web analytics

Tag Archives: alternativ medisin

Hummer og kanari

Voff!

dobies

Då videomaskina var ny såg eg alt eg kom over av film. Nokre av dei gjorde større inntrykk enn andre. Som til dømes “The Doberman Gang”. Ein amerikansk b-film frå tidleg syttital om ein djevelsk dyktig hundetrenar og bikkjene hans. Dobermanpinsjarar. Topptrente og namngjevne etter bankranarar som Pretty Boy Floyd, Ma Barker, Dillinger, Bonnie og Clyde. Det var ikkje utan grunn. Bikkjene var trena opp til å rane bankar, og dei var sabla gode til det. Hadde David Toska tatt med seg denne flokken, i staden for Erling Havnå og dei andre pudlane på NOKAS-ranet hadde han vore på frifot.

I dag heiter dei berre doberman, men uansett vart eg manisk oppteken av denne hunderasen. Kulare bikkje fanst ikkje. Eg ville ha ein slik. Eg kjøpte bøker om dei, eg las meg opp. Eg vart ekspert. Eg var spreidde bodskapen om kor fortreffelege bikkjene var til alle som gadd å høyre på. Når ein er fjorten-femten år er det slik at om ein først skal ha ei bikkje, er det viktig at bikkja kan banke opp alle andre bikkjer om det skulle vere naudsynt. Eg var overbevist om at min framtidige doberman kunne hamle opp med kva det skulle vere. Dei er muskuløse og modige. Intelligente, lynraske, og med eit kraftig bitt. Dette meinte eg var fakta som ingen kunne tvile på. Eg hadde bøker å slå i bordet med. Problemet var at ingen trudde på meg. Eg ante ikkje kva eg snakka om. Schäferar var dei tøffaste og beste bikkjene, alle visste det. Politiet brukte dei jo. Schäferar og rottweilarar. Hah! Rottweilar liksom. I den lokale doberman-klubben brukte dei å vise film av springande rottweilarar når dei ville ha seg ein god latter. Idiotar. Korleis våga dei å tvile på det eg sa, eg hadde jo studert dette inngåande. Gjekk det verkeleg an å avvise bokleg lærdom på denne måten? Eg var sjokkert!

Dei andre i klassen kalla meg for professoren då eg var liten. Eg var dårleg i fotball, og på grensa til sosialt tilbakeståande, men eg visste mykje. Når eg fyrst sa noko var eg van med at folk tok det på alvor. Eg hadde tillit. Dette var fyrste gongen eg kan hugse at nokon ikkje trudde på det eg sa, utan eigentleg å ha motargument. Mitt ord var ikkje nok. Kunnskapen min kom til kort. Det var ikkje noko eg kunne seie for å vinne diskusjonen. Eg var på gråten. Dei trudde eg fann opp ting for å hausse opp ei bikkje som eg ikkje ein gong hadde sjølv. Kva slags fyr trudde dei eigentleg at eg var? Det kjendest som eit slag i andletet.

Den kjensla blir eg minna på kvar gong eg ser normalt intelligente folk seie ting som ikkje heng på greip i avisa. Denne veka har dei gått til angrep på springvatnet vårt. Det har skuld i hundre tusen tilfelle av tarmsjukdom kvart år. Den einaste trøysta er at flaskevatnet er verre. Laksen er dessutan i ferd med å bli forvandla til gris, og er livsfarleg å ete. Vaksineskepsis er eit evig tilbakevendande tema. Aspartamen i den sukkerfrie brusen får visst skjelettet til å råtne. Kvar dag kan ein lese vrøvl i avisene, ukritisk gjengitt. Kvar gong blir eg fortvila. Tårene pressar på. Så blir eg forbanna. Kvifor kan dei ikkje berre høyre på ekspertane? Eg får lyst til å ta debatten. Køyre på med det tunge skytset. Lese meg opp, og dundre forskninga i bordet. Men eg veit det ikkje hjelper. All verdas kunnskap kan ikkje overbevise dei. Ingen argument er gode nok. Det endar berre opp med at eg blir ufin, eg blir fjorten år igjen, og tapar diskusjonen så det syng. Eg har resignert. Dei får berre halde på. Eg er no mest sint på dei folka som gir dei spalteplass i bytte mot klikk. Idiotar.

Eg fekk aldri doberman. Eg har ein kvit katt i staden. Ho er utruleg dårleg på å ta ein beskjed, men elles grei nok. Eg ville ikkje bytt henne bort i ei siklande bikkje. Men av og til skulle eg ønske at eg hadde doberman. Då skulle eg tatt han med på besøk til ein og annan redaktør. Snakka litt om kva som er naudsynt å sette på trykk. Og om ikkje argumenta mine vann fram, så skulle dei få snakke med bikkja mi i staden.

Puss, ta’rei!

Hummer og kanari

Alternativt

Det var alternativ messe her i byen i helgen, og siden dette er noe som virker å oppta blogg og Twitter-folket om dagen, særlig i forbindelse med våre kongelige eskapader i englemiljøet; her er noen bilder jeg tok. Kommentarer antagelig overflødige.

angelos

auratransformasjon

handanalyse

klarsynt

konstellasjon

lyst

wtf

Hummer og kanari

Gjerne for meg

All respekt og en hel hag med støtte til Gunn Hild Lem som har vært mye i vinden de siste dagene etter at hun gikk ut og fortalte om sine opplevelser med alternative behandlere i det som dessverre ble Steinar Lems siste dager.

Når hun nå sier hun vil ha kvakksalverloven tilbake, så er det med et gjerne fra meg.

Om ikke den gamle loven vekkes til live igjen så er det i hvert fall på tide med en debatt om hvorvidt det er nødvendig å gjøre noe med dagens lov om alternativ behandling.

Men sånt vet vi tar tid, så mens vi venter kan vi jo begynne med å legge de samme restriksjonene på alternative behandlere som vi vel etterhvert er i ferd med å legge på telefonsalg og uadressert reklame? At man aktivt må ha registrert seg i et eller annet register der man sier at man ønsker den slags markedsføring for at det skal være lov til å ta uoppfordret kontakt.

Det er da ikke noen mening i at det skal være restriksjoner på å ringe deg for å selge boksershorts, men fritt frem for å ta kontakt så lenge den du ringer er dødssyk og det du har å selge er et alternativt behandlingsopplegg somm innebærer tygging av hvetegress og overførsel av hundretusener av kroner?

Gunn Hild/Arachnes blogg
Iskwew skriver om dette
Bloggurat har i skrivende stund 71 bloggposter med Alternativ Behandling som stikkord, de fleste av dem fra utmerkede Skepsis blog

Hummer og kanari

Alternativt til alternativet

Hospital Corpsmannow to fit in on the seattle scene
you’ve gotta do somethin’ they ain’t never seen
so thinkin’ up a gimmick one day
we decided to be the only band that wouldn’t play a note
under any circumstances
silence
music’s original alternative
root’s grunge

well we spread the word through the underground
that we were the hottest new thing in town
the record guy came out to see us one day
and just like always we didn’t play
it knocked him out
he said he loved our work
he said he loved our work but he wasn’t sure if he could sell a record
with nothing on it
i said tell ’em we’re from seattle
he advanced us two and a half million dollars

Todd Snider: Talkin’ Seattle Grunge Rock Blues

For noen år tilbake ble en psykolog her i byen fratatt autorisasjonen sin. Ifølge Bergens Tidende sendte Statens helsetilsyn ut brev med følgende tekst:

«Psykolog Rune Amundsen sin autorisasjon som psykolog tilbaketrekkes fra dags dato i medhold av helsepersonellovens paragraf 57. Helsetilsynet har vurdert Amundsen som uegnet til å utføre yrket som psykolog forsvarlig. Dette er vurdert på bakgrunn av behandlingen gitt til fire pasienter.»

Paragrafen det vises til ser slik ut:

Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen. (…)

I dette tilfellet så var det de siste elementene som var utslagsgivende, helsetilsynet fastslo at Amundsens metoder stred klart mot metoder som er anerkjent og godtatt gjennom opplæring og autorisasjon som psykolog og spesialist i klinisk psykologi.

Metoden det siktes til er såkalt regresjonsterapi, der pasienten reiser tilbake i tiden, og gjenopplever tidligere liv, som menneske eller dyr. Fire pasienter klaget Amundsen inn for fylkeslegen i Sogn og Fjordane, og etter en lang prosess endte det altså med at Amundsen ble fratatt autorisasjonen.

Saken fikk mye oppmerksomhet her i byen såklart, og Bergens Tidende brukte også en del plass på saken. Han fikk støtte fra mange hold, blant annet fra tidligere pasienter, men til liten nytte. Autorisasjonen får han ikke tilbake.

At han ikke har autorisasjon hindrer ham ikke i å fortsette å behandle pasienter, han får bare ikke lov til å bruke psykologtittelen, og han får selvfølgelig ingen refusjon fra folketrygden.

Jeg skal ikke mene så mye om saken egentlig, jeg har sett Amundsen danse på Haavebua, og det overbeviste meg om at han kan kurere både det ene og det andre. Det er hevet over enhver tvil at Amundsen har hjulpet mange mennesker med sine alternative metoder. Han tror på det han gjør, mener det godt, og er ikke ute etter å lure folk.

Samtidig stoler jeg såpass på Helsetilsynet at når de konkluderer med at hans behandling av de fire pasientene som klaget ham inn for fylkeslegen var uforsvarlig, så tror jeg de har rett i det. Amundsen er naturlig nok uenig, men det jeg har lest han har skrevet eller uttalt om dette i media har ikke klart å overbevise meg om at hans versjon er den riktige.

Det som blir spørsmålet her, etter at Bjarne Håkon Hanssen nå har stått frem som helseminister også for healere, er hvordan denne saken nå stiller seg. På den ene siden har vi Helsetilsynet, som konkluderer med at psykologen har handlet uforsvarlig i minst fire saker, og at han dermed ikke lenger får lov til å kalle seg psykolog. På den andre siden så har vi Helseministeren som mener at vi må holde sinnet åpent for at det finnes mer mellom himmel og jord enn man kan se med vitenskapens blotte øye.

På den ene siden har vi Helsetilsynet, som mener at man må reagere mot uforsvarlig behandling. På den andre siden har vi en Helseminister som legitimerer alternativ behandling “så lenge den ikke skader noen, eller ikke koster penger”, var det ikke det han sa på RedaksjonEn?

Men hvordan vet vi at den alternative behandlingen ikke skader noen?

Et av problemene med alternativ behandling er at det offentlige verken har kontroll med virksomheten, eller veldig gode muligheter til å ta affære mot uforsvarlig behandling. Man er ikke underlagt lover som helsepersonell må forholde seg til. Man trenger ikke føre journal. Man står ikke til ansvar for noen. I motsetning til slik det er i helsevesenet.

Som Avil sier i en kommentar på sin blogg:

eg syns det er veldig ubehageleg å ha ein sjef over helsesektoren som ikkje har respekt for dei krava alle dei ansatte i sektoren er underlagt.

Vi bruker visst over seks milliarder i året på alternativ medisin. Halvparten av oss har vært til alternativ behandling det siste året. Det er åpenbart et sug i folket etter noe annet enn det skolemedisinen kan tilby. Men hvor mange av de seks milliardene kroner går til behandling som faktisk virker?

Og når det virker, hvorfor virker det? Og hvorfor er tilliten til skolemedisinen tilsyelatende så dårlig? La meg synse i vilden sky:

Det finnes vel noe sånt som 250 forskjellige alternative behandlingsformer, man skal sikkert være litt forsiktig med å skjære alt over samme kam, men at folk opplever at det virker har ganske sikkert mye med placeboeffekt å gjøre. I tillegg til at det kanskje er litt pinlig å gå til alternativ behandling, kanskje til og med bruke en masse penger på det, og så ikke oppleve noen effekt. Man vil at det skal virke. Akkurat som når jeg legger på en femtilapp ekstra når jeg kjøper rødvin på polet. Jeg vil at den skal være litt ekstra god, og klarer ofte å innbille meg at den er det.

Men det er dokumentert at vanlige folk som meg ikke er i stand til å kjenne forskjell på dyr og billig vin i særlig grad, så hadde jeg blindtestet meg så er det slettes ikke sikkert jeg ville kjent forskjell på den femtilappen. (og dermed så burde jeg jo spare den selvfølgelig)

Et viktig element gjetter jeg på at de alternative behandlerene er flinke med pasientkontakten. Flinke til å inngi tillit. Flinke til å snakke med pasientene.

Et annet spørsmål er hvilke pasienter som går til alternativ behandling. Nå synser jeg i vilden sky fortsatt, men jeg gjetter på at mange av dem er folk med diffuse lidelser. På Twitter spurte jeg tidligere i dag om hvor det var blitt av alle dem som påberopte seg whiplash-skader på nittitallet. De er jo helt borte, er det ingen som blir påkjørt bakfra lenger?

Whiplash, eller nakkeslengskader var en typisk slik diffus lidelse der skolemedisinen kommer til kort. Vondt i hode og nakke. Svimmelhet. Konsentrasjonsproblemer. Depresjoner. I følge Pasienthåndboka så er det bare 3 til 5 prosent av dem som utsettes for påkjenninger som potensielt kan gi nakkeslengskade. 90 prosent av dem vil være friske og fine igjen før det har gått seks måneder.

Men tidlig på nittitallet var mediene fulle av saker om pasienter som hevdet å ha whiplash, og ikke ble tatt på alvor av helsevesenet. Nå er det nesten ingen som snakker om dette. Hvor har de blitt av? Er det dem som bruker alternative behandlingsmetoder? Eller har de funnet seg en ny motediagnose?

Det er vel her dilemmaet dukker opp da. Helsevesenet vet at det de har å tilby ikke alltid hjelper. Som profesjonelle yrkesutøvere så må de også formidle dette på en eller annen måte. At det finnes begrensninger for hva skolemedisinen kan fikse. At det ikke alltid er snakk om en eksakt vitenskap, og at det ikke alltid er opplagt at man blir helt bra igjen. Særlig ikke for de diffuse smertene kanskje. De problemene som det er vanskelig å sette noen eksakt diagnose på. Som de nakkeslengskadde på nittitallet.

Men i dagens samfunn er ikke dette godt nok. Vi godtar ikke at vi kanskje er nødt til å leve resten av livet med litt vondt her eller der.

Ja, vi kan fortsette å utbrodere i hele kveld, men konklusjonen må bli noe sånt som at mange pasienter blir møtt av en helsetjeneste som ikke er flink til å overbevise deg om at du kan bli frisk, og helsetjenestene møter pasienter som er i forsvarsposisjon. De forventer ikke å bli friske.

Og blir det heller ikke.

De alternative behandlerene møter pasienter som er i en helt annen sinnstilstand. Hvilket kan være en forklaring på at de får en større placeboeffekt enn legene klarer å oppnå?

Dette har blitt en sånn irriterende post, der jeg ikke klarer å bli enig med meg selv om hvor jeg vil hen. Jeg har brukt et døgn på den, skrevet den i etapper, og hatt følelsen av at jeg har skrevet tre poster på en gang. Jeg var litt usikker på om jeg noen gang skulle klare å få den ferdig, men etter en telefon til Flopsydama så kjente jeg plutselig at det skulle kunne gå an å trykke på publish omtrent nå.

Kanskje sånn telefonhealing har noe for seg allikevel?

Lokalavisa

Vart sjuk etter akupunkturtime

Truleg har nåla bøgd seg i det akupunktøren førte den inn i det sårbare nakkepartiet, noko som har ført til blødning og trykk imot sentralnervesystemet. Pasienten fekk umiddelbart store smerter i hovudet. Dagen etter var ho framleis svært dårleg og kontakta legevakta.

The Needle and the Damage Done?

%d bloggers like this: