web analytics

Tag Archives: bibelen

Hummer og kanari

Sodoma og Gomorra

Lot's wife
Kona til Lot, som ikkje kunne ta ein beskjed

Det er heilt greit for meg om soknepresten i Bremanger meiner at sodomibasert ekteskap ikkje er i tråd med bibelen. Det skal ikkje vere plass til alt i kyrkja. Nokon synest å meine at kristendom skal vere ein slags konfektreligion der ein kan plukke dei bitane ein sjølv likar best. Ein må gjerne blande Twist og Kong Haakon om ein vil, og nåde den som seier i mot. Sjølvsagt må folk få tru akkurat kva dei vil, men på eit eller anna punkt stopper det å vere kristendom og blir til noko anna. Prestane og kyrkja må verne om sine favorittbitar. Avgjere kva som er innafor. Den debatten kan ikkje eg hjelpe dei med, dømt til helvetes pinsler som eg jo er.

Men kor kjem eigentleg kyrkjas meir eller mindre uttalte avsky for homofil praksis i frå? Då må vi langt tilbake i tid. Hugsar dykk Lot? Nevøen til Abraham? Han med kona som blei til ei saltstøtte under flukten frå Sodoma og Gomorra av di ho ikkje kunne ta ein beskjed? Det var der det starta.

Lot og Abraham reiste ein del rundt saman. Blant anna dro dei til Egypt der dei slo seg stort opp på kveg, og blei ganske velståande. Etterkvart dro dei heim til Kanaan igjen, og fann ut at det var best om dei skilte lag. Lot hamna opp i Sodoma, saman med familien sin. Sodoma og nabobyen Gomorra var viden kjend for at der gjekk det for seg. Dette er rundt fire tusen år sida, så det er dårleg med augevitner, og siden bibelen ikkje kan skryte på seg eit direkte og lett forståeleg språk er det ikkje heilt lett å få tak i akkurat KVA som gjekk for seg. Eg ser for meg at det minna mykje om Paradise Hotel, berre med meir homofil praksis. Noko må det i kvart fall ha vore, for Vår Herre fann ut at han skulle øydelegge begge byane fullstendig.

Abraham synest det var for gale. Han kjøpslo med Gud, og fekk han med på å spare byane om det berre fantes ti bra folk i byen. Gud sendte to englar ut for å sjekke ståa. I byporten traff dei Lot, og lot seg overtala til å bli med ham heim. Der får dei hilse på familien, og spise godt brød. Men ryktet om dei to framande løp som ild i tørt gress rundt i byen. Seint på kvelden samla alle byens gutar og menn seg framfor huset til Lot. Der ropte dei på Lot, og ba ham sende ut dei to framande slik at dei kunne få voldta dem både lenge og vel. Litt som ein vanleg fredagskveld i Bygstad der altså.

Lot gjekk ut for å snakke med dei. Kvifor så alvorlege? Hadde det ikkje vore betre med kvinnfolk? Lot sjølv hadde to unge døtre som fortsatt var jomfruer. Kva om han ba dei kome ut, så fekk heller dei framande slippe unna for denne gongen? Dei blei bare sintare. Lot var berre ein oppkomling og ein innflyttar. Kven var han til å seie korleis dei skulle oppføre seg? Nå truga dei med å ta Lot for seg, og det verre enn dei fyrst hadde tenkt å gjere med dei framande. Heldigvis tok englane affære. Dei åpna døra, drog Lot inn i huset, og så gjorde dei eit eller anna Gandalf-triks som gjorde kåtmobben utafor huset blinde. Englane ba Lot ta med seg dei han ville ha med seg bort frå byen, for nå skulle Herren ramme byen med all si vrede. Lot og familien dro, medan Gud lot det regne ild og svovel over Sodoma og Gomorra. For alt eg veit brukte Herren både napalm og kvit fosfor også. I dag ville vi kanskje ha kalt ham ein krigsforbrytar og stilt ham for retten i Haag.

I ein liten epilog dro Lot og døtrene hans til fjells, der dei bosatte seg i ein hule i fjellene. Der tok døtrene ansvar. For at ikkje ætta skulle døy ut skjenka dei gamle Lot dritings på vin, og hadde sex med ham til dei vart gravide. Bibelen hevdar at Lot ikkje skjønte kva som gjekk føre seg, men den bortforklaringa må han lengre ut i Gudbrandsdalen med. Borna av denne incestuøse historia blei stamfedre til moabittene og ammonittene, som skal finnast den dag i dag. Eit stykke ned i den slekta finn vi stakkars Jesus, som altså er eit innavla resultat av at ei umoralsk tøyte skjenka far sin full og valdtok ham for å bli gravid. Bibelen er full av oppbyggelege historier som dette.

Eg føler med dei homofile. Ting kom litt ut av kontroll for fire tusen år sida, og dei får fortsatt høyre det. Greit at det var ufint å truge englane med valdtekt, men inga skjede vart skadd. Var det verkeleg naudsynt å øydelegge byane og drepe alle som budde der? Eg meinar det var ein overreaksjon. Gud burde heller sendt englane ned med eit lass med gratis kondomar og nokre brosjyrar om sikker sex. Ingen har vel tatt skade av litt frivilleg sodomi voksne i mellom? Om kyrkja skal vigsle dei homofile har eg inga meining, men dei kan godt be dei om orsak for det som skjedde i Sodoma og Gomorra.

Hummer og kanari

Bare en helt vanlig dag på jobben

Japanese Jehovah's Witnesses.

– Kan jeg friste deg med noe bibelsk lesestoff i dag?

– Nei takk du, jeg klarer meg uten.

– Jeg tror nå at ingen klarer seg uten bibelsk lesestoff jeg.

– Nåvel…

– Men de TROR de klarer seg uten.

– Aha!

– Ja sånn er det, ha en fin dag!

– Takk det samme.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Til helvete og tilbake igjen

Britiske soldater under Battle of Mons.
Britiske soldater under Battle of Mons.

I fjor sommer hadde vi litt problemer med en fyr på hotellet. Ja, det var vel mer snakk om et irritasjonsmoment heller enn et direkte problem da, han fikk seg et rom for en natt uten å betale etter å ha dratt en historie om at en venninne skulle komme innom og betale etterpå. Vi går jo ikke på dem til vanlig, men han kjente altså hun som sto i resepsjonen, og hun trodde på ham. Innen vi skjønte at det aldri kom til å komme noen å betale for det rommet hadde han vel rukket å sette en pakke røyk og noe annet småtteri på rommet også.

Hun som kjente ham, og hadde gitt ham rommet, ble naturlig nok skuffet, og ga ham beskjed om at han heretter skulle holde seg langt unna hotellet, men denne sommeren gjorde han ikke det. I en uke eller to hang han rundt der nede både sent og tidlig. En morgen dukket han opp i lobbyen mens jeg var på jobb.

Han ville ha kaffe og krite røyk. Kaffe fikk han, krite røyk fikk han ikke, og så kommer hun som skal avløse meg, og han prøver seg på å krite røyk hos henne også. Selvfølgelig uten hell. Han tar med seg kaffekoppen ut på brygga, og jeg går ut sammen med ham for å fortelle ham at han får drikke opp kaffen, men så får han se til å gå et annet sted. Her kan han ikke være. Vi blir stående og prate litt.

Det er en sånn vakker sommermorgen som det er så alt for få av. Sola skinner ned på millionbåtene langs gjestebrygga, og den lille sørlandsbyen på vestlandet ligger og speiler seg i Florevika. – Jeg har vært for lenge i denne byen, sier fyren. Skulle kommet meg vekk for lenge siden. Faen, jeg er jo snart førti år, og her er jeg i fanget i denne lille drittbyen.

Og jeg tenker at jeg skjønner hva han mener. Født og oppvokst på et lite sted. Alle vet hvem du er. Du blir på en måte fanget av ditt eget rykte. Det hjelper ikke hva du gjør, du kan ikke forandre deg, du vil alltid være den du er. Jeg er jo innflytter til denne byen, men jeg har selvfølgelig gjort mine forespørsler om denne karen, snappet opp en del info, dannet meg et inntrykk av fyren lenge før han faktisk dukket opp på mitt skift. Han har ikke noen sjanse til å gjøre noe førsteinntrykk.

Jeg husker jeg hadde det litt sånn selv før jeg flyttet fra det stedet jeg vokste opp. Fanget i en rolle. Sønnen til doktoren. Han sjenerte og beskjedne. Han som ikke drakk. Han som var dårlig i fotball. Og det var jo meg det, jeg var sønnen til doktoren, sjenert og beskjeden, og ikke drakk jeg heller. Dårlig i fotball var jeg sikkert også, men det rare var at når jeg av og til spilte fotball med folk som ikke kjente meg fra før så gikk det ganske bra. På løkka kunne jeg hevde meg litt, jeg mente selv at jeg hadde et visst blikk for spillet, og jeg var i stand til å lure av en mann, men når jeg spilte med de som mente jeg var dårlig i fotball så ble jeg dårlig i fotball.

Og kanskje var det sånn han fyren hadde det også? Fanget i sin egen skygge? Følte han at han var en annen person inne i seg enn den personen alle vi andre så? Hvordan kommer man seg ut av det? Må man komme seg bort? Hjelper det?

dinsdaleI debutromanen til Robert Dinsdale, The Harrowing, møter vi brødrene William og Samuel. Mens de utforsker gatene i Leeds, dør unge menn som fluer i skyttergravene i Frankrike og i Belgia. William er snart gammel nok til å innrulleres i Chapeltown Rifles, Samuel må vente en stund før han kan dra over. Men så slår Samuel skallen til William inn med en stein, og alt forandrer seg.

William er den gode sønnen, en likandes kar, høyt i kurs både hos kamerater og hos de voksne. Samuel er den andre sønnen. Man merker det i hvordan de ser på ham, snakker til ham, snakker om ham. Det er noe galt med ham, men jeg sliter i innledningen med å få tak på hva det er. Jeg ser ikke hvorfor de skal ha slikt et negativt bilde av ham, han er verken dum eller ond eller ufyselig, han har til og med ei jente på gang, som foretrekker ham foran den gode broder. Hva er det som er galt? Hvorfor i alle dager tar han nesten livet av broren sin en vinterdag oppe på heden?

Svaret er at Samuel er fanget i sin brors skygge. I gatene i Leeds vil han aldri være noe annet enn Williams bror, nummer to, han som aldri var god nok. Mens William og Samuel spaserer på heden den skjebnesvangre vinterdagen i 1916 snakker de om krigen. William vil reise over og sloss for fedrelandet, det er det eneste rette å gjøre sier han. Samuel sier at det der ligger ikke for ham. William forsikrer ham om at om det nå allikevel skulle bli slik at Samuel også må over og sloss, så skal William vente på ham. De vil være i samme bataljon, men William, god som han er, vil antagelig ha steget i gradene. Han forsikrer Samuel om at han ikke skal glemme ham.

Og det er det som får Samuel til å ta steinen fatt. Tanken på at selv i en krig på kontinentet, langt unna Leeds, kamerater og foreldre, så vil han være i brorens skygge. Som det heter i Shakespeares Othellohe hath a daily beauty in his life and it makes me ugly. Det blir for mye å bære for Samuel.

Dette er ikke en spoiler, det er utgangspunktet for boka. Hele premisset legges med steinen på heden, og selv handligen skjer i prologen. Bare så det er sagt.

William dør ikke der opp på heden, han blir liggende en stund i koma, og så våkner han igjen med et stygt merke i bakhodet. I mellomtiden har foreldrene sørget for at Samuel har fått sin straff. Han er ikke gammel nok, men med litt triksing med papirene har de sørget for at Samuel har blitt sendt i krigen. Til det helvete som er skyttergravskrig for hundre år siden. Gjørme, kulde, piggtråd, blod, bajonetter og gass.

Og når William våkner fra komaet er det først ingen som vil fortelle ham hvor Samuel er, men når han finner ut hva foreldrene har gjort, så melder han seg prompte til tjeneste for Chapeltown Rifles, han drar til helvete for å finne broren sin og hente ham med seg hjem igjen.

Det er noe bibelske greier, tittelen The Harrowing henspeiler på den gamle historien der Jesus tar på seg skylden for våre synder gjennom korsfestelsen. Han oppsøker Helvete, henter ut hver eneste sjel, frigjør dem fra deres synder, og leder dem til himmelen. Mannen som forrådte Jesus, gamle gode Judas hadde på dette tidspunktet allerede rukket å ta livet av seg, så Jesus finner også ham der ned i Helvete, men Jesus hadde vel ikke vært Jesus om han ikke hadde tilgitt ham, frigjort også ham fra sine synder, og vist ham veien til himmelen. Hos Dinsdale er selvfølgelig William en slags Jesusskikkelse, og Samuel en slags Judas.

Og selvfølgelig er det også den gamle historien om Kain og Abel da, og vi er nok ikke helt fri fra Abraham og Isak heller.

Lett underholdning er det ikke, det er tungt, mørkt, uten særlig mange glimt av håp, men det er mye bra her. Krigen i skyttergravene skildres som det marerrittet det antagelig må ha vært, og vi får noen sekvenser der Samuel er på flukt, desertert, forfulgt av en soldat ved navn Flynn, som har som jobb å hente tilbake desertører slik at man kan få skutt dem på ordentlig vis, og begge to igjen forfulgt av William, som er fantastisk spennende. Og det viser seg etterhvert at den gode bror og den onde bror ikke er så forskjellige fra hverandre allikevel.

Jo, jeg kommer nok til å lese neste bok fra Dinsdales hånd også.

Bok og Film

Hjorthen leser bok, snakker om Eldkvarn, og sammenligner med blogging. Vrøvl med andre ord?

Det er ikke noen grunn til å skrive store analyser om Texter och historier från Den stora Landsvägen, selv om jeg hadde vært i stand til det. Det er en praktbok med en gjennomgang av Eldkvarn, Plura og Carla Jonssons lange karriere, helt fra starten av, da de het Piska mig hårdt, og opp til og med den forrige platen deres, Svart blogg. De viktigste tekstene har fått plass, med akkorder, og noen få ord fra Plura, eller Carla da, i de tilfellene hvor det er han som har skrevet dem, om hvor sangene kommer fra. Inspirasjon, hvor de er skrevet, etc.

Mest for fansen med andre ord. Men i tillegg til dette så har man fått folk i kretsen rundt Eldkvarn til å skrive noen ord her og der, mellom hvert album er det en tekst, og der dukker Håkon Hellstrøm opp, Sophie Zelmani, og to av Pluras ekser har også fått slippe til. Wenche Arnesen, som en kort periode faktisk sang i Eldkvarn, og den ikke helt ukjente Kajsa Grytt. Særlig Kajsas tekst er fin, men mer om den litt senere.

For når jeg leser om Plura, og hører tekstene hans, så hender det ofte at jeg blir sittende og trekke litt paraleller til både denne bloggen, og til blogging sånn generelt. Plura blogger jo på en måte til akkompagnement, alt han skriver kan tilbakeføres til hans eget liv, og det legger han ikke det minste skjul på. Og i den forbindelse er det to ting som sitter igjen etter å ha lest denne boka:

Det første er fra Leif Nylens tekst i boka, der han forteller fra en musikkfest på Konstfack i 1973. Plutselig, og utenfor programmet, dukker det opp en fyr på scenen. Han har en konsumkasse (Hva er det egentlig? En plastpose?) over hodet, og han fremfører noe seom fremstår som en blanding av fylleskrål og poesi. Det er Plura Jonsson, og Nylen lurer på om ikke Plura aldri egentlig har tatt av seg denne kassen igjen.

Men er det ikke et nydelig bilde på blogging egentlig?

Som om vi sitter rundt kafebordet med hver vår pose over hodet og snakker om våre liv? Posene skjuler kanskje i varierende grad? Noen ser hvem som sitter under posen, andre ser bare posen? Og resultatet fremstår ofte som en blanding av fylleskrål og poesi ja?

I forhold til Pluras tekster, mine og andres bloggposter, så er det jo et godt spørsmål hvor mye vi egentlig viser frem fra under posen. Hvor ærlige er vi egentlig? Hvor mye holder vi igjen? Hvor mye forandrer vi? Hvor mye er egentlig sant?

Hvilket leder oss over på det andre poenget som jeg tenkte jeg måtte trekke frem når jeg leste det, og da er vi kommet frem til Kajsa Grytts tekst:

Det er virkelig slik. At kunsten kan bli i stedet for livet. Man kan føre over alvoret og gjøre en sensasjonell rockelåt av det og på den måten slippe å ta hånd om den lidelsen et menneske skaper når hun følger sitt eget besatte ego. Det er noe skremmende med det romantiserende sviket og forfallet. Den som ventilerer og gjør sitt liv til en historie blir den som klarer seg. Han kommer til å reise seg og gjøre en historie ut av det. Men han går videre uten konfrontasjon. Han konfronterer og skrifter for publikum. Han blir helten. Så får de som “helten” har sveket eller forlatt nøye seg, eller holde ut med, bildet helten tegner opp for skriftefaderen/tilhørerene.

Her er det også fristende å sammenligne litt med blogging. For det er kanskje slik at også blogging kan komme i stedet for livet? At man kan føre over alvoret og skrive en sensasjonell bloggpost, og på den måten slippe å gjøre noe aktivt?

Jeg følte litt på det nå nylig, i forbindelse med det som skjer på Gaza. Avisene er fulle av det, det opptar meg, vanligvis ville jeg skrevet om det, og så vært mer eller mindre ferdig med det. Men denne gangen føltes det meningsløst. Jeg følte for å gjøre noe annet, men hva kan man gjøre? Jeg gikk i byens fakkeltog, og overtalte Flopsy til å gjøre det samme. Ikke for å støtte palestinerene mot Israel, men for å vise den håndfullen med palestinske flyktninger her i byen at vi føler med dem. Og det føltes viktig og riktig å gjøre noe i real life, i stedet for foran skjermen.

Men her ser dere hvordan jeg tegner et fordelaktig bilde av meg selv, for i den store sammenhengen gjør det vel liten forskjell, enten jeg gjør det ene eller det andre. Det ene er ikke noe særlig mer meningsfyllt enn det andre, uansett gjør jeg alt for lite. Når det kommer til stykket er jeg mest opptat av meg selv og mitt eget forgodtbefinnende. Jeg som de fleste andre.

Men Kajsa Grytts ord er allikevel litt viktige. Det kan være greit å huske på at Pluras tekster bare er en side av saken. At en personlig bloggpost aldri kan ta på seg å fortelle den hele og fulle sannheten. At en sak alltid har flere sider. Vi er som regel helten i våre egne liv. Vår egen protagonist. Det samme er antagelig sant for skurkene i våre liv. De har også sine historier.

Det tredje jeg biter meg fast i er Mikael Ringlanders ord om Eldkvarns kirkekonserter og de to platene de så langt har resultert i. Han skriver at Plura er en sjelesørger uten at han vet det selv. At Eldkvarn setter ord og toner på våre følelser. De viser at noen har gått foran oss. At vi ikke er alene. At andre har gått igjennom det samme som vi har. At det funker som en måte å bearbeide følelsene på. Han sammenligner sangtekster med bibelord, sier at de fungerer omtrent på samme måten. Ord man har med seg som hjelp til å tolke livet.

Og her tror jeg bare jeg skal la blogg være blogg og si ja, akkurat sånn er det.

[audio:sonder.mp3]
%d bloggers like this: