web analytics

Tag Archives: blogging

Hummer og kanari

Blogginternt: Kommentarer mm.

Jeg vet ikke om dere har sett den ganske ferske reklamen fra Telenor? Den om hvordan du alltid har verden med deg hvis du har mobiltelefonen i lomma og abonnement fra Telenor? Dette er illustrert slik at når du kjører buss så er den stapp full, i tillegg til at det henger folk på sidene og på taket. Er du ute og ror så sitter det en hel skokk med mennesker i akterenden. Og glemmer du telefonen på en restaurant så går du plutselig hjem alene og i stillhet.

For meg blir budskapet i den reklamen heller at man bør legge igjen telefonen av og til. Slå av PC’en, kutte kommunikasjonslinjene og nyte at man faktisk ikke har hele verden med seg.

For egentlig er det da ganske slitsomt å være online og tilgjengelig hele tiden?

Mobiltelefonen er ikke noe problem for meg da,  de eneste som ringer til meg er arbeidsgivere når de har datatrøbbel, og en og annen telefonselger. Men jeg har jo denne bloggen da, som skal oppdateres, vedlikeholdes, og kommentarer skal besvares. I tillegg så skal man lese andre blogger, kanskje legge igjen en kommentar eller to, og man skal svare på mailer, holde Sonitus i sving, og i tillegg holde seg sånn halvveis oppdatert på nyhetene. Det er et slit!

BZA spør om blogging uten kommentarer kan øke besøkstallene, viser til at en innkommende lenke fra en annen blogg er verdt ti ganger så mye som en kommentar på egen blogg, og konkluderer med at “bloggeNorge trenger bloggere som poster artikler uten et kommentarfelt. På denne måten vil vi kryssposte mer informasjon, flere vil kunne dele besøkende og originalskribenter vil få bedre anerkjennelse for godt innhold gjennom bloggposter om bloggposter i stedet for anonyme kommentarer i en nummerert liste.”

XmasB fulgte opp med en egen post på sin blogg til forsvar for kommentarfeltet, og det samme gjorde Einar Helland Berger. Begge to har gode poenger, og i kommentarfeltet hos XmasB kommer det flere innspill på dette med kommentarer. Og som vanlig ligger vel svaret et eller annet sted midt i mellom ytterpunktene ja eller nei til kommentarer.

Det er mange måter å styre kommentarfeltet sitt på. For min egen del så har det vekslet litt hvordan jeg har gjort det opp i gjennom mine år som bloggskribent. Jeg har aldri gjort som Fjordfitte og stengt kommentarfeltet, men jeg har i perioder latt kommentarfeltet seile litt sin egen sjø og bare svart på enkelte kommentarer. I dag forsøker jeg å gjøre som Iskwew og Mihoe, og svare på alle kommentarer. Av og til har jeg imidlertid vært litt sliten og lei av all nettkommunikasjonen at jeg har måttet trekke meg litt tilbake. Som i en periode før jul da jeg ikke orket å svare på alle kommentarer som kom, eller svarte mye senere enn jeg vanligvis gjør. Jeg la rett og slett mobiltelefonen fra meg i restauranten og lot verden seile sin egen sjø i noen korte perioder.

Så man har altså hele spekteret der, fra stengt kommentarfelt til å svare på alle kommentarer, og så kan man finne seg en gyllen middelvei. Alle varianter burde være helt akseptabelt, men det virker på meg som om det nå har blitt litt sånn at man MÅ svare på alle kommentarer her i bloggsfæren? Jeg er glad i det sosiale aspektet ved blogging. Det har alltid vært det viktigste for meg, men om det har blitt sånn at folk ikke gidder å lese hvis man ikke kan kommentere, eller slutter å lese hvis man ikke får svar på egne kommentarer, da lurer jeg litt på om det sosiale aspektet har fått ta litt overhånd i bloggebyen?

Men dette er en avsporing fra BZAs opprinnelige bloggpost, så jeg får taue meg inn igjen.

Jeg er faktisk ganske enig med BZA. Ikke i at man bør slå av kommentarfeltet, men jeg kunne tenke meg at man i større grad benyttet egen blogg (de som har det da, for vi må jo ikke glemme at det er en og annen som følger bloggemiljøet uten egen blogg) for å kommentere andre blogger. Kommentarfeltet er fint for kortere meldinger, men hvis man virkelig vil gå i rette med synspunkter og fakta i en bloggpost er det flere fordeler med å ta det på egen blogg fremfor å poste en liten avhandling i kommentarfeltet.

For det første så vil det sannsynligvis bli lest av flere. Som Sissel sier i en kommentar hos XmasB så hører det med til sjeldenhetene at et kommentarfelt bidrar til å øke postens verdi, og mange gidder rett og slett ikke lese kommentarfeltene rundt omkring. Som egen post blir sannsynligvis dine glitrende formuleringer lest av flere.

For det andre så vil en liten avhandling, som dreier seg om flere aspekter av saken, i et kommentarfelt fort kunne virke kvelende på debatten. Kommentarfeltet er helt fint til korte meldinger ala “Der tar du feil, det var Jimmy Greenhoff som scoret det målet, og da vil du kunne se at…”, men hvis man i tillegg til målscorer også må diskutere hvem som spilte med hjemmedrakter og hvem som spilte med bortedrakter, hvem som måtte stå over på grunn av gule kort, og hvem som måtte forlate klubben fordi han hadde hatt seg med kona til materialforvalteren, ja da blir det for omfattende. Mye bedre å ta alle de gode poengene i en egen bloggpost.

Å la debatten springe fra blogg til blogg vil også kunne øke interessen for en debatt, få flere til å engasjere seg og dermed få frem flere synspunkter enn man får når to-tre stykker bitcher i et kommentarfelt.

Og som BZA påpeker, for Google og Technorati er en innkommende link fra en bloggpost langt mer verdt enn en kommentar.

Så la kommentarfeltene stå åpne, bruk dem til å pleie de sosiale aspektene ved blogging, og selvfølgelig også litt debatt, men hold kommentarene relativt korte, og skal du gruse noen på skikkelig pitbullvis, eller bare levere flere sammenhengende synspunkter på en gang, gjør det på egen blogg.

VamPus pleide å oppfordre folk til å kommentere, men la til at eventuelle avhandlinger fikk de poste et annet sted. Smart dame det, men la henne nå for all del ikke snakke politikk!

Og så er det ikke meningen å syte der oppe i starten av denne som vanlig alt for lange posten da. Kommentarer er velkomne, kommentarer er mye av moroa, jeg er glad i dere alle sammen, men av og til blir jeg litt overveldet av den uutholdelige lettheten som gjennomsyrer mye av nettkommunikasjonen. Det blir av og til litt som å spise bløtkake til middag. Fint og bra der og da, men etter noen timer kommer gjerne lysten på et skikkelig kjøttstykke smygende.

Hummer og kanari

Google advarer mot Fjordfitte

Jeg må virkelig le, men når jeg nå skulle inn og lese den nyeste posten fra Fjordfitte ble jeg møtt med en advarsel! Slik så den ut:


(Klikk på bildet for større versjon og lesbar tekst)

Jeg ler meg i hjel. Flere har visst skrevet til Google og klaget på at hennes majestet virker støtende! Tro hvem kan det være…

Nå tenker jeg alle dere som har bytta fra Blogspot til WordPress den siste tiden er rimelig godt fornøyde med derre selv?

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Alt jeg skriver er sant

For å rappe Øyvind Strømmens betraktning over utviklingen i den norske bloggsfæren: Den har først og fremst lyktes som prosa. Øyvind skrev i sin tid:

Ein god del bloggarar leverer i blant glitrande litteratur. Sjølv har eg mykje meir glede av å lesa bloggaren Mihoe sine epistlar om “Datehælvete” enn eg har av å lesa same bloggar sine kommentarar til politikk. Skriv godt gjer ho uansett, men dei fornøyelege småtekstane om dating er noko eg ville ha problem med å finna andre stader. Norske forlag burde senda talentspeidarar ut i bloggosfæra.

Det er vel tvilsomt om norske forlag har tatt ham på ordet selv om altså et par av våre fremste bloggere var representert i årets bokhøst. Ellisiv Lindkvist var en av dem, og man trenger ikke legge så veldig mye godvilje til for å hevde at hennes bok, Alt jeg skriver er sant, faktisk er en blogg i bokform.

Boka består av rundt sytti tekster av varierende lengde, de fleste av dem ikke stort lengre enn at de fint kunne passert som poster på Lindkvists logg. Tekstene er skrevet i jeg-form, og tittelen på boka vil jo også gjerne ha oss til å tro at dette er selvbiografisk. At dette er Lindkvist som blogger som den kvinnen hun er. Alt jeg skriver er sant ville da også vært en fin tittel på en blogg ville det ikke?

Forskjellen er at tekstene i boka naturlig nok er mer gjennomarbeidede enn hva man opplever i blogger flest. Tråden er rødere, tanken bak er tydeligere, og identitetsleken er naturlig nok mer løssluppen i bokform enn den vil være i de fleste personlige blogger. På blogger flest vil man nok oppleve at alt som skrives er sant – i betydningen selvopplevd, men at man ikke nødvendigvis skriver alt som er sant. I boka til Lindkvist vil du oppleve at alt som skrives er sant, men ikke nødvendigvis i betydningen selvopplevd.

Men er det noe tess da?

Javisst! Lindkvist går på med krum hals, hun er tøff, sårbar, skarp, kåt, sint, glad, modig, og nekter å la seg påtvinge noen standard kvinnerolle. I tillegg viser hun oss at kvinner kan være morsomme nok, selv om Aftenposten vil ha oss til å tro noe annet.

Lindkvist er opptatt av kjønnsroller, og da gjerne av å utfordre kjønnsrollene. Noe som f.eks kommer tydelig frem i avslutningsteksten Jeg er en mann:

Jeg er en mann. Jeg er nøytral. Jeg snakker sant. Jeg lyver aldri. Jeg er objektiv. Jeg er en mann. Jeg kan skrive. Jeg har utdannelse. […] Jeg synes kvinner er vakre. Jeg kan snakke. jeg liker å pule. Jeg er en mann. […] Jeg liker menn. Jeg liker å pynte meg. Jeg har høy sosial intelligens. Jeg har tretti skjørt. Jeg er en mann. Jeg bruker sminke. Jeg har hull i ørene. Jeg er empatisk. Jeg har en vagina. Jeg er en mann.

Dette er jo vel å bra. Ulempen med å være opptatt av kjønn og kjønnsroller er kanskje at man blir stemplet som kvinneforfatter. Som urelevant for menn å lese. Det ville i så fall være synd, men er det ikke sånn det er da? Cormac McCarthy skriver ultramaskuline bøker, og kunne ikke skrevet en troverdig kvinneskikkelse om det så sto om livet (okay, kanskje jeg overdriver litt da?) men det hindrer ikke at en haug med kvinner setter pris på bøkene hans. Terskelen for at oss menn skal kaste oss over bøker om kvinner og kjønn er kanskje høyere?

Katrine Kielos skrev i en kronikk i Expressen nylig om Doris Lessing, Bruce Springsteen og hvordan Mona Sahlin i et åpent kjærlighetsbrev til Springsteen for noen år siden skrev at hennes og Springsteens drømmer var ganske like på et eller annet vis, til tross for at det vel ikke er til å komme fra at tekstene til Springsteen er utpreget mandige og fulle av mannlige erfaringer. Kielos drømmer om at en av gutta i kultureliten en eller annen gang skal skrive det samme om en kvinne som skriver om kvinnelige erfaringer: Dina och mina drömmar är så lika på något sätt.

Vel, Katrine Kielos leser sikkert ikke dette, og ikke tilhører jeg kultureliten heller, men allikevel: Lindkvist, dine og mine drømmer er kanskje ikke så ulike når alt kommer til stykket?

Hummer og kanari

Dere bestemmer, jeg skriver.

Man skulle kanskje ikke tro det, siden jeg jo nettopp skrøt av at jeg hadde rundet 2000 poster, men faktum er at jeg den siste tiden har slitt med å få alt jeg kunne tenke meg å blogge om ned på skjerm og ut i saiberspeisen. Ideer popper inn i skallen, men oftere og oftere forblir de potensielle bloggposter, enten fordi jeg ikke har tid til å skrive dem, eller fordi jeg er blitt for lat til å skrive grundig og ordentlig. Nåvel.

Sånn har jeg det i dag også. Nattevakta er ferdig, åttendedelsfinalen i Tordenbloggen er sparket i gang, og nå sitter jeg her og kan endelig forsøke å harve ned en bloggpost. Problemet er bare at jeg er trøtt, har antydning til hodepine, og burde karre meg i seng. Men i hodet har jeg en haug med potensielle bloggposter.

Så i dag skal jeg faktisk være fornuftig og komme meg til sengs, og mens jeg sover så kan dere, mine kjære lesere, bestemme hva som skal bli neste post på Hjorthebloggen. Interaktivitet er jo så voldsomt i vinden. Her kommer en liste over siste døgns ideer til bloggposter. Hvem av dem skal det bli?

Skal jeg skrive om:

1. Valget i Russland

2. Staff, menn og krisesentre

3. The Golden Compass og katolikkene som raser mot filmen

4. De fem filmene jeg har sett siden siste Hjorthen ser film-post

5. Den boka jeg leste ferdig i går kveld

6. En av de nye CD’ene jeg har gått til anskaffelse av og ennå ikke fått danset til arkitektur om.

7. Saken om den første kvinnen i Storbritannia til å bli dømt under den nye terrorismelovgivningen der borte.

8. En ny novelle i Løgn og forbannet dikt-sjangeren, inspirert av Bussmannen.

9. Julegavetips, slik jeg gjorde i fjor.

10. Ny oppskrift som dere kan imponere partneren med.

11. Kom med egne forslag, jeg er åpen for det meste.

Hummer og kanari

Hjorthen i 2000: En kvikk kavalkade

Ifølge telleren som holder styr på den slags så er denne posten som du nå akkurat har begynt å lese på, post nummer 2000 i Hjorthebloggarkivet. Herregud og Jesus, har du ikke noe annet å ta deg til tenker du kanskje, og sant og si så hender det vel at jeg også tenker det samme av og til.

Men det ser altså ikke ut til at det stopper der, selv om statistikken de siste månedene tyder på at jeg burde gi meg selv sparken som ansvarlig redaktør for Hjorthebloggen. Etter at jeg nådde toppen i første kvartal i år 2007 så har besøkstallet blitt sånn ca halvert. Hvorfor kan man jo bare spekulere på, mulig jeg har blitt gammel og kjedelig, kjørende rundt i kjente, opptråkkede spor. Selv velger jeg nok heller å tro at det skyldes at jeg ikke lenger er like aktiv rundt om i bloggebyens mange kommentarfelt. Men det kan jo også være en kombinasjon?

Men at jeg er bloggebyens svar på Dagbladet sånn rent opplagsmessig bekymrer meg ikke noe større. Jeg må skrive det som ramler inn i hodet mitt, ikke det som jeg tror vil lokke folk til å lese bloggen min. Og det er da fortsatt nok av lesere som henger rundt her.

Nåvel, gjennom disse 2000 postene så har det selvfølgelig vært en del poster som bare bør bli liggende i arkivet og støve ned. Mens det forhåpentligvis også er en håndfull som tåler et gjensyn, og eventuelt et besøk av nye lesere. Jeg vet ikke hvilke poster dere lesere husker best og har satt størst pris på her i gården, men her er ihvertfall et knippe av de postene som jeg selv husker best, og faktisk kan nikke anerkjennende til når jeg leser dem i dag.

Løgn og forbannet dikt er en kategori av poster jeg gjerne skulle gjort mere med, men det er krevende poster. De tar lang tid å få ferdige, men når de blir bra så er det ofte verdt det. Disse to novellene er jeg spesielt godt fornøyd med:

Kjør for faen

Lørdagskveld

Lørdagskveld blir jo ekstra morsom når en av karakterene i historien faktisk kommer innom og legger igjen en kommentar…

Siste målet vinner er kortere, mer et slags stemningsbilde, men jeg får jaggu tårer i øynene når jeg leser den i dag. Patetisk nok.

En stund hadde jeg et prosjekt gående hvor jeg skulle ta for meg CD-samlingen min, og skrive noen ord om alle CD’ene som fantes der. Litt om hvorfor jeg hadde kjøpt dem, hva jeg forbandt med dem, om jeg fortsatt spilte dem. Blabla. Jeg ble ganske fort lei av det prosjektet, men her forsøker jeg å skrive om Tracy Chapman, men ender vel egentlig opp med å skrive noe helt annet:

Leave tonight or live and die this way

…og siden den posten har de jammen meg lagt ned papirfabrikken.

Humor har vel alltid vært en del av denne bloggen, selv om en og annen kommentar opp igjennom har anbefalt meg å slutte med den slags, og grepet med å ta en avisartikkel og bytte ut noen ord her og der ble etterhvert et slags varemerke for meg. Nå har jeg brukt det grepet så mye at det vel ikke lenger er så fryktelig morsomt, men noen ganger hadde jeg en følelse av at jeg traff innmari bra, og faktisk fikk frem et eller annet poeng på det viset.

Som foreksempel her hvor jeg skriver om hvordan Mona Lisa Høgmo ikke lenger brant for moppestativet og valgte å slutte i ISS Trondheim. (Men den har kanskje ikke tålt tiden så godt?)

Enda mer fornøyd var jeg med denne her, hvor jeg kommenterer Valla vs. Yssen helt i starten av rabalderet:

Valla jaget mellomleder midt i Oslo

Og så var det Trond Giske da, som mente at det å være bergenser ikke var noe å feire. En skeiv kommentar til et typisk Carl I Hagen utspill om at det ikke var noen grunn til å feire at man var homo, og derfor var negativ til homodagene, eller en eller annen homofestival.

Og til slutt kommer man vel ikke utenom den derre greia her:

Filosofens og kronikkskribentens skam

Som ga meg en masse positiv feedback, og ikke minst en illsint kronikkforfatter på tråden.

Og så ble jeg jo filmblogger da, på oppfordring fra den eminente filmantrop-gBang, og har siden 2006 skrevet noen ord om absolutt alt jeg har sett av film. Det meste av det kan sikkert forbigåes i stillhet, men her syntes jeg at jeg traff fint. Selv om det kanskje ikke handler så mye om selve filmen:

Hjorthen ser film, funderer på sivilisasjonsklasket og har problemer med å samle tankene.

Så har det jo blitt litt politikk og den slags også oppigjennom. Dette er gjerne poster som ikke lenger fremstår som fryktelig gode etter at den aktuelle sak er borte fra nyhetsbildet. Er forresten ikke sikker på at alle postene var så himla gode mens saken var aktuell heller da, men jeg har vel brukt noen poster på argumentere mot dem som liker å hevde at trygdene er for høye, at det er fett å gå på trygd, og lignende svadablada. Det begynner å bli en stund siden jeg har gjort det nå kanskje? Denne er ihvertfall ganske gammel:

Tjener på trygd

Og så har jeg vel brukt en del bokstaver på å skrive om kjønn, likestilling og den slags. Alt sammen bare for å smiske meg inn hos feministmafiaen som jo regjerer bloggsfæren. Dette innlegget her tror jeg ihvertfall har tålt tidens tann ganske godt:

Ingeniører, økonomer, sykepleiere, lønn og likekjønn

Og nå gidder jeg ikke mer, men dette er jo en ypperlig anledning for dere, mine kjære lesere, til å komme trekkende med gamle eller nye favoritter. Hvis dere har noen.

Så skal jeg snart begynne på de neste 2000 postene…

%d bloggers like this: