web analytics

Tag Archives: barnehage

Hummer og kanari

Engelen

– Jaja Hagbarth, blir det kjekt å begynne i barnehagen igjen etter juleferien da?

– NEI!

– Å?

– Det er kjedelig der.

– Men du har jo Gregorius der da. Er vel ikke kjedelig å leke med ham?

– Jeg vil heller han skal komme på besøk. Det er kjedelig i barnehagen!

– Hmm. Gjør dere ikke noe gøy i barnehagen da?

– Nei, vi må bare være engler hele tiden.

– Hæ?

– De voksne vil at vi skal være engler hele tiden!

– Åja, du tenker på julespillet?

– Ja, og det er kjempekjedelig.

– Mmmm…

– Jeg vil ikke være engel, men de voksne sier at vi må.

– Ja det sier de nok, men nå er jo jula ferdig, så nå blir det ikke noe mer julespill.

– Joho, for det kommer igjen når det blir jul igjen!

– Ja, det gjør jo det, men da kan du si til de voksne at du ikke har lyst til å være med?

– Jammen jeg gjør det. Gregorius vil heller ikke, men de voksne sier at vi må allikevel.

– Man må av og til gjøre ting man ikke har lyst til vet du.

– Men de voksne sier at det  blir kjekt når alle mammaene og pappaene kommer for å se på, men det blir ikke det, det blir bare teit!


Og det verste er jo at han har helt rett.

Hummer og kanari

Å vokse opp, før og nå

Home is away
Creative Commons License photo credit: Hadjek

I en av åpningsscenene i Killer of Sheep er vi vitne til hvordan en gjeng med afro-amerikanske barn leker og herjer på et stort og forlatt område ved jernbanen. De kaster stein på godstogene som snegler seg forbi, og de leker krig. Ikke sånn godslig cowboy og indianer-krig, men en krig der de gjemmer seg bak improviserte skjold, våpnene består av stein, flasker, og hva de ellers kan finne på å kaste på hverandre, og poenget ser ut til å være en slags form for kongen på haugen.

Senere ser vi barn klatre opp på et hustak, løpe bortover, og hoppe over til neste hustak, og så videre, ned på bakken igjen, og så tilbake til start og samme runden om igjen.

Fra Killer of Sheep
Fra Killer of Sheep

Det er oppvekst på 70-tallet, og selv om det er langt fra Watts, Los Angeles, til Skotfoss, Telemark, i fysisk avstand, og jeg ikke på noen måte skal påstå at det var den samme oppveksten, så virker allikevel disse bildene ganske kjente.

Ja, jeg var jo han litt “jentete”, og forsiktige sønnen til doktoren, som likte best å sitte inne og lese, så jeg gikk vel glipp av en god del av det. Men det gikk gjetord om krigene som ble ført mellom Granheim og Kastet. De kunne være ganske brutale. Å hoppe rundt på tømmerstokkene som lå buntet sammen langs elva, med fiskestang i neven, var helt dagligdags fra ganske ung alder, og man hadde ikke voksne med. Aldri. Hemmelige områder ble erobret, og beskyttet med lumske feller som kunne gjort en Rambo misunnelig. Mora til Bassen gikk i en av dem en gang, plutselig sto hun til over livet i gjørme.

Vi gikk på selvstyr alle sammen. Noen mer enn andre såklart. Noen måtte være hjemme til middag da og da, til kvelds på slaget, og fikk ikke lov til å skitne seg til. De fleste hadde langt løsere regler å forholde seg til.

Kontrasten til dagens gjennomregulerte barndom er ganske skarp, og jeg tenker på: Hva har vi tapt på disse siste 30-40 åra? Hva har vi vunnet? Var det lettere å vokse opp på sytitallet enn det er i dag?

Har barna i dag det bedre enn det min generasjon hadde det?

Jeg tenker på dette fordi sider av dette til stadighet er oppe i mediene. Familieterapeutene Gunnar Holmen og Jon Aarsland hadde en temmelig dårlig kronikk i Dagbladet tidligere i høst der de snakket nostalgisk om den gamle farsrollen som de, og vel også jeg, vokste opp med.

(…) står en i fare for å gi slipp på viktige verdier som det er viktig å ha med seg i vårt moderne likestilte samfunn? Våre fedre hadde en sterk omsorgsfølelse både for mor og barn. Men denne omsorgen kom til uttrykk på andre måter enn det som vi i dag mener er rett. De beste minner om far har vi fra at vi gjorde ting sammen, enten det var å hente poteter, lære å svømme og sykle eller sparkefotball. Knutene han lærte oss den gang, husker vi ikke navnene på, men bruker dem i dag når vi fortøyer båten.

HvaHunSa har forlengst tatt for seg denne forresten.

Og så var det debatten om barnehagene da, som Simen Tveitereid dro igang gjennom bok og kronikk i Dagbladet. Jeg skrev om den her, og siden så har vel debatten rullet og godt. (Ja, ikke på grunn av min bloggpost da, for all del!) Jeg skal ikke bidra ytterligere til den, annet enn at jeg ser at Thomas Chr. Wyller skriver om saken og boka i siste utgave av Dag og Tid, og jeg merker meg at det begynner å bli vanlig å referere til bruken av barnehager i stort omfang som et sosial eksperiment. Jeg mener, jeg er for bedre barnehager, mer og bedre utdannet personell, jeg tror mange barn har godt av å vente til de nærmer seg tre år før de begynner i barnehagen, men sosialt eksperiment? Jeg får assosiasjoner til menn med sprøyter, hvite frakker, Josef Mengele, og mener det blir litt for sterkt.

Og så registrerer jeg at svenskene har hatt mye av den samme debatten. Moderaterna går visst inn for å sette en maxgrense på førti timer i uken for barnahagebarna, og det ene med det andre, og vips har jeg havnet hos Niklas Hellgren som skriver noe som jeg tror jeg er enig med ham i:

Jag tror (med betoning på tror) att barn i dag har det oändligt mycket bättre än hur barn hade det när jag var liten. De har en mycket mer nära och kärleksfull relation till sina föräldrar än då, och relationen präglas inte av auktoritetstro och disciplin

Selvfølgelig en generalisering, men er det ikke riktig? Jeg deler ihvertfall inntrykket av at dagens barn har et nærmere forhold til sine barn enn det min generasjon hadde.

I skammekroken med deg!
I skammekroken med deg!

Bildene som tegnes i mediene er dog gjerne litt motstridende. Den ene dagen kan man få inntrykk av at dagens foreldre er en gjeng med Tårnfrider som aller helst vil sette bort omsorgen for barna til andre i hver eneste av døgnets våkne timer. Den andre dagen advares det mot curlingforeldrene som går foran, feier unna ethvert problem, og i grunnen gjør alt de kan og mere til for barna sine. Den ene dagen kan vi lese Jesper Juuls tanker om hvordan man som foreldre skal utøve foreldremakten, uten å krenke barnet. Den andre dagen kan vi se Supernanny på TV, med time-outs, belønningstavler, og nøye utporsjonert TV-tid. Og bakom synger forrige generasjon foreldre med sine oppfatninger om hvordan ting bør være.

Som nybakt og usikker forelder kan det være vrient å vite hvordan man skal legge opp løpet.

Men for å vende tilbake til det som var utgangspunktet her. Vi har vel alle en tendens til å se tilbake på barndommen med rosenrøde og nostalgiske briller. Ihvertfall har jeg det, og det var fint å vokse opp på syttitalet, for all del. Jeg tror allikevel at barn har vunnet mer enn de har tapt i de påfølgende generasjonene.

Nå gjelder det bare å passe på at vi ikke mister det igjen?

Hummer og kanari

Barnehager for de aller minste, bra eller dårlig?

HPIM1413.JPG
Creative Commons License photo credit: Trenton Schulz

Responsen i bloggsfæren etter at Simen Tveitereid skrev sitt innlegg om små barn i barnehager har på en måte vist frem både det beste med den norske bloggsfæren, samtidig som den viser, ihvertfall en av grunnene, til at bloggere her i landet ikke har fått den helt store gjennomslagskraften utenfor bloggmiljøet, i motsetning til det som synes å være situasjonen i f.eks Sverige.

Marcus can't beat Mommy off with a stick.Tveitereids innlegg har avstedkommet en hel haug med poster og kommentarer der hans påstander blir, enten hyllet, eller imøtegått, på bakgrunn av den enkelte bloggers egne erfaringer med barnehager. Krydret med anekdoter og personlige betraktninger så har det blitt mange gode bloggposter ut av dette. Her er bloggsfæren god.

Og jeg er glad i bloggsfæren, men av og til skulle jeg kunne ønske meg litt større ambisjoner.

Tveitereid refererer f.eks til den anerkjente tyske professoren i utviklingspsykologi, Liselotte Ahnert, og hennes deltagelse på en konferanse her ilandet for en tid tilbake:

Lieselotte Ahnert, en internasjonalt anerkjent tysk professor i utviklingspsykologi, kom til en konferanse i Oslo for å presentere 20 års forskning på småbarn og barnehager. Blant annet undersøkelser av 15 måneder gamle barns tilvenning i 37 barnehager i Berlin. Ahnert fortalte at barnas nivå av stresshormonet kortisol var dobbelt så høyt i barnehagen som det hadde vært hjemme. Og det var like høyt den niende dagen ungene var alene, som den første.

Nå er riktignok Tveitereids hensikt med å trekke inn Ahnert bare å fortelle en anekdote for å bygge opp under sin absurde påstand om at norske forskere og politikere ikke vil vite hvordan småbarn har det i barnehagen, og det må han jo få lov til, anekdotene er ikke bare forbeholdt oss bloggere. Men hadde det ikke vært kjekt om noen av oss faktisk tok seg bryet med å forsøke å finne ut hvilke funn Ahnert egentlig har gjort? Er hun i mot å ha små barn i barnehager f.eks? Vil hun anbefale eller fraråde det?

Jeg sendte henne en mail og spurte, men anerkjente tyske utviklingspsykologer har sannsynligvis andre ting å gjøre enn å svare på dumme spørsmål fra ubetydelige norske bloggere. Jeg har i hvertfall ikke fått noe svar enda. Så da måtte jeg ta den litt tyngre veien, og skumme igjennom noe av det hun har liggende på websiden sin. Her er noe av det jeg fant:

Forskning på familier i den tyske middelklassen viser at foreldrerollen forandrer seg betydelig når barnet begynner i barnehage, men ikke nødvendigvis til det negative:

Most important, mothers of children in out-of-home care compensated for the time they spent away from their children by interacting at increased intensity when they were with their children in the early morning and evening hours. As a result, the total amount of attention the children received from adults was the same, wether or not they were enrolled in out-of-home care. These parents, confident about their choice of child care, also remained central figures in their children’s lives, providing the types and amounts of care that the children might have missed while at the centers.

Sarah and her sextupletsTveitereid skriver at hun på denne konferansen uttalte at barnas nivå av stresshormonet kortisol var dobbelt så høyt i barnehagen som det hadde vært hjemme. Etter hva jeg kan se så er dette ganske unyansert fremstilt, ihvertfall i følge dette:

(…) home reared toddlers were periodically and minimally distressed throughout the day, the toddlers in child care showed heigthened levels of behavioral distress around the time they were picked up from child care but not during the hours they were in the centers. (Mn uthevning)

Ja, her er jo ikke kortisol nevnt da, bare observert stressnivå, og det trenger ikke nødvendigvis bety at man er stresset selv om man oppfører seg som en hamster i løpehjulet like etter en god dose speed, så derfor har man brukt kortisolnivå for å få en noe sikrere indikator. Og det er vel ikke så overraskende at stressnivå og kortisolnivå øker når man blir introdusert for noe så vesentlig nytt som barnehage jo er. Men nøkkelen til at dette skal gå bra er ifølge Ahnert mor-barn relasjonen:

Although infant-mother attachment security was unrelated to cortisol-levels at home while children were becoming familiarized with child care, securely attached toddlers had markedly lower cortisol levels than insecurely attached infants, suggesting that secure infant-mother relationships buffered the stressfulness og entry into child care.

Tveiteried er altså bekymret for at det skal være negativt for barnet å begynne tidlig i barnehage. Svaret Ahnert gir er så vidt jeg kan forstå at dette kommer helt og holdent an på barnets tilknytning til foreldrene, og foreldrenes evne til å hjelpe til å dempe det stresset som barnet måtte oppleve i barnehagen.

Nå begynner dette allerede å bli ganske langt, så jeg skal ikke plage dere med flere sitater fra Ahnerts artikler. De ligger på nett, så hvis dere finner dette interessant så kan dere jo lese dem selv. Kort vil jeg allikevel nevne at Ahnert kommer inn på kjønn, og at dette påvirker kvaliteten i forholdet mellom barna og de som jobber i barnehagen. Det er en stor overvekt av kvinner i jobb i barnehagen, og de utvikler oftere trygge relasjoner til jenter enn til gutter. Dette har en viss effekt på aggresjonsnivået, ihvertfall hos de guttene som ikke klarer å få et trygt forhold til barnehagepersonalet.

Flere menn inn i barnehagen altså, det er viktig.

Ahnert er altså så vidt jeg kan forstå ikke motstander av barnehager, men hun påpeker at overgangen fra å være hjemme med mams eller paps hele dagen vil være stressende, og at det derfor er veldig viktig å bruke god tid på tilvenningen.

Det mest overraskende jeg fant mens jeg skummet var i forhold til de barna som kommer fra familier der foreldre-barn relasjonen er ustabil, utrygg, eller hva man nå vil kalle det. Det er vanlig å tro, ihvertfall har jeg gjort det, at det er disse barna som vil ha mest utbytte av å gå i barnehage, og gjerne fra tidlig alder, men Ahnerts funn ser ut til å peke mot det motsatte. At den ustabile hjemmesituasjonen gjør det vanskeligere å knytte seg til barnehagen, at barnehagen øker stressnivået hos barnet, og at det daglige oppholdet i barnehagen bidrar til å svekke det allerede ustabile eller utrygge foreldre-barn forholdet.

Om det betyr at disse barna ikke bør inn i barnehagen før senere, om de ikke bør i barnehage overhodet, eller om de trenger et mer tilpasset tilbud, se det vet jeg ingenting om.

I just caught a soap bubbleMange har påpekt at man ikke kan overføre funn fra barnehager i Tyskland og USA direkte til norske forhold, noe Tveitereid synes å være litt bitter over i sin andre kronikk der han svarer sine kritikere:

Da skrev redaktør Madeleine Bunting i The Guardian: Når forskere fortsetter å finne at gruppeomsorg i barnas tidlige år gjør dem mer aggressive, er det på tide med en grundig debatt. I Norge har verken politikere, forskere eller medier interessert seg for slike studier. De avvises som irrelevante, fordi de er gjort i barnehager i andre land. For en vågal arroganse!

Men det må sies at kritikerene nok har rett i at man skal være forsiktig med å direkte overføre funn i andre land til våre forhold. Leser man hva nevnte Bunting skriver her f.eks, så vil man se at Storbritannia har noe i nærheten av den verste forekomsten av barnefattigdom i den utviklede delen av verden. Hvert år fødes 200 000 barn inn i fattigdom, ett av tre barn altså.

Og uten å ha studert den forskningen det refereres til som hevder at tidlig barnehage skaper aggressive barn, så ringer det en liten bjelle i bakhodet som vil ha meg til å spørre: Er det barnehagen, eller er det fattigdommen som er årsaken?

Leser vi helt til enden av Buntings stykke så ser vi også at de som jobber i de engelske barnehagene er dårlig betalt, dårlig kvalifisert, og at arbeidsstokken har en turnover på 30 prosent. Noe som indikerer at dette er jobber som er omtrent like populære som telefonsalg. Det er klart at slike ting må tas med i regnestykket, norske barnehager er etter alt å dømme langt bedre enn de britiske på de fleste områder.

Så bør det naturligvis forskes mer på norske barn i norske barnehager, særlig for ett og toåringene. At vi henger litt etter her skyldes kanskje at andelen av så små barn i barnehage har vært temmelig lav her i landet sammenlignet med våre naboland. For bare fire år siden var forskjellen slik:

Andelen som har plass i barnehage er som følger:

 

  • Danmark: 73 prosent av ettåringene og 84 prosent av toåringene.
  • Sverige: 45 prosent av ettåringene og 85 prosent av toåringene.
  • Norge: 28 prosent av ettåringene og 48 prosent av toåringene.
  • Vi har vel tatt dem igjen nå, så da er det bare å vente på forskningen.

    Men det finnes altså norsk forskning på barns oppvekstr, her f.eks, og selv om denne omhandler barn fra fire år og oppover så er det kanskje verdt å merke seg at den mener at barnehage i all hovedsak er positiv?

    – Barnehagetilbud med høy kvalitet viste altså sammenheng med forbedring i barns atferd. De som forbedret sin atferd, var også de som likte seg best på skolen. Mødrenes deres tok i løpet av denne tiden mer utdanning og hadde høye ambisjoner for barna på skolen.

    Rikspedagog Stein Erik Ulvund har vel svart på spørsmålet mange ganger, hva er best av barnehage eller å være hjemme med en av foreldrene, og jeg tror han har pleid å svare at det ikke egentlig spiller noen rolle. Det er andre ting som er av mer avgjørende betydning, og det tror jeg er helt riktig. Skremselspropaganda ala den Tveitereid har lagt opp til tror jeg ikke det er noen særlig grunn til å legge vekt på. 

     Som Ulvund skriver så er det ofte slik at de som har lite erfaring og sparsomt med kunnskaper ofte har de mest trangsynte oppfatningene av hva som er «god nok» omsorg for barn. Barn av indianerstammen Navaho tilbringer store deler av dagen fastbundet til et reivebrett, med minimalt samspill med foreldrene. En åpenbar sak for barnevernet her i landet, men kulturrettferdige tester viser at disse barna utvikler seg helt normalt.

    Ingen grunn til å ha dårlig samvittighet om du har barnet ditt i barnehage med andre ord.

    Creative Commons License photo credit: Lab2112
    Creative Commons License photo credit: Word Freak
    Creative Commons License photo credit: Reini68

    %d bloggers like this: