web analytics

Search Results for: to volda and back

Hummer og kanari

To Volda and back again

volda

Torsdag den tredje desember klokka 09.00 startet min første eksamen på høyskolenivå. I Volda. Greit nok det, utfordringen var at jeg skulle jobbe på kinoen onsdag kveld, så for å få den kabalen til å gå opp så ble løsningen å kjøre opp etter jobben, sove noen timer i bilen, karre seg inn på eksamen, levere en besvarelse som forhåpentligvis var god nok til å unngå stryk, og så kjøre hjem igjen. Alt var taima og tilrettelagt, ferdig på jobb klokka 23.00 ga en lomme på tre timer for å komme seg til det kritiske punkt: Fergen mellom Anda og Lote klokka 02.05. Den måtte jeg rekke, ellers var jeg i trøbbel.

Og tre timer på en tur som skal ta ca to burde holde selv om jeg aldri hadde kjørt den strekningen før.

Jeg la i vei, optimistisk og ved godt mot. Glitter and Doom var innkjøpt for anledningen, det finnes verre ting enn å suse langs landeveiene i Nordfjord en månelys desembernatt på bart føre, med Tom Waits på stereoen tenkte jeg. Det holdt stikk helt til jeg tok av fra Rv5.

Jeg pleier ikke å være av dem som klager på veistandarden i Sogn og Fjordane. Jeg er telemarking, og synes standarden generelt er verre i Telemark. Men jeg må innrømme at strekningen mellom Storebru og Hyen satte meg på harde prøver. Særlig med tanke på at veien slettes ikke var bar, men tvert i mot ganske glatt på enkelte steder. Vei og vei forresten, jeg synes det er å strekke det litt langt. Mellom Storebru og Hyen er det ikke noen vei, det er en jævla krøttersti, og etterhvert som jeg snirklet meg avgårde langs Eimhjellevatnet og hva pokker de heter alle de gudsforlatte stedene langs den strekningen så ble jeg bare mer og mer provosert. Og sint. I Norge, verdens rikeste land, i 2009. Ikke bare det, det er DESEMBER 2009, og altså snart 2010. Det skulle ikke være nødvendig for norske folk i hus og hytter å måtte sette livet på spill på denne måten. Helvete, i stedet for å sy puter under armene på trygdemisbrukere og lykkejegere fra Langtvekkistan kunne vi vel brukt noen kroner på å legge varmekabler langs veinettet? Eller hvorfor ikke legge hele skiten i tunnell? Pengene fins der, det handler bare om å bruke dem riktig, og de jævlene på tinget har vel aldri kjørt i noen anne vei enn Trondheimsveien? Dette landet er så forbanna vanstyrt at det halve kunne vært nok. Greit nok at jeg var på vei for å ta eksamen i oversiktshistorie 1870-2000, men det hadde jo vært kjekt om veiene hadde vært vedlikeholdt litt i denne perioden. Jævlafaensdrit. Innen jeg var kommet til Hyen så var jeg bare SÅ klar for å stemme på Frp ved neste anledning.

Fra Hyen til Sandane, og fra Sandane ut til ferjekaia in the middle of føkking nowhere, da hadde jeg kjørt i drøyt to timer, og jeg hadde ikke sett en eneste bil siden jeg kjørte ut fra Høljebyen. Jeg rakk ferga med god margin, og bestemte meg for å bruke mine tre kvarter på Anda til å gjøre mitt fornødne på fergekaiens godt oppvarmede toalett. På toalettveggen var det skrevet med svart tusj.

Her pulte Martin, Marcus, og det var godt.

Ved siden av skriften var det noen brune flekker, og under skriften hadde noen tilføyd med blå kulepenn: Tørket han pikken sin her, med pil opp til de brune flekkene. Over skriften, også dette med blå kulepenn, så noen det som nødvendig å erklære at fitte var bedre.

På den andre veggen slo noen fast at det var helt greit å pule negerhorer, billig var det også, mens en mann tilbød meg å ligge med kona hans. Hun var drøyt femti år, og hvis jeg  hadde en deilig kukk så kunne jeg få lov til både det ene og det andre. Forutsatt at han fikk se på da. Jeg syntes jo det var et godt tilbud, men glemte dessverre å notere ned telefonnummeret. I tillegg så var det en bifil mann som var interessert i par for diskret sex. Send mail til bitreffen@hotmail.com.

Jeg var imponert over mangfoldet, vi snakker altså om et toalett på en fergekai midt i ingenmannsland her, men det var litt skremmende også. Dette er altså resultatet når Senterpartiet får styre distrikts og landbrukspolitikken. Dette holder ikke. Tenk om noen barn kommer inn og får se skriften på veggen? Hva vil de tro? Er det rart de flytter til Oslo? Her gjelder det å få bredbånd til bygdene fortere enn svint, og gjerne telefon og farge-tv i samme slengen. Hvis ikke får sistemann som drar fra fylket ta med seg runkekluten og slukke lyset etter seg.

Nåvel, som nyfrelst Frp-velger i rettferdig harme over rikets tilstand fortsatte jeg på ferden mot Volda. Neste ferge rakk jeg med knappest mulig margin, utrolig nok fant jeg Høgskulen på første forsøk, rakk å obeservere en rev som skremte opp en flokk med ender, før jeg fant en parkeringsplass foran en Kiwi-butikk, der jeg pakket meg inn i en dyne i kamp mot minusgradene. Jeg fikk vel sove i drøyt tre timer før det var på tide å komme seg opp igjen.

Riktig bygg ble lokalisert, proviant innkjøpt, og 08.45 satt jeg klar i en kjølig gymsal, rolig påventende sannhetens time.

Eksamensoppgavene ble utlevert på minuttet 09.00, og jeg byttet sporenstreks parti. Ja til SV-skolen, vekk med karakterer, vekk med eksamener. Kommer ikke noe godt ut av den måten å vurdere folk på. Skal fire timer i en kald gymsal være med å avgjøre hvor mye jeg kan? Hvor mye jeg er verdt som menneske? Hvor mye jeg skal ha i lønn? Jeg tror ikke det. Eksamen er noe herk som klassesamfunnet har funnet opp for å holde arbeiderene nede, og jeg finner meg ikke i det. Dette må ta en slutt. Nå.

Mulig jeg hadde likt konseptet noe bedre om jeg bare hadde åpnet pensumbøkene i forkant av eksamen?

Jaja, utfallet av eksamen tar det vel noen uker før jeg får vite, skal jeg gjette, så gjetter jeg på at jeg består, om ikke akkurat med glans, så i hvert fall godt nok til å havne et eller annet sted midt på treet. Vi får se.

Men jeg gikk altså inn i gymsalen som Frp-velger, og kom ut igjen som SV-mann. Jeg tok ikke sjansen på å kjøre Hyen-Storebru hjem igjen.

Hummer og kanari

To Ørsta and back again

Tirsdag den 6 desember klokka 09.00 startet min siste eksamen på høyskolenivå. I hvert fall i denne omgang. Hvilket betydde at jeg atter en gang måtte ta turen nordover til nabofylket. Forrige gang var en skjellsettende opplevelse der jeg skiftet politisk standpunkt to ganger i løpet av turen, holdt på å fryse i hjel mens jeg prøvde å sove bak i bagasjerommet på den gamle Toyota-stasjonsvognen, så en rev, og på merkelig vis klarte å få en B på eksamen. Denne gang tenkte jeg at jeg skulle gjøre ting litt annerledes. Jeg hadde liten lyst til å sove i bilen, så jeg forsøkte å bestille meg et rom på Volda turisthotell.

Det rommet hadde dama til kollegaen min stukket av med. Hun skulle ha eksamen i samfunnsfag samme dagen den tøyta, så jeg måtte se meg om etter annen overnatting. Turisthotellet var fullt.

Jeg endte opp med å bestille meg et rom på Ivar Aasen-hotellet som ligger millom bakkar og berg ut med havet, nærmere bestemt Ørsta. Ørsta Volda, potato potatoe. Hvem bryr seg? Ta seg betalt kunne de i hvert fall, sunnmøringene. 1395 for et rom er langt mer enn jeg er vant til å betale for et hotellrom i hvert fall. Men jeg ba om badekar da. 1395 for et varmt karbad, det er det nesten verdt.

Så jeg la i vei etter jobb mandag den 5 desember. Formen var fin, humøret på bånn. For ute var det snø. Ikke at det er så unormalt med snø i desember, men når den ikke har kommet før, så kunne den godt ha ventet et par dager til, slik at jeg fikk bare veier. Men neida. Sånn flaks har jeg selvfølgelig ikke. Så det ble biltur i snøværet ja, og det må sies, jeg er ikke noen rallysjåfør. Jeg er faktisk ganske forsiktig bak rattet, tar det med ro, tar ingen sjanser, og liker meg ikke på glatta. Noen ville kanskje gå så langt som til å kalle meg en pinglesjåfør, men det ville være å overdrive. Pinglesjåfører var alle de brødhuene jeg tok igjen på veien, som suste av gårde langs Jølstra i 45 kilometer i timen. Som bremset ned til 25 kilometer i timen hver gang de møtte en bil. Var det en lastebil stoppet de gjerne helt opp. Jeg mener, skal du være SÅ jævla pingle så har jeg et godt råd: Selg bilen og kjøp deg en 2CV som du bare bruker når det er varmt nok til å rulle ned taket. På snøføre har du ingenting å gjøre. Rull bilen inn i garasjen, lås døra, kast nøkkelen, og ikke ring låssmeden før tæla slipper taket.

Det ble en lang kjøretur altså.

Halvveis viste det seg at ladekabelen jeg hadde med meg plutselig hadde sluttet å virke. Eller virket bare av og til for å være nøyaktig. Telefonen gikk dermed tom for strøm, hvilket betydde at jeg ikke fikk hørt på Spotify, og enda viktigere: Min kjære fikk ikke tak i meg på telefonen. Jeg fikk så vidt ristet liv i telefonen på ferga mellom Folkestad og Volda, da tikket det inn en melding om at hun ikke fikk tak i meg. Ring! Var hun bekymret? Fryktet hun at jeg lå i en grøft et eller annet sted mens snøen lavet ned og livet ebbet ut? Jeg sendte melding om at jeg hadde telefontrøbbel, og fikk kjapt svar: Den stakkars kvite pusen var ute i snøstormen mens hun ikke var hjemme, trodde jeg den frøs, eller gikk det bra mon tro?

Akk ja. Jeg kjørte av ferga, og satte kursen rett mot Ørsta. Det er ikke så store stedet, kan ikke være SÅ vanskelig å finne et jævla Ivar Aasen-hotell?

Vel, det hadde vært mye lettere om det faktisk hadde stått et eller annet sted på fasaden, gjerne med lys, at dette var et hotell, for jeg kjørte forbi to ganger før jeg ga opp og slo på telefonen igjen for å bruke siste rest av batteriet på å fyre opp GPS’en. Men da fant jeg det til gjengjeld fort. Noen minutter før 22.00 kjørte jeg inn på parkeringsplassen foran hotellet. Der var det fullt. Jeg måtte på baksiden. Nøyaktig klokken 22.oo sjekket jeg inn, og to minutter etterpå sto jeg i restauranten og spurte om det var mulig å få seg noe å spise.

Nei, her var det stengt. Riktignok satt det folk ved bordene, og stemningen var god, men middagsserveringen var stengt. Den stengte klokken 22.00. Jeg kikket på telefonen min. 22.02.

Jaja, sånn er det. Er man to minutter for sent ute så er man to minutter for sent ute. Tenk om man skulle begynne å slakke litt på åpningstidene? Hvordan i alle dager skulle det gå? Det er en skikkelig slippery slope, plutselig sitter man der og aner ikke når man verken skal stenge eller åpne. Nei, her gjelder det å passe tiden skal jeg si dem. Ikke noe slinger i valsen hos Ivar Aasen. Jeg så ut på det baarutte havet, og det var ruskutt å leggje ut paa. Ikke hadde jeg båt eller fiskeutstyr heller. Har dere ingenting jeg kan spise, spurte jeg. Joda, jeg kunne få smørbrød. Eller skive da, som jeg ville kalt det. Smør er vel uansett så dyrebart i disse tider at de ikke kaster det bort på brødskivene til sultne gjester fra nabofylket. Jaja. Jeg takket ja til et såkalt smørbrød, ja, jeg takket til og med ja til to stykker. Jeg ventet tålmodig mens de ble laget til, det tok bare litt lenger enn å steke en biff, og så tok jeg dem med meg opp på rommet.

Jeg hadde heldigvis med meg en ekstra lader til telefonen, det var flaks. Jeg banket den i veggen og fikk lurt inn litt strøm igjen. Banket i meg skivene, og begynte å tappe i badekaret. Det tok en evighet å fylle, og når jeg slo av krana skjønte jeg hvorfor. Proppen passet ikke, så her rant det vann ut nesten like fort som krana klarte å pøse det inn. Men jeg har vært på lugubre hotell før. Jeg tok plastikken som var pakket rundt tannglassene på badet, og la det rundt proppen i stedet. Det fiksa biffen. Eller i hvert fall smørbrødet. Eller skiva da, som jeg kaller det. Så hentet jeg noe eksamensrelatert lesestoff, tok av meg klærne, og hoppet opp i badekaret. Telefonen hadde jeg også med, og tok et frekt bilde av meg selv nesten dekket av vann og skum, for å vise Flopsy hva hun gikk glipp av.

Jeg hadde ambisjoner om å ligge og lese pensum til utover natta, men jeg sovnet faen meg.

Nå vel. Jeg var våken halv fem, halv seks, halv sju, og var livredd for å forsove meg, men når det endelig ble tid for å stå opp hadde jeg mest lyst til å bli liggende. Men det hadde vel vært for dumt. Og dyrt. Jeg kledde på meg, pakket sekken, betalte for rom og smørbrød, 65 kroner for to skiver var vel i det minste billigere enn burger på Statoil? Ut i mørke natten bar det, klokka var 08.00. Kaldt og jævlig. Giv eg var i eit varmare land. Inn i bilen, ut på veien, og 08.45 var jeg på plass på Høgskulen i Volda. Fit for fight. Uten penn. Eksamensvaktene hadde heller ikke penn. Butikken var ikke åpen ennå. Heldigvis hadde en annen eksaminand vært forutseende nok til å ta med opptil flere penner. Jeg fikk låne en med logoen til Møre sparebank. Klar. Bring it. Gi meg oppgavene. Do your worst!

Og oppgavene kom. Til min store lettelse var de fleste av spørsmålene av en slik art at jeg kunne svare i hvert fall delvis på dem. Så da gjorde jeg det. Tok meg tre timer. Toppkarakter blir det ikke, men jeg stryker vel ikke heller får en tro. Da er jeg fornøyd.

Og så kjørte jeg hjem igjen. Hadet Volda, vi sees kanskje aldri igjen.

Riktignok er det fortsatt en mappeinnlevering igjen, men i praksis er jeg nå omsider ferdig med dette årsstudiet i historie. Jeg skal ikke påstå at jeg er veldig stolt av dette, men litt kry er jeg jo. Ikke fordi resultatene er så fantastiske, men fordi jeg har klart å karre meg gjennom samtidig som jeg har jobbet over 120 prosent, hatt skribentjobbing, og en travel hverdag. Studiene har som regel vært prioritert nederst på lista over ting som må gjøres, som regel har jeg i grunnen prioritert det lavere enn Football Manager også, men jeg kom meg altså gjennom. Er du stolt av meg, spør jeg Flopsy når jeg plukker henne opp på jobben.

– Joa, men du kunne godt lest litt mer, svarer hun.

Hummer og kanari

Tear Stained Lyrics #3

Det er på tide med et nytt bidrag til å blamere meg selv i denne spalten som tar for seg tekstlinjer som får meg til å grine. Som vanlig er det i Toyoataen det skjer, jeg er på veien hjem fra Volda etter å ha avlevert skriftlig eksamen i Stormaktspolitikk og norsk utenrikspolitikk siden 1945. Jeg er egentlig bra fornøyd, jeg klarte å svare på nok spørsmål til å fylle kvoten. Åtte siden ble levert inn. Alt tyder på at jeg nok en gang klarer å karre til meg en karakter som er akkurat passe middelmådig til at jeg er fornøyd. Og det er greit nok det. Jeg leser jo ikke pensum. Jeg jobber intensivt med prosessoppgavene et par netter før innlevering. Jeg skummer gjennom faglæreres nettnotater de siste dagene før eksamen. Jeg flekker opp en artikkel eller to på Wikipedia via telefonen om det er emner jeg føler jeg har null kontroll på. Dette er godt nok til ståkarakter pluss. Det er selvfølgelig ikke godt nok til noen toppkarakter.

Nå er det forsåvidt sant at jeg ikke har tid til å legge noe særlig mer arbeid enn som så i studiene. En helt annen sak er det at dette jo også er en glimrende unnskyldning, og om jeg hadde hatt all verdens tid er det ikke sikkert jeg hadde gjort noe særlig mer utav det uansett.

Faktum er at jeg egentlig er godt fornøyd med å være en middelmådighet. Eller for å være nøyaktig, jeg er godt fornøyd med å være en middelmådighet som kan innbille seg at han er bedre enn de fleste andre når han gidder. Men det gjør han jo ikke. Dette minner meg forøvrig om at dette var omkvedet gjennom størstedelen av grunnskolen også. Det er et godt hode på han der Hjorthen, men han bruker det jo ikke. Han kunne gjort mer ut av det. Jeg var ikke enig i det den gangen, jeg gjorde da stort sett det lærerene ba meg om å gjøre, men de hadde nok helt rett.

Kanskje er det dette som ligger litt i bakhodet når tårene plutselig presser seg frem i øynene da denne tekstlinja kommer over høyttalerene på vei gjennom Norfjordeid denne eksamensdagen:

Remember all the movies, Terry, we’d go see
Trying to learn how to walk like heroes we thought we had to be
And after all this time to find we’re just like all the rest
Stranded in the park and forced to confess
To hiding on the backstreets, hiding on the backstreets
We swore forever friends on the backstreets until the end

Det er noe med det der spennet fra å være unik og udødelig, slik man tror man er som tenåring, til å finne ut når man kommer i voksen alder, at faen, man er jo akkurat som alle andre når det kommer til stykket. Følelsen som tenåring etter å ha vært på kino og sett James Bond eller Rambo kverke slemmingene, mange av gutta gikk litt rettere i ryggen ut av salen enn vi gikk inn. Med armene ut fra kroppen som om vi var på vei til brytelokalet. Knuffing og skyggeboksing. Men sjansen til å nedkjempe skurker kom aldri. Det var ikke denne typen helter verden hadde bruk for. Og sakte men sikkert blir man presset inn i folden der alle de andre befinner seg. Jobb og hus og hjem. Familie og lån. Alltid for liten tid til å gjøre de tingen man egentlig har lyst til å gjøre. Men sånt var det ingen som lagde filmer om. Jaja, og om de hadde gjort det hadde vi vel ikke gått og sett dem uansett. Hvis ikke Sophia Loren var med da.

Backstreets er ellers et av høydepunktene på Born to Run, selv om den i oppsummeringer gjerne blir glemt, forbigått av Thunder Road, Jungleland, Born to Run. Så er den da heller ikke spilt like mye i hjel som disse andre, og har dermed fortsatt kraft til å røre en gammel mann i en gammel Toyota en vinterdag i 2011.

%d bloggers like this: