web analytics

Search Results for: uforutsette

Hummer og kanari

Bruk og kast

Firdaposten har den siste veka brukt plass på å fortelle oss at barna våre gløymer igjen klede for hundretusener av kroner i året. 200 000 berre ved Florø barneskole. Kvart einaste barn gløymer klede for 500 kroner året utan at foreldra bryr seg det minste står det i avisa. og da må det vere sant. Dette er alvorleg. Fem hundre kroner, det er ein heilflaske akseptabel whisky det, og har ein fleire barn kan ein berre plusse på til ein har rota bort penger nok til ein flaske tjugefemår gamal Bruichladdich. Det gjer vondt å tenke på. Som eit direkte resultat av Firdapostens oppslag kalla eg inn til famileråd. Tiltak måtte iverksettast. Haldningar måtte under lupa. Nokon måtte til pers. Skulle det settes ned ein kommisjon? Måtte nokon gå? Nei, det ville vere å overdrive, men om man ikkje viste vilje til endring no, kunne ikkje eit mistillitsforslag utelukkast. Eg hadde fått ferten av whisky, og da er eg ikkje god å stagge.

Eg passa på å  legge familierådet til ein dag mi betre halvdel var ute av huset på anna oppdrag. Kvite Pusi stilte som stedfortredar. Barna lot seg lett kjøpe av godteri og fri tilgang på Xboxen, og hadde difor ikkje innsigelsar mot mine innspel. Med fullt flertal ble ein handlingsplan banka ned på papiret. Heretter skal det ikkje gløymast igjen så mykje som ein Hello Kitty-sokk nokon stad. Skulle det likevel skje har vi no protokollført korleis dette skal håndterast. Heretter blir det ikkje noko slinger i valsen. Det blir ikkje enkelt, men her i heimen er vi vant med utfordringar. Vi har både evne og vilje til naudsynte omstillingar. Når alle dreg i same retning har vi ein gjennomføringskraft utan sidestykke. Det kjem til å bli hard lut, men når eg sit der ved slutten av skoleåret med ein flaske dyre skotske dråper er eg sikker på at vi kjem til å meine at det har vore verdt det. Ja, i kvart fall eg då.

Det første punktet på handlingsplanen var å lage ein liste over alle kleda til ungane. Kvart einaste plagg blei lagt inn i ein database der alle detaljar om plagget vart notert. Dette tok tid, dagens unge har ein uhorveleg mengde med klede. Når den jobben var gjort måtte vi lage ein påkledningsplan. Kor mange klede treng man eigentleg i løpet av veka? Kor ofte må ein skifte truse? Må ein ha klede i bakvakt for uforutsette hendingar? Ein plan ble satt ned på papiret, klede nok til å oppfylle påkledningsplanen ble plassert i skapet, resten solgte vi på Finn.no. Pengene vi fikk for salet ble satt inn i eit eiget oljehyrefond, det betyr at vi sparar pengene til ein regnværsdag.

Påkledningsplan og inventarliste er hengt opp på innsida av skapet. Alle som tar klede inn eller ut av skapet må no skrive dette opp på lista. Kvar veke er det telling av inventaret. Om det da finnes klede det ikkje kan gjerast rede for blir det konsekvensar. Inndragning av godteri og lommepengar er sjølvsagt. Gjentatte forseelser kan straffast med ein omgang med beltet. Om dei ikkje har rota det bort då.

No er det jo slik med dagens barn og unge at dei gjerne har kleda sine både her der. Dei har skift liggande både på skulen og i barnehagen. Kanskje har dei nokre sett med klede liggande hos besteforeldre. Nokon har skilte foreldre, og dermed har dei ein haug med klede både hos mor og far. Sambuaren min og eg er ikkje skilt ennå, men besteforeldre var eit problem. Dei har plenty med klede liggande som er barna sine, og der er det vanskeleg å halde oversikten. Løsninga blei at disse kleda ble skjønnsligna, ilagt 30 prosent straffeskatt siden det ikkje var tilstrekkeleg kartlagt kva klede dei eigentleg hadde, og så blei eg einig om at dei skulle betale inn eit høveleg depositum til min konto. Kvar måned skal det no leverast ein liste over hvilke klede dei har liggande å slenge. Eventuelle avvik vil bli fakturert fortløpande. Dette er genialt, her ser eg for meg at det kan bli snakk om store beløp på sikt. Dette kan også vere ein glimrande måte å slippe unna arveavgift folkens, så eg håper dykk tek notater her no.

Det må seiast at det har vore litt skepsis mot dette nye klesregimet på gulvet. Man kviskrer i krokane at det no vart vel mykje styr for to til tre attgløymde klede i året, slikt må man vel nesten ta høgde for, men eg i leiinga har stor tru på prosjektet. Nulltoleranse for attgløyming er vegen å gå, og når dei gode resultatane blir tydelege utover vinteren reknar eg med at stemninga snur. Da kan vi utvide prosjektet. Eg har til dømes ein plan om å skille ut kledene frå Fam.Hjorth AS i eit eige selskap. Dei må da leige plass i klesskapene av moderselskapet, og ved denne typen internfakturering, ein ennå tettare målstyring og økt bevissthet omkring familiens kjerneoppgåver trur eg virkeleg vi kan effektivisere drifta ennå meir. Noko som sjølvsagt vil kome heile konsernet til gode.

Ja, i kvart fall meg då. Skål!

Bok og Film

Hjorthen ser film: The Chaser

chaser

Vår helt er av den antiheltete typen. Han er en tidligere politimann som har skaffet seg en ny karriere som hallik. Det finnes sikkert slemmere halliker i Sør-Korea, men han er allikevel kynisk nok til at han overtaler en av jentene som jobber for ham til å ta en jobb, selv om hun er febersyk, og heller burde ta to paracet og holde sengen. Det kommer han til å angre på. Og hun også.

Det har seg slik at et par av jentene til vår antihelt har forsvunnet i det siste, han antar at de har tatt pengene og stukket av, men etter litt undersøkelser finner han ut at de forsvunnede jentene har vært hos den samme kunden umiddelbart før de har forsvunnet, og det viser seg at det er den samme kunden som han nettopp har sendt den febersyke Mi-jin til. Okay, så har de kanskje ikke reist av egen fri vilje, kanskje handler det heller om menneskehandel? Stjeler denne kundene jentene hans?

Nei, han gjør’kke det skjønner du. Han slår dem i hjel og begraver dem i hagen.

Det tar ikke så lang tid å finne ut akkurat det, vår helt fanger fyren og får han plassert i politiets varetekt, der han forteller villig vekk om alle han har drept. Men ingen vet hvor Mi-jin er, akkurat det vil han ikke fortelle, men hun er fortsatt i live. Ikke vil han fortelle hvor han har gjort av likene av de drepte jentene heller, politiet begynner å lure på om han er litt forvirret, og bare prater piss. De får en frist på 12 timer for å finne bevis for at han virkelig er en seriemorder. Klarer de det ikke slippes han løs igjen.

Og dermed har man et race på gang. Man må finne Mi-jin før hun dør av skadene som mordersatan har påført henne, og man må i hvert fall finne bevis for at han virkelig er en morder innen 12 timer slik at han ikke slippes løs og kan fullføre jobben.

Det får være nok om plottet, men regissør Hong-jin Na tar oss med på noen uforutsette vendinger her og der. The Chaser er en spennende og brutal thriller, ikke helt der oppe med hevntrilogien til Park Chan-Wook, men ikke så langt unna heller. Den første halvdelen er briljant, avslutningen også veldig fin, men den har et midtparti der den trår litt vannet. Jeg er heller ikke helt sikker på om historien helt tåler en nøyere gjennomgang, men blås nå i det. The Chaser er vel verdt å se, gjør det før den amerikanske remaken kommer og ødelegger alt sammen.

Og ellers: Den norske grøsseren Snarveien, som rett og slett ikke holder mål. Joda, hederlig innsats i hovedrollene, litt mer hipp som happ i birollene, men først og fremst et temmelig slapt manus som tar det som kunne vært en god ide, din siste time streames på nett likson, og gjør det til en håpløst usannsynlig og uengasjerende historie. Og alle visste med en gang at den svenske politimannen var den virkelige skurken. Dårlig.

Hummer og kanari

Bli med og send Delirium på spa!


Jeg har jo hengt litt rundt i den amerikanske bloggsfæren fra tid til annen, og der har jeg flere ganger observert at amerikanske blogglesere har en stor grad av omsorg for sine favorittbloggere. Ved flere anledninger har bloggere som har havnet i økonomisk trøbbel på grunn av sykdom eller andre uforutsette omstendigheter lagt ut en paypal-button og fått hjelp av sine lesere til å komme over kneika.

Den trenden har ikke nådd Norge enda, og det er vel ganske naturlig. Veldedighet ligger kanskje ikke helt til den norske folkesjela, og vi har da også et helt annet sikkerhetsnett her enn i USA. Donasjoner er rett og slett ikke så nødvendig.

Så jeg er litt usikker på hvordan dette kommer til å gå, men jeg har altså lagt ut en paypal-button i margen her nå, og prøver med den å samle inn nok kroner til å sende vår alles kjære bloggekollega Delirium en langhelg på spa.

Jeg skal ikke gå i detaljer, men hun har hatt et ganske tøft år med den ene prøvelsen etter den andre, og det er ikke over ennå. Hvis dere ikke har lest selv ennå så kan dere gjøre det her:

Fredag 15. februar
Når legen ringer deg selv er det aldri gode nyheter. Når legen ringer deg for å fortelle deg at CT-svarene har kommet tilbake og du må komme opp til ham i dag er det ikke gode nyheter. Når legen ser på deg med trist blikk og alvorlig ansikt er det ikke gode nyheter.

Det er dårlige nyheter. Veldig dårlige nyheter.

Delirium trenger ikke penger, hun får naturligvis den behandlingen hun skal ha, hun har mat på bordet, hun har klær på kroppen. Men hun har nå delt sine gleder, sorger og bekymringer med oss via bloggen sin i lang tid nå, og jeg har lyst til å gi noe tilbake. Jeg synes hun fortjener en helg på hotell, gjerne et med spa, og jeg tror det skal være mulig å få det til. Faktisk tror jeg at jeg skal driste meg til å garantere det, men jo flere som vil bidra, jo bedre blir det.

Så hvis dere har lyst til å være med å bidra så finner dere altså en paypal-button der borte i margen. Hiv dere på!

Creative Commons License photo credit: savor_soaps

Hummer og kanari

It is written in the stars…

…oh, the irony!

The Astrological Magazine legger ned på grunn av uforutsette omstendigheter. Hvem skulle trodd det?

Via Cynical-C 

Livet selv

Ting som plager meg

Okay, la oss nå stupe ut i navleloet og snakke litt om ting som plager meg. Jeg føler at det er ganske mye nå, og et eller annet sted må det ut. Siden jeg har hatt litt sånn tendenser til tannverk i natt så er det vel naturlig å begynne der. Tenner plager meg nemlig litt. Hvor idiotisk er det ikke at man bare får to par liksom? Hadde det vært så jævlig vanskelig for den fordømrade evolusjonen å sørge for at man fikk et uendelig antall? Jeg skjønner ikke vitsen, og jeg har en mistanke om at det hele skyldes fagforeningen til tannlegene. For hva skulle de vel levd av hvis folk plutselig begynte å gro nye tenner selv om man var 73 år gammel og tok en litt grådig jafs i nøtteskåla? Jo, jeg tror det er der det ligger. Tannlegene har skylda. Garantert!

For når sant skal sies så er mest tannlegene som plager meg, ikke tennene så mye. Jeg har tannlegeskrekk, og jeg er ikke redd for å innrømme det. (her på bloggen ivaffal) For et par år siden var jeg hos tannlegen og skulle rotfylle en tannjævel, og det gikk greit det. Tannlegen som til vanlig var litt for gnien på bedøvelsen hadde fylt på skikkelig denne gangen, og jeg var ved godt mot. Hun gjorde seg ferdig, og så måtte jeg komme tilbake etter en viss tid for å sjekke om alt var som det skulle. Det var bare det at datasystemet deres lå nede den dagen så hun kunne ikke gi meg noen ny time. Avtalen var dermed at hun skulle ringe meg og gi meg en ny time når dataen var oppe og gikk igjen. MEN DET GJORDE HUN ALDRI!

Neida, hun gjorde ikke det, og siden en annen ting som plager meg er telefoner så ringte aldri jeg opp og etterlyste den timen. Omtrent på den tiden fikk jeg plutselig innkalling til sykehuset og en operasjon jeg hadde ventet på i lang tid, og da passet det ikke så godt med tannlegetime. Når jeg så var fit for fight igjen så kom det noen uforutsette utgifter som gjorde det beleilig å utsette den telefonen til neste lønning, og sånn gikk dagene helt til jeg plutselig hadde glemt (les fortrengt) hele skiten. Nå antar jeg at det er den samme tanna som murrer litt, og det er vel bare å begynne å manne seg opp til å ringe for å få seg en time. Akkurat nå kjenner jeg ingenting så det spørs om ikke jeg venter til i morgen…

Telefoner plager meg også litt må jeg innrømme. En ting er hvis folk ringer til meg. Det er ikke noe problem. Men ringe selv? Skyr det som pesten! Hvordan overlevde folk uten SMS og mail? Sannsynligvis gikk det helt fint fordi sånne gjøker som meg er i et klart mindretall, og verden klarte seg vel fint uten våre telefoner uansett. Men jeg misliker altså sterkt å ringe til folk. Selv venner og kjente. Jada, jeg har vært telefonselger…og det gikk jo egentlig ikke så bra. Makan til irrasjonel hang-up. Skyt meg gjerne nå, men dere fatter at det blir vanskelig å ringe tannlegen når man har mer enn et snev av både telefonangst og tannlegeskrekk?

Så altså: Hvis jeg har en tannlege blant leserne mine som har en ledig time i nærmeste fremtid og ikke er redd for å banke på med bedøvelse: Send meg en mail! Særlig hvis du er litt distre og glemmer å ta betalt innimellom.

Flere plagsomme ting: Ford Sierra.

Trenger jeg egentlig å skrive mer? Ford Sierra burde vel holde lenge? Er det ikke det ene så er det som regel både det andre, det tredje og det fjerde. Samtidig! Sky Sierraen som pesten! Eller kanskje burde man pålegge folk å KUN kjøre Sierra? Min erfaring etter ett år som Sierra-eier er at bilen står pal i minst en fjerdedel av tiden. Tenk hva det ville bety for miljøet om Sierra var den eneste bilen man kunne kjøpe?!? Denne gangen er det en lekkasje som gjør at hvis man mot formodning skulle få lyst til å ta seg en kjøretur må ha med seg tre halvannenlitersflasker med vann bare for å kjøre de syv kilometerne det er inn til svigers. Der kan du fylle flaskene på nytt og kjøre hjem igjen. Hvis du er heldig. Folk som har peiling på det sier at det må loddes både her og der. Ikke minst så bør det flax-loddes slik at man kanskje, kjære Gud vær så snill, kanskje vinner penger nok til å skrote hele jævla bilen.

Apropo Gud…der har du også en ting som plager meg litt. Ja, kanskje ikke så mye Gud selv, som de som representerer ham på jorda. Det plager meg rett og slett innmari mye at hvis man skulle oppleve å miste et familiemedlem, og kanskje hadde lyst til å ha en begravelse uten særlig orgelspill og salmesang. Ja, da er du fankern meg avhengig av at det er greit for presten! Nå er sikkert de fleste prester greie på det området der og slipper til litt personlig utvalg og den slags, men bare konseptet irriterer meg grenseløst. Man må da for pokker få lov til å lage den seremonien man mener representerer den avdøde på en verdig og personlig måte uten å måtte be noen om lov?

Og siden vi er inne på temaet: Vi er i ferd med å kjøpe gravstein nå i disse dager, og etter litt googling her forleden så oppdaget vi at flere steder så må jaggu gravmonumentet godkjennes av de rette instanser! Minneord, størrelse og det hele. Ikke noe “Get behind me Satan” der i gården altså. Ikke at jeg tror det er noe problem i 999 av 1000 tilfeller, men allikevel! Kan det være nødvendig?

Døden plager meg også. Selvfølgelig gjør den det. Føkkings Døden er en feig pingle. La ham komme og prøve seg på noen på sin egen størrelse. Ikke minst så irriterer det meg at Døden er dyr som bare det. Eller rettere sagt så plager det meg at man ikke kan snakke om at Døden koster penger. Man vil jo ikke være smålig, og det er jo ikke det at man ikke har råd til det. Men det plager meg at begravelsesbyrået først forteller oss at vi får støtte fra trygdekontoret, og at den vil være tilstrekkelig til begravelsen. Når så alt er over så får vi plutselig en regning i posten på ca to og et halvt tusen. Gravferdsstøtten var ikke tilstrekkelig allikevel gitt.

Nå hadde vi selvfølgelig betalt de pengene uansett. Det er ikke pengene det egentlig er snakk om her, men alle ville kanskje ikke hatt midler til de kronene sånn umiddelbart? Særlig ikke siden man fortsatt hadde en gravstein man måtte kjøpe i tillegg. Men okay…hvordan snakker man med sørgende om penger egentlig?

…og ikke la meg begynne med Giske, Banjo-Hanssen og mediene en gang. Da blir jeg vel sittende her til det er på tide å gå på jobb igjen. Uten søvn. Det ville virkelig plaget meg!

%d bloggers like this: