web analytics

Tag Archives: annen verdenskrig

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Bitre frø

bitter-seedsDet er ikke så ofte man får “wow”-opplevelser når man leser bøker lenger. Man er en blasert leser, og man er en lat leser. Har lest det meste før, leser ikke så mye som man gjorde før, og bruker ikke all verdens tid på å lete opp bøker som kanskje kunne hatt noe wow å by på. Men den boka jeg leste ferdig sist ga meg en liten en på tygga. Bitter Seeds het boka, og forfatteren er en kar ved navn Ian Tregills.

Jeg hadde ikke gjort noe forarbeid før jeg leste den. Jeg kjøpte og lastet den ned bare fordi Joe Hill twitret noen gode ord om den, og jeg bestemte meg for å gi den en sjanse uten å vite hva dette egentlig var for noe. Det viste seg etterhvert at det var en slags alternativ historiefortelling, der andre verdenskrig står i fokus, men med en liten twist. Krigen er ikke så mye mellom tyskernes velsmurte krigsmaskin og britenes noe slitne imperium, som den er en kollisjon mellom tyske supermennesker og britiske trollmenn.

Trollmennene i seg selv er ikke så formidable, men de har evnen til å snakke med demoner, og få dem til å hjelpe seg i krigen mot tyskerne. Når Hitler aldri får noen invasjonsstyrke over kanalen, skyldes det at trollmennene har gjort en avtale med demonene om å holde været slik at det ikke lar seg gjøre å krysse. Men avtalen har en rimelig stiv pris. Er det virkelig verdt det?

Nazistenes supermennesker er mer imponerende på egen hånd. De er litt som X-Men, har forskjellige evner som er svært så nyttige på mange områder. De er ikke mutanter, men resultatet av en gal professors forskning og eksperimentering med den menneskelige hjernen. Prøvekaniner har han skaffet seg gjennom å drive et slags barnehjem der han har “tatt seg av” foreldreløse barn. Supermenneskene er en egen gren av SS, har sitt eget merke, ledninger koblet til hjernen, og sprer frykt overalt hvor de kommer. Også blant sine egne.

Midt mellom disse skapningene, trollmenn, demoner og X-Men, finner vi den helt vanlige engelskmannen Raybould Marsh. Skjønt, helt vanlig er han vel ikke, han er en hemmelig agent. På oppdrag under den spanske borgerkrigen blir han den første briten som får nyss i tyskernes hemmelige eksperimenter. Han får øye på en kvinne med ledninger inn i hodet. Hun ser på ham som om hun kjenner ham fra før. De skal møtes igjen.

Vil du vite mer får du lese selv, jeg skal runde av med det som ga meg “wow”-opplevelsen som jeg startet denne teksten med. Jeg begynte altså på boka, skjønte at det var en alternativ historie med røtter i den virkelige historien. Ubevisst tenkte jeg da at dette var en sånn historie som avslørte de egentlige hendelsene som gjorde til at krigen endte slik den gjorde. Det er de tyske supermenneskene som med sine spesielle evner kommer på den geniale ideen om å omgå Maginot-linjen og overraske Frankrike gjennom å sende hoveddelen av invasjonsstyrken gjennom Belgia. Og jeg tenker da at boka vil holde seg til hovedtrekkene i historien slik den utspant seg i virkeligheten. Det gjør den ikke.

Raybould Marsh er i Frankrike under invasjonen, men kommer seg tilbake til øya før Paris faller. På radioen følger han krigens gang, og det går ikke bra for britene. Det gjorde det jo ikke i 1940 heller, men som kjent klarte de å evakuere mesteparten av styrkene sine fra Dunkirk. Enten det nå var et mirakel, tysk inkompetanse, dårlig kommunikasjon, maktkamp i den tyske hæren, eller hva det nå egentlig var som gjorde at tyskerne ikke satte inn det siste støtet og knuste britene en gang for alle. I Bitter Seeds går det annerledes. Båtene som skal evakuere soldatene senkes i kanalen. Britene er fanget på stranden, og tyskerne er nådeløse. Britene mister en hær i Dunkirk, og øya ligger så godt som forsvarsløs igjen der ute i havet og venter på dødsstøtet.

Dette kom litt overraskende på meg kan man si, nesten som en (løs) knyttneve i magen. Wow!

Men er boka noe bra da?

Jada, den er det. Den er spennende, godt skrevet, og byr på noen overraskelser her og der. Gir oss noe å tygge på, fortrinnsvis kanskje spørsmålet om hvor langt man kan gå i kampen mot det onde, før man BLIR det onde. Men perfekt er den ikke. Den er litt ujevn i sitt tegneserieplot. Og jeg synes at Raybould Marsh er en litt ufullendt helt. Vi kommer ikke helt under huden hans, får ikke helt tak på ham.

Også er det bok 1 i en trilogi da, og da er kanskje målet på hvor bra den er egentlig hvor mye jeg brenner etter å lese neste bok i trilogien? I så fall er rett svar at den egentlig bare er sånn midt på treet, for jeg er litt der at jo, jeg må vel lese videre i denne historien.

Bare ikke akkurat nå.

Hummer og kanari

Krig

Brannbomber regner over Kobe
Photo by Recuerdos de Pandora

Det er sigerherrane som skriv historia, blir det sagt. I dokumentarfilmen Fog of War, gir Robert S. McNamara oss 11 leksjonar om krig. McNamara var forsvarsminister under Cuba-krisa og Vietnamkrigen på sekstitalet, men i 1945 jobba han med statistikk og analyse i Army Air Force. Han analyserte kor effektive dei amerikanske bombeflya var, og ble såleis ein viktig hjelpar for general Curtis LeMay i planlegginga av brannbombinga av Japan. Det var ein kampanje utan sidestykke i historia. 67 japanske byar vart bomba. Dei materielle skaden var enorme. Over halve Tokyo vart øydelagt. Millionar vart heimlause. Ein halv million døydde. Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ikkje medrekna.

I Fog of War fortel McNamara om dette. Han fortel at General LeMay sjølv sa at om dei hadde tapt krigen, hadde dei blitt tiltalt for krigsforbrytelsar heile gjengen. Dei oppførde seg som krigsforbrytarar, seier McNamara, og inkluderer seg sjølv. Det dei gjorde ville blitt sett på som høgst umoralsk om dei hadde tapt krigen. Men dei vann krigen, og blei aldri verken dømd eller fordømd for det dei gjorde. Sigerherrane skreiv historia den gongen.

Men uttrykket er ein klisje. Det rette er kanskje heller at dei som vinn krigen har eit forsprang i historieskrivinga, men på eit tidspunkt kjem også den andre sida til å fortelje sine historier. I 1988 kom filmen Ildfluenes grav. Den viser oss korleis brannbombinga såg ut frå bakken. Vi blir kjent med fjorten år gamle Seita, og hans fire år gamle syster Setsuko. Når dei amerikanske bombeflya droppar si last over Kobe misser dei mor si til flammane. Far deira er i marinen, og svarer ikkje på breva Seita skriv. Åleine må dei freiste å overleve på det dei klarar å skrape saman, i eit Japan på randa av samanbrot. Det er ikkje hjelp å få. Ikkje hos tanta deira, som byter bort mora deiras kimonoar for ris, og tek mesteparten sjølv. Ikkje hos bonden, som ikkje har meir mat enn han treng sjølv. Ikkje hos lækjaren som slår fast at Setsuko ikkje treng medisin, men mat, men ikkje har noko å gje. Det er ein av dei vakraste filmane eg veit om, men også ein av dei tristaste. Eg kjempar med klumpen i halsen kvar gong eg ser eit bilete av Seita og Setsuko. Eg gret når eg ser filmen. Eg såg den for tredje gong sist tysdag, og det blir berre verre og verre for kvar gong.

Det har blitt sagt at Ildfluenes grav kanskje er den beste anti-krigsfilmen som er laga. Eg er ikkje sikker. Det er ein film som viser krigens konsekvensar, utan å ty til melodrama eller sentimentalitet. Men den drøftar ikkje krig. Den rasar ikkje med hytta neve mot den onde fienden. Den fortel berre ei historie. Det er ei historie alle bør kjenne til, men det er ikkje heile historien. Det er mogleg å gråte over Seita og Setsukos skjebne, og likevel meine at det var naudsynt å bombe Japan i filler. For sanninga er også at Japan på den tida var eit brutalt og aggressivt militærstyre med fascistisk karakter. Det held å lese seg litt opp på kva dei gjorde med kinesarane i Nanking for å skjøne at Japan måtte stoppast. General Curtis LeMays strategi var å drepe så mange som skulle til for å tvinge fram kapitulasjon. Ein kan kritisere verkemiddelet. Ein kan meine, slik eg også gjer, at det var eit enorm krigsbrotsverk. Men han fekk jobben gjort.

No har regjeringa sagt ja til å sende 120 soldatar til Irak for å helpe til med å bekjempe IS. Eg veit ikkje kva eg synest om det. Eg er einig i at dei brutale jihadistane må knusast. Eg er sterkt i tvil om vi har ein strategi som gjer det mogleg. McNamaras leksjonar om krig er gyldige. Kva du trur og kva du ser, er ofte feil. Ha empati med fienden. For å gjere godt må ein kunne gjere vondt. Drep så mange som må til, men heller ikkje fleire. Ikkje tru at fornuft vil redde deg. Det er ikkje berre ein historietime, dette er dagsaktuelt. Eg grip meg i å tenke at dei som no sender våre soldatar ut i krig bør sjå Fog of War. Men dei bør sjå Ildfluenes grav først.

Hummer og kanari

Blodlanda

holocaust

Idi i smotri heiter filmen som må vere både den beste, og den verste, filmen eg har sett. Aldri har eg sett krigens brutalitet og meiningslause, krigens reinspikka helvete, skildra på ei betre måte. Gå og se var den norske tittelen på filmen, og det kan jo vere ein oppfordring. Om du kjem over den bør du sjå den, om du tør, men du kjem nok ikkje til å ha noko brennande ønskje om å sjå den igjen når den er ferdig.

Filmen hentar handlinga si frå tyskarenes felttog gjennom kviterussland under andre verdskrig. Vi følgjer fjorten år gamle Flyora som forlet familien for å bli med den lokale militsen i kampen mot dei fremrykkande tyskarane. Det går ikkje heilt som planlagt. Som yngstemann i flokken må Flyora gjere alt arbeidet i leiren, men når militsen forlet hovedkvarteret sitt får han ikkje vere med. I staden må han gje støvlane sine til ein eldre soldat, og vente i leiren. Flyora blir lei seg og stryk til skogs, og det var kan hende flaks, for leiren blir bomba av tyskarane. Fyora blir døv av eksplosjonane, men han overlever. Etter å ha gøymt seg i skogen ein stund dreg han heim att, men både landsbyen og huset er tomt. Maten er fortsatt varm, dukkene til systera ligg på gulvet. Flyora overtydar seg sjølv om at heile landsbyen berre gøymer seg for tyskarane på ein øy ute i ei myr i nærleiken, men vi som ser på veit betre. Når Fyora går frå heimen sin for å leite etter familen sin ute i myra går han forbi  ein haug med lik som ligg stabla opp mot ein husvegg. Fyora ser dei ikkje, men vi gjer det. I all si gru.

Seinare er Fyora i ein annan landsby når tyskarane kjem. Dei driv alle innbyggarane inn i ei kyrkje, lukker dørene, og gjer beskjed om at alle som vil kan få lov til å klatre uhindra ut gjennom eit vindauge. Det einaste vilkåret er at dei må la borna være igjen. Fyora tek i mot tilbodet, men ingen andre gjer noko. Heilt til ei kvinne freistar å klatre ut, saman med eit lite barn. Tyskarane tek frå ho barnet, kastar det inn gjennom vindauget att, medan kvinna blir slengt inn i ein lastebil med ein gjeng med soldatar og valdtatt. Tyskarane kastar så granatar inn gjennom vindauga i kyrkja, og sett fyr på den. Medan dei kviterussiske bøndane brenner, har tyskarane ein heidundrande fest. Dei klappar og ler, tek bilder og spelar musikk. Slik var det på austfronten i 1943.

Filmen er regissert av Elem Klimov, og han står også bak manuset, saman med Ales Adamovich. Adamovich hadde sjølv slåst saman med dei kviterussiske partisanane som fjortenåring. Klimov skjønte at dette var nødt til å bli ein brutal film, og han sa det til Adamovich.  – Ingen kjem til å orke å sjå denne filmen, sa han. – Dei vil ikkje halde ut. – Så la dei la vere å sjå den, svarte Adamovich. – Dette er noko vi er nødt til gjere. Noko vi må etterlate oss. Som eit bevis for krigen. Som ein bøn om fred.

Vi veit veldig mykje om Holocaust. Dei tyske konsentrasjonsleirane. Auschwitz-Birkenau. Dachau. Sachsenhausen, Ravensbrück. Vi har sett Pianisten og Schindlers liste. Kvart år sender vi tusenvis av skuleelevar til Polen for å sjå Europas nære og mørke historie med egne auge. Alt dette er vel og bra, men vi veit ikkje like mykje om alt som skjedde på austfronten. I det som den amerikanske historieprofessoren Timothy Snyder kaller for Blodlanda. Området mellom sentrale Polen og den russiske grensa. Kviterussland, Ukraina, Latvia, Litauen, og Estland. Oppfatninga vår av nazistnes massedrap som eit industrialisert, byråkratisk folkemord er ein smule unyansert. Ein million menneskje døde i nazistenes konsentrasjonsleirer. Ille nok, sjølvsagt, men ti millioner menneskje blei drept utan nokon gong å sjå snurten av ein konsentrasjonsleir. Dei blei skutt over massegraver i Kviterussland, sulta i hjel i leirer for krigsfanger, som ikkje var særleg meir enn piggtrådgjerder rundt fangene. Ikkje noko skjul for vær, vind eller kulde. Eller dei blei gassa i dødsleire som Treblinka. Ein politimann frå Austerrike skreiv brev heim til kona si.

Eg skalv litt første gongen, men ein blir vant til det. Etter ti gonger sikta og skjøt eg stødig mot dei monge kvinnene, borna, speborna. Eg minna meg sjølv på at eg hadde to små barn heime, og at disse hordane ville gjere akkurat det same mot dei. Om ikkje ti gonger verre. (…) Spebarn flaug i store buer gjennom lufta, og vi skaut dei i biter medan dei fløy, før kroppane deira landa i gropa og i vatnet.

Det er denne historia Idi i smotri er ein del av. Ein historie som for ein stor del ikkje blir fortalt. Som har hamna i skuggen av so monge andre historier frå andre verdskrig. Gløymd. Men den bør fortellast. Igjen og igjen. Trur vi at det aldri kan skje igjen?

Hummer og kanari

Hjorthen leser bok: Bloodlands

Så mye er sagt, skrevet, lest om annen verdenskrig. Man skulle tro at man snart hadde full oversikt over det som skjedde i årene fra 1939 til 1945. Sånn sett tenkte jeg det var ganske dristig av forlag og forfatter når de i forhåndsomtalen av Bloodlands kaller det for a new kind of European history. Litt dristig føles det nok også når de skriver følgende: At war’s end, both the German and the Soviet killing sites fell behind the iron curtain, leaving the history of mass killing in darkness. Massedrap i mørket? Snakker vi om Holocaust her? Nazistenes drap på seks millioner jøder, pluss minus? Er ikke dette gjennomforsket, ferdigformidlet, og noe alle vet skjedde? Med unntak av Tore Tvedt og en og annen dust hos Brodins snakkeboble på Facebook da. Er det virkelig noe nytt å legge til her, noe vi ikke visste fra før?

Ja, egentlig er det  jo det.

Jeg vet ikke hva som er vanlig gjengs oppfatning om annen verdenskrig, jeg kan bare snakke for meg selv, men litt forenklet har min versjon av annen verdenskrig vært omtrent så her: Hitler ville ha lebensraum, og etter litt annekteringer her og der invaderte han Polen i 1939. Ja forresten invaderte Stalin Polen samtidig fra den andre siden, men det er fort gjort å glemme. Britene og Frankrike tenkte at nå fikk det være nok, de erklærte krig, og dermed feide tyskerne gjennom mesteparten av Europa. Belgia, Nederland, Frankrike, Danmark, Norge. Britene sto i mot på den lille øya si, men der fikk de nå bare holde på tenkte Hitler, jeg invaderer Sovjetunionen i stedet. Før vinteren kommer har vi feid over dem. Men sånn gikk det ikke, Wehrmacht nådde aldri frem til Moskva. Stalingrad var et vendepunkt, Japan bombet dessuten Pearl Harbor og dro USA inn i krigen. Dermed var det bare et tidsspørsmål før det hele var over. Den tiden brukte tyskerne på å sende seks millioner jøder i konsentrasjonsleir og gasset dem med zyklon B, men så kom D-dagen, de allierte feide unna all motstand på veien mot Berlin. Den røde arme var også med, og vips hadde Hitler skutt seg og kongefamilien kunne komme hjem.

Men jeg har allerede trådt feil i starten her, for Bloodlands er ikke egentlig en bok om annen verdenskrig. Den er ikke en bok om felttog, bombetokt, fremrykninger og tilbaketrekninger. Store deler av boka foregår til og med før annen verdenskrig bryter ut i 39. Jeg må begynne på nytt.

Bloodlands er en bok om massedrap. Ikke folkemord, selv om man sikkert kan kalle det for det også, men forfatter Timothy Snyder velger bevisst å ikke bruke det ordet. Ikke genocide, men altså mass killings. Massedrap, begrenset til området som han kaller Bloodlands. Området mellom sentrale Polen og den russiske grensa. Inkludert Hviterussland, Ukraina, Latvia, Litauen, Estland, og altså Polen da. Den historien begynner ikke med angrepet på Polen i 1939. Den begynner med Stalins bevisste utsulting av bøndene i Ukraina på begynnelsen av 30-tallet. Holodomor som det kalles, direkte oversatt betyr det drepe ved sult, og det var akkurat det som skjedde. Det er denne delen av boka som blir mest sjokkerende for meg, siden dette har vært et så godt som ukjent for meg. Joda, jeg husker Nansen og Quisling i Ukraina, men det var i første runde av sult i Ukraina på 20-tallet. Jeg husker også at vi var innom temaet under historiestudiet mitt, men omfanget og hva det egentlig innebar var nytt for meg. Hva det innebar var dette:

Survival was a moral as well as a physical struggle. A woman doctor wrote to a friend in June 1933 that she had not yet become a cannibal, but was “not sure that I shall not be one by the time my letter reaches you.” The good people died first. Those who refused to steal or to prostitute themselves died. Those who gave food to others died. Those who refused to eat corpses died. Those who refused to kill their fellow man died. Parents who resisted cannibalism died before their children did. Ukraine in 1933 was full of orphans, and sometimes people took them in. Yet without food there was little that even the kindest of strangers could do for such children. The boys and girls lay about on sheets and blankets, eating their own excrement, waiting for death.

In one village in the Kharkiv region, several women did their best to look after children. As one of them recalled, they formed “something like an orphanage.” Their wards were in a pitiful condition: “The children had bulging stomachs; they were covered in wounds, in scabs; their bodies were bursting. We took them outside, we put them on sheets, and they moaned. One day the children suddenly fell silent, we turned around to see what was happening, and they were eating the smallest child, little Petrus. They were tearing strips from him and eating them. And Petrus was doing the same, he was tearing strips from himself and eating them, he ate as much as he could. The other children put their lips to his wounds and drank his blood. We took the child away from the hungry mouths and we cried.”

Dette markerer starten på en periode med massedrap i disse områdene, enten det nå er Hitler eller Stalin som står for dem, massedrap i betydningen døde mennesker i hopetall som resultat av en bevisst politikk. Ikke som collateral damage ved bombing av byer, ikke dødsfall som følge av trefninger mellom soldater. Nei, det handler om drap av sivilbefolkning eller krigsfanger, enten de nå ble skutt, gasset, eller sultet i hjel. Og fy faen som de ble drept. Kvinner, barn, gamle. Og menn selvfølgelig. Fra Holodomor, via Katyn til Treblinka, Warsawa, Minsk, Leningrad og Babij jar. 14 millioner mennesker anslår Snyder antallet til å være, og mener selv det er et konservativt anslag. Det er klart det gikk for seg. Som den østeriske politimannen skriver i brev hjem til kona si om hva han driver med på østfronten:

During the first try, my hand trembled a bit as I shot, but one gets used to it. By the tenth try I aimed calmly and shot surely at the many women, children, and infants. I kept in mind that I have two infants at home, whom these hordes would treat just the same, if not ten times worse. The death that we gave them was a beautiful quick death, compared to the hellish torments of thousands and thousands in the jails of the GPU. Infants flew in great arcs through the air, and we shot them to pieces in flight, before their bodies fell into the pit and into the water.

Fjorten millioner døde altså, inkludert de 5,4 millionene jøder Snyder anslår Holocaust til å omfatte. Det er en så enorm skala at det egentlig er umulig å ta innover seg. Vi må ikke tenke på det som fjorten millioner, men som fjorten millioner ganger en, skriver Snyder. Men det er ikke til å unngå at man blir litt mettet etterhvert som beretningen skrider frem. Det er 30 000 døde her, 120 000 døde der, kanskje 40 000 døde der. Til slutt klarer man ikke å forholde seg til det. Da hjelper det å hive på noen enkelteksempler, som de jeg har limt inn over her.

Bildet som Tore W. Tvedt mener beviser at Holocaust er en eneste stor løgn

Så vidt jeg kan bedømme har Snyder gjort en fabelaktig jobb med denne boka. Bare det at jeg klarte å karre meg gjennom en bok som denne uten å gi opp halveis er indikasjon god nok for meg på at dette er bra saker. Både forarbeid og formidling. Det nye her er jo at Snyders historievinkling setter Hitler og Stalin inn i samme historie. I hvert fall jeg har hatt en tendens til å se nazistenes faenskap som en historie. Stalins utrenskninger og massive utbygging av Gulagsystemet som en helt annen historie. Her er dette to sider av samme sak. Hitler og Stalin står mot hverandre, og gjør i noen sammenhenger til at alt blir enda verre enn det kanskje hadde blitt i utgangspunktet. Denne måten å se historien på føles riktig.

Snyder har ellers sikkert hatt flere mål med denne boka. Ett av dem har antagelig vært å gjøre noe med synet vårt på Holocaust. Her i vesten er jo dette stort sett synonymt med Auschwitz og de tyske konsentrasjonsleirene. Dette er en feiloppfatning.

The image of the German concentration camps as the worst element of National Socialism is an illusion, a dark mirage over an unknown desert. In the early months of 1945, as the German state collapsed, the chiefly non-Jewish prisoners in the SS concentration camp system were dying in large numbers. Their fate was much like that of Gulag prisoners in the Soviet Union between 1941 and 1943, when the Soviet system was stressed by the German invasion and occupation. Some of the starving victims were captured on film by the British and the Americans. These images led west Europeans and Americans toward erroneous conclusions about the German system. The concentration camps did kill hundreds of thousands of people at the end of the war, but they were not (in contrast to the death facilities) designed for mass killing. Although some Jews were sentenced to concentration camps as political prisoners and others were dispatched to them as laborers, the concentration camps were not chiefly for Jews. Jews who were sent to concentration camps were among the Jews who survived. This is another reason the concentration camps are familiar: they were described by survivors, people who would have been worked to death eventually, but who were liberated at war’s end. The German policy to kill all the Jews of Europe was implemented not in the concentration camps but over pits, in gas vans, and at the death facilities at Che?mno, Be??ec, Sobibór, Treblinka, Majdanek, and Auschwitz.

Oppfatningen vår av nazistenes massedrap som et industrialisert, byråkratisk folkemord er en smule unyansert. En million mennesker døde i nazistenes konsentrasjonsleirer. Ille nok, bevares, men ti millioner mennesker ble drept uten noen gang å se snurten av en konsentrasjonsleir. De ble skutt over massegraver i Hviterussland, sultet i hjel i leirer for krigsfanger som ikke besto av noe særlig annet enn piggtrådgjerder rundt fangene. Intet skjul for vær og vind. Eller de ble gasset i dødsleire som Treblinka.

The pyres were huge grills made from railway rails laid upon concrete pillars, some thirty meters across. By spring 1943, fires burned at Treblinka day and night, sometimes consuming the corpses of decomposed bodies exhumed from the earth by Jewish laborers, sometimes the bodies of those who had just been asphyxiated. Women, with more fatty tissue, burned better than men; so the laborers learned to put them on the bottom of the pile. The bellies of pregnant women would tend to burst, such that the fetus could be seen inside. In the cold nights of spring 1943, the Germans would stand by the flame, and drink, and warm themselves.

Og dermed vet dere hva denne boka handler om. Dette er jo for spesielt interesserte, men er du blant dem er den verdt en varm anbefaling. For min egen del sitter jeg igjen med mye etter å ha lest den. Jeg visste jo at det var ille på østfronten, men ikke hvor ille. Jeg visste at Stalin solgte kornet fra Ukraina i stedet for å la bøndene spise, at det førte til sult, joda, men ikke hva det egentlig innebar. Her er det tanker å spinne videre på, og ny innsikt å hente, både når det gjelder Hitler og Stalins regime.

Tyske soldater hilses på sin vei inn i Ukraina

Noen strøtanker på tampen.

Når man får et slikt innblikk av hvor galt det egentlig var fatt, hva de egentlig gjorde, og hva de hadde gjort om de faktisk hadde klart å ta Sovjet før vinteren dro seg til. Det er ganske utrolig at Vest-Tyskland fikk innpass i NATO allerede i 1955. Bare ti år etter kapitulasjonen.

Ett av krigens paradokser: Storbritannia gikk til krig for å beskytte Polens selvstendighet, tilsynelatende i hvert fall, men gjorde lite eller ingenting for å hjelpe polakkene mens den doble invasjonen pågikk. Ei heller under de påfølgende massedrapene av den polske eliten. Siden hadde verken britene eller amerikanrene problemer med å overlate polakkene i Stalins hender. Amerikanerene tilbød Stalin å sende bombefly på tokt over Polen for å stoppe tyskernes massedrap mens den røde arme nærmet seg Warsawa. De fikk nei. Stalin så seg tjent med at tyskerne drepte dem som senere kunne tenkes å kjempe i mot sovjetisk styre. Etter krigen var Polen bak jernteppet. Hvorfor i det hele tatt gå til krig over Polen når innbyggernes skjebne åpenbart ikke betydde all verden? Hva hadde skjedd om britene ikke hadde erklært krig, men fortsatt sin appeasment-taktikk?

En annen fin ting med boka er Snyders humanisme. Den strekker seg ikke til bare til ofrene,  det er så alt for lett å identifisere seg med ofrene, og gjøre gjerningsmennene til umennesker. De som sto bak dette må også forstås på et eller annet vis. Hvorfor handlet de som de gjorde? Man kan forstå at lokalbefolkning som har dårlige erfaringer med den ene okkupanten omfavner den neste okkupanten. Politimannen som skrev til sin kone om alle han skjøt på østfronten gjorde det fordi han trodde de ville gjøre det samme mot han og hans familie. Han slåss mot dem der, slik at han slapp å slåss mot dem hjemme?

Boka skal også ha skryt for at den har gitt meg lyst til å se Idi i smotri på nytt, og det skal fankern meg noe til.

Og til slutt så er det vanskelig å lese dette nå, uten å ha Utøya med seg et eller annet sted i bakhodet. Her kommer bokas siste lille aha-opplevelse:

The human capacity for subjective victimhood is apparently limitless, and people who believe that they are victims can be motivated to perform acts of great violence.

Vi ler jo gjerne av de stakkars islamkritikerene og innvandringsmotstanderene som føler seg kneblet og forfulgt. Vi synes de er latterlige og patetiske, men skal vi tro Snyder er denne subjektive offerrollen livsfarlig. En viktig bestanddel i den cocktailen som fikk familefedre til å skyte og gasse andre mennesker i tusenvis. Antagelig også en viktig bestanddel i det som fikk vår lokale massedrapsmann til å leie seg en gård. Dette er skummelt.

Men hvordan får vi folk ut av offerrollen? Det gir ikke Bloodlands og Timothy Snyder noe svar på.

 

Hummer og kanari

Lest #10

The pyres were huge grills made from railway rails laid upon concrete pillars, some thirty meters across. By spring 1943, fires burned at Treblinka day and night, sometimes consuming the corpses of decomposed bodies exhumed from the earth by Jewish laborers, sometimes the bodies of those who had just been asphyxiated. Women, with more fatty tissue, burned better than men; so the laborers learned to put them on the bottom of the pile. The bellies of pregnant women would tend to burst, such that the fetus could be seen inside. In the cold nights of spring 1943, the Germans would stand by the flame, and drink, and warm themselves.

Også dette er fra  Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin av Timothy Snyder, og nå skal jeg kanskje ikke plage dere med flere utdrag fra den. Skjønt hvem vet, jeg er fortsatt langt fra ferdig med den. Uansett er den verdt å lese, blant annet for sine skildringer av Tyskernes herjinger på østfronten. Som det står et annet sted i boka: photographers and cameramen captured of the corpses and the living skeletons at Bergen-Belsen and Buchenwald seemed to convey the worst crimes of Hitler. As the Jews and Poles of Warsaw knew, and as Vasily Grossman and the Red Army soldiers knew, this was far from the truth. The worst was in the ruins of Warsaw, or the fields of Treblinka, or the marshes of Belarus, or the pits of Babi Yar. Og det er fortsatt ikke hundre år siden altså. Skremmende.

Page 1 of 3123
%d bloggers like this: