web analytics

Tag Archives: aksel hennie

Hummer og kanari

Dagbladet akkurat nå

aksel

 

Kreativt Dagbladet. Kreativt…

 

Bok og Film

Hjorthen ser film mens tankene vandrer: Max Manus

Opplevelsene under vinterkrigen preger Max Manus i filmen, men der tar den seg friheter. Max Manus var aldri i nærkamp under vinterkrigen
Opplevelsene under vinterkrigen preger Max Manus i filmen, men der tar den seg friheter. Max Manus var aldri i nærkamp under vinterkrigen

Det er ikke egentlig så mye jeg kan ta Max Manus på. Joda, jeg er enig med Lea i at språket er unødvendig moderne, og av og til er det både påfallende og irriterende, men mesteparten av tiden klarer jeg fint å glemme det. Ellers så er det meste kompetent utført, skuespillet er ålreit, og Aksel Hennie gjør kanskje sitt livs rolle. Filmen er mindre svart/hvit, og mindre heltedyrkende enn det man kunne frykte på forhånd.

Det eneste er at jeg i store deler av filmen sitter og kjeder meg. Jeg lar meg rett og slett ikke rive med.

Så i stedet lar jeg tankene vandre.

Jeg tenker på likhetene mellom Max Manus og Per Imerslund. Litt trøblete oppvekst. Ungdomstid i eksotiske strøk, Imerslund i Mexico, Manus i Sør-Amerika. Begge to dro frivillig til Finland for å sloss mot russerne under vinterkrigen. Begge to meldte seg til tjeneste for å sloss mot tyskerne når vi ble invadert. Imerslund er nazist og frontkjemper. Manus er sabotør, motstandsmann og helt. Hvor tilfeldig alt tilsynelatende er?

Jeg tenker på at Gregers Gram og John Edvard Tallaksen, som har viktige biroller i filmen medlemmer av Oslogjengen som de jo var, i oktober 1944 deltok i likvidasjonen av en angiver med dekknavnet Odd Klever. Dette skjedde på Luksefjell, og er beskrevet i Ingvar Skobbas bok om krigen i Telemark. Jeg tenker litt på at det kunne vært en langt mer dristig film om man ikke bare hadde konsentrert seg om sabotasjeaksjonene, som er uproblematiske å forsvare, men også brukte litt tid også på likvidasjonene som ble utført.

Men nå skal ikke Max Manus ha vært involvert i likvidasjoner, så da måtte vel filmen hett Gregers Gram i stedet, og med Arnfinn Moland som filmens historiske konsulent, mannen som i sin tid hevdet at norske avisredaksjoner var fulle av nære eller fjerne slektninger av NS-sympatisører, og derfor var mer enn villige til å slippe til historierevisjonister, usanne påstander om krigen, og ufine angrep på hjemmefronten, så kunne man uansett ikke forvente at filmen skulle problematisere motstandsbevegelsens handlinger i særlig grad.

Når jeg etter filmen kommer hjem, og sitter og googler litt etter lesestoff rundt dette emnet blir jeg forresten oppmerksom på Asbjørn Sunde og hans Osvald-Gruppe, som drev med aktiv motstandskamp helt fra 1941, mens Milorg fortsatt ønsket en mer passiv motstand. Frem til gruppen ble nedlagt i 1944 sto de bak 110 kjente aksjoner. De prøvde blant annet å få tatt livet av Henry Rinnan, men der mislyktes de på grunn av angiveri.

Osvald-gruppen tok til tider på seg oppdrag som Milorg fant for risikable eller for skitne, ja i praksis var vel Osvald-gruppen Milorgs aksjonsgruppe i årene 42-43, inntil de fikk stablet noe eget på beina. Det finnes dem som hevder at Sundes gruppe var vår viktigste motstandsgruppe, og kanskje har de rett.

Allikevel fikk verken Sunde eller andre medlemmer av denne gruppen noen utmerkelser etter krigen. De var jo kommunister må vite. Sunde ble så på femtitallet dømt for spionasje for Sovjetunionen, og satt i fengsel i noen år. Først i senere år har det kommet bøker som anerkjenner Osvald-gruppens innsats. På Østbanehallen henger det en plakett til deres ære, og partiet Rødt tok vel i sin tid til orde for å gi deler av området på sjøsiden av Østbanen navnet Asbjørn Sundes plass.

Men vi roter oss langt vekk fra filmen nå. Filmen heter jo fortsatt Max Manus, ikke Asbjørn Sunde.

Og først når filmen drar seg mot slutten synes jeg den hever seg opp et hakk over det litt kompetente men middelmådige inntrykket jeg har kjedet meg over i nesten to timer. Når krigen er over, alle er døde, og Max Manus drukner sine sorger blir tomheten til å ta og føle på. Uten utdannelse, uten nåla i veggen, hva skal han nå gjøre? Morgan Kane-syndromet, ingen trenger en soldat i fredstid. Og så bildene der Max Manus er livvakt for Kong Haakon under hjemkomsten. De norske flaggene langs veien, de glade menneskene, og allikevel bare et bittelite snev av triumf i et flyktig lite smil.

Her er filmen god, resten av tiden er den ikke noe særlig mer enn grei nok, men jammen ser den ut til å klare å få en del ungdommer til å interessere seg for annen verdenskrig. Det er da noe.

Og nå er det bare å begynne å vente på filmen om Henry Rinnan.

%d bloggers like this: