web analytics

Tag Archives: ambulanse

Hummer og kanari

Få oss nærmere

Her er siste ukes spalte i Journalisten, og dere som ikke leser den blekka, men heller holder dere her på Hjorthebloggen skal få litt ekstraservice i form av linker til noen av disse jobb-bloggene som jeg snakker om. Nevnt i teksten er Nee Naw og Random Acts of Reality, begge disse startet som anonyme bloggere, men har siden da gitt ut bøker og kommet ut av pseudonymiteten. Nee Naw blogger fra kontrollrommet, mens Random etc er ute i bilen.

Andre fine jobbeblogger: NHS Blog Doctor, der Dr. Crippen forteller om hverdagen som familielege i det britiske helsevesenet. The Magistrate’s Blog, fra en dommer i det britiske rettsvesenet. Militant Medical Nurse, der en av disse englene i hvitt som vi alle er så glad i, er ganske pissed off på både det ene og det andre. Taxi Tales er akkurat det, taxihistorier, mens Frank Chalk blogger fra klasserommet. Det er kanskje ikke så stor forskjell på å være lærer i Norge og i England?

Whenever two or more teachers gather together, the talk invariably revolves around how much work they do, how late into the night they stay up planning things and how they slave away at weekends and during the holidays as well.

This is all very good if you are managing a hedge fund and looking to retire to Barbados by the time you are 29, but not really worth it when your salary is less than £30k.

I Norge har vi ikke så fryktelig mange sånne jobbeblogger. Jeg skulle gjerne hatt flere, og burde sikkert nevnt flere enn denne ene også, men 4 x bærepose and bop to the beat er en ung og lovende blogg fra livet i en dagligvareforretning. Mere slikt folkens!

Men nå er det på tide med selve spalten, er det ikke?

Creative Commons License photo credit: frodelu

Få oss nærmere

AMK-saken på Tøyen, der 63 år gamle Døndu Tulum døde mens familien kranglet med politiet og truet ansatte ved AMK-sentralen, førte til en viss uenighet over kjøkkenbordet hjemme hos oss. Min kjære samboer jobber i helsevesenet, og hennes ryggmargsrefleks var umiddelbart å støtte AMK og ambulansetjenesten. Selv har jeg brukt en del tid på å krangle med folk med grumsete holdninger i lokalavisens leserbrevspalter, og på nett, så min reaksjon var at dette handlet om rasisme. Omtrent som nettdebatten i miniatyr altså, der mange umiddelbart var klare til å felle en knallhard dom over dem man mente var mest å laste. På Twitter gikk diskusjonen. Er det vanskeligere å få ambulanse om man bor i feil bydel i Oslo? Var dette Sofienbergparken om igjen? Opptrådte AMK rasistisk eller rasjonelt? Over kjøkkenbordet ble vi etter hvert enige om at det var umulig å konkludere før lydloggene eventuelt ble offentliggjort.

Jeg fulgte sakens utvikling de nærmeste dagene, men dekningen i media gjorde at interessen dalte fort. Jeg ville tettere på. Riktignok kom vi den rammede familien så nær at det nesten var ubehagelig gjennom lydopptak og video-opptak, men jeg ville vit mer om AMK-sentralen. Hvordan så denne saken ut fra innsiden? Hvor ofte er det nødvendig med politieskorte på Tøyen? Hvor mange telefoner får man som viser seg å være bagateller eller bare tull? Hvilken hverdag er det AMK-operatørene og ambulansesjåførene opplever på jobb?

”30 ÅR GAMMEL MANN”, leste jeg på skjermen. ”BEVISSTLØS. PUSTER IKKE.”

Så fort jeg hadde sendt ambulanse ringte jeg politiet, standard prosedyre for enhver uforklart hjertestans hos en ung person. Politiet advarte oss om at de ikke hadde noe personell tilgjengelig. Jeg måtte ta beslutningen om jeg skulle be ambulansepersonellet om å vente til det var politi tilgjengelig (og sette pasienten i fare) eller gå rett inn (og muligens sette personellet i fare).

Jeg løftet telefonen for å lytte på nødsamtalen og hørte noen, som jeg antok var pasientens mor, snakke med AMK-operatøren. Hun var oppskaket men sammenhengende.

”Han drakk så mye i går kveld… Jeg tror han blir kvalt av sitt eget spy, han er full av…” gråt hun.

Noen i bakgrunnen drev med gjenopplivning, jeg kunne høre pasientens ribbein knase.

Dette er et utdrag fra en av postene på Nee Naw, en blogg om livet på kontrollrommet til London Ambulance Service. En av de mange gode work blogs som finnes i Storbritannia, blogger som slipper oss inn på innsiden av yrker de fleste bare kjenner fra utsiden. Jeg har lest Nee Naw sporadisk i noen år, og når mediedekningen av Tøyen-saken ikke slipper meg så nær som jeg gjerne vil, så er det hit jeg går. I denne utrykningen ender det bra, ambulansen kommer fort frem, og de får liv i mannen igjen.

Da Farah-saken raste som verst brukte jeg en del tid på Random acts of Reality, der Tom Reynolds forteller om hverdagen som ambulansesjåfør i London. Også den gangen satt jeg med følelsen av å ikke komme nær nok de norske ambulansesjåførenes hverdag.

Det er dette jeg savner. Jeg vil vite hvem det er som sitter og tar i mot telefoner på AMK-sentralen. Hva slags skift de jobber, hvor mange telefoner de får. Gi meg de morsomme historiene om skrullinger som ringer 90 ganger om dagen for å spørre om de vil ha en banan (sann historie fra Nee Naw). Gi meg fortellingene som ender godt, der liv reddes, der barn kommer til verden med operatøren i telefonen og ambulansen på vei. Fortell hvordan det oppleves når det går galt og pasienten ikke står til å redde. Vis meg hvordan en vanlig dag på AMK-sentralen fortoner seg, og hjelp meg forstå hvordan samtalene med Døndu Tulums pårørende kunne spore av slik de gjorde. Det er fint at lederen for Akuttklinikken ved Oslo Universitetssykehus innrømmer til TV 2 at man ikke klarte å møte behovet for hjelp i denne saken, og at man må lære av det som skjedde, men jeg vil mye heller høre hva de som møter dette hjelpebehovet i første linje hver dag tenker om saken.

Ved kjøkkenbordet leser vi høyt fra lydloggene for hverandre. Min samboer understreker at folk burde vite bedre enn å true AMK-sentralen, og at man som helsepersonell har krav på en trygg arbeidssituasjon. Jeg sier at man godt kan overhøre den første fornærmelsen når man har med folk i en desperat situasjon å gjøre. Helt enige blir vi ikke. Men at mye av mediedekningen var forutsigbar og lite egnet til å gjøre noe med våre forutinntatte meninger, det var vi ganske enige om.

Hummer og kanari

Yay, liksom

Thirsty
Creative Commons License photo credit: nyki_m

Det er fem minutter før skjenkestopp i lobbybaren lørdag kveld, fullt av folk både i baren og byen forøvrig siden det er festival i byen.

– Øyhh! Hjorthen, hvorfor stopper ambulansen her?

– Ambulanse? Her? Nå?

Ganske riktig, der stopper ambulansen, og to stk ambulansepersonell kommer inn døra.

– Skal dere hit, spør jeg forundret.

– Ja, vi har fått melding om en mann med brystsmerter som trenger assistanse.

– Jøss, det har ikke jeg fått beskjed om! Har dere noe navn?

Og det har de, uten at det hjelper så mye, jeg frykter at det er noen som har tulleringt, men etter litt konferering med sentralen får de bragt på det rene hvilket rom pasienten befinner seg på, og jeg sender dem opp i heisen mens jeg selv løper trappen for å møte dem i riktig etasje og vise dem veien. En av gjestene i baren som tilfeldigvis jobber her får varslet noen i restauranten til å passe baren mens jeg agerer veiviser.

Jeg er kjapt nede i lobbyen igjen, og etter en ti minutters tid eller så så kommer det en ambulanse til.

– Øyh! Hjorthen, nå kommer det en ambulanse til?

– Jøssoball, sier jeg, og går den i møte. Det viser seg å være vakthavende lege som kommer. Denne gangen tar vi trappene begge to, jeg løper foran for å vise vei.

Vel nede i resepsjonen igjen begynner folk å skjønne at det er noe som er galt.

– Hva er det som skjer? Går det bra der oppe? Har Ronnie Le Tekrø tatt en overdose?

– Jeg vet ikke, svarer jeg, men hvis jeg må løpe opp den trappa der en gang til så får de ta med meg også i ambulansen.

Så går det litt tid, og så kommer ambulansepersonalet ned, de går ut i bilen, og så kommer de inn igjen med båren. Den er imidlertid for stor til at de får den inn i heisen, så i tillegg tar de med seg en smart liten portabel rullestol, mens de setter båren igjen nede ved heisen. Klokka er nå rundt en halv time etter skjenkestopp, og det begynner å komme en del folk tilbake til hotellet fra konserter og bytur. Jeg stiller meg opp foran heis og båre og oppfordrer folk til å ta trappen i stedet for heisen, slik at pasienten skal slippe å møte på hauger av feststemte, for ikke å si overstadig berusede, partyfolk, i det han blir fraktet ned.

En oppfordring de fleste tar uten å mukke. Men ikke alle.

– Særriøøøøst, må vi ta trappen helt til fjerde etasje? Er du gal?

– Som du ser er ambulansen her for å hente en mann som har fått et illebefinnende. Jeg tenker dere tar trappa jeg.

– Men særriøøøøøst altså! Kan vi ikke bare stå her og vente da?

Så kommer ambulansepersonalet ned med pasienten i den portable rullestolen. De er rutinerte og flinke, og mens den ene får buksert ham fra stolen og over på båren, så står den andre og holder en dyne foran slik at ingen av gjestene får innsyn.

Noe som ikke forhindrer gjestene på det nærmeste bordet i å kommentere alt som skjer.

– Se der, heisen er for trang til at de får plass til båren. Se der, nå kommer de med ham. Se der, nå står han og holder dynen slik at vi ikke skal se.

Når de har fått mannen på plass på båren og triller ham ut så står jeg i resepsjonen og lager nøkler til dem som syntes det var for galt at de måtte ta trappen helt til fjerde etasje. I det de triller forbi sier en av dem høyt.

– Yay! Nå er heisen ledig!

Klipp

Caution

There is always a danger that you will become over cynical in this job, that you will be so determined to not be ‘fooled’ that one day you may make a mistake in the treatment of someone.

via Random Acts Of Reality :: Caution.

Neida, ikke et ord om verken Ali Farah eller Sofienberg, for vi er vel alle møkk lei hele greia, men posten til Reynolds er fin den.

Hummer og kanari

Å møte mennesker

rest / descansoDet er fortsatt tidlig kveld, og jeg har ikke vært så lenge på jobb når døra går opp og en godt voksen kar kommer inn i lobbyen. Jeg ser på blikket hans, det ustø ganglaget, og jeg tenker med meg selv at nå er det på’an igjen.

Han ser ikke meg der jeg sitter i hjørnet mitt bak resepsjonen, så i stedet setter han kursen mot noen høye herrer fra Aker som sitter rundt et av bordene i lobbyen. Han babler noe usammenhengende om at han trenger hjelp. En taxi. Herrene sier at han må spørre i resepsjonen, men jeg er allerede på beina og borte hos fyren for å hindre ham i å plage gjestene våre ytterligere.

Vi har et lite knippe med såkalte “fraggler” her i byen. Løse fugler, alkoholikere. Folk som med jevne mellomrom er i konflikt med loven, og som av og til selvfølgelig slenger innom oss på Byens Beste Hotell for å holde oss på tå hev. Dette er gjester vi verken trenger, eller ønsker oss.

Noen av dem kan være ganske ubehagelige å forholde seg til. En av mine kolleger utbrøt for litt siden, etter at en av de mest beryktede hadde vært innom en tur, at hun skulle ønske han bare kunne falle om og dø. Det var ingen som kom til å savne ham uansett mente hun, alt han gjorde var å lage bråk og spre uhygge i byen. Og hun er ikke den eneste som har gitt uttrykk for lignende tanker.

Akkurat når hun sa det kom jeg til å tenke på den natta han kom innom mens jeg var på jobb, og vi hadde en samtale som etterhvert kom inn på Quisling og Kong Harald. En samtale som jeg, på tross av fyrens litt forkvaklede ideer, faktisk syntes var litt interessant. Så jeg kunne ikke akkurat stemme i med at jeg ønsket livet av ham. Ikke sånn å forstå at jeg jubler av glede når jeg ser ham, men vi har stort sett en god tone, og selv om han kan være en pest og en plage, så har også denne karen flere sider.

Men jeg skal ikke gjøre meg bedre enn andre, det hender nok at jeg også tenker mitt. Blir provosert. Holder på å sprekke. Får lyst til å banke folk i asfalten, lukke dem inne bak lås og slå på livstid, hive dem på sjøen og se på at de drukner. Jeg prøver riktignok å holde meg i skinnet, og prøver å behandle alle mennesker som måtte dumpe innom på en menneskelig og respektfull måte.

Men noen ganger holder det hardt.

Mine reaksjoner er naturligvis påvirket av tidligere opplevelser i jobben. Bevisst og ubevisst blir den besøkende plassert i en eller annen bås. Kommer det en fyr inn sent på kvelden eller på natta, uten bagasje, og uten å ha forhåndsbestilt rom, så ringer varselbjellene, og man blir ekstra påpasselig med forhåndsbetaling etc. Utseende, klær, oppførsel, hva som blir sagt, hvordan det blir sagt. Man danner seg et bilde, som igjen er med på å bestemme hvordan man forholder seg til dette mennesket som står foran en. Enten man vil eller ikke.

Så jeg har en viss forståelse for at ambulansesjåfør Erik Schjenken og hans kollega gjør en feilvurdering i Sofienbergparken når de umiddelbart tenker ting som “aggressiv” og “rus” når de først møter Ali Farah. Jeg leser jevnlig om hvordan Tom Reynolds har det som ambulansesjåfør i London, og tror jeg har en viss forståelse av hvilke utfordringer Schjenken og hans kolleger møter daglig på jobb. Jeg forstår at situasjonen i Sofienbergparken må ha vært vanskelig.

Og Schjenkens historie i fredagens A-magasin er sterk lesning.

Sofienbergparken-chill
Sofienbergparken, her i vinterdrakt.


Når mediestormen rundt denne hendelsen raste som verst tenkte jeg at fokuset på rasisme var et villspor. At dette handlet mer om den, ofte ubevisste, forakten mange av oss gjerne har latent i oss. En forakt for dem som er under oss på rangstigen. Narkomane, alkoholikere, psykisk syke. De som ikke klarer å ta seg sammen. De som er annerledes. Jeg tenkte at hudfargen nok var en del av vurderingen som ble gjort av ambulansepersonalet, men neppe den viktigste.

Og det er helt naturlig at denne forakten, eller kan vi kalle det for den ubevisste silingen av pasientene i verdige og uverdige trengende, sniker seg inn i hodet på folk som har sitt daglige virke med å bistå narkomane, alkoholikere og aggressive pasienter. Nettopp derfor er det viktig at ambulansetjenesten, i alle ledd, har et stort og vedvarende fokus på å motvirke holdninger som kan medføre at noen pasienter ikke får den hjelp de trenger og har krav på. At de ikke blir behandlet på en verdig måte.

Helsetilsynet i Oslo var forsåvidt inne på dette i etterkant av dramaet i parken. I en rapport ble det påpekt at den harde hverdagen til ambulansepersonell kan gi grunnlag for at det utvikles usunne holdninger og en usunn «subkultur» i forhold til enkelte grupper. At den harde hverdagen kan bidra til å fremme diskriminerende holdninger.

Jeg mente den gangen at det var her fokuset burde ligge, ikke på en rasisme som kanskje, kanskje ikke, fantes, og uansett ville være utrolig vanskelig å bevise såfremt ambulansepersonellet ikke hadde en lang rekke med episoder bak seg der de lot være å kjøre fargede til sykehus. Og i alt rasismesnakket var det ikke plass til noe fokus på de mer generelle holdningene i ambulansetjenesten i Oslo.

Og nå som Schjenken har stått frem i media så kan vi nok tro ham på at rasismesporet var et villspor, selv om de som nå kritiserer mediene vel bør huske at den andre mannen i dette dramaet jo hadde en fortid i Boot Boys. Det ville garantert vært feil av mediene om de ikke fulgte rasismesporet et langt stykke på vei også.

Det har selvfølgelig vært en tøff tid for Schjenken, jeg har stor forståelse for at det har vært tungt å være vitne til alt oppstyret, følge med på at nær sagt alt som kan krype og gå har en mening om saken, å bli stemplet som rasist av alt fra bloggere, via egen arbeidsgiver, til både tidligere og nåværende statsråder. Uten å få muligheten til å fortelle sin versjon. Uten å kunne forsvare seg. Det må ha vært et helvete.

Og det hjelper ikke akkurat at personalbehandlingen hos arbeidsgiver ikke er den aller beste. Han får ikke lenger jobbe med pasientrettet virksomhet, i praksis er det et yrkesforbud, og dette får han vite via en pressemelding på nettet. Dette er såvisst uverdig behandling av mennesker.

Det som er synd er at nå som rasismeanklagene vel blir lagt døde, så er alt fokuset flyttet over på medienes “utilgivelige hardkjør”, og hvor urettferdig behandlet Schjenken har blitt. Plutselig er Ali Farah og “hans konkubine”, som en deltager i debatten her kalte Kohinoor Nordberg, fritt vilt for hissige nettdebattanter. Fokuset på hva slags holdninger man har i ambulansetjenesten er fortsatt stort sett fraværende.

Riktignok avfeier Schjenken påstander om dårlige holdninger i sin kronikk i Aftenposten i april, han har aldri sett rasisme, diskriminering, eller forskjellsbehandling på grunn av rus eller bakgrunn. Men når man husker hva som ble sagt mellom ambulansen og AMK i etterkant av avgjørelsen om la Ali Farah komme seg til legevakten på annet vis, så er det vanskelig å tro på ham i dette.

«Han har fått seg et slag over nesa og ligger nede og ynker seg og alt mulig sånn. Fullt av masse folk rundt – ikke sant – masse hippier og det ene med det andre…»

«Også bare reiser han seg opp når vi tar tak i og hjelper han i armene, og så bare plutselig drar’n fram snurrebassen og bare pisser over beina på meg, og bortover bilen våres».

«Han skal ikke vi ha i bilen. Når han miger meg på beina, der går grensa, uansett hvor hardt slag og tenna hans har gått».

«Men det er greit, han var kaldsvett og bleik, og om han har slått bakhue når han har gått i bakken, og han har hatt cerebralt… det, han kaldsvetta og lå der og ynka seg og alt mulig sånn, og plutselig reiste han seg opp og pissa på oss da, men politiet var også inneforstått med at det var et ordensproblem, at vi vil ikke ha han i bilen når han pisser på meg på gjørs».

Hendelsen i Sofienbergparken fikk Ullevål Sykehus til å hente inn et ekstert firma til å granske seg. Konklusjonen var at uakseptable og uforsvarlige hendelser i ambulansetjenesten hører til det absolutte unntak, men de kom også frem til at sykehuset mangler et etisk regelverk, felles standarder for gode verdier, tilfredsstillende kanaler for å varsle om kolleger som utøver uakseptabel adferd. Helt spesielt nevnes det at det er et dårlig samarbeid mellom AMK og ambulansetjenesten, og at den daglige dialogen er preget av ukultur.

Så la oss ikke miste fokus helt her da. At en feil ble gjort er udiskutabelt, og de som gjorde den har fått betale for det. Feilen skyldtes ikke rasisme, men det blir for enkelt å avfeie den som en ren medisinsk feilvurdering også. Mitt tips vil være at feiltolkningen av situasjonen der Farah urinerer på Schjenkens partner, og på ambulansen, er et utslag av at man har hatt for lite fokus på etisk standard, og på å motvirke dårlige holdninger og ukultur. Således så blir Erik Schjenken en litt tilfeldig og uheldig representant, og ikke minst syndebukk, for sykehusledelsens unnlatelsessynder, selv om han kanskje ikke ser det sånn selv?

10 000 oppdrag uten anmerkninger bør være verdt noe, og muligens bør Schjenken nå få slippe til på jobb igjen, mens ledelsen tar seg en pause på ubestemt tid?

man and his bottle


Før fyren har rukket å snu seg mot resepsjonen er jeg borte hos ham og spør om jeg kan hjelpe ham med noe. Han snur seg mot meg, og griper hardt rundt overarmen min. Han vil ikke slippe igjen. Du må hjelpe meg, sier han.

Han lukter ikke alkohol, men virker ganske uttafor. Forvirret. Han vil ikke slippe armen min.

Du må hjelpe meg å få tak i en Taxi, sier han. Broren min er død!

Creative Commons License photo credit: Janrito Karamazov
Creative Commons License photo credit: slurv
Creative Commons License photo credit: RebelBlueAngel

Hummer og kanari

Ååå, luftveiene mine!

Klokken 01.30, lobbyen på Byens Beste Hotell. Inn gjennom døra kommer en gammel kjenning, tidligere omtalt her på bloggen som Jørgen Høne, ganglaget avslører at det foreligger en viss grad av beruselse:

– Kan du ringe etter en ambulanse til meg? Si at de må komme med en gang!

– Ambulanse? Hva gjelder det?

– Jeg er syk!

– De vil nok ha litt mer spesifikke opplysninger enn som så før de sender ut ambulansen tenker jeg, hva heter du for noe?

– Jørgen Høne

– Og hva skal jeg si er i veien med deg?

– Si at jeg har problemer med luftveiene!

– Jeg tror nok ikke at de sender ut ambulansen for å hente en fyr som er oppegående, men har problemer med luftveiene. Stikk opp på legevakta i stedet du.

– Jeg har akkurat vært der.

– Og?!?

– ?!?!?

– Hvis de ikke ville hjelpe deg på legevakta så er det ihvertfall ingen vits i å ringe etter ambulanse.

– Kan jeg sette meg ned her litt?

– Du kan nok ikke det dessverre.

– Kan du ringe ambulanse da?

– Ambulansen kjører ikke ut for å hente deg uten at du faktisk trenger det, det er ikke sånn det fungerer vet du.

– Politiet da?

– Politiet?

– Kan du ringe politiet?

– Politistasjonen ligger tre hus oppe i gata, stikk bort og ring på døren hvis du vil snakke med dem.

– Men de vil ikke snakke med meg!

– Hvis de ikke vil snakke med deg når du kommer på døra, så gidder de vel neppe sende ut en bil for å komme og hente deg heller vel?

– Unnskyld meg da!

– Alt i orden.

%d bloggers like this: