web analytics

Tag Archives: blogging

Klipp

Bloggingens forfall

Det verkeleg triste er at dette skal vere eit debattema. At vi skal tilbringe tid på å prate om fjortisjenter som drit seg ut på nettet som om det var noko viktig. La oss berre ha det klart for oss – unge jenter og gutar som uttalar seg offentleg kan vere fabelaktige ting. Om dei hadde satt ord på ting som verkeleg tydde noko utover deira lille univers.

via Ïa! Ïa! Hastur Fthaghn!: Jenter bablar i det offentlege rom.

En gang var bloggingen hypet skikkelig opp, vi skulle være et alternativ, et korrektiv til massemedia, regjeriner skulle veltes, og de dominerende bloggerne i landet var skriveføre og slagferdige feminister. I dag er det altså redusert til å måtte forsvare fjortisjentenes rett til å poste bilder av frokosten sin, og dagens outfit i baderomsspeilet.

Hmmm….fikk ikke jeg Football Manager til jul da?!?

Hummer og kanari

Å snakke med seg selv


Creative Commons License photo credit: Matt Hamm

Det er mange som kaller seg eksperter på sosiale medier for tiden. Av og til kan man høre hjertesukk på Twitter om at det visstnok ikke skal mer til for å være ekspert på dette greiene her enn å ha en Facebook-profil og ha registert en blogg på WordPress.com. Ja, det kan vel hende at hjertet mitt har sukket litt også, men egentlig så er dette omtrent som å klage på at julemarsipanen er ute i butikkene i oktober. Nytteløst og kjedelig. Dessutene er det egentlig en fin ting, for marsipan er godt i oktober også.

Jeg tenker at vi godt kan ha en haug med eksperter på sosiale medier. Det er helt greit. For nå som vi alle (nesten) har begynt å bruke dem på en eller annen måte, så er det også slik at vi bruker dem forskjellig. Det er ikke en fasit, vi kan forsåvidt gjøre hva vi vil. Disse sosiale mediene er jo bare verktøy som vi kan bruke etter evne og behov. Eller lyst. Og jo flere eksperter, jo større er sannsynligheten for at vi finner noen vi kan være enig med. Tenk så kjipt det hadde vært om Trine Grung var den eneste eksperten her liksom?

For det som er greia er at vi opplever disse sosiale mediene forskjellig. Min sannhet er ikke din sannhet, eller rettere sagt: Ida Jacksons sannhet i Morgenbladet denne uka er ikke den samme som min. Faktisk så opplever jeg det litt motsatt av henne.

Ja, jeg gidder ikke kalle henne Ida Jackson mer da, for nå er vi på internett, og da heter hun Virrvarr.

Virrvarrs kronikk handler om hvordan det er forskjell på å skrive for usosiale medier som Morgenbladet, og å skrive på nett. Hun har selvfølgelig flere gode poenger, men det er altså et par ting jeg er uenig med henne i. Som f.eks dette avsnittet:

Det betyr at jeg kan skrive kjedeligere på papir: Har redaktøren akseptert en artikkel, får den være med i bladet selv om du ikke gidder å lese den. De dårlige tekstene mine kan bæres av en større og sterkere institusjon enn meg, av merkevaren Prosa, av merkevaren Dagbladet. Om du gjesper deg gjennom to blogginnlegg, har jeg mistet en leser permanent. Jeg sier ikke opp abonnementet mitt på Morgenbladet selv om jeg kjedet meg et nummer. Kort sagt: Å blogge er vanskeligere enn å skrive på papir. Å gå fra det ville nettet til det etablerte papiret er som å gå fra å være selvstendig næringsdrivende til å bli fast ansatt: På bloggen må jeg ordne alt selv og kan bestemme alt selv. I tradisjonelle medier blir markedsføring, salg, språkvask, layout og korrektur ordnet for meg, i bytte mot at jeg lover ikke å bruke ordet «pule» når jeg skriver et kåseri for P1. Papirskribenter jobber bare med tekst. Bloggere har ansvar for alt.

Det er ikke vanskeligere å skrive blogg enn å skrive for papir. Tvert i mot. Å blogge er lett som en plett i forhold. Man skriver i trygge omgivelser, man henvender seg til et publikum som kjenner en fra før, som er velvillig innstilt til deg, man preiker for koret. Eventuell kritikk er (som regel) mild og vennlig. Terskelen for hva man kan legge ut er lav, det er bare å harve ned det man tenker og hive det ut. Leserene forventer ikke at det alltid skal være dypt, interessant eller tankevekkende. Å blogge er å befinne seg i komfortsonen, og det er vel og bra det, men det er ikke særlig vanskelig på noen måte.

I hvert fall ikke når man har etablert seg, og opparbeidet seg en leserskare, det er den biten som kan være krevende, men det er en litt annen diskusjon.

Det er mye vanskeligere å skrive for papir. Plutselig er det andre som bestemmer om det du skriver er bra nok for å publiseres. Du må forholde deg til formelle krav og tidsfrister. 3500 tegn innen onsdag? Greit! Men da holder det ikke lenger bare å harve ned noe. Språklige slappheter blir påpekt og må rettes opp. Er du for personlig, for “bloggete”, eller er du kanskje for upersonlig? Holder argumentasjonen din? Er det interessant? Har det vært skrevet før?  Kanskje må du kaste hele det fordømte utkastet som du har jobbet og svettet med i tre dager i søpla og begynne helt på nytt?

Når du skriver for blogg så skriver du for folk som allerede vet hvem du er. Du kan ta deg friheter som du ikke kan når du skriver for et publikum som ikke aner hvem du er eller hvor du kommer fra. Det skjerper kravene. Du må bevege deg utenfor den polstrede cella som bloggen din er, ut av den trygge sonen. Når du blogger så vet du stort sett hvem som leser, hvordan de vil reagere, hva du kan slippe unna med, hvilke tråder du skal trekke i om du ønsker å skape litt debatt. Skriver du for papir aner du ikke hvem som leser. Du stiller deg åpen for kritikk på en litt annen måte enn du gjør på bloggen din, for selv om det er lett å legge igjen en kommentar på en blogg, så er det allikevel sånn at terskelen for å kommentere på blogger for mange er ganske høy. Det er litt som å komme inn i stua til noen, det er lettere å koseprate enn å konfrontere.

Ja, responsen på det man skriver for papir kommer senere, og er gjerne mindre i omfang, men har man skrevet noe i avisa så tror folk at det man har skrevet om er noe man gjerne diskuterer i det vide og det brede. Både nårsomhelst og hvorsomhelst.

Og plutselig sitter du i telefonen og diskuterer helsepolitikk med gamle damer fra Bergen.

Min opplevelse er altså den motsatte av Virrvarrs. Jeg synes det er mye vanskeligere å skrive for papir enn å skrive for blogg. Men jeg tror man blir en bedre skribent av det, av å utfordre seg selv, bevege seg utenfor bloggens beskyttede rom?

En annen ting jeg er uenig med Virrvarr i er dette avsnittet:

Et blogginnlegg uten kommentarer ser stusslig ut, det er nesten mislykket på samme måte som en Facebook-oppdatering uten kommentarer eller tomler opp er kjipere enn en mye diskutert og omtalt. Å skrive i sosiale medier er å starte samtaler. Tekstene på bloggen har plass til lesernes innspill, de er åpne, de slutter med spørsmål og problemstillinger. Å skrive på papir, er å skrive ferdig.

For det første så er det jo ikke sant. Tekster skrevet for papir genererer ofte kommentarer på debattsidene, eller som i dette tilfellet, de kan genrerere blogginnlegg. I noen tilfeller blir teksten også publisert på nett, kanskje med kommentarfelt. I noen tilfeller kan, som nevnt, tekster skrevet for papir generere telefoner fra enige eller uenige lesere. Eller kanskje drapstrusler, om du har vært dristig nok til å skrive noe positivt om feminister, muslimer og  innvandrere. Men det er nå så, aller mest er jeg uenig i det der om at et blogginnlegg uten kommentarer ser stusselig ut, at en Facebookoppdatering uten kommentarer eller tomler opp er mislykket.

Vi bruker sosiale medier med forskjellige utgangspunkt. Og vi forandrer oss. Når jeg var nattevakt med føkka døgnrytme, ute av synk med resten av verden var det sosiale aspektet med bloggingen viktigere for meg enn det er i dag. Nå har jeg dagjobb og mye mindre tid til å delta. Når jeg nå vedlikeholder bloggen så er det andre årsaker til det enn før. Det handler om gleden ved å skrive, om å sortere tanker, det handler om mange ting egentlig. Det er alltid hyggelig med respons, men det er ikke lenger så viktig for meg. Jeg synes ikke et blogginnlegg har vært mislykket selv om det ikke er noen som kommenterer det.

Det er veldig mange blogger, og bloggposter, som genererer få eller ingen kommentarer. Det gjør dem ikke mislykkede. Det er ikke #fail. Det er faktisk helt greit.

Vi kaller det sosiale medier, men det betyr ikke at det trenger å være en konkurranse om hvem som har flest kommentarer eller tomler opp. Det må være rom for å være litt usosial selv om man skriver blogg eller er på Facebook. Jeg mener, det er ikke alle mine Tweets jeg forventer respons på. Jeg tror ikke antall kommentarer er noen god indikator på hvilke av bloggpostene mine som har verdi.

Det er greit at det å skrive i sosiale medier er å starte samtaler, men man er ikke nødvendigvis gæren selv om man av og til snakker mest med seg selv?

Hummer og kanari

Slik blir du kvitt hudormene (og kanskje en leser eller to?)

Det har vært mye snakk om bloggere og tekstreklame. Unge rosa skribenter som får tilsendt produkter som de så skriver positivt om på bloggen sin. Man tenker vel antagelig på noe slikt som det Ulrikke Lund driver med her: (Klikk på bildet for å lese teksten)

Jeg aner ikke hvorvidt Ulrikke har fått dette produktet i posten, eller kjøpt det selv, bare så det er sagt. Det er uansett ikke så viktig, poenget er at dette er nettopp en sånn tekst som det kan være greit å være litt skeptisk til. Er det egentlig skjult tekstreklame? Kanskje? Kanskje ikke?

Men det er kanskje ikke så rart om rosabloggerene ikke helt ser problemet med dette. Se bare på dette: (Dere kan klikke her også om dere vil lese)

Det er ikke så lett å se forskjellen her kanskje? Ulrikke Lund skriver om produkter fra Kanebo som hun mener man bør bruke i kampen mot hudormene. Dagbladet finner det helt naturlig, i en artikkel om de samme hudormene, å bruke en såkalt hud og kroppsterapeut som ekspert på emnet, og linker like godt til samme eksperts egen salong på Hosle i Bærum.

Hva er egentlig en hud og kroppsterapeut, og hadde det ikke vært mer naturlig å bruke en hudlege?

Og joda, i artikkelen snakker man med en hudlege også. Tilfeldigvis en som har sin egen hudklinikk, og et selvutviklet kosttilskudd å selge. En konsultasjon hos Dr.Bondevik koster forøvrig 740 kroner for 20 minutter, mens besvarelse av tidkrevende mail eller telefoner bare koster 490.-

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men her får jeg en distinkt følelse av at artikkelskribenten har vært på Divino kroppspleie og fått en svært gunstig pris?

Det verste med artikkelen er imidlertid ikke at den får meg tilå lure på om dette er skjult tekstreklame. Det verste er at den er så forbanna dårlig, og verst av alt så er den jo fullstendig poengløs. Det er ikke noe nytt her, det er kjent hudorm-stoff alt sammen, og overskriften lover mer enn den holder. Slik blir du kvitt hudormene står det, men i artikkelen skrives det at man aldri helt blir kvitt dem.

Hvorfor i all verden har Dagbladet sånn møkk som det her på nettsiden sin?

Litt morsomt er det forøvrig at når jeg prøver å klikke på noen av de mange linkene i artikkelen så nekter nettleseren på jobben å åpne dem med følgende grunn: Your page is blocked due to a security policy that prohibits access to Category Adult/Sexually Explicit

Uff nei, takke meg til Ulrikke Lund da altså!

Hummer og kanari

1981-29-14 blogg å herregud

En av ulempene med å jobbe i kommunen er at tilgangen på frynsegoder er heller…frynsete. Særlig i denne kommunen, for den er på vei tilbake til ROBEK for full fart etter å ha gått på et overraskende 15 millioners underskudd i fjor. Ikke at jeg klager, jeg har fått normal døgnrytme igjen og trenger ikke frynsegoder på noen år ennå, men det eneste frysnegodet jeg så langt har notert meg er at jeg får lov til å høre på Radio Norge under utføringen av morgenrutinene. Uten å betale avgift til TONO.

Egentlig er konseptet til Radio Norge ganske irriterende, dere vet, musikk fra de fire siste tiår eller hva de nå sier for noe. Masser av hits som du kanskje helst skulle sett forble gjemt og glemt der inne i hjernebarken et sted. Det er ikke lett å være up and coming artist i dag, når radioen foretrekker å spille Nikita og I Was Made For Loving You på høy rotasjon hele dagen. Og natten med.

Men så er det den jævla nostalgien som det er så fordømt vanskelig å unngå. Jeg koser meg med Radio Norge både titt og ofte må jeg dessverre innrømme. Hver dag så har den slags ti på topp-greie fra et enkelt år, og tidligere denne uken spilte de det som skulle være de beste hitlåtene fra 1981. Det var en litt pussig opplevelse.

Ja, de kunne godt slutte å mase om at det er 29 år siden forresten, jeg VET at jeg drar på åra.

Men det var altså en litt pussig opplevelse å høre igjen disse hitlåtene fra 1981. De spilte blant annet Finn Kalviks episke Aldri i livet. Den fikk jo 0 poeng i den internasjonale Grand Prix-finalen, men nekter å legge seg ned og dø av den grunn. Jeg har en ganske klar oppfatning av at når denne sangen dummet ut Norge for hele Europa, så var jeg fortsatt et barn. Og det var jeg kanskje, men jeg innbilte meg altså at jeg ikke bare var et barn, men et relativt lite barn på den tiden.

Eller…ikke et lite barn da, men fortsatt så lite at jeg var mer opptatt av fotball enn av jenter. Bare det at jeg faktisk så på Melodi Grand Prix det året burde egentlig bekrefte det der. Det var noe som hørte den pre-pubertale barndom til.

Senere spilte de Kim Carnes, Bette Davis Eyes, som jeg av en eller annen grunn forbinder med Corner gatekjøkken og Ford Taunus, og Gyllene Tiders När vi två blir en, som jeg også forbinder med pubertet og alt det faenskapet der.

Det virker altså helt umulig for meg at Aldri i livet og När vi två blir en kan stamme fra samme år. Jeg får det ikke til å stemme!

Forklaringen kan jo være at  När vi två blir en brukte ganske lang tid på å nå frem til min vennekrets. Ting gikk litt senere den gangen, musikken spredde seg på en litt annen måte enn den gjør nå i internettets tidsalder. Ungdommen på Skotfoss var kanskje ikke helt oppdatert på musikkfronten, og i Kviteseid hørte man på Lillian Askeland og Dolly Parton. 200 mil igjen å kjøre, og veien ruller videre som før. Haiker du med meg så får du høre, en sang om en trailersjåfør.

Men sannsynligvis så er det bare det at det skjedde så mye i 1981 at hukommelsen kødder med meg. For tenker jeg etter så var 1981 den sommeren jeg gikk med avisa, og når jeg var ferdig med ruta pleide jeg å legge meg på sofaen med høretelefoner og spille enten The River, eller Gyllene Tiders Moderna tider, og på den plata var jo den der forbanna När vi två blir en.

Jeg fylte 14 år i august 1981.

Etter at jeg var ferdig med morgenrutinene den dagen så ble det tid til å se slutten av frokost-TV. Der hadde de besøk av ei som er 14 år nå i 2010. Voe, jenta fra Hønefoss som er landets mest leste blogger, og hun gjorde jo et godt inntrykk. Langt bedre enn om de hadde putta meg på TV i 1981. Hun hadde med seg moren sin, og jeg hang meg opp i en ting som de fortalte. Det er jo ganske mye trøkk rundt Voe og bloggen hennes, så der hadde foreldrene engasjert seg veldig. De leste gjennom alle kommentarer, og det er ingen liten jobb, i skrivende stund er det 659 kommentarer på den bloggposten jeg linker til i dette avsnittet. Dessuten leser de i gjennom mailen hennes, siden hun får en hel masse henvendelser også på den måten.

Og da lurer jeg på hvor morsomt det egentlig er å ha landets mest leste blogg, når resultatet er at foreldrene leser alt du skriver, og alt alle andre skriver til deg. Ville jeg latt mine foreldre lese min mail i 1981, om noe slik hadde eksistert? Et ganske så hypotetisk spørsmål siden ingen hadde brydd seg uansett, men nei, jeg ville hatt mailen for meg selv. Aldri i livet om jeg hadde latt noen voksne lese mailen min.

Og jeg tenker på hvordan det var å være 14 år, og hvordan min blogg ville sett ut om jeg hadde hatt en når jeg var 14. Det er ganske vanskelig å forestille seg egentlig, det hadde nok blitt ganske frynsete greier.

Men så er det sikkert sånn at Voe har en mailadresse i tillegg til den som er knyttet til bloggen hennes, og den gjetter jeg på at hun holder for seg selv.

Hummer og kanari

Snakk til meg

Jump on the social media bandwagon
Creative Commons License photo credit: Matt Hamm

I Bergens Tidende snakker May-Len Skilbrei i FAFO om etnisk norske kvinnelige butikkmedarbeidere og renholdere. De har hun forsket på nemlig, og de er visst lei av alt jobbjåleriet. De synes ikke jobb er så viktig hevder hun, men det var ikke det jeg egentlig ville snakke om. Det som fanger oppmerksomheten er dette sitatet:

Kvinnene trakk frem reaksjoner i sosiale sammenhenger som ubehagelige. Når de sa de var vaskehjelp eller jobbet i butikk, stoppet ofte samtalen og det ble en pinlig stillhet. Det er enklere å fortsette samtalen når noen sier de jobber som advokat, journalist eller forsker

Det er et litt tullete sitat da, for samtalen stopper vel bare om man er den eneste vaskehjelpen blant et dusin advokater, og det kan vel hende at en forsker ville ha noe av den samme opplevelsen om h*n av en eller annen grunn forvillet seg inn på julebordet til REMA 1000?

Men joda, jeg kjenner godt igjen følelsen av å bli avfeid som fullstendig uinteressant, jeg gjør det. Hva vet vel en nattevakt uten utdannelse om noe som helst?

Men kanskje er det like mye mine egne mindreverdighetskomplekser som skaper den litt ubehagelige følelsen? Hvem vet?

Senere leser jeg Frank Rossavik om nye medier i Morgenbladet:

Selv om mange bruker sosiale medier, er det kun få som bruker dem for å påvirke beslutningstagere eller agendasettere. Og de få som er, tilhører også en elite. Det er godt posisjonerte, velutdannede folk og gløgge studenter, aktive i ulike sammenhenger, og ofte på møter i Litteraturhuset, altså folk – eliter – som ville hatt gode nettverk også på den tiden vi hadde nettverk uten nett.

Og etter å ha ristet av meg den lille irritasjonen over at Litteraturhuset trekkes inn her, det finnes folk som bruker sosiale medier utenfor Oslo og omegn også, så tenker jeg at Rossavik har både rett og feil. For i den pågående samfunnssamtalen på nett kan man få være med selv om man verken er velutdannet eller godt porsjonert. Man kan bli hørt, også av beslutningstagere og påvirkere.

Det betinger at man snakker samme språk, og det gjør at det kanskje bare skjer unntaksvis, men på nett så er det fortsatt sånn at det man skriver og gjør er minst like viktig som hvilken utdannelse man har.

På nett så kan vi snakke sammen, både renholdere, butikkmedarbeidere, nattevakter, advokater, forfattere og forskere. Uten pinlige stillheter. Forutsatt at vi faktisk har noe å snakke sammen om selvfølgelig.

Og så detter det en tanke ned i hodet mitt om at Twitter kanskje er i ferd med å endre på det der, men det var bare en tanke, en følelse, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begrunne den, eller om det i det hele tatt er grunnlag for å hevde noe sånt, så jeg lar det fare. Må tenke mer på det.

Men inntil videre er jeg sjeleglad for alle mulighetene nettet gir.

%d bloggers like this: