdannelsen om, enten
gjennom egne poster eller kommentarer.

Et annet punkt rundt elitedannelsen er det jeg nå vil formulere som en hypotese: “De
individuelle elitemedlemmenes respektive statuser fremkommer i stor grad gjennom hvordan
de påvirker andres tidsbruk i bloggfeltet.” Jo mer tid for eksempel Kent klarer å få andre til å
bruke på sin blogg, jo høyere vil statusen hans være. OBS! Jeg har ikke grunnlag for å påstå
at noen har dette som et mål, hverken Kent eller andre. Jeg mener heller ikke at noen har dette
som et mål, men det kan likefullt være en konsekvens som inntreffer. Denne tidsbruken vil i
hovedsak anta fire former – tilfeldig rangert:
1. Lenking av individuelle poster. Dette er bittelitt tidkrevende, og mest en symbolsk
handling.
2. Lenking i bloggruller. Dette er bittelitt tidkrevende, og også dette en symbolsk
handling.
3. Kommentering i poster. Dette er mye mer tidkrevende, men ikke fullt så symbolsk,
siden man jo samtidig fremtrer selv (oppmerksomheten deles).
4. Lesing av blogger. Dette gjøres jo oftest anonymt, og er således anonymt og lite
symbolsk, annet enn for leseren selv. (Vi velger alle å lese de gode bloggene fremfor
de dårlige. Kanskje derfor jeg har få lesere?)

(Det slo meg – etter at jeg utarbeidet denne hypotesen – at den slår litt tilbake på meg selv.
Siden det ser ut til at jeg startet denne debatten (i denne omgangen) så er min elitestatus
sikret: Jeg har realisert alle fire tidsbruksformer hos andre bloggere i løpet av årets første
dager.)

Hva nå?
Noen er som tidligere antydet ikke så lystige over å oppdage eller erkjenne at det finnes en
bloggelite. Til dere må det sies at dere bare må leve med det. Kanskje er det ikke så viktig,
som (Andro)Ida skriver3. De som lever utenfor eliten, men som ønsker seg inn i den, må
bruke tid. Tid på å skrive gode poster. Tid på å skrive gode kommentarer. Tid på å lenke. Tid
på å lese. Kort sagt: Blogg som om hypotesen min stemmer, og dere vil selv etablere dere i
bloggeliten.

Dere som ikke er reisebrevbloggere, hverdagsbablere eller tematikere, men som heller ikke
nærer ønske om å tilhøre eliten: Blogg som dere gjør i dag. En god blogg er fremdeles en god
blogg.

Men til dere som er elitebloggere, men som ikke trives i denne rollen, så kan det tenkes
mange gode gjerninger. Det viktigste er å gi den anerkjennelse nye bloggere fortjener, dersom
de skriver godt. Gi støttende kommentarer, vis at dere leser bloggene, lenk opp fra egen
bloggrull eller egne poster. Kort sagt: Blogg som om hypotesen er korrekt dere også. Hadde
ikke bloggfeltet vært et felt hvor alle kan innta en plass, men hvor ingen skal arrangere noe,
så kunne en tenkt seg at enhver ny blogger skulle fått en mentor, og at eliten skulle være disse
mentorene. Sånn skal det selvsagt ikke være, men om man erkjenner prinsippet bak, så kan
man blogge i overensstemmelse med tanken? Gi en positiv kommentar i en ny blogg en gang
per uke!

3

Posten er senere slettet.

Noen kan med fordel også fortelle litt om skikk og bruk, uten at dette skal gjøres normativt.
Og noen bør fortelle om hva for eksempel “trackback” og “ping” er. Husk på hva du selv lurte
på da du begynte å blogge.

Epilog
Mange vil reagere tildels kraftig på denne posten. Jeg vil ta bort noe av årsakene til dette ved
først å vise til det som er skrevet under overskriften “Hva som gjør bloggene forskjellige”
tidligere i denne posten. Dernest vil jeg hardnakket hevde at ordet “elite” ikke skal oppfattes
som negativt. Jeg kunne brukt søk& erstatt og byttet ut alle forekomster med et litt mindre
verdiladet begrep, men har valgt å beholde begrepet fordi det er dette begrepet hele debatten
har knyttet seg opp mot. Noen vil sikkert reagere på påstandene om at det finnes en elite
(eller hva man nå vil kalle det). Reagér i vei, men det forhindrer ikke at påstanden er korrekt.
Det eksisterer en type nettverk hvor veletablerte bloggere pleier hverandres blogging.
Poenget er at det ikke er noe galt med dette! Tvert i mot. Blogger som vies oppmerksomhet
fortjener denne oppmerksomheten fordi de er gode. Derved kan dette være en slags
bloggopplysningsprosjekt, ved at alle får muligheten til å oppdage de gode bloggene og
kanskje får ideer til hvordan ens egen blogg kan bli bedre. Jeg kan bare snakke for egen del,
men jeg vil heller bruke mine tilmålte blogglesningsminutter på gode blogger enn på dårlige.

Hvis du savner en oppsummering av bloggdebatten frem til nå, så kan jeg opplyse om at det
finner du i bloggen min.

Takk for oppmerksomheten!
radiohode

Bok og Film

Hjorthen ser film: Tomme tønner og It’s Complicated

Ta to deler Guy Ritchie, en del Cheech and Chong, en litt for stor del Jenny Skavlan, og en litt for liten del Bjørn Sundquist. Rist det sammen og hell det over en sliten Kristoffer Joner. Pynt det med en liten dash pakxploitation og resultatet er Tomme Tønner.

Tomme Tønner har ikke så mye innhold, det ligger jo i navnet, men de ramler til gjengjeld mest. Noen synes jo det er kult også, jeg må innrømme at til tross for at Tomme Tønner er ganske dårlige greier, så var det ganske gøy allikevel. Jau jau!

It’s Complicated er ikke så veldig komplisert. Den handler om Jane Adler som innleder et forhold til sin eks-mann Jake, selv om Jake er gift på ny, med de komplikasjoner det nå måtte medføre. Det vi får er en slags dramedie som jeg ikke hadde det minste lyst til å se, som er alt for lang, og har en dønn irriterende Meryl Streep i hovedrollen, men som allikevel er forbløffende lett å like. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor.

Streep er som sagt en pest i denne filmen, med noen idiotiske fjollete fakter som ikke kler karakteren her, en godt voksen kvinne som gjør det godt i bakeri/restaurantbransjen. Alec Baldwin har masser av sjarm, men man blir lei av karakteren hans også, tusseladd som han er, mest opptatt av at noen skal ta seg av ham, enda han er en suksessrik advokat som har blitt partner i firmaet han jobber i. Og hva skjedde egentlig med Steve Martin? Verdens morsomste mann en gang for lenge siden, her er han en fraskilt arkitekt som svermer for plagsomme Meryl Streep uten å gjøre så mye ut av seg. Til gjengjeld så gjør John Krasinski en fin rolle, men til tross for flere morsomme scener så er det et mysterium for meg hvorfor jeg egentlig likte denne filmen ganske godt.

Det kan være fordi den er en lettvekter som aldri tar seg selv så veldig høytidelig, at dialogen er noen hakk bedre enn det vi er vant med fra standard Hollywood RomComs. Kanskje er det fordi det er befriende at de romantiske svermere (Streep, Baldwin, Martin) for en gangs skyld får lov til å være over femti, og til og med sverme romantisk med noen på samme alder (Streep er jo til og med ni år eldre enn Baldwin).

Kanskje er det bare det at jeg begynner å bli gammel selv?

Page 1 of 41234
%d bloggers like this: