web analytics

Tag Archives: 20th century ghosts

Bok og Film

Hjorthen leser bok: En helsikes kjøretur

myersreading

Det er sikkert både fordeler og ulemper ved å være forfatter i horrorsjangeren, og samtidig være sønnen til Stephen King. Joe Hill har så langt klart seg bra han. Novellesamlingen 20th Century Ghosts var fabelaktig flott, og hans to første romaner, Heart Shaped Box og Horns, var underholdende og spennende nok. De hører til i samme sjanger som Kings bøker, men er allikevel helt annerledes. De er relativt korte og fokuserte, sammenlignet med Kings mursteiner. Begge to er verdt å lese, men de er ikke superoptikjempefantafenomenalistiske. Til det er det for mye action og for lite hjerte. De er morsomme og actionfylte, men de går ikke i hjertet på deg. De mangler den følelsen av undring, a sense of wonder, som de beste novellene i 20th Century Ghosts gir. Karakterene i den er ikke av den typen som du nærmest føler du har vokst opp sammen med, eller som du godt kunne tenke deg å ta en øl på bua med, slik Stephen Kings karakterer kan være på sitt beste.

Noe som kanskje har vært bevisst, hva vet jeg, og det er uansett ikke noe argument mot å lese Joe Hills første to romaner. De er noe annet enn Stephen King, og godt er kanskje det. Som ung forfatter med berømt opphav er det ikke så rart at man prøver å gjøre noe annet enn gamlingen. Passer seg for å gå i de samme fotsporene. Finne sin egen vei. Være sin egen mann.

Men Joe Hills siste bok, NOS4A2 er en helt annen skål. Her går Hill langt inn på banehalvdelen til faren sin, og spiller ham til tider av banen. Her omfavner han Kings bøker i en slik grad at han til og med har slengt på referanser til både Shawshank og Pennywise, samt også til både Heart Shaped Box og Horns, slik at det ikke skal være noen tvil om at far og sønn ikke bare deler sjanger, men faktisk også samme litterære univers. Skurken i NOS4A2 heter Charles Talent Manx III, men han kunne forsåvidt like gjerne hett Randall Flagg. Han har en mindre intelligent sidekick som ofte refereres til som The Gasmask Man, som minner ikke så rent lite om The Trashcan Man fra The Stand. Manx kjører rundt i en bil, som riktignok er en Rolls Royce Wraith, men som ellers virker å være laget ved samme fabrikk som Christine. Boka er på rundt 700 sider, og er et langt mer ambisiøst verk enn Hills første to romaner. Men selv om han har mer plass å boltre seg på denne gangen er Hill fortsatt langt mer fokusert enn King. Det er utelukkende en god ting. Joda, det kan være at det er passasjer i NOS4A2 som kunne vært kuttet, av og til får vi beskrevet en handling fra to forskjellige synspunkter, og jeg er ikke sikker på om det er nødvendig, men Hill blir aldri like pratsom som King kan være. Er.

Bokas heltinne er Victoria McQueen, vi møter henne først som barn, der det viser seg at hun har en spesiell gave. Når hun setter seg på sykkelen sin, en TuffBurner som egentlig er for stor for henne, ikke helt ulik sykkelen til Bill Denbrough i It kanskje, og sykler fort som bare rakkeren kan hun mane frem en bro. The Shorter Way Bridge, som egentlig ble revet for flere år siden. Når hun sykler over den finner hun alltid det hun leter etter. Som morens armbånd, et bilde hun fikk låne av faren til et skoleprosjekt, men rotet bort. Ganske nyttig. Vic blir eldre, og som tenåring hører hun foreldrene krangle. Da setter hun seg på sykkelen, og drar av gårde på jakt etter trøbbel.

Hun finner det også.

Hun finner Charles Talent Manx III og hans forheksede Rolls Royce Wraith. Manx har den samme gaven som Vic på sett og vis. Han kan reise på veier utenfor vår virkelighet med Rollsen sin. Han har skapt sitt eget lille land i dette området utenfor virkeligheten. Christmasland kaller han det, og der er hver dag som julaften. Manx kidnapper ett eller to barn i året og tar det med seg dit. Han gjør det for å redde barna fra denne forferdelige verdenen vi andre pleier å tilbringe livet vårt i. Redde dem fra misbruk, sult og fordervelse. Å hvor fint hadde det ikke vært å bo et slikt sted som Christmasland, der alt bare er gøyalt og fint? Manx tror han gjør en god ting, men egentlig er han jo en slags vampyr. En Nosferatu. Han bruker barna han kidnapper til dette fantastiske julelandet sitt til å holde seg selv ung og sprek.

Denne sjarmerende fyren er det altså Vic treffer på når hun ber den magiske broen sin skaffe henne trøbbel, og hun får vel mer enn hun kunne ønske seg. Hun slipper unna dette første møtet, og Manx blir tatt av politiet og buret inne. Men vi har bare så vidt begynt. Noen år senere har Vic fått et barn, en suksessrik karriere som barnebokforfatter og illustratør, og problemer med både psyke og rus forårsaket av at barna fra Chritmasland ringer henne hele tiden og spør om når pappaen deres kommer tilbake. Og Manx skal selvfølgelig på frifot igjen, slik at han og Vic kan ha et siste durabelig oppgjør på gatene i Christmasland. Etter at Manx har stukket av med sønnen til Vic naturligvis.

Man kan hevde at dette er en bok som er så lik Stephen King på sitt beste at det er en pastisj. Kanskje er det Hills måte å omfavne sin skjebne på. Kanskje har han tenkt at siden han likevel alltid skal sammenlignes med far sin når han gir ut en bok, hvorfor ikke skrive en bok som nesten er mer King enn King selv? NOS4A2 er uansett en helsikes kjøretur, sykt underholdende, vanskelig å legge fra seg, med karakterer du bryr deg om og skurker som får deg til å grøsse. Hills beste roman til nå spør du meg.

Og så kan han skrive en slutt også. Det har alltid King slitt med.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Eplet faller ikke langt fra stammen

20thghosts.jpgJeg klarer ikke å plukke opp Joe Hills novellesamling, 20th Century Ghosts, uten å begynne å nynne på Balladen om Joe Hill. Den svenske versjonen passende nok, siden Joe Hill egentlig het Joseph Hillström og var født i Gävle.

Jag drömde om Joe Hill i natt.
Vi stod där man mot man.
Jag sa till Joe: “Du är ju dö”
“Jag kan ej dö”, sa han.
“Jag kan ej dö”, sa han.

Men balladen om Joe Hill handler om fagforeningsmannen, dikteren og sangeren som ble henrettet i Salt Lake City for et mord han ikke hadde begått. Det er ikke denne Joe Hill som har skrevet 20th Century Ghosts?

Men er det kanskje hans spøkelse?

Det forholder seg nok ikke slik, men når jeg leste boka så kunne det godt ha vært slik for alt det jeg visste. Denne moderne utgaven av Joe Hill var nemlig et fullstendig ubeskrevet blad for meg, kun kjøpt inn siden jeg så Kelly Link anbefale ham varmt i et par intervjuer, og alt tyder fortsatt på at unge Link er en dame det er verdt å låne både øye og øre til.

20th Century Ghosts er altså en novellesamling. Spøkelseshistorier for det 21 århundre. Klart i slekt med Links noveller, men der hennes noveller riktignok bruker elementer fra horrorsjangeren, men heller må karakteriseres som surrealisme eller noe i den duren, så driver Hill så absolutt med horror. Åpningshistorien heter Best New Horror, og handler om en fyr som har som levebrød å sette sammen en årlig antologi med årets beste grøss. Han får en skremmende novelle tilsendt, og siden han vil ha den med i neste års samling forsøker han å spore opp forfatteren. Noe han dessverre lykkes med, og vips så befinner han seg i en scene som er som tatt ut av The Texas Chainsaw Massacre.

Men Hill går ikke etter de billige grøssene, og det er neppe tilfeldig at det er akkurat Best New Horror som åpner ballet. Kona til hovedpersonen i den novellen har tatt med seg datteren deres og gått fra ham, hun taklet ikke lenger hans tilknytning til horrorgjengen:

“I mean all your horror shit, and all those people who are always coming to see you, the horror people. Sweaty little grubs who get hard over corpses. That’s the best part of this. Thinking maybe now Tracy can have a normal childhood. Thinking I’m finally going to have a life with healthy, ordinary grown-ups.”

Og Hill gjør seg ferdig med alle grøsserklisjeene i denne første historien. Som om han vil vise oss at han kan disse øvelsene også, men nå går vi et helt annet sted. Et bedre sted.

Så dermed legger vi i vei da, på en reise gjennom amerikansk suburbia, hvor vi får møte et spøkelse som hjemsøker en gammel kino fordi hun døde før hun fikk sett slutten på filmen hun hadde kjøpt billett til. Vi møter sønnene til den sagnomsuste vampyrjegeren Abraham Van Helsing. En gutt blir tatt til fange av en seriemorder og plassert i et rom i kjelleren hans. Rommet er tomt bortsett fra en madrass og en svart telefon uten summetone. Så begynner telefonen å ringe, og det er morderens tidligere ofre som ringer. Kafka dukker opp i en historie om en gutt som bor i nærheten av et område for atomprøvesprengninger og plutselig forvandler seg til en gresshoppe.

Oppvekst er temaet, og novellene nærmest renner over av følelser. Better than Home er en nydelig og øm fortelling om et far og sønn forhold. I Voluntary Commital handler det om to brødre, en dårlig venn, og hvordan Alice i Eventyrland kunne ha vært hvis det ikke hadde gått bra til slutt. Pop Art er en flott historie om vennskap med byens eneste oppblåsbare gutt.

Og sånn kunne jeg fortsatt, men dere har vel allerede skjønt tegninga. Joe Hills 20th Century Ghosts er essensielt lesestoff fra en fyr som godt kan vise seg å være på vei mot litterær superstjernestatus. Hans første roman Heart Shaped Box er forlengst ute, og må opp på ønskelista. Filmrettighetene til den er allerede solgt.

Men hvem er denne Joe Hill egentlig?

joehill.PNGJeg fant det ikke ut før etter at jeg hadde lest ferdig, og det er jeg i grunnen glad for, men Joe Hill heter faktisk også Joseph Hillstrom, men han er ikke Joe Hills spøkelse. For å være nøyaktg så heter han Joseph Hillstrom King, og er oppkalt etter den gamle fagforeningsmannen. Han ble født i 1971 i Maine, og hans foreldre heter Tabitha og Stephen King.

Eplet faller altså ikke langt fra stammen. 20th Century Ghosts er bedre enn det meste faren hans har gjort de siste 20 årene, men har mange av de samme kvalitetene som har gitt Stephen King sitt gode navn og rykte. Anbefales varmt!

%d bloggers like this: