web analytics

Search Results for: uforutsette

Flopsyblogg

En serie uforutsette hendelser, del 4

Jeg vet ikke om noen har orket å lese alle postene i denne serien så langt, men dette blir uansett siste del. Jeg lover!

Denne dagen begynner også nokså greit. Junior er varm og litt slapp, men det går greit å få i ham drikke, og innimellom pludrer han litt også. Men så kommer ettermiddag og kveld igjen, og feberen stiger på nytt. Jeg gir stikkpiller, og nå har de til og med riktig styrke. Men temperaturen vil nok en gang ikke synke, og jeg måler 39, 6. Jeg tar ikke sjansen på nok en natt med kokende varm baby, og bestemmer meg for å svelge stoltheten nok en gang. Jeg ringer legevakta.

Sykepleieren som svarer telefonen er en gammel skolekamerat av meg, og han er forståelsesfull og grei. Han konfererer med vakthavende lege, og jeg får beskjed om jeg kan ta meg med Junior og komme med en gang. Jeg var forberedt på å bruke mine overtalelseskunster denne gangen, og blir positivt overrasket over responsen.

Vel fremme på legevakta dukker Hjorthen opp også, og etter litt venting blir vi tatt i mot av vakthavende lege, som i dette tilfellet er en dame med Sri-Lankisk-klingende navn. Hun kikker i journalen fra i går, og skjønner raskt hvor landet ligger. Som sagt, Høljebyen er en ganske liten by. Hun er derfor full av forståelse, og Junior blir nok en gang undersøkt fra topp til tå. Funnene er som før, alt tyder på virusinfeksjon. Men siden omstendighetene er som de er, sier legen at hun gjerne kan sende oss til en enda grundigere sjekk på Sentralsykehuset- sånn for sikkerhets skyld.

Jeg takker ja til dette, og legen ringer og avtaler med Barneavdelingen. Sentralsykehuset ligger i Lyskrysset, det vil si en times kjøring øst for Høljebyen. Hjorthen er ventet på jobb om et par timer, og får derfor ikke bli med innover. Foreldrene mine står for skyssen, og etter en kort runde hjemom for å ta med et skift med klær til Junior og meg selv, bærer det av gårde i Toyotaen. Vi ankommer Barneavdelingen i 22-tiden på kvelden, og blir tatt i mot av en sykepleier. Besteforeldrene venter mens vi går til undersøkelsesrommet, og de får til og med tilbud om kaffe.

På dette tidspunktet er Junior både trøtt, syk og slapp, og det siste han har lyst til er mer undersøkelser. Men det må han jo nesten, og denne gangen er det en barnelege med tysk aksent som får oppgaven. Feberen er fortsatt høy, og det blir bestemt at jeg og Junior skal bli værende på sykehuset over natta, til observasjon. Besteforeldrene blir sendt hjem, og vi blir innstallert på isolat. Junior får en annen (sterkere) febernedsettende, i håp om at dette vil ta toppen på feberen hans. I tillegg får han påmontert overvåkningsutstyr (puls og O2-metning), slik at jeg skal kunne få meg litt hvile.

Junior er snurt over alle undersøkelsene, og ser med stor skepsis på alle med hvit frakk. Han har ingen som helst lyst til å ligge i sin egen seng, så jeg lar ham sove med meg. Det medfører at det blir trangt i senga (sykesenger er ikke veldig breie), og søvnen min blir sånn passelig nok en gang. Men det viktigste er at medisinen ser ut til å virke, og at feberen er på retur. Neste morgen virker han mye kvikkere. Alle målinger er fine, og jeg får lov til å reise hjem igjen.

Dagen etterpå dukker utslettet opp, og plutselig er han forvandlet til en illrød, prikkete liten mann. Det er vanskelig å vite om det klør, men han er mer sutrete og lei seg denne dagen. Sannsynligvis er det barnesykdommen tredagers-feber han har fått. Idag er tilstanden heldigvis enda litt bedre, og utslettet er på retur. Det har vært en travel uke med lite søvn, men det er godt å kunne puste lettet ut. Alt gikk fint, og nå er den første barnesykdommen overstått. Aldri så galt, ikke sant?

Og som noen av mine observante kommentatorer har fått med seg; vi fikk veldig god oppfølging av helsevesenet. Det var godt å bli møtt med forståelse, selv om jeg nok var litt panisk og hysterisk. Denne gangen fungerte alle leddene i kjeden, og på en måte var det betryggende å oppleve. Selv om jeg sikkert kan bli panisk neste gang Junior blir syk også 😉

Flopsyblogg

En serie uforutsette hendelser, del 3

På plass hos mine foreldre fisker jeg frem termometeret for å finne ut hvor landet ligger. Jeg vet jo at Junior har feber, men blir likevel overrasket over at målingen viser 39,5. Jeg synes dette er i overkant høyt, og bestemmer meg for å forsøke å gjøre noe med saken. Jeg finner frem beholdningen med Paracet stikkpiller, og ser til min fortvilelse at jeg ikke har piller med riktig styrke for Junior. Jeg har piller beregnet på babyer under 4 måneder, og jeg har piller beregnet på barn fra 1 og 1/2 år. Men altså ingenting som passer til syk liten gutt på 11 måneder.

Jeg vurderer å kjøre til byen for å kjøpe nye piller, men liker ikke helt tanken på å reise fra Junior, selv om han er under tilsyn fra flinke besteforeldre. Jeg bestemmer meg derfor for å forsøke med det svakeste pillene, til babyer under 4 mnd, ut fra en tanke om at disse neppe kan gjøre noen skade.

termo.jpgOg det gjør de da heller ikke. Feberen synker litt etter at pillene er administrert, og det er nok til å berolige meg i noen timer. Men ut på kvelden øker feberen på igjen, og Junior er slapp. Jeg måler og måler, og Junior blir etter hvert kjempesint på hele termometeret. Hver gang jeg slår det på sier det “Biip” fra termometeret og “Hyl” fra Junior. Feberen er tilbake på 39, 5, og pillene hjelper ikke. Hva skal jeg gjøre? Først ringer jeg til Hjorthen og sender ham på butikken for å se om de har rette sorten der. Det har de ikke, kun piller fra 1 og 1/2 år å oppdrive der.
Jeg bestemmer meg for å ringe legevakten, for å høre om jeg kan bruke de pillene jeg har, eller om det er mulig å få tak i rett sort hos dem. Legevaktsordningen i Høljebyen er litt spesiell. Om dagen er den lokalisert på legesenteret, men om kvelden er den på det puslete og nedleggingstruede lokalsykehuset. Legevaktstelefonen er bemannet av sykepleiere på sykehuset. Og der er det jeg havner når jeg ringer, siden det er kveld.

sjukehuset.jpg

-Du er kommet til Legevakta, hva kan jeg hjelpe med?

– Ja hei, dette er Flopsy. Jeg har en sønn på 11 mnd her, med høy feber. Jeg var på legevakta tidligere idag, og han har en virusinfeksjon. Problemet er at jeg ikke har riktig type stikkpiller tilgjengelig, og jeg får ikke ned feberen hans. Jeg har bare piller som er for babyer under 4 mnd og barn over 1 1/2 år, og han er som sagt 11 mnd. Tror du jeg kan gi ham de pillene jeg har, eller er det mulig å få kjøpe noen i rett styrke av dere?

– Øh, stikkpiller ja. Hvor tung er han?

-Nei, han er vel ca 9 kilo tenker jeg.

-Et øyeblikk (forsvinner fra røret, men kommer tilbake etter kort tid). Joda, vi har stikkpiller her. 250 milligram, fra 1 og 1/2 år.

– Eh ja, men akkurat den typen piller har jeg selv også. Det er jo ikke dem jeg trenger. Junior er bare 11 mnd, og jeg trenger noe som er tilpasset hans alder og størrelse.

– Øh, jammen du sa jo stikkpiller! Hvilke piller er det du trenger, egentlig? (litt irritert i stemmen).

– Jeg trenger stikkpiller! Paracet! 11 måneder gammel baby! (frustrert Flopsy)

– Jojo, men hvor mange milligram, liksom?

– Jammen det vet da ikke jeg, jeg har jo ikke de pillene tilgjengelig! Men hvis jeg må gjette så vil jeg tro at riktig styrke er omtrent 125 milligram (Flopsy, når også kjemikalie-ekspert)

– Et øyeblikk (forsvinner, og kommer tilbake). 125 milligram ja, fra 4 mnd og til 1 1/2 år. Det er kanskje de du mener?

-Ja! Har dere noen sånne? Og kan jeg få kjøpe dem?

– Vi har tre stykker, du kan komme og få dem på vaktrommet på sykehuset. Det er ikke så mye, men det rekker vel til over natta.

Jeg takker for tilbudet, og legger på. Tør fortsatt ikke å reise fra Junior, og tar derfor med meg både han og besteforeldrene på pille-shopping. Vel fremme får jeg eska med de tre stikkpillene presentert. De koster den nette sum av 6 kroner, og jeg har selvsagt bare en 200-lapp på meg. Sykehuset kan ikke veksle. Jeg må derfor ned igjen i bilen, for å skrape sammen de 6 kronene fra besteforeldre og parkeringspenger liggende i bilen.

Junior får medisinen sin, og han sovner i fanget mitt. Det blir en lang og søvnløs natt for meg, for det er ikke så lett å sove når Junior er syk

(fortsetter litt til, heng med, heng med!)

Flopsyblogg

En serie uforutsette hendelser, del 2

Jeg får raskt svar på 113, og det av en rolig dame som med tydelig stemme forsøker å få sammenheng i det jeg forteller henne. Sett i etterkant kan nok ikke det ha vært en enkel oppgave, men damen gir ikke opp. Jeg prater som en foss, damen bremser og gjentar det hun får meg seg og som hun vurderer som relevant.

På dette tidspunktet har Hjorthen kommet seg ut av senga, og han har overtatt Junior. Junior har sluttet å skjelve, og da damen på 113 spør om han puster begynner det å demre for meg at jeg kanskje har opptredt en smule panisk. Junior ser ikke helt pigg ut, men puster, det gjør han.

-Joda, sier jeg. Visst puster han. Men han skalv sånn i stad, og det var så ekkelt.

-Er han ved bevissthet? Damen med den myndige stemmen fortsetter.

-Eh ja, han er jo det. Men altså, han virket som han falt litt ut i stad. Men han er våken og bevisst nå altså.

Den fornuftige damen på 113 avgjør at han neppe trenger ambulanse, men at hun kan ringe legevakta for meg, slik at han får en rask undersøkelse der. Hun ber meg vente, og etter en kort stund er hun tilbake igjen på linja. Hun har snakket med legevakta, og vi kan komme bort dit med en gang, så skal de se på Junior der.

Jeg snufser litt og takker for hjelpen. Deretter er det bare å kle på Junior i en fart. Matflekkene på bodyen blir ignorert, og jeg hiver på ham en fleecedress. Hjorthen blir med oss, men insisterer på at han må på toalettet før vi kan gå. Dette irriterer meg litt, for hvordan er det mulig å tenke på toalett nå, liksom? Vi må jo skynde oss!

Men Hjorthen er en lur mann, og vet at det ikke alltid nytter å argumentere mot paniske Flopsyer. Så han forsvinner på toalettet, mens jeg står og tripper i gangen. Da han er ferdig går vi det korte stykket bort til legevakta. Vi melder oss i resepsjonen, og får beskjed om at legen skal se på Junior så snart han er ledig. Det varer ikke så lenge før vi blir geleidet inn på legekontoret. Legen viser seg å være en dansk dame med briller, piggsveis og hyperaktive tendenser. Vi forklarer situasjonen, og siden Høljebyen er et lite sted husker hun godt det som hendte med Thomas, selv om hun ikke var direkte involvert i saken. Noen fordeler er det ved å bo på et lite sted med få mennesker og en velutviklet Jungeltelegraf.

Legen er hyggelig, og beroliger meg med å si at hun synes det er forståelig at jeg fikk panikk. Forståelse er alltid en god ting. Hun kikker Junior inn i øynene, og konkluderer med at han i hvert fall ikke har hjernehinnebetennelse, men at han lukter feber. Junior liker ikke å bli undersøkt, men heldigvis så blir han det, fra topp til tå. Legen finner heldigvis ingenting, men ønsker å få tatt en blodprøve for å utelukke bakteriell infeksjon.

blod.jpgBlodprøven skal tas på laboratoriet, og etter avtale med dem får vi beskjed om at vi skal gå rett inn i stedet for å trekke kølapp. Det gjør vi, men blir sendt ut igjen for å vente til den som er der inne er ferdig. Utenfor laboratoriet er det lang kø, og vi får mangt et stikkende og surt blikk fra den ventende pensjonistgarden. En av damene spør oss til og med om hvilket nummer vi har på kølappen vår, sannsynligvis fordi hun selv synes at hun har ventet lenge. Det har hun sikkert, men litt forståelse er greit når man står der med en syk og skrikende baby i armene.

Skrikingen blir selvsagt ikke bedre av å bli stukket i fingeren. Det verste er at vi må vente på resultatet, og venting foregår som kjent på venterommet. Der er det mange mennesker, og Junior overdøver dem alle sammen. Stakkars liten. Til slutt dukker vår venn den danske doktoren opp igjen, og hun kan fortelle at blodprøven var negativ. Det dreier seg om en virusinfeksjon, og vi kan bare gå hjem og slappe av. Hjorthen er trøtt, så han sendes tilbake til drømmeland. Jeg synes det er litt ekkelt å være alene med syk Junior, så jeg får mine foreldre til å hente meg.

(fortsettelse følger)

Flopsyblogg

En serie uforutsette hendelser, del 1

Forrige uke ble annerledes enn forventet, og ikke på en god måte. Jeg hadde lagt store planer for uka, og skulle blant annet på besøk til mine kollegaer i Lyskrysset, samt begynne på julegavehandelen og skrive et par velfunderte bloggposter. Trodde jeg. Men noen ganger tar livet andre vendinger enn man planlegger, og da får man skrive om disse i stedet.

Det er egentlig en litt lang historie, så det kan være at jeg må fortelle den over flere poster. Men la oss ta begynnelsen først, og se hvor historien tar oss:

vedovn.jpgDet hele begynte onsdag formiddag. Hjorthen befant seg på loftsetasjen, hvor han sov ut etter nattevakta. Jeg og Junior og det hvite kattedyret holdt til nede i stua. Junior tok seg en liten lur på sofaen, og jeg satt og surfet på nettet. Den hvite katten gjorde det den er aller best på, nemlig å sove på pleddet sitt. Det var surt vær ute, og jeg syntes det var litt for kaldt i stua. Det måtte jeg gjøre noe med, og jeg bestemte meg for å fyre opp i ovnen. Som sagt, så gjort, og kort tid etter ble det godt og varmt i huset.

Etter en stund våknet Junior fra luren sin, og kikket rundt seg med søvn i øynene. Han virket ikke helt i form, og da jeg kjente etter merket jeg raskt at han var varm i panna og iskald på hender og føtter. Huff da, tenkte jeg, har du blitt syk? Jeg tok ham opp på fanget, og forsøkte å finne ut av hvordan formen hans egentlig var, om han var blitt ordentlig syk eller om han bare var trøtt etter luren og varm fordi det var fyr i ovnen. Det er da det skjer. Junior blir med ett helt merkelig. Han virker lite pigg, og han sitter bare og ser rett ut i lufta.

Jeg kjenner redselen komme krypende, og bærer ham med meg opp på loftet for å få Hjorthen til å se på ham. På vei opp trappa begynner Junior plutselig å skjelve i armer og hender, og han ser ikke på meg når jeg snakker til ham. Panikken tar meg.

Jeg husker bare så alt for godt hvordan det var å finne eldstesønn Thomas død for 1 og 1/2 år siden, og dette blir for mye for hodet mitt å håndtere. Jeg handler ikke rasjonelt. Jeg river Hjorthen opp av senga; kjefter på ham for å få ham til å skjønne at han må hjelpe meg. Forsøker på nytt å få kontakt med Junior, som fortsatt stirrer ut i lufta. Iskalde fingre, kokende het i panna, skjelvinger i armene.

Jeg ringer 113.

(Til andre engstelig sjeler: det går bra, og fortsettelsen på historien kommer om ikke lenge).

Hummer og kanari

Et dei rike

Errol Flynn

Til trass for at vi har ei raud-grøn regjering med eit uttala mål om å utjamne økonomiske skilnadar i landet vårt, har talet på milliardærar meir enn dobla seg sidan denne regjeringa kom til makta. Medan dei fattige er omlag like mange som før. Det er det ikkje mange som bryr seg om, for i Noreg snakkar vi stort sett om ein relativ fattigdom, og dessutan er det sikkart deira eigen skuld. Latsabbar og slaskar som dei er. Ein må ut i den store verda for å finne den verkelege fattigdomen. Der er det til gjengjeld ganske mykje av den. Sjølv om talet på ekstremt fattige har gått kraftig ned dei siste åra, er det framleis 1,29 milliardar menneske som fell under det Verdsbanken definerar som ekstrem fattigdom. Desse har mindre enn 1,25 dollar å leve for om dagen.

Vi kan godt glede oss over at dei fattige har blitt litt mindre fattige, og fleire og fleire no ligg mellom 1,25 og 2 dollar om dagen. Men korleis ser det ut i den andre enden av skalaen? Jau, om ein skal tru på den humanitære organisasjonen Oxfam går det aldeles strålande med dei rikaste av oss. Ein fersk rapport frå denne organisasjonen seier oss at dei hundre rikaste menneska i verda i 2012 hadde ei samla inntekt stor nok til å sette ein stoppar for all ekstrem fattigdom i verda. Ikkje berre ein, men fire gongar. Det skulle tatt seg ut!

Dei rike tener pengar som gras, og dei delar ikkje. Verdas rikaste eine prosent har auka inntekta si med 60 % den siste 20 åra. Finanskrisa har berre gjort skilnadane større. Rikingane har sylta ned 32 billionar dollar i ulike skatteparadis. Det er greit nok at dei fornuftige av oss; dei som aldri har kjøpt flaxlodd for dei siste pengane sine og gått på ein smell, seier at ein helst bør ha ei månadsløn eller to i bakhand for uforutsette hendingar, men det 32 billionar vert berre latterleg.

Misunneleg? Visst pokker er eg misunneleg, og ikkje berre det. Eg vil ha ein revolusjon. Eg vil gjere noko med det. Eg vil ete dei rike. Høgresida vil seie at det er bra at folk tener pengar. At når dei rike tener pengar kjem det til nytte for dei som ikkje er rike også. Det er noko i dette, men det gjeld nok helst så lenge pengane vert sett i arbeid. Brukt til å skape noko nytt. Nye arbeidsplassar. Nye oppfinningar. Ny forskning. Hjelp eit medmenneske. Har du ein milliard på bok kan du hjelpe ein heil skokk!

Men eg er naiv. Det er jo ikkje slik det fungerar. Ta Apple, til dømes, som er verdas største selskap. Det har dei blitt fordi dei revolusjonerte telefonen med sin iPhone. Før den føste iPhonen vart sett i produksjon hadde dein ein prototype der skjermen var laga av plastikk. Sjefen, Steve Jobs, syntes ikkje dette var godt nok og forlangte ripefritt glas. Firmaet Cornell hadde funne opp slikt glas på 60-talet, men aldri heilt klart å finne noko å bruke det til. No hadde dei ein gyllen sjanse. Dei kunne levere glas, men utfordringa var å få det kutta opp fort nok. Apple måtte til Kina. Kor elles kan ein stille med tretusen mann og rigge til eit samleband på ein augneblink? Cornell fekk kontrakta på glaset, og ingen i Kina kan lage betre glas enn dei.

Kor ellers kan ein stille med tretusen mann og rigge til eit samlebånd på eit augeblikks varsel? Cornell fekk kontrakta på glaset. Ingen i Kina kan lage betre glass enn dei, men det tek trettifem dager å frakte glaset frå Kentucky til Kina. Det er ikkje godt nok. No har Cornell fabrikkar i Kina for å kunne levere fortare. Og billegare. Apple har no så mykje kontantar i reserve at dei kan fylle hovudbassenget i Havhesten 100 gonger. Alle er nøgde, med unntak av ein og annan arbeidslaus stakkar i USA som gjerne skulle hatt ein av dei jobbane Cornell no har sendt til Kina. Men kven bryr seg vel om den stakkaren? Ikkje eg, berre eg får telefonen min billegast mogleg. Eg kan vel ikkje bry meg om arbeidslause amerikanerar, eller kinesarar som er slavar i alt anna enn namnet. Skulle eg la vere å bruke mobiltelefon? Eg trur ikkje det.

Slik er verda. Næringslivet vil tene penger, det er jobben deira. Ein kan knapt klandre nokon for å ville gjere jobben sin best mogleg. Og dei gjer verkeleg ein strålande jobb. I kvart fall nokon av dei. Sjølv om den ekstreme fattigdomen har blitt mindre, har skilnaden mellom dei fattige og dei rike berre blitt større og større. Det bør vi gjere noko med, men kven skal gjere det? Ikkje eg som forbrukar i kvart fall, og rikingane sjølv kjem ikkje til å gi fra seg noko som helst frivillig. Ikkje hjelp det å innføre ordningar som straffar dei rike lokalt heller, då flyttar dei berre til Kypros. Vi treng ein global avtale. Ei global arbeidsmiljølov. Ein global skattepolitikk som gjer at vi blir kvitt skatteparadisa. Ein global politikk for økonomisk utjamning.

Men det kjem vi aldri til å få. Eg går derfor for plan B.  Mesterkokken Robin Hood. Om nokon kan få dei rike til å smake godt må det vere han. Omnomnom. Velbekomme.

Page 1 of 3123
%d bloggers like this: