web analytics

Tag Archives: barn

Hummer og kanari

Helsestasjonhelvetet

Sjekk det fine grepet på blyanten dere!
Sjekk det fine grepet på blyanten dere!

– No må du vakne Tildibopp, sa eg når eg prøvde å riste liv i toåringen i dag tidleg. – No må vi stå opp, vi skal på Helsestasjonen og snakke med doktoren. – Eg ER frisk, svarte det lille monsteret, og freista å rulle seg saman til ein knøttliten ball for å sove ein halvtime til. Ho så ikkje nokon meining i å stå opp tidleg på ein torsdag i vinterferien, berre for å gå på helsestasjonen for å få vite det vi alle veit frå før. At nemnte Tildibopp er ei sunn og frisk lita kråke utan andre åpenbare skavanker enn at skravla går heile forbanna tida. Eg var i grunnen heilt einig med jentungen, eg skulle gjerne tatt ein halvtime til under dyna, men ein er jo ein slave under konvensjonane. Er ein kalt inn til toårskontroll, enten det no gjeld jentungen eller bilen, så møter ein opp. Sjølv om ein meinar det er bortkasta tid.

Helsestasjonen er ein plass der tida verkar å stå stille. Har nokon, nokon sinne, sett ein helsesøster som skundar seg? Eg veit sjølvsagt ikkje kva eg snakkar om, eg er jo berre innom ein gong no og ein gong då, men inntrykket mitt frå utsida er at helsestasjonen ikkje verkar å vere underlagt dei same krava til innsparingar og effektivitet som resten av helsevesenet. Der kan dei halde barselgrupper med småpludring om amming, gulping og babygrøt som aldri tek slutt. Medrekna måling, veiing og vaksinering er det ikkje uvanleg at ein slik seanse kan drege ut i to timar og vel så det, men ta det heilt med ro, det følest berre som eit halvt år. No har vel babyen og foreldra ganske god tid i den fasen der, og det kan sikkert vere bra med eit lågterskeltilbod der usikre unge mødre som gjekk på ein smell i russetida kan kome og sortere ut all den informasjonen som sleng rundt på nettets mange forum for nybakte mødre. Eg seier ikkje at det er heilt meiningslaust, og at helsestasjonane over det ganske land skal byggjast om til McDonalds-restaurantar. Slettes ikkje, eg foretrekk tross alt Burger King, men eg er litt nysgjerrig på om det finnes noke forskning på dette. Kor mykje helse får vi eigentleg att for dei pengane vi brukar på helsestasjonane? Kva er kost-nytte-effekten her? Kan vi få meir helse ut av pengane? Kan dei fordelast på ein annan måte? Kan vi være så snill å få pludre berre littegrann mindre?

Ta no denne toårskontrollen til jentungen. Her er det språk som er i fokus. Midt i ein travel kvardag med skule, barnehage og jobb skal ein finne tid til å gå på helsestasjonen slik at dei skal kunne sjå at språkutviklinga er omlag slik den skal vere. Det kunne jo ha vore vel og bra om ho var heimeverande til dagleg, men ho går altså i barnehage, der dei også har fokus på språket til ungane. Er det naudsynt å gjere dette dobbelt opp? Er helsesøster betre på språk enn ein førskolelærar som ser barnet kvar dag? Eg trur ikkje det. Eg lurar på. Kva får eigentleg helsesøster og lege med seg av barnets utviklingsnivå i løpet av eit slikt lite besøk på helsestasjonen? Når barnet er sjenert og ikkje vil seie noko uansett om du lokkar med juling eller soft-is. Har det nokon verdi i det heile? Kan ein ikkje overlate mykje av kartlegginga etter barseltida til barnehagene?

Og er det ikkje på tide å kvitte seg med det anakronistiske begrepet helesesøster forresten? Under ein halv prosent av jordmødre og helsesøstre er menn. Det må da vere fleire gode grunner til å øke den andelen, og ein kan godt starte med å gjere tittelen kjønnsnøytral.

Men nå har eg skrive denne spalten heilt ut på viddene. Det eg eigentleg hadde tenkt å snakke om i dag var at når eg fekk slitt toåringen laus frå senga og ut på helsestasjonen, fekk vi nok ein gong understreka kor viktig det er at barna får tran. Ikkje at det er noko galt med tran, det hender vi prøver å banke ein skje ned i gapet på ungane vi og, men effekten den gir er noko overvurdert i helsestasjonmiljøet. Dei seier at barna blir meir intelligente av det. Det er berre det at det finnes ikkje noko uavhengig forskning som underbyggjer dette. Ein undersøkelse frå ein ti års tid tilbake viste riktignok at der mor tok tran under svangerskapet, var barna smartare ved fireårsalderen. Men når ein testa dei same barna når dei var blitt syv var det ingen forskjell å spore. At barna blir smartare av å svelge unna skiten sjølv er enda dårligare underbygd. Koblinga mellom tran og intelligens er rett og slett høgst tvilsom, og helsesøster og lege bør slutte og mase om det. Dei bør heller oppfordre oss til å lære barna våre å spise fisk. Nokon skiver med laks i veka gjer om lag same nytta som ein skje med tran om dagen. Og smakar mykje betre.

At eg sjølv brukte over tredve år på å lære meg å spise anna fisk enn fiskebollar unnderstrekar berre at det er viktig å starte den jobben så tidleg som mogleg.

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth #11 : Kjønn og sånn

– Det er tre forskjeller på gutter og jenter, skal jeg fortelle deg hva det er?

– Ja det vil jeg gjerne høre.

– Okay. Det ene er at jenter har mye lenger hår.

– Ja, nå for tiden har de jo det.

– Og det andre…det andre det er at de er forskjellige.

– Ja, det er de jo, men hvordan forskjellige da mener du?

– Atte…bare atte de er forskjellige og sånn. At de ser litt annerledes ut og har andre ting liksom.

– Ja, ok. Hva er den tredje store forskjellen da?

– Det er at jenter liker søte ting, mens gutter liker sånne ting som er tøft og kult.

– Ja, det er nok sant det, men tror du ikke det finnes jenter som liker tøffe ting og gutter som liker søte ting da?

– Joda, det gjør det. Men de fleste…

– Liker ikke du noen søte ting da?

– Nei!

– Ikke Hello Kitty heller?

– Nei!

– Men du synes hun er litt søt da?

– Ja, men jeg liker henne ikke. I hvert fall ikke så veldig.

– Nei. Det du må huske på er at jenter og gutter er forskjellige, men gutter og gutter og jenter og jenter er også forskjellige. Man trenger ikke like alt som er søtt selv om man er jente, og det går fint an for gutter å like søte ting også. Og om man ikke gjør det selv, er det i hvert fall ikke noen vits i å erte dem som gjør det.

– Nei det er sant. En gang lekte jeg med dokker i barnehagen.

– Gjorde du det? Var det noe gøy da?

– Ja. Ganske. Vi lekte at det kom en skurk, og så var det et monster der.

– Tøft! Vet du Thomas vet du, når han var liten så hadde han egentlig lyst på et sånt prinsesseslott, jeg tror det var fra Playmobil, men så hadde han fått med seg at noen hadde sagt at det var en jenteleke og ikke noe som gutter skulle ha eller leke med. Derfor så ville han ikke ha det allikevel, selv om det var tydelig at han syntes det var veldig fint.

– Hvem var det som hadde sagt det?

– Det vet jeg ikke. Kanskje noen i barnehagen. Men var ikke det dumt synes du? Burde ikke folk få leke med det de syntes er fint eller gøy eller tøft elller søtt uten at noen skal erte dem for det?

– Jo. Gard liker Lego Friends, og jeg erta ikke ham for det.

– Det var bra.

– Jeg bare sa at jeg ikke liker det. Men han pleier å leke med det av og til.

– Det som er fint med Lego er at det går an å blande vet du. Man kan liksom leke med både Lego Friends og Lego City samtidig. Det er jo ganske tøft da?

– Ja DET går an! Det er jo kjempekult. Kanskje jeg kan låne Lego Friends av Tildi når hun blir større og får seg Lego Friends, og så kan Batman og Jack Sparrow og skurkene og alt være med der?

– Det kan vel hende du kan.

– Hvis hun får seg Lego Friends da. Hun liker jo best sverd og sånne tøffe kule ting.

Hummer og kanari

Barnas dag

Det er ikkje så mykje eg saknar frå tida mi som austlending, men ein av dei tinga er årstidene. Her i Florø, eller Høljebyen som eg vel å kalle den, er det ikkje noko større skilnad på vår, sommar, haust eller vinter. Anten er ein over vatn eller under vatn, våt er ein uansett. Slik er det ikkje på austlandet. Der er det eit markant skille mellom sommar og haust, og overgongen skjer omtrent i desse dagar. Der eg vaks opp hadde dei noko som heitte Handelsstevnet; eit arrangement med hallmeter på hallmeter med messetilbod. Der var det tivoli, jalla-boder med juggel og t-skjorter, sukkerspinn og pølser med brød. Og kvar kveld sto kremen av norske artistar på scena. Alle frå Anita Hegerland og til Per “Elvis” Granlund har vore der. Det var eit eventyr. På eit vis var det nesten magisk også. For når Handelsstevnet starta var det alltid sommar, men i løpet av dei ti dagane det heldt på, skifta årstida til haust. Som ved eit trylleslag vart lange og varme kveldar bytta ut med skarp kveldsluft. Plutseleg merka ein at det vart tidlegare mørkt, og nok ein evigvarande sommar var over.

Men no har eg allereie teke denne spalta langt ut på viddene. Det eg ville seie noko om i dag er Barnas Dag. Smak litt på desse to orda; Barnas Dag. Eg veit ikkje kva dei to orda tyder for deg, men for oss som kjem frå Skien er Barnas Dag ein dag med lange tradisjonar. Den starta alltid med eit opptog gjennom byen, og enda opp på det før omtalte Handelsstevnet. Som eg eigentleg ikkje hadde tenkt å seie noko om, før eg let meg rive med av den helsikes nostalgien. Men tilbake til dette med Barnas Dag. Då eg var barn på syttitalet, var det stor stas med ein eigen dag berre for oss ungar. Resten av året vart vi for ein stor del overletne til oss sjølve. Gamlingen sat bak avisa i godstolen, innhylla i ei sky av sigarettrøyk, og brydde seg lite om kva ungane sysla med. Mor sto på kjøkkenet og heldt verda på plass. Jaga oss ut om morgonen, og jaga oss i seng på kvelden. Resten av tida gjorde vi stort sett kva vi ville.

Det var til dømes ingen som vart køyrde til skulen på syttitalet. Neida, vi gjekk til skulen i all slags ver. Eg hugsar godt vinteren 1975. Den kaldaste vinteren i manns minne. Men på skulen måtte vi. Det var så kaldt at hadde det ikkje vore for at vi heldt varmen gjennom å slåss mot ulvane som alltid jakta på oss langs skulevegen, så hadde vi nok frose i hel alle mann. Ein gong spurde eg far min om ikkje han kunne køyre meg til skulen dagen etter, men han sukka berre tungt og spurde: “Veit du kvifor eg aldri kjem til å bli kongen av Noreg, son?”. Det visste eg ikkje. “Fordi eg må passe jobben min”, svara han, og forsvann bakom avisa igjen. Eg skjønar framleis ikkje kva han meinte, men eg gjekk på skulen dagen etter også. Som alle andre dagar.

Leksene måtte vi også klare på eiga hand. Og skulle vi lære noko utanom skulen, måtte vi gjere det sjølv. Dei av oss som fekk hjelp til å lære å svømme, vart kasta ut på djupet med melding om at det berre var å karre seg opp att på land att sjølv. Og ikkje noko grining! Men ein gong i året var det altså Barnas Dag. Med opptog gjennom gatene i byen, der folk sto og SÅG oss! Det var tider det.

Men dette var i det førre århundret. No er det andre bollar. Ungane vert køyrde til skuleporten, og vi ser dei så godt at dei ikkje klarar å snike seg unna sjølv om dei vil. Alt handlar om barna no, det er nesten så det har blitt for mykje av det gode. Kvar einaste dag er Barnas Dag. Ikkje det at det ikkje er forståeleg. Vi er jo glade i barna våre, og vil det aller beste for dei. Men her om dagen tok eg meg i å tenke at det jammen kunne ha vore kjekt om vi vaksne også kunne fått ein dag i året som berre var vår. Dei Vaksnes Dag! Det hadde sanneleg vore noko!

Ein dag som berre tilhøyrde dei vaksne. Heilt utan barnemas. Ikkje noko Disney XD. Ikkje noko NRK Super og det litt merkelege udyret som dei kallar for Fantorangen. Berre ein einaste dag i året utan Coco Pops, matpakkar og Lego Batman. Ein heil dag der vi kunne gjere akkurat det vi hadde lyst til. Lese ei bok, eller skrive spalte i Firdaposten, og det utan å bli avbroten i kvar einaste tankerekke. Løpe naken i parken. Sjå eit vaksenprogram på TV frå start til slutt. Sykle utan å halde på styret. Drikke vin til maten. Sove inntil sin kjære utan å få ein barnefot i øyret.

Men det nyttar ikkje å drøyme. Vi er vaksne no. Tida vår er ute. Forbi. Hadde vi på magisk vis fått ein slik dag, hadde vi ikkje visst kva vi skulle gjort med den. Truleg hadde vi kasta den bort på å klage over kor tomt og stille det var utan barna, og så hadde vi sovna på sofaen før barne- TV.

Er det haust no?

Hummer og kanari

Damien Thorne

Jeg ser på bilder av terroristen fra Oslo og Utøya. Bildene som media har gravd frem fra hans yngre år. Som barn. Som ungdom. Som ung mann. Sånn helt rasjonelt så vet jeg at det er meningsløst, men jeg gransker ham allikevel. Ser på ansiktet hans. Øynene. Er det noe der? Er det allerede noe galt med ham? Kan man se det på bildene? Gir han ikke litt sånn Damien Thorne-vibber kanskje?

Så ser jeg på mine egne bilder. Av Hagbarth. Og tenker på hvordan det må være å se barndomsbilder av barnet ditt smørt ut over alle medieflater, etter at h*n har gjort en fullstendig uforståelig ond handling. Og så vite at nå sitter det tusener av mennesker rundt om i landet og gransker akkurat dette ansiktet på jakt etter et glimt av den latente ondskapen.

For et mareritt.

Bok og Film

Hjorthen leser bok og ser film: Til Huttetuenes land

I open my mouth, drawing in the breath to shout his name, and he is running, long legs like his father’s, full of health and desperation, running pointlessly. It’s inescapable, what he is running from, but in the instant before I shout his name I am glad, glad to see him running, this boy of mine who will, I think, survive. “Robert!” I shout, at exactly the same time as his father, but Robert is heading down the street, head up, arms pumping. He won’t go far.

“Robert!” his father shouts again.

I am glad, oh so glad. Run, I think joyfully. Run, you sweet bastard. Run!

Dette sitatet er fra novellen Frankensteins Daughter, i Maureen F. McHughs bok Mothers and Other Monsters. En scene som jeg ikke har klart å glemme, muligens fordi jeg har skrevet om den før. Robert er tenåringssønnen med fraskilte foreldre, han bor hos moren, men etter å ha tagget ned politistasjonen og blitt tatt for det har foreldrene besluttet at han skal flytte til faren for en periode. Det er derfor han løper. Og jeg heier på ham. Akkurat som når jeg ser på det forferdelige Supernanny programmet. Når den eplekjekke supernannyen kommer inn og møter barna så håper jeg alltid på at de skal overfalle henne, binde henne med tau, og gi henne en skikkelig timeout innerst i et stort klesskap på loftet. Ja, jeg innser jo at de familiene som er med i dette programmet har havnet i et uheldig mønster som de trenger  hjelp for å komme ut av, men det hjelper ikke. Jeg heier på kidsa.

Akkurat som med stribørsten Hagbarth som aldri gir seg når han har bestemt seg for noe. Jada, jeg er fullstendig klar over at han må lære å tilpasse seg, at det er noen ting man bare ikke gjør, at det er ting som er forventet av ham etter hvert som han blir større, men samtidig så er det en liten del av meg som heier på ham når han nekter å gi seg for voksenovermakten.

I hvert fall når det er noen andre det går utover. Når det er meg han krangler med så har jeg ofte lyst til å bygge et fangehull i kjelleren og gi ham et par dager på vann og brød.

Når Max i filmatiseringen av Til Huttetuenes land biter moren sin og løper sin vei, så tenker jeg på den novellen til McHugh. Jeg tenker på Hagbarth. Jeg tenker på når jeg selv var liten. Og jeg tenker på den følelsen av avmakt man av og til hadde som barn. Når de voksne ikke forsto. Eller ikke var tilstede. Den følelsen av å være alene i verden som faen aldri helt blir borte selv i godt voksen alder. Jeg blir glad for at Max løper sin vei, jeg heier på ham, løp din fine fyr, ikke la deg kue, ikke bli som alle andre. Ikke bli voksen, det er fankern ikke noe å trakte etter. Løp din jævel, løp!

Men det er en meningsløs tanke, og det vet vel Max også innerst inne. Når han kommer til Huttetuenes land, så er det gøy en stund, men til slutt så raser alt sammen. Det er nok best å dra hjem allikevel, når alt kommer til alt.

På Twitter funderer jeg på hva som hadde skjedd om Max hadde blitt værende hos Huttetuene, og aldri dratt hjem. @FrkSolheim svarer at det nok var best at han dro, det ble vanskelig for alle at han var der. @Dybfest tenker at han nok hadde blitt spist opp eller knust om han hadde blitt værende. Jeg spurte etter å ha lest boka for Hagbarth, men ikke sett filmen ennå, og var dermed ikke helt enig i svarene.

Men nå forutsetter jeg at alle kjenner historien, og det er det kanskje ikke alle som gjør? Selv hadde jeg jo ikke lest den før nå nylig, så la oss ta et kjapt resyme. Til Huttetuenes land er en billedbok for barn. Den kom ut i 1964, var visst kontroversiell fordi den er relativt mørk til billedbok å være, i hvert fall den gang, og handler om Max som tar på seg ulvedrakten sin, blir helt på styr, og blir sendt til sengs uten kveldsmat. Den kvelden vokser det frem en hel liten skog på rommet hans, og et hav kommer rullende. Det har med seg en båt, og Max seiler gladelig med den til Huttetuenes land. Huttetuene er svære monsterlignende skapninger med klør og skarpe tenner. De brøler høyt, men Max blir ikke redd. Han stirrer dem inn i øynene, og da blir de så imponert over denne nye Huttetuen at de gjør ham til konge. Da blir det spetakkel, men så blir Max lei av å være konge, han lengter hjem, og dermed tar han farvel. Seiler tilbake over havet og tilbake til rommet sitt, der kveldsmaten fortsatt er varm.

Hagbarth er allerede godt bevandret i fortellerkunstens mange lure knep, han er overbevist om at Max bare drømmer hele greia. Det er jo en naturlig tanke, at det vokser frem en skog på rommet hans er neppe særlig realistisk, men jeg tenker at det er noe mer her. Nå må det sies at boka består av ti setninger, så her er det åpent for tolkninger for å si det slik, men jo. Jeg tenker at Max faktisk er ganske vill av seg, litt mer enn gjennomsnittet, og når han drar til Huttetuenes land så møter han likesinnede. Og så tenker jeg at disse Huttetuene egentlig er ville barn, akkurat som Max, som ikke har dratt hjem igjen. At de gjennom sitt opphold i Huttetuenes land har blitt til monstere. Eller i hvert fall monsterlignende skapninger. At de har vært der for lenge.

Når jeg funderte på hva som hadde skjedd med Max om han hadde blitt værende i Huttetuenes land, så tenkte jeg at han også etterhvert ville blitt til en Huttetu. Jeg skjønte ikke hvorfor det skulle være vanskelig for alle om han ble, og jeg trodde ikke at det var noen fare for at han skulle bli spist. Men det var fordi jeg ikke hadde sett filmen. Nå har jeg det, og nå forstår jeg hvorfor jeg fikk de svarene jeg fikk.

Okay, boka er en klassiker. Alle med barn i rette alder bør sporenstreks kjøpe inn. Men hva med filmen?

Det forekommer meg at dette er en film for kritikerene, mer enn for bøgen, noe som vel understrekes at at Rotten Tomatoes gir den 79% på kritikerratingen, mens publikum nøyer seg med 59%. Det er ikke en film som følger den vanlige formelen for barnefilmer, den er annerledes, og den er kanskje ikke for alle. Selv liker jeg den ganske godt, men er ikke helt overbegeistret heller. Jeg digger starten, jeg har klumpen i halsen når snøhulen til Max blir ødelagt, og jeg føler med ham når han er ensom og ingen har tid til ham. Jeg synes han som spiller Max gjør en kjempejobb, og jeg synes filmen ser aldeles smashing ut. Huttetuene er også fine, og klart inspirert av Maurice Sendaks tegninger i boka.

Men jeg synes den blir litt for lang, og jeg mister rett og slett litt av interessen når Max kommer til Huttetuenes land. Det er et eller annet som gjør at jeg ikke helt klarer å engasjere meg. I hvert fall ikke første gangen, men jeg har sett den halvannen gang med Hagbarth nå, og den vokser faktisk litt på meg etterhvert. Hagbarth henger også godt med, han sitter som et tent lys under innledningen i den virkelige verden, og er også veldig interessert ganske lenge etter at vi møter Huttetuene. Før han også nok synes den blir litt lang, omtrent på det punktet der de drar i gang en sølekakekrig, og det meste etterhver går galt. Men når Max må gjemme seg i munnen til KW er han på igjen, og dette har vi snakket mye om i etterkant. Ja, hele historien egentlig.

– Hvor gammel er Max enkli?

– Tja, tipper han er rundt åtte år gammel?

– Eller ni?

– Ja, eller ni.

– Eller ti!

– Ja kanskje, men da begynner han vel å bli litt for stor til å gå med ulvedrakt?

– Ja, og fire år er for lite til å gå med ulvedrakt.

– Nei det synes jeg ikke, du spretter jo rundt i Spiderman-drakt både titt og ofte, og da går det nok fint med ulvedrakt også.

– Hmmm…

Ellers så handler det vel egentlig om en reise inn i Max sitt følelseliv dette her, Huttetuene er ikke ekte selv om Hagbarth liker å tro det. Forholdet mellom huttetuene Carol og KW speiler kanskje forholdet mellom moren og faren til Max, og Max prøver så godt han kan å skjønne hvordan verden henger sammen. Så drar han hjem til slutt, og hva som hadde skjedd om han hadde blitt værende får vi aldri vite. Men det hadde nok ikke blitt noen happy ending.

Så er det kanskje ikke noen vits å gjøre opprør allikevel da. Ingen grunn til å stikke av. Det blir ikke noe bedre selv om man kommer frem dit de ville holder til.

Men jeg fortsetter nok å heie på de som prøver seg allikevel.

Page 1 of 41234
%d bloggers like this: