Lars Myttings roman Hestekrefter, ble snappet opp på årets rester av mammutsalgets restesalg, og kostet uforskammet lite. Lurer på om jeg slapp unna med en snau femtilapp eller deromkring. Det vil jeg karakterisere som et svært godt kjøp. Den er verdt mer enn som så.

Det er en bygderoman dette, om bensinstajsoner, biler, merkelige bygdefolk, og et par jenter som riksveien har tatt. Ispedd en og annen latterliggjort karakter fra Oslo så handler det om by mot land, ny tid mot gammel tid, pølser mot smøreolje, og kampen om bensinmarkedet i den lille fiktive bygda Annor, der vår helt Erik Fyksen driver landets siste Mobilstasjon, der han nekter å selge pølser, og kan reparere hva det skal være. Muligens unntatt en Ford Sierra.

Saken er nemlig den at veien gjennom bygda muligens skal legges om. Da ryker næringsgrunnlaget for supermekaniker Fyksen, og da gjelder det å være om seg for å få fatt i den eneste aktuelle tomta for en ny stasjon langs den nye traseen. Mot Fyksen står hans nemesis Harald Jøtul, og kanskje må Fyksen svelge noen kamelpølser for å få Hydro-Texaco (Eller var det Statoil? Plutselig svikter hukommelsen og jeg har ikke boka foran meg. Det spiller nå uansett ingen rolle) til å være med og finansiere den nye stasjonen. Dette fører til en av bokas mest kostelige scener, der Fyksen har reist til Oslo og hovedkvarteret
til Hy-Tex (eller Statoil) for å være med på et møte om den nye storsatsningen på en ny type bensinstasjoner.

Ojojoj som reklamefolka, mumbojumbogjengen og merkevarebyggerene får kjørt seg, og det er helt på sin plass.

Ellers så er det jo mye bil her da, uten at det egentlig burde skremme noen fra å lese den, og symbolikken er rimelig klar. De gode gutta – og jentene – kjører amerikaner, eller til nød en engelsk sak, gjerne en Jaguar. De slemme kjører japsebil. Riskoker som vi vel kalte det i hine hårde Taunus-dager. Tysk er greit og ganske nøytralt.

Det er lettlest, hele tiden underholdende, og det må bli et pluss i margen når Mytting lar Johnny Halbergs univers svippe innom på en liten overlapp med noen som kommer innom bensinstasjonen i den fiktive bygda Annor etter å ha vært en tur i Halbergs like fiktive Enevarg og kjøpt bil av en av Halbergs karakterer. (Tror jeg da, korriger meg gjerne om jeg tar feil)

Men Mytting er ikke helt på nivå med Halberg, til det er kvinnene som sentrerer rundt Fyksen, hun som stakk til Oslo og hun som stakk nordover, for klisjeaktige. Fyksens forhold til disse kvinnene forekommer meg i det hele tatt å være litt umodent, omtrent slik man fantaserte om at det kanskje kunne være når man var fjorten-femten? Man skulle liksom ha en ulykkelig kjærlighetshistorie som man ikke ble ferdig med, og man skulle være fullkomment lykkelig, og samtidig ulykkelig, der i sin egen forestilling om tapt kjærlighet. Og en eller annen gang så skulle nok skjebnen sørge for at den ulykkelige kjærligheten fikk en lykkelig slutt?

Ja, jeg vet ikke om dere skjønner hva jeg mener?

Guttas versjon av ungpikedrømmene kanskje, når vi da ikke bare drømte om å få jenta på lakenet?

Uansett, Fyksens kvinner, og hans forhold til dem, gjør at boka nok er underholdende i massevis, og gjør at jeg gjerne anbefaler den, men det gjør også at dette ikke når helt opp og blir stor litteratur. Levi Henriksen, en annen av bygdas talsmenn, sier i en blurb om boka at den er som en god countrysang. Du vet når steelgitarsoloen kommer, men du får tårer i øynene hver gang allikevel.

Jeg skjønner hva han mener, men kjærlighetstråden i Hestekrefter minner meg nok ikke så mye om en god countrylåt. Kanskje mer om Stage Dolls faktisk, og du vet når gitarsoloen kommer, men ingen har vel noen gang fått tårer i øynene av Torstein Flakne?

Eller har de det? Egentlig vil jeg ikke helt se bort i fra det…

Men musikkreferansene er ellers på plass i boka, Steve Earle, Neil Young, Jason and the Scorchers, Patti Smith, og ikke minst Hennig Kvitnes gjør sine små gjesteopptredener på lydsporet, og det er vel ikke annet å si enn vel blåst med debuten Mytting, og velkommen tilbake med ny bok om ikke så alt for lenge.

Hepp hepp!