web analytics

Tag Archives: adolf hitler

Hummer og kanari

Hitler er overalt

hitler photo
Photo by BiLK_Thorn

I 2009 let Quentin Tarantino ein av sine «Inglourious Basterds» pumpe Adolf Hitler full av maskingeværkuler medan ein kino full av nazistar brann ned rundt dei. Eg trur det var då det gjekk opp for meg. Vårt syn på 2. verdskrig, eller berre Krigen, var i ferd med å endre seg. 70 år etter at den starta var det no så få att som hugsa korleis det verkeleg var, at den heretter ville bli redusert til noko ein kunne fortelje eventyr om. Alvoret var borte. Heretter var det fritt fram for å dikte rundt alt som hende i dei skjebnesvangre åra mellom 1939 og 1945.

Eigentleg burde eg ha skjønt det allereie året før. Filmen om Max Manus var eit klart brot med norsk tradisjon i måten den skildra krigsåra på. Der dei mange norske okkupasjonsdramaa på kino på 40- og 50-talet var sobre forteljingar med fokus på samhald og kollektiv heller enn individet, var Max Manus ei tradisjonell amerikansk heltehistorie. Teiknet i tida var klart for alle som ville sjå: Med stadig færre med førstehands kjennskap til krigen var det ikkje lenger andre enn kjepphestjagande historikarar som kunne seie noko om at det var ikkje akkurat slik. Dei er det få som høyrer på, irriterande besserwissarar som dei er.

Sidan då har det berre blitt verre. I den evigvarande debatten om flyktningar, asylsøkarar og muslimar kappast begge sider om å samanlikne den andre parten med Hitler. Om det no er Danmark som nesten går nazistane i næringa med si nye “smykkelov”, eller det er islam som er den nye nazismen. TV2 presterer å kalle Arnulf Øverlands dikt “Du må ikke sove” for eit nazidikt. Skavlan presenterte førre fredag Lebensborn som eit program for å dyrke fram eit arisk folk. VG og andre medier har ved minst eit par høve nyleg publisert historier som i ramme alvor spør om Hitler ikkje døydde i 1945, men tvert i mot klarte å flykte til Sør-Amerika.

Lat det vere heilt klart: Uansett kva ein ellers måtte meine om danskanes smykkelov, har dei framleis ikkje laga konsentrasjonsleirar og gasskammer. Dei er ikkje nazistar. Islam på sitt verste, slik ekstremistar i IS og liknande organisasjonar tolker det, er ille nok på eiga hand. Det er ikkje nokon grunn til å trekke fordummande parallellar til nazismen. Øverland har sjølvsagt aldri skreve noko nazidikt, Lebensborn var ikkje eit avlsprogram, og Hitler døydde i bunkeren. Tull og visvas frå ende til annan. 2. verdskrig er stadig sterkt tilstades, i filmar, bøker, på TV og i avisene. Hitler er overalt. Men vi har den ikkje like sterkt i ryggmargen lenger. Sakte, men sikkert svinn kjensla av at dette faktisk var noko som gjeldt oss. At det var verkelege menneske som måtte gjere vanskelege val i ei kaotisk tid. Den er historie og snart ikkje meir verkeleg enn Harry Potter og slaget om Hogwarts. Nyansane fell ut. Krigen har blitt ein sjablong vi alle kan bruke som det passar oss. Det finnes knapt den hending som ikkje på eit eller anna vis kan pressast inn i eit perspektiv som er samanliknbart med det som skjedde på 30- og 40-talet. Problemet med det er at sjablongane ikkje hjelper oss stort med å forstå kva som eigentleg går for seg no. I vår samtid.

Vi må aldri gløyme, var mantraet. Og korleis skal vi vel kunne det, slik som 2. verdenskrig blir trekt fram kvar gong det er mogleg å finne eit påskot for det. Men kanskje er det skilnad på aldri å gløyme, og å hugse. Hugsar vi verkeleg kva det kosta? Etter 70 år med fred, fridom, og ei enorm velstandsauke, er vi framleis i stand til å lære noko av historia?

Med «Inglourious Basterds» ga Quentin Tarantino fullstendig blaffen i historia. Den krigen han skildrer utspelar seg i eit alternativt univers. Eit univers som berre tilsynelatande har noko til felles med røynda. Det er ein sjukt underhaldande film, slik Tarantinos filmar ofte er. Den er i allfall meir underhaldande enn den løpande samfunnsdebatten, sjølv om også den har sine augeblikk. Men kan vi lære noko av den? Ikkje anna enn at når nokon i dag freistar å seie noko om krigen, er det ikkje sikkert du skal høyre på det. Sjansen for at det er tull og visvas er i stadig aukande grad til stades.

Hummer og kanari

Lest #12

The very minimum a political system must do is to ensure the survival of your nation and the continued existence of you and your kin. If it does not fulfill these criteria then it is useless, regardless of what you call it. Right now, it is hard to argue that Western democracies contribute to the cultural and genetic survival of their majority populations. We need to realize th…at democracy is a tool to achieve a specific goal, not an end in itself. It is not a bad tool, but perhaps it shouldn’t be the only one we have in our tool box

Fjordman, på bloggen Democracy Reform

Eller som en annen stor tenker skrev det noen år tidligere:

What we must fight for is to safeguard the existence and reproduction of our race and our people, the sustenance of our children and the purity of our blood, the freedom and independence of the fatherland, so that our people may mature for the fulfillment of the mission allotted it by the creator of the universe. Every thought and every idea, every doctrine and all knowledge, must serve this purpose. And everything must be examined from this point of view and used or rejected according to its utility

Adolf Hitler Mein Kampf del 1, kapittel 8

Men Fjordman er verken nazist eller fascist altså, bare en mild og vennlig islamkritiker.

Hummer og kanari

Chamberlains spøkelse igjen

Den britiske statsministeren Neville Chamberlain ble beryktet i sin samtid for utsagnet: “Peace in our time.” Det var hans analyse av situasjonen da Hitler påbegynte sitt aggressive felttog mot Europa. Da den andre verdenskrig brøt ut kort tid etter, ble hans naivitet åpenbar for alle. Det inderlige ønsket om fred hindret Chamberlain fra å se realitetene.

Å tro det beste om en fiende, var nær ved å koste Europa friheten. Heldigvis fantes ringreven Churchill, kanskje vår tids største statsmann, som viste nødvendig intoleranse mot Hitlers totalitære venstreekstreme sosialisme.

via Norsk Forsvars Allianse

Hanne Nabintu Herland har visst ingen motforestillinger mot å bli assosiert med luringene i Norwegian Defence League. Skal bli interessant å se om dette bidrar til å legitimere NDL, eller til å skyve HNH så langt opp på tullingtoppen at avisene slutter å trykke vrøvlet hennes. Jeg er neimen ikke sikker.

Men jeg ser at hun trekker frem Chamberlains spøkelse i sitt innlegg om krigskorset og Trond Andre Bolle, og da benytter jeg sjansen til å trekke denne gamle bloggposten frem fra grenselen igjen. For dem som ikke gidder å klikke på linker, eller ikke orker å lese langt, så skal jeg kvikt oppsummere den her.

Historien har vært i overkant urettferdig med Neville Chamberlain. Han tok over som statsminister i 1937. Storbritannia hadde på det tidspunktet ikke muskler nok, verken økonomisk eller militært, til å opptre som verdenspoliti. Første verdenskrig og “the lost generation” var fortsatt ganske friskt i minnet, Chamberlain ville ikke lede landet inn i en ny langvarig krig, og det var heller ikke noe støtte i opinionen for en politikk som ledet i den retningen.

Når Chamberlain viftet med papirlappen sin, og lovte fred i vår tid, så håpet han nok at innrømmelsene overfor Hitler ville være nok til å sikre akkurat det, selv om det var til en høy moralsk pris. Men trodde han egentlig på det? Ikke mer enn at han satte i gang en opprustning for å gjøre britene bedre forberedt på en eventuell krig. Ikke mer enn at han sterkt oppfordret Frankrike til å gjøre det samme.

Chamberlain var en realist, en pragmatiker. Britene hadde ingenting å vinne på å risikere krig med Tyskland i 1938. De var ikke klare, og den første fasen av annen verdenskrig, når den først brøt ut, Dunkirk og alt det der, gir kanskje en pekepinn på hvor galt det kunne ha gått. Britene trengte tiden, og Chamberlain skaffet dem det. Hvis noen skal lastes for at Hitler ikke ble stoppet tidligere så er kanskje Chamberlains forgjenger, Stanley Baldwin, en bedre adresse, når Chamberlain tok over var det allerede for sent.

Men så skal man også huske på at krakket og den økonomiske krisen på 30-tallet rammet britene hardt.

Og nå ble dette en lang oppsummering i stedet for en kort, men lengre enn dette blir den ikke.

Hummer og kanari

Churchill knuser Hitler

At Churchill knuste Hitler, med litt hjelp fra USA og Stalin, i annen verdenskrig er selvfølgelig noe alle vet. Men Churchill fortsetter å gruse den onde diktator også i dag.

Det var jo slik at Adolf var en mislykket kunstner i unge år, han prøvde to ganger å komme inn på kunstakademiet i Wien, men uten hell. Men han malte i vei, og solgte en god del bilder også, hvorav noen innimellom dukker opp på markedet. Der blir de solgt til relativt høye priser. En auksjon for et par år siden der en del Hitler-malerier dukket opp ga priser på 15000 dollar for en akvarell, 20000 dollar for et oljemaleri.

Men Churchill likte også å svinge penselen…

Og selv om Churchill var en amatør i faget, og begynte å male sent, så hadde han mange kunstnervenner som kom med gode tips og råd. Etterhver utviklet han seg til en ganske habil maler. I 2006 gikk et maleri av den gamle statsministeren under hammeren for hele 612800 pund, og flere andre av hans malerier har gått for rundt 300000 pund. Altså langt høyere verdier enn Hitlers smørerier går for. Gruseknusing rett og slett.

Men en ting skal Hitler ha, han hadde aldri tatt på seg en slik hatt som den Churchill har på hodet på det bildet der!

 

Bok og Film

Hjorthen ser film: Det var en gang en krig

inglourious-basterds-poster1Det er skrevet så mye om Quentin Tarantinos Inglourious Basterds at jeg ikke gidder å si så mye om selve filmen. Jeg gikk dessuten glipp av de første tjue minuttene fordi jeg måtte vente på ei jente som ikke kunne klokka, og jeg kunne ikke låse døra og lukke luka før hun var kommet. Men det jeg så var knall, og vil dere vite mer så kan dere f.eks lese hos Fred Ut, eller hvorfor ikke hos Diskurset, eller dere kan sjekke om dere finner noe spennende hos de mange som har nevnt filmen i følge Bloggurat.

Det er vel ikke lenger noen hemmelighet at Tarantino tar seg store friheter med historien her, og det er en sekvens her der en av the Basterds står over selveste Hitler og pumper ham full av kuler. Plutselig kjenner jeg at jeg får klump i halsen og tårer i øynene. Hvorfor det?

Jeg vet ikke helt hvorfor, men det har nok noe med at sekvensen ga meg et flashback til den beste (og verste) krigsfilmen jeg har sett. Idi i smotri, Come and see, eller som den heter i billighylla på Narvesen der dere kan være så heldige å gjøre et kupp i disse dager: Gå og se. Bedre skildring av krigens grusomheter skal man lete lenge etter. Den filmen slutter med at hovedpersonen, den unge traumatiserte gutten Florya, står over et fotografi av Hitler med et gevær og skyter og skyter. For hver gang han trykker på avtrekkeren så får vi se autentiske bilder fra førerens liv, og for hver gang han trykker av blir Hitler yngre og yngre. Helt til vi ser bildet av Hitler som liten gutt på sin mors fang. Og da klarer ikke Florya å trekke av.

Og jeg vet ikke om det bare er tanken på den scenen som gir meg klump i halsen, eller om det er noe annet, men jeg begynte i hvert fall å tenke litt rundt populærkulturen og krigen. Det er jo sytti år siden annen verdenskrig brøt ut i år, og krigen er fortsatt aktuell som aldri før. Det holder vel å nevne Max Manus for å underbygge det. Men jeg lurer på om Inglourious Basterds på en måte varsler noe nytt?

I de første tiårene etter krigen var det heltehistoriene som ble fortalt. De tapre allierte krigere i kamp mot onde japser eller nazister. Siden kom revisjonistkrigshistoriene der den moralske forskjellen var litt vanskeligere å få øye på. Men med Inglourious Basterds så har krigen plutselig blitt et eventyr som man kan ta seg hvilke friheter som helst med. Hitler er redusert til en fantasifigur.

Og det måtte vel skje, men jeg er ikke sikker på om jeg liker det helt.

Andre filmer siden sist: G.I.Joe, som er en film som prøver å sikte seg inn på Transformers-segmentet, men uten det snevet av sjarme som man tross alt finner i Transformers-filmene. Ikke helt uten underholdningsverdi, men den blir for tung på labben. Og mister vel en del omsetning på at den fikk 15 års aldergrense? Dette er mest moro for de yngste tenåringene.

Rumble Fish, som jeg husket med glede, men gjensynet var en liten skuffelse. Mye fine bilder, mye pretensiøst møl. Men også noen fine prestasjoner her og der. Jau jau.

Og etter å fortalt Hagbarth om Vilse i pannkakan og Storpoteten så var han helt hekta, og etter en stund ble jeg så lei av å synge om han som diller med maten at vi rett og slett kjøpte faenskapet på DVD. Og etter å ha sett nesten alle episodene med et halvt øye nå så må jeg si at jeg synes det egentlig er storveies barne-TV. Dagens skapere av moderne TV for barn kunne faktisk plukket opp noen tips her og der. Og det sier sitt når Storpoteten er ganske mye skumlere enn både spøkelset Galileo og dialekten til Thomas Wiehe.

Godt kjøp!

Page 1 of 212
%d bloggers like this: