web analytics

Tag Archives: blogging

Hummer og kanari

Sorg i nye medier

Mom and dad
Creative Commons License photo credit: Markus Bollingmo

Aftenposten brukte to sider på sorg og følelser i nye medier på torsdag, med utgangspunkt i bloggen og Facebookgruppene til støtte for Susanne Auke, som det jo heldigvis går bedre med, samt Regine Hansen Stokkes blogg om sin svært alvorlige kreftdiagnose, og Arachne/Gunn Hild Lems poster om ektemann Steinar Lems sykdom og død.

Det er et spennende tema.

En av dem som man har snakket med er lederen for Senter for krisepsykologi i Bergen, Atle Dyregrov, og det er vel et naturlig valg om man vil ha en fagperson til å si noe om dette. Han sier at han skrev en artikkel sammen med kona for en del år siden om hvordan internett ville redusere både sosial kompetanse og sosialt samvær. I ettertid har de fått både rett og feil sier han, noe er redusert, noe er økt, og veldig mye har blitt annerledes.

Det virker dog som om Dyregrov har fått litt større tro på den nye teknologien siden den gangen, for nå sier han at selv om det fortsatt er mye vi ikke vet om det å bevege seg i det nye teknologiske landskapet, så vil vektstangen som regel falle ned på plussiden.

Fordelene ved å bruke de teknologiske mulighetene er større enn ulempene.

Så langt alt vel, men etterhvert beveger Dyregrov seg litt ut på viddene. Han sier:

–Forskjellene blir større mellom de få som når igjennom, og de mange som ikke gjør det. De som «selger» best i den nye medievirkeligheten vil få enorm oppmerksomhet, de andre vil knapt synes. Sånn sett vil ulikhetene bli forsterket, de ressurssterke vil også kunne utnytte disse kanalene best.

Dette som en kommentar til at Aftenposten sier noe om at der Susanne har fått massiv oppmerksomhet både i mediene og på nett, så døde det fem andre i trafikken samme helgen som ikke har fått i nærheten av den samme oppmerksomheten.

Men sorg er da ikke en kamp om å få mest mulig oppmerksomhet?

Vi vet jo at mediene opererer med et slags hierarki i forhold til dødsfall, der oppmerksomheten styres i retning av barn, ungdom, kjente mennesker, eller spektakulære hendelser. Aller helst i en kombinasjon. Utover det er ikke død og sorg så fryktelig interessant for pressen. Dette speiler vel sannsynligvis et eller annet dypt inne i menneskesjela. Bygda er i sjokk, folk tenner lys og kommer med blomster til ulykkesstedet om en tenåring har dødd i en trafikkulykke. En femtiåring som dør i skogen etter en ulykke under vedhogst får ikke den samme oppmerksomheten.

Og man vil sikkert kunne finne igjen dette hierarkiet i de nye mediene, men i motsetning til Dyregrov tror jeg at nettet heller enn å øke forskjellene vil kunne bidra til at også de som ikke er funnet verdige til medieomtale og krisepsykiatri kan finne en arena utenfor de aller nærmeste der de kan snakke om sorgen. Om man der blir lest av 40 000, slik som bloggen om Susanne, eller om man blir lest av 4 000, 400 eller 40 er ikke nødvendigvis så viktig. Kanskje er det til og med bedre å bli lest av 4 stykker som gir nyttig respons, enn å bli lest av 40 000 og bli nødt til å stenge kommentarfeltet på grunn av respektløse og sårende kommentarer?

Er det et område der lesertall og graden av oppmerksomhet ikke burde være så himla viktig så er det vel dette?

I tillegg til selve nyhetssaken om hvordan sorgen har inntatt blogger og Facebook skriver Mala Wang-Naveen en kommentar der hun kommer med flåsete spørsmål om hvordan det er hvis noen dør i skogen, og ingen twitrer om det, har det virkelig skjedd?  Hun er visst bekymret for  at det multitaskende menneske er i ferd med å ende opp som overfladiske konsumenter av andres liv.

Hva om vi i stedet for den personlige klemmen, begynner å e-føle, sørge i flyktige øyeblikk – ute av stand til å egentlig fordype oss i andre menneskers situasjon? Om vi, raskere enn vi kan fordøye, multitasker oss inn og ut av andres livskriser? Kan det ikke være en fare for at vi ender opp som overfladiske konsumenter av andres liv?

Men er det nå så sikkert at den personlige klemmen er noe mer ektefølt enn en kommentar på en blogg?

Det er mulig  vi klarer å ta inn over oss sorgen til naboen, eller kollegaen som vi deler kontorlandskap med, men vi skal kanskje ikke så mange hus bort i gata før vi ikke orker å fordype oss i vedkommendes situasjon. Handler det om kollegaen i etasjen over, som vi bare så vidt er på hils med, så multitasker vi oss oftest ganske kjapt ut av den livskrisen igjen? Overfladiske konsumenter av andres liv er vi nok alle sammen. Det betyr ikke at vi ikke er i stand til å ta inn over oss andres livskriser, men vi kan umulig ta inn over oss alle livskriser vi kommer over.

Og at stadig flere av oss er høyst tilstedeværende på nett gjør kanskje at vi møter flere livskriser enn før. Selv om vi ikke kan ta alle innover oss tror jeg allikevel det er en god ting. Sorg har vel gjerne hatt en tendens til å være en temmelig privat greie? Noe man ikke vil plage andre med, og noe andre helst vil unngå å bli plaget med, i hvert fall når det har gått litt tid?

Men nå har den digitale kommunikasjonen og de nye mediene bidratt mye til å viske ut skillet mellom offentlig og privat. Det kan nok ha sine sider, men i forhold til sorg så tror jeg det hovedsaklig er en god ting.

Bildet som illustrerer denne posten er tatt av Markus Bollingmo, og er publisert på Twitter Flickr med en CC-lisens. Der skriver  Bollingmo følgende om bildet: My father passed away this friday, 49 years old, after battling cancer for 9 months. It is hard, but at the same time it couldn’t have happened in a more perfect way.  I am very proud to have been raised by this man.

Hummer og kanari

Twitter-effekten

twitter-effekten

Gårsdagens post der jeg moret meg med å bytte ut Twitter med Aftenposten og litt til i noe Åmås skrev i Aftenposten var nok ganske billig, men effekten kan jeg ikke klage på. Som dere ser av statisitikken på bildet. Twitter kan med andre ord være vel så effektivt som Twingly om man treffer bra, nå er det bare å vente på at noen blir den første til å kalle meg for Twitterhore.

Noe som forsåvidt ville vært på sin plass i dette tilfellet.

Klipp

Blogging, the nihilist impulse – Geert Lovink

Blogs bring on decay. Each new blog is supposed to add to the fall of the media system that once dominated the twentieth century. This process is not one of a sudden explosion. The erosion of the mass media cannot easily be traced in figures of stagnant sales and the declining readership of newspapers. In many parts of the world, television is still on the rise. What’s declining is the Belief in the Message. That is the nihilist moment, and blogs facilitate this culture as no platform has ever done before. Sold by the positivists as citizen media commentary, blogs assist users in their crossing from Truth to Nothingness. The printed and broadcasted message has lost its aura. News is consumed as a commodity with entertainment value. Instead of lamenting the ideological color of the news, as previous generations have done, we blog as a sign of the regained power of the spirit. As a micro-heroic, Nietzschean act of the pyjama people, blogging grows out of a nihilism of strength, not out of the weakness of pessimism. Instead of time and again presenting blog entries as self-promotion, we should interpret them as decadent artifacts that remotely dismantle the mighty and seductive power of the broadcast media.

Geert Lovink skriver for langt og for tungt om blogging som forfall og nihilisme til at jeg får så mye ut av det ved første gangs skumming. Mulig jeg prøver igjen senere.

Hummer og kanari

Skal Stoltenberg delta i nettdebatten?

Breaking news on Twitter
Creative Commons License photo credit: Mickipedia

Nå til påske er det syv år siden jeg begynte som nattevakt. Det markerer på en måte også starten på min ferd ut i nettdebattenes grumsete farvann. Fra stort sett hyggelige stunder, riktignok ispedd noen skikkelig episke krangler,  på et Ringenes Herre-forum, via jobb som frivillig og ubetalt moderator for Dagbladets gamle diskusjonsforum for Midt-Østen og internasjonal politikk, en kort periode som moderator for Dagbladets gamle chattetjeneste, og så til egen blogg. Ispedd mer eller mindre vellykkede forsøk på å bidra til bloggsamfunnet gjennom Bloggblogg, Sonitus og Tordenblogg. Blant annet.

Mye har forandret seg på disse syv årene. I starten var det å bruke tid på å kommunisere med andre på nett noe fryktelig obskure greier. Ihvertfall tror jeg det var det inntrykket alle dem som ikke var på nett satt igjen med. Og de var jo i flertall. Kommentarer av typen “skaff deg et liv” florerte, de er det mye sjeldnere å se nå til dags. Fortsatt dukker det opp presumptivt intelligente folk som snakker om nettet som om det er en kloakk, noe fullstendig meningsløst som det ikke er grunn til å bruke tid på, men de blir færre og færre. Og kjennetegnes gjerne av at de selv aldri har prøvd å svømme på dypt vann på nett, og ikke egentlig vet hva de snakker om.

Mitt eget syn på nettdebattene har gått i bølger. Fra å være happy-go-lucky “hei, dette er jo dritkult”, og masse glede og optimisme, til noe mer pessimisme og tvisyn. Fra å sette veldig pris på det sosiale aspektet ved blogging og nettdebatt, til også å innse at det sosiale aspektet like gjerne kan oppleves hemmende og kanskje til og med ødeleggende. Og kritikerene har jo av og til rett, noen ganger er det kloakk. Men ikke så ofte som de tror, og i den senere tid synes jeg oftere og oftere at den virkelig gode debatten har fåregått på nett. Ikke i massemedia.

Men man må vite hvor man skal finne den, og det er ikke så ofte at det er i leserkommentarer under avisartikler akkurat.

Oldskool-nettdebatt
Oldskool-nettdebatt

Massemediene har gått fra å se på nettdebatt som noe greier som kanskje kan generere klikk, men som de ellers ikke helt vet hva de skal gjøre med, til å snakke varmt om nettdebattens viktighet. Når jeg var moderator for Dagbladet forsøkte jeg flere ganger å kontakte de ansvarlige for å få hjelp til å klargjøre hvor grensene skulle gå, hvordan man skulle reagere på overtramp, hva de egentlig ville med diskusjonsforumene sine. Som oftest fikk jeg ikke en gang svar på spørsmålene mine. Det fantes verken tid eller vilje til å prioritere nettdebatten.

Dette har endret seg, nå debatteres nettdebatten opp, ned og i mente, Jens Stoltenberg er på Twitter, Siv Jensen er på Facebook, og Bård Vegar Solhjell blogger jevnlig, og spør leserene sine om hvordan man kan oppnå samtale og demokratisering, ikke enveiskommunikasjon og hype. Dagbladet er i ferd med å få skikk på sine kommentarfelt, og i Teknisk Ukeblad skriver nettsjef Anders Brenna at Jens Stoltenberg bør delta i nettdebatten. For nettdebatten er lik samfunnsdebatten. Og omvendt.

Anders har nok tatt litt mye Møllers Tran, for fortsatt er det nok sånn at det er debatten i massemediene som er viktigst for politikerene. Men gjør det noe? Stoltenberg vil aldri ha noe problem med å få en kronikk på trykk i en av de store avisene, og gjennom nettutgaven, Twingly, Bloggurat og avisenes kommentarfelt, så kan en kronikk være et  godt bidrag til nettdebatten, selv om den ikke er publisert eksklusivt på nett.

Om politikerene vil bruke tid på å være tilstede på nett, og i nettdebatten, så er det brillefint det, men om de av en eller annen grunn finner det meningsløst, bortkastet tid, så synes jeg i grunnen det er helt greit om de får slippe også. Selv om jeg også mener at de i det minste kan ha mye utbytte av å lese litt nettdebatt innimellom.

Nå debatteres nettdebatten over alt. Moderering, ikke-moderering. Fullt navn eller anonym? Hva med pseudonym? Hvordan gjør vi nettdebatten bedre? Hvordan utnytter vi dens demokratiske potensiale? Hvordan gjør vi nettdebatten viktig?

Jeg har brygget på det en stund, og nå kjenner jeg det kommer for fullt. Jeg begynner å bli skikkelig lei av debatten om nettdebatten.

For trenger den være viktig? Kan vi ikke la det demokratiske potensialet seile sin egen sjø? Trenger nødvendigvis nettdebatten være så fryktelig bra for å være viktig? Og hva er egentlig viktig?

Bloggehypen, som i sin tid bygget på ideen om at bloggere skulle være et korrektiv til media, og en mulig politisk maktfaktor, har ridd bloggsfæren som en mare. Vi trenger ikke overføre den hypen til den generelle nettdebatten.  Nettdebatten trenger ikke være verken bra eller viktig. Alle aktører som i disse dager klør seg i hodet og lurer på hva de kan gjøre for å skape en bedre nettdebatt kan notere seg denne setningen:

God nettdebatt handler om å skape en arena der folk møtes for å snakke sammen, ikke forbi hverandre.

Så enkelt, og så vanskelig er det.

For meg har nettdebattenes gevinst vært nettop det at det har vært en arena der jeg har kunnet møte folk med erfaringer og kunnskaper som jeg ikke finner i eget nærmiljø. Jeg deltar ikke i nettdebatter fordi jeg tror at jeg vet best, og ønsker å overbevise andre om at det er slik. Jeg gidder ikke bruke tid på den typen debatter der det handler om å vinne.  Sånt er moro en stund, men blir etterhvert bare slitsomt. Jeg deltar i nettdebatten for å kunne komme med mine perspektiver på ting, og for å kunne få andres perspektiver i retur. Jeg deltar fordi jeg liker å snakke med mennesker som liker å snakke med meg.

2397881577_27e294dca9_mPetter Stordalen er på Twitter. Han har 1548 followers, hvorav jeg er en av dem. Selv følger han nå 13 stykker, blant andre Al Gore, Barack Obama, Demi Moore, Ashton Kuchter og Regnskogsfondet. Det blir ikke så mye dialog av det. Det blir enveis kommunikasjon bare, og det er ikke særlig interessant. Her forleden åpnet han det nye hotellet sitt i Larvik, sammen med Hagen og Treschow. Da twittret han om det:

Ps sjekk ut Farris Bad på nett. Utrolig hva man får for 500 millioner!!!

Da hadde jeg fryktelig lyst til å twittre et svar tilbake med et bilde av meg selv i hotelluniformen, og teksten: Utrolig hva man får for 20 kroner i nattillegg. Men jeg gadd jo ikke det, siden Stordalen gjennom hvem han følger på Twitter ganske åpenbart signaliserer at han ikke er interessert i å bruke dette mediet til å føre dialog med folk flest.

Nå har ikke jeg noe i mot Stordalen, tvert i mot egentlig, men dette illustrerer hvilke fallgruber som ligger i deltakelse i nettdebatten. Hvis du ikke gjør det ordentlig, så slår det tilbake på deg selv. Da er det bedre å la være, og la folk få prate videre i fred.

PS: Her generaliserer jeg så klart, ut i fra hva det er jeg setter pris på ved å delta i samtalen på nett. Det finnes flere perspektiver, og flere veier til målet om en god nettdebatt. Jeg kunne sikkert skrevet noen tusen ord til om dette, men denne posten er vel strengt tatt alt for lang allerede. Jeg kommer nok tilbake til saken før eller siden. I mellomtiden anbefaler jeg f.eks Hannes post om Twitter,  eller FjoseBergs post om det samme. Mer om sosiale medier via Bloggurat her.

Hummer og kanari

Arbeidsløse får ikke lov til å blogge

Sweden

Det høres ut som en svenskevits, men jammen ser det ut til å være sant:

När Volvoarbetaren Jenz Kjellberg från Växjö varslades i december tackade han ja till att börja blogga om uppsägningen på Smålandsposten nätsajt. Trots att tidningen inte betalar någon ersättning riskerar han nu att förlora sin a-kassa.
– Det är fullständigt absurt. Allting måste vara ett misstag – så här löjligt är det inte i samhället

En av de ansatte hos Volvo i Braås fikk i desember beskjed om at han ville miste jobben. Han ble kontaktet av Smålandsposten, som lurte på om han kunne tenke seg å blogge for dem, om oppsigelsen, og så etterhvert da, om livet som arbeidsledig. Det takket han ja til. Første april var han ferdig hos Volvo, men nå kan bloggeventyret få en brå slutt. Under et møte med IF-metalls A-kasse fikk han beskjed om at han måtte regne med kutt i dagpengene om han fortsatte å blogge for Smålandsposten. Første beskjed var at han måtte regne med å li trukket en dag for hver dag han publiserte et blogginnlegg. Dette ble senere moderert til at han nå må føre opp hvor mye tid han bruker på bloggen daglig, og så blir han trukket deretter.

Dette til tross for at Smålandsposten ikke betaler ham lønn for å blogge hos dem.

A-kassen har sagt at han ikke vil bli trukket i stønad om han skriver på en egen privat blogg, forutsatt at den ikke har reklame.

Hvilket land var det som var den siste sovjetstat nå igjen?

Men dette kan fort bli et aktuelt spørsmål også i Norge. Tallet på arbeidsledige øker med stor hastighet, og det er slik også her i landet, at mottar du dagpenger så er du nærmest som en livegen for staten å regne. Du skal være tilgjengelig, søke jobber og være parat. Benytter du fritiden til å snekre garasje skal dette i prinsippet føres opp som arbeid, og føre til trekk i dagpengene. Det er kanskje bare et tidsspørsmål før en eller annen driftig NAV-ansatt også her i landet finner ut at blogging og arbeidssøking er en umulig kombinasjon som må føre til trekk i stønaden?

Selv om det finnes flere eksempler på at folk har fått seg jobb via bloggen sin.

En annen sak er det jo at avisene må kutte ut den sleipe måten å skaffe seg billig stoff på. Hvis de vil ha noen til å gjøre noe for seg, så må de hoste opp kronasjer, og vi bloggere må rett og slett slutte å bli så smigret hver gang noen fra den “årntlie” pressa ringer at vi sier ja til hva som helst uten å be om vederlag.

%d bloggers like this: